Hallo!

ATLE NIELSEN

En nostalgisk og underholdende reise gjennom telefonens historie

INNHOLD

Forord 9

Et telefonliv 10

Begynnelsen 16

«Nielsen, vær så god» 42

Agnes T. 43

Min første mobil 45

Hvilke bransjer ville klart seg uten telefon i 2023? 46

Telefonquiz 1 47

Berømte telefonsamtaler 48

Stolper, sentraler, apparater og brukere 50

Rekorder 72

Monopolet oppheves 74

Telefonquiz 2 85

Telefoner som ringer når de ikke skal 87

Telefonsvindel 88

Få se mappa mi! 90

Utenriks 93

Selfie 95

Telefonen i litteraturen, musikken, filmen og kunsten 96

Da jeg snakket med Mykle 107

Opplysningen 1881 124

Frøken Ur 126

Telefonkatalogen 129

Popstjerne pr. telefon 130

Tullesamtaler 132

Telefonquiz 3 133

Telefonord og -uttrykk 134

Et sveip gjennom telefonens historie 1870–2023 136

Hitlers røde telefon 154

Lang samtale og Rask på tastene 157

Redigert opptak 159

Etterord 163

Bildeoppslag av jenter med mobil 164–165

Bildekrediteringer 166

Register 167

«Telefoni er en tjeneste som muliggjør samtaler over distanse mellom to eller flere brukere. Telefoni fungerer ved at en bruker snakker inn i en telefon, som forvandler tale til elektriske signaler. Disse elektriske signalene sendes over et telefonnett frem til mottakerens telefonapparat, hvor de elektriske signalene blir forvandlet til tale. En telefon kan være tilkoblet et fastnett (fastnett-telefoner) eller et mobilnett (mobiltelefoner).»

Store norske leksikon

FORORD

«Unnskyld, kan jeg få låne telefonen?»

Et spørsmål som ikke gir mening for folk født etter 1980, men som var høyst relevant i mange, mange år over hele verden. Og svært ofte her i Norge. Selv er jeg så voksen at jeg husker at naboer sto på døren hjemme hos oss med det spørsmålet. Min far hadde en jobb der telefon var viktig å ha, og vi var tidlig ute med det ettertraktede apparatet, som etter hvert dukket opp også i de andre forstadshusene tidlig på 1960-tallet.

Jeg husker selvfølgelig fremdeles nummeret til barndomshjemmet, men kommer ikke frem til noen når jeg i dag ringer 24 23 66. Jeg husker fremdeles numrene til de nærmeste vennene mine, men i dag kan jeg ikke et eneste nummer utenat, bortsett fra mitt eget. Hvis jeg får litt tid på meg.

Det var tallskive som gjaldt da jeg var liten. Vi stakk pekefingeren inn i hullet med riktig tall på den runde skiven og dreide på den fem eller seks ganger, alt etter hvor du bodde i landet. Via sinnrike koblinger og litt trolldom ringte det hjemme hos kameraten min. Eller kanskje hos kjæresten. Etter hvert.

Snart kom apparatet med firkantete taster med tall, og da var det bare å trykke. Samme trolldom: Det ringte hjemme hos dem som hadde fått denne tallkombinasjonen tildelt. Magi!

Parallelt begynte det å dukke opp mobile enheter. Store, tunge saker som måtte bæres i ryggsekk eller med håndtak. Da disse telefonene ble smarte også, var kommunikasjonsverdenen for alvor snudd opp ned.

Ja, kommunikasjonsproduktet til Alexander Graham Bell har gått gjennom en helt vanvittig utvikling, spesielt de siste årene. Bell, ja. Han har fått æren, men var det egentlig han som fant opp telefonen?

Det er noe av det vi skal se på i denne boken, som både er personlig og allmenn. Det er i alle fall planen. Jeg håper du vil hygge deg med den. Og kanskje noen en dag spør: Unnskyld, kan jeg få låne telefonboken?

Alexander Graham Bell under den første telefonsamtalen mellom New York og Chicago i 1892.

«NIELSEN, VÆR SÅ GOD»

Det var det vi sa når noen ringte. Eller bare: «Det er hos Nielsen.» Noen sa også bare «Hallo», eller «Ja». Men de høflige av oss avleverte etternavnet fulgt av et lite «vær så god».

Og så kunne vedkommende i den andre enden ytre ønske om å få snakke med for eksempel sønnen eller datteren i huset. Eller opplyse om at den eller den «skulle hjem», gjerne til middag.

Det kostet penger å ringe. Ikke så mye etter klokken 17, men likevel. Ringte telefonen på dagtid, var det gjerne noe annet. Kanskje noe ubehagelig. Uansett var det sikrest å si «Nielsen, vær så god», og vise at man var høflig og mottagelig for det som kom.

I dag ser vi jo hvem som ringer og kan velge å

svare eller la være. Er det et nummer vi ikke har lagret som vil oss noe, tar vi ikke telefonen. Da er det som regel en telefonselger. Et kjapt søk på nummeret som ringte, avslører gjerne det. Står det derimot «skjult nummer» med bokstaver, er det mor eller svigermor som er på ferde. De la nemlig inn tjenesten «skjult nummer» for tyve år siden – for sikkerhets skyld – og har ikke fått tid til å fjerne den ennå. Men en dag … Og egentlig var det litt fint også. Å løpe til telefonen med et lønnlig håp om at det var hun som ringte. Eller en annen du gjerne ville snakke med. Den spenningen har smarttelefonen tatt fra oss. Hvis da ikke det ulagrede nummeret skulle vise seg å være …

AGNES T.

Da jeg traff den vakre studenten som senere skulle bli min kone, var det ikke helt vanlig å ha telefon på studenthybler og i leiligheter. Det var flere grunner til det. Det var selvsagt dyrt å installere, men viktigste grunn var som før nevnt at det var flere års ventetid på godsakene. Telefontilkoblingen, altså.

Men leiligheten denne vakre studenten residerte i, hadde hatt en godt voksen leieboer gjennom flere år, og kvinnen som hadde bodd der hadde vært gjennom hele prosedyren, med bestilling, venting og installering. Hun hadde hatt telefon! Hun sto sågar oppført i selveste Telefonkatalogen. Og var det en telefon i et hjem, var det bare å tviholde på godet. Da min kjære flyttet inn i leiligheten, overtok hun rett og slett telefonen, men for ikke å bry byråkratiet altfor

mye, overtok hun tidligere leieboers abonnement også. Med katalogoppføring og det hele.

Så da jeg gjorde mine første tilnærmelser på lesesalen, fikk jeg bare et hint: – Jeg står på Agnes T.…... i katalogen. Litt innsats måtte tydeligvis til, men jeg pugget navnet til den forrige leieboeren, Agnes T., og etter å ha konsultert Telefonkatalogen (selveste), ringte jeg neste helg fra en eller annen telefonkiosk med håp i blikk og stemme.

Det funket. Vi ble kjærester, ektepar og fikk etter hvert to nydelige jenter. Ingen av dem heter Agnes, men de kunne for så vidt gjort det. Jeg er i hvert fall Agnes T. evig takknemlig, og selv om hun har vandret videre nå, og var uten etterkommere selv, så lever hun jo så lenge noen husker hennes navn. Jeg gjør det. Takk,

Agnes.

Kronstad telefonsentral i Ibsens gate i Bergen. Tegnet av arkitekt Per Grieg.

MIN FØRSTE MOBIL

… var egentlig ikke min, men min fars. Og den veide cirka fire tonn. Eller det føltes i hvert fall slik. Min far hadde hørt om dette fenomenet, og siden vi hadde en hytte langt fra folk, og både han og mor ofte var helt alene på odde tider i det som ofte kunne fortone seg som den reneste villmarken, mente han at siden noen nå engang hadde funnet opp en bærbar telefon, var det bare å skaffe seg en.

Bare batteriet var så tungt at det ikke ble flyttet på i utide, bortsett fra når det skulle lades, og det skulle det jo rett som det var.

Senere ble også batteriene litt mindre, og til tross for at verken mor eller far var noen tekniske genier, og aldri ble nødt til å bruke denne sikkerhetsforanstaltningen, så var det litt godt for oss hjemme å vite at de kunne melde fra om noe var galt der oppe i villmarken.

Da min mor ble alene, var telefonen blitt enda mindre, men hun hadde alltid en bærbar telefon stående på hytten. Siden det ikke var strøm der og umulig å få ladet batteriene, var den på mellom klokken 17.00 og 17.15 hver dag, så vi kunne få tak i henne om det var noe. Og omvendt.

Egentlig var vi pionerer i mobiltelefonens verden.

På nittitallet lånte jeg mobiltelefon på jobben når jeg var ute og reiste, som jeg ofte var den gangen. En svær greie med ekstra batterier var med i kofferten til de underligste steder i verden. Bortsett fra til Japan og USA. Der måtte vi

leie andre telefoner som funket på de regionale nettene der. Det gikk på et vis det også.

Først i 1999 fikk jeg min egen mobil for første gang. En ganske svær Ericsson med en fast antenne og bulende taster. Allerede dagen etter innkjøpet måtte jeg ringe forhandleren fra fasttelefonen og få tak i verifiseringskoden, siden barna hadde forsøkt å åpne mobilen cirka ti ganger med feil pinkode.

Siden det har jeg eid et voksent antall mobiler fra forskjellige produsenter. De ble først mindre og mindre, så ble de plutselig smarte, og litt større igjen. Nå er de akkurat passe, synes jeg, og selvfølgelig helt uunnværlige.

Jeg skifter mobil cirka hvert tredje år, tror jeg, og har det helt greit med min android, som riktignok ikke får være med på facetime-møter i familien, men som funker helt fint. Riktignok får jeg høre at jeg er «strilete», som det heter i Bergen, fordi jeg har den i et cover med plass til både Visa- og førerkort, men det får jeg bare leve med. De unge har rene, fine telefoner med en liten popsocket bakpå, en slik dings som lar deg holde telefonen mellom ring og langfinger når du snakker, eventuelt til å sette apparatet i stilling for å se film eller tv.

Kanskje blir min neste mobil uten cover, men jeg er ikke sikker. Ifølge avkommet er jeg visstnok for gammel til å bruke popsocket, så jeg vet ikke helt. Uansett har jeg en følelse av at mobilen er kommet for å bli. I en eller annen form.

TELEFONQUIZ 1

1 Hvem fikk i 2002 av den amerikanske kongressen æren for offisielt å ha oppfunnet telefonen?

2 Fra hvilket europeisk land kom Alexander Graham Bell opprinnelig?

3 Hvilken amerikansk president var den første til å ha telefon?

4 Hvilken arkitekt designet den norske røde telefonkiosken?

5 Disse kioskene er ikke lenger i bruk, men er nå fredet. Hvor mange av dem står igjen?

6 Alexander Graham Bell demonstrerte telefonen i en norsk by allerede i 1887. Hvilken by?

7 Hva het Telenor før selskapet skiftet navn til … Telenor?

8 Hvilket år fikk Alexander Graham Bell patent på telefonen?

9 Hvem var det som introduserte ordet «Hallo» som åpningsord når man tok telefonen?

10 Hvilket ord brukte Alexander Graham Bell når han tok telefonen?

9 Thomas Alva

4 Georg

1 Antonio Meucci

BERØMTE TELEFONSAMTALER

Noen telefonsamtaler er viktigere enn andre, og noen har status som legendariske. Både i stor og liten målestokk. Den telefonen du tok for å spørre om den jobben den gangen. Den telefonen du tok til den gutten eller piken du var forelsket i (gjerne etter å ha sittet og gruet deg og gått gjennom det du skulle si mange ganger).

Den telefonen som fortalte at noen du var glad i var død. Joda, vi husker mange av samtalene på mikroplan.

Men det er noen litt viktigere, eller i alle fall mer berømte samtaler enn andre, i det store bildet også.

BELL TIL WATSON

Den aller første, for eksempel. Da Alexander Graham Bell ringte til assistenten sin, Thomas Watson, i 1876. Watson oppholdt seg i naborommet da Bells telefon virket skikkelig for første gang. «Mr. Watson, come here! I want you.»

NIXON TIL MÅNEN

USAs 37. president, Richard Nixon, er involvert i et par av de mest berømte samtalene i historien. Da de første menneskene gikk på månen, noe som skjedde i hans regjeringstid, var han ikke sen om å ta æren. Nixon ringte månen, han.

«Hello Neil and Buzz, I am talking to you by telephone from the Oval Room at the White House», sa Nixon til Neil Armstrong og Edwin «Buzz» Aldrin.

CHARLES TIL CAMILLA

Noen berømte samtaler var aldri ment for offentligheten. Som den mellom daværende prins Charles, som den gang var gift med prinsesse Diana, og Camilla Parker-Bowles. Det er i denne avlyttede, og senere offentliggjorte, samtalen Charles opplyser at han gjerne kunne bodd inne i buksene til Camilla, og for så vidt også kunne tenke seg å være hennes tampong.

«Det var tre personer i dette ekteskapet», sa Diana i et intervju senere.

BULLITT TIL ROOSEVELT

President Franklin D. Roosevelt fikk meldingen om Hitler-Tysklands invasjon i Polen 1. september 1939, og dermed starten på

andre verdenskrig, over telefon. Klokken var 03.20 om morgenen i USA da sentralen i Det hvite hus mottok en innkommende samtale. Først én stemme: «Samtale fra Paris.» Så en annen, skarp og insisterende: «Kan jeg få presidenten?»

Stemmen må ha vært så overbevisende at presidenten ble vekket. Da han tok røret, hørte han ambassadør William Christian «Bill» Bullitt i andre enden. Bullitt var en kjent figur i USA. Han var opprinnelig regnet som en radikal diplomat, som også hadde jobbet som journalist i Europa. I tillegg skrev han bøker. Vi må regne med at Roosevelt spisset ører da Bullitt fremsa budskapet sitt: at tyske styrker allerede sto langt inne i Polen.

Roosevelt klarte likevel å holde USA nøytralt drøye to år til. Men da japanske fly bombarderte marinebasen Pearl Harbor på Hawaii 7. desember 1941, var nøytraliteten en saga blott.

20. juli 1969, president Richard M. Nixon i telefonen med astronautene Neil Armstrong og Edwin «Buzz» Aldrin på månen.