EOIN COLFER Oversatt av Frank Lie
Eoin Colfer Originalens tittel: Artemis Fowl Oversatt av Frank Lie Copyright © Eoin Colfer, 2001 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2020 ISBN 978-82-02-59694-1 1. utgave, 1. opplag 2020 Denne boken ble første gang utgitt på norsk i 2001 av N.W. DAMM & SØN AS. Omslagsillustrasjon: © Petur Antonsson Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i Perpetua og trykt på 70 g Enso creamy 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Denne boken er tilegnet Jackie
INNHOLD Prolog
9
Kapittel 1:
Boken
11
Kapittel 2:
Oversettelse
26
Kapittel 3:
Kristtornia
39
Kapittel 4:
Bortførelse
71
Kapittel 5:
Savnet i tjeneste
85
Kapittel 6:
Beleiring
119
Kapittel 7:
Torvstrø
166
Kapittel 8:
Troll
206
Kapittel 9:
Ess i ermet
244
Epilog
282
PROLOG Hvordan skal man beskrive Artemis Fowl? En rekke psykiatere har forsøkt og ikke klart det. Det største problemet er Artemis’ egen intelligens. Han narrer alle tester han blir utsatt for. Han har forvirret selv de største medisinske hjerner, og mange av dem har havnet bablende på sine egne sykehus. Det er ingen tvil om at Artemis er et vidunderbarn. Men hva er det som får et så enestående klokt menneske til å vie seg helt og fullt til kriminelle aktiviteter? Det er et spørsmål som bare ett menneske kan svare på. Og det mennesket har stor glede av ikke å si noe. Den beste måten å skape et nøyaktig bilde av Artemis på, er kanskje ved å fortelle den nå så berømte historien om den første skurkestreken hans. Jeg har satt sammen denne rapporten ut fra intervjuer med ofrene, og etter hvert som historien avdekkes, vil du forstå at det slett ikke har vært noen enkel oppgave. Det hele begynte for atskillige år siden, helt på begynnelsen av det 21. århundre. Artemis Fowl hadde pønsket
10
ut en plan som skulle gjenopprette lykken i hans egen familie. Det var en plan som kunne velte sivilisasjoner og sende hele planeten ut i en krig på tvers av alle arter. Han var tolv år på det tidspunktet …
kapittel 1: BOKEN
¢ OKEN
HO Chi Minh-byen om sommeren. Brennende
het etter en hvilken som helst målestokk. Det sier seg selv at Artemis Fowl ikke hadde funnet seg B i den slags ubehag om ikke noe særdeles viktig hadde vært på gang. Viktig for planen. Artemis likte ikke solskinn. Han var ikke pen å se på i lyset. Mange, lange timer innendørs foran skjermen hadde sugd all farge ut av huden hans. I dagslys var han hvit som en vampyr, og nesten like gretten også. «Jeg håper ikke at dette her viser seg å være enda et håpløst foretak, Butler,» sa han med en litt bitende klang i stemmen. «Spesielt ikke etter det som skjedde i Cairo.» Det var en mild irettesettelse. De hadde reist til Egypt på grunnlag av opplysninger som Butlers kilde hadde gitt dem. «Nei, sir. Denne gangen er jeg sikker. Nguyen er en bra kar.» «Hmm,» murret Artemis og var slett ikke overbevist. Forbipasserende ville sikkert ha blitt forbløffet om de hadde hørt den store eurasieren kalle gutten for sir. De levde jo tross
PROFETIENE• TIL• OHM.• SLIMPO
12
alt i det tredje årtusen. Men dette var ikke noe vanlig forhold, og de to var ingen vanlige turister. De satt på en fortauskafé på Dong Khai-gaten og så på at de lokale tenåringene sirklet rundt torget på mopeder. Nguyen var sent ute, og den patetiske, lille skyggeflekken under parasollen gjorde minimalt for å bedre Artemis’ humør. Men dette var bare den helt vanlige pessimismen hans. Bak surmulingen lå det en gnist av håp. Kunne denne turen virkelig gi resultater? Kom de til å finne Boken? Det var å håpe på for mye. En kelner kom bort til bordet deres på travle føtter. «Mer te, mine herrer?» spurte han og nikket heftig med hodet. Artemis sukket. «Spar meg for de teatralske faktene og sett deg ned.» Kelneren snudde seg instinktivt mot Butler som, når alt kom til alt, var den voksne av de to. «Men, sir, jeg er jo kelneren.» Artemis banket i bordet for å få oppmerksomhet. «Du går med håndlagde sko, silkeskjorte og tre signetringer av gull. Det er en snev av Oxford-engelsk i språket ditt, og glansen i neglene dine vitner om at de nylig er blitt stelt. Du er ingen kelner. Du er kontaktpersonen vår, Nguyen Xuan, og du har valgt denne patetiske forkledningen fordi du, på diskret vis, ville sjekke om vi var bevæpnet.» Nguyen sank merkbart sammen i skuldrene. «Det stemmer. Helt utrolig.» «Jeg vil ikke si det. Et fillete forkle skaper ingen kelner.»
TTEVASKER• HOS• ALVEKONGE
13
Nguyen satte seg og skjenket myntete i en liten porselenskopp. «La meg få orientere deg om vår status hva våpen angår,» fortsatte Artemis. «Jeg er ikke bevæpnet. Men Butler her, min … æh … butler, har en Sig Sauer i skulderhylsteret, to fryktinngytende kastekniver i støvlene, en to skudds derringer i ermet, garrottesnor i klokken og tre sjokkgranater gjemt i forskjellige lommer. Noe mer, Butler?» «Batongen, sir.» «Å, ja. En god, gammeldags kulelagerkølle stukket under skjorten.» Nguyen løftet koppen til leppene med skjelvende hender. «Ikke vær redd, mister Xuan,» smilte Artemis. «Våpnene kommer ikke til å bli brukt på deg.» Nguyen så ikke ut til å bli beroliget av Artemis’ løfte. «Nei,» fortsatte Artemis. «Butler kunne drepe deg på hundre forskjellige måter uten å måtte ty til våpen. Men én av dem ville sikkert være mer enn nok.» Nå var Nguyen grundig skremt. Artemis pleide å ha den virkningen på folk. En blek ungdom som snakket med en mektig voksen persons autoritet og vokabular. Nguyen hadde hørt navnet Fowl tidligere – hvem hadde ikke det i den internasjonale underverdenen? – men han hadde regnet med at han kom til å forhandle med Artemis senior, ikke denne guttungen. Skjønt ordet «guttunge» syntes liksom ikke å yte dette radmagre individet full rettferdighet. Og kjempen, Butler. Det var ikke vanskelig å se at han kunne brekke ryggen på en mann med samme letthet som andre brakk en kvist. Hendene hans
N• BREGNEBLAD.• JEG• ER• OHM• KO
14
var kjempedigre. Nguyen begynte å få en fornemmelse av at ingen pengesum i verden gjorde det bryet verdt å være sammen med disse underlige skruene et eneste minutt til. «Og nå til saken,» sa Artemis og plasserte en mikro-opptaker på bordet. «Du svarte på web-annonsen vår.» Nguyen nikket og håpet plutselig at opplysningene hans var korrekte. «Ja, mister … Mester Fowl. Det du leter etter … jeg vet hvor det er.» «Virkelig? Og jeg skal liksom tro deg på ditt ord? Du kan sende meg rett inn i et bakhold. Min familie mangler ikke fiender.» Butler snappet en mygg som summet i luften ved siden av arbeidsgiverens øre. «Nei, nei,» sa Nguyen og dro fram lommeboken sin. «Se her.» Artemis gransket polaroidbildet. Han tvang hjertet til å slå i samme rolige tempo som før. Det virket lovende, men alt kunne forfalskes nå for tida med en PC og en skanner. Bildet viste en hånd som stakk fram fra lagdelte skygger. En spraglet, grønn hånd. «Hmm,» brummet han. «Forklar.» «Denne kvinnen. Hun er en healer, ikke langt fra Tu Dogaten. Hun jobber for risvin. Er full hele tida.» Artemis nikket. Det kunne stemme. Drikkingen. Et av de få sikre fakta han hadde klart å grave fram. Han reiste seg og børstet skrukkene vekk fra den hvite pologenseren. «Godt. Vis vei, mister Xuan.»
NGENS• SLIMPOTTEVASKER.• MEN•
15
Nguyen tørket svetten av den tynne barten. «Bare opplysninger. Det var avtalen. Jeg vil ikke ha noen forbannelser kastet over meg.» Butler grep informanten i nakken på drevent vis. «Jeg beklager, mister Xuan, men det er lenge siden du hadde noe valg.» Butler styrte den vilt protesterende vietnameseren bort til en leiebil med firehjulstrekk, hvilket de slett ikke hadde behov for i de flate gatene i Ho Chi Minh-byen, eller Saigon som lokalbefolkningen fremdeles kalte den, men Artemis foretrakk å være så isolert fra sivilbefolkningen som mulig. Jeepen lirket seg pinefullt langsomt fram, og forventningene som var i ferd med å bygge seg opp i Artemis’ bryst, gjorde ikke sneglefarten mindre ulidelig. Han klarte ikke å holde det tilbake lenger. Kunne det virkelig være sant at de nærmet seg målet for hele denne jakten? Kunne denne fordrukne healeren – etter seks falske alarmer og reiser over tre kontinenter – vise seg å være gullet ved regnbuens ende? Artemis begynte nesten å le for seg selv. Gull ved regnbuens ende. Han hadde servert en vits. Den slags skjedde ikke hver dag. Mopedene delte seg som fisk i en kjempestim. Menneskevrimmelen syntes å være uten ende. Selv smugene og bakgatene var stappfulle av gateselgere og prutende kunder. Kokker slapp fiskehoder ned i oljefresende wokpanner og gategutter tråklet seg snikende fram, på jakt etter ubevoktede verdigjenstander. Andre satt i skyggen og slet ut tommeltottene på Gameboyspill.
JEG• ER• MYE• MER• ENN• DET• FOR• JEG•
16
Nguyen svettet tvers gjennom kakiskjorten. Det skyldtes ikke luftfuktigheten, den var han vant til. Det var hele den forbannede situasjonen. Han burde ha visst bedre og ikke blandet sammen magi og kriminalitet. I sitt stille sinn lovte han seg selv at dersom han kom helskinnet fra dette, så skulle han forandre seg. Han skulle aldri mer svare på tvilsomme oppfordringer på Internett, og han skulle så visst ikke omgås sønnene til europeiske storforbrytere igjen. Det var en grense for hvor langt de kunne komme med jeepen. Til slutt ble sidegatene for smale for den firehjulsdrevne bilen. Artemis snudde seg mot Nguyen. «Det virker som om vi må ta beina fatt, mister Xuan. Du må gjerne forsøke å stikke av, men regn med at du da vil kjenne en skarp og dødbringende smerte mellom skulderbladene.» Nguyen så Butler i øynene. De var mørkeblå, nesten svarte. Det fantes ingen nåde i de øynene. «Ikke vær redd,» sa han. «Jeg stikker ikke.» De steg ut av bilen. Tusen mistenksomme blikk fulgte dem gjennom den dampende varme bakgaten. En stakkars lommetyv forsøkte å stjele Butlers lommebok. Tjeneren brakk mannens fingrer uten så mye som å titte ned. Fra da av var det god plass der de gikk. Bakgaten snevret inn til et enkelt hjulspor. Kloakk og avløpsrør rant rett ut på den gjørmete bakken. Krøplinger og tiggere krøp sammen på rismatte-øyene sine. De fleste av menneskene langs denne veien hadde ikke noe å avse – med unntak av tre stykker. «Nå?» kom det fra Artemis. «Hvor er hun?»
KAN• LESE• FRAMTIDA• I• SLIME
17
Nguyen pekte mot et svart triangel under en rusten branntrapp. «Der. Under der. Hun kommer aldri ut. Til og med når hun skal kjøpe risbrennevin, sender hun en løpegutt. Kan jeg gå nå?» Artemis tok seg ikke bryet med å svare. I stedet hoppet han fram mellom sølepyttene bort til baksiden av branntrappen. Han kunne skimte forsiktige bevegelser inne i mørket. «Butler, vil du være så snill og gi meg brillene?» Butler fant fram et par nattsynbriller fra beltet og la dem i Artemis’ utstrakte hånd. Fokusmotoren summet for å tilpasse seg lyset. Artemis satte brillene foran øynene. Alt ble radioaktivt grønt. Han trakk pusten dypt og flyttet blikket mot bevegelsene inne i mørket. Noe satt på huk på en rafiamatte og flyttet nervøst på seg i det nesten totale mørket. Artemis finjusterte fokuset. Skikkelsen var liten, usedvanlig liten, og pakket inn i et skittent sjal. Tomme spritmugger lå halvveis begravd i sølen rundt henne. En underarm stakk ut av stoffet. Den virket grønn. Men det gjorde jo alt annet også. «Madam,» sa han, «jeg har et forslag å komme med.» Skikkelsen nikket søvnig på hodet. «Vin,» kom det hest. Stemmen var som spiker mot en tavle. «Vin, engelskmann.» Artemis smilte. Språkkunnskaper, aversjon mot lys. Alt stemte. «Irlender, faktisk. Og forslaget mitt?» Healeren viftet listig med en mager finger. «Først vin. Så prate.»
T.•VI•TUSSER•HAR•LEST•I•
18
«Butler?» Livvakten stakk hånden i lommen og dro fram en halvflaske med fineste irske whisky. Artemis tok flasken og holdt den ertende opp i lyset. Han rakk bare så vidt å dra av seg brillene da den kloliknende hånden kom susende ut av mørket for å snappe whiskyen. En spraglet, grønn hånd. Det var ingen tvil lenger. Artemis bet i seg et triumferende flir. «Betal vennen vår, Butler. Hele summen. Husk, mister Xuan, at dette her forblir mellom oss. Du vil ikke at Butler skal komme tilbake, vil du vel?» «Nei, nei, Mester Fowl. Min munn er lukket med sju segl.» «Det bør den være. For ellers kommer Butler til å lukke den for godt.» Nguyen pilte ned gjennom smuget og var så inderlig lettet over fortsatt å være i live at han ikke engang tok seg bryet med å telle bunken med amerikansk valuta. Det liknet ikke ham i det hele tatt. Uansett så stemte summen. 20 000 dollar. Ikke dårlig for en halv times arbeid. Artemis snudde seg mot healeren igjen. «Vel, madam, du sitter på noe som jeg vil ha.» Healerens tunge fanget opp en alkoholdråpe i munnviken. «Ja, irlender. Vondt i hodet. Verketann. Jeg helbreder.» Artemis tok på seg nattsynbrillene igjen og satte seg ned på huk for å komme i samme høyde som henne. «Det feiler meg ingen verdens ting, madam, bortsett fra at jeg er en smule allergisk mot støvmidd, og det tviler jeg på at
SLIMET• I• HUNDREVIS• AV• Å
19
du kan gjøre noe med. Nei. Det jeg vil ha av deg, er Boken din.» Heksen stivnet. Blanke øyne glitret bak sjalet. «Bok?» sa hun forsiktig. «Jeg vet ikke noe om noen bok. Jeg er healer. Vil du ha bok, så gå på biblioteket.» Artemis sukket med overdreven tålmodighet. «Du er ingen healer, du er en vette, p’shóg, alv, ka-dalun – bruk hvilket språk du vil – og jeg vil ha Boken din.» Det gikk noen lange sekunder uten at skapningen sa noe, så dro hun sjalet vekk fra ansiktet. I det grønne skjæret til nattsynbrillene sprang trekkene hennes mot Artemis som en halloweenmaske. Alvens nese hang lang og kroket under to smale, gylne øyne. Ørene var spisse og alkoholismen hadde gjort huden kittaktig. «Hvis du kjenner til Boken, menneske,» sa hun langsomt for at ordene skulle nå fram til tross for whiskyens lammende virkning, «så vet du også hvilke magiske krefter jeg har. Jeg kan drepe deg med et fingerknips!» Artemis trakk på skuldrene. «Jeg tror ikke det. Se på deg selv. Du er så godt som død. Risvinen har sløvet sansene dine. Du klarer knapt nok å fjerne vorter. Patetisk. Jeg er kommet hit for å redde deg, mot at du gir meg Boken.» «Hva vil et menneske med vår Bok?» «Det angår ikke deg. Det eneste du trenger å vite, er hvilke alternativer du har.» Vettens spisse ører bevret. Alternativer? «Du kan nekte å gi oss Boken, og vi drar hjem igjen og lar deg råtne her i denne kloakken.»
R• MEN• ALDRI• HAR• NOEN• VÆRT•