Artemis Fowl 2 - Operasjon Arktis

Page 1



EOIN COLFER Oversatt av Morten Hansen


Eoin Colfer Originalens tittel: Artemis Fowl and The Arctic Incident Oversatt av Morten Hansen Copyright © Eoin Colfer, 2002 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2020 ISBN 978-82-02-59696-5 1. utgave, 1. opplag 2020 Denne boken ble første gang utgitt på norsk i 2002 av N.W. DAMM & SØN AS. Omslagsillustrasjon: © Petur Antonsson Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i Perpetua og trykt på 70 g Enso creamy 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Betty



INNHOLD Artemis Fowl: En psykologisk vurdering Prolog Kapittel 1:

9 13

Familiebånd

18

Kapittel 2:

Fiksfakserier

25

Kapittel 3:

Under jorden

52

Kapittel 4:

Kompromiss med Artemis 73

Kapittel 5:

Pappajente

83

Kapittel 6:

Fotoseanse

90

Kapittel 7:

Prikk til prikk

113

Kapittel 8:

Det går alltid et tog

126

Kapittel 9:

Utrygt i Paradisby

154

Kapittel 10: Trøbbel i kampen

176

Kapittel 11: Den som gravom en grav for andre 196


8

Kapittel 12: Gutta vender tilbake

224

Kapittel 13: Til unnsetning

239

Kapittel 14: Farsdag

276

En epilog eller to

291


Artemis Fowl: En psykologisk vurdering

Utdrag fra «Tenårene» Innen han var blitt tretten, viste objektet for denne rapporten, Artemis Fowl, tegn på et intellekt større enn noe menneske har oppvist siden Wolfgang Amadeus Mozart. Artemis hadde slått den europeiske sjakkmesteren Evan Kashoggi i en Internett-turnering, tatt patent på over tjuesju oppfinnelser og tatt førsteplassen i en arkitektkonkurranse hvor vinneren fikk tegne Dublins nye operahus. Han hadde også lagd et dataprogram som overførte flere millioner dollar fra sveitsiske bankkontoer til hans egen, forfalsket over et dusin malerier fra impresjonismen og snytt Alvefolket for en betydelig mengde gull. Spørsmålet er: Hvorfor? Hva var det som drev Artemis til å involvere seg i kriminelle aktiviteter? Svaret har med hans far å gjøre. Artemis Fowl senior var overhode for et kriminelt


10

imperium som strakte seg fra Dublins havneområde til Tokyos bakgater, men han hadde ambisjoner om å etablere seg som lovlydig forretningsmann. Han kjøpte et lasteskip, fylte det med 250 000 colabokser og satte kursen mot Murmansk i Nord-Russland, hvor han hadde fått i stand en forretningsavtale som kunne komme til å bli lønnsom i flere tiår fremover. Dessverre besluttet den russiske mafijaen at den ikke ville la en irsk finansfyrste tilrane seg en bit av markedet deres, og senket «Fowl Star» i Kolabukta. Artemis Fowl den første ble erklært savnet og antatt å være død. Artemis junior var nå overhode for et imperium med begrensede midler. For å bygge opp igjen familiens formue innlot han seg på en forbryterkarriere som skulle komme til å innbringe over femten millioner pund på to korte år. Denne enorme formuen ble i hovedsak brukt til å finansiere redningsekspedisjoner til Russland. Artemis nektet å tro at faren var død, selv om det virket mer og mer sannsynlig for hver dag som gikk. Artemis unngikk andre tenåringer og mislikte sterkt å bli sendt på skole; han foretrakk å bruke tiden til å planlegge sin neste forbrytelse. Så selv om Artemis’ engasjement i opprøret til tomtegubbene – eller øglingene, som de egentlig kaltes – i hans fjortende år skulle bli traumatisk, skremmende og farlig, var det antakelig det beste som kunne


11

skjedd ham. I det minste fikk han tilbringe litt tid utendørs og møtte en del nye mennesker. Det er beklagelig at de fleste av dem prøvde å drepe ham. Rapport utarbeidet av doktor S.J. Argon, cand. psychol., for LEP-akademiets arkiv.



Prolog Murmansk, nord-Russland, for to år siden DE to russerne sto tett inntil en flammende tønne og prøvde forgjeves å holde den arktiske kulden på avstand. Kolabukta var ikke noe attraktivt sted etter september, særlig ikke Murmansk. I Murmansk gikk til og med isbjørnene med skjerf. Det fantes ikke noe kaldere sted, kanskje bortsett fra Norilsk. Mennene var håndlangere i mafijaen og var mer vant til å tilbringe kveldene i stjålne BMW-er. Den største av dem, Mikhail Vasikin, sjekket den falske Rolexen under ermet på pelsjakken. «Denne her kan fryse,» sa han og banket lett med fingeren på den dreibare ringen rundt urskiven. «Hva skal jeg gjøre med den da?» «Slutt å klage,» sa den andre, som het Kamar. «Det er din feil at vi i det hele tatt er ute.» Vasikin så på ham. «Unnskyld?» «Ordren vi fikk, var enkel: Senk Fowl Star. Alt du behøvde å gjøre, var å sprenge lasterommet. Skipet var stort nok,


14

det skal gudene vite. Spreng lasterommet, og til bunns med skipet. Men nei da, den store Vasikin treffer akterstavnen. Ikke engang en reserverakett til å fullføre jobben med. Så nå er vi nødt til å lete etter overlevende.» «Men skipet sank jo.» Kamar trakk på skuldrene. «Hva så? Det sank sakte, så passasjerene fikk nok av tid til å holde seg fast i noe. Vasikin, den berømte skarpskytteren! Bestemoren min kunne skyte bedre.» Ljubkhin, mafijaens mann på havneanlegget, kom bort til dem før diskusjonen rakk å utarte til en regelrett krangel. «Hvordan går det?» spurte den bjørneaktige jakuteren. Vasikin spyttet over muren mot vannet. «Hva tror du? Fant du noe?» «Død fisk og ødelagte kasser,» sa jakuteren og rakte håndlangerne en rykende kopp hver. «Ikke noe levende. Det har gått over åtte timer nå. Jeg har dyktige menn som leter helt ned til Det grønne kapp.» Kamar tok en dyp slurk, men så spyttet han i vemmelse. «Hva er dette for noe? Bek?» Ljubkhin lo. «Varm cola. Fra Fowl Star. Hele kasser av det blir skylt i land. I kveld er vi virkelig i Kolabukta.» «Jeg advarer deg,» sa Vasikin og helte ut væsken i snøen. «Jeg blir i dårlig humør av dette været. Så ikke flere dårlige spøker. Det er ille nok at jeg må høre på Kamar.» «Ikke så mye lenger,» mumlet partneren hans. «Ett sveip til, så avblåser vi søket. Ingenting kan overleve i dette vannet i åtte timer.»


15

Vasikin holdt frem den tomme koppen sin. «Har du ikke noe sterkere? En klunk med vodka så vi kan få litt varme i kroppen? Jeg vet at du alltid har en lommelerke stukket unna et sted.» Ljubkhin strakte hånden mot baklommen, men stanset da walkietalkien i beltet hans begynte å sprake. Tre korte støt. «Tre støt. Det er signalet.» «Signalet for hva da?» Ljubkhin skyndte seg nedover brygga mens han ropte over skulderen. «Tre støt på radioen. Det betyr at gruppe K9 har funnet noen.» Den overlevende var ikke russisk. Det var tydelig på klærne hans. Alt, fra designerdressen til skinnfrakken, var åpenbart kjøpt i Vest-Europa, kanskje til og med i USA. Klærne var skreddersydd og stoffet av beste kvalitet. Selv om mannens klær var relativt intakte, hadde ikke kroppen klart seg like bra. De nakne føttene og hendene hadde flekker som tydet på frostskader. Det ene beinet hang merkverdig slapt nedenfor kneet, og ansiktet var en forferdelig maske av brannsår. Letemannskapene hadde båret ham fra en ravine tre kilometer sør for havnen på en provisorisk båre lagd av en presenning. Mennene flokket seg rundt funnet mens de trampet med føttene mot kulden som trengte seg inn i støvlene deres. Vasikin albuet seg frem gjennom flokken og knelte for å ta en nærmere titt.


16

«Han kommer til å miste beinet, det er sikkert,» sa han. «Et par fingrer også. Ansiktet ser ikke så bra ut heller.» «Takk, doktor Mikhail,» bemerket Kamar tørt. «Noen ID?» Vasikin kroppsvisiterte mannen raskt for å finne lommebok og klokke. «Ingenting. Det var pussig. Skulle tro en rik mann som dette hadde noen personlige effekter, eller hva?» Kamar nikket. «Ja.» Han snudde seg mot ringen av menn. «Ti sekunder, så blir det bråk. Behold pengene, alt det andre må jeg få.» Sjømennene tenkte over saken. Mannen var ikke stor. Men han tilhørte mafijaen, det russiske syndikatet som drev med organisert kriminalitet. En skinnlommebok kom seilende over mengden og skled ned i en fordypning i presenningen. Bare noen sekunder senere fikk den selskap av en Cartier-kronograf. Gull besatt med diamanter. Verdt fem gjennomsnittlige russiske årslønner. «Klok beslutning,» sa Kamar og samlet sammen skattene. «Nå?» spurte Vasikin. «Skal vi beholde ham?» Kamar dro frem et Visa-platinakort fra geiteskinnslommeboken og sjekket navnet. «Å, vi beholder ham, ja,» svarte han og slo på mobiltelefonen sin. «Vi beholder ham, og legg noen tepper over ham. Med det hellet vi har, får han vel lungebetennelse. Og tro meg, det er best for oss at det ikke skjer noe med denne mannen. Han er vår billett til toppen.»


17

Kamar begynte å bli oppglødd. Det var helt ulikt ham. Vasikin kom seg på beina igjen. «Hvem ringer du til? Hvem er denne fyren?» Kamar valgte et nummer fra kortnummermenyen. «Jeg ringer til Britva. Hvem trodde du jeg skulle ringe til?» Vasikin ble blek. Å ringe til sjefen var farlig. Britva var beryktet for å skyte folk som kom med dårlige nyheter. «Det er vel gode nyheter? Du ringer vel for å fortelle ham gode nyheter?» Kamar knipset Visa-kortet til partneren sin. «Les det.» Vasikin studerte kortet i flere minutter. «Jeg kan ikke lese angliskij. Hva står det? Hva er det for et navn?» Kamar fortalte ham det. Et smil bredte seg langsomt over Mikhails ansikt. «Ring,» sa han.


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.