Arnaldur Indridason Skumring

Arnaldur Indriðason

Skumring Oversatt av Silje Beite Løken

Arnaldur Indriðason Originalens tittel: Þýska húsið Oversatt av Silje Beite Løken Copyright © Arnaldur Indriðason, 2015 Published by agreement with Forlagið, www.forlagid.is Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-54990-9 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Stephen Mulcahey/Arcangel Images Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Denne romanen er fiksjon.

Navn, personer og hendelser er fullt og helt forfatterens tankeprodukter.

1

Kystskipet Súðin styrte forsiktig forbi fregatter og torpedojagere på vei mot Reykjavík og la til kai. Kort tid etter begynte passasjerene å gå fra borde, den ene etter den andre. Noen var ustø og gledet seg til å få fast grunn under føttene. På veien over bukta Faxaflói slo været over i kuling og nedbør etter en heller rolig seilas, og sjøgangen ble stor. De fleste hadde holdt seg under dekk. Der var det trangt og fuktig av passasjerer i våte klær. Noen ble sjøsyke på dette siste strekket på vei til byen. Eyvindur var en av dem.

Han hadde gått om bord i Ísafjörður med de to slitte koffertene sine, og han hadde sovet mesteparten av seilasen, for han var trøtt etter salgsreisen. I koffertene hadde han skokrem fra Meltonian og bonevoks fra Poliflor. Han hadde også tatt med seg prøver av dekketøy, som han hadde forsøkt å selge i tettstedene og på gårdene på nordvestkysten.

Det var tallerkener, skåler og bestikk fra Holland som agenten hadde fått importert før krigen brøt løs.

Eyvindur hadde solgt greit med skokrem og bonevoks, og han hadde gjort sitt beste for å lovprise serviset, men slike varer sto tydeligvis ikke høyt i kurs hos folk når tidene var usikre. Dessuten hadde han problemer med å bli engasjert denne gangen. Han var ikke spesielt opplagt og hadde droppet et par av stedene som han hadde lagt inn på reiseruten. Han manglet denne overbevisningen, den nærmest religiøse overbevisningen, som agenten sa at ordentlige selgere måtte ha, og han returnerte til hovedstaden med få bestillinger. Eyvindur hadde dårlig samvittighet på grunn av det. Han kunne ha stått på mer. Nå visste han at de 5

bestillingene som han hadde med seg, ikke kom til å gjøre et innhogg i agentens varelager.

Han hadde vært svært opprørt da han dro av gårde på salgsreisen fra Reykjavík et par uker tidligere, og det var en av grunnene til at turen ikke hadde gått som planlagt. Han hadde kranglet med Vera. Det var noe han hadde anklagd henne for, klønet som han kunne være, og det satt i ham under hele denne turen. Hun hadde reagert voldsomt og skjelt ham ut, og han begynte å angre på det han hadde sagt, i det samme Súðin la fra kai og stevnet nordover. Han hadde hatt to uker på seg til å tenke over tretten, finne måter å unnskylde seg på, selv om han ikke var overbevist om at han hadde tatt feil. Han syntes likevel at reaksjonen hennes hadde virket ekte da hun sa at hun ikke kunne tro at han ville påstå noe slikt. Deretter hadde hun brutt ut i gråt, låst seg inne på et rom og nektet å snakke mer med ham. Eyvindur holdt på å komme for sent til båten, så han grep koffertene med skokrem, bonevoks og dekketøy fra Holland og skulle ønske at han ikke var selger og måtte være borte fra hjemmet i lengre perioder uten å vite hva Vera bedrev om dagene.

Han tenkte det samme da han gikk i land og småløp mot sentrum. Han bevegde seg så raskt han greide hjemover, overvektig og duknakket, til tross for sin unge alder. Han var også en anelse uttilbeins, iført trenchcoat og hadde én koffert i hver hånd. Regnet ble kraftigere, så dråpene samlet seg i hattebremmen, rant nedover og inn i øynene og dryppet ned på føttene. Han løp i skjul ved inngangen til det store apoteket midt i sentrum, der han ble stående og kikke rundt hjørnet og mot Austurvöllur. En liten tropp marsjerte over plassen foran Alltingshuset. De amerikanske styrkene var i ferd med å ta over for de britiske, og det vrimlet av amerikanere i Reykjavík. Store lastebiler, vegger og vern av sandsekker, gapende kanoner og militærjeeper.

Denne byen, som hadde vært så fredelig og hatt så lavt innbyggertall før krigen, var ikke til å kjenne igjen.

Av og til hadde Vera stått og tatt ham imot når skipet 6

la til kai. Hun hadde tatt følge med ham hjem og snakket om hva hun hadde gjort mens han var borte, og han hadde fortalt alt fra salgsreisen, om folk han hadde møtt, hvordan salget hadde gått. Han hadde fortalt henne at han ikke visste hvor lenge han kunne bli i denne jobben, for han trodde ikke at han var en god selger. Han skjønte aldri hva han skulle si om varen for å få kunden til å tro at han måtte ha den. Dessuten var han ikke god til å prate, slik som for eksempel Felix var. Felix strålte av selvtillit.

Det samme kunne sies om Rúnar. Noen ganger var han også om bord på Súðin med kofferter stappfulle av alle mulige slags hatter og hodeplagg fra Luton. Han misunte Rúnar pågangsmotet. Han var alltid brautende og selvsikker, og han hadde lett for å få folks oppmerksomhet. En gudbenådet selger. Selvsikkerheten var nøkkelen til suksess.

Mens Eyvindur kvernet i vei om hollandsk dekketøy, gikk alle rundt med Rúnars hatter, overbevist om at de hadde gjort et røverkjøp.

Eyvindur hadde ikke roen på seg til å vente på at regnbygen skulle gå over, så han tok de to koffertene, stålsatte seg og sprang over Austurvöllur i motvind og regn, dette kalde sensommerregnet som pisket over byen. De leide en liten leilighet vest for sentrum. Det var en slektning av Eyvindur som eide den. Leieprisene var svært høye i Reykjavík på grunn av boligmangelen. Folk fra distriktene strømte til byene, og særlig hovedstaden, i håp om å få jobbe for de allierte styrkene, tjene penger, få et bedre liv.

Onkelen hans hadde noen leiligheter i byen og tjente store penger på utleie i slike tider, men overfor Eyvindur var han rettferdig og krevde ikke ågerleie. Eyvindur syntes likevel at leien var høy nok som den var, og det hendte at han måtte be om utsettelse de gangene selvtilliten sviktet og salget ikke kastet stort av seg.

Leiligheten var i første etasje i et treetasjes murhus. Han låste seg inn, først ytterdøren og så døren inn til leiligheten, fortet seg ut på trammen, hentet koffertene og plasserte dem i entreen i leiligheten. På vei inn ropte han på 7

kjæresten, for han trodde at hun ville være der og ta imot ham.

«Vera? Vera-jenta mi?»

Eyvindur fikk ikke svar og lukket døren, tente lyset og pustet ut. Han hadde satt opp farten det siste stykket, men nå skjønte han at det ikke hadde vært nødvendig. Vera var ikke hjemme. Hun hadde stukket ut en tur, og han måtte vente enda lenger med å sette seg ned med henne og be om tilgivelse for de ordene han hadde ytret. Han hadde tenkt og øvd på det han skulle si til henne, og ville fortelle henne at alt skulle bli som før.

Alle plaggene var gjennomvåte etter regnskyllet. Han tok av seg hatten og yttertøyet og la dem over en stol i stuen.

Jakken hengte han inn i et skap i entreen. Han åpnet den andre kofferten og fant fram et pund med ordentlig kaffe som han hadde fått tak i på turen og ville glede Vera med.

Eyvindur var på vei inn på kjøkkenet da han stoppet opp.

Det var noe rart med garderobeskapet.

Han snudde seg og åpnet skapet i entreen. Jakken hans hang på den ene kleshengeren. Der hang det også en annen jakke – den var litt lengre – samt en frakk. Det som forundret ham, var at det manglet noe. Alle plaggene til Vera var borte. Skoparene som hun alltid hadde stående i skapet, var heller ikke der. De to kåpene hennes var borte. Han ble stående og stirre inn i skapet et øyeblikk før han gikk inn på soverommet. Der var det et annet klesskap. Det var større, med skuffer for sokker og undertøy og en bred stang til å henge skjorter og kjoler på. Eyvindur åpnet skapet, trakk ut skuffene og innså at alle klærne til Vera var borte. Alle klærne hans var der de skulle være, men det var ikke så mye som en flik av et kvinneplagg.

Eyvindur kunne ikke tro sine egne øyne. Som hypnotisert gikk han bort til Veras nattbord og dro ut skuffene; der var det ikke lenger noe. Hadde hun dratt fra ham? Flyttet ut?

Han satte seg på sengen, bare halvveis til stede, og tenkte på det han hadde hørt Rúnar si om Vera da han ikke trodde at Eyvindur hørte ham. De hadde møttes på kafeen Heitt og 8

kalt i sentrum, et populært sted blant soldatene, og slått av en prat. Det var den samme dagen han la ut på salgsreisen.

Rúnar var der sammen med noen kompiser for å spise fish and chips, og da han trodde at Eyvindur var utenfor hørevidde, snakket han om Vera.

Dette uforståelige vrøvlet, som han skulle ha bedt den kjeltringen Rúnar ete i seg der på stedet.

Løgnene som Vera ble så sint for og såret over da han var så dum å lufte dem for henne idet de sa adjø.

Eyvindur kikket ned i de tomme skuffene og slo knyttneven i sengen. Innerst inne var det noe slikt han hadde fryktet. Han var ikke lenger sikker på at det bare var løgner han hadde hørt Rúnar hviske til vennene sine. At Vera hadde havnet i tilstanden – at hun omgikkes utlendingene.

Og hva var det den skurken Felix, den gamle klassekameraten, snakket om sist de møttes i Ísafjörður? Var det noe hold i det han sa om skolen og forsøkene, eller prøvde han bare å nedverdige ham fordi han var full og ondskapsfull, som de gangene i gamle dager da Eyvindur hadde trodd at han og Felix var venner?

2

Flóvent kastet et blikk over leiligheten og kunne ikke se tegn til at det hadde vært et basketak der inne. Men volden møtte ham likevel, i all sin uhygge. På gulvet lå det et lik av en mann som var skutt i hodet. Det så ut som en ren henrettelse. Offeret kunne umulig ha fått sjansen til å reagere. Ingen av stolene var veltet. Bildene hang slik de skulle på veggene. Vinduene var hele, og haspene var på, så det kunne ikke ha vært innbrudd. Døren til leiligheten var uskadd og hadde vært låst. Mannen med skuddsåret i nakken hadde åpnet døren for gjerningsmannen eller latt den stå åpen for ham, uvitende om at det ble noe av det siste han kom til å gjøre. Det kunne se ut som om han nettopp var kommet hjem da han ble skutt, for han hadde fremdeles på seg yttertøyet, og nøkkelen holdt han i den ene hånden. I forbifarten kunne ikke Flóvent se om noe var stjålet fra leiligheten. Gjestens intensjon hadde vært å gjennomføre udåden, noe han hadde gjort på en slik måte at politikonstablene som hadde vært de første på åstedet, fremdeles var satt ut av spill. En av dem hadde kastet opp i stuen. Den andre sto utenfor huset og erklærte at han ikke ville inn igjen.

Det første Flóvent gjorde da han møtte opp, var å jage bort dem som ikke hadde en direkte rolle i etterforskningen.

Tjenestemenn som hadde trampet rundt i hele leiligheten.

Vitnene som hadde tatt kontakt med politiet. Nysgjerrige naboer som ikke var sikre på om de hadde hørt skudd eller ei da de fikk høre at noen hadde fyrt av et våpen i leiligheten. De eneste som ble igjen, var Flóvent og distriktslegen, som var kommet for å erklære mannen død.

10

«Han døde selvsagt momentant,» sa legen, som var en lav og mager mann med utstående tenner som beit i en pipe, som han kun en sjelden gang tok ut av munnen. «Skuddet er avfyrt på kloss hold, og dette var det eneste mulige utfallet,» fortsatte han og blåste ut piperøyk. «Kulen har gått ut gjennom det ene øyet, og det har ført til dette griseriet,» la han til og betraktet den størknede bloddammen som hadde dannet seg under liket og bredt seg utover tregulvet. En av politikonstablene hadde tråkket i den mørke dammen av ren vanvare og sklidd, slik at det var like før han deiste i gulvet. Skoavtrykket var tydelig i dammen. Det var blodskvetter på møblene og veggene. Biter av hjernen satt fast i gardinene. Drapsmannen hadde skutt gjennom en tjukk sofapute for å dempe smellet; deretter hadde han kastet puten tilbake i sofaen. Den delen av ansiktet til offeret som vendte opp, var så å si skutt bort.

Flóvent forsøkte å huske alle reglene for åstedsgransking.

Drap var ikke daglig kost i Reykjavík, og han var ganske ny i jobben. Han hadde ikke lang politierfaring og ville være nøye. Han hadde bare jobbet som etterforsker i politiet i Reykjavík i noen år. Før det hadde han vært noen måneder ved en etterforskningsavdeling i Edinburgh, der han hadde fått en viss innsikt og erfaring. Han syntes den avdøde mannen så ut til å være i tjueårene. Håret begynte å bli tynt, og han var kledd i en loslitt dress, frakk og hadde billige sko.

Det virket som om han først hadde ramlet ned på knærne og så falt framover etter nakkeskuddet. Ett skudd på riktig sted. Men det hadde ikke stoppet der, av en eller annen grunn. Liket lå på siden, og drapsmannen hadde vært så kald at han hadde stukket en finger inn i skuddsåret og klint blod på offerets panne. Hva var årsaken til det? Hadde gjerningsmannen følt behov for å etterlate seg en form for underskrift? En kommentar han syntes var nødvendig, men som Flóvent ikke forsto betydningen av. Var det en unnskyldning? En forklaring? Tvil? Anger? Alt på en gang?

Eller var det ingen av delene? Kunne det ha blitt gjort for å provosere og understreke at den som sto bak udåden, ver11

ken følte anger eller tvil? Flóvent ristet på hodet. Han klarte ikke å tolke blodet på pannen.

Men han hadde ingen problemer med å finne kulen. Den satt fast i gulvet. Han merket stedet før han brukte lommekniv til å løsne den og gransket den mot sin egen håndflate. Flóvent kjente godt til denne sorten kuler. Våpen og kuler var noe han interesserte seg for, i tillegg til gransking av fingeravtrykk, og han syntes det var viktig å ta bilder av forbrytere og åsteder når det var snakk om alvorlige forbrytelser. Dette var nybrottsarbeid i islandsk politietterforskning. Når han mente det var behov for det, tilkalte han en fotograf som hadde sin virksomhet i byen, og som tok bilder for ham i embets medfør. Litt etter hvert ble disse bildene og opplysningene samlet i et arkiv, noe som bidro sterkt til en mer moderne kriminaletterforskning, selv om det var svært begrenset og mye som gjensto.

«Den som avfyrte skuddet, har stått bak mannen og naturligvis holdt våpenet på en armlengdes avstand,» sa distriktslegen og tok pipen ut av munnen for en kort stund, før han igjen bet om munnstykket. «Det burde gi deg et hint om høyden hans.»

«Ja,» sa Flóvent. «Det var det jeg tenkte på. Drapsmannen behøver ikke nødvendigvis å være en mann. Det kan like gjerne ha vært en kvinne.»

«Jeg vet ikke det. Gjør kvinner slikt? Det tror jeg ikke.»

«Jeg vil ikke utelukke noe.»

«Du ser at det er en ren og skjær henrettelse,» sa legen og blåste ut røyken. «Jeg har aldri sett på maken. Han er blitt befalt å knele på gulvet i sitt eget hjem og så skutt som en hund. Det må da være en kaldhjertet djevel som finner på noe slikt?»

«Og som kliner blodet på offerets panne?»

«Ja, jeg vet ikke … jeg vet ikke hva det skal bety.»

«Når mener du at det kan ha skjedd?»

«Ganske nylig,» sa legen og kastet et blikk på det størknede blodet på gulvet. «For et halvt døgn siden omtrent. En obduksjon vil gi bedre svar.»

12

«I går kveld, altså?» spurte Flóvent.

I samme øyeblikk kom fotografen med trefotstativet og et Speed Graphic-kamera som han hadde kjøpt før krigen. Han hilste på Flóvent og legen, så seg om i stuen, og uttrykksløst mønstret han åstedet. Mannen gikk effektivt til verks, stilte opp trefotstativet, åpnet kassen med kameraet, plasserte det på stativet og satte i to filmer. Han hadde i tillegg med noen ekstra filmer og blitzpærer.

«Hvor mange fotografier vil du ha?» spurte han.

«Ta noen, du,» svarte Flóvent.

«Var det en soldat som gjorde det?» spurte fotografen da han tok en pause i knipsingen for å sette inn en ny film i kameraet og skifte pære i blitzen.

«Hvorfor tror du det?»

«Er det ikke noe militært over denne scenen?» sa fotografen. Han så sliten ut, var rundt seksti år gammel. Flóvent hadde aldri sett ham smile.

«Kanskje det,» svarte Flóvent åndsfraværende mens han lette etter spor fra gjerningsmannen, om han hadde etterlatt seg noen. Fotavtrykk, klær, aske fra en sigarett. Det så ut som om mannen som bodde i leiligheten, nettopp hadde vært på kjøkkenet for å finne seg noe å spise. En halvspist og hard brødskive med ost lå på bordet. Ved siden av sto det en kopp te som det var drukket litt av. Flóvent hadde lett etter lommebok på mannen, men hadde ikke funnet noen, og det var heller ingen lommebok å se i leiligheten.

«Jeg tror det må være soldater som kan gå rett på sak på den måten,» sa fotografen.

En blitz lyste opp stuen. Fotografen fortsatte med å stille opp det tunge kameraet et annet sted i stuen og satte inn enda en film.

«Det kan hende,» sa Flóvent. «Jeg kjenner ikke til slikt.

Du vet kanskje mer om det.»

«Kanskje til og med en general?» sa fotografen tankefull.

«En overordnet? Noen med makt? Er ikke dette en slik henrettelse? Som viser arroganse?»

13

«Dere er ikke helt på bølgelengde i denne saken,» kom det fra distriktslegen, som drev og stappet pipen. «Flóvent trodde at det er en kvinne som har gjort det.»

«Nei,» sa fotografen og ble stående og betrakte mannen på gulvet en stund før han tok et nytt bilde. «Nei, det kan det ikke være.»

«Kanskje han ble ranet,» sa Flóvent. «Jeg har ikke funnet lommeboka hans.»

Han hadde tatt en titt på leiligheten og syntes det så ut som om mannen bodde alene. Stedet var som en hvilken som helst ungkarsleilighet, liten og beskjeden, med få pyntegjenstander, men velstelt. Det eneste som skilte seg ut, var puten som var blitt brukt til å dempe smellet fra skuddet.

Ellers var leiligheten fattigslig, og det meste så veldig slitt ut – sofaen og stolen i stuen, to gamle pinnestoler på kjøkkenet. Gardinene var trukket for alle vinduene, lyset sto på i stuen og på kjøkkenet. På sofaen lå det en åpen koffert.

I den var det krukker med Lido rensekrem og noen pakker med Kolynox tannkrem. Blodskvetter fra mannen hadde nådd helt bort og flekket til varene i kofferten.

Et blitzglimt lyste opp griseriet for siste gang. Fotografen begynte å rydde samme utstyret. Distriktslegen var kommet ut i ytterdøren, der han ble stående for å tenne pipen igjen. Flóvent kastet et blikk mot mannen på gulvet og kunne overhodet ikke forstå det nådeløse raseriet som måtte ligge bak dette drapet, dette ubarmhjertige hatet og sinnet.

«Tok du bilde av skriblingen på pannen hans?» spurte han fotografen.

«Ja, hva er det? Hva er det for skribling?»

«Jeg vet ikke,» sa Flóvent. Den tiden han hadde vært inne i leiligheten, hadde han kviet seg for å se på mannens sønderskutte ansikt. «Jeg klarer ikke å lese noe av det. Har ingen anelse om hva det er, eller hvorfor pannen hans ble merket med blod på den måten.»

«Har du funnet ut hvem mannen er?» spurte fotografen på vei ut.

14

«Ja, kvinnen som leier ut leiligheten til ham, har en regning her med hans navn,» svarte Flóvent.

«Hvem er det, da?»

«Jeg kjenner ikke til ham,» sa Flóvent. «Han het Felix.

Felix Linden.»

3

Kvinnen som hadde funnet liket, het Ólafía, var enke og rundt femti år gammel, og hun fortalte at hun skulle kreve inn husleie av mannen da hun gikk rett på denne elendigheten, som hun beskrev det. Han betalte månedsleie, og han hadde alltid betalt i tide, helt til nå, så hun hadde ment at hun måtte ta en prat med ham og be om leien. Det var en stund siden hun hadde sett leieboeren, men så hendte det at han var bortreist i en uke eller lenger. Kvinnen hadde gått ned i kjelleren og skulle til å banke på døren da hun så at den sto på gløtt. Hun hadde ropt på mannen, uten å få svar.

Etter kort betenkningstid bestemte hun seg for å sjekke om han var hjemme, om alt var i orden, og høre hvorfor han ikke hadde betalt i tide.

«Det var naturligvis først og fremst fordi jeg bekymret meg for ham, at jeg ville stikke innom,» sa hun til Flóvent, som om han ikke måtte tvile på hennes godhet, og at hun absolutt ikke gikk ned for å snoke. «Jeg hadde ikke før kommet inn til ham, da jeg så ham ligge der i stuen. Det var fryktelig, aldeles fryktelig, og jeg … jeg mistet pusten.

Så må jeg innrømme at jeg hylte, fortet meg ut og slengte døren igjen i panikk. For et mareritt. Et grusomt mareritt!»

«Så De kom til åpen dør?»

«Ja. Noe som var svært uvanlig fordi han alltid låste leiligheten. Sa at han helst ville skifte ut låsen, for den var gammel og lett å dirke opp. Det kan godt hende, men vi er ikke så opptatt av å låse etter oss her; det er ikke mange i byen som er det. Vi er bare ikke vant til det. Kanskje det er vår landsens innstilling. Den passer vel ikke inn lenger, ikke slik det er blitt i våre dager.»

16

«Er det flere enn Dem som har nøkkel til leiligheten?»

«Hva mener De?» «Hvor oppbevarer De Deres nøkkel?» spurte Flóvent.

«Min nøkkel? Hva, beskylder De meg for å ha gjort dette? Sier De at jeg er gjort dette?!» utbrøt kvinnen og satte opp en sur mine, som om Flóvent hadde vært særdeles ubehøvlet. Hun la vekt på å være dis.

«Nei, absolutt ikke,» sa Flóvent. «Jeg må bare få vite hvem som kan ha hatt adgang til leiligheten i løpet av det siste døgnet, sånn omtrent. Det er kun det. Om noen kan ha hentet nøkkelen hjemme hos Dem, deretter gått inn i leiligheten og så lagt den på plass etterpå. Vedkommende kan ha ventet på mannen og angrepet ham da han kom hjem. Eller dirket opp låsen, som De sier. Det ville i tilfelle ha skjedd i går kveld.» Ólafías øyne lyste av mistenksomhet.

«Ingen har tatt nøkkelen hos meg,» hevdet hun, «den hadde nemlig mannen selv. Felix fikk ekstranøkkelen av meg og skulle få laget en ny. Fortalte at han hadde mistet sin nøkkel. Jeg tror at han kanskje kunne ha snakket om en ny lås i samme slengen.»

«Så De Felix i går kveld?»

«Nei, jeg ble ikke oppmerksom på ham.»

«Hørte De ingen lyder fra leiligheten hans?»

«Nei, det gjorde jeg ikke. Jeg hadde lagt meg for å sove i titiden, som vanlig. Det er da de fleste her i huset går til ro.

Jeg vil ha det slik.»

«Har han leid lenge hos Dem?» «Nei. Mon tro det ikke er et halvt år siden han søkte om å få leie her? Da bodde det mennesker her som jeg kvittet meg med; det var en bråkete dranker og kona hans. Ranglefanter, begge to. Jeg har ingen tålmodighet med slikt.»

«Hvorfor sier De at han av og til var borte i en uke eller lenger?»

«Jo, han var da selger! Reiste rundt med jevne mellomrom.»

«Og han betalte når han skulle, helt til nå?»

17

«Ja, det var gått en uke over fristen, og jeg ville ha leien.»

De nærmeste naboene, et ektepar i trettiårene, kjente ikke mannen og hadde ikke hørt noe til omgang eller krangling den natten. De fortalte at de hadde sovet tungt rundt midnatt. De hadde bodd lenger i huset enn Felix Linden, og de var enige om at han hadde vært hyggelig å slå av en prat med. Han var som regel i godt humør; det var sikkert slik gode selgere måtte være. De kjente ikke til at han hadde noe utestående med noen. Kunne ikke se for seg hva det skulle være, og kunne ikke fatte den volden og brutaliteten som hadde utspilt seg.

«Jeg er usikker på om jeg kan sove i dette huset i natt,» sa kvinnen og så engstelig på Flóvent. Hun hadde ringt mannen sin, som var arbeidsformann og jobbet for militæret, etter at det kom ut at naboen deres var blitt drept. Han hadde kommet hjem fra jobben og satt ved siden av henne.

De hadde leid hos Ólafía i et par år.

«Jeg tror ikke at noen andre i huset er i fare,» sa Flóvent oppmuntrende.

«Hvem kan finne på noe slikt, skyte mannen i hodet?» sa kvinnen.

Flóvent hadde ingen svar.

«Pleide han omgang med folk fra de militære styrkene?» spurte han. «Så dere Felix sammen med soldater? Kom det noen på besøk til ham?»

«Nei, det tror jeg ikke,» sa kvinnen. «Jeg så aldri soldater hos ham.»

Mannen sa seg enig med henne, og Flóvent stilte dem noen få spørsmål til før han banket på hos den tredje leietakeren, et eldre par som hadde leid hos Ólafía siden mannen hennes døde. Uoppfordret fortalte de ham at Ólafías mann hadde omkommet til sjøs utenfor Reykjanes i et voldsomt uvær.

Ingen hadde hørt smellet. Begge mente de sov tungt på det tidspunktet som Flóvent trodde at det var blitt løsnet skudd. De hadde ikke hatt så mye med Felix Linden å gjøre.

18

Han var ofte borte og lagde aldri bråk, holdt ikke ståkete selskaper eller sammenkomster hos seg. Det virket ikke som om han hadde mange venner, og ikke kjente de til om han var i et forhold til en kvinne. Hun hadde i alle fall ikke vært hjemme hos ham etter det de hadde sett. De ante ikke noe om familien hans.

«Kjente dere til om han hadde noen tilknytning til det militære?» spurte Flóvent.

«Nei, mener De om han skulle ha arbeidet for dem?»

«Ja, eller om han hadde soldater i omgangskretsen.»

«Nei,» svarte kvinnen, «det … det la vi ikke merke til.»

Flóvent ble sittende sammen med paret en stund før han gikk tilbake til Felix Lindens leilighet. Liket var fjernet og fraktet til likhuset på Rikshospitalet. Distriktslegen og fotografen var også dratt, men én uniformert konstabel sto vakt og sørget for at ingen uvedkommende gikk inn i leiligheten.

Flóvent var den eneste tjenestemannen som var igjen i etterforskningsavdelingen i Reykjavík. Kollegene var blitt plassert i andre og mer maktpåliggende politistillinger da krigen startet. Nå tenkte han at det kom til å bli nødvendig å tilbakekalle noen av dem, slik at de kunne assistere ham i etterforskningen. Den så ut til å bli komplisert og vanskelig å håndtere.

Han betraktet bloddammen i stuen og gransket kulen som hadde sittet fast i tregulvet. Han lot den rulle rundt i håndflaten, grep den med fingrene og holdt den opp mot lyset i stuen. Han visste at et skytevåpen etterlot merker på ammunisjonen. Disse var helt spesielle for hvert våpen, på samme måte som hvert menneske hadde helt unike fingeravtrykk. Hvis han fant våpenet, ville han kunne sammenlikne det med merkene på kulen og få stadfestet om det var det rette.

Han gjenkjente ammunisjonstypen. Det var en kule som stammet fra den vanligste pistolen amerikanske soldater brukte, en Colt .45. Det var ikke uten grunn at han spurte naboene om de hadde observert Felix Linden sammen med 19

amerikanske soldater. Sannsynligheten for at en av dem hadde drept ham, var størst, og beskjeden var tydeligvis at Linden ikke hadde fortjent noe annet enn en ren henrettelse.

4

Flyet var kommet helt til enden av rullebanen. Der snudde det og gjorde seg klart til å sette opp farten og ta av. Thorson gasset på, la seg etter flyet og så ingen annen løsning enn å kjøre ut i veien for det. Han ville ikke bruke mer tid på denne underholdningsartisten enn han strengt tatt måtte.

Mannen hadde endelig dukket opp da en tilårskommen dame på Öldugata varslet politiet om ham. Da hadde de lett etter ham siden den samme morgenen. Først trodde hun at den sovende mannen hun oppdaget ute på trappene, var en lasaron, men ved nærmere ettersyn kunne det ikke stemme.

Han var i tilfelle den mest velkledde lasaronen hun noensinne hadde sett. Da hun gikk nærmere, mente hun at han måtte være utlending, sannsynligvis at han hadde en tilknytning til det militære, selv om han var kledd i sivil. Da politiet informerte henne om at han var en amerikansk sanger som hadde rotet seg bort i byen, og at han dessuten var en drukkenbolt, satte hun i å le og sa at hadde hun visst det, hadde hun invitert ham inn.

Thorson hadde brukt hele dagen på å finne den plagsomme sangeren for å følge ham om bord i et fly og sende ham hjem. Sangeren var fra New York og hadde kommet til landet en uke tidligere sammen med en gjeng amerikanske underholdningsartister som skulle opptre for soldatene.

Han hadde vært beruset omtrent hele den tiden han hadde vært på Island, og havnet stadig i problemer.

Det var slik Thorson ble blandet inn i livet hans. Sangeren hadde klart å fornærme noen soldater etter en av opptredenene, og de hadde gitt mannen bank. Militærpolitiet ble tilkalt, og Thorson opptok mannens forklaring etter at 21

han ble fraktet til behandling på militærsykehuset og deretter til Hótel Ísland, der han bodde sammen med de andre artistene. Sangeren hadde ikke hatt den fjerneste anelse om hvem det var som hadde slått ham ned, og gjerningsmennene sto heller ikke fram. Dessuten var det ingen vitner til slagsmålet. Det eneste sangeren husket, var at det hadde vært tre overfallsmenn som hadde hatt noe å utsette på opptredenen hans, og at han hadde kalt dem bondeknøler eller noe slikt. Dette hadde skjedd bak en stor brakke der underholdningen fant sted med dans og det hele. Mannen bar preg av sammenstøtet. Den ene leppen var sprukket, og han hadde fått en blåveis. Han sa også at han var øm i den ene siden etter at de hadde sparket ham.

Da han skulle møte opp på flyplassen et par dager etter for å fly hjem igjen med de andre artistene, dukket han ikke opp, og Thorson fikk i oppgave å finne ham og sette ham på flyet, koste hva det koste ville. Sangeren var ikke på hotellrommet sitt og hadde ikke pakket for turen. Alt lå og fløt der inne – klær, spritflasker og sangnoter om hverandre på gulvet. Thorson fikk høre at mannen hadde spilt poker med kokkene på kjøkkenet til utpå morgenkvisten, og en av dem fortalte Thorson at før sangeren gikk og ville til kaia, hadde han snakket om å gi noen en lærepenge.

«Var han noe tess i poker?» spurte Thorson.

«Han flådde oss til skinnet,» sa kokken søvnig.

Thorson ringte flyplassen og fikk beskjed om at de ventet på mannen; de skulle ikke fly før han kom til rette.

Thorson tilkalte noen politimenn for å lete etter sangeren, og de søkte etter ham rundt i byen, var innom kneiper og pensjonater, og til og med i hagene til folk. Han varslet det islandske politiet om søket i tilfelle de fikk nyss om hvor mannen hadde gjort av seg. Sangeren hadde ikke vært lenge i Reykjavík og var ikke kjent i byen, så det var umulig å si hvor han holdt til. Det kom inn opplysninger om en mann som kunne passe til beskrivelsen av sangeren. Han var observert hos Frelsesarmeens sjømannshjem, der han prøvde å lure til seg brennevin. Noen kunder på spisestedet 22

til Marta Björnsson i Hafnarstræti beskrev en amerikaner som de hadde sett gå mot vest. Han hadde vært skjev i skøytene. En godt voksen kvinne i islandsk stakk meldte fra om at hun var blitt trakassert av en utlending som hadde fulgt etter henne, hakk i hæl. Han hadde ramlet ut av en bule, White Star, i hovedgata Laugavegur. Mannen hadde tilbudt henne penger for å få ligge med henne. Thorson visste at slike anmeldelser ramlet inn fra tid til annen. Noen blant soldatene hadde spredt rykter om at alle islandske kvinner som gikk i disse bunadene, var gledespiker.

Sangeren ble ikke funnet før midt på dagen, da husmoren i Öldugata tok kontakt med politiet. Han ble overlevert til Thorson, som kjørte rett til hotellet for å raske sammen tingene hans. Deretter dro han med sangeren i hui og hast ut på flyplassen, som lå like ved sentrum. De fikk høre at flygerens tålmodighet var oppbrukt. Flyet var ute på rullebanen, og det var ikke lenge før det skulle ta av. Thorson lot ikke vente på seg og kjørte rett ut på rullebanen så fort som jeepen greide. Da hadde sangeren våknet til live, og det begynte å gå opp for ham at flyet hans var klart for avgang, og at han kunne risikere å bli værende på denne avsidesliggende øya. Han reiste seg opp i jeepen og veivet med armene mens han ropte til flyet med sin vakre røst og ba det stanse.

Flygeren så dem komme kjørende, og et øyeblikk virket det som om han ville ignorere dem, men plutselig slo han oppgitt ut med hendene og bestemte seg for å vente med avgangen mens Thorson kjørte helt bort til flyet. Motorene stanset med et voldsomt bråk. Døren gikk opp der ute på rullebanen, og sangeren hoppet ut av jeepen, grep kofferten og skulle til å forte seg inn i flyet, da han husket på redningsmannen sin. Han snudde seg, rettet seg opp i ryggen, gjorde honnør og tok farvel som en soldat. Deretter forsvant han opp og inn i flyet. Thorson pustet lettet ut, kjørte ut av rullebanen og speidet etter flyet, som satte opp farten, lettet i all sin tyngde og forsvant inn i solnedgangen.

På veien til flyplassen hadde Thorson forsøkt å få rede på hva sangeren hadde holdt på med i Öldugata, og hvor23

for han hadde lagt seg til å sove akkurat der. Sangeren visste ikke hva han hadde bedrevet om dagene. Han hadde kun en svak anelse om at han hadde truffet Thorson tidligere. Snakket om at kvinnfolk hadde lagt an på ham der han bodde på Hótel Ísland, og at noen hadde gitt ham en adresse, og at han kanskje hadde forsøkt å finne fram dit.

«Du har i alle fall ikke hatt det kjedelig her på Island,» sa Thorson og mønstret mannen. Han var av italiensk opprinnelse, med mørke drag, vant til sol og varme, og da han smilte, blottet han en hvit og pen tanngard.

«Hvorfor stirrer du sånn på meg?» spurte sangeren da han la merke til at Thorson hadde festet blikket på ham.

«Beklager, det er ikke blitt mye søvn på meg i det siste,» forklarte Thorson. «Det er en særegen plass, denne øya.»

«Det er en jævla avkrok,» sa sangeren matt og gåen.