Page 1


Armauer


Liv Mossige

Armauer


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-58120-6 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Martin Lundell Omslagsfoto: Marcus Selmer/Norsk Folkemuseum Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2018 Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Munken print cream 1,5. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Gud giv enhver Trøst i sit Saar Der blir engang en Glædes Vaar efter den Vinters Mørke. Naar vi skal see den klare Sol som sidder på Guds Naadestol; O Glæde uden Ende og trøst for al Elende. (Fra Klagesangen, 1835, skrevet av Peder Olsen Feidie på St. Jørgens 1835)


bedre å se klart i lyset enn bare som en skygge. La ingen krok være mørk. Jeg sier det. Her står jeg i solskinnet, på stien opp mot fjellene, holder et lite lam i armene. Se. Ørene ligger mot hodet. Det kikker alle veier etter moren som diet det. Jeg lener hodet mot lammekroppen, det er så varmt i været, det steker, jeg holder lamungen fast mot brystet, snø øverst på fjelltoppene. Forsiktig setter jeg lammet ned, mulen er så smal, det breker og stanger hodet, jeg plukker gress og gir det å spise, men lamungen vil ikke ha noe av det, den vender hodet bort, jeg holder hånden fram, det er ikke gress jeg holder mot den, hånden er fylt med jord, det kryper mark langt inne i den, jeg kryper inn selv, overalt er det jord, helt opp til himmelen. Her er jord, sier jeg til lammet. Spis av det. Jeg strekker hendene fram mot lammehodet, hvitt krøllete englehår over de tannløse leppene. Regner det? Jeg åpner øynene og snur meg, strekker hånden ut etter fyrstikkene ved lampen, tar glasset av og tenner veken. Lyset fra flammen leker på veggene, jeg strekker hånden opp og lager en skygge, en bukk, hornene bøyer seg i taket, den er lang og smal over den andre sengen. Bar og naken står den. Det er ikke engang lagt halm i, alt er fjernet etter den siste gjesten, det var før min tid. Jeg løfter hånden. 7


Det klør mellom fingrene. Jeg tar ikke av vantene om nettene lenger. Jeg putter den sluknede fyrstikken i munnen og suger, det smaker surt. Før hadde jeg bare en tranlampe. Inger tok den fra meg, barn som brenner lys om natten skal ikke ha åpen lampe, sa hun, det kan bli brann av det. Jeg sover helst om dagen. Kan knapt sette meg noe sted uten å lukke øynene, helst sov jeg hele natten gjennom, alle timene. Søvn sluker tiden. Brenner den opp? Jeg setter glasset tilbake over lampen, best å ikke glemme det, jeg glatter dynen over brystet og folder hendene. Hvis jeg sovner, vil jeg ligge slik. Hvem vet hvem som kommer for å se? En natt jeg våknet, var dynen så pent lagt på og ikke krøllet noe sted. Det banker på døren. Tre korte dunk. Jeg blunker med øynene, de er så tørre, jeg trekker dynen opp mot brystet og reiser meg halvt opp og ser mot vinduet oppe på veggen ut på bjørketreet, det er lysere enn sist jeg så. Det lysner. Den tomme sengen uten halm i, den bare hvite veggen, oljen i lampen har brent tørr, flammen slukket.


er dere oppe så tidlig? Else legger en favn i huket ved ildstedet, hun retter seg opp, glatter med den ene hånden over det grå forkleet. En gang var det hvitt, den gangen Maren brukte det, den ene forklelommen henger ned. Har alle gangkonene brukt samme forkle? Jeg vil ikke møte blikket til Else. Det er for tidlig å stå opp. Jeg sa jo det. Bordet i spisesalen er ikke dekket, ikke engang det lille bordet her inne på kjøkkenet. Else pleier å sette to tallerkener fram til dem som er tidlig oppe. Så kaldt som det er her inne. Jeg ser bort på Inger, hun står rett bak Else ved ildstedet, lener seg over grøtgryten og tar lokket av, dampen står i rommet. Inger tar av seg brillene, så mye dogger det. Grøt fra i går, alle får. Inger roper det mot meg, hun enser ikke Else. Matskapene bak det lille bordet har tall, en, to, tre helt opp til syv og tyve går det, de er malt svart på de høye dørene, en nøkkel står igjen i nummer tre. Det er ikke dekket på hverken med tallerken eller skje, det er for tidlig, jeg sa jo det. Satte du over grøten, og gikk ut for å hente ved? 9


Inger spør Else. Grøten må du passe som en smed. Den brenner seg, nå har den gjort det.

Inger setter grytelokket på, hun drar munnvikene ned, hun rister på hodet og ler. Hun ser på meg og vil at jeg skal le med. Pass på pass på, sier hun. Du har mye å lære.

Det er til Else hun sier det. Inger rister på hodet, hun setter seg på den ledige stolen ved bordet, sammen med meg. La ikke gryten stå uten lokk på, sier hun. Det blåser vann ned fra pipen.

Inger nikker mens hun ser på Else. Sånn er det her, sier hun. Du er i Bergen, menneske.

Inger ler. Det ser ut som om du har falt rett ned. Hvordan kom du deg over fjellene? Hva har du her å gjøre?

Else står med ryggen til, hun svarer henne ikke på det. Inger trekker på skuldrene, hun ser på meg.

10


Sitter du her og glor, sier hun. Ja, ja, det er vel ikke annet å gjøre.

Hun pusser brillene med en flik av forkleet. Du er vel sulten, du med. Skal vi bli straffet fordi vi er så tidlig oppe? Skal du spise rett av bordet, du, spør Inger.

Hun klør seg på kulen. Det ser sånn ut, sånn du lener deg fram.

Else setter fram to tallerkener på benken. Hun blir stående og røre i gryten, ser ned i grøten. Jeg klør kinnet mot skjortekragen. Else åpner den øverste skuffen i benkeskapet og graver oppi. Inger skyver hodet fram. Ser du etter noe, spør hun. Sleiven, er det den? Den er ikke der, den står i muggen sammen med knivene.

Else legger i en grøtklatt og banker av sleiven på kanten av tallerkenen. Inger lener seg over og løfter skjeen. Vi får spise det som er, sier hun. Sulten er den beste kokk.

Inger kremter litt. Hun peker over mot mennenes hus.

11


Hva skulle jeg sagt, sier hun. Vi er jo så få nå, både her og der. Nå er vi ni her inne hos kvinnene. Ti med deg, da, nikker Inger mot Else. Her er nok av plass. Hun peker først på seg selv og så på meg. Vi to bor hver for oss og alene, sier hun.

Kirkeklokken slår seks slag, jeg teller dem, jeg trodde den bare var fem. Else tørker hendene forsiktig på forkleet, så tynt som det er. Er dere alltid så tidlig oppe dere to, spør hun.

Inger rister på hodet. Noen ganger tidlig, noen ganger sent, det er som det er, det.

Inger tar en skje og tygger grøten som hun har for vane, hun drikker vann av glasset. Else kremter, det hadde vel vært bedre hvis dere kom til tiden, sier hun. Tiden, tiden, sier Inger.

Hun legger skjeen fra seg, reiser seg halvt opp fra bordet. Tiden kommer, tiden går, sier Inger. Den faller både kort og lang. Se, sier Inger. Hun tar seg til ansiktet. Tiden tærer ikke på meg. Ser du? spør hun Else. Årene raser bare gjennom. 12


Kroppen har ikke rukket å bli gammel, ansiktet, huden, sier hun. Nei, så sannelig, jeg er den samme. Se. Sier Inger. Se. Glem tiden, alle tider. Inger sier det. Hun hugger i grøten med skjeen. Har du klokke, har du ur, spør Inger.

Hun ler når hun sier det. Jeg spiser helst når jeg er sulten!

Inger peker mot meg med skjeen. Hun der spiser ingenting. Hva heter jeg? Og hun der?

Inger nikker, peker på meg. Det er på tide at du vet det, så få som vi er.

Inger ler. Stå ikke sånn og glo.

Det er ikke synd i henne der. Hun peker mot meg med skjeen igjen og spytter noe ut i hånden, ser opp på Else.

13


Skrap ikke gryten, sier Inger. Så svart som den er.

Hun skuler bort på Else som har satt seg på en stol ved kjøkkenbenken. Sett deg her hos oss du, sier Inger. Sitt ikke der borte, Det er jo enda så lenge igjen til alle de andre kommer.

Alle damene, sier Inger og trekker munnvikene ned liksom hun ble sur bare av å si ordet. Hun skyver ut stolen der hvor Frøydis pleier å sitte, Frøydis sin plass. Else går langsomt over gulvet og setter seg. Inger trekker pusten, hun lener seg imot Else. Barnet satt på trappen, sier hun.

Hun stopper opp og ser om Else hører skikkelig etter. Barnet satt på trappen, sier hun. Ja. Ja. Det var hun der, hun.

Inger peker mot vinduet. Barnet satt rett utenfor her. Rett opp og ned.

Inger stopper opp og svelger, hun peker på meg.

14


Det er hun der jeg snakker om, Hun.

Inger gjør som hun fryser, hun drar hendene opp og ned langs armene. Der stod hun helt alene, og hadde ikke kofte eller kåpe på. Det var om våren, sier Inger. På denne tiden, nå.

Inger peker ut av vinduet. Rett ute her satt hun, hun var så liten som så.

Inger viser med hendene, hun nikker mot Else. Da var det synd på henne, sier Inger. Da, ja.

Hun klyper meg i kinnet og ser raskt opp på Else. Vi la henne i en vugge, sier Inger. Hun var så liten som det.

Inger viser Else med hendene igjen, hun sukker og trekker på skuldrene. Jeg skulle nesten sagt, sier Inger. Vi la henne i en krybbe.

15


Hun spytter noe ut i hånden igjen, noe hun spiste, noe fra grøten, hun børster det bort over stakken. Hun ler så mye at hun knapt greier si det. Nei da, sier hun med hes stemme.

Hun tar en skje av grøten selv om hun fremdeles ler. Der satt barnet på trappen, sier Inger. Med dåpsattesten i hånden. Hun knytter neven og liksom holder den opp i været. Ja, sier Inger. Du må tro meg på det. Hun lener seg fram mot Else og hvisker: den annen mai attensekstifire, Eyarvik menighet. Inger peker ned på bordet. Det stod det, ja, sier hun med høy stemme. Eyarvik, sier hun igjen, ser lenge på meg etter dette. Det er et godt stykke det, sier hun og vifter med hånden. Opp fjorden, oppe i fjellene. Det er det de har fortalt meg. Inger kniper øynene sammen. Kjenner du noen der, hvisker hun, og før Else svarer, sier Inger nei, du får unnskylde meg, jeg spør alle om det. Man kan kanskje si at vi reddet henne, sier Inger.

Hun ser på Else med store øyne bak brilleglassene, som om hun nettopp har oppdaget noe. Jeg sier heller, vi har fått en gave.

Inger nikker for hvert ord, hun peker på meg. Så snill som hun er, sier hun. Det har ingen ende, det. Den engelen der. 16


Ja, sier hun. Jeg sier det rett ut som det er. Engel.

Inger sukker, hoster i hånden, det går en skjelving gjennom henne. Hun tar fatt i skjeen som om hun skal spise, men legger den ned, hun ser opp i taket. Nei, sier Inger. Jeg får ikke sagt det. Gud være lovet for den dagen hun kom, at han lot det skje.

Inger lener seg fremover, hun drar fingrene over øynene, hun bøyer hodet og klemmer seg over nesen som om hun gråt. Else reiser seg brått og børster seg på forkleet. Hun spør om vi ikke vil ha en kopp kaffe enda så tidlig som det er. Jeg rister på hodet, jeg ser bare ned. Jeg vil ikke holde noe i hendene. Jeg kan ikke skjønne hvordan jeg kom til å glemme vantene. Takk som byr, sier Inger. Jeg sier ikke nei.

Else setter frem to små hvite kopper på bordet, hun bytter om på dem sånn at hun får den med skår, gull på hvitt, det er noen gamle kopper, det. Else heller i kaffe, svart som bek. Hva skulle jeg sagt, sier Inger, hun blåser på kaffen.

17


Hun tar av seg brillene og legger dem på bordet foran seg. Hun lener seg over mot Else og trekker huden ned under det syke øyet. Ser du det, spør hun. Alt det røde, knutene.

Jeg kan ikke skjønne at hun vil spørre Else om dette. Det blir ikke bedre, det, sier Inger og peker mot øyet. Se, sier hun. Se.

Inger tar brillene fra bordet og pusser dem med en flik av forkleet. Kan øyet blø, spør hun Else. Vet du det? Har du sett det?

Inger tømmer kaffekoppen i en slurk og setter den til siden, hun lener seg over bordet mot Else og kniper det syke øyet igjen. Vi blir her ikke lenge, hvisker Inger. Hun og jeg.

Hun nikker mot meg, løfter den tomme koppen og rører litt på den, så setter hun den opp ned på skålen.

18


Sånn ja, sier hun. Vi får se hva det blir ut av det.

Jeg trekker litt på skuldrene, jeg liker ikke når Inger spår i grut, hun ser så mye rart. Hva skulle jeg sagt, sier Inger. Om ett år er dette borte, sier hun.

Hun gjør en bevegelse med hånden, ut mot hele kjøkkenet. Da står det tomt og lukket her, sier hun. Ett år fra nå, sier Inger.

Inger lener seg fram. Tror du meg ikke, spør hun. Spør alle her. Armauer skal hente oss. Meg og henne.

Inger nikker mot meg. Jeg sa det til han selv, hun der blir med, ellers reiser jeg ingen vei, da får du ikke rikket meg.

Koppen med kaffegruten står bare der på bordet. Inger har nok glemt den alt. Godt er det. Hun nikker og ser seg om i rommet som om det satt flere her.

19


Det er ikke alltid så godt å gå og vente, sier hun. Det blir en lettelse når dagen endelig er her. I alle fall for meg og hun der, sier Inger. Sant det, Johanne?

Inger holder fremdeles fast i hånden til Else. Jeg flytter litt på skjeen på bordet. Det er Armauer, sier Inger.

Stemmen blir så lys når hun nevner navnet, hun blir rød i kinnene. Opp. Der oppe. Inger sier det. Hun peker mot fjellene. Lungegårdshospitalet. Else har vel hørt tale om det? Inger venter ikke på svar. Armauer. Inger sier bare det. Han tar på de syke med sine egne fingre. Alle skal bli friske, så viss er han på det. Han kom hit ned før, sier hun. Men det var før din tid, det, sier hun til Else. Hver seng står oppredd. Solen skinner på alles panner. Inger ler. Solen skinner, ja, sier hun. La meg si det på den måten.

Hun nikker. Hun sier det siste som om hun leste det opp, jeg har hørt henne si det mange ganger. Inger spytter på gulvet. Pleierne har hvite forklær. Kommer det en flekk på, må de skifte. Der hjelper ingen bønn, sier Inger. Alt, alt, alt er sånn, sier hun. Der oppe, sier hun. Du vet det jo godt. Det er bare en ulykke at vi går her. Inger lener hodet bakover, 20


ser på meg lenge, holder inne. Hun løfter brillene fra bordet og ser på dem. At vi var her da det ble bygget. Hun tier. Inger ler litt, peker opp i luften med en krokete finger. Der oppe er hver pasient en liten Gud i himmelen, der oppe under fjellet. Hun spytter ut ordene, en grøtklatt legger seg på haken. Armauer er ikke Gud, sier Inger.

Hun ser fort bort på meg. Nei da, sier hun.

Hun ler litt og ser ned i gulvet, gjør store øyne. Det har jeg aldri sagt, sier hun.

Armauer, han er bare et menneske. Av kjøtt og blod, som deg og meg, han, sier hun. Inger tar kaffekoppen raskt av skålen, ser med et blikk ned i den. Stille. Hun drar tommelen nede i koppen for å viske ut det hun så, og ser opp mot Else. En dag kommer han tilbake, sier Inger. Armauer, ja, sier hun. Den dagen kommer.

Inger nikker. Da vil Armauer spørre: Hva gjør den kvinnen her blant alle de glemte, døde?


det lukter bakom hovedhuset, ikke fra et dyr, men fra et menneske, nederst på veggen vokser det mørk mose. Jeg setter kurven ned i gresset, dørene ned til kjelleren er låst sammen med en lenke, jeg bærer nøkkelen i snor rundt halsen. Else sa jeg skulle hente ti stykker, hun stod ved kjøkkenbenken og tørket seg over pannen med ermet. Dørene i kjellerlemmen er malt i mørk gul farge, malingen flasser, mer enn på de lyse grønne veggene ut mot tunet. Sånn går det når man bare har råd til det billigste, bedre å bruke sånn maling bak huset enn ut mot tunet der alle kan se. Jeg holder den kalde nøkkelen i hånden, holder pusten, det hjelper ikke vente. Jeg bøyer meg og stikker nøkkelen i låsen, den har rustet etter vinteren. Jeg er redd for å sette nøkkelen fast i låsen og at den ikke er til å rikke, det har skjedd før, men nå ser jeg det, låsen er ikke lukket, det har stått åpent her siden den forrige gikk ned. Det var jo et slags hell. Jeg gjemmer nøkkelen i hånden, jeg skal ikke vente, jeg vet det, jeg trekker den ene døren til siden, greier så vidt å løfte den med hele min styrke. Jeg står først på det ene, så på det andre benet. Trappen går hele veien ned, først er det bare et mørkt gap, så ser jeg trinnene, det grøs22


ser over skuldrene, jeg tar tak i kurvhåndtaket, åpningen ned er så høy som et voksent menneske, potetene ligger i det lille rommet ved trappen, jeg tar tranlampen opp av kurven. Bedre å se klart enn bare skygger, er det ikke sant, det? Åpningen er sort og smal, jeg løfter lampen og lyser, jeg ser bare trappetrinnene, kjellerdøren ligger mot bakken der oppe.


sitt deg ned. Inger lener seg over mot meg, hun støtter seg til bordet inne på arbeidsrommet, kateteret heter det, det står høyere opp enn alle stolene. En, to, tre, ti stolrader på hver side av midtgangen, her er så meget mer plass, så mange flere stoler enn det er folk, det står ikke til å nekte. Jeg setter meg ned på første rad, mot midtgangen. Inger tenner lampen oppe på kateteret. Det er Else som pleier å sitte der oppe, det er gangkonens jobb. Jeg skulle så gjerne sagt Inger det. Jeg skulle så gjerne spurt: Skal du tenne lampen? Det er Elses jobb, det. Solen står inn gjennom de store vinduene, det danser støv i strålene. Jeg retter på skjørtet, jeg har glemt håndarbeidet. To strømper, en ferdig strikket, en igjen. Grått garn, helt nytt er det, strikketøyet ligger i skuffen oppe sammen med vantene. Det var Inger som dro meg hit, ja, hun halte meg over tunet og låste opp døren til arbeidsstuen. Inger har nøkler som går til alle steder på hele huset, ja visst har hun det. Hva er klokken, spør jeg Inger.

Hva er klokken, hva er klokken? Inger gjørs på. Høyt over stolene ser hun ned. Som om Inger var Else, hun er ikke det. 24


Skal noen mene noe om når vi setter oss ned for å arbeide? Alle monner drar, sier Inger. Hun ler litt av det. Om vi sover eller våker, hvem bryr seg om det? Inger ser lenge på meg. For tidlig, å nei, sier hun. Hun holder den ene hånden opp foran seg. Tror du jeg vil være der inne på kjøkkenet når Klokkeren kommer? Inger sperrer øynene opp og legger en hånd på hjertet, reiser seg, tar kurven sin, kommer ned til stolen ved siden av meg. Det blinker grått i øynene. Inger tar alltid brillene av når hun setter seg med håndarbeidet. Kurven er full til randen av slitte sokker, grå. Hun tar en opp, tar saksen som henger i snoren om midjen, klipper litt øverst før hun begynner å rekke den opp. Hvem eier disse sokkene, spør jeg.

Inger bare smiler mens hun drar og drar i den grå ulltråden. Å, det kan vel være så mange det, sier hun. Legg sokkene i kurven, sier jeg bare, så skal dere se det blir noe av det. Sokker, sokker, sier Inger.

Jeg vet ikke hvor mange jeg har strikket om og laget nye av, nei du, om jeg hadde tallet på det. Hun drar i tråden så den blir lengre og lengre. Jeg vet ikke om den som eide sokken er levende, sier hun. Hun nikker mot kurven. Det er sokker av begge slag her. Putt sokkene i korgen, jeg sier bare det. Ingen her skal fryse på benene. Det må i så fall være om det går hull i skoene, sier hun. Hun holder sokken opp frem for meg, det som er igjen av den. Kjenner du denne, er den din, den, spør hun. 25


Hun ler bare av det, vender og vrir litt på sokken. På denne lar jeg hælen være, sier hun. Den er sterk nok, jeg strikker ikke bedre selv, det er tåen som var gåen, hun lener hodet tilbake og lukker øynene, det er en jobb dette òg, sier hun stille. Sitter du tomhendt, du, spør Inger plutselig. Hun gaper og tørker seg om munnen med to fingre. Hun henter noe fram fra forklelommen, en papirpose, hun holder den inn mot seg. Har du vasket hender, spør Inger. Etter du spiste? Å, nei, sier hun. Jeg glemte det, du spiser jo ikke.

Hun rekker meg posen, jeg tar den og skal neie. Inger ler. Bli bare sittende, sier hun. Det var så lite, det som er.

Jeg åpner forsiktig. Det kommer fra kjøpmannen, dette, det er bare han i hele byen som har sånne små, grå poser. Et gult silkestoff. Ja, det må være det. Gul silke. Jeg bretter stoffet forsiktig ut over fanget. Stoffet skinner som solen selv i hånden, jeg har aldri sett noe lignende. Inger kniper øynene sammen og smiler, hun nikker. Det var mest for fargens skyld, sier hun. Jeg sa det til kjøpmannen, det her det er til Engelen, sa jeg. Inger nikker mot meg når hun sier det. Han visste godt hvem jeg snakket om når jeg sa det. Hun slår med hånden i luften. Da skal du få det billig. Kjøpmannen 26


sa det. Det ble dyrt nok for det. Inger nikker mot døren og plirer med øynene, smiler mot meg med munnen. Det kan jo bli en kyse av det, sier hun. til en liten pike, til noen som er mindre, et spebarn, ja, det kan hende det, sier hun.

Jeg hekler en kyse, en lue, en hue, synger Inger. Slik går sangen, sier hun og ler. Det er bare for rimets skyld, det. Alle vet hva det er de selv lager, hva de hekler på. Jeg hekler en kyse, en lue, en hue. Ja. Pass på at den ikke blir for liten, sånn at den bare passer til en daufødt unge, ut av mors liv, sier Inger. Hun ler og klyper meg i låret. Lag noe du kan selge, sier hun, det blir penger utav det. Det hadde vel vært fint å komme ut en tur, sier hun. Du synes vel det? Klokkeren har sagt at han skal ta deg med, sier hun. Ja, ja. Ned på torget, visst har Klokkeren sagt det. Han trenger hjelp til å selge. Å ja, du har vært med mange ganger, sier hun. Det er ikke fritt for det. Jeg ser ned. Penger, ja, sier Inger. Det kunne jo være du trengte det.

Hun lener hodet tilbake, myser mot lampen, det matte skjæret. Nei, det er jo sant, sier hun. Her får man alt man trenger. 27


Sild, sild, sild. Sild alle sine dager, hvis man bare vil.

En dør slår igjen ute på tunet. Vi skvetter begge to, jeg merker det. Inger legger en finger over leppene. Sånn ja, sier hun lavt. Nå er Klokkeren her. Inger ser bort på meg, øynene er så smale uten briller. Hun har begynt å rekke opp sokken igjen, hånden skjelver litt, det er lett å se, hun kremter ned i hånden. Nei, hva skulle jeg sagt, sier hun. Du skylder meg to kroner.

Inger retter litt på seg og ser skrått ned på meg. Jo, det stemmer det, sier hun.

Hun snakker så lavt, liksom hun prøvde å lytte hele veien over tunet og inn på kjøkkenet. Det klikker i strikketøy. Ingenting er gratis, sier Inger Å nei, du må ikke tro det.

Jeg lar stoffet ligge i fanget og klør meg på håndbaken. Det skal vel bli en råd, det er lenge siden jeg laget noe som jeg fikk solgt, det blir ikke mange penger av det, det er hendene. Det er hendene. Det er bare det. Jeg vil så nødig si Inger det, når hun har gitt meg gaven, dette gule stoffet. Inger slår ut med hånden.

28


Tenk ikke mer p책 det, sier hun. Det skal nok bli en r책d, skal du se.

Hun nikker. Jeg klemmer posen sammen, glatter den ut, hjertet banker i h책ndflatene, det gule stoffet flommer over fanget. Du skal f책 igjen det jeg skylder, sier jeg. Mer enn det.

Armauer av Liv Mossige  

I Armauer befinner vi oss i Bergen på slutten av 1800-tallet, der oppdageren av leprabasillen, legen Gerhard Armauer Hansen, er aktiv. Midt...

Armauer av Liv Mossige  

I Armauer befinner vi oss i Bergen på slutten av 1800-tallet, der oppdageren av leprabasillen, legen Gerhard Armauer Hansen, er aktiv. Midt...