Appelsinlunden

Appelsinlunden

Rosanna Ley

Appelsinlunden Oversatt av Sigrid Grande

Rosanna Ley Originalens tittel: The Orange Grove Oversatt av Sigrid Grande © Rosanna Ley, 2021 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-74797-8 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: www.stock.adobe.com Sats: Type-it AS, Trondheim 2022 Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, 2022 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 60 g Holmen Book Cream 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Kjærlig tilegnet Ana og James

kapittel 1

Holly West Dorset, februar 2018 Holly bladde gjennom de krøllete og flekkete sidene i morens gamle oppskriftsbok, og der var den, tittende opp fra en gulnet konvolutt. Som om noen (moren?) hadde vært splittet mellom ønsket om å holde den hemmelig og dele den med omverdenen.

Forsiktig trakk hun det skjøre papirarket ut av konvolutten og glattet ut brettene med fingertuppene. Originaloppskriften var skrevet på spansk; hun dro kjensel på noen av ordene. Under var ingrediensene og fremgangsmåten skrevet mye klarere og tydeligere og på engelsk, og alt sammen i en håndskrift hun ikke kjente igjen.

Kake med bitterappelsin og mandler, leste hun. Til en stor anledning.

Tja, tenkte hun, om ikke dette var en stor anledning – dagen hun skulle komme med sin store avsløring, dagen hun skulle fortelle foreldrene hva det var hun hadde holdt på å planlegge og jobbe mot det siste halvannet året uten at de hadde den fjerneste anelse om det – så visste ikke hun.

Holly leste gjennom den engelske versjonen av oppskriften. Begynn med å skrubbe og deretter grovhakke bitterappelsinene med skallet på. Hun kastet et blikk på dem. De lå i en bolle på kjøkkenbenken og strålte som oransje lanterner i det grå vinterlyset. Bitterappelsiner var ikke så pene å se på. De var ujevne i formen, og skallet var grovt og knortete.

Men fargen … Den var uforlignelig intens. Den første gangen hun så en kasse med spanske bitterappelsiner på gårdsutsalget rett utenfor Bridport, var hun frelst.

7

Nå tok hun opp en appelsin og snuste på det tykke skallet. Mmm. Bitterappelsiner var ikke overraskende for bitre i smaken til å spises rå. Men duften av denne appelsinen …

Den vekket forventninger om en berusende herlig sommer.

Det skader ikke å håpe … Holly satte i gang med skrubbingen.

Hun hadde oppdaget den gamle spanske oppskriften til moren som tenåring. Andre jenter brukte lørdagene til å treffe venninner på kafé nede i byen, kjøpe sminke og skravle om gutter eller filmene som gikk på den lokale kinoen. Mens Holly, hun bakte – fruktkaker og smuldrepaier og brownies. For henne fantes det ikke noe som var mer tilfredsstillende enn å ta et brett med rykende fersk bakst ut av ovnen.

Nei vel, så hadde hun ikke vært noen vanlig tenåring.

Hun smilte for seg selv. Hennes ungdomsutskeielser hadde begrenset seg til å gå gjennom morens oppskriftsbøker.

Nesten motvillig la Holly de ferdig skrubbede appelsinene over på skjærefjølen. Med stødig hånd skar hun gjennom den første. Den bitre saften sprutet og frigjorde enda mer av den friske sitrusduften.

Holly hadde funnet oppskriften, gått nøye gjennom den og blitt fascinert av den, men hadde aldri faktisk bakt kaken. Hadde aldri turt det etter morens reaksjon da hun hadde foreslått det. Hun samlet sammen de velduftende appelsinbitene med det tykke skallet på og skjøv dem til side på fjølen med håndbaken. Hun kjente at saften fikk huden til å stramme seg. Det var ikke vanskelig å skjønne hvorfor bitterappelsiner hadde så mange bruksområder, ikke minst medisinske – og ved varmebehandling ble duften og smaken både intens og kompleks.

For ikke å snakke om marmeladen. Holly hadde laget marmelade av bitterappelsiner i flere år. De gikk for å være verdens beste appelsiner å lage marmelade av på grunn av det naturlig høye innholdet av pektin, som fikk marmeladen til å stivne som den skulle. Og neimen om Holly hadde fått noen klager. Når hun var sliten eller urolig, tydde hun 8

til baking og sylting. Marmeladelagingen stjal ikke krefter, men virket derimot alltid oppkvikkende.

Hun husket tydelig hvordan hun som fjortenåring hadde viftet arket med oppskriften på bitterappelsinkake foran moren i begeistring. «Kan jeg bake denne, mamma?» hadde hun ivrig bedt.

«Hva for noe?» Moren hadde stirret stivt på arket og nesten revet det ut av hånden på Holly. «Nei», sa hun.

Hun hadde aldri sagt nei til en kake før. Holly ble i stuss.

«Hvorfor ikke?»

Moren nølte. «Faren din er ikke noe glad i den. Det er ikke noen god oppskrift.»

«Men –» «Dessuten har vi ikke bitterappelsiner.»

«Jeg kan –» «Nei, Holly.»

Selv som fjortenåring hadde Holly skjønt at moren hadde altfor mange innvendinger. Så hva var det med denne gamle oppskriften? Hva var problemet? Morens nei gjorde den bare desto mer forlokkende. Hvor stammet den egentlig fra? Hvorfor hadde moren beholdt den? Og hvorfor var den forbudt område? Så vidt hun visste, hadde ikke moren noen spanske venner. Så hvem var det da som hadde skrevet den opp for henne, først på spansk og deretter på engelsk?

Holly ble fast bestemt på å finne ut mer.

Hun var imidlertid ikke dum, men lot det gå noen dager før hun spurte moren om Spania.

«Så klart jeg har vært i Spania», sa moren lett. For lett?

«Jeg var der sammen med faren din.»

Var det da noen hadde gitt henne oppskriften på kaken med bitterappelsin og mandler? Holly avgjorde at det var klokest å la være å spørre.

«Når var det?» spurte hun i stedet.

Smilet forsvant fra morens ansikt. «Å, det vet jeg ikke helt, Holly. På åttitallet en gang, jeg husker ikke akkurat årstallet.»

Var det mistenkelig? Nei, det var vel ikke det. Det var 9

aldri noen som husket nøyaktig hvilket år de var på den eller den ferien. «Hvor i Spania var dere?»

Det ble et opphold før moren svarte. «Sevilla.»

Var det bare noe Holly innbilte seg, eller kikket moren bort mot kjøkkenhylla der den gamle oppskriftsboken hennes sto? «Ja vel, og …?»

Men moren satte en stopper for flere spørsmål. «Nå holder det, du. Det er straks tid for middag, og bordet dekker seg ikke av seg selv, vet du.» Brått var hun i det ampre hjørnet. Ansiktet var bistert, men Holly syntes hun kunne skimte en tåre i øyet hennes. Det var altså ikke mer å hente.

Moren hadde aldri vært direkte streng, men hun var lærer og hadde bestandig operert med klare grenser. Og nå var det tydelig at hun ikke ville høre mer om den saken.

Dette var for femten år siden. Nå for tiden bodde Holly i Brighton, men var tilbake i Dorset på et av sine faste helgebesøk. For ikke bare ville hun være sammen med familien, hun savnet også landskapet hun hadde vokst opp med. Heldigvis hadde hun fremdeles alle bakerettigheter på kjøkkenet her.

Holly hadde appelsinbitene over i en liten kjele og fjernet steinene med en skje. Så tilsatte hun vann, la på lokk og skrudde på gassen. Etter en halvtime skulle appelsinskallet ifølge oppskriften være mørt og væsken ha kokt inn.

Holly kjente den lille brusingen av begeistring som hun alltid gjorde når hun var i sving på kjøkkenet. Det var vel dette med å skape noe. Alkymi. Hun hadde aldri denne følelsen på kontoret i Brighton.

Hun kastet et blikk på oppskriften. Kanskje var det dette gamle, krøllete papirarket som hadde markert startpunktet for drømmen hennes den gangen for så mange år siden.

Dermed hadde hun bestemt seg for at hun ville bake kaken med bitterappelsin og mandler i ettermiddag mens foreldrene var ute. Det føltes av en eller annen grunn riktig.

Hun hadde fortsatt dårlig samvittighet for at hun ikke hadde fortalt dem om planene sine, prosjektet sitt. Men farmoren hadde frarådet henne det. Og siden foreldrene 10

bodde her, i Hollys barndomshjem, og Holly selv i Brighton, hadde det ikke vært så vanskelig å holde det hemmelig. Men nå var alt i ferd med å forandre seg.

Holly knekte eggene og skilte forsiktig hvitene fra plommene. Hvitene hadde hun i en glassbolle. Etter at hun hadde stivpisket dem, tilsatte hun deler av sukkeret litt etter litt.

Så håndpisket hun eggeplommene sammen med resten av sukkeret til blandingen tyknet, og hadde deretter i den duftende appelsinmassen og malte mandler. Det luktet himmelsk allerede.

Til slutt vendte hun inn de stivpiskede eggehvitene. Så helte hun røren over i en smurt og strødd kakeform og drysset mandelspon på toppen. Hun så på klokka. Den ville være ferdig til foreldrene kom tilbake sammen med farmoren til middag. Men i stedet for middag … Holly fant frem flasken med champagne hun hadde tatt med seg fra Brighton, og satte den i kjøleskapet. Farmoren ville helt sikkert like det.

Kake med bitterappelsin og mandler – til en stor anledning. Hun syntes allerede hun kunne kjenne duften av ristede mandler, allerede fornemme sukkeret som blandet seg med appelsinen og ga kaken den perfekte balansen mellom søtt og bittert.

Og når de kom tilbake? Jo, når de kom tilbake, ville hun prøve å forklare dem grunnen til at hun var i ferd med å snu livet sitt på hodet. Da skulle hun omsider fortelle dem hva som hadde skjedd med henne i Brighton, og hva hun hadde bestemt seg for å gjøre.

kapittel 2

Holly Brighton, ett år tidligere Det begynte en ettermiddag etter jobb. Holly hadde jobbet overtid – som så ofte – og hadde ikke hatt tid til å tenke på mat. Hun stakk innom supermarkedet på hjemveien, fortsatt med hodet fullt av jobb – en e-post hun ikke hadde fått tid til å svare på, en telefonsamtale med en vrien kunde.

Hun fant seg en handlevogn og beveget seg inn mellom hyllene. Lokalet var grelt opplyst, forvirrende og fullt av mennesker. Hun manøvrerte seg forbi avisseksjonen og to barn som sto og kranglet, og plukket med seg en ferdigsalat fra grønnsaksavdelingen. Lunsj til i morgen, tenkte hun.

Hun hadde aldri tid til å forlate kontoret for å spise, gikk alltid for en salat inntatt ved pulten eller varmet en suppe i mikrobølgeovnen.

Hun var litt usikker på hvordan det hadde seg at jobben som regnskapsmedarbeider i Brighton hadde overtatt nesten hele livet hennes, lagt beslag på alle døgnets våkne timer – for når hun endelig kunne vie seg til andre ting, var det veldig lite til overs. Og uansett hvor utslitt Holly følte seg, virket sjefen hennes, Russell, aldri helt fornøyd. Hun satte kursen for ferdigmatavdelingen. Hun hadde flyttet fra West Dorset da hun var i begynnelsen av tjueårene, blitt dratt mot den mer spennende storbyatmosfæren i Brighton, som var hjembyen til kjæresten Jack – som etter et års tid hadde blitt ekskjæresten, men heldigvis uten noen bitre følelser. Og innen den tid hadde Holly fått seg venner, funnet seg en jobb og hadde en god inntekt. Hun hadde vært fornøyd med å bli værende i sin ferske hjemby; hun hadde 12

bare ikke vært sikker på om hun ville slå seg ned her for godt.

Hun valgte seg noe småtteri her og der, sjekket utløpsdatoene og ble stående foran kjøledisken med supper. Holly likte Brighton. Hun nøt å rusle langs North Laine i helgene, treffe venner, stikke innom de små barene og uavhengige butikkene og gå på oppdagelsesferd i de klassiske delene av byen. Hun likte kulturlivet her, musikkmiljøet, festivalene og arrangementene, og hun trivdes med å bo ved sjøen, som minnet henne om barndommen. Holly hadde ingen spesiell i livet sitt for tiden. Men hun hadde uansett skapt seg et godt liv i Brighton.

Det var bare det at …

Hun fortsatte å bli stående foran suppekjøledisken. Hvilken skulle hun ta? Hvordan kunne det være så vanskelig å velge? Hun var tørr i munnen og svelget og slikket seg på leppene. Så dumt at hun hadde glemt vannflasken i bilen.

Tomat og chili, stiltonost og brokkoli … Det var så mange valgmuligheter – altfor mange – og merkelig nok kunne hun ikke huske hvilken hun likte best.

Hun følte seg fortumlet, nesten ikke helt til stede, som om halvparten av henne svevde over handlevognen og fulgte med på den andre halvparten der nede. Og lyset – det var så grelt, det måtte da være mye sterkere enn ellers? Holly trakk pusten dypt. Hun jobbet for hardt, det var det hele; hun trengte å roe ned, slappe av, trengte å … unnslippe, tenkte hun.

For det var noe som ikke var som det skulle. Hun jobbet lange dager (men hvem gjorde vel ikke det), hun sov dårlig, og hun var stresset. På et eller annet tidspunkt i løpet av tjueårene hadde dette blitt normalen – for både henne og ikke så rent få av vennene hennes. Hun trente, og hun hadde begynt med yoga, men snarere enn å virke avslappende føltes det bare som om hun hele tiden var manisk opptatt av å presse inn enda mer. Og så …

Holly begynte å føle seg svimmel; suppene i kjøledisken svømte foran øynene hennes. Hun blunket hardt. Men nå, 13

uten forvarsel, klarte hun ikke å tenke, fikk ikke å puste, og kjente en heftig dunking inni seg et sted – om den skrev seg fra hjertet eller hodet, visste hun ikke. Det eneste hun visste, var at hun ikke kunne bli værende inne i butikken, ikke snakk om; hun måtte komme seg ut her og nå, samme hva. Og hun visste også at hun følte seg redd.

«Jeg vil tro du hadde et angstanfall», sa fastlegen hennes da hun oppsøkte legesenteret dagen etter.

Angstanfall … Flukt eller kamp. Holly lukket øynene.

Erindret opplevelsen, den sterke trangen til å komme seg vekk.

Hun hørte etter mens legen snakket om selvhjelp, mestring og terapi. «Prøv å bare la det gå sin gang», rådet han.

«Pass på å puste. Møt det du er redd for. Og husk på at det er bare angst.»

Bare angst, tenkte hun. Hun innrømmet at hun var stresset, overarbeidet, utbrent. Han kvitterte med et blikk.

Hvem er ikke det? syntes det å uttrykke. Det var den hjelpen …

Senere søkte hun opp «angstanfall» på nettet og kjente seg igjen i følelsene beskrevet av så mange: den manglende evnen til å ta valg, til å tenke, den plutselige, altoppslukende frykten. Legen hadde sagt at det forhåpentlig var en engangshendelse, og særlig om hun fikk til å redusere stresset på jobben. Men Holly kunne ikke la være å spørre seg: Var det slik hun ville at livet hennes skulle være?

Fredag ettermiddag reiste hun igjen til Dorset for helgen. Det var sensommer, men de grønne åsene var uvanlig bleke og tørre av mangel på regn. Hun betraktet det velkjente landskapet mens hun kjørte over åskammen mellom Dorchester og Bridport – beitende sauer på engene, de små husene i stein, låvene, den klare, blågrå sjøen som glitret lik månestein i det fjerne. Og for første gang på evigheter kjente hun en uventet ro sige inn over henne.

I løpet av helgen dro hun på besøk til et par gamle venner. Will og Susie bodde fremdeles i en landsby rett uten14

for byen, der de livnærte seg av Wills kunst og skulpturer og vintagemøbelforretningen til Susie, mens Jess fremdeles bodde hjemme hos foreldrene og jobbet på strandkafeen i Burton. I tillegg var Holly hjemme sammen med familien. Det var så betryggende normalt at hun nesten greide å glemme hva som hadde skjedd noen dager tidligere.

Faren, Felix, var fremdeles sjef for hagesenteret, der han hadde arbeidet i storparten av yrkeslivet sitt. Han elsket å dyrke og stelle planter og vekster, og Holly hadde en mistanke om at han antagelig ville ha vært vel så fornøyd om han ikke hadde blitt forfremmet. Moren, Ella, var like travel som alltid. Hun var lærer på den lokale barneskolen, og når hun ikke underviste eller rettet oppgaver, var hun på personalmøter eller planleggingsmøter. Ikke noe nytt der i gården.

Og Hollys farmor, Ingrid … Hun hadde bestandig vært urokkelig til stede i Hollys liv, men nå for tiden lot hun til å ha mildnet litt, blitt rundere i kantene. Og muligens mer observant også.

«Du ser sliten ut, kjære deg», sa hun da Holly satte seg ned i den gammeldagse stuen hos farmoren som var pyntet med porselensfigurer av hunder og hyrdinner og festlig figurformede keramikkmugger.

I likhet med farmoren selv luktet rommet svakt av støvete lavendel. De fineste stolene var dekket med beskyttelsestrekk for å bevare møbelstoffet slik at det ikke skulle falme, mens antimakassarene beskyttet stolryggene og ørelappene mot slitasje. Veggene var malt isblå, mens gulvteppet var det Hollys far ville kalt «et fargesammensurium».

Hele huset var en tidskapsel fra 1950-tallet. Holly kjente at hun senket skuldrene.

Det var ingen vits i å late som – til det var farmoren altfor skarpøyd. Dessuten var det en lettelse å legge av seg det ubekymrede «Jeg har det topp»-smilet. «Ja, farmor, det stemmer, jeg er sliten», sa hun.

Farmoren på sin side hadde roser i kinnene. Åttifem år ung var hun, men til tross for alt hun hadde mistet gjennom 15

årene, var glimtet i de blå øynene fortsatt like målbevisst og bestemt.

«Har du brent lyset i begge ender, kjære deg?» Farmoren skakket litt på hodet. Håret var blitt hvitt og fint nå, men hun hadde det i en pen, kort frisyre – det var typisk henne å være velstelt.

Holly visste at moren hadde hatt sine tøffe tak med farmoren oppigjennom. Men selv om farmoren heller ikke nå var til å kimse av, hadde Holly, som befant seg enda en generasjon under og i visshet om at hun nøt farmorens ubetingede kjærlighet, alltid følt seg trygg. «Det er jobben, for det meste», innrømmet hun. «Den er så stressende.»

«Det er ikke bra.»

«Jeg vet det, farmor.»

Etter det løsnet ordene – den uopphørlige strømmen av e-poster som måtte besvares, kundenes stadige spørsmål og krav, det vanskelige arbeidsforholdet til en kollega, det evige presset, de lange dagene … Hun lot være å nevne angstanfallet, hadde ikke lyst til å uroe farmoren unødig.

Men kanskje var det grunnen til at hun hadde bestemt seg for å reise hjem denne helgen, tenkte Holly.

«Hvis det er så ille, hvorfor i all verden gjør du det, barnet mitt?» Farmoren smekket med tungen. «Hvorfor ikke gjøre noe annet i stedet?»

«Jeg vet ikke.»

Farmoren fikk det til å høres så enkelt ut. Men Holly var nødt til å holde på lønnen sin, slik at hun kunne fortsette å bo i leiligheten sin i Brighton og opprettholde livsstilen hun var så glad i. Men var hun fortsatt glad i den? Sannheten var at hun hadde lenket seg til den. «Hva skal jeg ellers gjøre?» sa hun halvt til seg selv.

«Spørsmålet er, kjære deg», sa farmoren, «hva er det du har lyst til å gjøre?»

Holly tenkte mye på den samtalen etter at hun kom tilbake til Brighton. Hva er det du har lyst til å gjøre? Det hun alltid hadde elsket å gjøre, var å bake. Hun savnet det veldig. Det 16

hendte fremdeles at hun bakte søndag ettermiddag etter trening og før hun måtte begynne å forberede seg til arbeidsuken. Men det var stjålen tid, og det spolerte gleden. Og hvordan var det mulig å tjene til livets opphold ved å bake kaker og lage marmelade? Hvordan kunne det noen gang bli noe mer enn en hobby?

Men var det andre ting hun kunne gjøre? Hun kunne ikke slutte i jobben, i hvert fall ikke ennå. Men hun kunne gjøre noen endringer. Langsomt og litt etter litt begynte hun å utvikle mestringsstrategier, dels ved hjelp av råd og tips fra diverse nettfora. Hun forsøkte å være hyggelig mot den vanskelige kollegaen, uansett hvor bister dama var. Hun tok en pause fra skjermen hver halvtime – om så bare for å gå på do – og prøvde å konsentrere seg om én arbeidsoppgave av gangen i stedet for stadig å sjekke e-posten. Hun tvang seg til å være tydeligere overfor Russell om hvor mye jobb som var for mye, og til hennes overraskelse reagerte han mer positivt enn tidligere når hun bare var selvsikker og bestemt.

Hun begynte å meditere en gang om dagen. Hun reduserte tiden hun brukte på sosiale medier. Og da hun begynte å føle seg litt sterkere, bet hun i det sure eplet og meldte seg på et nettkurs for å bygge på markedsstudiene. Det hadde vært farmorens idé. «Du kan alltids vurdere å skaffe deg noen andre kvalifikasjoner, Holly», hadde hun sagt. «Noe som gjør at det blir lettere for deg å ta kontroll?»

Kontroll … Det var ikke enkelt, noe av det. Men Holly visste at hun var i ferd med å ta tak.

Det var ikke så rent få telefonsamtaler som fant sted mellom Holly og farmoren i månedene etter den første praten i farmorens stue den sensommerdagen. Holly hadde tatt avgjørelsen om å legge om livet sitt, men å bestemme seg for akkurat hva det var hun skulle gjøre i stedet, tok mye lengre tid.

Holly dro også på besøk til farmoren hver gang hun var i Dorset, og da la de planer. Holly fornemmet at farmoren nøt spenningen ved å være barnebarnets fortrolige. Far17

moren hadde alltid vært så sikker på sine egne meninger, så viljesterk. Med hennes hjelp begynte Holly etter hvert å utarbeide en fremtidsplan. Omsider hadde hun bestemt seg for veien videre.

«Men vi forteller det ikke til foreldrene dine», hadde farmoren sagt. «Ikke foreløpig. Vi vil jo ikke at de skal blande seg inn og skape problemer, ikke sant?» sa hun med et konspiratorisk smil.

«Nei, vi vil vel ikke det, farmor.»

Men nå hadde de blitt enige om at det var på tide å legge kortene på bordet og fortelle foreldrene alt sammen. Hva kom de til å si? Det ville vise seg veldig snart.

kapittel 3

Ella West Dorset, februar 2018 Ella åpnet bakdøren og trådte inn på kjøkkenet. Nesten umiddelbart oppfanget nesen den herlige, velkjente duften av kakebakst.

Hun snuste den begjærlig inn. «Å, Holly, det lukter himmelsk! Hva –?» Hun bråstanset. Duften var virkelig himmelsk – men den minnet henne ikke bare om marmeladen Holly pleide å lage på dette kjøkkenet, den minnet henne om veldig mye mer i tillegg. Den var intens, berusende. Appelsinblomst. Ella støttet seg til kjøkkenbenken med den ene hånden. Det var så lenge siden. Og likevel …

«Jeg tenkte det gikk greit at jeg bakte den bare for denne ene gangen.» Holly var ustø i stemmen.

Ellas hjerte økte takten. «Bakte hva da, Holly?» Jo da, hun hadde sett appelsinene som var satt frem, i dag tidlig, men hadde ikke tenkt noe større over det. Holly hadde altså tenkt å lage litt marmelade. Det var ikke noe nytt. Men dette … dette var noe annet.

«Stig på, mamma.» Med ett var Felix der bak Ella og viste moren sin inn på kjøkkenet.

Ella flyttet seg til siden. Nå for tiden var Ingrid avhengig av stokk og orket ikke å stå for lenge av gangen.

«Hei, vennen min», sa Ingrid til barnebarnet. Og det var noe i tonen hennes …

«Hei, farmor.» Holly kom bort og ga henne en klem.

«Hva er det du baker, Holly?» spurte Ella igjen. Hun holdt stemmen nøytral. Men appelsinduften var ispedd en 19

annen, duften av mandler: mild, søt og fyldig. Hun kunne da ikke ha …?

Ansiktsuttrykket til datteren røpet henne. «Unnskyld, mamma, jeg vet at du aldri har hatt noe lyst til at jeg skal lage den.»

Så hvorfor har du gjort det da? «Det går bra.» Det var så lenge siden. Burde hun ikke ha lagt det bak seg nå? Men kakeduften som drev gjennom luften, hadde allerede gjort sin virkning. Hun kom seg ut av jakken og hengte den på kroken ved døren.

«Te, folkens?» spurte hun muntert. Hun måtte ikke vise at hun var så berørt. Og hadde hun kanskje ikke opp gjennom årene blitt veldig flink til å forstille seg?

Ella kikket rundt seg. Svigermoren smilte med et lurt glimt i øyet som om … som om hun visste noe Ella ikke gjorde. Ella fanget opp det innforståtte blikket som ble utvekslet mellom svigermoren og datteren. De hadde hatt usedvanlig mye kontakt i det siste, de to der. Hva var det de pønsket på?

«God idé. Jeg ordner det», sa Felix med et stort smil.

«Mmm. Hva er det for noe du har bakt til oss, da, jenta mi?» Som vanlig hadde han ikke fått med seg underteksten, hadde ikke peiling på hva som foregikk. Ikke at Ella var så mye klokere. Hun ventet.

«Mammas kake med bitterappelsin og mandler», sa Holly. Hun kastet et engstelig blikk mot Ella. «Jeg hadde lyst til å lage noe ekstra godt. Til en stor anledning.»

«Nettopp.» Ingrid nikket bifallende.

«Stor anledning?» Felix så spørrende på Ella. «Hva slags anledning da, jenta mi?»

Hun hadde altså hatt rett. Ella svarte med å trekke på skuldrene. Hun hadde selvsagt aldri bakt kaken selv – ville ikke gjøre seg sårbar og risikere at alle minnene skulle strømme inn over henne igjen.

Hun burde sikkert ikke ha beholdt oppskriften i det hele tatt. Men hun hadde så lite, og den hadde betydd så mye for henne. Det hadde virket så uskyldig. Og hver gang hun 20

bladde gjennom oppskriftsboken og så den lille konvolutten, hver gang hun forsiktig hadde trukket den gamle spanske oppskriften frem fra gjemmestedet dens og lest gjennom ingredienslisten, måtte hun smile, og iblant tørke en tåre, til og med. Når det gjaldt denne kaken og byen Sevilla, var det kort vei til Ellas følelser. Men av og til var det godt å minnes.

Felix gned seg i hendene på den hjertelige måten som var så typisk for ham. «Er det noen som har bursdag?» humret han. «La meg ta kåpen din, mamma.» Han hjalp moren av med kåpen og fikk henne til å sette seg i det de kalte godstolen, og hvilte stokken hennes inn mot den. «Nå, har du tenkt å innvie oss i denne hemmeligheten her, da?» Han snudde seg mot Holly og lo, men ikke uvennlig. Felix var ikke typen til å være uvennlig.

Hemmeligheten. Det gikk opp for Ella at hun holdt pusten. Hva skulle alt dette her bety? Og hvorfor fikk hun en illevarslende følelse? Det var ingen tvil om at noe var i gjære. Hun beskjeftiget seg med kopper og skåler. Opp gjennom årene hadde avledningsstrategier vært mer til nytte enn hun hadde lyst til å innrømme.

«Ja.» Holly rettet seg i ryggen. Hun kikket på Ella og deretter tilbake på Felix. «Mamma og pappa, jeg har noe jeg må fortelle dere», sa hun.

«Få høre, jenta mi.» Igjen kastet Felix et blikk på Ella.

Igjen svarte hun med et skuldertrekk.

Men Felix smilte. En eller annen ung mann, var det han tenkte; Ella skjønte det på uttrykket i de grå øynene hans.

Var datteren hans i ferd med å kunngjøre forlovelsen sin med en de ikke engang hadde truffet? Ella kjente tankebanene hans. Innimellom ble hun bekymret over hvor enkelt hun kunne følge dem. De hadde vært sammen i trettiseks år, men hadde han noen gang reflektert over at hennes tanker overhodet beveget seg langs en bane? Hun var neimen ikke sikker.

«Altså …» begynte Holly.

Ella kastet et blikk på henne. Det var ikke snakk om noen 21

ung mann. Så sent som i går hadde Holly fortalt henne at det ikke var noen i livet hennes for tiden. Den siste i så måte var en som het Liam som hun hadde truffet på treningssenteret. Men Holly hadde betrodd henne at hun hadde sluppet opp for samtaleemner etter to glass, og unnskyldt seg og gått. Så Ella var i hvert fall litt informert.

Holly kremtet. Hun så nervøs ut. Ella fikk lyst til å berolige henne, men var samtidig avhengig av å vite hva dette dreide seg om.

Felix rynket pannen. Det var omtrent nå han ville mistenke at datteren var gravid, tenkte Ella. Men det var det neppe. Holly hadde vært uvanlig stille denne helgen, og Ella hadde tydelig fanget opp en underliggende begeistring, som var det som i utgangspunktet hadde fått henne til å spørre om hun hadde funnet seg noen. Hva kunne det ellers være?

En ny jobb, kanskje? Forfremmelse? Hun ristet på hodet mot Felix, men var et mikrosekund for sent ute.

«Du er ikke …?» Felix’ pannerynke ble enda dypere.

«Pappa!» Holly så fornærmet ut.

Ingrid smekket med tungen. «Det finnes andre typer kunngjøringer, Felix», irettesatte hun ham.

For en gangs skyld var Ella helt enig med svigermoren.

Hun gjorde et forsøk på å si: Har det noe med jobben å gjøre, vennen min? Men strupen snørte seg så merkelig sammen ved den sterke duften av kaken med bitterappelsin og mandler at det ikke kom et pip.

«Saken er den at jeg har tatt en avgjørelse. Jeg har lyst til å gjøre noe annet med livet mitt.» Holly snudde seg mot den blomstermønstrede kaketinen som sto på kjøkkenbenken, og løftet ut kaken. Ella merket seg at den allerede sto på et av de mest forseggjorte fatene hennes. Holly rakte den høytidelig frem foran seg.

Ella måtte smile. Den så akkurat ut som den andre appelsin- og mandelkaken fra den gang da; den eneste forskjellen var at melisdrysset på den andre hadde vært litt tettere.

Hun rev seg løs fra minnet. «Hva er det du har lyst til å gjøre, da, vennen min?» Ella prøvde å legge an en oppmunt22

rende tone. Hun visste at Holly hadde strevd litt i det siste, selv om hun ikke hadde åpnet seg like mye som Ella helst hadde ønsket. «Har det vært tøft på jobben?»

«Jeg har sagt opp», sa Holly. «Og ja, det har det.»

«Jøsses.» Felix gikk for å sette over kjelen. «Har du noe annet i bakhånd, da?»

«Ja, altså …»

Ella så enda et øyekast bli utvekslet mellom datteren og svigermoren. Hun prøvde å ikke føle seg støtt. Men hvordan hadde det seg at Ingrid visste noe Ella ikke gjorde? Ella hadde alltid vært en travel mor – karrieren hennes var viktig for henne, og selv om den kunne være veldig krevende, elsket hun lærerjobben – men hun hadde aldri vært en dårlig mor. Hadde hun vel? Hadde hun hatt det for travelt til å lytte? For travelt til at Holly kunne komme til henne med det som plaget eller bekymret henne? Hun stakk håret bak øret, vekk fra ansiktet. Det var varmt her inne – sikkert fra bakingen. Hun følte seg absolutt litt omtåket.

«Jeg har tenkt å starte mitt eget foretak.» Holly så fra den ene til den andre, tydelig usikker på hvordan de ville reagere.

«Ditt eget foretak?» gjentok Felix.

Ella sperret opp øynene. «Sånn helt uten videre?» Hvor hadde alt dette kommet fra så plutselig?

Holly lot til å rette seg opp litt. «Jeg vet at det er en stor risiko å ta. Men jeg har tenkt veldig nøye gjennom det. Og det er faktisk en stund siden jeg bestemte meg.»

«Det har du ikke sagt et ord om», mumlet Ella. Men svigermoren hadde utvilsomt visst om det.

«Jeg har ventet med å fortelle det fordi jeg ikke ville at noen av dere skulle prøve å få meg fra det.» Ordene kom tumlende ut av Holly. «Men saken er at jeg har tatt et kurs i bedriftsledelse –» «Kurs i bedriftsledelse?» Hvorfor hadde ikke Ella visst noe om dette? Og ikke Felix heller, formodentlig, for han virket like forfjamset som henne.

Holly så i gulvet. «Som sagt hadde jeg ikke lyst til å si for 23

mye for tidlig. Og så visste jeg ikke om det ville bli noe av.

Så dermed …»

Tevannet kokte. «Hva slags foretak, da, jenta mi?» Felix slengte fire teposer i kannen – han brukte alltid for mange – og helte det kokende vannet over i den.

«Jeg har lyst til å åpne en butikk.» Omsider satte Holly kaken med bitterappelsin og mandler ned på kjøkkenbenken igjen. Ella forsøkte å la være å se på den. «Hva slags butikk da?» spurte hun.

«En appelsinbutikk.»

Ella stirret uforstående på datteren. «En appelsinbutikk?» Hva mente hun med det? Det lød nærmest som et mobilselskap.

«Som altså selger alle mulige varer basert på appelsiner.»

Holly trakk pusten. «Jeg har lyst til at den skal hete Bitre appelsiner. Jeg kommer til å selge hjemmelaget marmelade og føre toalettsaker og kosmetikk – alt laget med appelsin. Og dessuten importere appelsinvin og appelsinlikør, og duftlys … Dere aner ikke hvor mange muligheter som fins.»

Faktisk gjorde Ella det. «Men hvor da?» spurte hun.

«Hvor skal du åpne denne butikken?»

«I Bridport.»

«Akkurat.» I nærheten, altså. Ella klarte ikke la være å smile. Det var bra. Ella og Felix hadde oppdratt sitt eneste barn til å bli selvstendig, til å våge å fly fra redet, men Ella savnet henne like fullt, og gjorde seg ofte seg tanker om hvor annerledes livet hennes ville ha vært dersom Holly hadde bodd rett rundt hjørnet.

«Jammen høres det ikke ut som du har full kontroll på dette her.» Også Felix så glad ut, selv om bekymringsnyven i pannen ikke helt hadde forsvunnet. Ikke så rart. Datteren deres ga avkall på en god karriere og en behagelig lønn i en by som sydet av muligheter. Og for hva? Jo da, det var riktignok muligheter her også, og særlig for det litt mer uvanlige, mer håndverksmessige, mer …

Men appelsiner, tenkte hun. Hun ristet på hodet.

«Jeg har gjort masse research», sa Holly. «Jeg har virke24

lig tro på at jeg kan få det til. Og så er det noe jeg ville trives med. Da kan jeg være kreativ, være min egen sjef, og være her i Dorset i nærheten av dere igjen.»

«Det er jenta si!» sa Ingrid mens hun nikket entusiastisk.

«Flott!» Felix ordnet med tekoppene på brettet. Han var opplagt lettet over at datteren verken var gravid eller forlovet med en de aldri hadde møtt.

Ella, derimot, følte seg helt satt ut. Hun holdt fortsatt på å fordøye det. En appelsinbutikk. Holly her hjemme i Bridport igjen. Og duften av en appelsin- og mandelkake som vekket så mange blandede minner som hun ikke helt visste hva hun skulle gjøre med.

«Men, eh … hvordan skal du finansiere den, da?» Felix kastet et blikk på Ella. «Mamma og jeg har jo ikke så mye å spytte i.»

«Nei da, pappa, jeg vet det.»

«Og du har altså sagt opp jobben allerede?» Han sukket litt. «Jeg vil ikke være noen gledesdreper, og vi er selvfølgelig kjempefornøyd med at du flytter hjem igjen. Men har du virkelig tenkt grundig nok gjennom dette?»

Ingrid kremtet høyt, og alle vendte blikket mot henne der hun satt rakrygget i stolen. «Det er her jeg kommer inn», sa hun.

Ella stirret på svigermoren. Ja, det var klart at Ingrid hadde støttet Holly i ideen hennes. Og særlig hvis hun hadde den minste grunn til å tenke seg at Ella ville ha innvendinger. Det var mulig det var urettferdig. Men … Ella tenkte på alle gangene Ingrid hadde blandet seg inn i livet deres, ekteskapet deres. Noen ganger på vegne av Felix. Og jo da, han var tross alt sønnen hennes. Men andre ganger på et rent egoistisk grunnlag. Og nå Holly … Som fremdeles var ung. Som hadde hele livet foran seg. Ella hadde håpet at datteren ville bli i stand til å legge unna litt midler til innskudd i en bolig, at Holly med deres hjelp ville skaffe seg en viss sikkerhet, at det kanskje ville vanke en forfremmelse, at hun …

25

Felix så fra moren til datteren. «På hvilken måte da, mamma?» spurte han mildt.

«Det er jeg som finansierer prosjektet», sa Ingrid stolt.

«Jeg er passiv deleier.»

«Hva?» Ella satte blikket i henne. «Uten å snakke med oss først?»

«Unnskyld, mamma. Jeg vet at jeg burde ha fortalt deg det før.»

Holly hadde ikke villet betro seg til henne. Det sved.

«Holly, jeg vet at det har vært tøft for deg på jobben –» begynte hun.

«Verre enn du vet», buste Holly ut.

«Men …» Ella var henrykt over at datteren skulle flytte hjem til Dorset. Hun ville bare ikke at hun skulle kaste bort noen muligheter. Hun var moren hennes. Det var klart hun bekymret seg.

«Som sagt. Jeg har tenkt veldig godt gjennom det. Jeg har tatt bedriftskurs for gründere, og jeg har gjort enormt mye research.» Datteren virket trassig nå, og Ella følte uvilkårlig stolthet. Hun håpet at det var noe hun hadde utstyrt Holly med – for det var tider da hun var blitt nødt til å være trassig, hun også.

«Ja vel», sa hun. «Det har du helt sikkert. Beklager. Det kommer bare så …» Hun lette etter ordene. «… så uventet.» Ella så på Felix for å hente støtte.

«Det gjør det, ja», bekreftet han. «Vi ønsker bare det som er best for deg, vet du.»

«Det vet jeg.» Holly trakk pusten dypt. «Jeg har allerede funnet frem til noen produsenter av varer jeg har lyst til å føre.» Hun så seg rundt på kjøkkenet, fra ansikt til ansikt.

«Og nå har det dukket opp et ledig lokale.»

Ingrid klappet i de rynkete hendene. «Så flott, da», sa hun.

«Jøsses», sa Felix nok en gang.

«Jeg ville ikke bry deg med det, mamma.» Med ett henvendte Holly seg til Ella alene. «Du hadde det travelt. Og jeg vet at du engster deg for meg. Så jeg ville finne ut av det 26

først før jeg fortalte deg det.» Uventet sto tårene i øynene på Holly.

Ella tok et skritt mot henne. Kanskje dette var datterens store mulighet tross alt. Og som hun bare så altfor godt visste, gjaldt det å ikke la lykkelige muligheter gå fra seg.

«Hvor har du tenkt å bo, da?» Men hun smilte idet hun sa det, håpet at hun alt visste svaret.

«Her?» sa Holly med liten stemme. «Bare for en stund – til jeg kommer meg opp og stå.»

Ella nikket. Hun omfavnet Holly og kjente datterens myke hår mot ansiktet. «Det er fantastisk», hvisket hun.

For det var det virkelig.

Også Felix smilte bredt mens han skjenket teen. «Ja, dette var jammen litt av en overraskelse.»

«Men glem den teen, pappa.» Holly smøg seg ut av favnen på Ella, åpnet kjøleskapet og viftet med en champagneflaske. «Jeg synes vi skal feire med noe litt mer spennende enn det.»

De lo alle sammen.

«Men først, mamma» – og nå lød Holly alvorlig – «så må du svare meg på et spørsmål.»

Ella kjente et stikk av uro. Hun var travelt opptatt, men ville selvfølgelig hjelpe datteren alt hun kunne med foretaket hennes. Ville ikke alle mødre gjort det? Hun var stolt.

Hun var begeistret. Hun hadde til og med klart å skyve duften av den spanske kaken til side. Det var så veldig, veldig lenge siden, påminnet hun seg selv enda en gang. Og det hadde overhodet ingenting med det som skjedde nå, å gjøre.

«Ja vel, vennen min?» Hun strakte seg opp i skapet etter de beste champagneglassene, de som hadde vært en bryllupsgave og var forbeholdt spesielle anledninger.

«Jeg blir nødt til å foreta en reise for å treffe noen av produsentene», sa Holly. «Jeg har laget meg en liste. Faktisk har jeg kontaktet noen av dem allerede.»

«Det høres spennende ut. Og?» Ella sto avventende med champagneglassene i hendene.

«Og så lurte jeg på om du hadde lyst til å bli med meg?»

27

«Oi.» Ella strålte opp. «Mener du det?»

«Så absolutt.» Holly smilte tilbake til henne.

«Jeg vet ikke hvor mye hjelp jeg vil være», innvendte hun.

«Jeg vet ingenting om gründervirksomhet, Holly.» Hun satte champagneglassene på et brett og bar det bort til dit Holly sto.

«Det er ikke det jeg trenger deg til, mamma.» Holly begynte å vikle opp ståltråden på champagneflasken. Den var så avkjølt at Ella så kondensdråpene på glasset. «Heller til selskap og moralsk støtte.»

«Hmm, tja, på den måten …» Ella var i ferd med å få en ordentlig god følelse.

«Jeg tenkte kanskje påskeferien?» Mer ståltrådoppvikling.

«Du mener altså bare noen få dager?» Ella måtte tenke på timeplanleggingen som krevde sitt – det var så mye av det for tiden. Og hva med Felix? «Jeg har ikke lyst til å reise fra faren din for noen lang periode.» Selv om Felix helt fint var i stand til å avse henne.

«Ikke vær tåpelig», sa Felix samtidig som han sendte rundt asjetter. «Reis i vei. Og bli akkurat så lenge som trengs.»

«Får vi til to uker før du må tilbake på jobb? Etter påske?

Det er visst helt nydelig der om våren.» Holly fikk et lengselsfullt uttrykk i ansiktet. Hun gikk i gang med å sprette korken.

Ella hadde skoletermindatoene i hodet og gjorde en kjapp beregning. «Så vidt det er», sa hun. «Hvor skal vi hen, da?» Hun kjente en begeistret liten iling. En ferie sammen med datteren. Hva kunne vel være hyggeligere enn det?

Eller ikke akkurat en ferie, men … Hun strakte seg mot kjøkkenbenken for å sette fra seg brettet med glassene.

«Sevilla.»

Brettet og de fire champagneglassene gikk i gulvet med et brak. Ella stirret på mylderet av glasskår. Ingen sa et ord.

«Ella?» sa Felix omsider.

Bak seg hørte Ella den umiskjennelige lyden av Ingrid 28

som sukket. «Beklager», sa hun. Ærlig talt, hvordan kunne hun være så klossete? Samtidig visste hun jo at det ikke bare var klossethet som hadde fått henne til å miste brettet.

«Sevilla?»

«Det er der de fleste produktene kommer fra.» Holly kikket ned på glasskårene utover kjøkkengulvet med en viss uro. «Bare inne i byen alene er det over tretti tusen appelsintrær», sa hun. «Det var derfor jeg bakte kaken. Jeg må dra til Sevilla. Og jeg vil at du skal bli med meg.»

kapittel 4

Ella West Dorset, februar 2018 «Nå!» Ingrid sukket på den særegne måten sin. Det føltes som Ella hadde vært forfulgt av den lyden gjennom hele ekteskapet sitt.

Hun kikket ned på de knuste glassene. Skårene glitret som sølv utover hele kjøkkengulvet, og i luften hang stadig duften av appelsin- og mandelkaken. «Beklager», gjentok hun. «Det var fryktelig klossete.» Hun så på Felix.

Han betraktet henne rolig. «Går det bra med deg, Ella?»

Stemmen var mild.

«Henne er det bra med», sa Ingrid demonstrativt. «Men det er dessverre mer enn vi kan si om champagneglassene.»

Hun lo.

«Beklager», sa Ella for tredje gang. For det var ganske mye å beklage. «Ja da», sa hun til Felix. «Det går helt fint.

Brettet bare glapp for meg.»

Holly sto og stirret på henne med en skeptisk liten grimase i ansiktet, som om moren var et sånt vrient brøkstykke hun alltid hadde slitt med i mattetimene. Ella hadde imidlertid hjulpet henne med matten, klart å forhindre at hun ble tallblind, lært henne at matte bare var et annet slags språk blant alle de andre, og at det fantes knep man kunne lære seg. Hun gjorde det samme med barna hun underviste, og det hadde ofte hjulpet dem også.

Holly bet seg i leppen. «Mamma», sa hun med liten stemme. Det var som om hun visste – eller gjettet – hva det var som hadde fått moren til å miste brettet.

Jo da, det hadde vel sett ganske dramatisk ut. Hun pleide 30

ikke å være så uforsiktig, og disse glassene hadde overlevd i trettifem år uten så mye som en sprekk. Hun fikk fryktelig dårlig samvittighet. Hun kikket bort på Felix igjen. Det at glassene hadde vært en bryllupsgave, gjorde uhellet desto verre. Trettifem år var lang tid.

Felix ristet litt på hodet, og hun håpet det betydde at det ikke var så farlig. Det er bare glass, ville han kanskje si til henne senere. Det er ingen som er døde.

«Bare bli stående, alle sammen.» Felix rakte opp hånden og tok føringen. «Henry er parat.» Han åpnet døren til bøttekottet og trakk frem støvsugeren med den muntre fronten, satte i støpselet og erstattet børsten med det mer hensiktsmessige normalmunnstykket.

«Fei opp så mye som mulig med brett og kost først», rådet Ingrid og så avventende på Ella.

Men Ella sto fortsatt som naglet midt i kaoset.

«Den er grei.» Felix hentet feiebrett og kost og satte i gang.

Forsiktig, for å unngå det verste av glasskårene, tok Holly et skritt mot moren. «Ble du opprørt, mamma?» spurte hun. «Synes du jeg har tatt et dumt valg, er det det?

Bare si det.»

«Det har du langt fra, Holly min», sa Ingrid.

Felix kastet et raskt blikk opp fra feiingen. Uttrykket var mildt, men lett bekymret.

«Nei, selvsagt er jeg ikke opprørt.» Ella skulle ønske de kunne hatt denne samtalen på tomannshånd uten svigermoren til stede. «Det var et uhell.» Hun fanget Ingrids blikk; svigermoren så på henne med et høyst merkelig uttrykk.

«Så du synes ikke det er en fullstendig vill idé – å slutte i jobben og etablere mitt eget foretak?» Holly så nervøs ut.

«Overhodet ikke», brøt Ingrid inn.

Nok en gang kikket Felix opp fra feiebrettet, men sa ingenting.

«Nei. Du skal gjøre det du vil, jenta mi.» Datteren var ennå ung. Ella selv var gift og mor da hun var på hennes alder. «Jeg vil bare at du skal ha det bra.»

31

«Det gjør vi begge to», istemte Felix nede fra gulvet.

«Det vet jeg.» Holly smilte tilbake til faren, og klemte Ella lett på armen.

På nytt fanget Ella svigermorens blikk. Og på nytt kjente hun ubehag ved den granskende minen hennes. «Jeg skulle bare ønske at du kunne ha betrodd deg til faren din og meg, det er bare det.»

«Det hender det er lettere å betro seg til en besteforelder», skjøt Ingrid tjenstvillig inn. «Det hender foreldrene er for opptatt til å lytte.» Hun smilte hengivent til Felix, som for å renvaske ham. Han var tross alt mann, og hadde ansvar for å forsørge familien, ikke låne øre om familieproblemer.

«Jeg har aldri vært for opptatt til å lytte.» Hadde hun vel?

Nå ja, kanskje, innimellom. Timene måtte planlegges, og så var det rettingen. Storparten av læreryrket nå for tiden lot til å bestå av skrivebordsarbeid.

«Det er ikke det», beroliget Holly henne. «Som sagt hadde jeg bare ikke lyst til å uroe deg.»

Hadde Ingrid bedt Holly om å holde på hemmeligheten – var det slik det var?

«Men hva var det som fikk deg til å miste glassene uten videre, Ella?» Ingrids stemme skar seg gjennom Ellas tanker. Hun lød mistenksom, men kunne selvsagt umulig vite.

Ella kastet et blikk bort på kaken. «Eh … Jeg var visst bare litt slepphendt.» Sevilla, tenkte hun. Det var ikke småtterier.

Holly ga moren enda et granskende blikk, før hun åpnet kjøkkenskuffen og tok frem en kniv. Hun skulle skjære opp kaken. Ella stålsatte seg – når den ble skåret opp, ville den frigjøre enda mer av den søte appelsin- og mandelduften.

Og ganske riktig …

«Mmm», utbrøt Felix og moren hans i kor.

Aromaen var like intens som hun husket. Ella avledet seg selv ved å hente flere glass fra kjøkkenskapet – de vanlige vinglassene denne gangen. Felix var ferdig med å feie opp 32

de største glasskårene og hadde nå satt på støvsugeren, slik at videre samtale heldigvis ble satt på vent.

Pussig, tenkte Ella. I så lang tid hadde hun skjøvet Sevilla ut av tankene – uten helt å lykkes. Solskinnet, musikken, duften av appelsinblomst. Hun tittet bort på kaken igjen.

Den så virkelig akkurat ut som den andre. Hun visste nøyaktig hvordan den ville smake, også.

Felix slo av støvsugeren. Holly helte i champagnen og sendte glassene rundt.

«Skål for Holly og det nye forretningseventyret hennes», sa Felix.

«Skål for Holly», istemte de andre og tok en slurk av champagnen.

Holly gikk i gang med å sende rundt asjettene med et kakestykke til hver. Seremonien var så lik den forrige at man nesten skulle tro Holly hadde vært til stede og bevitnet den. Ella gledet seg til å smake på kaken, samtidig som hun kjente en nesten uimotståelig trang til å løpe sin vei.

«Så vil du bli med meg?» spurte Holly Ella.

Ella tok imot asjetten datteren bød henne. Hun snuste inn den deilige duften. Hun hadde ventet på spørsmålet, var fullstendig klar over at hun ikke hadde gitt noe svar enda.

«Jeg vet ikke helt, Holly», sa hun. Hun hadde ikke lyst til å skuffe datteren og ville så klart mer enn gjerne tilbringe tid sammen med henne. Men det ville ikke bli lett å dra tilbake dit. «Å, mamma.» Holly så nedslått ut. «Hvorfor ikke?»

«Moren din har det så travelt», sa Ingrid. Som alltid, var det som om ansiktsuttrykket hennes tilføyde. «Er det ikke noen andre du kan ta med deg? En gammel skolevenninne, kanskje? Skulle trodd folk flest ville grepet sjansen med begge hender.» Hun ristet oppgitt på hodet.

«Ella?» Felix hevet glasset mot henne. «Du har jo alltid vært så begeistret for Sevilla. Har du ikke lyst til å dra tilbake dit? Du falt jo pladask for byen, ikke sant?» De grå øynene var snille og forståelsesfulle.

33

Men selvsagt forsto han ikke noe som helst. Hvordan kunne han vel det?

«Gjorde du det, mamma?» Holly var straks på ballen. De mørke øynene hennes lyste opp. «Hva var det ved byen du falt sånn for?»

«Jo da, jeg falt for den», sa Ella. «Og enda mer enn jeg hadde trodd. Den var …» – hun trakk på skuldrene – «… så levende.»

Det oppsto en stillhet, som om alle grunnet over ordvalget hennes.

«Jeg vil ikke blande meg inn …» begynte Ingrid.

«Men det gjør du», sa Felix.

Alle stirret på ham. Ella hadde aldri hørt Felix si noe slikt til moren sin før.

«Felix?» Ingrid så ytterst paff ut. «Hva i all verden er det du mener?»

Han rettet seg i ryggen og så rett på moren, som fremdeles satt i stolen, mens de andre var blitt stående. «Det jeg mener, er at du bør la Ella og Holly bestemme hva de skal gjøre», sa han bestemt. «Du bør holde deg unna.»

Ingrid gispet. «Holde meg unna?»

Ella og Holly vekslet et blikk – som var dels medskyldig, dels forferdet.

«Ja», sa Felix. Blikket var hardt. Det var tydelig at han ikke kom til å gi seg.

«Er det slik du snakker til moren din?» freste Ingrid. Hun gjorde mine til å reise seg fra stolen, men så var det som om hun husket champagnen og kaken, og ble sittende. «Og særlig når jeg er den som har hjulpet Holly.»

«Jeg er klar over det.» Felix gikk bort til henne og la hånden vennlig på skulderen hennes. «Og tro meg, vi er alle svært takknemlige – Ella, Holly og jeg. Svært takknemlige for godheten og gavmildheten din.»

Ingrid stirret på ham i forvirring.

«Ja, farmor», istemte Holly. «Det er vi.»

«Men hvorvidt Ella blir med Holly til Sevilla eller ikke», fortsatte Felix, «er kun opp til dem. Ella gir veldig mye i 34

jobben sin, som du vet. Skolen, barna – de er alle avhengig av henne.»

Ella glippet med øynene i forbløffelse.

«Så det har altså ingenting med deg eller meg å gjøre.

Greit?»

Ingrid nikket. Hun snurpet sammen munnen, men sa ikke noe mer. Hun var åpenbart så forferdet at om det var hun som hadde holdt fire champagneglass, ville hun antagelig ha mistet dem, hun også.

Bravo, Felix … Det kunne kanskje virke beskjedent, men for Ella var det enormt. Gjennom hele samlivet deres hadde hun ventet på at Felix skulle ta til motmæle mot moren, utfordre henne, forsvare Ella. Han hadde forsøkt å mildne gemyttene, megle, gjøre alle til lags. Det hadde til og med hendt – og her måtte Ella tenke på Sevilla den gangen i 1988 – at han hadde satt sitt eget ekteskap på spill for å tekkes moren.

«Så blir du med meg, da, mamma?» spurte Holly. «Jeg kan jo dra alene, men …»

«Noen ganger trenger jenter moren sin», sa Felix.

Moren sin … Ella fikk øye på et spisst glasskår på gulvet rett ved foten sin. Det lignet en liten dolk. Hun bøyde seg ned for å plukke det opp og kaste det i søppelet, men nok en gang var hun uforsiktig, og klarte å stikke seg på den spisse enden. En boble av blod dukket opp på fingertuppen.

«Ella!» Felix ilte til med kjøkkenrullen. Han rev av et tørk og klemte det mot fingeren hennes, som nå blødde for fullt. «Du må passe bedre på», sa han.

Han hadde rett. Men kanskje hadde hun glemt at av og til måtte man ta en sjanse også. «Jeg vil veldig gjerne bli med deg, vennen min», sa hun til Holly. Hun kunne ikke la Felix’ innsats være forgjeves.

«Så fantastisk, mamma!» Holly ga henne en spontan bamseklem.

Ella klemte henne inntil seg så lenge som mulig. Hun var både glad og livredd. Sevilla hadde visst alltid den virkningen på henne. Men …

35

Nei. Hun ville ikke tenke på alle «men»-ene. De fikk vente til hun befant seg der. Heller ikke ville hun la seg merke med Ingrid, som igjen ristet oppgitt på hodet, men heldigvis uten å si noe.

I stedet smilte Ella til Felix. «Takk», hvisket hun. Hun hadde en følelse av at han skjønte hva hun takket ham for.

Og omsider tok hun en bit av kaken med bitterappelsin og mandler. Smaken av mandeloljen var liflig på tungen, og appelsinen like bittersøt som noen gang. Det førte henne tilbake på et blunk – akkurat som hun hadde visst at det ville.