Anklage av Bandi

Anklage

Bandi

Anklage Oversatt av Jarne Byhre

Bandi Originalens tittel: The Accusation ધ෧ Først utgitt i Korea av Chogabje.com Oversatt av Jarne Byhre © Copyright 2014 by Bandi and Happy Unification Road Innkjøpt av Kulturrådet

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2018 ISBN 978-82-02-52646-7 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i Sabon 10/12 og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Opprinnelsen til det koreanske manuskriptet, som denne oversettelsen er hentet fra, blir beskrevet i de to etterordene i denne utgaven. For å beskytte forfatterens identitet, har avslørende informasjon blitt endret. Ut over det som er beskrevet i denne boken, har utgiveren ingen ytterligere informasjon vedrørende manuskriptets nordkoreanske opprinnelse, men man tror det er en viktig del av den nordkoreanske undergrunnslitteraturen og en unik gjengivelse av livet under et totalitært diktatur.

I stedet for en innledning

Europas gamle skjeggete mann hevder at kapitalismen er en svart verden Og at kommunismen er lysets verden Skjebnen vil at jeg, Bandi, fra lysets verden Bare skal skinne i mørkets verden Foran hele verden sier jeg deg Hvis mørket er som en måneløs natt Er den skjeggete mannens lys Som en bunnløs avgrunn

Flukten

Sanggi!

Det er meg, Ilcheol! Jeg skriver for å si at jeg stikker av.

Du husker vel ’Flukten’ av Choi Seohae, fra 1920-tallet?

Men nå er det 1990-tallet, over 50 år siden frigjørelsen fra okkupasjonen av japanerne – og i motsetning til Choi, flykter jeg fra mitt eget land. Høres helt absurd ut, ikke sant?

Men jeg vil at du skal forstå, så jeg skal prøve å forklare det så enkelt som mulig. Du kan på en måte si det hele begynte med den medisinen jeg viste deg.

Det var helt tilfeldig at medisinen endte opp i hånda mi.

Du vet det jo godt selv, men den syv år gamle minstesønnen til broren min var hos oss hele tiden. Det var egentlig ikke så rart, i og med at jeg bodde hos broren min fram til jeg giftet meg og senere bodde vi nesten rett ved siden av huset hans. Men når jeg tenker meg om, så var det ikke bare derfor han kom så ofte på besøk. Den egentlige grunnen var at kona mi var så glad i ham at hun fikk tårer i øynene. Nå var hun kjærlig av natur, men dette var noe annet – øynene hennes ble våte av ømhet når hun så på ham. Hun kunne sovne med ham i armene, som om han var hennes eget barn, og våkne først neste morgen.

Jeg har etter hvert kommet fram til at kanskje morsinstinktet bare blir sterkere hos kvinner uten egne barn, at det kommer til uttrykk der det slipper til. Han kunne ikke gjøre noe galt i hennes øyne. Han var akkurat like glad i henne.

Han var hos oss den dagen det med medisinen skjedde og alt endret seg også.

Min kone hadde gått ned for å hjelpe distriktssekretæren i partiet med å tapetsere taket sitt. Jeg satt alene og jobbet 9

da guttungen kom inn døra. Han lette etter tanta si, men da han ikke fant henne, kom han bort til meg og begynte å mase om at jeg skulle lage en drage til ham. Høsten gikk mot slutten og løvet raslet i vindkastene på en måte som var helt uimotståelig for barna. Ungen var så oppspilt at jeg ikke hadde hjerte til å skuffe ham, og begynte å lete etter papir til å lage en drage.

Jeg mente å ha sett noe plastfilm et eller annet sted og lette over alt, til og med bak bokhylla og bak sengetøyskapet. Da jeg lette mellom dynene og veggen bakerst i garderobeskapet, var det ikke materiale til en drage jeg fikk tak i, men en liten pose medisin. Jeg tenkte ikke over det i starten, og lette videre. Men etter hvert tenkte jeg at posen med medisin hadde en sammenheng med det faktum at min kone ikke hadde blitt gravid i løpet av de to årene vi hadde vært gift, og gradvis begynte tankene å surre i hodet. Til slutt tenkte jeg som følger: ‘Hva slags medisin er det hun tar når hun gjemmer det inne i hjørnet, så godt ute av syne? Kan det være en stygg sykdom som gjør at hun ikke har blitt gravid fram til nå?’.

Jeg klarte ikke å konsentrere meg om dragen, og skar meg to steder på hendene under arbeidet. Alt jeg kunne tenke på var om det var kreft, men jo mer jeg tenkte på det, jo mindre sannsynlig virket det at jeg ville få et ærlig svar ut av henne hvis jeg spurte direkte. I stedet bestemte jeg meg for å ta med meg posen med medisiner til deg som er lege. Dagen etter hadde du undersøkt medisinen og fortalte meg at det ikke var medisin som skulle hjelpe min kones problem med å bli gravid. Det var heller slik at medisinen skapte problemet.

«Prevensjonsmiddel, sier du?»

Jeg glemte rent at det var mange kvinner blant pasientene på kontoret ditt og ropte ut.

«Er du sikker?»

«Så, så, rolig.»

Du stoppet meg for ikke å snakke om dette foran de andre pasientene. Jeg snudde meg tvert og skyndte meg rett 10

hjem. Anklagen lå klar som en granat på tungen min hele veien. Men da jeg endelig rev opp døra og stod ansikt til ansikt med min kone, eksploderte den ikke. I samme øyeblikk innså jeg at jeg ikke måtte si noe forhastet, og det gjaldt å trå varsomt. Alle rundt oss visste det godt, vi var ikke et par som stod på like fot.

Jeg snakker ikke om personlighet – på den fronten var vi ganske like – men familiebakgrunnene våre kunne ikke være mer forskjellige, og det er tross alt det som betyr noe i dette samfunnet. Min kone kan vise til et plettfritt rulleblad på sin side, uten så mye som en fjern slektning hvis lojalitet til partiet kan trekkes i tvil. På min side, derimot …

Så da ryktene om Li Ilcheol og Nam Myeongoks forlovelse spredte seg, var det nok mange som ble overrasket. ’Hvordan skal nå dette gå? Kan en hvit hegre bygge rede med en svart kråke?’, ble det sagt.

Men jeg begynte å forstå at den hvite hegren, som kom inn i dette redet, hadde sin egen agenda. Det var i hvert fall slik jeg forstod situasjonen. Min kone var så godt som nygift og likevel tok hun prevensjonsmiddel for ikke å få barn. Hvordan kunne jeg, i min posisjon, tolke det annerledes?

«Har det skjedd noe?»

Min kone skjønte det var noe galt med meg der jeg kom inn med raske skritt, og var den første av oss til å snakke.

I stedet for å svare, bet jeg tennene sammen og klemte fingrene til det knaket. Så sank jeg ned på benken ved vinduet.

Min kone sukket stille som brent aske i vinden mens hun tok sigarettpakken og fyrstikkesken og la dem i vinduskarmen. Men jeg hadde ikke tenkt å la meg roe ned av en slik omtanke. Hvorfor har Li Ilcheol slik lav status i dag? Eneste grunnen er at min far, ved et uhell, drepte et parti ris i drivhus. Det var like etter krigen, da det sosialistiske kollektive jordbruket nylig var innført. Det var med andre ord en tid med store endringer, en av historiens såkalte overgangsfaser, så det var ikke annet å regne med enn at de fleste befant seg på dypt vann. Å dyrke ris i drivhus var fullstendig frem11

med for jordbrukerne. For bønder som alltid hadde dyrket ris med vann i bed og siden flyttet plantene ut i risåkrene, var det nødt til å bli en del prøving og feiling med den nye metoden. Min far feilet, og ble på dagen stemplet som motstander av partiet og antirevolusjonær. Det skal sies at han før frigjøringen hadde vært flittig og jobbet intenst og gjennom det fått betalt i jord. Ved organiseringen av kollektivjordbruket eide han noen mål med jord som han ikke ga fra seg ved første ordre. Han var som en stesønn, i en såpass sårbar posisjon at bare det minste feilsteg kan tippe over i total katastrofe. Så til slutt ble far lagt i håndjern og fraktet til et ukjent sted og vi ble jaget vekk fra hjemstedet vårt der persimontrærne blomstrer, og deportert til dette arrige, fremmede stedet ved den kinesiske grensen, der Amnokelven1 buldrer konstant i ørene våre.

Da fortelleren i «Flukten» tok med foreldrene og familien og krysset ’Orangkae-passasjen’, klarte de heldigvis å bevare en liten gnist av håp, men for min mor, som måtte ta med seg to små sønner over Gaema-passasjen alene etter at mannen hennes hadde blitt ført bort i håndjern, fantes det ikke noe håp om en bedre framtid. De som gikk over Orangkae-passasjen var på en måte heldige; de gikk på egne ben av fri vilje uansett om de ville leve eller dø, og det kan kalles en form for lykke. Spesielt hvis du sammenlikner det med vår familie, som ble truet med våpen til å forlate hjembyen vi var så glade i, og ble flyttet til dette stedet, hvor både fasongen på fjellene og lyden av vannet er fremmed, og vi lever under væpnet overvåking.

Mor kom aldri over smerten og bitterheten, og døde så altfor tidlig på dette stedet langt hjemmefra. Uroen for barnas framtid lå som istapper i hjertet hennes, og hun kunne ikke engang dø i fred. Hvilken ny tragedie utspiller seg nå foran mors urolige ånd, som etterlot seg to barn i denne verden?

Sanggi!

1

Amnokelven = Yaluelven

12

Den dagen du ga meg tilbake posen med prevensjonsmiddel, ble jeg bare sittende og holde den i lomma. Da jeg ikke lenger orket å sitte i leiligheten, spratt jeg opp fra vindusplassen og løp ut. Jeg glemte fullstendig at det var på tide å gå til jobben, men gikk i stedet til mors grav, ved Gaemapassasjen og vandret målløst rundt til langt på natt. Selv jeg husker ikke alle stedene de rastløse bena mine bar meg.

Det eneste jeg husker var at jeg ble hilst velkommen av min kone på samme blide måte da jeg kom hjem, som om ingenting hadde hendt. Hun fjernet avispapiret hun hadde dekket maten min med og skjøv matskålene nærmere meg, så jeg kunne nå dem lettere med spisepinnene. Etter det begynte jeg forsiktig å betrakte min kone nøyere, men hun viste bare varme følelser for meg. Det medfødte medmenneskelige, sjenerte blikket i øynene, de myke kroppsbevegelsene og den rolige stemmen var akkurat som før. Disse trekkene ble snarere forsterket enn svekket i dagene som gikk, noe som bare gjorde meg enda mer forvirret. Det sies at tvil avler tvil, og en gang hørte jeg følgende: I leilighet 1 i 3. etasje blir det forberedt to måltider hver morgen. En frokost tidlig om morgenen og en litt senere. Ryktene sier at det stiger opp røyk fra pipen to ganger. Selv ikke for livet i blokka er det røyk uten ild, men jeg tenkte ikke noe over det. Jeg ville ikke at min kone skulle bli offer for ryktene til disse kvinnene. Men så gikk det noen dager.

Fra morgenen av hadde jeg en sveisejobb på toppen av en 100 tonns kran. Derfra hadde jeg god oversikt over hele landsbyen. Fra der jeg satt kunne jeg se røyk stige opp fra pipen vår for andre gang den morgenen. Det var allerede blitt vinter og kaldt, så jeg brukte det som påskudd til å gå opp for å sjekke sveisen dagen etter. Også den tredje dagen gikk jeg opp på armen til kranen. Da jeg kom ned brukte jeg en passende unnskyldning og spurte arbeidslederen om jeg kunne stikke hjemom og komme rett tilbake. «Å, hva gjør du her?»

Min kone var svært overrasket der hun sto og jobbet 13

ivrig i kjøkkenet fylt av damp. Ansiktet hennes lyste opp i et uvanlig smil.

«Ja, jeg glemte målebåndet da jeg dro.»

Det var første gangen jeg løy for henne og jeg skammet meg.

«Målebåndet? De sender folk tilbake for så lite?»

Min kone sukket som om det var hennes feil at jeg måtte ta meg bryderiet med å komme tilbake fra jobben, og gikk straks for å hente det. Jeg benyttet anledningen til å løfte lokket på gryta der dampen steg opp. Det som kokte i gryta var kjedelig hundemat. En røre av kålblader, mais og riskorn var blandet sammen; det kunne ikke være annet enn hundemat. Hundemat!

«Hei! Det er ingenting!»

Min kone, som kom ut med målebåndet, skrek overrasket der jeg raskt la grytelokket på plass.

«Hvorfor lager du hundemat så ivrig?»

«Hva? Ja, nettopp, hund. Hundemat …»

«Gjør du dette hver dag?»

«Ja. Jeg … Uansett, pass på jobben din. Ikke tenk på husarbeidet. Ikke glem noe denne gangen, da.»

Hun la målebåndet i hånda mi og fortsatte oppmuntrende.

«Distriktets partisekretær i etasjen under kom innom igjen i går. Han tenker mye på din søknad om å bli medlem av partiet og han ba meg gjøre en ekstra innsats for å støtte deg, så du kan gjøre en bedre jobb. Men alt jeg kan gjøre for deg er bare …»

Plutselig bet hun seg i underleppa og kjente hvordan situasjonen gjorde så vondt i brystet hennes at hun ikke kunne få fram et ord. Øynene hennes fyltes av tårer og holdt på å renne over. Hun snudde seg raskt bort og jeg klarte ikke lenger se på henne.

Jeg hadde ikke bruk for målebåndet, og det veide ikke stort, likevel lå det som et lodd i lomma mi resten av dagen.

Men det merkelige var at jeg ble gradvis lettere til sinns i tiden som fulgte. Jeg bebreidet meg selv for å ha mistenkt 14

henne for usømmelig oppførsel, og overbeviste meg selv om at hun tok prevensjonsmiddel av andre årsaker. Dersom hun virkelig var redd for å blande blod med ’en kråke’, så hadde også kjærligheten hun hadde vist meg vært en maske, og det var jeg ikke villig til å tro. Nei, bare å insinuere at kjærligheten hun hadde vist meg bare var en maske var verdt en straff fra himmelen. Jeg håpet inderlig alt var en misforståelse fra min side …! Jeg håpet at min kone fortsatt var min kone …!

Tiden gikk uten videre hendelser, og jeg var glad til.

Nevøen vår kom ofte på besøk, og pipen vår fortsatte å slippe ut røyk to ganger om dagen, og jeg kunne ikke annet enn å smile av min tidligere mistanke. Det eneste nye var at min kone sov oftere sammen med nevøen min enn før. Hun hevdet hun ikke fikk sove uten ham når jeg måtte jobbe sent, men slik var det ikke før.

Det er akkurat en måned siden jeg bestemte meg for å skrive historien om min flukt. Den dagen hadde jeg også gått ut. Etter middag hadde min kone bedt meg om å ta turen innom broren min og sende over gutten. Men den dagen kunne jeg ikke oppfylle ønsket hennes. Svigerinna mi fortalte at gutten hadde blitt med faren sin for å hente gamle kabler. I tillegg til den tunge jobben i gruvene, bruker han fritiden sin til å lage dørslag. Han kveiler opp gamle kabler og fletter sammen wirene til dørslag, som han selger så de ikke skal gå sultne.

Den kvelden sluttet jeg tidligere enn forventet. Dette skjedde rett som det var. Jeg jobber med utvikling og innføring av nye tekniske løsninger, og oppgavene våre er sjelden planlagt i forveien, så av og til slutter vi tidligere. Siden jeg visste at jeg ikke hadde oppfylt min kones ønske om å sende over nevøen vår, skyndte jeg meg hjem. Klokken hadde nettopp passert midnatt, så gaten jeg bodde i var stille. Jeg gikk opp trappen, to trinn i steget. Jeg passerte andre etasje, der partisekretæren bodde, kom opp til tredje etasje og grep tak i dørhåndtaket vårt. Det lyste fortsatt gjennom døråpningen.

15

’Sover hun ikke ennå? Hun er nok ensom uten gutten,’ tenkte jeg, og skulle akkurat til å åpne døren da lyset plutselig sloknet. ’Hun har endelig tenkt å sove.’

Jeg dro i håndtaket, men døren var låst fra innsiden. Jeg banket på, men det kom ikke noe svar.

«Det er meg. Meg!» Jeg banket på døren og lyset ble slått på igjen. Jeg hørte soveromsdøren, som gikk inn til kjøkkenet, åpne seg. Men ingen kom for å slippe meg inn.

«Hei, det er meg. Meg!» Først da hørte jeg min kones stemme «Ja, ok!», før døren åpnet seg.

«Sover du ikke ennå?»

«Nei, jeg hadde noe å gjøre.»

Sanggi!

Hvordan kunne jeg ha forestilt meg at en mørk skygge sto på lur bak døren jeg kom inn. Mens min kone ryddet inne i rommet, begynte jeg å ta av meg arbeidsklærne. Da skjedde det. Det hørtes helt tydelig ut som noen åpnet og stengte ytterdøren. Instinktivt løp jeg etter. Jeg hørte noen løpe forsiktig ned trappen. Jeg løp etter, før jeg stoppet brått. Tankene for gjennom hodet mitt. ’… Jaså! Hvis det er sånn, så har jeg ikke behov for å fakke deg!’ tenkte jeg på vei tilbake opp trappen. Det føltes som om blodet pumpet feil vei. Da jeg kom opp satt hun vendt mot veggen, så jeg kunne ikke se ansiktet hennes.

Hun hadde hodet begravd i en pute og gråt.

«Slutt!»

Jeg stod som en påle i midten av rommet og skrek alt jeg kunne.

«Minsus onkel!»2 Min kone satt på knærne og kikket tårevått opp på meg.

Til nå hadde jeg følt en nærhet mellom oss når hun brukte Når foreldre får barn, er det vanlig å kalle noen for den og dens mamma eller pappa. I dette tilfellet noens onkel.

2

16

guttens navn og kalte meg for Minsus onkel, men akkurat da føltes det som hun snakket om en annen.

«Greit! Fra nå av vil jeg være Minsus onkel for deg. Jeg er ikke din mann!»

«Minsus onkel! Det er ikke som du tror!»

«Slutt!»

Samtidig som pusten ble heftigere, stakk jeg hånden inn i hjørnet bak bokhylla og hentet fram posen med prevensjonsmiddel som lå der. Jeg kastet den i ansiktet hennes.

Jeg var på nippet til å gå fra vettet.

«Er dette heller ikke hva jeg tror? Er du redd for å få barn med blandet blod? Hvem er det? Hvem er det, spør jeg! Kan du ikke svare?»

Jeg grep henne om skuldrene og dro henne opp. Hun grep tak i armene mine med begge hender og begynte å skrike med hulkende stemme.

«Nei! Nei! Du kan ikke vite hvem det er …»

Så slapp hun meg og fortsatte bare å hviske «Nei. Nei.» Hadde hun ikke skyndt seg som en gal bort til skatollet, hadde jeg helt sikkert gitt henne en knyttneve.

«Nei. Nei!» Min kone hvisket kraftløst og skyndte seg å åpne skuffen.

Hun tok fram en notatbok som lå gjemt under klærne. Så rakte hun den til meg som om den var det siste trumfkortet hun hadde.

«Hva er dette?»

Jeg rev den ut av hendene hennes og åpnet den. Det var en dagbok.

«Jeg visste det ikke! Han må ha kommet inn mens jeg var på badet … Men jeg er ren. Kroppen min er ren! Tro meg!

Jeg er din, jeg sverger!»

Hun falt sammen igjen og begynte å gråte så skuldrene ristet.

Da så jeg at håret hennes var rotet til og at det manglet noen knapper i overdelen hennes. Hun hadde tydeligvis strittet imot alt hun kunne. Blodet mitt, som hadde pumpet andre veien, roet seg ned. I bakgrunnen hørte jeg stem17

men hennes fjernt: «… Nei. Du kan ikke vite hvem det er.» Jeg stirret ned på den åpne dagboken som lå i hendene mine.

4. desember Han kom igjen i dag. Jeg er glad for at han bekymrer seg over min mann, men jeg liker ikke at han kommer så ofte.

Og spesielt ikke at han bare kommer når min mann ikke er hjemme. Dessuten forandrer han seg fra gang til gang. Kan det være at en på over førti kan tenke slikt om meg … Jeg vet virkelig ikke!

Hva skal jeg gjøre? Jeg vil avvise ham, men da er jeg redd det ikke vil gå bra for min mann, men hvis jeg ikke gjør det, er jeg redd … Kanskje jeg bare må holde ut? Selv om det er så ubehagelig at jeg heller vil dø, må jeg gjøre det for at mannen min får bli medlem i partiet …

Sanggi!

Den kvelden stod jeg på samme sted og leste hele dagboken fra begynnelse til slutt. Selv om datoene hopper som frosker, så dekker dagboken to år av min kones hverdagsliv. Kan man si at det ikke var jeg som leste dagboken, men dagboken som ledet øynene mine? Hodet mitt balanserte på en knivsegg, og selv om jeg bladde gjennom den, prentet innholdet seg fotografisk inn i hukommelsen min. Jeg skal gi deg noen eksempler på det som stod i dagboken: 13. mars Jeg fikk beskjed fra partisekretæren i etasjen under at mannen min hadde for mye å gjøre og ikke kunne komme hjem til lunsj, så han ba meg ta lunsjen med til ham. I dag dro jeg derfor til min manns arbeidsplass, som før også var min arbeidsplass, og besøkte fabrikkens tekniske innovasjonsavdeling.

Det er en liten avdeling som ligger for seg selv i fabrikken. Som navnet antyder, går jobben ut på å utvikle nye tekniske løsninger på fabrikken. Jeg jobbet der før. Minhyeok, 18

som hadde kommet for å leke hos oss, ble med da jeg sa jeg skulle gå til onkel. Selv om det var mindre enn et halvt år siden jeg giftet meg og sa opp, var det et gledelig gjensyn med alt sammen. Det røde taket som glinser på varme vinterdager. Laboratoriet med de blåmalte vinduene som lå som en fyrstikkeske ved siden av hovedbygget. Piletreet utenfor vinduene som svaiet i vinden året rundt, mens jeg så ut og drømte meg bort som en skolejente. Alt sammen var der. Inne stod det skrå arbeidsbordet mitt fortsatt. Det satt ingen i stolen, så jeg prøvde å sitte der. Jeg ble varm i brystet og gjenopplevde både den første gleden og den første skuffelsen jeg følte for min fremtidige ektemann, som om det var i går.

Jeg kan ikke glemme den dagen jeg gikk ut fra Det tekniske universitetet og satte meg ned foran den pulten for første gang. Jeg vet ikke hvorfor jeg ble oppmerksom på navnet Li Ilcheol på informasjonstavlen i skolegården, delvis skjult bak greinene på piletreet. Og oppslaget med tittelen ’Oppfinner kamerat Li Ilcheol! Med den automatiske høvelen har han klart det igjen!’ Det fikk meg til å tenke på et oppslag jeg så på ungdomsskolen: ’Med talent og hardt arbeid! – Studenten Li Ilcheols Studieerfaring’.

Stjerneeleven hadde vært som et tre jeg bare hadde sett opp på, men ikke kunne klatre opp i. Stoltheten over å skulle jobbe skulder til skulder med ham, gjorde at jeg følte en nærhet til arbeidspulten og det evig dansende piletreet utenfor vinduet. Men gleden ble ganske fort til sorg! Det skjedde en dag da arbeidsdagen var på hell, og partisekretæren sa at han hadde noe viktig å diskutere, så partimedlemmene skulle være igjen. Å! Den dagen ble jeg så overrasket over å se ryggen på denne ’oppfinneren’ som spaserte ut av pauserommet med bøyd hode og lut rygg! Den unge mannen hadde gått ut av ungdomsskolen, men hadde studert på egen hånd, og selv om han hadde tilegnet seg mer kunnskap og var dyktigere enn de som hadde gått ut av universitetet og i tillegg jobbet for to både fysisk og intellektuelt i arbeidsgruppen, 19

som dragehesten i legendene, ble han forvist fra pauserommet. Hvordan kunne Den tekniske utviklingsgruppen diskutere viktige saker uten ham til stede? Det gjentok seg flere ganger siden, og hver gang forlot denne nedverdigede ’oppfinneren’ pauserommet som en hane uten fjær. Ikke nok med det, men da jeg fikk vite at han ikke hadde gått på universitetet fordi han var blitt stemplet som en mann med lav status og aldri ville bli medlem av partiet, skjønte jeg at plakatene fra ungdomsskolen og informasjonstavlen måtte være like lite verdt for ham som papirstjernene man gir ut i barnehagen. Min sympati for ham var så sterk at jeg til og med begynte å føle et vagt, ubestemmelig hat på hans vegne. Men hatet blandet seg med langt varmere følelser for den ydmyke og arbeidsomme ’oppfinneren’ selv, den unge mannen med det brennende blikket, så ydmyk og arbeidsom til tross for sitt usedvanlige intellekt …

Folk sier det ene og det andre om kjærligheten, og de skriver bøker og lager sanger om den. Men på den tiden var kjærlighet for meg det samme som medfølelse. En uutholdelig trang til å måtte hjelpe en ulykkelig skjebne og lide sammen med ham, til og med gi ham min kropp og sjel, hva som helst for å lindre smerten …

Min kjærlighet slo slik ut i full blomst fra medfølelsens knopp. Mens jeg satt foran pulten min og tenkte på gamle dager, løp Minhyeok ivrig rundt i onkelens arbeidsrom, og smatt ut og inn av pauserommet som om det var hans eget. Han sang til og med at onkelen hans var den beste på dette stedet og at han hadde rett til å leke der han ville …

Jeg så på Minhyeok som løp oppstemt rundt, uten å vite at onkelen var en jade som ble behandlet som gråstein, og kjente at jeg fikk tårer i øynene. Jeg håpet at Minhyeoks onkel en dag ville bli medlem av partiet og forstå sin egentlige verdi.

20