Sofie Sarenbrant
Andre åndedrag Oversatt av Marianne Fjellingsdal
Sofie Sarenbrant Originalens tittel: Andra andningen Oversatt av Marianne Fjellingsdal Copyright © Sofie Sarenbrant 2013 Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-68779-3 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Ville Laihonen Sats: Type-it AS, Trondheim, 2021 Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia, 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til mine kjære søsken Tom, Linn og Tyra
stockholm marathon, lørdag 1. juni
Lidingövägen, klokka 12.00
Endelig lyder startskuddet, og tvilen jeg har kjempet med den siste halvtimen, blir med ett borte. For nervøsiteten hadde som vanlig spilt meg et puss, og jeg hadde vært innom tanken på at jeg kanskje burde trekke meg. Bare gå hjem til den varme senga og legge meg i stedet for å stå her sammen med seksten tusen andre tullinger som står og hopper for å holde varmen i den isnende kulden. Måneder med forberedelser fikk meg til å stålsette meg og bli værende. Over hundre mils slit på asfalt er ikke noe man kaster bort i en håndvending. Så mye strev for en dag. I tillegg til begynnende løperkne har jeg også fått problemer med korsryggen, noe som har ført til tre sykehusbesøk med påfølgende henvisning til naprapat. Men det skal mer til enn som så for å stoppe meg når jeg først har bestemt meg. Vinden pisker meg aggressivt i ansiktet, og regndråpene trenger gjennom jakken. Jeg grøsser hver gang det drypper nedover halsen mot brystet. Dette må være tidenes kaldeste Stockholm Marathon: fire plussgrader, enda det er juni og skulle ha vært sommervarme. En liten trøst er at kroppstemperaturen stiger igjen når pulsen øker. Været er egentlig det minste problemet. Med gode hansker, funksjonslue og svinedyrt spesialregntøy for trening i tøft klima, er jeg godt rustet for en slik utfordring. Brystvortene er nøye teipet, og væskebeltet utstyrt med alt jeg trenger i løpet av dagen. Bena er imidlertid gjennomvåte allerede, for jeg har ikke regntrekk på skoene. Mange har improvisert i siste 9
liten og tredd på seg store, svarte søppelsekker med hull til ansikt og armer. Men vinden er så sterk at posene blåser av og flyr omkring over hele startområdet. Jeg huker meg ned for ikke å bli truffet i ansiktet. En eldre mann har dratt en gul avfallspose over hodet og knyttet den som en hjelmlue. Det ser helt sinnssykt ut, men han virker blid og fokusert. Flere av løperne holder til og med paraplyer i hendene. Hva i all verden tenker de på? Man kan da ikke løpe med den i storm? Noen kunne jo bli truffet av de spisse spilene og bli skadet. Helikopteret smatrer over oss, og publikum langs løypa roper og klapper til alle deltakerne, som er utstyrt med startnummer på brystet. Men til tross for at løpet startet for flere minutter siden, står det fortsatt helt stille. Trykket bakfra øker hele tiden, men så lenge teten ikke har kommet seg av gårde, er det ikke annet å gjøre enn å vente tålmodig. Lidingövägen er som en propp, men den kommer til å løsne når som helst, og da er det bare å gi jernet. Det er ikke første gang jeg er her, så jeg vet hva det går ut på. Etter ytterligere en stund med utålmodig tråkking begynner endelig løperne foran meg å jogge lett forover, og jeg henger meg på. Det er bare å følge strømmen. Kampen mot klokka har begynt. Idet jeg nærmer meg Stadion på høyre side, skyter adrenalinet i været. Jeg har naturligvis hatt stålkontroll på den turkise ryggen hele tiden og ikke sluppet den med blikket mer enn en kort stund. Det var da han snudde seg noen minutter før start og lette etter noen med blikket, kanskje meg. Jeg blir helt euforisk bare ved tanken. Og når jeg vet at han vil dette like mye som meg, føles det magisk. Blodet banker i tinningene når jeg tenker på at det snart bare er oss to.
Stadion, klokka 12.05
Daglig leder for Stockholm Marathon, femtifem år gamle Lennart Hansson, er på vei ut fra det provisoriske løpssekretariatet for å få med seg litt av starten. Nå som løpet er i gang, tillater han seg å puste ut, og da kjenner han hvor sliten og sulten han er, til tross for at han som vanlig startet dagen med havregrynsgrøt, helmelk og rugbrød. Kaffeautomaten befinner seg på en armlengdes avstand, og han stanser og fyller på kruset for tredje gang i dag. Sulten får han gjøre noe med senere, først vil han se hvordan det går i startområdet, og om alle gruppene kommer seg av gårde som de skal. Det er ikke rart at han føler seg trøtt, siden vekkerklokken ringte ti på halv seks i morges. Ifølge værmeldingen skulle det bli ti grader og oppholdsvær, men til tross for det hørte Lennart en urovekkende intens tromming mot vindusruten. Da han dro opp rullegardinen, konstaterte han raskt at sommeren var blitt til høst. En av stolene på verandaen hadde blåst overende, og trærne bøyde seg i vinden. Den helgrå himmelen fjernet ethvert håp om å få noen solgløtt. Lennart fikk en vemodig følelse i kroppen som ble enda sterkere da vær-appen viste fire grader, ti sekundmeters vind fra nordvest og tolv millimeter regn. Fire grader! Det er kaldere enn på julaften. Man må regne med nedbør i dette landet, men så kjølig som dette skal det ikke være i begynnelsen av juni. Det er en nærmest livstruende temperatur for en kenyaner som ikke er vant til storm og høstvær. 11
Lennart innså at han måtte bestille flere busser som kunne brukes til varmestuer. Men å trylle fram flere busser i siste liten ville ikke bli så enkelt. Han tok på seg to lag med teknisk tøy og snek seg ut av soverommet for ikke å vekke kona. Han kastet et misunnelig blikk mot senga, så lukket han forsiktig soveromsdøra etter seg. Regnet formelig øser ned da Lennart kommer ut fra sekretariatet i heldekkende regnparkas. Han rister av seg følelsen av ulyst fra krisemøtet med løpsadministrasjonen i morges. Det kom forslag om å avlyse løpet, men rundt tre tusen løpere ville trolig ha løpt uansett, noe som ville ha skapt kaos. For noen år siden var det tvert imot altfor varmt, men det var bare å gjennomføre som planlagt. Man kan ikke avlyse et så stort arrangement som en maraton uten at det er tvingende nødvendig, for eksempel på grunn av en naturkatastrofe eller en bombetrussel. Det er altfor mange involverte, og det vil medføre et stort økonomisk tap. Uværet til tross, de fleste av funksjonærene har møtt opp, men på enkelte stasjoner er det knapt med folk. Et musikkkorps har også trukket seg, noe Lennart har full forståelse for. Det viktigste er at trafikksperringene fungerer, og der har de bistand av over åtti politifolk, ridende så vel som på motorsykkel. Om de er noen få i manko på mat- og drikkestasjonene, betyr ikke det all verden. Oppryddingen etterpå vil kreve mer ressurser, men det problemet får de ta når det kommer. Lennart dobbeltsjekker at han har både mobilen og kommunikasjonsradioen i beltet, og går videre. Da han kommer ned steintrappen og går ut gjennom jernporten foran arenaen, ser han hordene av gjennomvåte deltakere løpe forbi med stolt holdning og fokusert blikk. Noen løper med vrengte paraplyer, andre er utstyrt med plastsekker. Til tross for tidenes verste værforhold er det flere av løperne som koster på seg et smil idet de svinger ut på Valhallavägen. Lennart vet hvordan det føles, og vet hvilke grundige forberedelser som ligger bak. Noen har latt seg utfordre av venner, andre er her for å vinne. De sist12
nevnte ser han ikke, for de har nok allerede løpt forbi tvhuset på dette tidspunktet. Selv har Lennart tretten maratonløp på merittlisten og ville hatt betydelig flere om det ikke hadde vært for det venstre kneet, som han holder i sjakk så lenge han løper på mykt underlag. Ukene før løpet har vært preget av hardt slit for Lennart – fra tidlig om morgenen til langt på kveld, plutselig har det dukket opp problemer som må løses der og da. Hvis han har gjort en god jobb, skal dagen gli greit uten at han trenger å gjøre så mye annet enn å være tilskuer. Den operative delen er det andre som tar seg av, mens han mer fungerer som en hjelpende hånd der det trengs. Internt omtaler han seg selv som sufflør, men stillingstittelen er egentlig prosjektleder, eller daglig leder, for Stockholm Marathon. Han har en stab på førti personer med forskjellige ansvarsområder: for starten, løypa og funksjonærene. I tillegg har de tre tusen frivillige funksjonærer – alt fra idrettslag til speidere, pensjonister, kor og skoleklasser. Uten dem hadde ikke løpet vært mulig å gjennomføre. Plutselig snubler en løper i turkis jakke. Lennart følger ham med blikket idet han faller overende på fortauskanten på motsatt side av veien. Personen bak ham rekker ikke å svinge unna, og faller rett over mannen. Han er raskt på bena igjen, og det ser ut som om han sier noe til mannen i turkis, som blir liggende igjen på bakken. Samtidig blir noen av tilskuerne oppmerksomme på det som har skjedd, og hjelper den liggende mannen opp på fortauet for å unngå flere kollisjoner. Folkemengden stenger for utsikten, men Lennart synes det er noe kjent med mannen, som fortsatt ikke ser ut til å klare å reise seg. Han halvt sitter, med et forbauset uttrykk i ansiktet, men skjærer grimaser av smerte da han tar seg til ryggen. Opphopningen av løpere gjør det helt umulig for Lennart å komme seg over på den andre siden og hjelpe til. Men tenk om det haster? Tilskuerne som har kommet mannen til unnsetning, ser ikke bekymret ut. Likevel øker pulsen til Lennart, som er klar over at han må ta det rolig, med tanke på hjerteinfarktet han hadde i våres. 13
Det er sikkert ingen fare med løperen, han kan jo ikke ha rukket å ta seg ut på de få minuttene han har løpt. Han ser ut til å være i god form, og ikke er han så veldig gammel heller, maks førti år. Alle kan tråkke feil eller snuble. Akkurat idet Lennart trekker denne konklusjonen, ser han mannen segne sammen på bakken mens han hiver etter pusten. De som står rundt, begynner å rope og vinke på hjelp, og ut fra de skremte blikkene å dømme, er det alvorlig. Lennart tar opp mobilradioen for å tilkalle lege. Nå vrir mannen seg av smerte, og Lennart skvetter til da han får et glimt av ryggen hans. Den turkise jakken er fillete og blodig. Mannen rykker til og snur det bleke ansiktet mot Stadion, der Lennart står. Da ser han hvem løperen er.