Amy Cuddy Kroppen styrer tanken

Kroppen styrer tanken

Amy Cuddy

Kroppen styrer tanken Hvordan kroppsspråket hjelper deg til å bli den du ønsker Oversatt av Lene Stokseth

Amy Cuddy Originalens tittel: Presence. Bringing Your Boldest Self to Your Biggest Challenges Oversatt av Lene Stokseth Copyright © 2015 by Amy Cuddy Published by Agreement with Ulf Töregård Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2017 ISBN 978-82-02-52590-3 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Kupparock/Dreamstime.com Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2017 Satt i 10,1/13 pkt. Janson Text og trykt på 80 g Holmen Book Cream 1,6 Enkelte navn er endret.

Forfatteren har fått tillatelse til å trykke et utdrag fra «Bright as Yellow» av Karen Peris (The innocence mission).

Illustrasjonene i kapittel 6 er av Nikolaus F. Troje, fra Cuddy og Troje (In preparation).

Illustrasjoner og grafer i kapittel 8 er av Dailey Crafton.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Jonah og Paul, som jeg elsker høyest av alt …

Takk for at dere gang på gang minner meg på at det bare er å «holde seg oppreist på surfebrettet»

Innhold

Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

13

1. Hva er tilstedeværelse?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

23

2. Å tro på og ta eierskap til sin egen historie . . . . . . . . . . . . . . . .

46

3. Slutt å snakke, begynn å lytte: Hvordan tilstedeværelse avler tilstedeværelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

65

4. Jeg fortjener ikke å være her . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

82

5. Hvordan maktesløshet lenker jeget (og makt setter oss fri) . . .

100

6. Lutrygget, rakrygget og kroppsspråk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

127

7. Surfe, smile og synge seg glad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

148

8. Kroppen styrer tanken («Opp med hendene, sjøstjerne!»). . . .

166

9. Posere for tilstedeværelse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

206

10. Hjelp deg selv på vei: Hvordan små puff fører til store endringer 212 11. Bløff til det er deg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

230

Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Register. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

251 257 281

And you live your life with your arms reached out, Eye to eye when speaking.

Enter rooms with great joy shouts, Happy to be meeting. …

Bright as yellow, Warm as yellow.

– Karen Peris (the innocence mission)

Kroppen styrer tanken

Innledning

Jeg sitter ved disken på en av yndlingsbokkafeene mine i Boston med laptopen åpen og skriver. For ti minutter siden bestilte jeg kaffe og muffins. Servitøren – en ung, mørkhåret kvinne med briller og et stort smil – ble taus og sa lavmælt: «Jeg vil bare fortelle deg hvor mye TED-foredraget ditt har betydd for meg – hvor inspirert jeg ble av det. For et par år siden la læreren min det ut i et fag jeg tok. Nå skal jeg søke på medisinstudiet. Før opptaksprøvene sto jeg på badet i Wonder Woman-positur, og det hjalp faktisk. Så selv om du ikke kjenner meg, hjalp du meg med å finne ut hva jeg ville gjøre med livet mitt – studere medisin – og så hjalp du meg med det jeg trengte å gjøre for å komme ditt. Takk.»

«Hva heter du?» spurte jeg, rørt til tårer.

«Fetaine,» svarte hun, og de neste ti minuttene snakket vi om Fetaines tidligere utfordringer og alt hun hadde å glede seg til fremover.

Alle som tar kontakt med meg, er unike og minneverdige, men slike møter skjer mye oftere enn jeg hadde trodd: Fremmede mennesker hilser varmt på meg, forteller meg en personlig historie om hvordan de har klart å håndtere en spesiell utfordring, og takker meg for min lille rolle i det hele. De er kvinner og menn, gamle og unge, sjenerte og sosiale, fattige og rike. Likevel har alle noe felles: De har følt seg maktesløse overfor stort press og frykt, og alle har oppdaget en bemerkelsesverdig enkel metode for å frigjøre seg fra følelsen av maktesløshet, i hvert fall i den aktuelle situasjonen.

For de fleste forfattere kommer boken først, og deretter responsen.

For meg var det omvendt. Først gjennomførte jeg en rekke eksperimen13

kroppen styrer tanken

ter som dannet grunnlaget for et foredrag jeg holdt på TEDGlobal-konferansen i 2012. (TED står for Technology, Entertainment, Design og er en årlig konferanse.) I foredraget diskuterte jeg spennende funn fra min egen og andres forskning for hvordan kroppen kan påvirke hjernen og adferden. (Det var der jeg beskrev det Fetaine nevnte om å stå på toalettet i Wonder Woman-positur, noe jeg skal forklare etter hvert, og som raskt kan gi økt selvtillit og dempe angst i utfordrende situasjoner.) Jeg fortalte også om min egen kamp mot bedragersyndromet og hvordan jeg lærte å lure meg selv til å føle – og faktisk få – større selvtillit. Jeg kalte fenomenet «bløff til det er deg». (I foredraget var innslaget om min egen kamp så å si spontant og uten manuskript, for jeg hadde ikke trodd at jeg skulle være modig nok til å fortelle noe så personlig til de mange hundre menneskene i salen. Men det torde jeg altså …) Jeg visste ikke om temaene i foredraget ville vekke interesse hos folk. Men folk reagerte. Så snart den 21 minutter lange videoen ble lagt ut på nettet, begynte jeg å få respons fra folk som hadde sett den.

Fetaine fikk naturligvis ikke på magisk vis den kunnskapen hun trengte for å gjøre det bra på opptaksprøvene bare ved å se foredraget mitt. Hun fikk ikke en magisk, inngående forståelse av kjennetegnene til virulente og ikke-virulente bakterier eller av hvordan arbeid-energi-teoremet relaterer seg til endringer i kinetisk energi. Men det kan ha hjulpet henne med å glemme frykten som kunne hindret henne i å vise hva hun faktisk kunne. Maktesløshet overvelder oss – og alt vi tror, vet og føler. Det skjuler hvem vi er og gjør oss usynlige. Det fører til og med til fremmedgjøring overfor oss selv.

Det motsatte av maktesløshet må vel være makt, ikke sant? Det er riktig i én forstand, men så enkelt er det likevel ikke. Forskningen jeg har jobbet med i mange år, undersøker på ulike måter en kvalitet jeg kaller tilstedeværelse. Tilstedeværelse oppstår når du tror på og stoler på deg selv – på de oppriktige følelsene, verdiene og evnene dine. Det er viktig, for hvordan kan andre stole på deg hvis du ikke stoler på deg selv? Vi opplever alle avskrekkende øyeblikk iblant som krever at vi bevarer fatningen, verdigheten og balansen hvis vi skal ta vare på selvfølelsen og komme videre her i livet, enten vi skal snakke for et publikum på to personer eller fem tusen mennesker, på jobbintervju, i lønnsforhandlinger, selge inn en forretningsidé til potensielle investorer eller forsvare oss selv eller andre.

Tilstedeværelse gir oss evnen til å møte disse utfordringene.

14

innledning

Veien som førte meg til TED-foredraget og det store gjennombruddet, var kronglete, for å si det mildt. Men det er ingen tvil om hvor det hele begynte.

Det jeg husker best, er de tegneserieaktige tegningene og koselige lappene som vennene mine hadde hengt på tavlen. Jeg er andreårsstudent.

Jeg våkner i en sykehusseng. Jeg ser meg rundt – kort og blomster overalt. Jeg er fullstendig utslitt. Men også redd og oppjaget. Jeg klarer knapt å holde øynene åpne. Slik har jeg aldri følt meg før. Jeg skjønner ingenting, men har ikke krefter til å prøve å finne ut av det. Jeg sovner.

Repetisjon. Mange ganger.

Det siste klare minnet jeg har fra før jeg våknet på sykehuset, var at jeg reiste fra Missoula i Montana til Boulder i Colorado sammen med to gode venner som jeg delte hus med. Vi hadde dratt til Missoula for å være med på å arrangere en konferanse for studenter ved University of Montana, og for å besøke venner. Vi kjørte fra Missoula i sekstiden en søndag kveld. Målet var å rekke tilbake før første forelesning mandag morgen.

I ettertid, og spesielt som forelder, skjønner jeg hvor idiotisk det var, med tanke på at man må beregne tretten eller fjorten timers kjøring fra Missoula til Boulder. Men vi var 19 år gamle.

Vi syntes selv at vi hadde lagt en god plan: Vi skulle kjøre en tredjedel av veien hver; den ene passasjeren skulle holde seg våken sammen med sjåføren, og den andre skulle sove i sovepose bak i bilen, en Jeep Cherokee, der setene var lagt ned. Jeg tok min tørn bak rattet; jeg tror det var jeg som kjørte først. Etterpå var jeg den våkne passasjeren som holdt sjåføren med selskap. Det er et godt minne. Fredelig. Jeg var så glad i dem jeg var sammen med. Jeg elsket den åpne, frie naturen der ute i vest. Elsket villmarken. Ingen frontlykter å telle på motorveien. Bare oss. Og så ble det min tur til å sove i baksetet.

Senere har jeg fått vite hva som skjedde. Venninnen min fikk det verste skiftet, på den tiden av natten da det føles som om man kanskje er den eneste i hele verden som er våken. Det var ikke bare midt på natten, det var midt på natten midt i Wyoming. Veldig mørkt, veldig åpent, veldig øde. Veldig lite som kan holde deg våken. I firetiden om natten skjente venninnen min ut av veien. Da hun kom ut i romlefeltet i veikanten, overkompenserte hun i motsatt retning. Bilen rullet rundt flere ganger og ble til slutt liggende på taket. Venninnene mine i forsetet brukte sikkerhets15

kroppen styrer tanken

belte. Jeg, som hadde ligget og sovet bak i bilen med nedlagte seter, ble slengt ut av bilen, ut i nattemørket. Høyre del av ansiktet traff motorveien. Resten av meg ble liggende i soveposen.

Jeg fikk en alvorlig hjerneskade. For å være nøyaktig fikk jeg en diffus aksonal skade (DAI). En slik skade skyldes skjærkrefter som presser vev i hjernen forbi hverandre, vanligvis på grunn av alvorlig rotasjonsmessig akselerasjon, noe som er ganske vanlig i bilulykker. Prøv å forestille deg hva som skjer under en kollisjon i høy fart: Den brå, ekstreme fartsendringen i kollisjonen får kroppen til å bråstoppe, men hjernen fortsetter å bevege seg, og i noen tilfeller roterer den til og med inni hodeskallen, noe den ikke skal gjøre, eller blir slått frem og tilbake mot hodeskallen, noe den heller ikke skal gjøre. Det harde slaget da hodet mitt traff motorveien og ga meg brudd på hodeskallen, gjorde neppe saken bedre.

Det er meningen at hjernen skal oppbevares på et trygt sted, beskyttet av hodeskallen, cerebrospinalvæske og flere tynne membraner som heter hjernehinner. Hodeskallen er hjernens beste venn, men det er ikke meningen at de to skal ha direkte kontakt med hverandre. Skjærkreftene i en alvorlig hodeskade river opp og strekker nevroner og fibrene deres, aksoner, i hele hjernen. Aksonene er isolert, omtrent som strømledninger, av et beskyttende lag eller en buffer som heter myelinskjeden. Skader på myelinskjeden kan sinke informasjonsstrømmen fra nevron til nevron betraktelig selv om ikke aksonet er ødelagt.

I en DAI skjer skadene i hele hjernen, i motsetning til i en fokal hjerneskade som et skuddsår, der skaden er begrenset til et spesifikt sted. Alt hjernen gjør, er avhengig av at nevronene kommuniserer. Når nevronene i hele hjernen er skadet, vil nødvendigvis kommunikasjonen mellom dem også bli skadet. Når du har DAI, vil ikke legen si: «Skaden er i det motoriske området, så du kommer til å få problemer med å bevege deg.» Eller «det er taleområdet som er skadet; det kommer til å bli vanskelig for deg å snakke». Legene vet ikke om du vil bli bra igjen, hvor bra du eventuelt vil bli, eller hvilke hjernefunksjoner som vil bli rammet: Kommer hukommelsen til å bli svekket? Emosjonene? Romfølelsen? Finmotorikken? Med tanke på hvor lite vi vet om DAI, er det neppe sannsynlig at en lege kan gi en helt nøyaktig prognose.

Etter en DAI er man et annet menneske. På mange måter. Hvordan man tenker, føler, uttrykker seg, responderer og samhandler med andre 16

innledning

– alt dette påvirkes. I tillegg er antakelig ens egen evne til å forstå seg selv også rammet, så egentlig er man ikke i stand til å vite nøyaktig hvordan man har forandret seg. Og ingen – INGEN – kan fortelle deg hva du kan forvente.

Nå skal jeg forklare deg hva som skjedde med hjernen min, slik jeg forsto det den gangen. (Legg til lyden av syngende sikader.)

Jeg var altså på sykehuset. Jeg var selvsagt tatt ut av college, og legene mine var sterkt i tvil om jeg ville bli i stand til å gå tilbake til studiene kognitivt sett. Med tanke på hvor alvorlige skadene var, og med utgangspunkt i statistikken for andre med lignende skader, sa de: Du kan ikke regne med å fullføre college. Du kommer til å bli bra – «høytfungerende» – men du bør vurdere å finne på noe annet å gjøre. Jeg fikk vite at IQ-en min hadde falt med 30 poeng – to standardavvik. Det fikk jeg ikke vite fordi en lege fortalte meg det. Det fikk jeg vite fordi IQ var en del av en to dager lang runde med nevropsykologiske tester jeg hadde tatt, og jeg hadde fått en lang rapport der IQ-målingen også var med. Legene syntes ikke det var så viktig å fortelle meg det. Eller kanskje de ikke trodde at jeg kom til å skjønne det? Jeg vil ikke tillegge IQ større betydning enn fortjent, og jeg prøver ikke å hevde at et menneskes IQ kan vise hvordan livet til vedkommende vil bli, men den gangen var jeg sikker på at IQ var noe som viste hvor intelligent jeg var. Slik jeg forsto det, var jeg ifølge legene ikke et oppvakt menneske lenger, og det gikk hardt inn på meg.

Jeg fikk yrkesterapi, kognitiv terapi, taleterapi, fysioterapi og psykologtimer. Omtrent seks måneder etter ulykken, da jeg var hjemme på sommerferie, sa to av de nærmeste vennene mine, som helt tydelig hadde trukket seg unna: «Du er liksom ikke den samme lenger.» Hvordan kunne to av de menneskene jeg trodde forsto meg best, fortelle meg at jeg ikke var meg selv lenger? På hvilken måte hadde jeg forandret meg?

De kunne ikke se meg. Jeg kunne ikke engang se meg selv.

Etter en hodeskade blir man forvirret, redd og frustrert. Når legene sier at de ikke vet hva du kan forvente, og vennene dine sier at du har forandret deg, blir forvirringen, frykten og frustrasjonen enda verre.

Det neste året levde jeg i en slags tåke. Jeg var urolig og desorientert, tok en del uheldige avgjørelser og var usikker på hva jeg skulle gjøre.

Etter det begynte jeg på skolen igjen, men det var altfor tidlig. Jeg tenkte ikke klart. Jeg greide ikke å bearbeide muntlig informasjon godt nok. Når folk snakket, føltes det som om de delvis snakket et språk jeg kunne, og 17

kroppen styrer tanken

delvis et språk jeg ikke kunne, og det gjorde meg enda mer frustrert og redd. Jeg fikk ikke gode nok karakterer og måtte slutte.

Selv om jeg hadde brukket mange bein og fått noen stygge arr i ulykken, virket jeg frisk og hel fysisk sett. Og siden traumatiske hjerneskader ofte er usynlige for andre, sa folk ting som: «Så heldig du er! Du kunne brukket nakken!» «Heldig?» tenkte jeg. Og så fikk jeg dårlig samvittighet og skammet meg over at jeg ble så frustrert over de velmente kommentarene deres.

Vi regner ikke med at intellektet, emosjonene, personligheten og måten vi tenker på skal forandre seg. Det er noe vi tar for gitt. Vi kan være redde for at vi kan bli lamme eller miste bevegelsesevnen, hørselen eller synet i en ulykke, men ingen tenker på at en ulykke kan føre til at vi mister oss selv.

I mange år etter hodeskaden prøvde jeg å utgi meg for å være mitt tidligere jeg – selv om jeg egentlig ikke visste hvem dette tidligere jeget var.

Jeg følte meg som en bedrager, en bedrager i min egen kropp. Jeg måtte lære å lære på nytt. Jeg gjorde stadig nye forsøk på å begynne på skolen igjen, for jeg ville ikke akseptere det når folk sa at jeg ikke kom til å klare det.

Jeg jobbet og jobbet uten å komme noen vei, men til min enorme lettelse begynte tankene langsomt å klarne etter hvert. Jeg fullførte college fire år etter dem jeg gikk i klasse med før ulykken.

En av grunnene til at jeg ikke ga opp, var at jeg hadde funnet noe jeg ville studere: psykologi. Etter studiene klarte jeg å få jobb i et yrke som krevde en fullt fungerende hjerne. Som Anatole France skrev: «Alle endringer … har sin egen melankoli; fordi det vi legger bak oss, er en del av oss selv; vi må dø i det ene livet før vi kan gå inn i et nytt.» Underveis ble ikke overraskende spørsmålene om tilstedeværelse og evner, selvtillit og tvil svært viktige for den jeg var blitt.

Det var hodeskaden som gjorde at jeg begynte å studere tilstedeværelse, men først etter TED-foredraget innså jeg hvor universell lengselen etter tilstedeværelse er. Nå skal du nemlig få høre: De fleste mennesker opplever stressende utfordringer hver eneste dag. Folk over hele verden og i alle samfunnslag jobber med å ta mot til seg for å tørre å snakke i timen, gå på et jobbintervju, prøvespille for en rolle, konfrontere daglige prøvelser, forsvare noe de tror på eller slå seg til ro med den de er. Dette 18

innledning

gjelder både hjemløse og folk som tradisjonelt sett regnes som svært vellykkede. Alle møter disse utfordringene – USAs viktigste bedriftsledere, stjerneadvokater, talentfulle kunstnere og artister, mobbeofre og mentalt syke eller personer med alvorlige skader – alle møter disse utfordringene.

Det gjør også samtlige som jobber for å hjelpe disse menneskene – foreldre, ektefeller, barn, psykologer, leger, kolleger og venner av folk som sliter.

Alle disse menneskene – og de aller færreste av dem er forskere – har tvunget meg til å se på forskningen min med nye øyne: De både fjerner meg fra og fører meg nærmere vitenskapen. Når jeg hører historiene deres, kan jeg ikke annet enn å tenke på hvordan samfunnsvitenskapelige funn faktisk utspiller seg i den virkelige verden. Jeg begynte å bli opptatt av å forske på ting som kan endre liv på en positiv måte. Jeg begynte også å tenke på grunnleggende spørsmål som kanskje aldri ville slått meg hvis jeg var blitt værende på laboratoriet og fordypet meg i litteraturen.

I begynnelsen ble jeg overveldet av responsen på TED-foredraget og en følelse av at jeg kunne ha gjort en stor tabbe da jeg snakket om forskningen og den personlige historien min. Jeg hadde aldri trodd at så mange fremmede skulle se det og ante ikke hvor ufattelig sårbar og utsatt jeg ville føle meg. Det skjer med alle som blir fanget opp på internett og spredd over hele verden på en gang. Noen vil begynne å kjenne deg igjen på gaten, og det krever visse justeringer – som når et fremmed menneske spør om jeg kan stå ved siden av ham eller henne for å ta en Wonder Woman-selfie eller når jeg hører noen rope fra en sykkeldrosje (det skjedde meg i Austin): «Hei! Der er TED-jenta!»

For det meste føler jeg meg utrolig heldig fordi jeg har fått sjansen til å dele forskningen og historien min med så mange mennesker, og enda heldigere som har fått oppleve at så mange av disse menneskene har delt historiene sine med meg. Jeg elsker akademia, men jeg finner mye inspirasjon utenfor laboratoriet og klasserommet også. Noe av det beste med å være ved Harvard Business School er at jeg blir oppmuntret til å krysse skillet mellom forskning og praksis, så jeg hadde allerede begynt å snakke med folk i ulike organisasjoner om hvordan forskningen brukes i praksis, hva som fungerer og ikke fungerer, og så videre. Jeg hadde imidlertid ikke forventet at en enormt stor verden av omtenksomme fremmede skulle åpne seg for meg etter at TED-foredraget ble lagt ut på nettet.

Jeg elsker disse menneskene og kommer alltid til å føle tilknytning og 19

kroppen styrer tanken

lojalitet til dem. Jeg vil hedre dem, hedre deres vilje til å prøve – til å komme seg opp på hesteryggen igjen eller hjelpe andre med å fortsette å prøve – og hedre viljen deres til å sette seg ned og skrive om kampene sine i en e-post til meg, et fremmed menneske. Eller fortelle meg om det på en flyplass eller i en bokkafé. Jeg har forstått at et foredrag kan fungere som en sang fordi folk tar det til seg og gjør det til noe personlig og føler en viss egenverdi fordi de vet at andre har følt det samme som dem.

Som Dave Grohl sa en gang: «Det er noe av det flotte med musikk: Du kan synge en sang for 85 000 mennesker, og så synger de den tilbake til deg av 85 000 ulike grunner.» En gang holdt jeg et foredrag på et senter for unge hjemløse og ba beboerne der om å fortelle meg om spesielt vanskelige situasjoner. En tenåring sa: «Å møte opp utenfor dette senteret.» På et annet senter sa en kvinne: «Å ringe for å be om en tjeneste, hjelp eller støtte. Jeg vet at jeg vil bli nødt til å vente lenge, og at den som tar telefonen, vil være irritert og fordomsfull.» En annen kvinne ved senteret hørte det og sa: «Jeg har jobbet med å ta imot slike telefoner og hadde tenkt å si: ’Å besvare telefoner fra folk man vet kommer til å være frustrerte og sinte fordi de har ventet lenge mens jeg har forsøkt å håndtere hundre andre telefoner’.»

Mange tusen mennesker har skrevet til meg for å fortelle om en rekke forskjellige utfordringer, og spennvidden har vært ufattelig stor. Det er mange av disse sammenhengene jeg aldri ville tenkt på som områder der forskningen min kunne ha noen betydning. Her er et øyeblikksbilde fra emnefeltet i e-poster jeg har fått. De fleste av dem begynner med noe sånt som «hvordan foredraget ditt har hjulpet …»: familiene til alzheimerpasienter, brannmenn, en annen overlevende etter hjerneskade, meg med å sikre mitt livs viktigste avtale, i prisforhandlingene om et hus, i en opptaksprøve til høyere studier, voksne med funksjonshemminger, en krigsveteran med knekket stolthet, i rekonvalesensen etter et traume, i VM i seiling, barn som blir mobbet, selvtilliten i servicebransjen, femteklasseelever som er redde for matematikk, den autistiske sønnen min, en profesjonell operasanger i en tøff prøvespilling, å legge frem en ny idé for sjefen og å finne stemmen da jeg måtte si ifra. Og dette var bare et lite utvalg.

All responsen jeg har fått på TED-foredraget, er gaver som har hjulpet meg frem til en bedre forståelse av hvordan og hvorfor forskningen min skaper så stor gjenklang hos folk. Kort fortalt: Historiene hjalp meg 20

innledning

med å forstå hvordan jeg skulle skrive denne boken, og motiverte meg til å gjøre det. De har kommet fra hele verden, fra folk i alle samfunnslag, og jeg kommer til å dele mange av dem underveis. Kanskje du vil finne noe som minner om din egen historie blant dem.

1 Hva er tilstedeværelse?

Vi overbeviser med vår tilstedeværelse.

Walt Whitman

Vi skjønner hva det er når vi føler det, og vi kjenner det igjen når vi ser det, men tilstedeværelse er vanskelig å definere. På den annen side er de fleste av oss ganske gode til å beskrive manglende tilstedeværelse. Her er min historie – en av mange.

I håp om å bli professor (som alle pliktoppfyllende doktorgradsstudenter), marsjerte jeg inn på det akademiske jobbmarkedet høsten 2004. Hvis en doktorgradsstudent i sosialpsykologi er heldig, vil instituttrådgiveren hennes la henne «debutere» på en liten, årlig konferanse der verdens beste sosialpsykologer deltar. Denne konferansen er debutantballet for ærgjerrige femteårs doktorgradsstudenter og markerer opprykket til statusen fagfolk andre kanskje vil ta alvorlig. Denne fasen utløser også studentens mest intense følelse av å «være en bedrager». Studenten, kledd i det hun håper er akademisk finstas, får muligheten til å mingle med erfarne akademikere, mange fra de beste forskningsuniversitetene som kanskje skal ansette nye folk neste år. De erfarne akademikerne, som går kledd i de klærne de pleier å bruke, får muligheten til å oppdage nye talenter, men er der først og fremst for å snakke med hverandre.

Studentene øver seg praktisk talt til dette øyeblikket i alle de fire eller fem foregående årene. De har forberedt seg godt. Er klare til å oppsum23

kroppen styrer tanken

mere forskningsprogrammer og mål med fynd og klem i 90 sekunder – kort nok til å holde på publikums oppmerksomhet, og ikke så langt at man risikerer å signalisere manglende respekt for de andres tid. De kommer væpnet til tennene med det man både i og utenfor akademia kaller heisstrategien (der man må klare å legge frem en overbevisende strategi for sjefen på vei opp i heisen).

Min angst for denne konferansen var hinsides all fornuft.

Konferansen ble holdt på et intetsigende, mellomstort konferansehotell i en intetsigende, mellomstor by. På vei opp til velkomstmiddagen gikk jeg inn i en heis med tre personer. Alle var godt etablerte navn på mitt felt, folk jeg hadde sett opp til i mange år. Det føltes som om jeg var gitarist i et middelmådig indierockeband fra provinsen som sto der med en CD vi hadde spilt inn i kjelleren til moren til trommisen og plutselig delte heis med Jimmy Page, Carlos Santana og Eric Clapton. Jeg var den eneste som virkelig trengte den kjempestore navnelappen.

Uten forvarsel sa den ene rockestjernen (fra et prestisjefullt forskningsuniversitet der jeg ville jublet over å få jobb): «Jaha. Nå står vi i en heis.

La oss få høre innlegget ditt.»

Jeg ble varm i ansiktet og tørr i munnen. Pinlig klar over at ikke bare én, men tre stjerneakademikere var innestengt i et trangt rom sammen med meg, begynte jeg på innlegget – eller rettere sagt: Ord begynte å renne ut av meg. Allerede etter den første setningen skjønte jeg at jeg hadde begynt helt feil. Jeg hørte meg selv si ting som: «Så … nei, vent, før jeg forklarer det …» Jeg klarte knapt å holde tråden selv engang. Da det begynte å gå opp for meg at jeg var i ferd med å mislykkes fullstendig, mistet jeg evnen til å tenke på noe annet enn den nagende frykten. Vissheten om at jeg ødela sjansene mine – ikke bare på én, men på tre skoler, og også på skolene der de nærmeste samarbeidspartnerne deres jobbet – utløste full panikk. Jeg modifiserte alt jeg sa og prøvde stadig å begynne på nytt. Det var ingen sjanse i havet for at jeg skulle klare å komme meg gjennom hele presentasjonen i løpet av den tiden heisen brukte fra lobbyen og opp i 22. etasje1, der middagen skulle holdes. Blikket mitt flakket fra idol til idol til idol og søkte et glimt av forståelse, et mikrouttrykk for støtte, anerkjennelse eller empati. Noe. Hva som helst. Vær så snill.

Endelig gikk heisdøren opp. To av passasjerene flyktet ut med senket hode. Den tredje – han som hadde oppfordret meg til å holde presentasjonen – gikk ut på trygg grunn, stoppet, snudde seg mot meg og sa: «Det 24

hva er tilstedeværelse?

er den verste heispresentasjonen jeg noen gang har hørt.» (Og … var det et hånlig flir jeg så et snev av i munnviken hans?)

Døren gikk igjen. Jeg sank bakover mot heisveggen, krøp sammen i fosterstilling og ble med heisen ned, ned, ned – helt ned i lobbyen igjen.

Til tross for den utvetydige dommen følte jeg en vag, flyktig form for lettelse.

Men så: Å. Herregud. Hva hadde jeg gjort? Hvordan hadde jeg klart å unngå å si noe intelligent om et emne jeg hadde studert i over fire år?

Hvordan var det mulig?

Utenfor heisen begynte den innøvde presentasjonen å demre for meg.

Den sivet inn gjennom den tette tåken og antok en gjenkjennelig form.

Der var den. Jeg følte trang til å løpe inn i heisen igjen, innhente professorene og trygle om å få en ny sjanse.

I stedet brukte jeg de påfølgende tre konferansedagene på å sende meg selv tilbake til det fornedrende øyeblikket og forestille meg hvordan det burde ha utspilt seg, fortvile over å ha blitt gjort til spott og spe, eller kanskje til og med blitt latterliggjort av de tre som kjørte heis med meg.

Jeg dissekerte det vonde minnet nådeløst, pirket og skar i det, og minnet meg selv på at jeg ikke bare hadde sviktet meg selv, men også veilederen min, som hadde brukt flere år på å lære meg opp og også hadde satt sitt eget gode navn og rykte på spill ved å ta meg med på konferansen. Det 90 sekunder lange nederlaget gikk i loop i tankene og hjemsøkte meg hele tiden. Jeg var på konferansen i tre dager uten å være til stede i det hele tatt.

Da jeg fortalte min gode venninne Elizabeth om nederlaget, sa hun: «Å, trappeviddet!»

«Hva?» Hun fortalte meg følgende historie, slik hun husket den fra filosofitimene: Den franske 1700-tallsfilosofen og forfatteren Denis Diderot var i et middagsselskap der man diskuterte et tema han hadde god kjennskap til, men akkurat denne kvelden var han kanskje ikke helt seg selv – litt sjenert, åndsfraværende og redd for å dumme seg ut. Da han ble utfordret underveis i diskusjonen, fikk han plutselig ikke frem et ord og var ute av stand til å formulere et kvikt svar. Like etter forlot han selskapet.

På vei ned trappen gikk Diderot og tenkte på det ydmykende øyeblikket mens han grublet forgjeves etter et perfekt svar. I bunnen av trappen 25

kroppen styrer tanken

fant han det. Skulle han snu og gå opp igjen for å avlevere den vittige replikken? Nei. Det var for sent. Øyeblikket var forbi. Muligheten var tapt. Han angret bittert. Om han bare hadde hatt sinnsnærvær nok til å finne de rette ordene da han trengte dem!

I 1773 tenkte Diderot på denne opplevelsen da han skrev: «En følsom mann som meg blir forvirret når han blir møtt av sterke argumenter og greier ikke å tenke klart igjen før (han når) bunnen av trappen.»2 Dermed kom begrepet l’esprit d’escalier – trappeånden eller trappeviddet. På jiddisk heter det trepverter. Tyskerne kaller det treppenwitz. Det er også blitt kalt heisvidd, noe jeg kan identifisere meg med, selv om min personlige favoritt er afterwit, eller etterpåklokskap. Men tanken er den samme: den sylskarpe kommentaren du kommer på litt for sent. Et comeback det aldri blir noe av. En foreldreløs replikk. Og den blir akkompagnert av bitterhet, skuffelse og ydmykelse. Vi ønsker alle en ny sjanse, men den får vi ikke.

Alle har visst opplevd øyeblikk som det jeg opplevde i konferanseheisen, selv franske 1700-tallsfilosofer.

Rajeev, en av de første ukjente som skrev til meg etter at TED-foredraget ble lagt ut på nettet, beskrev det slik: «I mange situasjoner føles det som om jeg ikke har gitt alt jeg har og vist hva jeg har å fare med. Det plager meg bestandig etterpå når jeg analyserer det om og om igjen, og det får meg alltid til å føle meg svak og mislykket.»

De fleste av oss har en egen versjon av denne opplevelsen. Etter et jobbintervju, en prøvespilling, et stevnemøte, en presentasjon, et innlegg i et møte eller en skoletime eller en diskusjon i et middagsselskap.

Men hvordan havnet vi i en slik situasjon? Vi bekymret oss antakelig for hva andre kom til å mene om oss, og trodde at vi visste hva de mente allerede. Vi følte oss maktesløse og var sikre på at den følelsen var berettiget. Vi var nervøse for resultatet og la altfor stor vekt på det i stedet for å konsentrere oss om selve prosessen. Bekymringene ble til en giftig, kontraproduktiv cocktail. Det var det som skjedde.

Vi gruer oss og skjelver av angst lenge før mulighetene byr seg. Vi tar bekymringene og problemene på forskudd.3 Når vi går inn i en stressende situasjon i en slik sinnsstemning, er vi dømt til å føle at vi har lidd nederlag etterpå.

Hvis jeg bare hadde husket å si … Hvis jeg bare hadde gjort det på en annen måte … Hvis jeg bare hadde vist dem hvem jeg egentlig er. Vi kan ikke være 26

hva er tilstedeværelse?

fullt engasjert i samspill med andre hvis vi er opptatt med å tvile på oss selv og følge med på hamsterhjulet i hodet – den usammenhengende, frenetiske, kontraproduktive analysen av hva vi tror foregår i rommet. Den pinefulle vissheten om at vi er i en presset situasjon. Og at vi driter oss ut. I det øyeblikket da vi må være tilstedeværende, er vi sannsynligvis ikke det.

Som Alan Watts skrev i The Wisdom of Insecurity: «Hvis du vil forstå musikk, må du lytte til den, men hvis du tenker ’nå lytter jeg til denne musikken’, gjør du ikke det.»4 Hvis du er i et jobbintervju og tenker «nå er jeg i et jobbintervju», kan du ikke forstå eller få god kontakt med intervjueren eller presentere den utgaven av deg selv som du har lyst til å vise frem – ditt sanneste, kvikkeste, modigste og mest avslappede jeg.

Watts beskrev den angstfylte forventningen til disse fremtidige øyeblikkene som jakten på «et evinnelig vikende fantom. Jo raskere du løper etter det, desto raskere løper det fra deg».5 Slike øyeblikk blir spøkelser.

Og vi gir dem makt til å hjemsøke oss, både før, underveis og etterpå.

Neste gang du havner i en slik stressende situasjon, kan du prøve å forestille deg at du møter den med selvtillit og forventning, og ikke med tvil og gru. Forestill deg at du føler deg energisk og avslappet i situasjonen, fri fra frykt for hvordan andre dømmer deg. Og forestill deg at du går derfra uten noe å angre på, fornøyd med at du gjorde ditt beste, uavhengig av hva resultatet måtte bli. Ingen spøkelser å jakte på, ingen ånder i trappen.

Tina fra New Orleans skrev til meg og fortalte hvordan hun var blitt hemmet av å ha droppet ut av skolen – ikke bare fordi det begrenset mulighetene for å få en fast, godt betalt jobb, men også fordi det undergravde hennes egen følelse av å ha fortjent en slik jobb. Hun hadde flere jobber og jobbet i mange timer om dagen i flere år før hun som 34-åring fullførte en høyere utdanning. Etter det lærte hun seg selv, langsomt og ved hjelp av små, gradvise endringer, å se på «selv de vanskeligste møtene med folk som muligheter til å vise hva hun var i stand til å klare og gi uttrykk for sin egenverdi».

Tenk på det, du. Det er hva jeg kaller tilstedeværelse.

27