F°342 Flamme Forlag . Oslo . 2018
av samme forfatter Jeg kom plutselig til å slutte å tenke på deg (poesi, 2017)
Fredrik Hagen Alt er barndom
© 2018 Flamme Forlag www.flammeforlag.no 1. utgave, 1. opplag 2018 Design + omslagsillustrasjon: Aslak Gurholt (Yokoland) Satt i H&FJ Mercury 10/13,5 Trykt og bundet hos Livonia Print Sia, Latvia 2018 ISBN 978-82-8288-277-4 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Flamme Forlag er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
Første bok
Jeg var plutselig levende. Det skjedde om sommeren. Nå har jeg viltvoksende krokuser (hvite og lilla) i hagen min. Det er ikke jeg som har plantet dem, frøene er blåst inn fra naboens hage. Jeg spiret i underlivet til min mor, men jeg spredde meg ikke til resten av kroppen hennes; da jeg var født, var vi blitt til to. Noen ganger er det hennes store sorg, andre ganger er det min. Nå bor jeg i et hvitt hus på en høyde som nesten lener seg over byen. Over huset henger det en stor alm. Om den velter, knuser den huset og sengen min og kroppen min. Det ligger råtne epler rundt hele huset. De råtne eplene blir ikke til nye epletrær. De råtne eplene blir ikke annet enn råtne epler. Jeg plukker dem opp og kaster dem nedover i skogen fra hagen. Jeg sikter på byen langt der borte. Den nesten uendelige byen. De hvite husene lyser oransje. Om natten ligner Bergen et glødende eksem på landskapet. Det finnes lyder i andre mennesker du aldri hører. Lyden av et foster som vokser ligner lyden av et sår som gror. Et minne: Rakel legger hånden på magen sin og sier: Tenk om det er liv der inne. 9
Den nedre grensen for når et foster er levedyktig utenfor morens kropp, er når det veier 500 gram. 500 gram – det er det samme som en stor pakke med kjøttdeig. Selv var jeg bitte liten da jeg ble født. Hadde jeg blitt født i et annet land, er det ikke sikkert jeg hadde overlevd. På det første bildet som er tatt av meg, prøver jeg å gripe meg selv i øret. Ørene vokser hele livet. De dukker opp på hodet i den fjortende svangerskapsuken samtidig som fosteret begynner å gjøre enkle pusteøvelser. Det puster inn fostervannet og bygger opp muskulaturen rundt lungene. Jeg puster hele natten, det er ikke noe jeg tenker på. Jeg pleide å ligge sammen med Rakel i sengen i Laksevåg og puste inn giftig luft. Alle hjem har en egen lukt. Den råtne lukten; vi trodde det var vår egen, at det var sånn vårt hjem skulle lukte. De grønne feltene med mugg på den hvite veggen lignet flatpressede blomster. Det mugne dreper, men ikke av egen vilje, det er evolusjonen som har gjort det slik. Det er den eneste måten den kan overleve på. 10
Jeg glemte å bruke hansker da jeg vasket bort muggen. Jeg trodde aldri klorlukten skulle forsvinne fra hendene mine. Jeg sov med fingrene nesten inn i nesen. Himmelen over byen, noen ganger flyter skyene så hurtig bort herfra. Før pleide jeg å tenke mye på det, at når jeg en gang skulle slutte å vokse, skulle jeg begynne å dø. Nå vet jeg at det ikke er sånn. Vi blir født med døden i oss. Min far ville døpe meg som indianerne gjør i gamle pocket bøker. Han ville bære meg ut av kvinneklinikken og gi meg navn etter det første han så. Slik ble det ikke. De kalte meg Jonas fordi de synes det var fint, fordi de ikke kjente så mange som het det. I Bibelen blir Jonas kastet på havet og slukt av en fisk. Hendene mine er livsfarlige, likevel skjelver de. Jeg vet ikke om det er hjernen som sender hendene signaler om å skjelve, eller om de gjør det av seg selv, om de har sin egen bevissthet. Tarmene har sin egen hjerne som tenker helt uavhengig av den andre hjernen. Tarmenes hjerne er like utviklet som manetenes. Tarmene er et dyr som lever inne i kroppene våre. Tarmene er et dyr 11
som aldri fødes, men som lever inne i oss, og som ikke dør før vi dør. Manetene ser alltid ut som om de er på vei bort fra havet. De fleste skapninger som noen gang har eksistert, er borte. Ikke bare er de ikke lenger levende, det finnes ingen spor etter dem. Rakels tunge dundyne som vi la over kroppene våre. Det er forunderlig at en stor ansamling av noe så lett plutselig kan tynge. Vi er fortidsskapere. Vi er maskiner som omskaper en uendelig mengde fremtid om til en stadig større fortid. Det tærer. Det sliter ut kroppene våre. Huden blir grå og organene visner. Rynkene er piler i ansiktet som peker nedover. I perioder da jeg var liten måtte jeg flytte ut hjemmefra. Det må ha vært for å avlaste foreldrene mine. Før jeg begynte på skolen, snakket jeg ikke, men jeg ropte og kastet ting i veggene. Som regel flyttet jeg ned til besteforeldrene mine. De bodde i det lange røde huset. Jeg pleide å sove på det samme rommet som min bestemor. Den tunge lyden av pusten hennes. Det stygge gule tapetet med grønne blomster. Min mor fortalte meg at jeg måtte være forsiktig med bestemor; skjelettet hennes var laget av isopor. 12
Til slutt gikk hun i stykker. Nå tilhører bestemor verdenen til tasmanske tigre og Gunvor Hofmo og langhalser og Pangea. Min bestemor ble syk. Noe vokste frem i kroppen hennes og drepte henne. Når jeg blir syk, starter det alltid med følelsen av å ha et hår i halsen. Den neste dagen våkner jeg svett og med rennende nese. Jeg holder meg unna medisiner, jeg er syk som et barn. Min far lærte meg at det eneste som hjelper er varm saft og søvn. Sist gang jeg hadde feber, ringte blodbanken. De var tomme for min type blod, de sa at det kunne være kritisk. Jeg tørket snørret fra den rennende nesen på puten. Det er ikke lov å gi blod når man er syk, jeg sa jeg måtte skuffe dem. Jeg brukte akkurat de ordene: Jeg må nok skuffe dere. Resten av dagen forestilte jeg meg tørre blodårer. Jeg har den mest anvendelige blodtypen; jeg kan gi til alle. Det er min type blod de har i ambulansene. Null minus.
13
Sykesøsteren sier jeg må passe på å ikke ha for mye gammelt blod rennende i årene. Den syke kroppen tilhører sengen. På nattbordet har jeg alltid et tårn av bøker. Milan Kunderas Latteren og glemselens bok ligger øverst akkurat nå. Den leser jeg igjen og igjen. Bøkene han skriver prøver å etterligne livet. De handler om alt på én gang. Alt på én gang. Smerten i fingrene når jeg klemmer dem i bildøren. Huden hennes sånn som den er nå, og sånn som den kommer til å bli senere. Barn som pugger sangene til de ulike spurvefuglene. Old Trafford om natten, helt forlatt. Gjenglemte hvite dametruser. Noen som går hjem fra fabrikken i Tyssedal med en halvspist matpakke i hånden. Små partikler med forurensning i luften som farger kveldshimmelen rosa.
14