Alt eller ingenting

Page 1



Simona Ahrnstedt

Alt eller ingenting Oversatt av Benedicta Windt-Val


Simona Ahrnstedt Originalens tittel: Allt eller inget Oversatt av Benedicta Windt-Val © Simona Ahrnstedt 2017 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-66436-7 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Milo Rev og Dante. De beste. ♥



1

Lexia «Det er fordi jeg er en dyktig jente,» sa Lexia Vikander. Hun forsøkte å uttale ordene så tydelig som mulig, uten å snøvle for mye. En av de andre gjestene i baren snudde seg mot henne og sendte henne et talende blikk. Lexia la ansiktet i unnskyldende folder og senket stemmen – hun hadde ikke vært klar over at hun snakket så høyt. «Eller kvinne, mener jeg selvfølgelig. Jeg er en dyktig kvinne,» fortsatte hun sin forklaring til den mørkhårede mannen. Han hadde slått seg ned ved siden av henne i baren på Sturehof for en stund siden, og virket oppriktig interessert i alt hun hadde å si. Hun ristet på hodet i et forsøk på å se klarere. Kanskje hun hadde drukket den andre drinken litt for fort. Eller var det den tredje, kanskje? Ja, for det kunne vel ikke ha vært den fjerde? Hukommelsen hennes var temmelig omtåket, for å si det mildt. Men det var ikke så ofte hun satt alene på en bar, og ettersom det ikke var noen som flørtet med henne, hadde hun jo ikke så mye annet å foreta seg enn å helle i seg glass etter glass. Helt til han dukket opp. «På hvilken måte er du dyktig?» spurte mannen. Han var ganske kjekk på en litt røff måte. Mørke skjeggstubber og slitte jeans med malingsflekker. Et ferskt skrubbsår på den ene knoken, som om han hadde arbeidet med hendene rett før han kom dit for å ta seg en øl. De hadde sittet der i en times tid nå – hun var litt usikker på hvor lenge det var. De hadde småpratet, han hadde spist en burger, og hun hadde stirret på de gylne, nyfriterte potetstavene, men holdt seg 7


til drikkingen. Og nå var hun langt nede i sin andre-tredjefjerde drink. Lexia slo ut med hånden. Mannen reddet nøtteskålen unna i siste sekund før hun feide den ned fra bardisken. Hun smilte takknemlig til ham. Han hadde en fantastisk reaksjonsevne. Raske hender. Sterke fingre. «Jeg tenker på alt mulig, faktisk,» sa hun og forsøkte å holde opp med å stirre på fingrene hans. De ga inntrykk av å være utrolig kompetente. «Jeg har styring på det meste, jeg planlegger og organiserer. Jeg er faktisk helt ufattelig dyktig hele tiden,» sa hun og følte seg med ett litt trist. Det lød litt patetisk å si det høyt, selv om det var sant. «Men ikke i dag,» tilføyde hun med ettertrykk. «Ikke det?» «Nei. For en gangs skyld har jeg bestemt meg for å være …» Hun holdt glasset sitt opp i luften og lot det sveve frem og tilbake mens hun lette etter det riktige ordet og til slutt valgte: «… udyktig. Skål for det.» Han skålte med henne. Det var smekkfullt i baren selv om det var søndag, og til tross for at det måtte være ganske sent etter hvert. Hun var ikke helt sikker på tiden, noe som heller ikke lignet henne, men telefonen hennes var utladet for lenge siden. Hun hadde hatt en anstrengende dag, og hun hadde glemt laderen, og det kjentes som midt på natten. «Kan jeg få en sånn rosa til?» ropte hun til bartenderen, som beveget seg frem og tilbake bak den skinnende blanke bardisken. Hun holdt opp det tomme glasset. Demonstrativt snudde bartenderen seg vekk fra henne og tok i stedet imot bestillinger fra to unge kvinner med hår helt ned til baken. Lexia lurte på om hun skulle reise seg og lage en scene. Men fullt så langt strakte ikke den midlertidige forandringen hennes seg. Hun var ikke den typen som laget scener. Hun var snarere den typen som ble ertet på skolen fordi hun elsket mat, og som ble sveket av menn som kom på at de foretrakk kvinner som likte å «holde seg i form». 8


«Er du sikker på at du vil ha mer?» spurte sidemannen hennes. «Hva heter du?» spurte hun. «Adam.» «Jeg heter Lexia. Og ja, Adam, jeg vil fryktelig gjerne ha en drink til.» Han satt taus en stund, det så ut som han tenkte over noe. «Ja vel,» sa han til slutt og nikket kort til bartenderen, som straks begynte å mikse en drink. Litt etter landet den foran Lexia, knall rosa og skummende. Hun smakte på den og kikket på mannen over kanten på glasset. Visst var hun god og brisen, det var ingen tvil om det, men var han ikke ganske sexy? Mørkebrunt hår, med samme farge som kaffe og kakao og alt som var brunt og godt. Grå øyne. Han var eldre enn hennes åtteogtyve, hun tippet på rundt femogtredve. Ingen ring. Det var det første hun hadde sjekket. Pen, interessert og oppmerksom. Egentlig altfor god til å være sann, men hun klaget ikke. Før han kom og satte seg ved siden av henne, hadde hun følt seg ensom og mislykket. Han hadde reddet kvelden for henne. «Du trenger ikke å sitte her,» sa hun i et forsøk på å være storsinnet. Det var idiotisk når hun tenkte nærmere etter, men det satt dypt i henne at hun ikke skulle være til bry, å ta ansvar for andres velbefinnende. Hun skulle slutte med det i morgen den dag. Adam hevet et øyebryn. Hun hadde ikke vært klar over at folk kunne gjøre det sånn helt på ordentlig – løfte bare på det ene øyebrynet. Det var veldig effektfullt. Hun forsøkte å gjøre det samme. «Hva gjør du?» spurte han. «Hever det ene øyebrynet,» svarte hun. «Jeg trodde du holdt på å få et slagtilfelle eller svime av. Vil du at jeg skal gå?» «Nei, absolutt ikke,» svarte hun med ettertrykk. For det var ufattelig kjedelig å sitte alene i baren og bli ignorert av bartenderen og alle andre. Det var ingen som hadde forsøkt å antaste henne engang. Feministen i henne burde være glad 9


til, men i stedet var det deprimerende på en nesten skamfull måte. Kunne man være feminist og likevel ha et ønske om å bli oppvartet? Godt spørsmål. Hun fikk øye på en flekk på låret. Diskré vætet hun en finger og forsøkte å gni den vekk. Kjolen, som hadde sett sval og rommelig ut på stativet i boutiquen i Sturegallerian, kjentes bare trang nå, og dessuten var den krøllete. Hun oppga gnukkingen. «Det er ikke min dag i dag.» «Hvorfor sier du det?» spurte han og løftet glasset sitt igjen. Han drakk vanlig øl, ingen jålete merker i spesialglass, bare rett og slett fatøl. Hun elsket ham litt for det. Med de jeansene og kroppsbyggerskuldrene så han ut som en håndverker, en versting fra en av drabantbyene. Hun husket de guttene fra skolen. Tøffingene. De kastet aldri så mye som et blikk på lubne, veloppdragne Lexia Vikander, som alltid gjorde leksene sine. Og det var vel egentlig like bra – skoletiden hennes hadde for det meste gått ut på ikke å bli sett, hverken av guttene eller jentene. Hvis man ikke var synlig, fikk man være i fred. En gang iblant, i hvert fall. «Hva sa du?» spurte hun, for hun husket ikke hva de snakket om. «Du sa at du hadde hatt en dårlig dag.» «Å ja. Eller en dårlig uke, rettere sagt, toppet av en helt ufattelig dårlig helg.» Han tok en slurk av ølet og satte fra seg glasset. Han hadde mørke hårstrå på håndbaken og på fingrene. Kraftige, brede hender. Hadde hun tenkt det der en gang før alt? «Fortell.» «Det har vært kaotisk på kontoret,» sa hun og valgte å holde seg til jobben. Alt det andre var rett og slett for patetisk. «Folk er i dårlig humør. Sinte.» «På deg?» Lexia dro på smilebåndet. «Det er sjelden jeg gjør noen sinte.» Noen kunne nok bli irriterte på henne, men det var sjelden de ble ordentlig sinte. «Nei. Men som sagt, det har vært en lang uke.» «Og en helt ufattelig dårlig helg,» minte han henne på. 10


«Ja, virkelig. Det er svært lenge siden jeg har følt meg så flatklemt på alle fronter.» Hun pleide å være flinkere til å skyve det fra seg, men denne dagen hadde det blitt for mye. «Fortell.» «Er du sikker på at du orker å høre på det?» «Absolutt.» «For det første har jeg kranglet med moren min. Så til de grader. Jeg er voksen, men hun klarer alltid å få meg til å føle meg som en femåring.» Moren hadde ringt samme morgen og greid å trykke på hvert eneste et av de ømme punktene hennes – vekten (jeg sier det bare for din egen skyld, kjære jenta mi), mangelen på en mann, fremtiden. Kritikk og nålestikk kamuflert som omtanke. «Er det slik for deg også?» spurte hun. Kanskje var det annerledes for menn. «Moren min er død,» sa han kort. «Å, unnskyld,» sa hun og følte seg elendig. «Det er helt i orden. Det er lenge siden hun døde.» «Men unnskyld likevel, hvis jeg var ufølsom.» «Det er ingenting å be om unnskyldning for. Men det høres ut som moren din kan være litt ekkel mot deg?» «Kanskje det. En gang iblant.» Hun ble stille. De sto hverandre nær, hun og moren. Det hadde sine ulemper. «Men hun er moren min, og jeg er selvfølgelig veldig glad i henne. Og hun er glad i meg, hun har gjort mye for meg og vil meg vel.» Hun følte en plutselig trang til å forsvare moren sin. Én ting var at hun irriterte seg til døde over henne, men det ga ikke andre rett til å kritisere henne. «Jeg skjønner,» sa han, og det hørtes ut som han mente det. «Og unnskyld hvis jeg glefset til deg,» sa hun og hørte selv at hun ba om forlatelse for alt hun selv sa. Men dette med moren var et følsomt tema. «Du glefset ikke,» sa han rolig. Han var så utrolig behagelig. Ikke klengete, ikke overdrevent pågående, bare lyttende og bekreftende. Det var så tiltrekkende. «Og så hadde jeg en skikkelig mislykket jentekveld i dag også,» sa hun. 11


«Huff da.» Hun nikket. Hun hadde vært redd for at det skulle vise seg å bli problematisk, men samtidig hadde hun vært selskapssyk, så hun hadde blitt med likevel. Hun burde ha holdt seg hjemme. Og hun burde ikke sitte på Sturehof og drikke en hel masse sammen med en fremmed mann – hun burde være hjemme og sove. Det var det hun stort sett brukte søndagene til – lade opp til en ny uke på jobben, legge frem klær, forberede mail, legge ansiktsmaske, planlegge alle mulige sunne retter som hun skulle teste ut, følge en eller annen mirakeldiett. Men hun var så lei av å være flink og fornuftig. Hun lot pekefingeren gli langs kanten på glasset. «Går det bra med deg?» spurte Adam. «Ja da.» Og hun følte seg virkelig vel akkurat da. Alkoholen. Adam med det interesserte blikket. Det var nok derfor hun hadde våget å begynne å snakke med ham, fordi det virket som han så henne. Det, pluss den kjensgjerningen at hun snart hadde tømt Sturehof for cosmopolitans. «Du skal være klar over at jeg aldri er full,» sa hun og så ned i glasset. Den rosa væsken skvalpet rundt. «Ikke det?» Lexia lente seg nærmere ham og blåste for et øyeblikk i mislykkede jentekvelder, besværlige mødre og jobben. Han bøyde seg også frem, og det glitret i blikket hans. Han hadde praktfulle øyne, grå og varme. Et par ganger på begynnelsen av kvelden hadde hun syntes at hun så noe annet, noe nesten kaldt eller hardt, glimte til hos ham, men det var borte nå, så det var kanskje bare belysningen som hadde spilt henne et puss. Nå så hun bare interessert varme. «Hva er det?» spurte Adam. Han smilte ikke ordentlig, men det danset en latter i øynene hans. «Hvordan kan en mann ha så lange øyevipper?» hørte hun seg selv si. Men de var virkelig helt usannsynlige. Lange, tette og mørke. Hver gang han blunket, gikk det en sitring gjennom henne. Hele mannen så ut som en reklame for utendørsaktiviteter og solid verktøy. Folk som solgte 12


testosteron på glass, burde ha et bilde av ham på etikettene sine. Hun kunne skrive reklameteksten til dem, tenkte hun, men for en gangs skyld kom hun ikke på en eneste slagkraftig setning. Han hevet det ene øyebrynet igjen. «Hva er det? Du stirrer på meg.» Lexia løftet drinken sin, snurret på glasset og tok en liten slurk. «Ingenting. Men hvis jeg ikke hadde vært så full, ville jeg aldri ha våget å prate med deg.» «Hvorfor ikke?» Hun hadde vanskelig for å bedømme om han spøkte. Var han ikke klar over at alle kvinner i baren hadde smugkikket på ham så fort de fikk sjansen? Han var ikke den kjekkeste i baren, ikke på noen måte, men han hadde noe som gjorde at alles blikk ble dratt mot ham. «Det har vært trange tider i det siste, skal jeg si deg,» sa hun og fniste over at hun hadde sagt det høyt. Men det var sant. For tiden var sexlivet hennes ikke-eksisterende. Hun var åtteogtyve, og det var en hel evighet siden hun hadde ligget med noen. En kvinne skulle ikke behøve å gå i ukevis uten sex. I månedsvis. Adam klødde seg på kinnet og så ut som han delvis moret seg, delvis var ille berørt. Lexia tenkte seg om litt til og forsøkte å komme på en munter bemerkning, men endte i stedet med å spørre: «Er du gift eller noe sånt?» Det var uansett det hun lurte mest på. Om han hadde en kone eller en kjæreste som han måtte være trofast mot. Han ristet langsomt på hodet. «Er du?» «Nei, singel,» sa hun. «Men du liker kvinner?» Han så ikke ut som en homse, men man kunne aldri vite. Hun forsto seg ikke noe særlig på mannfolk. Av og til var de helt ubegripelige. Og han var virkelig litt for bra. Spanderte drinker, pratet, stilte spørsmål. Kanskje han var en gigolo, tenkte hun med ett. Men hun var ikke kresen. Han kunne gjerne få lov til å gigoloe henne. Hun fniste litt igjen. Han drakk mer øl og tørket bort skum fra overleppen uten å svare på spørsmålet. Faktum var at han ikke så ut 13


som en gigolo i det hele tatt, kledd i jeans og joggesko som han var. Ikke at hun visste hvordan en sånn en så ut, men likevel. Mest av alt så han ut som en bygningsarbeider som hadde forvillet seg inn i bykjernen. Og likevel passet han bedre inn her enn det hun selv gjorde. Hver gang Lexia kastet et blikk utover rommet, så hun hvordan jenter sendte sultne øyekast og flørtende smil i hans retning. Et par av mennene også, forresten. Hun gjorde et forsøk på å legge bena i kors på den høye barstolen, men mislyktes. Han sendte henne et spørrende blikk. «Det er vanskelig å sitte på en elegant måte,» sa hun unnskyldende og tømte glasset. Hun burde nok gå hjem nå. Eller for noen timer siden. «En til?» spurte han. Hun kunne ha sverget på at blikket hans nettopp hadde glidd oppover langs benet hennes, og en opphisset følelse sildret gjennom henne. Adam satt og observerte henne. Hun hadde pene ben. Ikke lange og slanke, men de var ikke det verste på kroppen hennes, i hvert fall ikke anklene. Og hun hadde på seg lekre, høyhælte sko og svinedyre strømper. Samtidig med at hun nikket ja til en drink til, forsøkte hun diskré å reparere litt på hårknuten, som holdt på å løsne, mens hun lurte på om han var ute etter å skjenke henne full, og om hun i så fall hadde noe imot det. Hun rettet litt på håret igjen. Enda en feil beslutning i dag – et forsøk på å få til en elegant frisyre. Det kjentes nesten som om hun hadde et dødt dyr på hodet. «Takk,» sa hun, ga opp kampen med håret, grep i stedet den nye drinken, som allerede hadde materialisert seg foran henne, og smakte på den. Den var sur, og innsiden av kinnene hennes snurpet seg. «Egentlig burde jeg ikke vært her,» sa hun – eller hadde hun allerede fortalt ham det? «Hvor burde du ha vært, da?» Godt spørsmål. Hun hadde ingen anelse. «Jeg skulle treffe noen gamle klassekamerater i dag. Jenter jeg gikk på ungdomsskolen sammen med.» De traff ikke hverandre så ofte, kanskje to ganger i året, men hun likte dem. Alle 14


utenom én. «Først skulle vi ta en kopp kaffe, og etterpå en drink.» «Men nå sitter du her alene. Eller sammen med meg, da. Hva skjedde?» Josephine skjedde. Lexia trakk på skuldrene. «De bestemte seg plutselig for at de skulle gå på spa.» «Og du liker ikke spa?» gjettet han. «Vi skulle møtes her etterpå, klokken åtte.» Hun hadde kommet ti på, selvfølgelig, ettersom det var slik hun var, men ingen av jentene hadde dukket opp, ingen hadde sendt en SMS, og nå var telefonen død, så hun visste ikke hvor det var blitt av dem. «De skulle gå på Sturebadet og møte meg her etterpå.» Det var det de var blitt enige om. «Jeg kunne ikke få meg til å gå dit,» sa hun dystert. «Hvorfor ikke?» Han virket oppriktig forundret. Å, hun kunne like gjerne fortelle det. «De er superslanke og superveltrente og supersolbrune og superperfekte, og jeg … er ikke det. Jeg hater spa,» avsluttet hun stridslystent. Ingen normale mennesker kunne vel like å kle av seg sammen med andre. Dette var noe hun ellers aldri snakket om, men nå spilte det ingen rolle – de kom jo aldri til å treffes igjen. «I tilfelle du ikke har lagt merke til det, så er jeg» – hun bøyde seg frem og hvisket – «overvektig.» Hun så at blikket hans gled over henne, og skyndte seg å trekke inn magen. Hun husket fremdeles den gangen den forrige kjæresten hennes hadde pirket henne i en valk og sagt at nå fikk hun sannelig begynne å tenke på vekten. Som om hun noen gang tenkte på noe annet. «Jeg kaller henne slitsomme Josephine,» fniste hun. «Hvem da?» «Min nemesis. En jente. Vi gikk på skolen sammen. Jeg tror det er hennes skyld at de ikke kom hit.» Det var den mest logiske forklaringen. Av og til var det akkurat som om de alle sammen levde videre i de gamle rollene sine. Populære Josephine og det tykke mobbeofferet Lexia. Kameratene som alltid ga etter når Josephine stilte krav. Slik hadde 15


det bestandig vært. Når Josephine kom, ble Lexia raskt valgt bort. «Hun er en slags kjendis. Har du hørt om henne? Josephine Sandelman? Hun har en podd. Bruset. Som i mediebruset som hun høres igjennom.» «Jeg hører ikke på podder.» «Mannen hennes, Leo, og jeg arbeider sammen.» «Det høres litt komplisert ut.» «Ja, det er vel det. Men sånn er livet. Og jeg har gått videre, og jeg gir blaffen,» fastslo hun og ønsket at det hadde vært helt sant. At hun virkelig hadde frigjort seg fra spydighetene til Josephine. At den voksne Lexia var sterk og hadde lagt alle ondskapsfulle stikk og blikk og all usikkerhet bak seg. Huff, hun ville ikke deppe i dag. En helt annen tanke slo ned i henne, en mye viktigere tanke. «Du er vel ikke dansk?» spurte hun. Han ristet bestemt på hodet. «Nei,» sa han og lo. «Er du?» Hun viftet utålmodig med hånden. Han snakket perfekt svensk, men uansett kunne man aldri være for forsiktig. «Er det helt sikkert?» «Jeg sverger. Jeg har ikke et dansk gen i kroppen.» Han var absolutt tillitvekkende. Det var en fantastisk egenskap. Å vekke tillit. Maskulin, sexy, tillitvekkende – han var alt. Hun ble helt satt ut. Hva var det nå de hadde snakket om igjen? «Da skal jeg fortelle deg en hemmelighet,» kom hun på. «Nå til uken skal jeg treffe en dansk administrerende direktør. Og han er etter sigende en skikkelig dust. Har du hørt på maken?» «Neppe.» Lexia la hodet på skakke. Hårknuten gled enda litt lenger ned. «De flyr inn en danskefaen som skal overta ledelsen,» sa hun og kjente at sinnet som hadde putret i brystet hele uken igjennom, blusset opp på nytt. «Sånn helt uten videre. Jobben min er blitt kjøpt opp.» Hun var tekstforfatter i et lite reklamebyrå. Alt hadde vært helt som vanlig, alle jobbet med sitt og med kundene sine, helt til bomben slo ned i forrige uke. De var blitt solgt og kjøpt opp av et kjempebyrå, 16


og nå satt alle løst i salen. Ikke minst hun. «Helt plutselig skal de hente inn en idiot fra den nye ledelsen. Han kan sikkert ikke en dritt.» «Men er det ikke sånn de er, da?» «Dansker?» «Nei, konsernledelser.» «Det eneste jeg vet, er at jeg må være forberedt på at noen kanskje dolker meg i ryggen. Nå er alle på gyngende grunn, og alle kan fly i strupen på hverandre. Konkurrenter, kolleger.» «Eller danskefaener,» foreslo han. «Akkurat.» Han puttet en chilinøtt i munnen, drakk litt øl og sa oppmuntrende: «Fortsett – jeg lytter.» «Jeg fatter nesten ikke hva som har hendt. Det eneste jeg vet, er at jeg er bekymret.» Han satte fra seg glasset. «Det må være slitsomt.» Han spurte ikke hva hun jobbet med, og det var deilig. Hun kunne ikke fordra dette med at folk skulle defineres og dømmes ut fra jobben sin. Kanskje han hadde det på samme måte. «Jeg skulle ønske at jeg ikke var så redd,» sa hun. «Men er du det, da? Redd, mener jeg?» Han så skeptisk ut, som om man ikke kunne se på henne at hun hver eneste dag følte at hun måtte bevise at hun var god nok. At hun i all hemmelighet ofte følte seg som en bløff. At hun ganske visst var temmelig trygg på intelligensen sin, og på sin evne til å være en god venn, men at hun vaklet i sin selvfølelse som kvinne. «Ja,» sa hun, for hun var redd. Ikke hele tiden, men ofte. Redd for å dumme seg ut, redd for ikke å strekke til. Og nå også redd for å få sparken. «Og hva ville du gjøre hvis du ikke hadde vært redd?» spurte han. Et utmerket spørsmål. Hun tenkte seg om. Hva ville hun ha gjort hvis hun kunne foreta seg hva som helst uten å være redd? Bortsett fra å snakke med ham. En tanke flim17


ret forbi. Da ville jeg ha våget å kreve alt. Men den forsvant igjen, og hun smugkikket på munnen hans. Det han hadde spurt om, var selvfølgelig hva hun ville ha gjort i forbindelse med jobben. Men det eneste hun så, var leppene hans, litt blanke av den siste ølslurken. Hun likte menns munn, hadde alltid gjort det. Han hadde en fantastisk munn. Og hvite tenner. Og en antydning til mørk skjeggstubb. «Jeg tror jeg ville kysse flere menn,» sa hun, halvt for spøk, halvt for alvor, og bøyde seg litt frem. Han dro på smilebåndet. «Jaså?» Hun la en hånd på benet hans. De snakket tross alt om å være uredde, og den uredde Lexia, den hun gjerne ville være, gjorde slike ting. Tok for seg. Tok plass. Han sperret opp de grå øynene litt. Hun bøyde seg litt lenger frem, støttet seg mot det jeanskledde låret, noterte seg at det bare var steinharde muskler og hete under håndflaten hennes, og så tippet hun forover – sank på en måte inn mot ham, så leppene deres møttes. Det var ingen elegant bevegelse. Det var noe midt imellom et kyss og et fall forover, men det var helt avgjort en kontakt mellom leppene deres. Han stivnet, men han trakk seg ikke vekk, så Lexia lukket øynene og lot seg synke inn i kysset. For en vidunderlig munn. Enda bedre enn den så ut. Sterk og fast og akkurat passe myk. Ettersom hun hadde mistet balansen da hun lente seg så langt frem på barstolen, ble det et ganske hardt kyss, litt klønete, men likevel. Var det hun som ynket seg? Kanskje var det alkoholen, men hun følte seg i hvert fall helt fortumlet. Hun ynket seg igjen. Han flyttet seg vekk, plutselig og så fort at Lexia nesten mistet balansen. Hun åpnet øynene, grep tak i bardisken, gjenvant balansen og ble raskt hentet tilbake til virkeligheten – den yre, pirrende fornemmelsen forsvant inn i en tåke. Hadde hun virkelig nettopp kysset ham? Hun ville kjenne etter med fingrene mot munnen, der varmen fra Adams lepper fremdeles satt i. Han reiste seg fra barstolen og så ganske bister ut. Det var ikke så mye varme igjen i blikket hans. «Jeg må dessverre gå,» sa han kort og på en måte forretningsmessig. 18


Han holdt kredittkortet sitt frem mot bartenderen. «Men jeg akter å sørge for at du kommer vel hjem.» «Jeg klarer meg selv,» sa hun og forsøkte å la være å tenke på at hun nettopp hadde antastet ham. Herregud, noe så pinlig. «Natten er ennå ung.» Han ristet på hodet. «Det er sent på kvelden, og de stenger snart.» Han smilte skjevt, og ansiktet ble litt mykere. «Kom nå, så finner jeg en drosje til deg.» Lexia gled ned fra barstolen. De grå øynene boret seg inn i hennes, og hjertet hennes hoppet over et slag. «Kanskje du burde bli med meg hjem,» mumlet hun i et forsøk på å spøke og ta kontroll over situasjonen. Hun ville ikke ha noe imot å ta ham med hjem, smyge seg inntil ham, bli presset ned i sengen av de imponerende bicepsene, la fingrene gli gjennom det brune håret. La seg gli ned på ham. Komme sammen med ham. Mannen himlet med øynene, som om han hørte den indre monologen hennes og ikke hadde den minste tanke om å ha sex med henne. «Kom nå.» «Ja vel,» mumlet hun. De gikk ut på gaten. Da Lexia sjanglet, la han armen rundt henne. Det var kaldt, og hun hutret litt. Brosteinene var ujevne, og hælene på skoene hennes var skikkelig høye. Og så. Kaldsvette og kvalme vellet opp i henne. «Å nei,» jamret hun. «Hva er det?» Lexia rakk ikke å svare. Hun slo hånden for munnen. «Hjelp,» hvisket hun bak håndflaten. Hun hikstet til. Raskt trakk han henne til siden, og så sto han og støttet henne mens hun kastet opp inn mot et stakkars lønnetre som fristet en kummerlig tilværelse mellom asfalt og brostein. Hvis ikke Lexia hadde følt seg så elendig, ville hun antagelig ha lagt seg ned og dødd av skam. Nå nøyde hun seg med å tørke seg om munnen med en våtserviett som han tryllet frem, og forsøkte å la være å tenke på at det hadde sprutet oppkast bort på skoene hans også. 19


«Bedre?» spurte han. Lexia nikket spakt. Dette kom høyt opp på listen over det mest ydmykende hun hadde opplevd. Han kikket bortover gaten, vinket og sa: «Her kommer det en bil. Hopp inn.» Han åpnet døren til drosjen, hjalp henne inn og ba drosjesjåføren sørge for at hun kom trygt hjem. «Vent,» sa Lexia matt. «Hva heter du?» Han betraktet henne. Han så ikke sint ut, men han smilte avgjort ikke heller. «Jeg har allerede fortalt at jeg heter Adam,» sa han. «Akkurat. Takk,» sa hun, og så slo han døren igjen etter henne. Lexia støttet pannen i hendene, og hele veien hjem konsentrerte hun seg om ikke å kaste opp mer. Da hun var vel hjemme, tapte hun slaget, men da var hun i det minste alene. Og på toalettet. Eller i det minste i nærheten av det. Selv en dyktig jente hadde sine begrensninger.


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.