Alt du elsker, skal brenne

Vegard Tenold Aase

Alt du elsker, skal brenne På innsiden av den hvite nasjonalismens gjenfødelse i USA

Oversatt av Morten Hansen

Vegard Tenold Aase Originalens tittel: Everything you love will burn © 2018 by Vegas Tenold Oversatt av Morten Hansen Oversetteren er medlem av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-66180-9 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Gaute Tenold Omslagsfoto: Vegard Tenold Aase Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i Trinite No1 og trykt på 55 g Enso Creamy 2,0.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til H & L

Innhold

Forfatterens forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

INNLEDNING

Valgdagen 2016 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

15

KAPITTEL 1

Slaget i Trenton . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

29

KAPITTEL 2

Den lille føreren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

50

KAPITTEL 3

Den vestlige sivilisasjons forsvarer . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

68

KAPITTEL 4

Kiggy . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

89

KAPITTEL 5

NSM fyller førti . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

120

KAPITTEL 6

Earl Turners soldater. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

138

KAPITTEL 7

Den nasjonale Drep en hvit-dagen . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

155

KAPITTEL 8

ANA . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

181

KAPITTEL 9

Hammerskins. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

203

KAPITTEL 10

Harrisburg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

232

KAPITTEL 11

Dressene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

254

KAPITTEL 12

Collegegutta . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

278

KAPITTEL 13

Heil Heimbach. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

299

ETTERORD

Det harde høyre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

323

Takk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

335

Forfatterens forord

I skrivende stund er nitten mennesker innlagt på University of Virginia Medical Center for skader de fikk da høyreekstremisten James Fields kjørte bilen sin inn i en folkemengde på gaten i Charlottesville, Virginia. En 32 år gammel kvinne, Heather Heyer, er død. Ofrene ble meid ned da de protesterte mot en av de største samlingene av høyreekstremister i Amerika i nyere tid.

I går kveld så jeg hundrevis av unge, hvite menn delta i en marsj for å hylle en epoke som frembrakte slaveri, segregasjon av svarte og et samfunn som den dag i dag diskriminerer sine minoriteter på utallige måter. I villfarelse og sinne raste de mot sprekkene som over tid og etter hard kamp så smått har begynt å spre seg i det hvite patriarkatet. De marsjerte i lyset av hundrevis av fakler mens de ropte «Jødene skal ikke erstatte oss!». Jeg kunne ikke la være å lure på hvordan det hadde seg at disse unge, hvite mennene – som etter enhver statistisk målestokk befant seg øverst i samfunnets næringskjede – følte seg så dypt krenket at de så verdens fremskritt som et angrep på dem. Det var den samme krenkelsen som hadde brakt Donald Trump til Det hvite hus, som tæret på demokratiet i flere land i Øst-Europa, som rev i sømmene til EU og som fylte norske kommentarfelt med rabiate angrep mot nye landsmenn og landssvikere på Stor9

tinget. Der og da kjentes demonstrasjonen som noe langt større og mer truende enn noen hundre rasister og bråkmakere, større enn den lille universitetsbyen Charlottesville, større enn USA. Den var et symptom på en sykdom som truer oss alle.

Jeg har forsøkt å skrive en bok som kaster lys over oppblomstringen av høyreradikale grupper, som i skrivende stund ser ut til å bli mer selvsikre og vitale for hver dag som går. Det er en bok om hvordan historien gjentar seg, om hvordan dagens nynazister og høyreekstremister er produkter av gårsdagens ekstremister. Men først og fremst er det en bok om mennesker som av ulike grunner har et verdenssyn som for de fleste av oss er avskyelig. Da jeg startet arbeidet med boken i 2011, var det ikke med tanke på å skulle forklare et fenomen. Den gang virket det ikke som et fenomen som behøvde noen forklaring. Derimot ønsket jeg å forstå menneskene som hadde latt seg lokke til høyreekstremisme. Selv da hadde jeg det som føltes som en tilstrekkelig forståelse av høyreekstremistisk ideologi til å vite at jeg ikke var interessert i viderverdighetene bak nynazisme. En bok om hva høyreekstremister mener om jøder og andre minoriteter er verken nødvendig eller berikende lesning. I stedet ønsket jeg å utforske de personlige årsakene til ekstremisme; de banale, triste, frustrerende og hårreisende skjebnene til dem som valgte å omfavne et dypt foraktet og fundamentalt menneskefiendtlig verdenssyn. Å offentlig omfavne høyreekstremisme er ikke enkelt, og det bør det heller ikke være. Som den anti-fascistiske aktivisten, og min venn, Daryle Lamont Jenkins liker å si: «Hat har konsekvenser.» Men hva er det da som driver enkelte til å forfekte en ideologi som kommer med en enorm sosial prislapp?

Og om vi forstår dette, kan vi da hindre folk fra å bli radikalisert?

Kan vi overtale dem til å komme tilbake? I arbeidet med denne boken har jeg forsøkt å selv tre til side og presentere et så usminket innblikk i livene til de høyreekstreme som jeg kan.

Det bør sies at jeg ikke er en nøytral observatør. Det er vrient å 10

ikke ha en mening om nynazisme. Om du ikke er nynazist selv, er du kanskje enig med meg i at nynazisme ikke er bra. Men selv om jeg har meninger om politikken, har jeg gjort mitt beste for å ikke dømme menneskene som forfekter den. Jeg er også smertelig klar over at mange ytterst på høyrefløyen oppfatter meg som en fiende. Så lenge jeg har hatt stemmerett, har jeg stemt sosialistisk (i Norge er det heldigvis fremdeles et alternativ), og jeg har ikke gjort noe forsøk på å skjule det i arbeidet mitt. Ikke desto mindre har jeg gått inn for å behandle personene i denne boken objektivt, og jeg er takknemlig for at de for det meste har gjengjeldt tjenesten.

Hovedpersonene i denne boken, Matthew Heimbach fra Traditionalist Worker Party, Jeff Schoep fra National Socialist Movement og Dan Elmquist fra KKK, personifiserer tre samtidige, men ulike innfallsvinkler til amerikansk hvit nasjonalisme. De representerer tre varianter: en moderne, mer pragmatisk, en europeisk nasjonalsosialistisk og en inderlig amerikansk. Til sammen utgjør de et tverrsnitt av hvit nasjonalisme i Amerika i dag, men det finnes andre varianter – hvorav noen er nevnt i denne boken, som altså ikke er noen uttømmende redegjørelse for alt som beveger seg på ytre høyre. Det finnes andre – forfatteren Leonard Zeskind, for eksempel – som allerede har tatt seg av det på utmerket vis.

Mange deler av denne boken var vanskelige å skrive, og deler av den vil kanskje være vanskelige å lese. Man kan trygt si at boken inneholder nedsettende ord og uttrykk knyttet til rase og andre forhold, og jeg overveide lenge om jeg skulle ta dem med eller ikke. Til slutt bestemte jeg meg for å la alle støtende sitater stå, fordi de ordene mennesker velger, betyr noe. Jeg har ingen rett til å bli støtt på vegne av andre, ei heller ønsker jeg å gjøre meningene og utsagnene som fremsettes av personene i boken, mer eller mindre støtende enn de er.

Her skildres også vold. Noen av hendelsene ble anmeldt til 11

politiet; andre ble det ikke. Det var tilfeller under arbeidet med denne boken hvor jeg var vitne til ekstrem vold uten å gjøre noe for å stanse den. Jeg mener at jeg av hensyn både til min egen sikkerhet og sikkerheten til dem som var sammen med meg på disse tidspunktene, ikke hadde noe annet valg.

Av den grunn er enkelte navn i boken endret. Den sosiale belastningen ved å være aktiv i grupper som fremmer hvit nasjonalisme eller hvit overlegenhet, kan være betydelig, og de som ikke var villige til å delta med fullt navn, har jeg tatt hensyn til.

Jeg avviste de fleste anmodninger om anonymitet og innvilget det kun i de tilfellene hvor noens jobb eller personlige sikkerhet ville bli påvirket. De fleste navn er altså uendret.

Innhentingen av informasjon til denne boken fant sted med alle de omtalte personenes fulle kjennskap og samtykke. Jeg skjulte aldri hvem jeg var eller presenterte meg som noe annet enn journalist. Når det gjelder de svært få scenene i boken hvor jeg ikke selv var til stede, har jeg støttet meg til førstehånds vitneskildringer, som jeg har fått bekreftet så langt det lot seg gjøre. Gjengivelser av indre monologer er basert på omfattende intervjuer. Skildringer av hendelser som fant sted før min tid, er basert på andres rapporter og bakgrunnsundersøkelser.

Når det gjelder begrepsapparatet, har jeg prøvd å holde det så ryddig som jeg kan. Den hvite nasjonalistbevegelsen er full av ulike begreper for tilsynelatende like overbevisninger, og å avgjøre hva man skal kalle de forskjellige fraksjonene og ideologiene er ingen lett oppgave. Det finnes dem som mener at alle på den høyreradikale fløyen, fra det såkalte alt-right til skinheadene, bør kalles «nazister», og det er et gyldig synspunkt. Alle utviser de affinitet til Adolf Hitlers ord og lære, så å kalle alle for nynazister gir mening. Begrepene nazist eller nynazist viser imidlertid spesifikt til nasjonalsosialister, og siden det finnes en klart avgrenset fraksjon innenfor ytre høyre som identifiserer seg som nasjonalsosialistisk, blir det problematisk å bruke 12

nazist, nynazist eller nasjonalsosialist som samlebegrep fordi det gjør det umulig å beskrive de faktiske nazistene i bevegelsen. Å omtale noen som tilhenger av «hvit overlegenhet» er også problematisk, fordi det forutsetter at alle i bevegelsen mener at den hvite rasen er overlegen andre raser. Selv om det absolutt finnes en stor kontingent av dem som mener at enhver ikkehvit rase er underlegen, finnes det også dem som ikke gjør det, så å betegne alle som tilhengere av hvit overlegenhet blir en overforenkling.

Jeg har derfor valgt å bruke begrepene den hvite nasjonalistbevegelsen, ytre høyre eller høyreradikale. Disse begrepene er ikke fullkomne. Noen vil kanskje innvende – med rette – at begrepene enten er for enkle eller for vidtfavnende, men jeg har forsøkt å være så spesifikk som mulig når situasjonen krever det.

Om jeg begynte å skrive denne boken med det mål for øyet å forstå ytre høyre, eller kanskje i videre forstand å forstå rasisme og intoleranse, så er nok det jeg har oppdaget utilfredsstillende. Selv om jeg gjerne skulle ha funnet én enkelt, underliggende årsak til rasisme og intoleranse, kan jeg ikke si at jeg har det. Det finnes mange medvirkende faktorer, og selv ikke det å identifisere dem er nok til å gi en tilfredsstillende forklaring på ytre høyres ideologi. Sosial status, inntekt, utdanning og bosted bidrar til et menneskes verdenssyn, men kan ikke gi et fullstendig bilde. Det sies ofte at KKK er generasjonsbasert: Du blir med i Klanen fordi faren din var i Klanen og faren hans før ham. Dette er åpenbart galt – jeg traff mange menn og kvinner i Klanen som var førstegenerasjonsmedlemmer. Men det ville uansett ikke vært noen tilstrekkelig forklaring på hvorfor medlemmene mener at den hvite rasen er overlegen. I dag har vi tilgang til informasjon overalt, og det å være oppdratt med visse overbevisninger er ikke noen unnskyldning for å beholde disse. Selv klanbrødre vet at deres verdenssyn ikke anses som passende. Fattigdom er heller ikke nok til å forklare veksten i 13

rasistisk nasjonalisme; det er fullt mulig å være både fattig og tolerant, på samme måte som det også finnes rike rasister.

Kanskje svaret på hvorfor visse mennesker er overbevist om andre rasers underlegenhet ligger i hvordan vi ser oss selv.

Richard Spencer, som lanserte begrepet alt-right, fortalte meg at han var «identitarianer», og at hans identitet først og fremst var hvit mann. Ved å definere hvem vi er, definerer vi også hvem vi ikke er, og hvis vi ikke er «de andre», så er våre interesser ikke sammenfallende med deres. Kun på denne måten kan man rasjonalisere forestillingen om hvit stolthet, som medlemmer av ytre høyre baserer sitt liv på.

Men «hvit stolthet» er i seg selv problematisk, fordi det forutsetter at alle hvite har felles kulturelle bånd å være stolte av.

Dette er en feilaktig antakelse. Hvit kultur – eller europeisk kultur, for den saks skyld – eksisterer ikke. Det finnes tysk kultur, irsk kultur og norsk kultur, men i fravær av en homogen europeisk kultur blir det lettere å definere hvit kultur ikke ut fra hva det er, men ut fra hva det ikke er. Dermed blir hvit kultur definert som ikke afroamerikansk, ikke latinamerikansk, ikke sørasiatisk, ikke østasiatisk, ikke urinnvånerrelatert, ikke homofil, lesbisk, skeiv og så videre. Listen blir kortere eller lengre avhengig av hvem man snakker med. Hele bevegelsen er bygget på en abstraksjon, en kulturell konstruksjon som ikke holder vann og som bryter sammen så fort man pirker litt borti den.

Det vi da står igjen med – årsaken til alt hatet, volden og smerten – blir da like utilfredsstillende som det er uomtvistelig: «Vi er ikke dem, og de er ikke oss.»

13. august 2017 Vegard Tenold Aase