Alle orkaners mor av Gert Nygårdshaug

Gert Nygårdshaug

Alle orkaners mor

Opprinnelig utgave: © J.W. Cappelens Forlag AS, 2004 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-56788-0 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Marius Renberg (www.mariusrenberg.no) Foto: iStockphoto / Shutterstock / Marius Renberg Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Dokument12

13.08.04

12:07

Side 1

Innhold

1. Orkanen Drucilla melder sin ankomst, en flokk gribber stirrer fra trekronene og guvernøren lukker øynene i dyp bekymring .......................................

11

2. Fredric Drum nyter en cafe maya, faller i tanker omkring den mystiske cotzumalhuapán-kulturen, og politisjefen mener å ha løst en sak .....................

36

3. Fredric Drum skjønner plutselig et visst dokuments muligheter, betrakter tenksomt flisene over urinalet og guvernøren mottar to telefoner .........................

61

4. Det er snakk om frihetsgudinnen, en meteorolog tenker på innholdet i sin kommode og Fredric Drum tolker maya-kalenderen på en spesiell måte ..

80

5. En død hund har ligget der den ligger, Fredric Drum blir påført et fargerikt armbånd og en ørn blir stemplet som horebukk .................................. 106 6. Han lytter til «Los Violinos Antiguos» uten entusiasme og må bekrefte sitt yrke som kokk, en professor forklarer hvordan naturens enorme klosettskål kan virke og alt kan ha en sammenheng ................. 127 9

7. En død hund hadde en tråd mellom tennene, Fredric Drum deler rundhåndet ut noen pesos og opplever en sjaman som muligens også kan være tryllekunstner .................................................... 148 8. En hellig bok kan romme feilkilder, guvernøren bekymrer seg over skoledirektørens fremtid og Fredric Drum hører historien om et talende kors .. 167 9. Et fatalt toalettbesøk blir beskrevet, en maya-glyfe tydes, gammel casino-gjeld er i ferd med å bli slettet og Fredric Drum mener det også kan finnes amatører ........................................................... 186 10. Fredric Drum forstyrrer en hær av maur, avviser bestemt tilbud om en sprøyte og tror han er biljardspiller før han igjen konfronteres med frihetsgudinnen ........................................................... 206 11. Det handler om å fange jaguarer med myggnett, en begivenhet blir feiret, noen bruker nattbriller mens Fredric Drum stirrer mistenksomt på en vinkaraffel ......................................................... 228 12. Et valgmøte blir ikke noe valgmøte, forskeren beklager igjen på det dypeste sitt toalettbesøk og Fredric Drum avslører en hemmelighet ............... 248

1 Orkanen Drucilla melder sin ankomst, en flokk gribber stirrer fra trekronene og guvernøren lukker øynene i dyp bekymring.

Emmeryson Perriat tørket svetten fra pannen, tok et kraftig jafs av den nesten inntørkede tortillaen som lå på bordet ved siden av dataskjermen og skylte ned med en lunken slurk Corona. Han stirret olmt på ølflaskene, fire tomme og en halvfull, før han igjen tørket svetten og konsentrerte seg om dataene som tikket inn på skjermen foran ham. Dette kan komme til å bli det rene helvete! tenkte han; i hele hans snart syttenårige karriere som øverste vakthavende ved den meteorologiske stasjonen ved Punta Allen på østkysten av Yucatán, Quintana Roo, hadde han ikke opplevd maken til raskt synkende lufttrykk, fra 1024 hektopascal eller millibar til 943 på under en halvtime!

Han ropte på hjelpegutten, femtenåringen Rubio, en halvmaya som lå og døste på en yuccamatte ved inngangsdøren, ba ham svinte seg over til vendaen til señor Ubaccia etter enda en sixpack Coronas, samt en halvpakke tortillas, dette kunne bli en lang vakt! Han hadde allerede sittet her snart fjorten timer og forbannet i sitt stille sinn konen til assistenten hans som akkurat nå fant øyeblikket inne til å føde. Latoc Quentilla, hans trofaste og pliktoppfyllende assistent, satt akkurat nå, tenkte han, på sykehusets barselavdeling i Tulum og ventet på nedkomsten. Ingen hjelp, ingen avløsning, og nå altså denne uhyggelige Drucilla som for et knapt døgn siden hadde steget 11

opp fra ingenting i stillebeltet mellom Morant Cays og Pedro Cays syd for Jamaica og med rasende voldsomhet rasert den lille øygruppen Islas Santanilla, før den fortsatte vestover i retning Yucatán mens den bygget seg opp til enda større raseri, kunne det være mulig? tenkte Emmeryson, ville orkanen Drucilla overgå alle de andre orkanene han opp gjennom årene hadde varslet, og hvor kom den til å ende? kom den inn over land? i så fall hvor?

Han tørket svetten nok en gang.

Temperaturen i det lille rommet var på over 35 grader.

Luftfuktigheten var høy.

Trykket falt fremdeles.

Nå viste barometeret 936 hPa. Det sved i øynene.

Stasjonen her ute ved Punta Allen hadde selv ikke blitt rammet av noen orkan av betydning de siste 20 årene, likevel var den et katastrofesikret byggverk i armert betong med forbinding og søyler fire meter ned i bakken; den lå dessuten gjemt bak den nesten ti meter høye sandbarrieren som skjermet veien mot havet.

Stasjonen var Emmeryson Perriats stolthet, han hadde selv sørget for at myndighetene hadde utstyrt den med alle de moderne tekniske hjelpemidler som fantes, sambandsutstyr som ga ham øyeblikkelig og fortløpende kontakt med hovedstasjonen i Cancún og dessuten flere stasjoner oppover mot Tampico, Brownsville og Corpus Christi, Texas, USA, helt opp til Florida. Fra disse stasjonene kunne han innhente data både fra satellitt og fra mobile stasjoner, fra de høyteknologiske Armador-flyene som patruljerte stillebeltene og som var i stand til å overvåke orkaners fødsel og utvikling på nært hold; han hadde til og med en direktelinje til provinsens høyeste myndighet, guvernør og el principe señor Xater Cornilla som offisielt hadde sin stab og sitt kontor i Chetumal, men som vanligvis holdt til i sin vakre villa like utenfor Tulum; i 12

det hele tatt hadde Emmeryson kontroll over et meget effektivt apparat som i tide kunne varsle innbyggerne oppover og nedover kysten om et forestående uvær slik at nødvendig evakuering og sikringstiltak ble iverksatt.

«Aqui, señor Em.» Rubio satte ølflaskene og tortilla-pakken på kartbordet. «Señor Ubaccio og señoritaene er bekymret. De ser en svart vegg i øst.»

Emmeryson gryntet, trakk på skuldrene og sprettet en Corona som han tømte i store slurker mens han lot fingrene løpe over kartbordet. Isobarkartet viste lufttrykksgradientenes avtagning pr. lengdeenhet målt loddrett, med andre ord styrken og retningen. Det var alltid et visst forhold mellom vinden og lufttrykkgradienten, jo lavere gradient, desto sterkere vind, og gradientene viste nå en faretruende utvikling; han noterte noe lynraskt ned i loggen, så med et skjevt blikk at Rubio hadde sunket ned på yuccamatten igjen, rapet lenge og grundig før han grep en av telefonene og slo et kort nummer.

«YPT Punta Allen, bekreft siste logg, Terbiosa!»

«Sı́, Em, kom med dem.»

«Anemometer sier mellom grad 5 og 6. Det er helvetes mye på kort tid! Hektopascal 931, raskt synkende. Posisjon 17 grader 22 minutter, koordinat 86 grader 16 minutter. Retning rett vestlig med ørliten dreining mot nord, omtrent 15 grader.»

«Notert. Fy faen! Fart?»

«Negativ.»

«Negativ?»

«Ja, for helvete! Ved alle gamle guder, du vet hva det betyr, Terbiosa?»

Stillhet i den andre enden, så: «Ja, Em. Den bygger seg opp til et rasende angrep. Vi får håpe den forandrer retn . . . » Emmeryson slengte på røret før vakthavende i Cancún, 200 kilometer lenger nord på halvøya, rakk å fullføre. Deretter reiste han seg opp fra kartbordet, trakk i bomullsskjorten som 13

klebet inntil kroppen, slo inn noen kommandoer på dataterminalen, ristet på hodet og lukket øynene. En stund ble han stående slik mens han rekapitulerte noen glimt fra dagen i forveien, fra timene før han skulle på vakt: Sønnene Alfonso og Miguel magesurfet på brettene sine i de svake dønningene ved klippene utenfor Tulum, mens han og konen Tercelia strakte seg ut i skyggen bakenfor mayatempelet, døset av og småspiste innimellom fra Tercelias alltid like delikate nistekurv. * Han halvveis lå, halvveis satt i dynnet mellom mangroverøttene, han var et godt stykke fra vannkanten, fra havet, likevel var det sumpete og vått; han viftet med hatten rundt seg og forsøkte å jage vekk svermer med blodtørstige scintori-mygg, albetos og veps mens han hele tiden holdt øye med grener, røtter og bladverk rundt seg hvor det kunne ligge culebras klare til hugg; men han var ikke redd for slanger, han visste at han ville lykkes, selv om dette terrenget, dette landskapet og dette klimaet var fullstendig ukjent for ham, så skulle han greie det! nå var oddsen endelig på hans side etter tålmodig venting på det riktige øyeblikket, han ville lykkes, han var helt sikker på at han ville lykkes; tanken på dette gjorde at ansiktet hans trakk seg ut til et smil, han pustet ut og merket at han endelig var kvitt redselen fra tidligere på dagen, den ubestemmelige følelsen av at noen var etter ham, at de fulgte etter, spionerte, at noen visste at han var her, at han hadde kommet seg hit, men nå var hodet hans klart og han våget å rekapitulere for å overbevise seg selv om at det hele hadde vært et utslag av anspenthet og innbilning i disse nye og ukjente omgivelsene.

Han hadde spist en enkel rett riñones, nyrer med bønnestuing og salsa i skyggen utenfor en cantina i Tulum med hat14

ten godt trukket ned i pannen da han ble oppmerksom på en person som kom og satte seg på en benk like ved spisestedet, mannen stirret på ham, under det mørke håret så han et par årvåkne øyne, ansiktet var ikke vakkert, en mann i førtiårene? innfødt, ikke turist, det virket som om han holdt øye med ham; innbilning! hadde han straks sagt til seg selv, ingen kunne vite noe som helst! ingen hadde fulgt etter ham hit til Tulum, likevel hadde han spist opp raskt og forlatt cantinaen.

Senere på dagen, da han var på markedet for å kjøpe seg en passende machéte, en lang jungelkniv, hadde han sett mannen igjen, han sto like bortenfor ved naboboden og fiklet med noen mayatepper, et øyeblikk hadde blikket hans møtt mannens blikk, det var hardt, kaldt og grått, men uten gjenkjennelse; han kjøpte kniven og gikk raskt inn i de trange smugene bak markedet, han var urolig, mistenksom, skulle han vente til i morgen? vente enda noen dager? nei! nå hadde han ventet lenge nok, alle detaljene var på plass, han hadde gått gjennom planen gang på gang, bilen var leid og ville stå klar ved totiden, det var en knapp time til. Med den lille, brune geiteskinnsvesken knuget inntil kroppen gikk han en rekke omveier, først opp til bussholdeplassen, så ned til det lille torget, men han så ingenting som kunne vekke hans mistenksomhet ytterligere, paranoia! sa han til seg selv da han endelig sto utenfor Hertz-kontoret noen minutter før tiden; bilen var klar, en rimelig Volkswagen av den meksikanske typen, brede dekk, tålte sand og gjørme, konstaterte han tilfreds.

Han kjørte sydover.

Først hovedveien mot Chetumal.

Deretter tok han av en sidevei østover, retning havet.

Så kom han til den nedlagte acroyasen.

To hus som var forlatt for mange år siden.

Han fant en liten cenote, en naturlig brønn.

Den lå femti meter nedenfor det ene blikkskuret.

Herfra en nesten gjengrodd sti.

15

Han kjørte bilen så langt ned mot havet som mulig.

Stanset. Slo av motoren. Lyttet.

Det hadde ikke vært noen bildur, ingen hadde fulgt etter ham, sa han til seg selv der han nå lå og pustet ut i det ufremkommelige landskapet, smilet fra ansiktet hans var borte, nå var det alvor, nå skulle han finne den endelige veien til den store cenoten, til gudenes cenote, gjemt i den gjengrodde vegetasjonen i århundrer, i over tusen år! han visste hvor den var, bare han! han hadde opptegnelsene, han hadde kartet, det utrolige kartet som han ikke hadde hatt noen problemer med å tolke, og det hadde stemt så langt. Det var ingen bløff. Han hadde vært her før, helt hit hadde han vært to ganger tidligere de siste ukene, men ikke lenger. Det siste stykket måtte gåes og merkes nøye, årvåkenheten måtte være på topp. Og tilbaketuren var planlagt til minste detalj, han aktet ikke å oppholde seg i Tulum lenger enn høyst nødvendig.

Han reiste seg opp.

Skrapte leggene sine rene for maur.

Slikket i seg noen saltdråper fra overleppen.

Det var varmt.

Han trakk hatten godt ned i pannen.

Kikket på kompasset og fant retningen.

En halv time senere hadde han hogget seg vei omtrent to hundre meter innover i jungelen, svetten silte, luften var klam, stillestående og trykkende, ansiktet hans var oppsvulmet av insektstikk og sår, leggene blødde; et øyeblikk merket han tvilen, ville han klare dette? to ganger hadde han slengt vekk gulbrune culebras med kjeppen han bar i venstre hånd, machéten i høyre, selvfølgelig skulle han klare det! snart ville han være ved forsenkningen i terrenget, en forsenkning som viste at under den strømmet det vann, en underjordisk elv, en elv som kom fra cenoten, den store cenoten som ingen hittil hadde visst om, fant han denne forsenkningen i dette ellers paddeflate landskapet, var han så å si i mål, da var det bare å 16

følge denne innover til han kom til cenoten; han gned seg i de såre øynene, forsøkte å få en gløtt av himmelen mellom trekronene, kikket på klokken, den var kvart på tre, solen ville ikke gå ned på mange timer enda, men hvorfor var det blitt så dunkelt? så mørkt? * Emmeryson Perriat trakk pusten dypt og kikket østover inn i den beksvarte veggen som tårnet seg opp i havet noen kilometer unna; skremmende, dette var virkelig skremmende, tenkte han, der han sto oppe på det høyeste punktet på sanddynen, klokken nærmet seg tre på ettermiddagen og etter lyset å dømme burde den være nærmere syv; Drucilla var ingen spøk, denne damens temperament var uten nåde, spørsmålet var bare i hvilken retning hun ville feie frem med sitt ustyrlige raseri? det hadde gått virkelig hardt ut over øygruppen ute i havet, Islas Santanilla som tilhørte Honduras, den lå litt over fem hundre kilometer unna; rapporten han hadde fått for en knapp time siden fortalte at hus, trær og marinaer var fullstendig rasert, flere mennesker var visstnok omkommet og savnet, og enda hadde ikke orkanen bygget seg opp til full styrke!

Emmeryson holdt sine svette håndflater opp i luften, ikke et vindpust, det var fullstendig stille, havflaten knappe femti meter lenger fremme lå der som et gråsvart speil uten en krusning, sjøfuglene var borte, var det et tegn? han lyttet, det var en helt forunderlig stillhet i naturen. Mudringsbåten, «Tankah III», som vanligvis lå inne i bukten bak neset, hadde han beordret sydover for over en time siden, den lå nå forhåpentligvis i god avstand fra orkanens nedslagsfelt. Meteorologen merket med ett en sterk uro, en stigende bekymring som sprengte seg frem i brystet, han kikket seg raskt bakover, innover mot den lille klyngen av hus som lå der inne, knapt noen landsby, tolv-fjorten sjeler, to fiskerfamilier og en venda, en 17

butikk; sett at orkanen kom rett imot dem, rett mot dette stedet! Hvor lang tid hadde han på seg før han visste sikkert? En knapp time. Uansett, om han ikke ganske snart fikk bekreftelse på at orkanen hadde en retning som var ufarlig for det kystområdet som var hans ansvar, måtte han sende ut AA, Alarma Amarillo, gul alarm hvilket betydde full mobilisering av kystvakt og alle lokale orkanenheter innen politi, hær, brannvesen og frivillige grupper; utrykning til stand by ved de interne kommunikasjonsstasjonene, han hufset på sine godt og vel nitti relativt velplasserte kilo og halvveis skled, halvveis gikk de få meterne ned mot den bunkerlignende meteorologiske stasjonen som var godt skjermet bak sanddynene, dyttet med skotuppen lett til Rubios sovende skikkelse på yuccamatten da han kom inn døren.

«Hva – hva kan jeg gjøre, señor Em?» spurte han forvirret.

«Holde deg våken, for pokker! En av de store gudene dine virker å være mektig rasende akkurat nå. Stikk opp til vendaen og si at jeg vil at alle, absolutt alle som holder til her ute, kvinner og barn, skal samles der hos señor Ubaccia innen en halv time!»

«Sı́, señor Em.» «Rapido!»

Gutten sprang ut av døren mens Emmeryson gikk bort til en av skjermene og leste av de siste dataene som hadde tikket inn: Anemometer stasjonert på Armador-88 viste vindstyrke 68 sekundmeter i orkanens turbula, yttergrense. Vindretning økende omtrent rett vestlig. Barometerstand: 919.

Tre telefoner kimte omtrent på en gang, og Emmeryson tok dem samtidig, det var stasjonene ved Cancún, på Cozumeløya og ved Xcalac, lengst i syd, nesten på grensen til Belize. Data ble utvekslet og kollegene mente det øyeblikkelig var nødvendig å sende ut AA, hvilket Emmeryson straks bifalt; i løpet av de neste sekundene ble gul alarm sendt ut til 18

hele kystområdet fra Cancún i nord til Chetumal i syd.

Han satte seg tungt ned i stolen ved kartbordet, grep etter en ny Corona mens han satte opp sannsynlighetskalkyler for hastighet, retning og eventuelle nedslagsfelter. Kyststrekningen fra Cancún til San Pedro og Chetumal varierte mellom total ubeboddhet, store områder helt uten bebyggelse, til tettpakkede turistmaskiner som Cancún, Puerto Morelos, Playa del Carmen, Cozumel og delvis Tulum. Om orkanen bestemte seg for å ramme noen av disse, ville ødeleggelsene kunne bli katastrofale.

Katastrofe! Ordet dundret bak pannen til Emmeryson, og et øyeblikk syntes han at temperaturen her inne i det lille, trange rommet var uutholdelig; trykket, trykket var katastrofalt allerede, grensen for katastrofetrykk var på 920 hektopascal, og nå var det allerede nede på 919! og det stanset ikke! vindstyrken i selve orkanens turbula var nettopp blitt målt til 68 sekundmeter, hvilket var nivå 6, den absolutt sterkeste betegnelsen noen orkan kunne få, KATASTROFE, sto det ved siden av dette tallet i kolonnen for orkaners styrke i Emmerysons lærebøker; han slengte linjal og passer fra seg og hamret raskt inn en oppdatering på et av tastaturene.

Orkanen beveget seg.

Den skjøt fart.

Den hadde retning 17 grader nord.

Hvilket ville si omtrent rett mot byen Tulum.

Tulum lå 50 kilometer nord for der han nå befant seg.

Han slengte noen bannskapssalver ut i rommet, såpass kraftige at Rubio, som akkurat kom inn døren, ble stående blek og stirre på den kraftige skikkelsen til sin jefe, før han fikk stammet frem at alle nå befant seg i vendaen til señor Ubaccia.

De neste minuttene jobbet Emmeryson hektisk, han brølte ordrer ut på diverse kommandolinjer, det var nå AN, Alarma Naranja, oransje alarm på hele kyststrekningen mellom Punta Herrera og Akumal, hvilket i klartekst betydde at alle innbyg19

gere innenfor dette området øyeblikkelig måtte søke dekning minst 200 meter fra stranden, hoteller som lå nærme sjøen måtte evakueres, han hadde stand by-linje med de mobile flystasjonene Armador-88 og -92 som rapporterte fortløpende om orkanens bevegelser; den lå nå i rett kurs mot Tulum og befant seg 70 kilometer fra land med stadig økende fart og styrke, han streket opp gradienter på isobarkartene med posisjoner og mulige avvik, svettedråpene rant fra pannen ned på papirene; så ble han et øyeblikk sittende og stirre tomt ut i luften før han grep en av telefonene til sivilt bruk og slo et nummer.

«Tercelia,» sa han så rolig han kunne til sin kone. «Ta ungene med deg og kjør opp til Cobá. Til søsteren din. Det er ventet et ganske kraftig uvær inn over Tulum i løpet av den nærmeste timen.»

«Men – du, Em?» «Jeg blir her. Denne stasjonen er orkansikret, som du vet, querida.»

«Kjære – pass godt på –» «Ingen fare,» avbrøt han. «Kom deg av gårde nå! Så ses vi når dette er over. Ikke ring meg de nærmeste timene, det blir hektisk på kommunikasjonslinjene her en stund. Te amo!»

Han brøt forbindelsen.

Sekundet etterpå var Lucio Arqués fra stasjonen på Cozumel på en av linjene, han meldte om en faretruende stigning i vannstanden, flere desimeter i minuttet, hvordan var vannstanden ved Punta Allen?

Milde mor! tenkte han og spratt opp fra stolen, ga Rubio ordre om å svare stand by på alle anrop de neste minuttene, han løp ut døren og ut i den trykkende heten, snublet og gled i sanden, kavet seg opp over sanddynene ned mot havet, himmelen var svart, sollyset trengte ikke gjennom noen steder og det var stille, stille, stille, altfor stille, ingen fugler, ingen summing av insekter, klokken viste fem minutter på halv fire, han 20

bråstanset ved en forblåst dvergpalme og stirret på havflaten foran seg, på strandlinjen, havet steg! bare mens han sto og så på, kunne han se vannet krype oppover sanden mot der han sto, det hadde steget med minst en meter siden sist han var her, og nå gikk det raskt! stormflo; som om ikke orkanen i seg selv var ulykke nok, brakte den altså også med seg en stormflo, om orkanens senter rammet her eller ett eller annet sted på kysten i en avstand på 4-5 kilometer nå, ville hele denne langstrakte odden, tungen ned mot Bahia de la Ascensión som kaltes Punta Allen, i verste fall bli fullstendig oversvømt, rasert av havet, kunne noe slikt skje?

«Madre mia,» hvisket Emmeryson Perriat. «Hellige Mor. La ikke dette hende!» * Han hogg løs på vegetasjonen med all den kraft han maktet, mens han fra tid til annen skottet opp over løvverket, mørkt, var det et voldsomt regnskyll i vente? det spilte ingen rolle, himmelens sluser kunne gjerne åpne seg, det ville ikke forhindre ham i å nå målet, det måtte være like før nå; de siste tyve minuttene hadde vært strabasiøse, jungelen virket fullstendig ugjennomtrengelig, men han brukte machéten med stor styrke og hogg seg gjennom torner, røtter og kvistverk, hele tiden brukte han kompasset flittig slik at han visste at han holdt riktig retning, hvor mange meter hadde han tilbakelagt det siste kvarteret? toppen hundre, mente han, men da skulle det ikke være langt igjen til forsenkningen! ingen hadde vært her før, her hadde ikke et menneske tråkket på flere hundre år, visste han, denne delen av Yucatán var uutforsket, ingen bega seg dette villniset i vold frivillig, det var sump, gjørme, mangrove, svermer av mosquitos og et utall av slanger, dessuten var området fredet; hele det enorme området innenfor Punta Allen og Bahia de la Ascensión og videre sydover gikk 21

under betegnelsen Reserva de la Biosfera Sian Ka’an; det mange ikke visste, var at dette området for tusen år siden lå over en meter høyere over havet, og da var det ikke sump og mangrove her, men kanskje fruktbare maismarker?

Han stanset opp og pustet tungt.

Så til sin vemmelse at det hang tunge, svarte blodigler fra anklene og opp til kneet.

Brukte kniven og skrapte dem vekk.

Sjekket at geiteskinnsvesken var lukket og hang trygt rundt halsen.

Kom ikke regnet snart?

Det kunne ha vært godt med et skikkelig skybrudd, tenkte han, det ville nok ha renset luften for disse drepende svermene med mosquitos, ville malariaprofylaksen hjelpe? kom han til å bli syk etter disse strabasene, feber, infeksjoner? neppe, han var ved god helse, og hva betydde litt feber eller en liten infeksjon mot den belønningen som ventet ham? ingenting. Igjen trakk ansiktet seg ut i noe som kunne ligne et smil, men som mer var et stivt og lite vakkert grin; han gjøv løs igjen, hogg seg videre innover, innover, innover! nå måtte han vel være minst tre hundre meter fra kysten, fra den innerste delen av bukten? kom han ikke snart til den underjordiske elven? han skvatt plutselig til ved at en flokk zopilotes-gribber flakset opp foran ham, han hadde nesten tråkket på den nærmeste; han hadde lest om disse fuglene, svarte og uhyggelige, som i digre flokker vanligvis patruljerte jungelområdene i stor høyde, vaktsomt speidende etter kadavre, nå satt de altså trykket ned i skogbunnen og gadd så vidt å flytte seg opp i de nærmeste grenene over ham; et mørkt, truende tak i løvverket som skjermet enda mer for det sparsommelige lyset, minst tredve par gule fugleøyne skottet grådig og sultent ned på ham der han maste seg gjennom en klynge stikkende muijamores; han bannet og hyttet med stokken da han fikk et glimt av en grønn slange som gled raskt ned fra en gren like foran 22

ham og forsvant inn under et rotsystem.

«Dø, dø, dø!» befalte gribbene over ham.

«Holdt kjeft,» brølte han, men ropet hans lød hult, tomt.

Han la seg ned på knærne og krøp, buksene og skjorten hans var blitt filler; blod, gjørme og igler, men han enset bare kompassretningen og bakken under seg, han følte seg frem under roten til et nedfallent metadortre, hellet grunnen ørlite nedover? han holdt pusten, glippet med øynene som sved intenst av den salte svetten som rant fra pannen, blunket flere ganger og forsøkte å se noen meter fremfor seg, helvetes mørke! brølte han inne i seg, kunne ikke dette regnet fosse ned, bli ferdig, slik at det ble lysere! han krøp frem under roten, ristet seg som en hund og stirret fremover, en liten lysning, glenne i skogen? han løp fremover fire-fem meter, men bråstanset.

Like foran ham var det en stor forhøyning.

En haug.

Minst ti meter opp, nesten opp til trekronene raget haugen.

Overgrodd av busker og kratt.

En ustyrlig, voldsom latter trengte seg opp fra strupen og ut over leppene hans, men ble bare til hikstende stønn da han sank ned på knærne og bøyde hodet i dyp ærbødighet. * Guvernøren, el principe señor Xater Cornilla, satt på den halvveis innelukkede terrassen der han hadde utsikt ned og ut mot havet. Guvernøren var en høyreist, vakker mann, distingvert i en alder av treogseksti, en smal bart i et fint, renskåret ansikt, håret sølvfarget ved ørene, øynene hadde en farge et sted mellom grått og grønt og blikket hans var som regel skarpt, men ofte med en undertone av melankoli; han var velkledd i grå dress. Han satt i en av de myke rottingstolene foret opp med mayadesignete puter, rett overfor ham på andre 23

siden av bordet satt viseguvernøren, señor Antonio Huxcel, en stillferdig mann i førtiårsalderen, men med et sjarmerende ansikt som nesten alltid huset et smil, kjent som en kompromissløs forkjemper for mayakulturen, hvilket ikke betydde så lite i politikken her i denne provinsen på Yucatán, der over 60 prosent av den fastboende befolkningen var mayaer; dessuten var det to andre herrer til stede akkurat da, nemlig provinsens øverste jefe de la policía, señor Hernando Guerreno, samt hans underordnede, den lokale politisjefen i Tulum, señor Juan José Casaroja.

De hadde hatt et uformelt møte om en besværlig mordsak.

Fem mennesker var i løpet av de tre ukene funnet drept, myrdet på en særdeles bestialsk måte.

Det siste offeret var en kelner i Playa del Carmen.

Denne saken trengte rask og øyeblikkelig oppklaring.

Seriemorderen måtte pågripes.

Men de var fullstendig uten spor.

At denne saken hadde stor betydning for guvernøren, berodde på det enkle faktum at han, i kraft av sitt embete, var øverste myndighet i provinsen og således også ansvarlig for politietatens dyktighet eller mangel på sådan, dessuten, og dette hadde han understreket mange ganger i løpet av den siste timen, skulle det være guvernørvalg her om knappe tre uker, og nå tordnet motkandidatene hans mot politiets udugelighet og satte spørsmålstegn ved el principe, señor Cornillas utnevnelser og bemanning innen nevnte etat de siste årene; avisene var fulle av skriverier om mordene og politiets udugelighet.

Slik sett hadde atmosfæren her på guvernørens terrasse, med utsikt ned mot et stadig mørkere hav, vært særdeles anstrengt under dette uformelle møtet, nå var imidlertid saken foreløpig utdebattert og en strategi lagt; de fire mennene drakk en utsøkt årgang tequila sammen med et blodrødt glass kruttsterk sangerita mens deres bekymring gradvis ble ført 24

over fra en kinkig kriminalsak til det stadig mer truende mørket i øst og værsituasjonen; huset til guvernøren lå mer enn to hundre meter fra stranden og således unntatt evakuering ved Alarma Naranja som de hadde mottatt for en knapp halv time siden; denne alarmen hadde noen minutter utløst en hektisk aktivitet fra de to politimennenes side, en rekke telefonkommandoer ble gitt til de ansvarlige i forskjellige byer og landsbyer; akkurat da, klokken kvart på fire, da det andre og siste glasset tequila var tømt og alle reiste seg og gikk ytterst ut på terrassen for der å kunne få et bedre overblikk over hav og vær, ringte igjen den spesielle telefonen guvernøren alltid bar på innerlommen, og som bare ringte ved særdeles presserende saker.

Han dro den frem og lyttet.

Svarte bekreftende.

Lyttet igjen.

Fargen fra ansiktet hans ble langsomt borte.

Han la telefonen på plass i lommen.

«Mine herrer,» sa han med rusten stemme. «Dette kan bli mer alvorlig enn det vi aner. Jeg fikk nettopp en melding fra vakthavende på værstasjonen nede ved Punta Allen. Orkanen står rett mot Tulum og det er blitt varslet AR, Alarma Roja! Vi har visstnok bare en knapp halvtime på oss.» * Emmeryson Perriats veltrente kropp dirret mer av opphisset spenning enn av ren frykt, der han roterte frem og tilbake mellom kartbord, dataterminaler, mikrofoner og måleinstrumenter i det trange rommet, likevel merket han en advarende røst langt bak i bevisstheten som trengte seg frem mellom all støyen fra kommunikasjonslinjene; han sto nå i åpen kontakt med stasjonene i Cancún, på Isla Cozumel og de flygende enhetene Armador-88 og -92, røsten kunne hviske: «Dette 25

kommer til å ende i en fryktelig katastrofe, Em!» men hva kunne han gjøre? ingenting annet enn å passe jobben sin, sørge for at alle stasjoner, poster og vaktkommandoer hele tiden fikk korrekte data slik at riktige forholdsregler kunne bli tatt. Nå, for noen knappe minutter siden, hadde han utløst AR, rød alarm, en slik alarm hadde Emmeryson bare én gang tidligere i sin karriere vært nødt til å utløse, for syv år siden, da orkanen Carina hadde rammet kysten noen kilometer syd for Xel-Há, et populært friområde et stykke nord for Tulum. Den gang hadde det gått noenlunde bra, fire mennesker mistet livet, et hotellområde ble rasert og noen kvadratkilometer med skog ble lagt flat.

Alarma Roja.

Full evakuering fra de angjeldende kystområdene.

Ingen måtte befinne seg mindre enn en kilometer fra kysten.

Hoteller, restauranter, privathus, gater og torg måtte tømmes for folk.

Stues inn i biler og busser og kjøres langt innover landet.

Emmeryson ristet på hodet, han visste at dette i praksis var ugjennomførbart, det meksikanske katastrofeapparatet fungerte på ingen måte slik det burde, årvåkenheten var sløv og de fleste kommandoposter lite drillet og trent; han visste at om orkanen rammet Tulum, ville minst en fjerdedel av befolkningen fremdeles virre rundt i gatene eller sitte apatiske i en altfor grunn jordkjeller, men dette var ikke hans problem! hans jobb var å observere, beregne og varsle, hvilket han gjorde i et tempo som fikk hjelpegutten Rubio til å stå måpende ved døren; Rubio skjønte ikke alvoret i dette, tenkte Emmeryson hastig, og lykkelig måtte han være for det! han bøyde den svette pannen ned mot isobarkartet og plottet inn de siste målingene, men nektet komplett å tro det han så og skrev.

Trykket var sunket ned til vanvittige 901!

Armador-92 meldte om vindstyrker opp mot 72 m/s.

26

Orkanen Drucilla skjøt stadig fart og sto rett mot land.

Rett mot Tulum, 50 kilometer nord for Punta Allen.

Han grep en Coronaflaske, sprettet den, og drakk den grådig til bunns mens han ropte til señora Terbiosa på hovedstasjonen i Cancún: «AR fra Punta Herrero til Akumal, pluss seks minutter!»

«Mottatt, bekreftet kontakt med evakueringsenhetene.»

«Posisjon omtrent 40 kilometer øst mot 15 grader nord!»

«Claro». Stemmen hennes var hes.

«Trykk stadig synkende. Siste: 901 hektopascal.»

«Jesus Maria!»

«Avvent ny posisjon om tre minutter, hold stand by!»

Røsten til den mobile stasjonen Armador-92 brøt inn, men Emmeryson rakk ikke å oppfatte hva som ble sagt, fordi akkurat da kom Rubio, som hadde vært utenfor et øyeblikk, løpende inn mens han fektet vilt med armene og de sorte øynene lyste av opphisselse og redsel.

«Señor Em! Señor Em! Havet kommer opp!»

«Hva faen . . . !»

Han tok tre steg, dyttet gutten vekk fra døråpningen og løp ut; det første han la merke til var at i det nesten nattelignende mørket var det nå kommet en nærmest sølvaktig strime i en bue over himmelen i vest, et skimrende, blankt lys i motsatt retning av uværet; dette lyset var noe av det uhyggeligste Emmeryson hadde sett, et fryktelig tegn! han glippet med øynene noen sekunder, så vendte han seg ned mot stranden og så noe han ikke trodde var mulig.

Vannet fosset innover sanddynene.

Ingen bølger, ingen vind, bare en vegg av vann som veltet seg frem.

Veien videre utover neset var allerede borte.

En minst åtte meter høy stormflo!

Huden nuppet seg på ryggen hans, Emmeryson Perriat, vakthavende meteorolog ved stasjonen på Punta Allen, treog27

førti år, sto og frøs i den trykkende tropevarmen mens han kjente vannet sildre inn mellom tærne i sandalene. * Det kunne ikke være noe annet enn ruinene etter en nedgrodd mayapyramide som skjulte seg i denne haugen, dette visste og forsto han umiddelbart, og han skjønte også at han var like ved målet; noen meter foran haugen så han en fordypning i terrenget, en fure som strakte seg innover i jungelen i begge retninger, én i retning havet, den andre motsatt vei; han merket at hjertet dunket vilt, han var opphisset, nærmest euforisk, nå enset han verken insekter, blodigler eller slanger der han gjøv løs på villniset som dekket forsenkningen i jungelbunnen, machéten hogg og hogg i en villskap mobilisert av all hans styrke; svette, gjørme og råttent løv klebet til kroppen hans, til hodet og pannen slik at han ikke merket det stadig svinnende lyset, han observerte ikke at himmelen i øst nå var fullstendig svart og at det lå et spøkelsesaktig, sølvaktig skjær over trekronene i vest, han krøp, han krafset, han klorte seg frem i den lille forsenkningen innover jungelen, videre, videre, videre! befalte stemmen inne i ham, snart er du fremme, snart er du ved cenoten, gudenes cenote, den store, den glemte, den gjemte! han krøp under en stamme, reiste seg opp og løp noen skritt fremover oppreist, men stanget pannen brått inn i en gren så et gnisthav spraket opp inne i hodet hans; han stanset, sank et øyeblikk sammen og pustet tungt, han måtte forsøke å roe seg nå.

En stund satt han urørlig.

Stillhet.

Jungelen var helt taus.

Så ble han var mørket og det sølvgrå lyset i vest.

Han kikket forundret på klokken, bare halv fire.

Ikke noe regn, hva var dette?

28

Så mørkt, så stille?

Han satt ubevegelig og lyttet med en ubestemmelig følelse av at noe ikke var som det skulle være, hørte han noe? hørte han en kvist som knakk? kom det noen etter ham? Det ville være lett å følge sporene hans. Var det noen bak ham? Nei, ingen flere lyder, han pustet tungt og skjøv anspentheten vekk, turen tilbake ville gå raskt, knapt tyve minutter så ville han være ved bilen, han slapp å bruke machéten på tilbakeveien. Etter ytterligere noen minutter reiste han seg rolig og fortsatte, mer vaktsom og behersket nå, han forserte noen sleipe trestammer, krøp under en rotvelte; hele tiden fulgte han fordypningen i terrenget, under meg er det en krystallklar, rennende elv, tenkte han, ix’huan tla i’tloc, mayaspråket; etter ytterligere et titalls meter merket han at han kunne gå oppreist, vegetasjonen var ikke så tett, han slapp å bruke jungelkniven, var han snart fremme? igjen kvakk han til, knapt synlig i mørket rundt seg kunne han ane konturene av flere hauger, mange hauger! noen enda større og høyere enn den første han hadde støtt på, mayaruiner! den hellige byen, ved alle guder, han hadde funnet den! Det var her, det var virkelig, alt stemte; milde Skaper, la det bli litt lysere, la meg se dette skikkelig, hvisket han til seg selv, bli ferdig, regn, kom styrtende slik at det lysner igjen! men det kom ikke noe regn og det ble ikke lysere; han famlet seg fremover mellom trestammene, rundet den første gjengrodde ruinen, så den andre, gikk til venstre mot en tredje og glemte å følge forsenkningen i skogbunnen; han gikk i ring og telte minst femten byggverk, han merket at han skalv, kjente at blodet suste i ørene, alt var virkelig! den glemte byen, dette var det han lette etter! han tok seg kraftig sammen, det var ikke bygningene han var kommet for å se, cenoten, hvor var cenoten? Han fant tilbake til forsenkningen og fulgte denne forbi enda flere pyramidelignende hauger, så kom han til en mur, en overgrodd mur, han klatret opp noen grener og hoppet ned på andre siden, svaiet 29

og holdt på å falle, fortumlet ble han stående og balansere på kanten av en avgrunn.

Bare en halv meter foran ham åpnet jorden seg.

En nesten sirkelrund åpning fem-seks meter i diameter.

Et hull i dette kalksteinslaget som dekket hele Yucatán.

En naturlig brønn.

En cenote.

Han sluttet å puste, han satte seg rett ned og stirret, stirret ned på vannflaten som lå tre-fire meter under ham, blank og klar, kunne han skimte, dette forbaskede mørket! han kunne knapt se veggen på andre siden, klokken var bare halv fire på ettermiddagen; han reiste seg opp og gikk rundt cenoten, hakket vekk planter og busker, ga seg god tid nå, undersøkte grunnen nøye, fant tilhogde stenblokker, altere? dette var de gamle mayaenes offerplass, visste han, et meget hellig sted, der, der! helt på andre siden så han trinn som var hogd til i fjellet, trinn som førte ned til kilden, han kunne gå helt ned til vannet, ingen fare og det var god plass der nede kunne han se, flate stenheller ved vannkanten til å stå eller sitte på; idet han begynte nedstigningen hørte han et skarpt smell av en kvist som knakk, kroppen hans strammet seg til, men denne lyden ble straks etterfulgt av et merkelig sus som kom fra øst, fra havet, dette suset steg i styrke samtidig som han merket et ubehagelig press inne i hodet, luften var så tett, så djevelsk trykkende! det smertet i ørene og bak pannen; nå kunne han se at løvverket i trekronene over ham begynte å bevege seg forsiktig, nå kommer snart regnet! tenkte han, og så blir det lyst igjen; han la machéten og stokken fra seg og holdt seg for pannen for å dempe smertene idet han forsiktig gikk trinnene ned i cenoten, ned til det krystallrene vannet; aller først skulle han legge seg ned og drikke, drikke, drikke, og så? Tankene på det som ventet ham gjorde at presset bak pannen og suset i ørene ble enda sterkere, men smerte spilte ingen rolle nå, absolutt ingen rolle!

30