Alle fugler små

Page 1



Hanne Gellein

Alle fugler små


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-70426-1 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Stephen Carroll/Trevillion Images og Depositphotos Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Nidelva slynger seg som et hjerte rundt byens sentrum, og denne kalde ettermiddagen banker hjertet for ei jente på ni år. Marinen ligger under den lange skyggen av Nidarosdomen og presser elva til å gå en omvei. Det gressdekte friområdet som om sommeren er fylt av leende barn, grillende studenter og fulle russ, ligger nå islagt og øde. I elva trekker den kalde strømmen vannmassene ned mot fjorden uten stans. Bare spredte måkeskrik høres i det fjerne, båret oppover vannet fra fjorden. Det er som om hele byen holder pusten i sorg over det som har skjedd. Et stykke ut fra gressplenen stikker noe opp, bryter med den evige, jevne bevegelsen i vannet. På en banke midt i elva vaker en rød jakke i det uformelige grå. Vannet strømmer langs kroppen, drar med seg det lysebrune håret og legger det som en vifte rundt det hvite ansiktet. Frostrøyken stiger sakte opp av vannet rundt henne. Trærne langs elva står i givakt, ikke et vindpust forstyrrer. Byen holder pusten, som for å viske bort det som har skjedd. Lyden av desperat leting presser seg gjennom den bleke tåka. Det siste døgnet har vært fylt med lange minutter og timer for alle som holdt pusten; de som lette og ikke turte å blunke av redsel for å overse noe, de som ventet på beskjeden de ikke ville ha. En halv kilometer unna står hun og venter i vinduet, ser 5


ned mot elva uten å vite. Blikket er festet på byen, på elva. På ingenting. Da de blå lysene skinner i skumringen, holder hun pusten. Høyt oppe på Elgeseter bru begynner det å samle seg tilskuere. De taktfaste blå blinkene fra politi og ambulanse lyser opp mørket som kommer så altfor tidlig i februar. Måkeskrikene blir flere, høyere. Noe jager dem opp. Den hektiske duren fra den gule båten til dykkerne i brannvesenet når til slutt området der jenta ligger stille med armene ut til siden. Høylytte kommandoer overtar nå for fuglene. Ennå vet de ikke at de kommer for sent.


del i



Kapittel 1

Da fyren med svart lue hadde stirret i flere minutter, trykket Silje på stoppknappen. De blå øynene så rett på henne, etterlot seg en brennende flekk på kinnet. Det prikket i beina, det høyre dirret urolig. Hun reiste seg iltert og stilte seg foran dobbeltdørene, ventet utålmodig på at de skulle gå opp. Lengtet ut fra den klamme innestengte bussen, vekk fra alle de vinterkledde som var stuet sammen i dampen fra fuktige klær. Hun vred forsiktig på nakken, det mørke omrisset av ham kunne skimtes i vinduet. Kom han til å følge etter henne? Lydene av folk som reiste seg, fylte bussen og blandet seg med duggen. Jenta til høyre gjespet. Silje så diskré på henne, ønsket seg den samme roen. Å kunne stå avslappet på en buss fylt med søvnig stillhet, ikke klar til å ta fatt på dagen ennå. Da dobbeltdørene endelig gled fra hverandre, hastet Silje ut i vintermørket. Vendte ansiktet opp mot himmelen. Fuktige snøfiller smeltet i panna. Svetteperlene lot hun bare ligge over leppa. Klamme fingre dro ned glidelåsen på den formløse boblejakka, lettet kvittet hun seg med litt varme. Først da snudde hun seg bakover. Silje flyttet blikket fram og ned i asfalten. Selvfølgelig fulgte han ikke etter. Hvor var hun? Hun så seg rundt. Sentrum var lite og oversiktlig. Det var ikke langt å gå herfra til sykehuset. I de mørke morgentimene hastet innesluttede mennesker forbi, 9


ingen så hverandre. Januar var mørk og nådeløs, gjorde livet dystrere. Oppover den brede Munkegata fikk vinden som blåste opp fra den mørke fjorden, godt tak. Med hissige bevegelser rev den med seg salt luft, dyttet til søppelkasser, dro iltert av hettene til folk som krøket seg mot vinden. Det åpne Torget ga vinden mer fart, styrken økte i kastene før den stanset brått mot Nidarosdomen som sto mørk og urørlig i enden. Silje begynte å fryse og trakk jakka tettere rundt seg. Gjennom suset fra vinden skilte en motordur seg ut. Den gikk saktere enn resten av trafikken, nå kom den nærmere. Silje trakk hetta over hodet og så ned, slapset skvatt hissig rundt støvlettene. Bilen kjørte sakte opp på siden av henne. Det var en mørk bil. Det hadde begynt igjen. En vag følelse av at noen fulgte med henne, hender som hvert øyeblikk ville gripe fatt i henne. Var det et varsel om noe som skulle komme, eller etterdønninger fra det som hadde vært? Silje vendte blikket vekk fra gata, i et butikkvindu skimtet hun omrisset av seg selv. Jakka var blitt altfor stor, hun rettet seg opp. De mørke ringene under øynene var på retur, selv om øynene fortsatt var hovne etter lite søvn. Sakte ble hverdagen bedre, for hvert skritt hun gikk, ble livet lettere. Det skulle bli bra nå. Hun strøk det lyse håret vekk fra det fregnete ansiktet, stakk det hardt under hetta før hun gikk videre med raske skritt. Gjennom porten til Nidarosdomen gikk en snarvei, der var hun skjult for bilene. Føttene stanset etter hvert av seg selv. Da hun snudde seg, var bilen borte. Så sent på ettermiddagen hadde de fleste på avdelingen gått hjem. Silje satt alene ved den bakerste benken på kontoret hun delte med fire andre leger, og gjespet. Alt var så nytt, så annerledes. Akuttmottaket i Bodø hadde vært hektisk og uforutsigbart. Patologen var så stille i forhold, og byen var ukjent. Hun strøk høyrehånda sakte over det lyse håret. 10


Tankefull dro hun i hestehalen, den hadde blitt så mye tynnere. Et mekanisk klikk fra gangen gjorde at hun satte seg opp med et rykk. Det var taklysene som slo seg av. Silje flyttet blikket rundt uten å røre seg. Kontoret var nå det eneste som var opplyst, og hun var eksponert. Det var allerede mørkt ute. Hun skled ned fra den høye kontorstolen og stilte seg foran de store vinduene. I mørket der ute skimtet hun omrisset av de gamle sykehusbyggene, trærne spriket bladløst opp mot den blåsvarte himmelen. Sto det noen i mørket som falt fra byggene? Hun gikk til døra og trykket på knappen, de enorme persiennene gikk ned blad for blad. Pulsen gikk ned i takt med persiennene. Da de var nesten nede, smalt det brått i en dør. Sekunder senere gikk døra inn til kontoret brått opp, og den hengslete skikkelsen til overlege Thorvaldsen kom inn. Han var utnevnt til hennes mentor og tok oppgaven seriøst. I flere uker hadde han informert om rutiner og prosedyrer med stor detaljrikdom. Pensjonsalderen var allerede overskredet, men Thorvaldsen viste ingen tegn til å ville ta av seg den hvite frakken. Eller gå hjem ved normal arbeidstid. «Jaså, Andersen, overtid igjen? Jeg regnet nesten med å finne deg her.» «Det ble visst det. Er roligere her etter at alle har gått, trenger tiden til å oppdatere meg.» Silje så opp på ham med tørre øyne. «Virkelig flott at du er så dedikert i den nye jobben din», smilte han, «men ta nå ikke for hardt i. Ingen forventer at du kan alt etter bare tre uker.» Hun trakk på skuldrene til svar, gikk tilbake til kontorplassen sin og satte seg. Ventet på hva han skulle si. Overlegen ble stående rolig, de grå øynene så ned i bordplata. Blikket flakket da han sakte skjøv brillene opp på neseryggen. Etter en stund brøt Silje stillheten med et kremt. Thorvaldsen kvapp til, rettet blikket mot henne. «Det er kommet inn melding om et dødsfall.» Silje tidde og ventet på fortsettelsen. 11


«Et barn», kremtet Thorvaldsen og grep tak i brillene før han tok dem av. Så på brillene, ikke på henne. Bare suset fra ventilasjonsanlegget brøt den kalde stillheten som hadde lagt seg. «Jeg drar ned til funnstedet. Det er mest sannsynlig snakk om en gutt. Han ble funnet et stykke nedenfor Ladestien i ettermiddag.» «Druknet?» «Det er det vi skal svare på. Du får være med når vi starter obduksjon i morgen tidlig.» Silje nikket alvorlig, bet kjevene lett sammen. «Jeg regner med du forstår at du må forberede deg», sa han og reiste seg. «Både faglig og mentalt.» Hun snudde stolen rundt og så opp på ham. «Mortui vivos docent, Silje», sa Thorvaldsen rolig før han klappet henne på skuldra og gikk ut. Silje fulgte skrittene hans med blikket. Døden lærer oss om livet.