Hanne Gellein
Alle fugler små
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-65824-3 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Stephen Carroll/Trevillion Images og Depositphotos Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Nidelva slynger seg som et hjerte rundt byens sentrum, og denne kalde ettermiddagen banker hjertet for ei jente på ni år. Marinen ligger under den lange skyggen av Nidarosdomen og presser elva til å gå en omvei. Det gressdekte friområdet som om sommeren er fylt av leende barn, grillende studenter og fulle russ, ligger nå islagt og øde. I elva trekker den kalde strømmen vannmassene ned mot fjorden uten stans. Bare spredte måkeskrik høres i det fjerne, båret oppover vannet fra fjorden. Det er som om hele byen holder pusten i sorg over det som har skjedd. Et stykke ut fra gressplenen stikker noe opp, bryter med den evige, jevne bevegelsen i vannet. På en banke midt i elva vaker en rød jakke i det uformelige grå. Vannet strømmer langs kroppen, drar med seg det lysebrune håret og legger det som en vifte rundt det hvite ansiktet. Frostrøyken stiger sakte opp av vannet rundt henne. Trærne langs elva står i givakt, ikke et vindpust forstyrrer. Byen holder pusten, som for å viske bort det som har skjedd. Lyden av desperat leting presser seg gjennom den bleke tåka. Det siste døgnet har vært fylt med lange minutter og timer for alle som holdt pusten; de som lette og ikke turte å blunke av redsel for å overse noe, de som ventet på beskjeden de ikke ville ha. En halv kilometer unna står hun og venter i vinduet, ser 5
ned mot elva uten å vite. Blikket er festet på byen, på elva. På ingenting. Da de blå lysene skinner i skumringen, holder hun pusten. Høyt oppe på Elgeseter bru begynner det å samle seg tilskuere. De taktfaste blå blinkene fra politi og ambulanse lyser opp mørket som kommer så altfor tidlig i februar. Måkeskrikene blir flere, høyere. Noe jager dem opp. Den hektiske duren fra den gule båten til dykkerne i brannvesenet når til slutt området der jenta ligger stille med armene ut til siden. Høylytte kommandoer overtar nå for fuglene. Ennå vet de ikke at de kommer for sent.
del i
Kapittel 1
Da fyren med svart lue hadde stirret i flere minutter, trykket Silje på stoppknappen. De blå øynene så rett på henne, etterlot seg en brennende flekk på kinnet. Det prikket i beina, det høyre dirret urolig. Hun reiste seg iltert og stilte seg foran dobbeltdørene, ventet utålmodig på at de skulle gå opp. Lengtet ut fra den klamme innestengte bussen, vekk fra alle de vinterkledde som var stuet sammen i dampen fra fuktige klær. Hun vred forsiktig på nakken, det mørke omrisset av ham kunne skimtes i vinduet. Kom han til å følge etter henne? Lydene av folk som reiste seg, fylte bussen og blandet seg med duggen. Jenta til høyre gjespet. Silje så diskré på henne, ønsket seg den samme roen. Å kunne stå avslappet på en buss fylt med søvnig stillhet, ikke klar til å ta fatt på dagen ennå. Da dobbeltdørene endelig gled fra hverandre, hastet Silje ut i vintermørket. Vendte ansiktet opp mot himmelen. Fuktige snøfiller smeltet i panna. Svetteperlene lot hun bare ligge over leppa. Klamme fingre dro ned glidelåsen på den formløse boblejakka, lettet kvittet hun seg med litt varme. Først da snudde hun seg bakover. Silje flyttet blikket fram og ned i asfalten. Selvfølgelig fulgte han ikke etter. Hvor var hun? Hun så seg rundt. Sentrum var lite og oversiktlig. Det var ikke langt å gå herfra til sykehuset. I de mørke morgentimene hastet innesluttede mennesker forbi, 9
ingen så hverandre. Januar var mørk og nådeløs, gjorde livet dystrere. Oppover den brede Munkegata fikk vinden som blåste opp fra den mørke fjorden, godt tak. Med hissige bevegelser rev den med seg salt luft, dyttet til søppelkasser, dro iltert av hettene til folk som krøket seg mot vinden. Det åpne Torget ga vinden mer fart, styrken økte i kastene før den stanset brått mot Nidarosdomen som sto mørk og urørlig i enden. Silje begynte å fryse og trakk jakka tettere rundt seg. Gjennom suset fra vinden skilte en motordur seg ut. Den gikk saktere enn resten av trafikken, nå kom den nærmere. Silje trakk hetta over hodet og så ned, slapset skvatt hissig rundt støvlettene. Bilen kjørte sakte opp på siden av henne. Det var en mørk bil. Det hadde begynt igjen. En vag følelse av at noen fulgte med henne, hender som hvert øyeblikk ville gripe fatt i henne. Var det et varsel om noe som skulle komme, eller etterdønninger fra det som hadde vært? Silje vendte blikket vekk fra gata, i et butikkvindu skimtet hun omrisset av seg selv. Jakka var blitt altfor stor, hun rettet seg opp. De mørke ringene under øynene var på retur, selv om øynene fortsatt var hovne etter lite søvn. Sakte ble hverdagen bedre, for hvert skritt hun gikk, ble livet lettere. Det skulle bli bra nå. Hun strøk det lyse håret vekk fra det fregnete ansiktet, stakk det hardt under hetta før hun gikk videre med raske skritt. Gjennom porten til Nidarosdomen gikk en snarvei, der var hun skjult for bilene. Føttene stanset etter hvert av seg selv. Da hun snudde seg, var bilen borte. Så sent på ettermiddagen hadde de fleste på avdelingen gått hjem. Silje satt alene ved den bakerste benken på kontoret hun delte med fire andre leger, og gjespet. Alt var så nytt, så annerledes. Akuttmottaket i Bodø hadde vært hektisk og uforutsigbart. Patologen var så stille i forhold, og byen var ukjent. Hun strøk høyrehånda sakte over det lyse håret. 10
Tankefull dro hun i hestehalen, den hadde blitt så mye tynnere. Et mekanisk klikk fra gangen gjorde at hun satte seg opp med et rykk. Det var taklysene som slo seg av. Silje flyttet blikket rundt uten å røre seg. Kontoret var nå det eneste som var opplyst, og hun var eksponert. Det var allerede mørkt ute. Hun skled ned fra den høye kontorstolen og stilte seg foran de store vinduene. I mørket der ute skimtet hun omrisset av de gamle sykehusbyggene, trærne spriket bladløst opp mot den blåsvarte himmelen. Sto det noen i mørket som falt fra byggene? Hun gikk til døra og trykket på knappen, de enorme persiennene gikk ned blad for blad. Pulsen gikk ned i takt med persiennene. Da de var nesten nede, smalt det brått i en dør. Sekunder senere gikk døra inn til kontoret brått opp, og den hengslete skikkelsen til overlege Thorvaldsen kom inn. Han var utnevnt til hennes mentor og tok oppgaven seriøst. I flere uker hadde han informert om rutiner og prosedyrer med stor detaljrikdom. Pensjonsalderen var allerede overskredet, men Thorvaldsen viste ingen tegn til å ville ta av seg den hvite frakken. Eller gå hjem ved normal arbeidstid. «Jaså, Andersen, overtid igjen? Jeg regnet nesten med å finne deg her.» «Det ble visst det. Er roligere her etter at alle har gått, trenger tiden til å oppdatere meg.» Silje så opp på ham med tørre øyne. «Virkelig flott at du er så dedikert i den nye jobben din», smilte han, «men ta nå ikke for hardt i. Ingen forventer at du kan alt etter bare tre uker.» Hun trakk på skuldrene til svar, gikk tilbake til kontorplassen sin og satte seg. Ventet på hva han skulle si. Overlegen ble stående rolig, de grå øynene så ned i bordplata. Blikket flakket da han sakte skjøv brillene opp på neseryggen. Etter en stund brøt Silje stillheten med et kremt. Thorvaldsen kvapp til, rettet blikket mot henne. «Det er kommet inn melding om et dødsfall.» Silje tidde og ventet på fortsettelsen. 11
«Et barn», kremtet Thorvaldsen og grep tak i brillene før han tok dem av. Så på brillene, ikke på henne. Bare suset fra ventilasjonsanlegget brøt den kalde stillheten som hadde lagt seg. «Jeg drar ned til funnstedet. Det er mest sannsynlig snakk om en gutt. Han ble funnet et stykke nedenfor Ladestien i ettermiddag.» «Druknet?» «Det er det vi skal svare på. Du får være med når vi starter obduksjon i morgen tidlig.» Silje nikket alvorlig, bet kjevene lett sammen. «Jeg regner med du forstår at du må forberede deg», sa han og reiste seg. «Både faglig og mentalt.» Hun snudde stolen rundt og så opp på ham. «Mortui vivos docent, Silje», sa Thorvaldsen rolig før han klappet henne på skuldra og gikk ut. Silje fulgte skrittene hans med blikket. Døden lærer oss om livet.
Kapittel 2
Det var så stille i huset. Hele ettermiddagen hadde gått uten at hun hadde merket det. Ingeborg Witsøe Berg satt på kontoret i loftsetasjen med blikket stivt festet på skjermen. Så tidlig på året føltes det som om det aldri ble lyst, dagene skled sakte mellom grått og svart. Oppslukt som hun var av det hun satt og leste, merket hun ikke at det duse dagslyset hadde forlatt henne. Det blå lyset fra datamaskina lyste svakt opp rommet og kastet lange skygger bak henne som traff den gamle panelveggen. Hvor lenge hadde hun sittet? Øynene var blitt såre. Hun tok av seg brillene og foldet dem sammen. Strakte seg sakte, kjente at ryggen hadde blitt øm. Enten måtte hun kjøpe ny kontorstol, eller så måtte hun jobbe mindre. Ingeborg fnøs lett av seg selv, visste at det siste var utenkelig. I hvert fall med en sånn sak foran seg. Blikket gikk nedover kroppen hun hadde latt forfalle, lesset ned med arbeid og lite søvn. Hun strøk hånda over det svarte håret, det satt i det minste slik det skulle. Fra de store vinduene på kontoret så hun ned på Bybroen som hadde fått ny belysning etter oppussingen. Tankene gikk til stakkaren som på sin første arbeidsdag som sjåfør hadde klart å kjøre ned Lykkens portal, og vekket sinnet til hele byens befolkning. Den hadde blitt satt opp igjen. Lykken kommer tydeligvis tilbake. Ingeborg kjente et stikk i ryggen ved tanken, det var lenge 13
siden hun hadde kjent på lykkefølelsen. Den hadde forsvunnet og forlatt henne i en mørketid som hadde vart i fem år. I en bestemt bevegelse satte hun på seg brillene igjen og bøyde seg fram mot skjermen. Ordene som lyste mot henne, fylte henne med avsky. I morgen startet rettssaken mot en ordfører som var anklaget for seksuelt misbruk av sitt eget barnebarn. Bevisene var overveldende. Likevel måtte hun se på saken fra begge sider, vurdere hans argumenter også. Hun skulle ha et nøytralt utgangspunkt. Ordføreren hevdet han var uskyldig, at jenta løy. Hun var for tiden innlagt i psykiatrien på grunn av selvskading. Bestefaren mente han i flere år hadde tatt vare på henne fordi hun hadde hatt det vanskelig. I avhør hadde han påstått at selvskadingen var en av hennes måter å få oppmerksomhet på, i tillegg til løgn. Jenta på sin side hadde detaljerte beskrivelser av hva som hadde skjedd henne siden hun var ti år gammel. Ordene var kvalmende, men mange år som dommer hadde herdet Ingeborg. Hun forsøkte å distansere seg. En lett bankende lyd snek seg inn øregangen, gradvis stanset hun lesingen. Da hun rettet seg opp for å lytte, hadde det blitt stille igjen. Rommet kjentes med ett kaldere, hun dro fram ullgenseren som hang på stolryggen. Da hørte hun den igjen. Lyden. Taktfast, lett banking. Øynene søkte raskt rundt i rommet, men fant ikke noe uvanlig. Ute hadde det begynt å blåse, vinden fikk fart opp Lillegårdsbakken og traff bordkledningen som pipende sto imot. Det var nok det hun hadde hørt. Hun så vindusrutene gi litt etter for vinden. Regnet rant i striper ned mot karmen, hun fulgte det med blikket. Huset deres lå utsatt til på pynten av bakken. Det var nok vinden. Nei, man kan ikke bli mørkredd i en alder av femti år. Ingeborg tvang blikket bort fra de mørke vinduene og mot det blå lyset. Foran henne var bevisene, saklig opplistet i en juridisk 14
tone. Den kalde vinterblåsten gikk gjennom veggen og rett inn i sjela. Det ble vanskeligere og vanskeligere å holde distanse, spesielt til sakene som omhandlet barn. Det ufattelige som hadde skjedd den vinteren, hadde etterlatt henne i en gradvis kaldere verden. Det denne jenta hadde blitt utsatt for i årevis, gjorde Ingeborg fysisk vondt. Gjentatte ganger hadde hun blitt utsatt for overgrep der hun egentlig skulle være trygg. Igjen ble hun vekket av en lyd. En lav, flakkende lyd. Det var ikke vinden. Ingeborg la ned skjermen, og med det forsvant lyset i rommet. Hun holdt pusten og lyttet. Sakte strakte hun ettertenksomt ut håndleddet, i lyset fra gatelyktene på Bakklandet viste klokka sju. Sharp. Kunne det være Arne? Nei, han var alltid sen på onsdager. Det er alltid en forklaring på mystiske lyder, hadde faren hennes sagt da hun var liten. Ingeborg lukket døra til arbeidsrommet og listet seg ned den smale trappa. Lyden var sterkere nå. Så ble det stille. Det var som om noe været henne og stanset da hun nærmet seg. Noen lyttet etter stegene hennes. Med forsiktige skritt gikk hun ned trappa. Det siste trinnet ga fra seg et knirk, og hun stanset. Pulsen slo hardt nå, hun søkte med blikket foran seg. Førsteetasjen lå opplyst og vennlig foran henne, og ikke minst … tom. Etter å ha fått igjen pusten gikk hun sakte gjennom hvert rom, konsentrerte seg for å holde seg rolig. Det er alltid en naturlig forklaring. «Arne?» Da stemmen traff veggene og returnerte, hørte hun hvor redd hun var. Ingen svarte. «Hallo?» Hun sto midt på stuegulvet da lyden var tilbake igjen. Den kom fra et sted i kjelleren. Blikket gikk kjapt bort mot ytterdøra, den var stengt. Verandadøra var alltid låst. Et kraftig vindkast fikk med ett fart opp bakken og tok 15
tak i huset, som knirket til. Hun skvatt og så ut gjennom de mørke vinduene. I mørket skimtet hun et omriss av noen i hagen. Eller var det speilbildet av henne selv? Nei, dette ble for dumt. Det var ingen vei utenom, hun måtte ned i kjelleren for å se at alt var som det skulle. Klart det ikke var noen her. Men Ingeborg visste at hun ikke var alene i huset. Den dunkle lukta av en annens redsel hadde sneket seg inn i underbevisstheten hennes. Da foten flyttet seg ned fra det siste trappetrinnet til kjelleren, løftet hun hånda rolig, slo forsiktig på lyset. Det var ingen lyder nå, ingen bevegelser. Svetten på ryggen hadde gjort blusen fuktig, og nå klistret den seg klam mot korsryggen. Sakte dro hun hånda over panna. Tvang seg til å fortsette innover i kjelleren. Ved døra til spisskammerset stilte hun seg sidelengs, grep fast rundt håndtaket og åpnet døra så stille hun kunne. Den trygge summingen fra fryseren strømmet imot henne. Etter litt famling fant hun lysbryteren, og de gamle lysrørene blinket noen ganger før det skjærende lyset avdekket et tomt rom. Det var ingen her. Hun pustet ut. Da hørte hun et dunk fra trimrommet rett over gangen. En påfølgende krafsing på veggen gjorde at hun instinktivt grep en paraply fra stumtjeneren som sto i kjellergangen. Med et godt grep om paraplyen med høyre hånd flyttet hun blikket ned på klokka. Om en halvtime ville Arne være hjemme, men hun kunne ikke vente. Med paraplyen hevet åpnet hun døra sakte på gløtt og så inn i rommet som lå åpent og øde. Fra vinduet kom det et svakt lys fra gatelyktene som lyste opp tjue kvadrat med ubrukt parkett. Treningsutstyret kastet lange skygger som hun raskt saumfarte med redde øyne. Det var ingen skap å gjemme seg i. Speilet på veggen gjorde at hun hadde full oversikt. Hun så ingen. 16
I samme øyeblikk som hun slo på lyset, kom noe mot henne. Noe lite og mørkt kom nedover nakken hennes og skrapte henne opp før den dro videre. Et høyfrekvent hyl fylte rommet og Ingeborg krøket seg sammen med hendene over hodet. Rundt henne flakset det i vill panikk. Vesenet stanget i speilet før det kavet seg oppover på veggen. Det var en kjøttmeis. En innesperret og fortvilet kjøttmeis. I panikk så den ned på henne. Ingeborg skled sakte ned på gulvet. Hun så opp på fuglen. Innestengt og uten mulighet til å komme ut. Hvordan hadde den kommet seg inn?