Alle barn kan lykkes

Klok er noe_materie_NO.indd smuds2

11.12.2018 16.15

SOFIE MÜNSTER

Alle barn kan lykkes Lær barnet ditt konsentrasjon, pågangsmot og tålmodighet Oversatt av Mette-Cathrine Jahr

Klok er noe_materie_NO.indd 1

11.12.2018 16.15

INNHOLD BEDRE ENN I GÅR ...............................................................................

4

DEL 1 ALLE BARN KAN LYKKES 1.

Det er fint å være født smart – men er det nok til å lykkes? ......................................................... 16

2.

Selvkontroll – den oversette faktoren ............................................. 21

3.

Evnen til å ta kloke valg: Det viktigste vi kan gi barna våre .................................................. 26

DEL 2 NÅR MOTGANG KOMMER I VEIEN: HVORFOR BARN GIR OPP 4.

Den evige trangen til velvære: Hvorfor barn velger som de gjør ................................................... 38

5.

Den indre stemmen og kunsten å tenke seg om .......................... 47

6.

Vanens makt: Når det man ikke orker, blir til det man ikke kan leve uten ........ 53

DEL 3 VANSKELIG ER BEDRE ENN LETT: HVORDAN BARN FINNER STYRKE I MOTGANG 7.

Vi blir flinke til det vi gjør ofte ......................................................... 65

8.

Det er vanskelig for barn å lære – og det er vanskelig å være foreldre til barn som lærer ............ 72

9.

Vi foreldre har også noe vi må øve oss på ..................................... 89

Klok er noe_materie_NO.indd 2

11.12.2018 16.15

DEL 4 SLIK RUSTER DU BARNET DITT TIL Å LYKKES I HVERDAGEN 10. Hvordan vi kan være der for dem – uten å gjøre ting for dem ............................................................. 106

11.

Om å våge å gjøre feil: Når usikkerheten ikke lenger er et hinder .................................. 113

12. Om å overvinne seg selv: Når stress får barna til å vokse med oppgaven ......................... 133

13. Om å få det beste ut av det nest beste: Når barn lærer å ta seg sammen ................................................. 150

FOR ALLE SOM OGSÅ VIL VÆRE BEDRE I MORGEN............................................................

166

KILDER ....................................................................

168

Klok er noe_materie_NO.indd 3

11.12.2018 16.15

Bedre enn i går

Klok er noe_materie_NO.indd 4

11.12.2018 16.15

D

atteren min sto ytterst på tremeteren, klar til å hoppe.

Hun kikket ned, og så hoppet hun. Et par sekunder senere kom hun opp til overflaten med et bredt glis. Hun hadde vært så ivrig etter å vise meg at hun hadde lært å hoppe at hun knapt kunne sitte stille i dagene før vi skulle i svømmehallen. Jeg var selvfølgelig begeistret, men jeg kunne likevel ikke dy meg for å spørre: «Skal du ikke hoppe fra femmeteren nå?» Hun kikket forskrekket på meg og svarte bestemt: «Nei.» Men jeg fortsatte å presse: «Det ville jo være innmari tøft hvis du gjorde det.» Hun rakk å gå opp til femmeteren og ned igjen en fire–fem ganger.

Til slutt var det like før svømmehallen skulle stenge. Hun gikk opp dit for siste gang, sto ytterst ute på brettet et par minutter, og så hoppet hun. Da hun kom opp igjen til overflaten, var hun lei seg. Hun hadde gjort akkurat som jeg sa, men hun hadde vært skrekkslagen hele veien ned og slått seg da hun traff vannet.

Idet jeg så ansiktsuttrykket hennes, skjønte jeg at jeg hadde gjort noe galt. Og denne feilen endte med et selvmål av dimensjoner: Datteren min har ikke hoppet fra femmeteren siden.

Turen til svømmehallen ble et vendepunkt for meg. Tidligere trodde jeg at jeg som mamma lærte datteren min mot, iherdighet og lyst til å kaste seg ut i nye utfordringer. Men jo mer jeg tenkte over hvilken oppdragelse jeg hadde gitt henne, desto mer skjønte jeg at datteren min hadde opplevd det stikk motsatt. Jeg hadde lært henne å frykte feil, nederlag og utfordringer og dermed hindret henne fra en av de sikreste veiene til suksess i livet: evnen til å stå på – selv om det noen ganger innebærer at vi faller og får oss noen skrammer.

5

Klok er noe_materie_NO.indd 5

11.12.2018 16.15

I månedene etter dette begynte jeg for alvor å dukke ned i forskningen om barn og deres innstilling til læring, om hvordan de har det når noe er vanskelig på skolen, på fotballbanen eller blant venner, og om hvordan de håndterer feil. Min datters reaksjon var absolutt ikke uvanlig. Ifølge forskningen gir halvparten av barna våre opp når de støter på problemer. Mange – særlig jenter – føler seg stresset, og de fleste barn har problemer med å opprettholde interessen for ting og utsetter vanskelige oppgaver og problemer. Når så mange barn sliter, må det være like mange foreldre som står overfor det samme dilemmaet som jeg gjorde.

Jo mer jeg leste, desto flere ubesvarte spørsmål satt jeg igjen med: Hvordan lærer man egentlig barna sine å ta utfordringer og kaste seg ut i det ukjente? Hvordan lærer man dem at frykten for å falle aldri må ende med at de ikke tør strekke seg etter noe? Og hvordan lærer man dem at de skal strekke seg etter sine egne mål og drømmer fordi det er noe de selv vil, ikke fordi mamma eller pappa sier at de skal?

Alle de ubesvarte spørsmålene fikk meg til å ta en beslutning: Jeg ville finne svarene – og det er de svarene som nå har blitt til denne boken. Det er svarene på noen hverdagslige problemstillinger som likevel berører alle oss foreldre dypt: Barna våre, drømmene deres og hvordan de lykkes i livet.

Før jeg skrev boken, jobbet jeg profesjonelt med barn og læring. Jeg var den første direktøren for statsminister Lars Løkke Rasmussens fond LøkkeFonden i Danmark. Der skapte jeg blant annet sommerskolen DrengeAkademiet, som er et intensivt læringsforløp der gutter får et toårs læringsløft i dansk og matematikk på bare to uker. Jeg vet altså av egen erfaring hvor mye vi kan gjøre for barna rent profesjonelt.

Men med denne boken ønsker jeg å vise at vi kan gjøre like mye som foreldre, og at det kan gjøre stor forskjell for barnas skolegang og videre liv.

6

Klok er noe_materie_NO.indd 6

11.12.2018 16.15

Når vi følger debatten om moderne foreldre, kan vi lett få inntrykk av at det bare finnes to typer foreldre til dagens skolebarn: Enten er vi curlingforeldre som går foran barna våre og feier vekk alt som kan tenkes å være tungt eller vanskelig, eller vi er noen overambisiøse tigermødre som går bak barna våre og dytter dem frem med knallharde krav om hva de skal oppnå, og hvordan de skal lykkes. Selvfølgelig ligger det en smule sannhet i det. Mange av oss hjelper nok barna våre litt for mye med leksene, og vi kan være raske til å skrive til læreren om den minste ting. Vi kan også lett ende som kontrollerende foreldre som med løftet pekefinger sier: «Ta deg sammen, da!» Som meg i svømmehallen.

Mens jeg dukket dypere og dypere ned i den kunnskapen som finnes, begynte jeg å undre meg stadig mer. Hvorfor snakker vi bare om enten å gå foran og feie eller om å gå bak og dytte? Hvorfor er det ingen som snakker om å gå ved siden av barna våre?

Vi vet mye om hvilke barn som lykkes i livet, og hvorfor.

Den kunnskapen viser at tiden er inne til å slutte å bruke spalteplass og TV-tid på å kritisere curlingforeldre og tigermødre, og heller snakke om hvordan vi kan gå veien sammen med barna våre i hverdagen. Jeg håper at denne boken kan være det første skrittet på den veien.

Det å gå veien sammen med barna vil si at vi er der for dem – uten å gjøre det for dem. Det høres kanskje abstrakt ut, så la meg kort forklare hva det vil si, og hva det betyr for barna våre.

Uansett hva barna våre ønsker å oppnå, enten av faglig eller sosial karakter, er de nødt til å gjøre en innsats. Det vet vi foreldre godt. Men de færreste av oss er nok klar over hvor mye det faktisk betyr. I dag vet vi at menneskehjernen er ekstremt formbar, og det betyr at vi alle kan lære hva vi vil, og utvikle oss slik vi vil – til en viss grad. Vi må bare øve oss og rette feilene våre, trene fokusert, anstrenge oss, repetere og bruke lang tid på det vi gjerne vil lære.

7

Klok er noe_materie_NO.indd 7

11.12.2018 16.15

Det er ganske enkelt: Talent og evner er ikke bare noe medfødt, noe som skal «oppdages», det er noe barna våre kan dyrke frem, og som de i stor grad kan velge selv, hvis de bare gidder å gjøre det som skal til. Hvis de vil, kan de fleste barn bli veldig flinke på skolen, for de blir gode på det de gjør ofte. De lærer av å gjenta og feile, av å trene og ta seg tid. Det nytter alltid å gjøre noe.

Som foreldre skal vi ikke gjøre jobben for barna våre. På godt og vondt lærer barn mest av at de får lov å prøve selv.

Mange av oss opplever imidlertid at det ikke er fullt så enkelt, for det er nesten alltid greiere og morsommere ting å ta seg til enn å øve og gjøre den innsatsen som skal til for å blir virkelig dyktige. Det er lettere å sjekke Facebook eller spille Minecraft enn å konsentrere seg om leksene. Det er lettere (og tryggere) å la være å rekke opp hånden enn å risikere å bli ledd av hvis man sier noe feil. Og når man kunne ha hjulpet en venn ut av en vanskelig situasjon, er det behageligere og tryggere å snu ryggen til og late som om man har det travelt med noe annet.

I dag vet vi at hjernen er «programmert» til å velge den mest lettvinte løsningen, og derfor må man nesten alltid gjøre et bevisst valg dersom man skal ende med å ta det vanskelige alternativet. Denne indre «konflikten» utkjemper seg ubevisst hos barna våre hver gang det er noe de ikke vil, ikke tør, eller ikke klarer å ta seg sammen til å gjøre. Vi mennesker bruker faktisk tre–fire timer hver dag på å håndtere denne kampen for å ta det vanskelige, men riktige valget. Hvis vi ikke har for vane å spise sunt, mosjonere, holde fokus, søke utfordringer, oppføre oss ordentlig eller styre temperamentet vårt, er det krevende når vi først ønsker å gjøre det, og da forårsaker det mange indre konflikter.

Det er derfor helt naturlig at barna våre også opplever disse indre konfliktene, og de trekker lett konklusjonen: «Dette er ikke noe for meg.» En opplevelse som både er fullstendig riktig og fullstendig feil. Den er riktig fordi hjernen alltid ønsker å velge minste motstands vei, og det påvirker oss alle – også barna våre.

8

Klok er noe_materie_NO.indd 8

11.12.2018 16.15

Men den er også feil fordi barna har godt av å oppleve at de kan lære nye ting, selv om veien dit noen ganger er både vanskelig og slitsom.

Det kan høres ubarmhjertig ut, men i dag vet vi at det nettopp er den evnen – det å kunne takle kampen mellom det lettvinte og det vanskelige – som avgjør om barna lykkes på skolen og senere i livet. Den egenskapen de da benytter seg av, er selvkontroll (også kalt viljestyrke, selvregulering eller selvdisiplin), og før de har lært seg å bruke den, er det vår oppgave å vise dem hvordan det som føles utrygt, ofte er det som er riktig for dem. Selvkontroll er ikke en evne vi er født med, eller som bare er noen få forunt. Det en slags «mental muskel» som blir sterkere av å bli brukt, akkurat som musklene i bena.

I senere år har en rekke studier dokumentert at barn og voksne med god selvkontroll er gladere, har høyere selvfølelse og har bedre helse enn andre. De har mer langvarige og tilfredsstillende forhold til andre mennesker. De håndterer stress, konflikter og motgang på en bedre måte. De får bedre yrkeskarrierer med flere muligheter til å tjene mer penger – og de lever lenger. Sammenlignet med andre egenskaper som også har en viss innflytelse på dette positive bildet, havner selvkontroll øverst på listen.

Evnen til selvkontroll er en bedre indikator enn intelligens for å forutsi om vi klarer å skaffe oss en utdanning eller ei.

Overraskende nok ser det også ut til at selvkontroll har like stor betydning for barnas kommende voksenliv som deres sosiale arv.

Mange forbinder intuitivt selvkontroll med noe negativt: Man begrenser seg selv og er mindre «menneskelig», man kan ikke være spontan og ha det gøy. Noen tror dette er noe man lærer på en streng engelsk kostskole, der det er forbudt å oppføre seg som barn. Men når vi ser nærmere på hva selvkontroll betyr for oss, knuses det bildet – heldigvis!

Selvkontroll eller viljestyrke handler om å lære å tenke over det vi gjør, før vi gjør det. Og det er viktig, for mange ganger er

9

Klok er noe_materie_NO.indd 9

11.12.2018 16.15

vi i ferd med å gjøre noe – eller har lyst til å gjøre noe – som vi egentlig ikke ønsker på lengre sikt. Lærer vi oss å stoppe opp og tenke over hva vi gjør, kan vi klare å holde fast ved målet vårt og verdiene, idealene og drømmene våre. Viljestyrke dreier seg altså ikke så mye om kontroll, men snarere om å velge det som er riktig for oss. Det kan virke abstrakt, men helt konkret betyr det at barn med selvkontroll kan si til seg selv: «Ja, denne timen er kjedelig, men jeg vil likevel ha mest mulig ut av den, og derfor skal jeg gjøre en innsats.» Barn uten selvkontroll hopper over den tankeprosessen og begynner i stedet å tulle, sjekke mobilen eller velge minste motstands vei – «for timen er jo så kjedelig». Når barn med selvkontroll for eksempel føler seg stresset, klarer de å betrakte stresset som en utfordring, altså som noe de kan takle, mens barn uten selvkontroll ofte blir maktesløse og rammes av ukontrollerbar nervøsitet. Det finnes overraskende mange situasjoner der barn bør kunne tenke over hva de driver med, og velge det vanskelige alternativet: når de skal konsentrere seg, når de skal snakke ordentlig, når de skal være der for vennene sine, når de skal hjelpe til hjemme, når de taper i spill, når de får dårlige karakterer, når de er nervøse for noe, når de skal anstrenge seg, og når de bare trenger å øve seg litt mer. Dette er situasjoner der det er minst to forskjellige handlingsmuligheter: det lette alternativet (som hjernen deres uten videre anbefaler) og det vanskelige alternativet (som er det vi må lære dem er det riktige).

Går vi ved siden av barna våre, kan vi lære dem å ta styringen over seg selv og veien videre i livet. Det er ikke vi som bestemmer tempoet – som en tigermor – og det er ikke vi som beskytter dem mot den motstanden de møter – slik curlingforeldre gjør.

På godt og vondt er vi der for dem, uten å gjøre det for dem.

Det krever noe av barna våre, men det krever også noe av oss foreldre. Vi må venne oss til å la barna oppleve vanskelige følelser som usikkerhet, stress, manglende lyst eller frykt for ikke

10

Klok er noe_materie_NO.indd 10

11.12.2018 16.15

å være «god nok». Underveis vil de sannsynligvis tenke: Kan jeg?

Tør jeg? Kommer det til å gå galt? Nytter det? Gidder jeg? Kan jeg leve opp til de andres forventninger? (Akkurat som vi selv tenker av og til.) Men ved å gå veien sammen med dem kan vi være der for dem og hjelpe dem til å se verdien av de vanskelige tingene de går igjennom. Dermed venner barna seg til å merke at utfordringer som føles uoverstigelige her og nå, dels er ufarlige, dels er noe de faktisk kan vokse på og lære noe av. Vi kan ikke gi barna våre noen garanti for at de aldri vil føle seg ydmyket fordi de gikk i stå under en muntlig presentasjon i klassen. Men vi kan love dem at vi kan snakke om hva som skjedde, og hva de kan gjøre annerledes en annen gang. Da kan vi få dem til å innse at de har blitt flinkere og bedre rustet enn de var i går, selv om det føltes vanskelig mens det sto på. I andre situasjoner vil det vise seg at frykten var ubegrunnet. Det skjedde ikke noe da de akte ned den bratte bakken – annet enn at det kilte i magen og var innmari gøy.

Ved å snakke med barna om både små suksesser og små fiaskoer kan vi lære dem at det ikke er skoleresultatene som gjør at vi er stolte over å være foreldrene deres, men motet, iherdigheten og evnen til å reise seg igjen etter en vanskelig situasjon.

Det å gå veien sammen med barna dreier seg imidlertid ikke bare om motgang og feil. Det handler faktisk også om oss foreldre og vårt eget forhold til de samme spørsmålene. Tør vi inkludere barna våre i de utfordringene vi selv sliter med, og tør vi dele de feilene vi gjør, de små kampene vi kjemper, vår egen usikkerhet og det vi lærer av den? Det er sant at barn ikke gjør som vi sier, men som vi gjør. Derfor er det viktig at vi har mot til ikke bare å fortelle om «den gang da vi var barn», men åpent tør innrømme at vi også – selv om vi er voksne – på godt og vondt er nødt til å øve oss for å bli bedre.

Det er ikke den enkleste veien å gå, det skal jeg hilse og si – hverken for barna eller for oss foreldre. Men jeg mener at det er verdt det, for det lærer barna kunsten å bli flinke til noe – på skolen, i vennskap, i sport, ja, i alle sammenhenger.

11

Klok er noe_materie_NO.indd 11

11.12.2018 16.15

I sommer deltok den ni år gamle datteren min på en sirkusskole. Som avslutning på en ukes intensiv akrobat- og klovnetrening skulle de sette opp en forestilling. Til det store showet skulle det selvfølgelig lages en flott sirkusplakat til lyktestolpene, og det ble utlyst en konkurranse om hvem som kunne lage den beste plakaten. Min datter elsker alt som har med kunst og håndverk å gjøre, og jeg overdriver ikke når jeg sier at hun hadde svært høye forventninger til sin egen prestasjon.

Den dagen konkurransen ble avgjort, var jeg like spent som henne på hva de andre barna hadde sagt om plakaten hennes.

Og med det samme jeg møtte henne, ga hun meg svaret, kort og konsist: «Mamma, jeg vant ikke.»

Hun overdrev ikke sin egen fiasko. Nesten ingen av barna syntes at plakaten hennes var noe særlig pen, og hun havnet ikke engang blant de fem beste. En hard sannhet – men hun smilte likevel da hun sa det, og var full av nysgjerrighet: Hvordan kunne hun ha løst oppgaven på en annen måte? På veien hjem i bilen snakket vi om hvordan man bygger opp en plakat, og hva hun ville gjøre annerledes neste gang hun fikk sjansen til å være med i en plakatkonkurranse. Jeg fortalte henne også at forlaget mitt nettopp hadde bedt meg om å skrive om så godt som hele denne boken (som jeg selv i grunnen var ganske fornøyd med).

Ikke fordi den var dårlig, men fordi den ikke var god nok – ennå.

Den dagen – som alle andre dager – var mitt budskap til henne: Vi er på vei. Bedre enn i går, men ikke helt der vi gjerne vi være i morgen. Uansett så går vi veien sammen.

12

Klok er noe_materie_NO.indd 12

11.12.2018 16.15

Klok er noe_materie_NO.indd 13

11.12.2018 16.15

Klok er noe_materie_NO.indd 14

11.12.2018 16.15

DEL 1:

ALLE BARN KAN LYKKES

Klok er noe_materie_NO.indd 15

11.12.2018 16.15

1.

Det er fint å være født smart - men er det nok til å lykkes?

Klok er noe_materie_NO.indd 16

11.12.2018 16.15

Del 1

• Kapittel 1

Jeg vil gjerne kort fortelle om den forskningen som ligger til grunn for denne boken, og som har økt min egen forståelse for hva vi må gi barna våre med hjemmefra, for at de skal klare seg bra i livet.

Historien begynner på en liten flekk på kartet over USA. I Michigan ligger det en industriby med det pussige navnet Ypsilanti. Med mindre man er svært glad i biler, er det nok bare i forskerkretser man ikke utelukkende trekker på smilebåndet av navnet. Det som primært har satt Ypsilanti på verdenskartet – bortsett fra bilmodellen Tucker – er nemlig et forsøk som ble gjennomført på Perry Preschool i 1960-årene.

I 1962 rekrutterte et forskerteam en gruppe barn i alderen 3–4 år med lav IQ fra et område i Ypsilanti der det hovedsakelig bodde fargede og fattige. Barna ble delt inn i en intervensjonsgruppe og en kontrollgruppe. Intervensjonsgruppen fikk delta på et spesielt tilrettelagt toårig førskoleprogram på Perry Preschool, mens kontrollgruppen levde livet som de pleide.

Formålet med prosjektet var å undersøke om førskoleprogrammet kunne øke barnas intelligens, og om det i så fall ville ha en positiv smitteeffekt på barnas videre ferd i livet som ungdommer og voksne. Deltakerne er i dag i 50-årene, og forskerne har fått et solid innblikk i hvordan livet utviklet seg både for barna fra Perry Preschool, og for barna fra kontrollgruppen.

I årene umiddelbart etter forsøket ble det faktisk ansett som litt av en fiasko. Barna fra Perry klarte seg riktignok bedre på faglige prøver enn barna i kontrollgruppen, men resultatene holdt seg ikke over tid. Da Perry-barna kom i 3. klasse, skåret de på samme lave nivå i en intelligenstest som barna i kontrollgruppen.

Mange år senere ga imidlertid dette forsøket støtet til en bemerkelsesverdig oppdagelse. Et nytt forskerteam under ledelse av amerikaneren James Heckman, professor i økonomi ved University of Chicago og tidligere vinner av Nobelprisen i økonomi, undersøkte dataene som var samlet inn i barnas ungdoms- og voksenliv. Og her dukket det opp et interessant mønster: Barna fra Perry Preschool hadde fremdeles den

17

Klok er noe_materie_NO.indd 17

11.12.2018 16.15

samme lave intelligensen som barna i kontrollgruppen, men sammenlignet med kontrollgruppen hadde Perry-barna som 15-åringer en bedre innstilling til skolen og større sannsynlighet for å gjennomføre et skoleløp. Som 27-åringer hadde de større sannsynlighet for å være i jobb, og som 40-åringer hadde de større sannsynlighet for å tjene mer enn 25 000 dollar i året og mindre sannsynlighet for å ha vært arrestert eller leve på offentlig stønad.

Forklaringen på de oppsiktsvekkende resultatene fant Heckman i forsøksdata som ingen hadde analysert tidligere.

Både barna i intervensjonsgruppen og barna i kontrollgruppen ble vurdert av lærerne sine på to områder: personlig atferd, det vil si hvor ofte barna bannet, løy, stjal, kom for sent eller var borte fra skolen, og sosial utvikling, som handlet om hvor nysgjerrige de var, og hva slags forhold de hadde til klassekamerater og lærere. Heckman ga disse egenskapene merkelappen «ikke-kognitive evner» for å understreke at det er egenskaper som ikke har noe med barnas intelligens å gjøre.

Etter tre års analysearbeid kunne Heckman og forskerteamet hans konkludere med at disse ikke-kognitive evnene – for eksempel selvkontroll, nysgjerrighet og sosial tilpasningsevne – kunne forklare det meste av de positive forskjellene mellom barna fra Perry og barna i kontrollgruppen.

Perry-forsøket mislyktes altså med å øke barnas intelligens, men lyktes med å påvirke barnas ikke-kognitive evner i positiv retning og dermed også atferden deres. Det viste seg å gjøre en kjempeforskjell for barna senere i livet. Forsøket gjorde i siste instans noe bra for barna. Det snudde også opp-ned på forestillingen vår om hva som egentlig trengs for at vi mennesker skal lykkes i livet.

18

Klok er noe_materie_NO.indd 18

11.12.2018 16.15