Alexander Rybak Trolle og den magiske fela

Materie_5k.indd 1

14.08.15 09.52

© CAPPELEN DAMM AS 2015 ISBN 978-82-02-49021-8 1. utgave, 1. opplag 2015 Illustrasjoner: Thomas Kirkeberg Omslag: Thomas Kirkeberg Design: Elisabeth Vold Bjone Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2015 Satt i 12/17 pkt. Sabon og trykt på 130 g Arctic Volume Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

LYDBO K Forteller: Dennis Storhøi Hulderkongen: Stig-Werner Moe Ordføreren: Anders Baasmo Christiansen Trolle: Alexander Rybak Alva: Pernille Hogstad Stene Tekst, musikk og arrangementer av Alexander Rybak Tekster av Thomas Wærnes: «Trollbinde deg», «Danse for trærne», «Blant fjell» Melodi av Igor Rybak: «Vår stjerne» MUSI KKP RO DUKSJO N : Innspilt, mikset og mastret i Masterpool Studio av Knut Bjørnar Asphol

Materie_5k.indd 2

Knut Bjørnar Asphol:

Alexander Rybak: Stian Carstensen: Martin Windstad: Kor:

Gitarer, banjo, mandolin, bass, kontrabass, perkusjon, trommer og programmering Fiolin, strykere, piano og programmering Trekkspill Trommer («Du bare du», «Kom til meg» og «Danse for trærne») Anders Baasmo Christiansen, Ane Carmen Roggen, Ingunn Dalland, Tone Lise Asphol, Alexander Rybak

Barnekor:

Superbarna Tobias Asphol, Benjamin Asphol, Kristine Bang Thori, Pernille Hogstad Stene, Thea Haugland og Jenny Louise Helt

14.08.15 09.52

Prolog

Hulderkongen

Huldermyren var ikke et sted man oppsøkte frivillig.

Den lå bortgjemt i dypet av en mørk skog, som en uhyggelig hemmelighet. Ikke et levende vesen fantes i nærheten, bare noen tynne trær stakk opp i utkanten av myren. Ofte virvlet det et slør av tett tåke i dette området, og da kunne man skimte skikkelser som beveget seg mellom trestammene.

Det var gjenferd, huldre som en gang hadde vært ungjenter, og som hadde levd i landsbyene ved skogen.

Hver gang tåken senket seg over myren, dukket huldrene opp. Da stod de opp fra de døde for å danse. De beveget seg uten lyd, et stille varsel om at noe skummelt snart kom til å skje.

Huldrene ventet på at herren deres skulle våkne fra sin dype søvn.

Og herren, det var Hulderkongen.

Han lå i dvale, godt beskyttet av trærne. Pusten hans gikk langsomt. Hulderkongen var en stor og mørk skikkelse, og han hadde levd lenger enn noen kunne huske.

Ja, i flere hundre år hadde det blitt fortalt legender om ham. Hulderkongen hadde gjort unevnelige ting for å forbli konge. En gang i hver mannsalder, da våknet Hulderkongen.

Og da var ingen skoger trygge.

–3–

Materie_5k.indd 3

14.08.15 09.52

Ikke langt fra den sovende Hulderkongen, på en stor stein, lå det en fiolin. Den var hans hemmelige, magiske våpen. De som ble utsatt for musikken fra fiolinen, ble forhekset. Tonene lokket dem lenger og lenger inn i skogen, helt til de endte opp i myren.

Ingen kunne motstå klangen fra fela.

Men som med alle forheksede gjenstander, var også fiolinen lunefull. Og mens huldrene ventet på at Hulderkongen skulle våkne, begynte fiolinen å bli utålmodig.

Den lengtet etter å bli spilt.

Materie_5k.indd 4

14.08.15 09.52

–5–

Materie_5k.indd 5

14.08.15 09.52

Del 1

Kapittel 1

– Trolle, kommer du ikke nå, får du ingen grøt!

Stemmen til Matmor gjallet i Trollskogen.

Trolle lot som han ikke hørte. Han var opptatt med sitt, han hadde nettopp laget seg en ny hale. Den var lang og fin, med strimler i enden. Den så nesten ut som en ekte hale, tenkte han stolt mens han bandt den rundt livet.

Det var en mild dag til å være på senhøsten. Vinden strøk gjennom trærne og fikk gule og røde blader til å skjelve. Trolle satt alene på steinen nede ved elvebredden og lyttet til bruset fra vannet. Dette var favorittstedet hans. Her kunne han være helt for seg selv og la tankene strømme fritt, langt borte fra de andre trollbarna som lekte sisten, kranglet eller sloss. De la ofte ikke merke til Trolle engang, og når de først nærmet seg, var det gjerne for å spille ham et puss eller erte ham.

Men på tenkesteinen nede ved elven fikk han være i fred.

Plutselig kløp noen Trolle i øret. Han hylte høyt.

Det var Matmor. Og nå var hun sint. Hun passet på at alle trollbarna skulle få i seg nok mat, og den oppgaven tok hun alvorlig.

– Hvor mange ganger må jeg rope på deg? Og hvor mange ganger skal jeg måtte hente deg her nede?

Hun dro ham bortover etter øret.

–6–

Materie_5k.indd 6

14.08.15 09.52

–7–

Materie_5k.indd 7

14.08.15 09.52

– Grøten er snart kald! fortsatte hun.

Hun slengte ham fra seg ved trestubben som var trollenes spisebord.

– Si unnskyld!

– Unnskyld, hvisket Trolle.

De store trollkarene drev og kappåt for å imponere trollkjerringene, mens trollbarna kastet grøten i seg fordi de ville fortsette å leke.

Trolle sank enda lenger ned på stolen. Han holdt seg til øret, det gjorde fremdeles vondt etter Matmors behandling. Ja vel, så hadde han store ører, men man behøvde jo ikke å dra og røske i alt som var stort. Selv hadde Matmor en uvanlig stor bakdel. Skulle sett om hun hadde likt det hvis noen dro og røsket i den, tenkte Trolle.

Det hadde ikke vært så lett for Trolle. Han var født annerledes. Riktignok hadde han store, hårete føtter, spisse ører og tjukt, uvasket hår som alle andre troll. Men en fin, pelskledd hale å veive med, det hadde ikke Trolle. Halen hans var en stusselig taustump han hadde bundet fast rundt livet.

Trolle stirret trassig ut i luften. Hva var egentlig en hale godt for? Den ville jo uansett bare være i veien når man skulle sette seg.

Men samtidig visste han det godt: Troll skulle ha hale. Og det at han manglet hale, var naturligvis noe de andre troll­ barna alltid fleipet med.

Nå kikket et av ertetrollene skøyeraktig mot ham: – Du, Trolle? Når vinteren kommer og halene våre blir hvite, blir halen din også det?

Det kom en forsiktig latter fra de andre barna, mens de aller minste trollungene ventet spent på Trolles svar.

–8–

Materie_5k.indd 8

14.08.15 09.52

Trolle pirket i grøten.

–Jeg får vel bare lage en ny vinterhale når den tid kommer.

Dere skal se at den blir fin.

Barna visste ikke helt hva de skulle mene om det. Til slutt sa ei jente: – Det går ikke an å lage en hale. Enten så har du en, eller så har du det ikke.

Så lo de og løp av gårde for å leke gjemsel, og Trolle satt alene igjen.

Materie_5k.indd 9

14.08.15 09.52