AlexanderLøken
Ulvehammeren
EdvardFrostsekspedisjoner
©CAPPELENDAMMAS2016
ISBN978-82-02-49174-1
1.utgave,1.opplag2016
Omslagsdesign:AndersBergesen,Superultraplus
Sats:Type-itAS,Trondheim2016
Trykkoginnbinding:UABPRINT-IT,Litauen2016 Satti10,5/13,5pkt.Sabonogtryktpå80gEnsoluxCream1,6.
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovensbestemmelser. UtensærskiltavtalemedCappelenDammASerenhvereksemplarfremstilling ogtilgjengeliggjøringbaretillattidenutstrekningdeterhjemletilovellertillatt gjennomavtalemedKopinor,interesseorganforrettighetshaveretilåndsverk.
Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvarog inndragning,ogkanstraffesmedbøterellerfengsel.
www.cappelendamm.no
Prolog
Svalbard,13.januar1889
Femskikkelsertrossetdenpiskendesnøføyka.Stormlyktenedereskastetlyspåtrekonstruksjonersomsikkert haddeværtkranerellerstøttepilarer.Deliknetgustne ribbeinderdestakkoppavsnøen.
Denførsteavskikkelseneforsertesnøskavlensomdelvisblokkertegruveinngangen,englefsendekjeftiden brattefjellsiden.Defireandreklatretetter.
Velinnetoklederenavsegdenpelsforedehetta. Ansiktethennesvarblekt,medunntakavdeblåsvarte tatoveringenesomprydethaken.Deminnetmestom tornekledderosestilkerderdestraktesegfrahakespissentilunderleppa.Hunhaddepåsegenlueavull, oghårtjafser,rødesomglør,rammetinnansiktethennes.
«Jegtrordetteerdenrettegruven,herrBrand,»sahun ogsnuddesegtilmannensomkometterhenne.«Detmå detvære.»
PetterBrandtokogsåavseghetta.Hanhaddeetsmalt ansiktmedentynn,uinteressantbartsomforøyeblikket vardekketavfrost.
«Utvilsomt,»bemerketBrand.«Erdetnoenandre gruverherpåSvalbard?»
KapteinOlgaRustvikristetpåhodet.
«Ikkeforeløpig,»sahun.«Somjegvetom.Mendeter velbareetspørsmålomtidførflerefårøyneneoppfor kullforekomsteneher.»
Enrøsligkarkomrutsjendeoversnøkanten.Irritert brøytethansegmellomdem.Hanhaddeetansiktmed hudsombark,meddypefurerogarretteretvoldeligliv igateneiKristiania.
«Laossgjøredetvikomhitfor!»brummethan. Øyneneskjelteundersvartebrynsomomfavnethverandreoverneseryggen.
KapteinRustvikskjøtetskarptblikktilbake.
«Tadetrolig,Krüger!»snerrethun.«Ikkeglemhvem sombestemmerher.»
OttoKrügerlademonstrativtenvottekleddhåndpå riflestroppenhanhaddehengendeoverskulderen.«Jeg lystrerikkekvinnfolk,»nærmestspyttethan.«Brander lederenforSvartskjortene,ogjegtarkunimotordrefra ham!»
KapteinRustvikfikettildenstoremannen.Armen hennesbevegdesegsårasktatKrügerknaptrakkå blunke.Skinnvottenhennesdempetdetuventedeslaget, mendetvarallikevelhardt.Krügerstirretforfjamset, somomhanglemteathanvanligvissmadretfolkibakkenforlangtmindreenndette.
«JegerkapteinenpåValkyrien,»frestekapteinRustvik.«Ogdetvilleikkekostetmegenhalvtankeåetterlatedegheriisødet.»Pupillenehennesvarbråttsmåsom knappenåler.«Selvidioterkanfryseihjel,Krüger.Du gjørkloktiåhuskedet!»
KrügerskultemotBrand.
«Skalduikkesinoe,sjef?»
Brandgnedhåndbakenunderdenrennendenesasi.
«KapteinRustvikersjefenpådenneturen,»sukket
hanogstudertedenvåtestripenpåskinnvotten.«Gjør somhunsier.»
«Flott!»utbrøtkapteinRustvik.«Daerdetavgjort.»
Så,utenetordtil,løftetkapteinenlyktenogsatte nedovergruva.Meddenledigehåndentrakkhunen tomahawkoppavbeltet.Detvarenindianerøkshun haddefåttavdensammestammensomhaddegitthenne ansiktstatoveringene.Dehaddeogsålærthenneåslåss somdem,ogRødeUlv,somdehaddekalthenne,hadde rasktovergåttindianerneivillskapogdristighet.
BrandogKrügerfulgteetterhennemedgeværene parate.BakdemigjenkomdesistetoSvartskjortene, somikkehaddeblandetseginnidiskusjonen.Debaren avlangtrekassemellomseg.
Gruvesjaktenblesmalereettersomdekomdypere.Ikke etoverflødigspadetakhaddeblitttattforågjøretunnelenstørreenndetsomvarheltnødvendig.Gruvearbeidernevarblittdrevetframover,kontrollertavenindre stemme,haddedeforklart.Enstemmesomikkebare haddebeordretdemtilågrave,mensomogsåhadde nektetdemhvile.Flereavdemhaddekollapsetavtørsteogutmattelse,medhudenihåndflateneforvandlettil blodigefillerettertusenvisavspadetakoghakkesving.
Etterhvertbletunnelensåsmaloglavatfølgetmåtte gådukknakket.MentilkapteinRustvikslettelseledet densnartutienstørretunnel.Eneldgammeltunnel gravdutavlangtmerkyndigehenderenngruvearbeidernes.
Veggenevarnestenglatte.Kapteinenlotlysetfralyktengliovertunnelveggen.Etansiktstirrettilbakepå henne,oghunskvattbakover.Stirrendeøyneogsylskarpetenner,rissetinnifjellsiden.Svartskjorteneløftet
lykteneogendaflereansikterkomtilsyne.Gudebilder fraensvunnettid.
«Jeglikerikkedette,»mumletKrüger.
KapteinRustviksnøftethånlig,mensaingenting.Hun fortsattebarenedovertunnelen,stadigdypereinnifjellet.
Omsidernåddedeenpassasje,enbuegangskåretgjennomfjellveggen.Denvarhøyogbred,somomstørre vesenerenndemskullekunnepasseregjennom.Kapteinenskrittetvaktsomtgjennompassasjenogbråstoppet.
Foranhenneåpnetdetsegenenormhallskåretut avgrunnfjellet.Hunsteginnihallen,ogdahungispet,galydengjenklangunderhvelvingen.Veldigesøyler avmassivsteinstøttetopptaketoverdem.Devarsikkerthøyereenntimann.Hunløftetlykten,enmoderne lyktmedspeilsomgjordeatmankunnefokuserelyset iénretning.Ilysetsåhunatdennærmestesøylenvar meisletuttilåforestilleenvikingkrigersomstøttetseg tiletsverd.Etterhvertsomhunpassertedem,såhun atsøyleneisteinhallenikkeforestiltemennesker,men guder.Noenkjentehunigjen,somenøydeOdin.Andre varbarefryktinngytende,ogoverveldendeisinstørrelse. Detaljenevarskremmenderealistiske.Hvaslagssivilisasjondethaddeværtheroppeinordsomkunnehabygget noesånt,visstehunikke.Menenfølelseavatdetikke varmenneskersomvarbyggmesterne,fikkhennetilå følesegsomeninntrenger.Eninntrengerigudenesrike. PetterBrandkomopppåsidenavhenne.Hanholdtopp lykten,motdenenesøylenetterdenandre,målløsover denneunderjordiskekatedralen.
«Hvaslagsstederdette?»hvisketBrand.Hanhadde stoppetogstøttetsegpåknærne,somomhanmåtte holdedemfastforatdeikkeskulleskjelveukontrollert.
«Gudenesgravkammer,»hørtekapteinRustvikseg selvsi.
Ogsådetglattesteingulvetunderdemvardekorertmed mystiskesymbolerogdypegraveringer.Støvlenederes gagjenlydderdebegasegdypereinnoveristeinhallen.
Snartkunnedeseendenavhallen.Denendtebråttien massivvegg.Dadekomnærmere,avslørtelyktenederes atogsådenneveggenvardekorertmednoesomliknet runetegn.Engigantiskdørvarskåretinniveggen.Men dørenvisteingentegntilåkunneåpnes,oghaddehelleringenhåndtak.Overdørenvardetenskulpturavet hode,medenglefsendekjeftogspisseører.Enulv.
Dadenærmetsegbegynteinskripsjonenepådørenå avgietspøkelsesaktig,blåliglys,mendekunneikkese noenkildetillyset.KapteinRustvikogBrandstirretforskrekket.Ulvensøyne,høytderoverdem,glødetogså faretruende.
«Der!»utbrøtBrand,dadehaddefåttsummetseglitt. Hanvarbarenoenmeterunnaveggennåoglysetfralyktenhansfaltpåengjenstand.
Engjenstandsomsåuttilåhablittpressetinniden svartesteinveggenavumenneskeligekrefter.
«Endelig!»hvisketkapteinRustvik.«Gruvearbeidernehadderett!»
Detvarenhammer.Storsomeislegge,medtokvadratiskehoder.Enkrigshammer.
Idethunlentesegnærmerehammeren,kjentehun hvordanhåretiluggenkrølletseg.Enmetallisksmakla segsometbeleggpåtunga,ogdetkribleturovekkendei tennene.
Hvertavhammerhodenevarmeisletutsomglefsende ulver.Restenavhammerenvardekorertmedruneskrift,
ogdetgroveståletvararreteetterutalligeslag.Detlange skaftetvarogsåavjern,menvarsurretinnitykkelærreimer.Ulveøyneneglødetblålig,somomlynetvarblitt fangetihammeren.
Brandhaddestoppetnoenmeterfraveggen.
«Kandetvirkeligværeden?»spurtehanmedærefrykt istemmen.«Mjølner?»
KapteinRustvikskalvlitt,somomhunfikkfrysningerbareavåhørenavnet.
«Jegbryrmegikkeomdeterhammerentilsnekker GregersiVognmannsgata,»brummetKrügeridethan banetsegforbiBrand.«Laossfådennedfraveggen!»
«Nei!»skrekkapteinRustvik.
Mendetvarforsent.Krügerlatohåreteneverpå hammeren.Isammesekundkastetkapteinensegrundt ogfikkveltetBrandoverende.Etglødendehvittlysfylte kammeret,etterfulgtavetoverdøvendesmell.Detvar someneksplosjonutenrøykogflammer.Sometlynnedslag.Hammerenbleskuttutfraveggen,ogkaptein Rustvikrakkakkuratåvrisegunnasådenbommetpå hodethennes,pulverisertehjørnetpåsokkelentilenav steinsøyleneogskrensetviderebortovergulvetienblåligtåke.Såstoppetden.
MedstoreanstrengelserfikkkapteinRustvikkavet segopppåénarm.Huntoksegtiløretderentynnstripe blodpipletut.Brandlåifosterstillingpåsteingulvetved sidenavhenne.Ansiktethansvarsvartavsot.Halvtsvimeslåttsnuddekapteinensegmotveggenhvorhammerenhaddehengt.Detlysteikkelengreavinskripsjonene. Veggenvarsvart,kaldoglivløs.OttoKrügervarforsvunnet.
Såfikkhunøyepånoeiskyggenavveggen.Etpar svartsvidde,rykendestøvler.
«Krüger!»hviskethun.Mannensomhaddeeidstøvlene,varsågodtsomfordampet.Hungnedsegi øyneneogprøvdeåtrekkepusten. «Hvaskjedde?»utbrøtBrand.
Hanbleavbruttavetsmertefullthosteanfallogvoldsommekrampetrekninger.DetogjenlevendeSvartskjortenehaddeogsåblittslåttibakken,menvarnåpå beinaigjen.Destirretpåhammerensomnestenhadde knustkapteinen.Denhaddelagetetlitekrateristeingulvet.BrandogkapteinRustvikstavretsegovergulvet motden.Detdampetavulvenesvidåpnenesebor.Lyset iulveøynenehaddesluknet.
KapteinenvinketSvartskjortenetilseg. «Kommedkassen,»beordrethun.
Stemmenvartørrsomhøstløv.Mennenesmåløpbort medkassenogsattedenpåsteingulvet.Kapteinenåpnet slåenogløftetavlokket.Kassenvarfyltmedhalm,og vartombortsettfratohansker.Devartemmeligkorte, avtykkoksehud,ogdekketavstålbeslag.Kapteinen trakkdempåseg.«Mankanstikkehendeneiglødende lavameddisse.»Stemmenhennesvarhes.«Fårhåpedet holder.»
Hunsnuddesegogtoktoskrittmothammeren.En lydløsbønnunnslappleppenehennesførhunbøydeseg framover.Medbeggehendergrephunhammerskaftet.
Kapteinensperretoppøynene.Ryggenhenneskrummetseg.Tenneneskarmothverandre.Sågahunfraseg etlangtrukkentsmertehyl.Menhunslappikketaket. Medforferdeligeanstrengelserløftethunhammerenog stavretmotkassen.
«Holdderepåavstand,»hvestehun.Tårenestrømmet nedoverkinnene.Hunfaltnedpåettkne,ogfikkvarsomt plasserthammerenihøyet.Strakskollapsethunside-
lengs.Hunpressetansiktetmotdetkjøligesteingulvet. Medhigendepustrevhunavseghanskene.Håndflatene ulmetrødt.Hunpressetdeminniarmhulene,menshun betsegiunderleppa.
«KapteinRustvik?»Brandsattesegpåhukvedsiden avhenne.«Gårdetbra?»Hanlaenhåndpåskulderen hennes,nestenomsorgsfullt,mentrakkdenraskttilseg. Hansåpåhåndensin.
«Jegfikkstøt!»hviskethanforbauset.
Kapteinensattesegsakteopp.Hårethennessåuttilå værelevendederdetstoutunderlua.
«Jeglever,»sahun,mestforåoverbevisesegselv. Stemmenhennesvarsvak.Hunbøydesegnedoglukket lokketpåkisten.Sålåstehundenmedenhengelås.
«Laossdrahjem.»HunkikketopppåBrand.«Herr Minkventer.»Svartskjorteneledetan,medkassenmellomseg.Brandhjalpkapteinensomfremdelesvarustø. Medlittanstrengelserkryssetdesteinhallen.Dade nåddebuegangenpådenandresiden,snuddekaptein Rustviksegogstirrettilbake.Gravkammeretlåigjeni mørke.Dødt,somomingenhaddesattsinfotderpå hundrevisavår.
«Hvaerdet?»spurteBrandoverrasket.
«Jegvetikke.Jegtrorjegeriferdmedåbligal.» Kapteinenstirretinnimørket.Prøvdeåskimteveggen langtderinnebaksøylene.«Jegkunnesvergetpåatjeg hørte…latter.»
Etovernaturligoppdrag
Kristiania,16.februar1889
«Hardunoenspørsmåltilmeg,professorWolf?»
EdvardFrostsattveddeneneendenavstuebordeti professorensleilighetiStorgata.Foranhanlåenustabil stabelmedbøker.Vanligvisvilleprofessorenbliirritert overatEdvardkonstruerteskjeveboktårnpåbordet, framforåsettebøkenetilbakeihylleneetterbruk.Ikke atprofessorenvarsærligflinktilåryddeselv,detvardet husholderskensomstofor.
DaEdvardikkefikksvar,reistehanseg,greptoav denærmestebøkeneogskrittetovergulvet.Noenav bøkeneideoverfyltehyllenevareldreennboktrykkerkunstenselv,ogvarskrevetpåspråksomEdvardverkenforstoellerhaddehørtom.Diskretsmatthanen avbøkeneinnienglippeirekkene.Entenhaddehan plassertdenriktig,ellersåvilleprofessorenforhåpentligvisaldrioppdagefeilen.Mellombokrekkenestodet innrammedefotografieravprofessorenfrahansungdomsekspedisjonertilDetfjerneØsten.Edvardløftetneddetene.Hankjenteetstikkavmisunnelsei brystet–professorenvarnokikkemangeåreneeldre ennEdvardpåbildet,menvaralleredebereistogbeleven.
EdvardsnuddesegmotprofessorWolf,ogsammenlik-
nethanmeddenungemannenpåbildet.Detvaretlangt livsomskiltedisseto.
Professorensattbøydoverenmerkeligkonstruksjon veddenandreendenavbordet.Hanmumletlavttilseg selv,menshanstiltepånoenbryterepåinnretningen,en trekassemedenmessingtrakt.Denminnetomengrammofon.
«Sadunoe,Edvard?»Dengamleprofessorengløttetoverdesølvinnfattedebrillene.Debalansertefaretruendelangtutepånesa,somkunneforvekslesmedet storkenebb.
Ja,fortominuttersiden, tenkteEdvardogløftetet øyebryn.Menhanholdtdetforsegselv.
Professorensulvegråhårvarblittlengredesiste ukene,noesomvaretbekymringsverdigtegnpåathan jobbetmednoeviktigogikketoksegtidtilmorgenstellet.Hanvarellerssværtpertentligognøyepåatdressene varnystrøkneogathanalltidvarnybarbert.
«Jegspurteomduhaddenoenspørsmåltilmeg,» gjentokEdvard,littskuffetoverprofessorensmanglende interesse.
«Aha!»Professorendrobukkeskjeggetmellomtommelenogenknokletepekefinger.«Oghvilkettemafordyperdudegiiaften?»
Edvardsattefotografiettilbakepåhyllaogløftetden skinninnbundnebokenhanfremdelesholdtidenandre hånden.
«ÅnderogGjenferd,enillustrertsammenfatning,av LaxøogFigenschou,» lesteprofessorenoverbrillekanten.«Enklassiker,omennnoeutdatert.»
Hanlapannenitenksommefolder,menshansmilte utspekulert.
«Jegfårgidegenskikkelignøttdennegangen…»sa
han.Såetterenlitenpausefortsattehan:«Hvaeren banshee ?»
Edvardlysteopp.Dettevisstehansvaretpå!
«Lett!»utbrøthan.«Enbansheeerenkvinneligånd frairskfolketro,somvarsleromatnoensnartskaldø. Dengirfraseggrusommehyl.»
Professorenklappethendenesammen.
«Jegtrordusnartvetmerennmeg,»skrøthan.
Edvardsmilteskjevt.
«Tvilsomt,»mumlethanforlegent.
Professorenvendteoppmerksomhetenmotinnretningenigjen.Edvardkjappetsegmedåholdesamtaleni gangførprofessorenigjendrevbortisineegnetanker.
«Hvordangårarbeidetmedåndefonografen,professor?»spurtehan,ogsattebokentilbakeihylla,påen tilfeldigplass.«Ellererdetspøkelsestelefonendukaller dennå?»
ProfessorWolflentesegtilbakeogstrakteryggen. Hangnedsegiøynenemedlange,kroketefingre.
«Deterrevnendelikegyldighvajegkallerdenhersens dingsen,»stønnethan,«nårjeguansettikkefårdentilå virke!»
Edvardhaddesettdensnodigeoppfinnelsenforførste gangifjorhøst,førdereistesøroverijaktenpåormeeggene.DehaddekommethjemtilKristianiarettfør jul,ogsidendahaddeprofessorenjobbetuavbrutt medåndefonografen.Professorenmenteathankunne kommuniseremeddødemenneskerviamessingtrakten, omtrentsomentelefon(somEdvardforøvrigaldri haddesett).Menforeløpighørtehan,tilsinstorefortvilelse,bareskurring.
Edvardbegynteåblibekymretforatprofessoren skullegåfraforstandenhvishanikkekomsegutav
leilighetensnart.Enekspedisjonvillesikkertgjorthan godt,mendereisteingenstedernåsomdevarblittuvennermedherrMink.
LucianLeopoldMinkvareneksentriskriking,som iunderverdenenblekaltSamleren.Somnavnethentydetsamlethanpåhistoriskeogokkultegjenstander.Professorenhaddejobbetsområdgiverenhansvedflere anledninger,ogEdvardhaddeogsåværtmedpåtoekspedisjoner.FørstegangdadereistetilØsterdalenpå trolljaktogkjempetmotdenforferdeligeTrollkongen.
Ognåsistførjuldadebleangrepetavbådedraugerogengigantisksjøormutenforsørlandskysten.De haddeværtnærvedåmistelivetbeggegangene,og dadekomhjemforrigegang,haddeprofessorenog Edvardblittenigeomatdeikkekunnejobbeforen mannsomMink.Ikkebarevardetulovligåstjelehistoriskegjenstander,menhanvarogsåhensynsløsog kynisk.
SånåvardetlitesomskjeddeiEdvardogprofessorensliv.ProfessorenhaddegittEdvardetegetsoverom, egentligetkott,mendetvarkoseligereennfellesrommenepåGraahavenguttehjem.Edvardtjentefremdeles tillivetsoppholdsomløpeguttiKristianiasgater.Men hvertledigeøyeblikktilbraktehaniprofessorensbibliotek,hvorhanlestesegopppådetovernaturligeog okkulte.Hanfylteensommekveldstimerimørketmed dagdrømmeromnyeekspedisjoner.IkkebareiNorge, mentilDetfjerneØstenogAfrika.Tenkåfåreiseverden rundt,sånnsomprofessorWolfhaddegjortisineyngre dager.
ProfessorWolfsattmedpannenlentmotfingertuppene.Motløststirrethanpåoppfinnelsen,somforeløpig ikkeproduserteannetennhodebry.
«Kanskjedeterpåtideågjørenoeannet,professor?» prøvdeEdvardseg.Hansattesegpåbordkanten.«Hva medlittfriskluft?»
Professorenreistesegsakteogstakkbrilleneivestelommen.Medhendenepåryggentokhansegtilåvandre hvileløstrundtistua.«Ikkeennå,»mumlethan.«Jeg nærmermegetgjennombrudd.Jegersikkerpå…»
Idetsammebanketdettregangerpådøren.
Professorenbråstoppetogsnuddeseg.Ietøyeblikk virketdetsomomhanhaddeglemthvaendørvar,og atfolkhaddeforvaneåbankepådem.Såskrittethan rasktovergulvetogrevdenopp.
Dentykkfalnehusholderskenkomtilsyne.Hunskvatt nestentilavprofessorensufliddeutseende.
«Hvaerdet,fruIngebrigtsen?»brummetprofessoren.
«DeternoenherrerherforåtreffeDem,professor Wolf,»stammethusholdersken.«Deventerienvogn nedepågaten.»
Edvardskjøtutfrabordkanten.Rasktsmatthanover gulvetoggrepullfrakkenederesfrastumtjeneren.Han øynetethåpomåfåprofessorenutavleiligheten.
«Komigjen,»lokkethanograkteprofessorendenene frakken.«Laossgånedoghørehvadevil.»
«Holdan!»utbrøtprofessoren.«Vivetjoikkeengang hvemdeter!»
HusholderskenkikketstorøydfraEdvardtilprofessoren,nærmestreddforåavbryte.
«Enavdemganavnetsitt,»sahunlavt.«HerrWillumsen.SebastianWillumsen.»
Noenminutterseneretråddedeutifebruarmørket. Dørentilbygårdendrønnetigjenbakdem.Edvardgjen-
kjentestraksvognenogmerketennervøskriblingi magen.Vognenvarsværtstaselig,medtohesterspent foran,likenattsvartesomvognenselv.Tolyktervar montertforanpåvognen,ogulmetgrønnligsomenspøkelsesaktigtåke.
Vognhjulenehaddeskåretdypesporinysnøensom dekketbrosteinene.Snøenhaddelavetnedhelekvelden.
Påtoppenavvognensattenkrumbøydkuskogstirrettomtframforseg.Dørenvaråpen,oginnsidenav vognenvarsomtapetsertmedsvartfløyel.Edvardtrakk pustendypt,førtykkfrostrøykforlotneseborene.Det varenusedvanligkaldvinter.LøsgjengerehaddefrossetihjelpåGrønland,bledetsagt.Dethaddeomsider sluttetåsnø,menallikevelholdtprofessorenensammenslåttparaplyietfastgrep.Edvardvisstegodtat paraplyenikkebarevartilåvernemotnedbør,menat etskjultknivbladituppenogsåkunnebeskyttehanmot størrefarer.SomdenskumleherrWillumsen.Riktignok haddedeskiltessomvenneretterekspedisjonentilSørlandet,menmedWillumsenogkumpanenehanskunne manaldriføleseghelttrygg.
«Stigpå,professorWolf,»saenvelkjentstemmeinnefravognen.Denskraptesomgrusieijerngryte.«Du også,Edvard.Oglukkdørenetterdeg.»
EdvardvarkanskjeikkelengerreddforWillumsen, menallikevelgjordehjertethansenuelegantsaltomortale.BeggedeforegåendeekspedisjonenehaddestartetmedetbesøkfraWillumsen.Hanvarsomeikråke påtunetsomvarsletomdårligvær.ProfessorWolf kløvombordogmåttenestenfoldesegitoidenlave døråpningen.Edvardfulgtepå,oglukketdørenetter seg.
InneivognensattWillumsen.Hanhaddekroppsomen gorillaogansiktsomenbreiflabb,menkleddesegidet minstesomenherre.
Somvanligvarhanantrukketisvartdress,ogflosshattenragetsomenskorsteinoverderottegråbakkenbartene.
«Sittned,»sahanoggestikulertemotskinnsetetmed enlangarm.Deretterdunkethannevenitaket.Idet sammehørtedelydenavenpiskesnertutenfor,ogvognensattesegibevegelse.
«Hvaforegår,herrWillumsen?»begynteprofessor Wolfforvirret.«Hvorskalvi?»
«Jegskalforklarepåveien,»svarteWillumsenmutt.
FørstnåkastetEdvardetblikkpådenandremannensomsattinnerstimørket.DetvarIgorSerpionov, densibirskehåndlangerentilWillumsen.Hanskultepå demmedøynesomtokullklumper.Skjeggetoghåretvar svartsomolje,menmerkelignokvarøynenenestensvartere.Hansattogknekketfingrenesine.Tydeligvisforå viseframknokejerneneavmessing,somprydethendene hanssomtokjeveknusendesmykker.Professorennikket motrusserenogfikkbareethalvtnikktilbake.
VognenbevegdesegrasktogsvingtenedoverBrugata. Nysnø,alleredegråbrunavkullstøv,sprutetoppover sidenavvognen.Edvardkikketutavdetdelvisigjenfrosnevinduet.Detvarfåmenneskerute.Overhustakeneveltettykkrøykoppavutalligeskorsteinspiper.
SnartkryssetvognenVaterlandsbroen.Akerselva slyngetsegunderdemsomenormavis.Hjertetsank littibrystettilEdvard.Dettevarenbydelhanholdtseg unnapåkveldstid,ihvertfallpåmørkevinterkvelder. Detvaretområdeberyktetforåhusebyenskriminelle ogfattige.Detblemerkbartfærreflosshatterogspaser-
stokkerpådenandresidenavbroen,mendestoflere skulendeblikk.
«Jegspørigjen,»komdetutålmodigfraprofessoren. «Hvorervipåvei?»
Willumsenlentesegframover.
«Detharskjeddnoefryktelig,»nærmesthviskethan. «TidligereikveldbleenmannmyrdetpåGrønland!»
Edvardskvatttil.
Mord! Detvarikkedennetypeneventyrhanønsket seg.
«Jegeringendetektiv,»saprofessorenmedethevet øyebryn.«IkkeEdvardheller,såvidtjegvet.»
«Jegerklaroverdet,»saWillumsen.«Politieterpå åstedetallerede.PolitifullmektigTollefRevers,somleder etterforskningen,erenpersonligvennavmeg.»
Venn? tenkteEdvard.BaretankenpåatWillumsen haddevennervirketnestenkomisk.
«HvordankjennerDepolitifolk,herrWillumsen?» undretprofessoren.
«Jegstartetkarrierenminsomsakfører,ogvarensuksessfullsådan,»forklarteWillumsen.«Førjegvietmeg tilSelskabetstjeneste.»
Sakfører? DetsloEdvardathanaldrihaddetenkt noesærligoverhvaslagsbakgrunnSebastianWillumsen hadde.Advokatvarihvertfalletyrkesomstoistiltil destaseligeklærne.
«Daerdetvelbeståoverlateetterforskningsarbeidet tilpolitiet?»fnøsprofessoren.«Deernokvanttilslikt pådissekanteravbyen?»
«Visnakkerikkeomenknivkampmellomgategjenger ellerslagsmålmellomdrukkenbolter,»fortsatteWillumsen.«Reversfantsporpååstedetsomgjørathantrenger hjelpavnoenmedDeresekspertise,professor.»
Professorenrettetsegopp.«Hvaslagsspor?»
Willumsengløttetutavvinduet.«Vierfremmesnart,» sahan.«DefårsedetmedDeresegneøyne.»
Edvardvarnysgjerrignå.«Hvemerdetsomer drept?»spurtehanogskammetseglittoversinegen ivrighet.«Oghvordan?»
Willumsenvredseglittpåsetet.
«Mannensomerdrepthaddefåttryggenbrukketav noenmedumenneskeligstyrke,»sahanoggjordeengrimasemeddebredefiskeleppene.«Ogmorderentokogså medsegettrofé.»
«Trofé?»Edvardkjenteenubehageligforventningi magen.
«Ja,»fortsatteWillumsen.«Hantokmedsegden venstrehåndentilofferet.»
ProfessorWolfsperretoppøynene.
«Besynderlig,»utbrøthan.«Dethøresnestenutsom etokkultritual!»
«Menhvemermyrdet?»spurteEdvardutålmodig. Hjertetrasteitaktmedvognhjulenesomslomotbrosteinene.
«Enmannderekjenner,»saWillumsen.«Lederenfor Svartskjortene.PetterBrand.»