Alene med vidda av Peder W. Cappelen

Fjellvann

Når stjernene bader er det i fjellvann, derfor er sjøene her oppe de klareste, kaldeste og reneste. Bare aristokraten blant fisk kan leve her; regnbuefisken med sølv i skinnet og stålfjær i kroppen.

Ofte er de grunne, sjelden dypere enn fire–fem meter; og ved lavvann danner steinene merkelige mønstre i vannskorpen. Vi har en grunn vik her, folk sier at når vettene vil spille sjakk – suger de vannet opp av den. Da dukker det frem et grandgivelig tårn, en dronning, havhest og et utall av våtsvarte bønder.

Døsvarme dager, jeg tar formiddagstur sønnenfor Lågen til småputter og tjern hvor det kan gå en og annen storfisk. Leter langs bredden i vier og ur, finner en farkost jeg kan sette istand. De gode, gamle flatbunningene er best, de er lette å håndtere til lands og til vanns.

Her er også minner fra folk som fisket i fjellet 56

for meget lenge siden. En svart båtside ligger nedgravet i sanden, baugen stikker opp, nagler og spanter omkring.

Jeg våger meg aldri langt utpå, staker langs land og kaster med tørrflue. To knabber kommer opp i båten, en kilosfisk slo feil etter flua og forsvant.

Fjellsjøen er vár som en hornhinne, den gjenspeiler øyeblikkelig enhver forandring i vær og lys. Et lite vindpust gir overflaten en mørk tone, som granitt.

Den som har rodd på fjellet vet at vannet er bråsint, det kommer fort i kok og biter med krappe og farlige bølger.

Båten legger jeg på plass, gjemmer årene et annet sted – videre langs hellelagte strender, grunne viker og stille, dype dammer med grønnskimrende sten.

Bak neste åsrygg ligger uventede vann; bittesmå, smale tjønn – plutselig blå som når kattunge-øyne åpner seg for første gang.

Fjellets onde ånd

I natt kom væromslag. Vinden snudde over på øst, vinduet slamret og jeg måtte opp og stenge. Ved fem-tiden dreiet den sydlig, nå står den fra syd-øst.

En ekkel vind, en blest med surt snerp; ikke sol og ikke skikkelig regn. Kanskje synes åsene at denne våren er for varm – og slipper ut en vinter eller to. Fjellet skutter seg og lukker seg, plantene gjør seg usynlige og reinen ligger i le.

Dagen begynner slett ikke bra. Jeg føler meg skral, jeg sitter inne og fyrer i ovnen. Det er rått i huset, jeg kjenner glassvatten ise i veggene – men samtidig er jeg varm. Et snev av feber? Jeg tar kinin, sitter ved vinduet og merker giften virke.

Feber er nå ellers ikke det verste, den åpner sansene.

Det man opplever i feber etser seg inn og står skarpt og avgrenset for øyet, som ting sett i lyset fra en lysterlykt.

58

Kanskje er det slik; at man kjenner ikke virkelig et sted, før man har vært syk – eller opplevet en sorg der.

Fjellskrekken – er det den som er ute etter meg idag?

Den tar ofte bolig i et lite onde som fantasien kan forstørre: sår hals blir til farlig byll, et enslig host til dyp bronkitt … alt for å skremme vandreren av fjellet! Som Puck er den også en mester i forkledninger: steinen du gled på, myrputten du ramlet i – borti hallet sitter en liten dævel og flirer av deg. Men når man først er klar over fremgangsmåten – som jeg – da er man berget. Og idag tar jeg meg sandelig en god dram mot blesten, og nok en dram.

Det er på tide å pusse Kragen nå, det skulle vært gjort

59

for flere dager siden. Jeg hekter riflen ned, tar den fra hverandre og setter meg til med olje og pussegarn. Et fint arbeide, en beroligende lukt av kruttslam og fett; kaldt og blått geværstål mot fingrene.

Jeg godsnakker med linerlen; kaster ut smuler og forteller om riflen – og hvor utmerket man føler seg etter tre drammer.

En skygge foran vinduet, en stor fugl – en ravn. Den slår seg ned ved vannet og begynner å hakke i fiskeavfall. Jeg setter børsa sammen i en fart, legger en helmantel i kammeret, lirker vinduet opp. Korpen har bredsiden til, med strøket korn trekker jeg av. Klikk!

Fuglen flyr, jeg tar kikkerten og følger den; etter en sving over myra slår den seg ned i Végardhøgda.

Hvorfor det klikket? Hevarmen var ikke slått ned.

Men idag skal korpen til pers! Jeg slenger på meg litt klær, fyller magasinet og legger i vei.

Ravnen er fjellets onde ånd. Den stjeler og raner alt den kommer over, jeg har den mistenkt for flere fuglerov rundt hytten. Hvor en ferdes har en de stikkende øynene over seg; en sortkledd stor-inkvisitor som holder oppsyn med alt og alle. Det mest ufyselige er dens grenseløse appetitt. Den kan ete i dagevis fordi maten bare går rett igjennom, føden kommer tilbake til jorden som en kvalm og formløs masse.

60

Denne korpen her kjenner jeg, en gammel og enslig fant; den holder til på en hylle inne i Végardhøgda. Slu og vár, jeg må gjøre en god omvei for å stille inn på den.

Turen blir lenger enn jeg hadde tenkt, vinden øker og det småregner.

Det står et spisst og rart fjell her, en tannpirker. Dovregubben pirker seg i tannen med det når han er på disse kanter, men det er sjelden; trollene trives ikke på Hardangervidda.

Jeg lister rundt dette fjellet, klatrer opp på nordsi61

den. Det er øde her og goldt her, bare rullestein å skjule seg bak. Restene av et reinsdyr ligger i en ur. Et selvdødt dyr, hele skjelettet er intakt – renpillet av rev og ravn.

De siste metrene åler jeg, frem til en avsats med utsikt.

Og nå kan jeg se ham, han sitter på en hylle og hakker i noe seigt og langt. Nesten fiolett av elde, fillet og falmet med skrukkete bein og krumme klør. En værslitt fjærham bare, utlevd og elendig; tilbake er forslukenhet og to onde, mørke øyne.

Nå har jeg fått Kragen i anlegg, opphever sikringen og trekker pusten – forbereder meg til dette skuddet. Sikter og sikter til ravn og regn og tårer løper sammen i skur og korn, hviler litt og prøver igjen.

Det blir et skrekkelig skudd. Braket skreller i fjellsiden så rullestein triller, fjær og stein og grus står i et kok der borte. Korpen bakser med vingene, dreier seg rundt noen ganger, velter utfor hylla med hese og fæle skrik.

Hjemover i mørkning og tåke og regn. Riflen er tung og klærne tynne, jeg tar gale sleper og sliter rundt myrer og vann. Det er som børseskuddet har drept alt liv på denne høysletten, stillheten er så stor at den har kraft til å holde meg igjen. Og aldri var fjellet mere gri62

met av gråt og med vannsyke myrer og sjøer som lukker seg inn.

Det går vel et par timer, jeg reker ned hallet mot Skjerhøl – varm og kald og full av bannskap og hat.

En skarring fra luften, et skrik – en sort fugl. Den flyr lavt, falmet og fillet i fjærdrakten. Jeg hiver riflen opp og skyter … styggelset seiler videre, slår seg ned på en stein.

Da stryker jeg meg over øynene og tørrer svetten, tar patronene ut av magasinet.

Rett hjem. Ved hytten stanser jeg; skrek storlommen? … eller sitter det en liten dævel og uler og ler borti hallet?

Innhold

7 – inn til lågar-ós 9 – hytten ved skjerhøl 16 – einer 18 – vårbeitebekk 25 – heilo 28 – et hjerte av jern 32 – min vår 36 – røkeri 42 – tidlig morgen 44 – mørk flue 49 – rosenrot 52 – dahl-steinen 56 – fjellvann 58 – fjellets onde ånd 64 – tingene 67 – mo

70 73 75 80 85 91 95 101 103 107 117 119 124 129 131

141

– – – – – – – – – – – – – – –

slepe gjensyn lågar-ós aften fjellmannssjel fra vinduet melrakk lyd múran postbud ensomhet bjeller i fjellet juniregn linerlene langs bjórnesfjorden