Nils Gullak Horvei
Agentsyndromet
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2020 ISBN 978-82-02-66094-9 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsillustrasjon: Espen Erichsen Omslagsfoto: Guri Pfeifer Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i 10/14 pkt Sabon og trykt på 70 g Enso creamy 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
del i
En gruppe kvinner og menn, kanskje et sted mellom fem og ti personer, sitter på et loft under overlys, alle foran hver sin skjerm med tilhørende tastatur. På en av skjermene vises et grovt stilisert bykart. På en annen forskjellige lokasjoner som overvåkes av kameraer. Bak personen som overvåker skjermen med bykartet hvor røde og grønne prikker blinker, står Byråets sjef sammen med obersten og blir forklart hva skjermen viser. De røde prikkene er frakoblede telefoner, de grønne tilkoblede. Man kan også se når de påkoblede ringer, eller blir oppringt. Mannen som peker med pennen mot en grønn prikk, vender seg mot direktøren og nikker. Den grønne prikken er meg som blir oppringt av min kone. Jeg sitter på en bar på Majorstua. En slik bar de fleste går forbi. De som går hit er stamgjester til leveren takker for seg. Lyset er sparsomt. Man kan føre en samtale uforstyrret. Ingrid, min kone, forteller når flyet lander. Jeg spør om jeg skal lage middag. Min kone svarer ja, og ber meg kjøpe vin, hun er på vei inn i et møte og må være kort. Jeg sier at jeg er blakk og spør om hun kan overføre noen penger. En skikkelse kommer inn fra venstre og slår seg ned ved mitt bord. På loftet rettes alles oppmerk7
somhet mot skjermen som viser baren, og spesielt mot den fremmede skikkelsen med ryggen til. – Er det Paul Maltrue? spør obersten. Sjefen nikker. – Og den andre? spør obersten. – Han er gift med statssekretæren i forsvarsdepartementet. Obersten kremter. – Jobber ikke Paul for russerne nå? spør Obersten. – Paul er også vår mann, sa sjefen. – Tro meg, han kan komme til nytte. De to mennene utveksler blikk. Obersten klapper sjefen på skulderen. – Vi lar ham holde på en stund til, sier obersten og forlater loftet.
ETT ÅR TIDLIGERE
Jeg spurte hvem som hadde ringt. Samtalen hadde vart lenge, hun hadde lukket seg inne på do for å snakke uforstyrret. Ingrid, kvinne, femtito år, vi hadde vært gift i tretti år, vårt ekteskap hadde vært et mønsterekteskap. Vi hadde vært på TV som eksempel på hva et lykkelig ekteskap kan være. Vi hadde vært i radio for å snakke om hemmeligheten bak livslang kjærlighet. Vi hadde vært i SE OG HØR. Overskriften var Lykke. Fremstod vi som for perfekte? Vi var perfekte, vi var fortsatt forelsket. Det falt meg ikke inn å drømme om noe annet. Enn kona. Hun var mitt hjem, jeg var hennes. Hun var min. Samtidig var vi frie. Sammen var vi oss selv, vi gjemte oss ikke bak masker. Hun var ufattelig tillitsfull. Dermed åpen som en norsk sommerdag. Hun var sylskarp. Hjernen klar som et nyvasket vindu. Hun var noe så sjeldent som lynende intelligent og snill. I hvert fall mot meg. Akkurat nå befant hun seg inne i en boble, utilgjengelig, svarte ikke første gang jeg spurte. Ikke andre heller. – Forsvarsministeren ringte, sa hun omsider, min hustru, mitt fedreland, etter at jeg hadde reist meg opp av sofaen 9
for å gå til kjøleskapet for å hente en øl, en drink, et eller annet. Vanens veier. – Han vil ha meg som statssekretær, sa hun omsider, etterfulgt av et dypt sukk, eller gisp. Hun reiste seg og kom mot meg, storøyd med åpen munn. Jeg ble grepet av en uforklarlig sjalusi: den blussende ansiktsfargen og uttrykket i ansiktet hennes. Som om hun ble rykket vekk fra meg i en annen og fremmed retning. – Noen har jobbet for det, sa hun. – Fy faen så bra de har jobbet. Og dette er bare første trinn. Et par uker tilbake, husket det godt, middag hos en statsråd, en av hennes beste venner siden ungdommen, de hadde jobbet tett sammen i partiets ungdomsorganisasjon. Han hadde sagt at han savnet henne i politikken. All denne flinkheten hennes. Statsministeren, ble det sagt, hadde under en sammenkomst mellom gamle venner for kort tid siden sagt at nå må vi snart bruke Ingrid til noe, nå er hun moden. – Gratulerer for pokker! Hun så på meg. Avventende holdning. – Jeg mener det, sa jeg. Vi hadde stått noen meter fra hverandre, noen meter som måtte forseres. Jeg overskred dem og ga henne en klem. Hun var stiv i kroppen. – Enn om jeg ikke klarer det? Jeg er akkurat friskmeldt, sa hun. – Klart du gjør, sa jeg. – Du må si ja. – Jeg går ned i lønn, kan bli sagt opp på dagen og jeg har heller ingen sikkerhet i den jobben. Regjeringen kan bli kastet når som helst, den har ikke rent flertall, og med jevne mellomrom vakler den i grøftekanten, snublende i de pok10
kers småpartiene og en opposisjon som vil inn i kontorene nær sagt for enhver pris. – Si ja likevel. Dette er det største som har hendt i ditt liv, sa jeg. – Hvem vet, kanskje du ender opp som minister? Hun satte seg i den ene lenestolen. Jeg satte meg i den andre. Begge av typen Jetson, svingbare stoler i eggeskallfarget hud. – Herregud, minister! De mumlet noe om neste statsministerkandidat også. Men da må jeg gjøre unna to ministerposter først. Minst. Vi ble sittende og svinge. – Jeg trodde ikke selv det kom til å skje, sa hun. – Nei, dette hadde jeg virkelig ikke ventet. Jeg sa til ham at jeg hadde hatt et lite sammenbrudd nylig. Han sa at det ville være et apparat rundt meg. Støttefunksjoner … – Men reisene kan bli et problem … – Kanskje. Men de nye medisinene virker veldig bra. – Får du svart bil? – Nei, ikke før jeg blir minister, sa hun og fortsatte. – Med mindre jeg har lyst. Det er opp til deg selv, sa ministeren, sa hun. – Han har mer lyst på utenriks eller justis, så det kan hende at det blir svart bil på meg også, på sikt. – Herregud, så kult! sa jeg Jeg spurte hvorfor han hadde mer lyst på en annen post. – Forsvaret regnes for å være mer krevende enn bøndene, de koster flesk og leverer lite. Landbruket har bøndene, hadde han sagt, men vi har generalene. Vi har nok befal til en hel hær … – Er ikke det bra? spurte jeg. Hun slo oppgitt ut med hendene. – Og nesten ingen soldater. Jeg sa ja likevel. Forsvaret kommer til å få mer penger 11
nå, det ligger i tiden. Toprosentmålet. Vi lever i opprustningstider. Han var nesten sikker på at ministerposten ville bli min om ikke altfor lenge, påstod han. Han sa jeg ville være drømmeministeren. Herregud som jeg vil! – Jeg håper du ikke kommer til å skjemmes over meg, sa jeg. – Hvorfor skulle jeg det? Gjør du det selv? – Jeg blir vel buden med i middager på Akershus og på slottet? Jeg har ikke dress og går ikke til frisør. – Jeg tror ikke du trenger å stille opp i så mange sammenhenger at det gjør noe, sa hun. Det fikk meg ikke til å føle meg bedre. – Dette er jo fantastisk, sa jeg. – Og vi som lever i en så anstrengt tid når det gjelder sikkerhet og inngåtte avtaler. Det blir sikkert veldig spennende. Hun satt der og svingte i Jetson-stolen og var kry. Tenkte ikke på helse. Hun tenkte på sin nye betydning. Hun sendte meldinger til barna. Jeg kom ikke på noen å sende meldinger til. Kim, som bodde i Moskva med sin russiske kjæreste og studerte russisk. Han mottok nå en melding. Når hadde han sist svart på en melding? Ida, vår litteraturstuderende datter, fikk også en melding. Ida kom og gikk som et spøkelse i vårt hjem, gikk store omveier omkring sin mor, hadde egen nøkkel. Ida kunne man ringe uten å bli skjelt ut, men hun brukte sjelden noe annet enn enstavelsesord. Kim svarte aldri på telefon. Ringte aldri selv. Snakket mest med enstavelsesord når han var hjemme på besøk, enten på russisk, eller engelsk. Han lærte seg russisk mens han gikk på videregående. Han spilte sjakk i eliteklassen på den tiden. Ingen av dem svarte på Ingrids melding om den store hen12
delsen. Jeg priser Gud for den dagen de forlot hjemmet. Vi fikk rom til å slå oss løs på gamle og nye arenaer. Forfatterskapet fikk en boost. Og nå dette med Ingrid. Jeg fryktet at dette nye som kom inn i livet hennes, kom til å suge opp alt oksygenet i vårt hjem. Jeg satte fra meg den tomme ølflasken og foreslo at vi skulle feire. – Vi drakk to flasker vin i går, sa hun. – Vi drikker nesten hver kveld. Jeg trenger et klart hode, for jeg skal gå hilserunden og møte regjeringen i morgen. Resten av dagen blir samtaler med rådgiveren min, som skal sette meg inn i saker og ting. Dette blir en hvit kveld. Fra nå av blir det ingen sene kvelder med vin på meg. – Det blir så fint, sa jeg. – Jeg gleder meg. – Jeg kan jo ikke si nei til dette? – Nei.