Åpen sjø by Cappelen Damm AS

Åpen sjø

ARNE DAHL

Åpen sjø Oversatt av Einar Blomgren MNO

Arne Dahl Originalens tittel: Mittvatten Oversatt av Einar Blomgren MNO Copyright © Arne Dahl 2018 Published by agreement with Salomonsson Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-64355-3 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Miroslav Sokcic Omslagsfoto: Depositphotos Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Mandag 30. november, kl. 8.10 Korridoren lå i mørke, men likevel kunne Berger skjelne et flyvende insekt som krøp sakte over taket. Han fulgte det lenge med blikket. Først da han sluttet å se, skjønte han at det var en bie. Selv om det eneste lyset i korridoren knapt nok kunne kalles et lys, var det veldig tydelig. Lite, sirkelrundt, i øyehøyde på den stengte døren som skilte ham fra den andre mannen. Begge presset seg mot den råkalde betongveggen på hver sin side av døren, og begge holdt i et hevet skytevåpen. I det ikke-eksisterende lyset satte den eldste av dem blikket i Berger og nikket tydelig. Uten å slippe våpenet fikk Berger opp noe som lignet en lupe. Han førte den lydløst mot øyet i døren og kikket inn. Perspektivet var skjevt, men det indre av leiligheten var likevel godt synlig. En entré åpnet seg mot utkanten av en stue. Rett fram, i første antydning av grålysning i novembermorgenen, var det som om to gigantiske ørner sveipet inn mot det store vinduet i rommet. Som i sakte film kom de nærmere og nærmere gjennom skjevheten, svarte silhuetter som et øyeblikk liksom svevde på oppvindene rett utenfor vinduene. Så fikk ørnene menneskelige konturer, sto stille, med føttene fast forankret. En av dem løftet hendene og viste ti fingre, så ni, åtte. Berger slengte det som lignet en lupe, ned i lommen og rev opp dirken. Så stille han klarte, fikk han den inn i låsen, men likevel skranglet den urovekkende mens han famlet etter usynlige tagger, pigger. Seks, fem, fire. Den bet ikke, for første gang på 7

mange år bet ikke dirken. Tre, to. Så fikk han napp, hørte klikket idet dirken tok. Med våpenet hevet slo han opp ytterdøren. Nøyaktig samtidig sparket de to svartkledde seg inn gjennom balkongdøren, hver med sitt lille automatvåpen i skytestilling. De tok seg lydløst inn til venstre i leiligheten. Berger smøg seg til høyre, våpenet hevet, ikke en lyd. Resten av stua; kakkelovn, sofa, lenestol, peis, trillevogn med drikkevarer. En tykk bok på bordet ved siden av lenestolen. Berger gikk dit uten å legge vekk pistolen. Nå så han at det lå et par briller på boken, et par absurd tykke briller. Og boken var Shakespeares samlede verker på engelsk. Uten å røre noe løftet Berger blikket. Det hang ett eneste bilde på veggen, et landskapsfotografi. Det trolske skinnet i solnedgangen spilte over en ås med sypresser og pinjer, et par hvite hus, noen esler med bøyd hode, en rekke bikuber som klatret i trappetrinn oppover skråningen, og et bed med smørgule blomster som bredte seg ut før havet tok over, glitrende. Langt borte raget en stor klippe opp av havet. Berger mente å gjenkjenne Gibraltar. Han gikk tilbake til boken, satte seg på huk, gransket brillene, så et bokmerke stikke fram mellom de tynne arkene. Men rørte ingenting. – Her, ropte en dempet stemme. Berger reiste seg, snudde seg. Den eldste av dem sto og iakttok ham ute i entreen. Det snauklipte håret minnet om jernfilspon rundt en magnet. Han het August Steen, og han var avdelingssjef i Säpos avdeling for etterretning. Berger og Steen gikk i retning av stemmen, gjennom et kjøkken, inn i en gang. Fragmenter av en samtale rant ut av et av de borteste rommene. Berger gikk inn. Automatvåpnene hang over de svartkledde skuldrene deres. Berger betraktet med en viss skepsis August Steens to eksterne ressurser. – Leiligheten er sikret, sa Roy Grahn. – Men det var her hun satt, sa Kent Döös og slo ut med armen mot de åpenbart lydisolerte veggene i det vindusløse rommet. Berger så seg rundt. Et fullstendig anonymt rom, det mot8

satte av koserommet der ute. At det ikke fantes spor etter lenker, lærremmer eller dryppstativer betydde ikke at slikt ikke hadde forekommet, heller ikke at bedøvelsesmidler ikke var brukt. Det eneste som fantes, var en ikke-talende tomhet. Stua talte derimot desto mer. Berger gikk ned på huk ved siden av den uoppredde sengen med sammenkrøllede lakener. Han la hodet på skakke, så langsetter hodeputen og skjelnet minst tre lange svarte hårstrå i det sakte økende daggryet. – Vår venn gjør ikke akkurat noen forsøk på å skjule spor, sa han. – Hvorfor skulle han det? sa August Steen. – Det eneste han behøver å skjule, er hvor han har flyttet henne. Berger hørte en svak summing. Han så opp mot taket. En bie fløy tvers over soverommet. Samme bie? Han fulgte den ut gjennom kjøkkenet, inn i stua. Stoppet ved lenestolen. Hansker på. Flyttet de tykke brillene fra boken. Bladde opp på siden der bokmerket lå. Holdt det på plass mot boksiden. Hamlet. Tredje akt. Bokmerket tangerte verdenslitteraturens mest kjente formulering. To be, or not to be … Berger gikk bort til fotografiet på veggen, betraktet. Så havet, klippen, blomsterbedene. Så bikubene som klatret oppover skråningen. Så bikubene. Bien surret igjen. Den lød annerledes, fordoblet. Berger så opp, det var to av dem i takhjørnet nå. Levende bier i slutten av november? I Sverige? To be, or not to be … – Han holder bier, sa Berger. Kent og Roy så skeptisk på ham, Steen bare nøytralt. – Hva? sa Roy til slutt. – Her inne? – Neppe, sa Berger. – Er ikke det en trend? sa Kent. – Å holde bier på hustak? – Faen heller, sa Roy. Steen rynket pannen. Han sa: – Det er tre veier opp til taket. Trappeoppgangen, en branntrapp og via balkongene. Grahn, kan du klatre videre to etasjer opp? 9

Roy kastet et blikk ut mot balkongen, der det hang to tau ned fra balkongen over. Han nikket. Steen fortsatte: – Döös, branntrappen. Berger, oppgangen. Jeg vil ha overblikk. Samordning på forhånd. Bekreft nærvær. Avvent ordre fra meg. Sett i gang. Roy tok seg tilbake ut på balkongen igjen, Berger og Kent løp ut gjennom ytterdøren, Kent dreide av, Berger tente lyset, fortsatte rett fram i korridoren. Kom til trappeoppgangen, så en bie krype langs veggen. Det fantes to muligheter. Enten var biene rømlinger, eller så var de smaksprøver, ledetråder. Hvis de var rømlinger, kunne gjerningsmannen godt sitte der oppe med sitt kidnappede offer, helt uforberedt. Men det var nok mer sannsynlig at det fantes en grunn til at han ledet dem opp på taket. De måtte uansett opp dit, det var ingen vei tilbake. Det fantes ikke andre politifolk å koble inn, for hemmeligholdet var absolutt. Berger visste ikke engang hvor mye Kent og Roy egentlig kjente til. Han så på bien i noen sekunder, dens tilsynelatende planløse vandring langs veggen. Så gikk han opp. Den skitne trappeoppgangen, opplyst av lysrør, endte i en solid ståldør med håndtak på innsiden. Berger fikk fram walkietalkien, bekreftet nærvær. Det spraket, så kom Roys stemme: – Også på plass. Mer spraking, så August Steen: – Overblikk fra nabogården: Det er ganske riktig et lite, lavt hus på taket, nordøstre hjørne. Nærmest deg, Grahn, kanskje fem meter. Døren vender imidlertid mot deg, Berger. Du har tjue meter dit. Döös ti meter fra branntrappen på motsatt side. – Oppfattet, sa Roy. – Kent? – Vanskelig branntrapp, peste Kent. – Et par minutter igjen. Melder meg da. Tausheten la seg. Lysrørene i trappeoppgangen sluknet. Mørket overfalt Berger. Ut av stillheten tonet en surring, ut av mørket en rød lysbryter. Han strakte seg etter den. Lyset blinket i gang igjen. Bien summet videre, men holdt seg ute av syne. Alt var venting. 10

Uutholdelig venting. I all denne ventingen så han for sitt indre blikk et mørklagt motellrom, hvor det fra den brølende motorveien utenfor så vidt sivet inn lys nok til å orientere seg. Berger kom inn med den triste bæreposen i hånden, full av mat og drikkeyoghurt fra en bensinstasjon, og rakk omtrent å sette seg i lenestolen før han oppdaget at det allerede satt noen der. Hjertet skjøt langt opp i strupen på ham før August Steen sa: – Er dette det du kaller å holde deg under radaren? Sekundene sneglet seg av sted gjennom trappeoppgangen. Berger lot hånden vandre over brystet. Konturene til den skuddsikre vesten var nesten like velkjente som hans egne ribbein. Motellrommet holdt seg hardnakket i hans indre. Berger på sengen nå, pustet tungt, blikket omsider festet på Steen i lenestolen. – Vi tror vi har lokalisert stedet der Carsten sitter med Aisha, sa Steen. – Vær klar i morgen tidlig. Berger ristet langsomt på hodet og så seg rundt i det deprimerende motellrommet. – Hva faen gjør jeg her? sa han. – Du er Sveriges mest ettersøkte mann, sa Steen. – Du ligger lavt, det er det du gjør. – Og du er en av toppsjefene i Säpo, sa Berger. – Jeg er ikke, og har aldri vært, i Säpo. Hvorfor skulle du hjelpe meg? – Vi hjelper hverandre, sa Steen. Bien summet videre i trappeoppgangen, men den klarte ikke å drive vekk den nattlige scenen. Berger stirret gjennom mørket på August Steen, som til slutt følte at han var nødt til å fortsette: – Du er en del av mitt team nå, Sam. Jeg kommer til å trenge deg på ordentlig så snart vi får vite mer om hva som er i gjære. Inntil videre må jeg bare be deg avvente. Et safe house blir nå satt i stand til deg. Men i morgen tidlig trenger jeg deg akutt. – Hva faen er det da som «er i gjære»? En slags terrorhandling, altså? – Den verste terrorhandlingen noensinne … – Ja, ja, avbrøt Berger. – Jeg vet det. Den verste terrorhandlingen noensinne i Sveriges historie. Men jeg vet faen meg 11

ikke noe om det. Jeg orker ikke det jævla hemmelighetskremmeriet til Säpo. Steen sukket høyt og lente seg tilbake i den møllspiste stolen. Så sa han: – Carsten var min nærmeste mann i flere år, en av pilarene i Säpo. Så viste han seg å være den muldvarpen, den landsforræderen inne i organisasjonen, som jeg hadde lett etter ganske lenge. Han kidnappet Aisha Pachachi av samme grunn som han myrdet din kollega og venn, Sylvia Andersson, Sylen, for å få greie på hvor min viktigste asset – Aishas far, Ali Pachachi, mannen med nettverket – befinner seg. Kort sagt har han kidnappet Aisha for å bringe Ali til taushet. Der på sengen i det triste motellrommet kjente Berger, ytterst motvillig, at hans politifaglige instinkter begynte å våkne til live igjen. Han sa: – Fordi Ali er i ferd med å finne ut hvor, når og hvordan den verste terrorhandlingen noensinne i Sveriges historie skal skje? – Ja, nikket Steen. – Min vurdering er at en internasjonal terrororganisasjon må bringe Ali til taushet og derfor har kjøpt Carsten. Antagelig dreier det seg om IS, Den islamske staten, men det er fortsatt usikkert. Berger så seg rundt i det nedslående motellrommet, men det fantes ingenting å feste blikket på. Ikke annet enn den unnvikende avdelingssjefen i Säpos avdeling for etterretning. – Og det er altså Carsten som har plassert meg i denne dritten? sa Berger. – Gjort meg til Sveriges mest ettersøkte mann? «Ekspolitimann etterlyst for drap på mistenkt». Skutt en morder med mitt gamle tjenestevåpen. Hvorfor i helvete? Steen ristet på hodet. – Det er litt uklart, sa han. – Men han har et slags følelsesmessig bånd til Molly Blom. Som du sikkert husker, overvåket han dere der oppe i innlandet. Rapportene hans hadde en merkelig undertone, det skjønte jeg først i ettertid, da jeg leste dem i ett strekk. Han kalte dere for mannen og kvinnen, men i symbolform. – Symbolform? – Sånne, sa August Steen, tok fram en penn og tegnet på baksiden av en avis. Berger så to symboler – 么 og 乆 – og rynket pannen. 12

August Steen fortsatte og pekte: – 么 var deg, Sam, og 乆 var Molly. – Molly som ligger i koma med mitt barn inne i seg, sa Berger mørkt og ristet på hodet. Steen bøyde seg fram i den shabby lenestolen og la hånden på Bergers kne. Det var en anelse uventet. – Vi har en stor fordel mot Carsten, sa han med en stemme Berger aldri hadde hørt før. – Han er unektelig et meget farlig menneske, vi tør nok si en veltrent yrkesmorder. Men han er veldig nær ved å bli blind. Han har en eskalerende variant av øyesykdommen RP, retinitis pigmentosa. Og det er i morgen tidlig vi har vår beste sjanse til å ta ham. Og jeg trenger å ha deg med, Sam. Jeg trenger å ha deg med, Sam, tenkte Berger i høyhusets intetsigende trappeoppgang, i en ventetid som framsto som stadig mer uendelig. Han gikk med full kraft tilbake til nået og iakttok det usikrede våpenet sitt. Det skalv med en bemerkelsesverdig regelmessig rytme, som antagelig sto i et slags forhold til hjerteslagene hans. Hans eneste håp var at Carsten var i ferd med å bli blind. Det eneste som hørtes, var summingen fra en usynlig bie. Den hørtes lenge, lenge, helt monotont. Så spraket det i walkietalkien. – På plass, sa Kents stemme. – Greit, sa Steen. – Tre. To. En. Berger skjøv døren opp og kikket ut. Noe som skulle forestille et daggry, spredte sitt svake skinn over hustaket. Scenen lå fortsatt i et slags halvmørke. Tjue meter til høyre lå det lille huset som en betongklump. På skrå foran seg så han Kent komme opp branntrappen og styrte mot huset. Samtidig hevet Roy seg opp i tauet sitt og rullet over den lille muren på kanten av taket. Berger løp nå. Han var der, og han var ikke der, han så alt som fra en underlig, forvrengt avstand, han ventet bare på skuddsalvene. Roy nådde fram først, Kent var ikke langt etter, Berger sist, fra sin retning. Han så Roy løfte foten, sparke inn døren, for13

svinne inn. Kent nådde også fram, kroppen hans begynte å rykke i forskjellige retninger. Også han dukket inn i huset. Berger var nær nå. Han kjente en sterk smerte ved halsen, som om et lydløst våpen var blitt avfyrt. Han saktnet farten, tok seg til nakken, og da stakk det i hånden også. Han var nesten framme ved den vidåpne døren da Kent sjanglet ut av huset. Han krenget vilt og merkelig. Han slo om seg, tjenestevåpenet fløy i en vid bue, altfor sakte. Kent gikk ned på kne, kastet seg fram, rullet rundt. Det summet stadig høyere. Berger selv begynte å bli fylt av smerte, en ilende smerte som spredte seg i kroppen, brente seg ut i lemmene. Da kom det en skikkelse ut av huset. Det så ut som et dyr, en bjørn på to ben. Skikkelsen løftet armene som i bønn, men det var ingen armer, det var labber. Det var som om de var dekket av tykt, loddent hår. Resten av kroppen var likedan, lubben, liksom ullen, men opp fra den bjørnelignende skikkelsen stakk et kritthvitt ansikt, et kranium med stirrende blikk, vidåpen, men stum munn. Og summingen ble høyere og høyere helt til Berger endelig forsto hva han så. Ansiktet tilhørte Roy, og hele kroppen hans var dekket av bier. Roy vaklet bortover mot kanten av taket, forbi kroken til tauet, tok tunge, underlige månelanderskritt langs kanten. Han steg opp på den lille muren som skilte taket fra avgrunnen. Berger hørte seg selv rope, med en annens stemme: – Stopp, for helvete. Men Roy bare fortsatte, oppe på muren, som drevet av en helt annen kraft enn viljens. Til slutt tok han det uunngåelige skrittet ut over kanten. Og det var som om han sto stille i luften. Et kort øyeblikk, som virket uendelig, i en summing som lignet stadig mer på en kakofoni, virket det som om Roys kropp svevde i uendeligheten, som om tyngdekraften var fullstendig opphevet, som om det ikke lenger fantes noe opp eller noe ned. Og som på ordre slapp biene taket, skjøt oppover fra kroppen som en omvendt malstrøm. Berger så inn i Roys øyne i det øyeblikket. Det han så, var døden. Han skuet rett inn i døden. Og så falt Roy. 14

Berger hørte seg selv brøle. Han sjanglet bort dit, og smerten som hadde vært opphevet i noen sekunder, kom tilbake med full kraft. Kent sluttet å rulle rundt på taket, han reiste seg, børstet vilt av kroppen. Sammen ravet de mot kanten av taket. Der Roy hadde falt. Akkurat før de kom fram til kanten, vred Berger på hodet og så en enorm sverm av bier skyte ut gjennom den vidåpne døren til det lille huset og danne den aller mørkeste skyen over den allerede halvmørke byen. Berger og Kent vekslet blikk. Kent plukket en bie fra det bleke kinnet sitt og nikket. De kikket ut over kanten. Roys ødelagte kropp lå på parkeringsplassen tretti meter nedenfor. Halvparten oppe på en bil. Lyden som steg fra Kent, var ikke menneskelig. – Berger! skrek det i walkietalkien. – Hjelp er på vei. Sikre huset. Berger reiste seg sakte fra den sammensunkne Kent, som brølte av både sorg og smerte. Berger plukket bier fra all naken hud på kroppen. Kjente en merkelig rus fordele seg i kroppen. Beveget seg ad uklare veier mot det lille huset. Presset seg mot betongveggen, et raskt blikk inn, deretter tilbake. Ikke noe menneske der inne, ingen skjulte rom. Minst seks åpnede bikuber. Bare enkelte bier igjen, seigt summende. Det burde være mulig å ta seg inn. Berger tok et fastere grep rundt våpenet og dreide rundt hjørnet. Han veivet rundt seg for å få ut de siste biene, føyste dem ut. Deretter så han seg rundt i rommet. Bortsett fra bikubene var det et bord og en stol der, ikke noe annet. Det var neppe her Aisha hadde sittet fengslet, Carstens mål hadde bare vært å få dem opp hit. For å skade dem, drepe dem? Neppe, Carsten var ingen sadist. Spenna gæren, ja. Landssviker, ja. Hemningsløs, ja. Men rasjonell. Altså fantes det en annen grunn til at han hadde ført dem hit. Gulv, tak, vegger – ingenting. Et fullstendig intetsigende rom. Det måtte altså dreie seg om noe inne i bikubene eller på bordet. Og bikubene hadde Berger ikke tenkt å åpne. Han hadde hatt nærkontakt nok. 15

Først nå så han at noen bier fortsatt befant seg på det lille bordet. De var fredeligere enn slektningene sine, kravlet rundt i en bestemt form, rektangulær, en desimeter bred. Berger tok Säpo-pistolen han nylig hadde hentet ut, og skrapte vekk biene fra bordplaten. Det lå en liten papirbit der. Han våget ikke helt å røre den, men la merke til at den hadde et lag med noe søtt og klebrig. Noe som bier kunne tenkes å like. Det så ut som en liten konvolutt. Den typen som pleier å inneholde gratulasjonskort. Berger rensket konvolutten for bier, men lot den ligge. Mot alle instinkter lot han den ligge og vente på kriminalteknikere fra Säpo. Da så han at det under bordet fantes en skuff til å trekke. Han satte seg på huk og begynte forsiktig å dra den ut. Smellet var utenomjordisk. Kraften som kastet ham bakover, enda mer utenomjordisk. Sjokket totalt, smerten forvirrende. Det svartnet for øynene. Det eneste som nå fantes, var en enkel tanke på vei ut i det uendelige intet: Dette var en jævlig måte å dø på. Så var alt bare mørke. Han var ikke sikker på om han levde da han åpnet øynene og så inn i et isgrått blikk omgitt av et snauklipt metallgrått hår. – Den perfekte spion er riktignok en kastrert spion, sa August Steen, – men det behøver ikke å skje fullt så drastisk. – Hva? gispet Berger. – Hvis du ikke hadde sittet på huk, hadde du fått pikken skutt bort. Berger så ned på den skuddsikre vesten sin. Det var tydelig hvor kulen hadde truffet. Rett i hjertet. – Faen i helvete, sa han. Steen rakte ham hånden, han grep den, ble trukket opp i stående stilling i en kaskade av smertestråler, ble ført fram til den uttrukne skrivebordsskuffen. Innenfor fronten, som var skutt vekk, lå en fastklemt pistol med en ståltråd bort til avtrekkeren. Berger kjente straks igjen våpenet. Det var en Sig Sauer P226. Antagelig Bergers tidligere tjenestevåpen. På løpet satt en liten håndskrevet lapp festet med teip. Det sto kort og godt: «Boom!» 16

– Carsten er ute etter deg, Sam, sa Steen. – Nå må vi gjøre deg usynlig for alvor. Berger kastet et siste blikk på den lille konvolutten, sukket dypt og stavret mot døren. Steen innhentet ham, støttet ham opp. Over den blekgrå novemberhimmelen nærmet det seg sakte, nesten umerkelig, en luftambulanse.

Mandag 30. november, kl. 9.03 Sansene var satt ut av spill. Alt gynget. Lyden av helikopteret som nærmet seg, minnet stadig mer om summingen fra en enorm bie. Berger satt på taket, forskjellige former for smerte feide gjennom hans eksistens, og han klarte ikke å skille mellom kropp og sjel. Han så, uten å forstå, at August Steen hentet fram en rull gasbind fra en veske. Han så den bli rullet ut og nærme seg. – Du må bli med helikopteret, sa Steen og begynte å forbinde hodet hans. – Og du er fremdeles Sveriges mest ettersøkte mann. Du vil absolutt ikke bli sett. Vinden fra det landende helikopteret feide over dem. Som i en underlig langsom film så Berger at Steen mistet gasbindet, at vinden rullet det ut og fikk det til å blafre som en enorm vimpel før Steen slapp det og lot det seile av sted over høyhustakene i Tensta. Han fikk fram en ny rull, holdt bedre i den, klarte å forbinde Bergers hode, og sa: – Forhold deg rolig nå. Jeg henter deg på Södersjukhuset. Så satt Berger der, ignorert, sammenkrøpet i et hjørne av helikopteret, flysyk, med skuddsmerter i brystet og verk etter bistikk, diffust spredt utover. Likevel var han i klart best form av pasientene på den krengende lille plassen. De to halvpartene av Roy Grahns istykkerrevne kropp lå under et teppe gjennomtrukket av blod. Kent Döös var våken nok til å jamre seg, jamringen steg iblant til rene brøl av både 18

sorg og smerte, og han slo vekk alle som prøvde å nærme seg et ytre som virket like ømt som det indre, så det så ut som om sykepleieren malte bilder i luften med sin ennå ubrukte morfinsprøyte. Berger mente å ha sett lignende scener i diverse krigsfilmer. Han ble overveldet av kvalme og var på nippet til å spy som en foss rett inn i den heldekkende hodebandasjen, før han fant et vindu å se ut gjennom. Fra gammelt av ble han innvendig beroliget av synet av vann. Han så vannflaten der nede, men det tok en stund før han kjente igjen Ulvsundsjön, Tranebergsbron, Lilla Essingen. Deretter Reimersholme, Liljeholmsbron, Årstaviken. Vannet fulgte helikopteret helt fram til et tak med sirkel og plusstegn og en stor H i midten. Helikopteret landet på bokstaven uten å gjøre noen tydelig ansats til å redusere hastigheten. Så gikk alt fort. Dørene gikk opp, Roys båre ble rullet ut, forsvant. Kent, med den store kroppen som til slutt hadde reagert på morfinsprøyten, ble båret over helikopterplattformen på Södersjukhuset. Berger ble sittende. Mens flyveren hoppet ut og rotorbladene sakte sluttet å rotere, satt han der på huk i sitt hjørne med hele hodet i bandasje. Til slutt kikket en hvitkledd mann inn og vinket ham til seg. Berger krafset til seg vesken, og sammen gikk de inn mot det store sykehuset. Pleieren så ikke på ham en eneste gang. Helt i tråd med mottagelsen ble Berger sittende i et hjørne av akutten, bak noen forheng, i et tidsrom han etter en stund sluttet å holde styr på. Det gikk mye tid. Ugripbar tid. Time avløste time helt til han ikke lenger hadde oversikt over dem. Han kjente på sin egen hånd gjennom kroppen. Mest vondt gjorde skuddet, punktet der kevlarvesten hadde stoppet kulen fra en Sig Sauer P226, men han tvilte på at ribbeina var skadet. Giften fra bistikkene var det vanskeligere å bedømme, men heller ikke den føltes alvorlig nok til innleggelse. Altså var det en annen grunn til at August Steen hadde satt ham her. Fordi det var det sikreste stedet han kunne sitte på? Mens et safe house ble satt i stand til ham? Mens tingene hans ble fraktet 19

dit? Hjemmefra? Hadde de vært i hjemmet hans? Gikk Säpo igjennom hjemmet hans mens han satt her som en grønnsak? Selv hadde han ikke vært hjemme hos seg selv på veldig lenge. Men egentlig føltes det nok mest lenge. Det var neppe mer enn en måned siden, antagelig mindre. Timene fortsatte å renne ut mellom fingrene hans. Han prøvde å tenke, å stille tankenes frie flukt. Hvis Carsten hadde rigget hele biehuset for å ta nettopp Sam Berger, var han da virkelig trygg her? Det ville være veldig enkelt å ta seg inn på akuttmottaket på Södersjukhuset og sette et par lyddempede kuler i en sjaber pasient bak beskyttende forheng. Antagelig ville det ta lang tid før noen i det hele tatt oppdaget det. Da ble forhenget virkelig trukket til side. Berger så Carsten, de plirende, ugripelige øynene bak de tykke brillene, han så pistolen bli hevet, han så det lille smilet som nesten ikke var synlig og som skulle være det aller siste Sam Berger tok med seg ned i dødsriket. Men det var ikke Carsten som kom inn, og ingen lege heller, det var en mann med et snauklipt hår som minnet om jernfilspon rundt en magnet. – Vi går, sa August Steen kort. De gikk. Berger sa ingenting, ikke Steen heller. I et bortgjemt hjørne av parkeringsplassen ved Södersjukhuset steg de inn i bilen, Steen kjørte sørover, ut av byen. Først da det begynte å skumre, innså Berger hvor lenge han hadde sittet og ventet på en lege som aldri kom. Som aldri hadde til hensikt å komme. Først på høyde med Haninge sa Steen: – Den jævelen drepte Roy. Berger kjente hvor stivt han stirret framfor seg. Han så den fornuftsstridig svevende kroppen, innhyllet i bier. Så så han den halverte kroppen nede på parkeringsplassen. Carsten var ikke en mann man lekte med. Steen ville tydeligvis prate. Han sa: – Beklager at det drøyde. Berger måtte le, ikke tvers igjennom sprudlende av glede. Steen fortsatte: – Jeg var nødt til å skynde på prosessen. Dette her var så fort jeg klarte å gjøre det. 20

– Hvor skal vi? spurte Berger. – Du blir nødt til å føre en båt, sa Steen. Berger stirret på ham. – Jeg vet at du kan det, fortsatte Steen. – Jeg vet at du liker vann. Jeg vet at du tilbrakte en stor del av din barndoms somre i Stockholms skjærgård. – Du vet mer enn jeg gjør, mumlet Berger. – Synet av vann gjør deg rolig, sa Steen. Berger ristet på hodet. Steen fortsatte: – Ikke bekymre deg. Det er lett. Moderne navigasjonsutstyr gjør nesten hele jobben. – Og jeg skal bare sitte der, altså? I et slags isolert safe house? – Det oppdraget jeg har til deg, er ekstremt viktig. – Og du har ikke tenkt å si mer om det enn at det har å gjøre med den masete formuleringen «den verste terrorhandlingen noensinne i Sveriges historie»? – Jeg kan ikke det akkurat nå, sa August Steen. – Men imens må du for enhver pris holde deg unna. Virkelig under radaren. Det betyr at dette er eneste gang du bruker båten, du får aldri bruke den mer, unntatt i ytterste nødsfall. Navigasjonsappen fører deg til et båthus, og inn i det kjører du båten og lar den ligge. – Et båthus? utbrøt Berger. – Et ordentlig båthus, sa Steen med stenansikt. – Der man legger en båt. Du fører den inn dit, fortøyer, og så venter du. Det er rikelig med godsaker inne i bolighuset, det er en sikker internettilgang og en masse bøker. Se på det som en ferie med lønn. Har du noen hobby? Berger stirret ikke på ham, han nistirret. – Klokker, sa han til slutt. – Urverk. Og August Steen gapskrattet. Så sa de ikke mer på resten av bilturen. De kjørte inn i Nynäshamn, gjennom Nynäshamn, ut av Nynäshamn. Det føltes som verdens ende. Gjestehavnen var ugjestmild. Sannsynligvis var det de vennlig glimtende lysene på øyene i nærheten som fikk havet til å virke så svart. Så ubarmhjertig. Det kan også ha vært det faktum at de var alene, som fikk 21

verden til å fortone seg så øde. De vandret langs brygga, båtene lå der og duppet på vannet, som om selve mørket vugget dem. Oppholdsvær, takk og pris, og heller ikke særlig mye vind. Det eneste som føltes skremmende, var alt det svarte. Samt det enkle faktum at Sam Berger ikke hadde ført en båt på veldig lenge. Særlig ikke i bekmørk vinter. De stoppet. Berger satte ned bagen sin, Steen rakte ham en iPad. Berger tok den, så ned på en mørk skjerm. Steen sveipet over den, og et kartbilde kom til syne. – Klokkeklar GPS-navigasjon, sa Steen. – Ruten går utenom hver eneste grunne, det lover jeg. – Du har prøvd, altså? – Et helikopter kommer til å levere noen kolli fra boligen din. I løpet av kort tid står det fire store flytteesker utenfor huset. – Og hva skal du gjøre? Hva skal Säpo gjøre? Finne Carsten før han finner meg? – Ikke bli høy på pæra, sa Steen. – Så viktig er du ikke. Men klart vi skal ta ham, etterforskningen er i full gang. Men vi skal først og fremst ta ham for å få satt fri Aisha Pachachi og dermed få løsnet på Ali Pachachis tungebånd. Så lenge Aisha er kidnappet, snakker han ikke. Og det er bare jeg i hele den vide verden som vet hvor Ali befinner seg. Hittil har muldvarpen vår ventet på at Ali skal ta kontakt, antagelig for å tilby seg å bytte plass med datteren sin. Nå later det til at Carsten har gått inn i en mer aktiv fase, han har tenkt å oppsøke Ali Pachachi på egen hånd. For det er klart at ledetråden som førte oss i fella i Tensta, var plantet. Han ville ha oss der, han ville håne oss. – Dere fanger Carsten, får informasjon av Pachachi, jeg handler ut fra den informasjonen? Er det gangen i det? Og vi kommer tilbake til spørsmålet: Hvorfor akkurat meg? – Vil du virkelig ha denne diskusjonen nå? spurte Steen. – Du har hatt en hel biltur på å kommunisere. – Jeg vil vite det, ja. Ellers hopper jeg faen ikke ned i den båten der. – Og hva skal du gjøre i stedet? Gjemme deg i et annet båthus? Flykte fra landet? – Hvorfor. Akkurat. Meg? 22

August Steen sukket og førte ham fram til en kraftig, men kompakt båt med en svær påhengsmotor. – Du har en spesialkompetanse som kommer til å bli av aller største betydning når tiden er inne, sa Steen til slutt. – En spesialkompetanse? Jeg? – Og så har du ikke svart på spørsmålet, sa Steen og overrakte Bergers Säpo-pistol med tilhørende ammunisjon. Han fortsatte: – Spørsmålet var alvorlig ment. – Hvilket jævla spørsmål? sa Berger og tok pistolen. – Har du noen hobby?

Tirsdag 1. desember, kl. 10.21 Han brøt vannflaten akkurat idet isen la seg. Under luftreisen så han i øyekroken deler av den glatte flaten anta en annen skimring. Det var som om han i et millisekund oppfattet hvordan de enkelte hydrogenatomene strakte seg mot fremmede oksygenatomer og dannet en svært sprø flate. Det var da han brøt den. Kuldesjokket kom akkurat som beregnet, men teori er noe annet enn praksis. Han ble overveldet. Iskulden presset den stramme våtdrakten mot den sjokkerte huden hans. Skjærgårdsvannet klemte ham som om det ville fryse ham inn og bevare ham for en ettertid som forbløffet skulle betrakte det like forbløffede urtidsvesenet i isblokken. Vitenskapsmenn skulle i kontrollerte former tine ham opp, og han skulle, uten at de forvirrede ansiktsuttrykkene forsvant, seile ut i den gravitasjonsløse atmosfæren rundt den kunstige planeten som i lang tid hadde erstattet den ødelagte jordkloden. Det underlige bildet hadde en beroligende virkning, og dessuten minnet de første svømmetakene ham faktisk om en romvandring. Han sugde grådig i seg den klamme luften fra gassflasken, kjente smerten i brystkassen der en kule for ikke lenge siden var blitt stoppet, og mente seg å huske hvorfor han hadde sluttet med denne dødsforaktende hobbyen. En hånd som strøk over siden på en enorm blå-og-gulstripete fisk med trutmunn, hadde ført til hobbyen dykking. 24

Det forgyllede minnet oppløste de femten årene som hadde gått siden Sam Berger sist hadde hatt et gummismakende munnstykke mellom tennene. Det utraderte også minnet om kuldesjokket – og antagelig en hel del andre faktorer som, etter en magisk dykkeferie utenfor Lombok i Indonesia, brått hadde fått ham til å legge dykkeflaskene på hylla. Den skjeggveksten som den gangen hadde løftet seg bak i dykkermaskens herdede glass, var blitt adskillig mer glissen og ikke akkurat like irriterende. Det var dessuten en risiko for at det brungrå buskaset, mustasjedelen av helskjegget hans, som nå dekket halve synsfeltet, kunne forårsake lekkasje i masken. Da han til slutt klarte å se forbi sin egen kroppsbehåring, åpenbarte det seg en særegen verden. Vannflaten hadde sett så mørk ut der ovenfra, som å hoppe rett ned i en bøtte med tjære. Dessuten hadde det vært en skittengrå, askegrå formiddag, ganske typisk for den aller første desemberdagen, og han hadde neppe ventet seg å se særlig mye nede i den stort sett bunndøde Østersjøen. Men lyset som likevel sivet ned, brutt gjennom den sakte fremvoksende isflaten, blottla en grågrønn verden med forrevne klippeformasjoner og vagt vaiende tangvaser som han faktisk ble grepet av. En liten fargeløs fiskestim pilte forbi, og han skjøt fart gjennom vannet, neppe mer enn fem grader varmt. Da mintes han hvor fascinerende det var å besøke den skjulte delen av jordkloden, den største og hemmeligste. Han kjente hvordan hans gjenfødte eksistens åpnet seg i takt med at havbunnen endret karakter og ble slettere, karrigere. Og den lå lavere; det var ingen tvil om at han svømte mot dypere vann. Han tok det forsiktig, sørget for å ha lang siktlinje, hele tiden med blikket mot de bortre delene av synsfeltet, akkurat som når man lærer å kjøre bil. Det var neppe mer enn fem–seks meter dit, og plutselig så han ikke lenger bunnen der framme. Den bare forsvant. Han stoppet, fløt, observerte. Så tok han noen svømmetak, fløt nærmere. Det var virkelig som om bunnen i det lille innhavet opphørte og ble erstattet av et brådyp. Han var ved kanten nå. Det føltes underlig, et stup som det ikke var mulig å falle ned i. 25

Dette var Sverige, Stockholms skjærgård, alt var trygt og velkjent – og så plutselig denne avgrunnen ned i noe fullstendig ukjent. Han forsto at han måtte holde seg borte. Men som så ofte når man vet at man bør holde seg borte, beveget han seg nærmere. Han gled ut over svelget, så opp, så ned. Så ingenting. Avventet. Han ante en lett strøm langs høyre lår, ikke noe mer. Så tok han forsiktig et svømmetak nedover. Først forsto han ikke hva det var, knapt mer enn en vag endring i tilstanden. Ansiktet føltes litt kaldere, det var alt. Så forsto han at det ikke bare var kaldt, det var vått også. Mustasjen som løftet seg inne i dykkermasken, duvet sakte, som tangvaser på havbunnen. Det var lekkasje i masken. Det var ikke en innsikt som ble formulert, den fikk helt andre virkninger. Kroppen hans tumlet i panikk, kaos skjøt rett inn i sjelen hans og splintret den. Han følte at han sprellet i det tomme intet. I den rene kulden. Fornuften vendte tilbake, uvisst hvordan. Han stoppet tumlingen. Han stagget panikken. Masken måtte tømmes, masketømming var blant det første man lærte. Han prøvde å huske prosedyren. Så løftet han masken i underkant mens han så oppover og blåste ut luft gjennom nesen. Han gjentok det et par ganger, og til slutt var masken omtrent tom. Han prøvde å la være å sukke av lettelse. Så så han seg rundt. Han så ned, han så opp, han så til venstre, han så til høyre. Det var bare det at det ikke fantes noe opp, noe ned, noe hit, noe dit. Det fantes ikke lenger noen som helst retning. Og han forsto hvor han var. Han befant seg i åpen sjø. Det fantes ingen tyngdekraft, ingen løftekraft. Det fantes ingen peilepunkter. Det fantes ingen referansepunkter. Neste svømmetak kunne like godt føre ham rett ned i avgrunnen som opp til overflaten eller ut til havs. Sam Berger ble liggende der, flytende i det store intet, og hvert svømmetak kunne være et svømmetak nærmere døden. Han var fullstendig desorientert. 26

Han så ingen overflate, ingen bunn, og ingen synsinntrykk kunne fortelle hva som var opp og hva som var ned. Det fantes ingenting å holde seg i. Det var som om han fløt i sentrum av verdenshavene, som om han var ugjenkallelig fortapt i det tomme, øde, uendelige verdensrommet. Men han hadde gjennomført en masketømming. Det var bare noen sekunder siden han hadde klart å samle seg og få på plass erfaringene. Boblene fra utåndingen hans svirret vilt rundt ham. Han fortsatte å spinne en stund i den store tomheten. Så var det noe som slo ham, noe så uvanlig som en tanke som slo rot. Luften var veien hjem. Han la seg til rette i det store intet, lå helt stille. Så holdt han pusten en stund, til rommet rundt ham var tomt for bobler. Så pustet han kraftig ut. Strømmen av bobler hadde plutselig en tydelig retning. Den liksom rant nedover kroppen hans. Han snudde seg og så boblestrømmen flyte nedover. Det som han oppfattet som nedover. Det som egentlig var oppover. Han pustet ut igjen, skikkelig, og fulgte etter boblene i stor fart. Oppover. Han kom opp fra avgrunnen, kunne igjen skjelne havbunnen, forsto at han tross alt var på hjemveien. Han fikk føttene ned på den grove bunnklippen og gjennomførte en ny masketømming. Åpen sjø. Han hadde glemt åpen sjø, følelsen av at naturlovene var fullstendig opphevet. Han hadde vært der før, like etter møtet med den store blå-og-gul-stripete fisken. Og latt det gode minnet skjule det vonde. I havnen på Lombok hadde han sverget på at han aldri mer skulle dykke. Han var ikke flink til å lære av sine feil. Da han svømte mot huset på den lille øya utenfor Landsort, sverget han på at han aldri mer skulle dykke.