Les også: Det fine med Kjersti
Å være kjersti_materie.indd 2
03.02.2020 19:36
Helena Hedlund
r t e s j i K
Illustrasjoner av Katarina Strömgård Oversatt av Nina Aspen, MNO
Å være kjersti_materie.indd 3
03.02.2020 19:36
Å være kjersti_materie.indd 4
03.02.2020 19:36
HANEKAM – Kom hit, Kjersti, skynd deg! Det er pappa som roper. Han står bak garasjen og ser rett opp i et tre. Kjersti løper dit. – Hva er det? – Se på det hullet i ospen! – Hvor? – Der! Pappa peker høyt opp i treet, og akkurat idet Kjersti skjønner hvilket hull han mener, stikker et nebb ut. Og etter nebbet kommer det et sint, stirrende øye. – En grønnspett! sier pappa stolt. – Vi har fått en grønn spett! – Jaha, sier Kjersti. – Var det bare det? Hun børster en maur bort fra buksebeinet og sukker. – Bare? sier pappa forundret. – Det er vel ikke bare bare 5
Å være kjersti_materie.indd 5
03.02.2020 19:36
med en grønnspett? Se, der er en til! En stor grønn fugl kaster seg som et papirfly fra en høy grein i bjørka, svever over garasjetaket og lander rett ved siden av hullet i stammen. – Se, nå kysser de med nebbene! Pappa ler og slår seg ned på en stein. Kjersti setter seg på fanget hans. – De skal bygge rede og legge egg i treet vårt, sier pappa og vikler fingrene i håret til Kjersti. – Hvis vi sørger for å klippe deg i dag, kan ungene få litt gullhår å kose seg med? – Aldri i livet! freser Kjersti og rykker til seg håret. Hun vil helst klippe seg minst mulig. Pappa legger armene rundt henne og klemmer så skjeggstubbene presses inn i kinnet hennes. Hun later ikke som om det gjør vondt. – Vet du hva? sier pappa. – Når grønnspettungene er 6
Å være kjersti_materie.indd 6
03.02.2020 19:36
klekket, bytter moren og faren på å mate dem. De holder sammen som en liten familie. – Som mennesker? – Ja, nettopp! Og når ungene er store nok til å klare seg selv, splittes familien. – Skiller de seg, da, moren og faren? – Ja, sier pappa, – det kan man kanskje si. Kjersti reiser seg og moser en råtten stokk med foten. – Se, nå flyr de av gårde! sier pappa og peker. Herr og fru Grønnspett flyr mot grantrærne og blir borte i skogen. Kjersti ser etter dem. Hun sier ikke noe på en stund og lager den vanskeligste knuten hun klarer å knytte av de lange snorene på vårjakka. – Hva tenker du på? spør pappa. Kjersti svarer ikke. 7
Å være kjersti_materie.indd 7
03.02.2020 19:36
Hun kan ikke, for hun har snorene i munnen. Hun må bite for å få opp knuten igjen. Hun har det med å gjøre det, og snorene lukter surt av gammelt spytt, som en oppvaskklut. – Når kommer mamma hjem? – I morgen, det vet du jo? sier pappa. – Vi skal hente henne på togstasjonen i morgen kveld. Mamma har vært borte i en uke nå. På Mallorca. Kjersti liker ikke Mallorca. Hun blir kvalm når hun uttaler ordet, tunga blir tykk og ekkel. Mamma er der på ferie med søsteren Karin, de soler seg og bader og ser på appelsiner, for de har førtiårskrise sammen. Da må man tydeligvis reise bort en stund for å få avveksling. Det er så uvant at mamma ikke er hjemme, synes Kjersti. Ingenting føles som det pleier, ingen ting er gøy. Rommene er tomme og triste. Det blir ujevnt ved kjøkkenbordet. På mammas stol sitter det bare luft. Hele den brune stolryggen er synlig. Ingen slår på den koselige gule lampa i vinduet, ingen slår på radioen. Pappa er tausere enn vanlig når han ikke har mamma å snakke med, ja, hele huset kjennes taust og urolig. Det er som et stort hull hjemme når mamma ikke er der. – Savner du henne? spør pappa. 8
Å være kjersti_materie.indd 8
03.02.2020 19:36
Kjersti nikker. I samme øyeblikk plinger det plutselig i pappas lomme. Han rykker til og tar opp mobilen. – Det er henne! utbryter han og leser høyt: Hei, elsklingene mine, savner dere! I dag har jeg vært hos frisøren og fått hanekam! Hihi! Dere kommer ikke til å kjenne meg igjen ;) Klem, ses snart. – Hanekam? spør pappa. – Har hun fått hanekam!?? – Hva er hanekam? spør Kjersti. – Det er en sånn frisyre som … ja, som ligner litt på en hane, forklarer pappa. – Ja, som en hanekam, hår som står rett opp. Hår som står rett opp? Kjersti blir kald i hele kroppen. Står mammas hår opp som på en hane? – Kommer vi ikke til å kjenne henne igjen? spør hun lavt. – Jo, ler pappa, – det kommer vi til å gjøre. – Men hun skrev jo … hvisker Kjersti og merker at tårene brenner i nesa. – Hun bare tøyset, sier pappa. Kjersti reiser seg og stirrer hardt på ham. – Hun tøyset ikke! roper hun. – Man tøyser ikke om sånt, forstår du vel! 9
Å være kjersti_materie.indd 9
03.02.2020 19:36
EN TEGNET LØVE Toget ruller sakte inn på stasjonen. Dørene åpnes, og ut velter tusenvis av mennesker. Kjersti står midt i folkemengden og ser etter moren. Hvor er hun? Det rare med dette toget er at alle menneskene ligner på mamma. Alle har prikk like jakker på seg, en beige med hette, og et rødt sjal. Akkurat som mamma. Men ingen av dem er mamma. Kjersti kom mer på at hun har glemt hvordan mamma ser ut. Hvordan kunne hun glemme det så fort? Hvem som helst kan jo være mamma, og pappa er ikke å se, og alle springer fram og tilbake. Hjelp, hva skal hun gjøre? Da ser hun den. Lengst borte på perrongen. En hane! Det er en hane som kommer, og Kjersti vet at hanen er mamma. Hanen kommer nærmere og nærmere med utstrakte vinger, den smiler med nebbet, den vil ha en klem. – Nei! skriker Kjersti så høyt hun kan. – NEEEI!!! 10
Å være kjersti_materie.indd 10
03.02.2020 19:36
– Kjersti, du må våkne, sier pappa, – du må våkne! Kjersti setter seg opp i senga. Det er allerede lyst ute, og tårene triller nedover kinnene hennes. Hun klarer ikke å slutte å gråte. – Hva var det du drømte? spør pappa bekymret. Kjersti rister på hodet. – Det kan jeg ikke si. – Jo, sier pappa og stryker henne mykt over håret. – Det føles alltid bedre å fortelle, vet du. – Nei, hvisker Kjersti og kryper under dyna. – Ikke når det var en så fæl drøm! Pappa sukker og blir sittende på sengekanten en stund. Så går han ned og lager frokost. Kjersti blir liggende. Drømmen føles fortsatt virkelig, hun kjenner fjærene på hanens vinger mot kinnet. Det er mandag i dag. I kveld skal de hente mamma på tog stasjonen. Kjersti grøsser. Hun vil ikke hente mamma. Aldri mer! Det er like godt at hun ikke kommer tilbake fra Mallorca, hvis hun skal se ut som en hane. Da er hun ikke den ordentlige mammaen hennes. Tankene dunker i hodet til Kjersti, de er så fryktelige. Hun har aldri tenkt noe så fælt før. 11
Å være kjersti_materie.indd 11
03.02.2020 19:36
– Kjersti! roper pappa fra kjøkkenet. – Kom og spis nå! Kjersti kler på seg og sleper seg ned trappa. Hun setter seg på stolen sin. Det er kaldt på kjøkkenet. Lyset er stygt og grått når ikke den gule lampa i vinduet lyser. Stolen rett over for hennes er tom. Mammas stol. Kanskje hun aldri kommer til å sitte der igjen? Kanskje hun blir utsatt for en ulykke? Kanskje flyet styrter og hun dør bare fordi Kjersti har tenkt så onde tanker? Kjersti kryper sammen med knærne under haka og drar genseren over buksa, hun stirrer på den tomme stolen. Hvordan kan noe være så tomt? Da hopper plutselig Kattegat opp på stolen og setter seg der. Kattegat, det er katten til Kjersti. Ja, egentlig er han katten til hele familien, men mest Kjerstis, for han velger å sove i hennes seng. Kjersti elsker Kattegat, han er svart som lakris og myk som softis og verdens mest kosete, men akkurat nå, der han sitter på stolen til mamma, ser han så rar ut. Hvorfor gjør han det? Kattegat legger en pote forsiktig på kjøkkenbordet og strekker tunga ut mot pakken med smør. – Fy! Ned med deg, din gamle ulykkeskatt! freser pappa sint og løfter Kattegat ned på gulvet. – Hvorfor sa du det? spør Kjersti og stirrer på pappa. 12
Å være kjersti_materie.indd 12
03.02.2020 19:36
– Katter får ikke lov til å være på bordet, sukker pappa trett og setter seg på stolen sin. – Men hvorfor sa du ulykkeskatt? Pappa tar en slurk kaffe, så ser han lur ut og sier: – Vet du ikke at svarte katter betyr ulykke? Kjersti rister på hodet. – Hvis en svart katt går over veien, må man spytte over skulderen tre ganger, forklarer pappa. – Tvi, tvi, tvi. Hvis ikke vil det skje en ulykke. Før trodde folk på sånt. Overtro kalles det.
Å være kjersti_materie.indd 13
03.02.2020 19:36