Åtte

Åtte

Bøker av Gine Cornelia Pedersen: Null, roman 2013 Kjærlighetshistorie, roman 2015 Vår i det hinsidige, roman 2018

Gine Cornelia Pedersen

Åtte Noveller

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-63743-9 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg EXIL design Omslagsfoto: @ Elene Usdin Sats: Type-it AS, Trondheim 2022 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2022 Utdrag på side 32–33 er hentet fra Som dere vil ha det av William Shakespeare, gjendiktet av André Bjerke, Aschehoug 1996.

Utsagnet på side 163: «Å elske, sa en veldig kjent forfatter, det er et verb.

En handling.» er hentet fra Om kjærlighet av Erich Fromm, Arneberg forlag (Cappelen Damm) 2019.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

En prøvelse for Reidunn Østby . . . . . . . . . . . . . . . .

7

Gullkalven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

35

Schrödingers katt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

75

Kråkeslottet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

99

Influensa . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

131

Gresk natt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

159

Kunsten å lide . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

179

Forfatterens store ønske . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

199

en prøvelse for reidunn østby

Reidunn Østby er i teatret. Teater forekommer henne kunstig og forsert, noe enkelte mener er premisset for selve kunstformen. Hun føler seg fanget, skvist, nektet en egen vilje som publikummer i teatret. Her skal det gråtes, her skal man le, måpe, gispe. Alt etter kunstens regler. På teaterscenen kan tilsynelatende alt skje. Øyeblikkets kunst kalles det. Et mareritt for Reidunn. Hun vil ha kunsten sin med hjem, hun vil kunne se på den, bla i den, lytte til den etter eget forgodtbefinnende, teatrets tyranni er ikke skapt for Reidunn.

Så hvordan endte Reidunn i teatret?

Reidunn setter seg ned i det røde fløyelssetet hun har fått tildelt ved siden av den relativt nye venninnen sin Anne-Berit, som har kjøpt billetten til henne i fødselsdagspresang. Reidunn fyller 65 år i dag. Det er jo et slags rundt tall, hadde Anne-Berit ivrig konstatert: Hun elsker runde tall, andres dager, hun simpelthen elsker å gjøre stas på andre.

I gratulasjonskortet hadde Reidunn funnet billetten over et kort der det sto: 9

Velkommen til en kveld i teatret! En kveld i teatret kan kanskje virke lindrende?

Lindrende? Lindrende på hva, hadde Reidunn spurt, taust og inni seg, så klart, da hun leste kortet med Anne-Berit sitrende ved sin side.

Anne-Berit har vist seg å være et menneske som liker å fremholde egenkomponerte teorier om Reidunn, og mange andre, Anne-Berit liker å snakke om livsvalg, hun er en menneskekjenner, har tatt kurs i utallige fag, i alt fra aksjesparing til fingermaling, fra coaching til kognitiv terapi. En ressurs for sine omgivelser. En inspirator.

Anne-Berit er opptatt av fargevalg. Hun syns Reidunn med hell kunne tatt en fargetest for å bringe frem det snevet av blått hun har i øynene (om man virkelig legger godviljen til). Anne-Berit har selv tatt en fargetest som avslører hvilke fargetoner som best trekker frem hennes livsenergi, og etter testen har hun utelukkende figurert i turkis og grønt, samt sjeldne innslag av knæsj rosa.

En kveld i teatret. Skulle det virke lindrende? På hva?

På livet i seg selv, det er synd om människorna, ville nok Anne-Berit svart, uten å nøle. Mennesket trenger underholdning! Særlig i krisetider!

Anne-Berit er, som du nå vet, Reidunns nyeste bekjentskap, og de møttes på yoga.

Reidunn begynte å trene yoga i fjor. På jobb merka Reidunn at det begynte å nappe i ryggen, det blir mye sitting, og det hjalp ikke å strekke seg, en kniv inn på venstre side, det engstet Reidunn, just der hun hadde lest at prolapsene som regel gir seg til kjenne, var det smerten satt, 10

og den gikk ikke bort. Siden Reidunn visste at det slett ikke er uvanlig å begynne å slite med ryggen i hennes alder, og den nye fastlegen hennes tilfeldigvis viste seg å praktisere yoga på femtende året, ble det omtrent skrevet ut på resept. Legen anbefalte et yogasenter som spesialiserer seg på rygg og nakke, det var ikke så altfor langt fra Reidunns jobb som lyddesigner hos et velrenommert produksjonsselskap sentralt i byen. Reidunn hadde, noe motvillig, lagt merke til Anne-Berit i klassene. Anne-Berit var veldig rutinert, utførte hodestående med letthet. Den nette kroppen var stram for alderen, og Anne-Berit hadde bestandig på seg korte treningsbh-er, der Reidunn helst dekket til kroppen med langermede trøyer, unnvek tights, gikk heller for den vide varianten yogabukser, hadde Anne-Berit det tydelig godt i egen kropp, hun så ung ut for alderen og var bestandig solbrun. Reidunn kjente et snev av beundring når hun trådte inn i yogasalen og fikk øye på Anne-Berit mediterende i hodestående, det var ikke den klasse der ikke Anne-Berit hadde vært tidlig ute, funnet den beste plassen i salen, helt foran ved speilet, og med lukkede øyne stoisk sto som en påle på hodet opp fra den irrgrønne treningsmatten.

Reidunns mål var ikke å komme til et slikt nivå. Et minstemål var å få strammet opp muskulaturen i rygg og senter tilstrekkelig, som det så fint het på dette nye treningsspråket hun nå hadde blitt passe dus med. Reidunn hadde ikke vanskelig for å innrømme at hun fikk mye ut av yogaen; hun merket at humøret faktisk var blitt bedre, Reidunn var kjent for en kronisk irritabel tone, det var et slags varemerke for henne, og en tirsdag kveld innom puben på vei hjem etter en klasse sa svirevennen Ludde at «hun strålte».

Hun nevnte ikke yogaen, det ville være flaut, men noe slikt 11

hadde Reidunn aldri i livet hørt bli sagt om henne. Hun var bare ikke en strålende person. Men i det skjulte var det smigrende, i det skjulte bredte det seg et lite smil bak Reidunns morske maske.

Anne-Berit, derimot, var strålende. Hun var ikke redd for å være kontaktsøkende. Kom bort til Reidunn etter klassene, la en stram hånd på skulderen hennes, leverte motiverende fraser som: Bra jobbet i dag, Reidunn. Dette kler deg virkelig!

Eller: Wow. Jeg ser du har øvd hjemme. Du har rask progresjon, Reidunn. Good for you.

Fulgt av et bredt, blendende hvitt smil. Reidunn smiler sjelden, er ikke fremmed for det å smile, det oppleves bare ikke naturlig for henne å blotte de vindskeive tennene sånn uten videre.

Reidunn visste ikke hvordan hun skulle forstå disse smått smigrende kommentarene i begynnelsen, for hun hadde jo på ingen måte øvd hjemme, og syntes ikke hun hadde spesielt rask progresjon, derfor var det vanskelig å svare på dette med noe mer enn et nikk og et takk.

Da Reidunn, i høflighetens navn, hadde spurt Anne-Berit om livet hennes – om hva hun gjorde på til daglig, var det noen hobbyer utover yogaen, for eksempel? – hadde AnneBerit gladelig og i vide ordelag fortalt om sitt rike liv.

Dette beroliget Reidunn noe, for det betydde mest sannsynlig at Anne-Berit ikke ønsket noe mer enn et perifert treningsbekjentskap. Det kunne Reidunn leve greit med: Å møte denne jevnaldrende og energiske kvinnen på en kaffe innimellom kunne kanskje gi Reidunn en viss avveksling, 12

i beste fall som et såkalt friskt pust, men alt annet enn en gang iblant ville bli for mye, det kunne Reidunn allerede kjenne på gikta. Dessuten passet de jo ikke til å være venner – det var nesten for åpenbart. Nei, Reidunn hadde i hele sitt liv lyktes med å holde de fleste mennesker på en armlengdes avstand, og det var ingen grunn til å slutte med det nå.

Det var, slik Reidunn så det, ingen reell fare for videre tilnærmelser fra Anne-Berits side: Anne-Berit holdt på med veldedighet, hadde en altoppslukende jobb i en stor konsulentbedrift, snart var hun pensjonist, men hun hadde fremdeles noen gode år igjen i arbeidslivet – hun skulle nemlig ha sen pensjon, hun måtte få brukt seg, kvitret hun. Hun hadde et utall venner, stor familie – til og med et par barnebarn. I tillegg bodde AnneBerit sammen med den lille undulaten Pippi, og bissevovven Gregers. Til tross for at hun ved flere anledninger hadde nevnt hvor strukturert hun var, og hvordan hun sjonglerte sine mange forpliktelser og hobbyer på en knirkefri måte, hadde Reidunn lagt merke til at Anne-Berit før nesten hver yogaklasse, i garderoben, uttrykte at: «Det er så mye nå at jeg ikke vet hvor jeg skal hente kreftene fra.»

Selv om Anne-Berit, ifølge eget vitnemål, var den heldigste personen i verden, samt at hun hadde det så travelt at hun ikke strakk til, hadde hun allikevel stilt Reidunn det usannsynlige spørsmålet, om de ikke skulle møtes en dag utenfor yogasenteret? Gå og ta en kaffe, et glass, ta en tur på kino, eller noe lignende, en forestilling, utstilling? Alle disse forslagene hadde blitt fremmet som perler på en snor, etterfulgt av et avventende og forventningsfullt uttrykk.

Reidunn hadde svart noe uforpliktende, som: 13

Ja, det kan vi kanskje gjøre en dag. Men hadde hun ikke allerede her opplyst om at hun ikke likte teater?

Hvilken dag, Anne-Berit hadde smilt med mysende øyne, fisket ut almanakken av den fjonge veska, med de lange klaprende neglene, bladd, fuktet fingertuppene med tungen, Reidunn hatet når folk fuktet ting med tungen, fant frem påfølgende uke, og plasserte den lange røde neglen på torsdag. Torsdag etter jobb? Passet det for Reidunn? Det var perfekt for Anne-Berit, nei, vent litt, det passet jo heller dårlig, for da skulle hun nemlig møte Gaute og Iselin, datteren og svigersønnen, de skulle i operaen og se Tryllefløyten, etter å ha spist en bedre middag på en av de nye restaurantene ved havna, hadde Reidunn spist der? Nei, det var nyydelig, nyydelig mat. Og så fint det hadde blitt der nede etter de hadde pusset opp! Neglen trommet mot onsdagen i det hvite blanke feltet.

Hvordan var onsdag for Reidunn?

Det var blueskveld på puben onsdager. Det var Reidunns faste dag, hun gikk skal sies nesten daglig innom puben, men onsdagene med blues var hellige, og det var forventet av de andre stamgjestene der at hun kom også. Det passet ikke onsdager.

Nei. Men Reidunn måtte ha dratt litt på det, om enn bare en tanke, hun merket det, det var ikke det faste nei-et som ville fått Anne-Berit over på andre tanker med en gang, hun bare visste at det ikke ville holde med et vagt nei i denne sammenhengen.

Anne-Berit spurte hva Reidunn skulle, siden det ikke passet?

Noe jeg pleier å gjøre.

14

Hva da? Anne-Berit visste å insistere. Det lå i hennes natur å insistere.

Njo, det er noe jeg pleier å gjøre hver onsdag.

Hva da, kan du ikke si hva det er? Å! Er det privat? Noe du ikke vil fortelle?! Det skal jeg ikke rippe opp i, jeg vet godt hvordan det er å skamme seg, å ha hemmeligheter, og i vår alder er det jo så mangt, meddelte Anne-Berit mens hun lente seg frem og nesten hvisket: Jeg har selv slitt en del med uri…

Blueskveld, på puben. Jeg pleier å gå på blueskveld på puben, og det er fast på onsdager, så det passer ikke onsdag.

Reidunn holdt pusten.

BLUES! Jeg elsker jo blues! Anne-Berit var rødblusset fra yogaen, enda mer nå som hun hadde fått vite om bluesen. Øynene oppsperret.

Jeg hørte masse på blues før, da jeg var ung. Da jeg og Ingar var gift, pleide vi å lytte til blues drithøyt på anlegget. Wow! Gud, så mye jeg har hørt på blues, Reidunn, du skulle bare visst! Anne-Berit smilte fra øre til øre, med de hvite tennene.

Reidunn luktet denne lunta, nå lå det kanskje en forventning der om at hun skulle invitere Anne-Berit med på puben, men det kom i grunnen ikke på tale siden det var Reidunns sted, Reidunns eget sted, der ingen kjente fortiden hennes, men aksepterte henne, til og med likte henne, der hun kunne sitte i dunkle omgivelser og kose seg med ølen sin i fred, der hun kunne samtale med de andre stamgjestene om hun følte for det, snakke uforpliktende om musikk, tegneserier eller film. Kanskje bare lese i en avis eller bok for seg selv. Ikke skravle og sladre og le.

15

Ikke digge eller danse, som Anne-Berit sikkert gjør når hun er på bar.

Reidunn hadde kanskje nettopp av denne grunn holdt seg unna yoga og annen trening frem til det siste året: Hun ønsket ikke å stifte bekjentskaper som dette nye med Anne-Berit, hun ønsket heller ikke å assosieres med yoga som gren. Hatet fysiske anfektelser, hatet denne stoltheten som oste ut av treningsmennesker, Reidunn hadde sin stolthet i trofastheten til puben og menneskene i den, selv om de kom og gikk. Allikevel ville hun heller ikke få prolaps eller bli ryggmessig handikappet i en alder av 65.

Reidunn var ingen simpel alkis, hun tok tålelig vare på seg selv, drakk aldri mer enn den magiske grensen på to nullfire i ukedagene og fire med en Fernet på lørdager, eller ved spesielle anledninger. En valgfri dag i uken drakk hun ingenting. Denne rutinen fungerte fint, og den nye fastlegen som jo driver med yoga og er kjernesunn, hadde slått fast at Reidunn var ved god helse, og ikke hadde antydning til fett i leveren eller annet som kan komme av alkoholmisbruk. Dette så Reidunn som bifall til at hun hadde funnet sitt gylne snitt. Reidunn var faktisk fornøyd med livet sitt.

Allikevel pirret Anne-Berits tilnærmelser noe i Reidunn.

Var det kommentarene om yogaen? At Ludde hadde kommentert at hun strålte på puben, hva kunne det være som gjorde at Reidunn ikke bare avfeide dette mennesket og hennes påtrengende glede og inspirasjon? Noe ved AnneBerits liv, hennes fullbookede kalender, hennes hvite tenner og myke, velpleide hender og negler som klapret. AnneBerit tilhørte en verden Reidunn aldri hadde besøkt, aldri hadde vært velkommen i, aldri hadde greid å finne plass i.

16

På skoleballet orket ikke Reidunn engang å ha på seg kjole, men valgte en gammel dress. Dette førte til at hun ble kalt lesbisk, det var noe Reidunn beholdt som en merkelapp uten å finne noen grunn til å bestrebe seg på å fjerne den.

Det var ikke noe hun nevnte hjemme, så klart, for faren var en høytstående figur i Jehovas vitner. Reidunn aksepterte sin plass, aksepterte sitt utenforskap, hun trodde neimen ikke på Gud, til sine foreldres uendelige fortvilelse, det hadde resultert i mang en intervensjon med eldre og lærde.

Reidunn kunne se ut til å gå klar av en dypere forstyrrelse rundt denne religiøse manipulasjonen. Hun mistrivdes blant vitnene. Da hun skulle begynne på videregående, flyttet hun til en annen by og snudde aldri nesen hjemover igjen, foreldrene hadde også sagt at det nok var best Reidunn holdt seg utenfor samfunnet fremover, hun var tross alt mest sannsynlig både lesbisk og enda verre: en vantro.

På skolen hadde Reidunn to kompiser som het Gunnar og Jon, de flyttet også ut av byen for å gå på videregående, de var et velfungerende og rolig trekløver. Reidunn har beholdt kontakten med gutta, og de møtes på quiz en gang i måneden. Anne-Berit representerte for Reidunn jentene i fremste rekke, en i gjengen, en hun kun hadde observert på avstand. Med forakt? Trodde hun. Skulle det nå vise seg etter femti år at Reidunn hadde noe uoppgjort her?

Noe uoppgjort med en verden hun med letthet valgte bort, og velvillig har akseptert at hun ikke tilhører, ikke engang liker, en verden av fornøyelser. Letthet og velvære. Shopping og latter. Teater og opera. Wining and dining, som Anne-Berit kaller det.

Blueskveld på puben. Nei. Anne-Berit kunne ikke få bli med på det.

17

Hun sa det ikke, måtte la Anne-Berit få skrive det opp i den syvende sansen: Blueskveld med Reidunn, hjerte, utropstegn.

Reidunn løste det med å ringe Anne-Berit og avlyse rett før, med en løgn om en voldsom omgangssyke. Det falt ikke akkurat i god jord, men Anne-Berit sa noe motvillig at hun forsto. Hun medga at selv om hun hadde gledet seg mer til dette enn hun hadde gledet seg til noe på lenge, hadde hun tross alt respekt for at Reidunn hadde vett på å holde seg hjemme og sånn sett ikke risikerte å smitte noen.

Det måtte bli sånn. Anne-Berits friske tilnærming ville være for et terrorangrep å regne inne i Reidunns faste og lysebrune pub på hjørnet, som ligger midt mellom jobben hennes og leiligheten. Å drasse med seg Anne-Berit inn dit ville dessuten sette Reidunn i et nytt lys for det faste klientellet. De ville i verste fall komme til å uglese Reidunn.

Hvor jobber du, Reidunn? spurte Anne-Berit med en oppriktig nysgjerrig tone, i dusjen etter en særlig tung klasse.

Hun hadde delt mye, mens Reidunn ikke hadde uttalt noe om seg selv, annet enn at hun frekventerte blueskvelder på puben på onsdager.

Reidunn sto med lukkede øyne under strålene og kjente forakten rive og slite i den gode viljen. Hun ønsket på en side ikke å ha mer med Anne-Berit å gjøre, men kjente samtidig en dårlig samvittighet, for fillern, hun ville vel ikke noe vondt, denne kvinnen? Hvorfor kunne ikke Reidunn bare ta det kult? Nå som hun snart skulle fylle 65 år, ville det vel være ålreit om hun kunne åpne horisonten sin litt? La det få slippe til noen nye impulser? Puben går jo ingen ste18

der. Tegneseriene, bøkene og platene går ingen steder. AnneBerit kunne i beste fall tilføre noe nytt?

Reidunn gned seg i øynene for såpe og vann, åpnet dem – forsøkte seg på et lite smil og vendte seg mot AnneBerit: Jeg jobber som lyd-designer for et TV-produksjonsselskap.

Neeei, er det saant, sa Anne-Berit med måpende munn.

Er det saant?

Ja. Det er sant. Denne talemåten, er det sant ? Ja, for faen, klart det er sant.

Neeei. Er du utdannet innen lyd-design, eller er du musiker?! Hvordan blir man lyd-designer? Så spennende, Reidunn. Fortell mer. Hvilket selskap er det du jobber for?

Anne-Berit virket oppriktig interessert, og Reidunn kjente en viss varme i denne begeistringen og nysgjerrigheten overfor yrket hennes, som hun selv antok var kjedelig og noe som ikke innbød til videre samtale. På puben var det en gyllen regel, usagt vel å merke, at man aldri snakket noe særlig om privatliv eller jobb, men om man skulle gå dypere i materien, måtte det gjelde musikk, film eller kunst, politikk, samfunnsøkonomi etc. Dessuten var et snev av mismot eller misnøye obligatorisk. Reidunn var blitt så komfortabel i dette at hun hadde glemt hvordan det var å snakke med noen som var positiv og livsglad. Reidunn fortalte om studiene ved filmskolen, og at hun også faktisk hadde et årsstudium i musikk på baken. Perkusjon.

At Reidunn mot alle odds skulle tilhøre kulturfeltet, virket å være over all forventning, det minsket ikke akkurat Anne-Berits interesse.

Anne-Berit måtte høre mer. Fortell mer, Reidunn. Vi tar 19

en kaffe på hjørnet? Reidunn fulgte med Anne-Berit til kafeen ved siden av senteret, det gikk så fort alt sammen, før Reidunn rakk å tenke seg om, satt de på barkrakker ved vinduet med hver sin kaffe i hånd. Etter de hadde drukket kaffen ferdig, hadde Reidunn kjent seg tørst og tok et høflig og knapt farvel med Anne-Berit, vi ses, Anne-Berit smilte med sine hvite tenner, og Reidunn knøt sine klamme hender. Nesten oppspilt. Det var lenge siden sist hun hadde kjent noe slikt, sist må ha vært da hun ble sjekket opp av ekskjæresten Lasse som nå var en god venn. Han spilte gitar i bluesband og var den i livet som hadde kommet nærmest å smelte Reidunns hjerte.

Hun strenet målrettet mot baren, ingenting var som en kald pils etter yogaen. Hun tok seg selv i å sneie Anne-Berit i tankene, ikke lenge, men hun så liksom for seg ansiktet hennes, og gikk gjennom samtalen deres i hodet. Et lag med skum på overleppen, deilig skum. Reidunn tok seg i å analysere det som hadde blitt sagt, hadde hun sagt noe upassende, Reidunn? Nei, hun trodde ikke det, men hun stilte seg spørsmålet. Hadde hun virket veldig fraværende, hadde det fått Anne-Berit til å føle seg utilpass? Hun visste jo ikke at Reidunn var avmålt mot alle, at det ikke lå noe personlig i at hun ikke viste en glødende entusiasme for ting. Kanskje hadde hun såret?

Neste gang Reidunn kom til senteret, fredag ettermiddag, sto en lekker liten papirpose på benken foran skapene, adressert til Reidunn. På lappen sto det: Hvem har sagt at vi over seksti ikke får gjøre stas på oss selv? Vær så god, vel fortjent etter en god uke med flere 20

klasser yoga. Jeg syns du er blitt ordentlig god, Reidunn.

Og flott å bli kjent med deg! Klem AnneB I posen lå små oljer, kremer. En parfymeprøve fra et parfymeri. En eterisk olje. Sjokoladetrøfler.

Reidunn forsto noe. Anne-Berit syntes Reidunns kynisme var besnærende. Dette trigget nesten umerkelig også en slags medgjørlighet fra Reidunns side. Hennes negative verdensanskuelse virket som en slags valuta for Anne-Berit.

Det fikk unektelig Reidunn til å føle seg spesiell. Anne-Berit kjente ingen som var så kritisk som Reidunn, og for AnneBerit var dette kanskje et tegn på intelligens?

Nå var Reidunn på glid. Når en negasjon om Anne-Berit dukket opp inni henne, kom det like raskt en anti-tese til som kunne renvaske eller bringe enda et perspektiv inn i den fellende dommen Reidunn tidligere ville akseptert uten videre. Anne-Berits følelser var blitt viktigere for Reidunn, hun var blitt redd for å tråkke henne på tærne, og AnneBerit kunne få et underlig drag over munnen noen ganger, som et barn når det blir såret, men ikke har språk for å sette fingeren på hva det er. Dette snurret i hodet til Reidunn som en film, dette forulempede uttrykket. Dette draget over munnen og kinnene; ansiktsmuskulaturen mistet kraft og dro kinnene hennes nedover. Anne-Berit var bestandig generøs med komplimentene, Reidunn hadde sjelden sagt noe tilbake, men nå begynte hun å tilføye setninger etter sine obligatoriske takk, som at hun hadde lagt merke til at hun også kom dypere inn i en strekk, eller at hun syns AnneBerit var blitt mykere, selv om hun ikke egentlig hadde tenkt særlig over det. Eller: Treningsklærne dine var også 21

fine. Det føltes ikke ærlig, men samtidig ble det på et vis umulig å la være.

En gang iblant ringte Anne-Berit Reidunn på kveldstid mens hun satt og sorterte tegneseriesamlingen sin, eller lyttet til en plate, noen ganger var hun også på puben. Selv om hun hadde lyst til å la telefonen ringe når hun så nummeret på displayet, tok hun den nesten tvangsmessig hver gang. Anne-Berit kunne ringe for å spørre henne til råds i sensitive saker; nære familierelasjoner, men også jobbrelaterte ting – ofte konfidensielle og taushetsbelagte. I en av de seneste samtalene hadde for eksempel Anne-Berit sagt at hun trodde den yngste sønnen hennes Ivar stjal fra henne, og hun ville vite hvordan Reidunn ville løst saken om det var hennes sønn. Reidunn hadde sleivete nok sagt at hun syns Anne-Berit burde ringe en torpedo, men denne spøken gikk ikke hjem. Reidunn forsøkte så å sette seg skikkelig inn i det, og hadde til sist kommet frem til at hun syns Anne-Berit burde spørre Ivar rett ut. Dette hadde AnneBerit bejaet, og på bakgrunn av Reidunns råd hadde hun med hell tatt praten med Ivar. Han hadde stjålet, og innrømmet det hele. De var kommet nærmere hverandre, Ivar og Anne-Berit, Ivar hadde til og med sagt seg villig til å sjekke inn på en rehabiliteringsklinikk, siden årsaken til hans utroskap var et stadig tiltagende, og nå uhåndterlig, rusmisbruk. Reidunn kunne ikke huske å ha vært så viktig for noen før. Pleide ikke å bli innviet i andres anliggender, liv og uføre. Det var ikke hverdagskost at folk spurte Reidunn til råds, annet enn når det gjaldt lydteknikk, ølsorter eller tegneserier, og Reidunn hadde frem til nå visst å navigere unna samtaler som gikk dypere ned i eksistensplanene, 22