Stig Aasvik
Åsgårdstrand
Tidliger utgitt: Den elektriske elefanten, roman 2004 Costa Blanca, roman 2006 Indre anliggender, roman 2012 Lofotveggen, roman 2017 Ordføreren i Oslo, roman 2018 Årets døde, roman 2020 Tøyenparken, roman 2021
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2022 ISBN 978-82-02-74287-4 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2022 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Jeg samler på døde nordmenn. Det er et langsomt og meningsfullt arbeid. Et navn kan utløse et ansikt og et ansikt kan utløse bilder og historier som framkaller nye bilder og historier, av og til filmer, bevegelige sanselige snutter som fyker av sted og som føder nye assosiasjoner og bevegelser i mitt indre. Fakta kan sende meg i andre retninger. Nekrologer eller info som jeg finner på nett eller andre steder er også produktivt for en samler som meg. Kombinasjonen av fantasi og fakta er fruktbar. I mitt tilfelle gir det en gunstig oppdrift i et ellers traurig og kjedelig liv, det holder også den verste angsten på avstand, eller sagt på en annen måte: den holder depresjonen i sjakk, mitt svarte og misfornøyde vesen i noenlunde ro. Jeg fungerer. Sånn jeg kan og sånn jeg burde. De døde, som det stadig blir flere av, holder meg gående, gir meg liv, en og annen gnist til å fortsette. Med å skrive. Dette. Disse fortløpende tankebevegelsene. Disse rotete forsøkene på å forstå hva som foregår i min bevissthet mens jeg ennå har den. De døde fungerer som et slags medium. Nei, dette er ikke en av disse bøkene fra Åndenes makt5
segmentet (som jeg i et annet liv, nei, som jeg i en annen fase av livet, noen få år tilbake, var med på å redigere, det vil si plante ut i verden), tvert imot, dette er en annen form for hjernetåke, eller som jeg i forbifarten hørte noen si: irriterende og vrang prosa forkledd som skjønnlitteratur. Å se for seg et dødt ansikt handler i mitt tilfelle om å stille spørsmål. Spørsmål avler spørsmål. Svarene er hva jeg ser, hører, lukter, oppfatter i mylderet av fragmentariske bilder. Svarene er disse delene og sporene av døde som strømmer gjennom meg, hver for seg og til sammen. Å samle på døde handler på denne måten om å stille spørsmål til seg selv og å svare seg selv. Noen kan oppleves riktige, andre feil. Sannsynligvis er ingen av spørsmålene riktig eller galt stilt. Hvert spørsmål er unikt på samme måte som hvert ansikt er unikt. Det samme gjelder svarene. Jeg ser for meg disse døde som levende, ser og tolker dem utenfra, innenfra, men på avstand, noen av de døde flasher opp i meg på samme måte som et lyn, andre trenger tid, sånn en mann i robåt trenger tid på å ta seg over et vann, men alle skal med, eller innom, ferjes over, everybody matters or nobody matters, hvem sa det, husker ikke, hukommelse spiller faktisk en underordnet rolle i dette minnearbeidet, det handler mer om følelse og intuisjon, ofte også om en evne til innlevelse. Ja da. So it goes. Å samle på døde, og helst døde nordmenn, gir et slags overskudd og overblikk til å leve mitt eget liv. Kontakten jeg får, enten det er med en miniatyrhistorie jeg forfatter i hodet etter å ha lest den dødes navn eller fått et glimt av dennes ansikt, eller lest 6
noen linjer om avdøde på sosiale medier eller i andre infokanaler, gir meg tilgang til mine egne sanser og tanker. Utrolig nok forstår jeg mer av meg selv og omgivelsene mine ved å studere de døde sånn jeg oppfatter dem i mitt indre. For også jeg består av døde deler, mine forfedres døde deler, uvaner, lyter og mangler, i likhet med de fleste andre er også jeg øst opp fra en felles langsomtputrende genetisk suppe. Jeg drasser også på døde byer og steder, landskap og omgivelser. Mine døde adresser fra oppveksten opptar en stor del av meg, muligens altfor stor, for de trenger vedlikehold, stell og omsorg, som graver på kirkegården. Jeg hører hjemme, enten jeg vil det eller ikke, i Horten og Åsgårdstrand, en liten remse med jord langs Oslofjorden, i Vestfold fylke. Det er over tretti år siden jeg forlot Horten og Åsgårdstrand. Mine adresser er muligens døde, jeg befinner meg langt borte, men likevel ikke. På ett plan har jeg aldri reist. På ett nivå er jeg alltid hjemme. Særlig i Åsgårdstrand. Der vi omsider slo oss til ro, som familie, i et nybygd hus, og der vi strevde med vårt noen år før katastrofen inntraff. Åsgårdstrand. En remse med jord. Ord og setninger. Åsgårdstrand. Strekningen derfra og hit, alle omveiene, alle versjonene av meg selv, remsene av ord og setninger som fortsetter, utløser stemninger, nye retninger og setninger, liv. Samlerens vesen ligger i repetisjonen, viljen og evnen til gjentakelse, selv om jeg ender opp på nye steder, ikke alltid, forresten, så er utgangspunktet og refrengene de samme. Finne fram til de døde, få et glimt av dem, for på den måten å finne fram til 7
meg selv, lære, høste erfaring, komme i nærheten av avgjørende faser i mitt eget liv, og ikke alltid avgjørende heller, små hendelser (inkludert dem man ikke oppfatter før flere år senere) kan være vel så dyptgripende, og når miniatyrminnene først har tatt form, blusset opp i meg, så kan de lett antenne andre, og på den måten, har jeg oppdaget, kan jeg forstå mer av meg selv, hva som har hendt og hva som venter. Skrivearbeidet handler om dødens nærvær, mitt nærvær med døden. Det handler også om glemsel. Eller redselen for å glemme. Det gjelder å registrere, dokumentere, arkivere. Lete og finne, eller gjenfinne, alt som har forsvunnet, eller nesten forsvunnet. Spor, rester, liv. Begynnelser og avslutninger. Det handler også om fortvilelse, for hvert glimt, hvert ansikt, hver miniatyrhistorie, er en påminnelse om at jeg selv skal dø, at folk jeg er glad i skal dø. Jeg sier ikke at det skjer ofte, at jeg blir like fortvilt fra gang til gang, men det er mulig å dø litt, bitte bitte litt, hver eneste gang jeg kommer i berøring med en annens død. Å skrive er følgelig en dødsprosess. Min dødsprosess innbefatter å oppdage at jeg også lever, ser, hører og sanser. Å skrive er også en måte å finne, gjenskape, og som nevnt: å stille spørsmål, samle og ordne spørsmålene. Det er det jeg gjør, det jeg fortsetter med å gjøre. Planen er å fortsette med dette så lenge jeg klarer. Jeg får ikke betalt for dette annet enn forskudd på royalty. Bøkene mine blir ikke trykket i nye opplag, forlaget tjener lite eller ingenting på mine utgivelser, det er også en mulighet for at de går i minus, jeg tør ikke å tenke 8
for mye på akkurat det, jeg blir knapt anmeldt, det er bare familie, venner og bekjente som vet at jeg er forfatter, og det er noe vi så å si aldri snakker om. Jeg lever hele tiden med en angst for at forlaget ikke ser noe potensial i det jeg skriver og publiserer, en del av meg engster seg for øksa, en del av meg, når nå øksa først er nevnt, har en følelse av at den allerede er løftet, en følelse av at sårene blør, at arrene vokser (gror på den måten at de utvider seg, ekspanderer, gjør det de må for å integrere seg i min nåværende og framtidige personlighet). Hva skal jeg gjøre den dagen ingen vil utgi disse såkalte bøkene mine? Jeg er en ytterst uansvarlig person, foruten nåla i veggen eier jeg ikke skam, og jeg har heller ikke tilgang til noen former for verdighet. Jeg vil ikke under noen omstendigheter ha noen jobb. Det ville ha forstyrret innhøstningen av døde nordmenn. Og like ille: en jobb ville ødelagt lesningen og skrivingen min. Jeg lever fortsatt på kjæresten min, et og annet stipend, innimellom får jeg låne penger av Kjetil og Christian og Terje, og andre venner. Mine venner krever ikke pengene tilbake, men jeg betaler så fort jeg kan, når jeg kan. Jeg er heldig. Jeg har ikke alltid hatt tilgang til denne luksusen: finansiering, tid og lediggang, lyst og evne til å lese og skrive hva jeg vil, et forlag som publiserer, og ikke minst, lyst og evne til å samle på døde nordmenn, utvide samlingen min, dag for dag, bli bedre kjent med den. Jeg kunne ikke ha levd på denne måten da jeg var i begynnelsen av tjueårene eller i begynnelsen av tretti- eller førtiårene, eller for en generasjon eller to siden, eller som en 9
kranglevoren og utstøtt skrivespire i Stalins Sovjetunion. Det er flere årsaker til at jeg har karret meg fram til dette skrivestedet i meg selv, til at jeg i dag er i stand til å leve som en dagdriver, en forfatter som kan styre hverdagen som han selv vil: dagens Norge, alder, livssituasjon, selvtillit og idioti hører også med, i likhet med selvforakt og galskap, bitterhet og misnøye, ofte også raseri. Drivkraft kan være så mye. Setninger. Driv, liv. Rester, krefter. Død og pine. Dette som rekker fram eller sprekker opp, eller ned, spriker, skriker, forsvinner, gror, ord som forgreiner og fordeler seg i dette hylende og lynende og flisete og frynsete nervenettet som har viklet seg inn og klistret seg til og blitt en del av min bevissthet. Underveis. Uten evne eller vilje til å ankre opp, fortøye eller gå i land. Jeg er en mann, men dessverre ikke den mannen jeg en gang ønsket å bli, noe i meg insisterer dessuten på at jeg heller ikke er noen mann, en del av meg ser bare denne feige fislete skikkelsen som utgir seg for å være meg, og ikke bare han, eller meg, men en drøss med andre personligheter, eller versjoner av meg selv, mange av dem, de fleste, har en abnorm trang til å besjele seg selv, for et øyeblikk eller helst mer, gli inn i omgivelsene, være andre, mennesker i ulike aldre og med ulik bakgrunn, jeg vil dessuten være landskap, skyer, fly, skip (vakler mellom dagdrivende cruiseskip, aggressive hangarskip, stillegående undervannsfartøy, putrende snekker, velutstyrte havseilere, gamle og ujålete robåter, en og annen kajakk), dyr og planter, ofte også bare tanker, strømmende tanker som legger seg etter hverandre og som virvler opp nye strømmer 10
og tanker på en indre rotete og logisk måte, sånn en flaskepost beveger seg på havet, med eller uten post, en pustende farkost, med eller uten meg, et glassklart miniatyrskjelett som inkluderer en bevissthet om bevissthet, en forvirret fyr som av uklare grunner har spent opp sine seil i denne glassklare flasken, denne usynlige farkosten som har funnet sine vinger og finner, en innbitt middelaldrende fyr som ligner på meg, en overfølsom og kranglete type som på død og liv må studere tanker og observasjoner underveis, melde fra, om så bare til seg selv, om stort og smått, hva mer, jeg foretrekker å navigere etter en tilfeldig kurs, og helst uten andre hjelpemidler enn meg selv, jeg har ikke noe imot å snike meg inn i kjente og ukjente havner, gjøre strandhogg, løfte på stein og skjell, et og annet skjørt, se og ikke bli sett, lytte til andres stemmer for å slippe min egen (i den grad jeg er i stand til å lystre meg selv eller andre). Ja, sånn kan det være. Sånn er det. Nei, sånn er det ikke. Ikke foreløpig. Snart er det sånn. Når det ikke er på denne måten. Eller denne. Jeg stikker til sjøs når det er tid for det. Jeg elsker ordet radiotaushet. Ofte holder det bare å tenke på ordet. Lytte etter min egen puls. Jeg beveger meg i mørke, det sier seg selv, og helst lydløst, utenfor rekkevidde, utenfor alt. Å samle på døde, spørre og fortvile, å dø litt etter litt, beskrive det som skjer underveis, langsomt gå til grunne og lære seg å leve gjennom å produsere disse fragmentene av liv som ligner på det livet jeg lever, eller kunne ha levd, ser ut til å være meningen med tilværelsen for meg. Simon, sønnen min på tolv år, 11
gir også mening. Og veldig mye annet, all inclusive. Moren hans, kjæresten min Kristin, det samme. Begge gir livet fast form, en form for flyt. Flytende fast form er vel ikke så presist. Men nå er det skrevet. Jeg stryker bare når det er nødvendig, og ikke alltid da heller, øyeblikkets kunst bærer kanskje kimen til et visst etterliv, en viss patina. Å stryke framtiden hører ikke til nåtidens oppgave, men det blir likevel, og ganske ofte, en oppgave nåtiden tar på seg sånn man tar på seg et par nye sko som i starten er trange og ubehagelige. Presisjon er ikke mitt anliggende. Eller det er det vel. Det burde det i alle fall være. Et indre anliggende. Hm. Jeg får skrive mer om det senere. Minne meg selv på det. Når jeg likevel fortsetter å gnure og furte, men også å fortelle enten jeg ligger neddykket i Tøyenparken eller i andre parker eller på bånn av Oslofjorden eller utenfor vestfoldkysten der jeg vokste opp eller i et av verdenshavene eller på bånn i meg selv eller i en flaske eller på en eller annen måte har kravlet meg i land, gått i opplag eller fra vettet mens jeg venter på å stikke til sjøs eller starte på nytt ved å la synsvinkelen – og dermed meg – forflyttes inn i et sneglehus eller en stein eller et fjell og derfra legge på sprang, gjennom stein- og gravrøyser, urgamle og ferske minner, ned i dass, opp fra kloakken og gjennom skogen og barndommen og oppveksten og alle dens aldre, og de andre fasene, videre inn i bevisstheten sånn den er og sånn den kunne ha vært, inn eller ned eller opp i hverdagen, her og nå, når jeg hele tiden beveger meg gjennom alt dette, nokså friksjonsfritt, det kan i alle fall se 12
sånn ut, så er det fordi jeg ikke vet bedre, vil eller kan annet. En sta jævel i meg vil se hvor lenge jeg kan holde ut. Puste. Skrive. Drive uten å drive meg selv til vanvidd. For hva jeg vet har det allerede skjedd uten at jeg har lagt merke til det. Jeg sier til meg selv at jeg må holde igjen, beskjeden mottas og registreres, men noe i meg avviser den, eller ignorerer den, sender den tilbake, hiver mer enn sender, noe i meg vil altså holde igjen, men noe stritter også imot, dette siste noe er sterkere enn det første. Foreløpig er jeg ikke i stand til å holde meg selv utenfor. Ønsket om å skrive om meg selv uten å nevne meg selv, uten å benytte meg av det persolige pronomenet jeg, er reelt, men ikke gjennomførbart, ikke i mitt tilfelle. Jeg vil så mye. Krympe. Forsvinne. Fortsette. Bli du eller han eller hun eller vi. Eller det. Eller noe. Bli noe annet. Noe annet enn annet. Starte forfra. Oppleve det samme, eller forresten ikke alt, redigere, slette, lappe over, whatever. Ulempene med å samle på døde, enten det dreier seg om nordmenn eller andre: stemmene, mange snakker i munnen på hverandre, iblant også i munnen på meg, noen er så frekke at de tar over for meg, noen har mye på hjerte, mye de skulle ha sagt, det er mye kjeft, selvfølgelig, substansløst og fort glemt, det er også argumenter og beskrivelser, tåkete monologer, innimellom klare beskjeder, men også glimt av menneskelig godhet forekommer, godord og kjærtegn, og annet som jeg ikke skal gå nærmere inn på, for jeg trenger ikke å fortelle alt selv om jeg later som om jeg gjør det, forstyrrelsene står i kø, distraksjonene har blitt den nye 13
normalen, stemmene er håndterlige og har blitt en del av sjelens støynivå (i likhet med skam og skyldfølelse, dårlig samvittighet, usikkerhet og selvforakt), men også mumlingen kan gå meg på nervene, og de helt tause, de som ikke får fram et ord, eller enda verre: de som holder igjen, de som bare koper og glor, ja de irriterer meg grenseløst, men ikke så mye som alle som ler, det er alt annet enn morsomt å høre latter enten den er forsiktig og sympatisk, rå eller ond; gråt, stille gråt, gjør bare vondt, spørsmålene hoper seg opp i de tilfellene; blikk kan smelte, nagle og drepe, det er veldige mange hundeøyne der ute, eller her inne, og eseløyne, skråblikk og stikkende blikk merkes, det samme gjør sideblikk og spørrende blikk, et og annet ugleblikk, også alle disse halvdaue sjelløse haiblikkene, og rotteblikkene, flere andre også, drøsseviss med blikk. Respekt og mangel på respekt er den samme i dødsriket som utenfor. De dødes personligheter er heldigvis ikke mine, samtidig er de også det, mine, jeg er hele tiden på vei til en ny utgave av meg selv, nye versjoner og personligheter utvikles og legges til, andre faller fra, de dødelige og de udødelige versjonene utkjemper en slags stille krig i meg, utgjør et slags løpsk assosiasjonsfelt, jeg forveksler stadig de opprinnelige skillene, eller skillet mellom meg og dem, jeg som puster og de som ikke gjør det, jeg som fører ordet og alle dem som ikke gjør det (enten de venter på tur eller har gitt opp eller for hva jeg vet forholder seg likegyldig), jeg, ordføreren, og de andre, jeg som er her for å bli og alle dem som er innom i forbifarten; dette skillet, eller denne 14
grensen, merker jeg har blitt vannet ut, det er ikke bare de døde som sneier innom meg, jeg sneier også innom dem, vi glir ut og inn av hverandre, sømløst og tegneserieaktig, nysgjerrig og nervøst, sjenert og ukomfortabelt, men også selvsikkert brautende og lite omtenksomt, jeg tenker mindre og mindre på at han eller hun tilhører de andre, altså de døde, eller at han eller hun like gjerne kan være meg selv, eller en del av min personlighet, på den måten er alle et jeg, alle en del av meg. Kjefter jeg, så er det altså på meg selv. Godord kan også være fra en del av meg til en annen del av meg. Sånn sett er alle jeg-ene et vi. Vi og oss er det samme som jeg. Jeg er dette indre dødsriket. Alle stemmene, alle bildene, de vage og duse, men også de ville og sanseløse, stammer herfra. Å gå rundt med et indre dødsrike, eller gli i sakte fart noen meter under vann eller jorden, er ikke det verste man kan gjøre. Det kan være svarte stunder, helt klart, og disse kan igjen overskygges av enda svartere øyeblikk, men så har vi alle de herlige lyse øyeblikkene, remsene av film, fragmenter, der alt som sneier borti en er godt og ømt, noe man vil ha mer og mer av. Å vedlikeholde de døde i meg selv (som om jeg hadde en stor og viltvoksende hage og var dens avslappede hobbygartner, eller som om jeg var en pensjonert sjøkaptein som bygde sin egen båt, del for del, eller at jeg var en av disse tullingene som innbiller seg at han er forfatter og i stand til å skrive en bok) er et langsomt og tålmodighetskrevende arbeid, og samtidig en måte å vedlikeholde min egen dødsangst på. Mitt uforløste forhold til resten av verden, eller til 15
de levende, mine samtidige, er kanskje en irriterende mangel, ofte også et savn. Men ikke når jeg kan ligge på rygg i gresset og studere skyene som driver forbi, eller sykle på en dansk sommerøy, den trenger forresten ikke å være dansk, og heller ikke sommerlig, eller når jeg i tankene faktisk går fra sted til sted, for eksempel i Cornwall eller i Bretagne eller på Jæren, uten bekymringer for hvor jeg skal sove til natten, eller hva jeg skal spise eller hvem jeg må forholde meg til for å finne meg et sted å sove og helst noe å spise, for jeg sover best med mat i magen, for å komme meg videre. En god grunn til å stå opp hver morgen er dødsannonsene i Aftenposten. Døden gjør ikke noen unntak for innbyggere i verdens rikeste og lykkeligste land. Det er få som bukker under for covid-19 i Norge sammenlignet med andre land, i alle fall i skrivende stund, likevel arbeider døden ufortrødent videre, folk dør fortsatt av alderdom, hjertesvikt, kreft, selvmord og ulykker. Det er ikke alle som vet det, men et abonnement på Aftenposten inkluderer også et abonnement på døde nordmenn. Når man samler på døde, samler man også på tid. Jeg, som har kalt meg selv for lediggangens konge (det var da jeg var arbeidsløs og mottok dagpenger fra Nav), kan fortsatt ikke få nok av tid. Jeg er ikke i tidsnød, eller kanskje det også, siden jeg glupsk karrer til meg tid så fort jeg forstår at det faktisk er tid jeg har foran meg, eller i meg. Det er absolutt en fordel å ha tid til overs når jeg så ofte tilbringer tiden min på kirkegården. Tidsjag innebærer en form for grådighet. Jeg kan ikke huske sist jeg fysisk var på en kirkegård. 16
For hvorfor skal jeg oppsøke en fysisk kirkegård når jeg har tilgang til min indre kirkegård? Hver enkelt grav krever sitt, det er dessuten mange slags fellesskap der nede, eller her inne, uvennskap også, grupper står (eller ligger) mot hverandre, klasseforskjellene er enda verre i dødsriket enn blant de levende, klassekampen lever, skam og skyld, arroganse og kulde, nedlatenhet og likegyldighet, det er så mye, nesten alt, egentlig, som er likt og ofte verre. Jeg søker en metafysisk grunntone, en skrift som er passe kjølig, passe arrogant. Jeg presenterer meg selv med alle mine irriterende feilskjær, og en sur, forhåpentligvis ganske lang etterklang. Man er som man er. Jeg også. Og du. Hva mer? Jeg har rotet bort det metafysiske siktet, det var ikke ferdig kalibrert, men tipptopp, jeg må lete mer, og bedre. Torpedorommet er stappfullt. En gnist kan bli ubehagelig. Disse kjøttetende sneglehusene som karrer seg fast i undervannsskjærene og inntil klippene der borte (delvis skjult av tidevannet) lever etter ett prinsipp: spise eller bli spist. Fingeravtrykkene i den mørke skjermen – månen som henger igjen i dagslys. Gropene der øyeeplene mine, og andres, skvulper. Vibrasjonene i neseborenes sneglehus, de forsteinede hudormene, lukten og lyden av hav, av andre tider, andre livsformer, nesens hørsel, øynenes lukt, nei, jeg må lære meg å skjelne sansene. Lære meg å leve før jeg dør. I natt drømte jeg at jeg var i stand til å forføre frisøren min. Jeg er ingen forfører annet enn i drømme. Søt musikk kan være så mangt, for eksempel tungen som undersøker en irriterende jeksel, en klumpete tuba-aktig rakker som 17
har plaget meg de siste dagene; den søte musikken oppstår idet tungespissen berører jekselen, roterer og koster, fram og tilbake. Jeg husker at jeg en gang ville være som pappa, sterk og smart, og snill, jeg vet ikke hvorfor dette minnet spretter opp i meg så ofte som det gjør, det fyller meg bare med vemod, et sårt og varmt vemod. Jeg elsket pappaen min, og har man først gjort det, så gjør man det så lenge man lever. Jeg vet at jeg er på villstrå. Ute av kurs. Underveis. Via, via. På vei til meg selv. Hva er tankene uten næring og nærvær? Svaret er tankeløs, ikke tankeløst. Søt musikk har oppstått mellom frisøren min og meg, om enn bare i drømme; musikken har også sneiet innom i våken tilstand, men jeg har ikke våget å tenke tanken fullt ut, løpe, sånn jeg gjør i drømme, og ikke har kontroll, linen ut. Hva er næring og nærvær uten tanker? Hva het skuespilleren som skilte seg for å gifte seg med frisøren sin? Jeg elsker de to ordene: På villstrå, klangene, meningen, dette som innebærer å være noe annet enn høyt på strå, drømmene som settes i gang, livsløpet som kunne bli mitt, de to ordene er gode nok til en tittel. En bok. Det er notert. Han spilte fantastisk i Onkel Vanja på Nathionaltheatret i første halvdel av nittitallet, den gang også jeg gikk i teateret. Jeg rigger meg iblant til i et undersjøisk juv, når jeg ikke leser eller fører loggbok studerer jeg koraller, de fargerike vekstene som på enkelte steder kan minne om en vill sommereng, fiskestimer, en og annen ensom rovfisk, en ulv under vann (de dempende hule hylene fra andre siden av åsryggen), plankton og annet som virvler i strømmene og lyset 18
ovenfra. Jorden på kirkegården er sunn og frisk på grunn av en ubrutt tilgang på næringsstoffer; hvordan kan jeg, når jeg først har tilgang til denne indre kirkegården i meg selv, dette indre dødsriket, utnytte naturens gang, forråtnelsen, død og fordervelse, til min fordel? Hva skal jeg gjøre hvis jeg finner og får skikk på mitt metafysiske sikte? Legge meg i en grøft eller i en av disse dyphavsgropene, vente på å implodere, eller bedre: innta en uinntagelig posisjon for eksistensiell refleksjon og drømmeaktivitet? Innta periskopdybde: Se meg omkring, mer og bedre enn jeg hittil har greid? Omfavne familie og venner? Plaffe ned mine fiender? Se dem gå opp i flammer og røyk, drukne eller bli til haimat? På den måten utdype og forsterke mine hevngjerrige karaktertrekk? Jeg skvetter av lyset når jeg har ligget for lenge i mørke. Skvetter av mine egne tanker. Hva blir det neste? Kreve inngangspenger, ikke for de døde, eller hvorfor ikke, og for dem som vil se og høre de døde – i eller via meg? Ja, hvem vet, kanskje kan jeg i framtiden leve av omvisningsturer i mitt indre. Jeg kan kanskje få støtte fra Forfattersentrum eller Fritt ord eller Kulturrådet. Reise på turné. Utaskjærs for på den måten å komme innaskjærs. Tilby gruppeturer og mer personlige, skreddersydde turer i dødsriket. Og når jeg har gjort dette lenge nok, tjent det som er mulig å tjene, lage et audiovisuelt opplegg, eller enda bedre, et VR-brille-opplegg (jeg må få teknologisk hjelp, og må derfor dele på inntektene, men det kan jeg leve med), jeg kan kanskje også lage en internasjonal versjon, det er en mulighet for at dette kan 19
slå an i andre nasjoner, at jeg også i utenriksfart kan tilby omvisningsturer i mitt indre dødsrike, hvem vet, det kan kanskje bli en internasjonal suksess. Nå kan ikke jeg fordra ordet suksess, mest fordi jeg aldri har vært i nærheten av ordets betydning, og fordi jeg er misunnelig på alle som har opplevd såkalt suksess, men jeg ser ikke bort fra at jeg med tiden, og framgangen, kan lære meg å like ordet. Veien inn i fjellet er den samme smale og humpete og tålmodige som leder ut av fjellet og som fortsetter inn i det neste og det neste før veien slipper opp for fjell. Under og utenfor kan jeg like gjerne være et ferjeleie, eller strekningen mellom to ferjeleier. Legge fra og legge til. Gå ned, gå under. Dette innhavet er egnet for dykk. Spraglete og bleike sjøstrekninger, undervannsskrift, groper, kløfter og rift. Jeg dukker opp ved kjøkkenbordet, alle mammas kjøkkenbord, ser pappa, ikke mamma, henne kan jeg bare høre (kjeftende og glefsende), pappas tause ansikt har grodd fast i mammas kjøkkenbord, en del av kinnet har blitt en del av kjøkkenduken, kjøkkenduken en del av sjøen, dønningene en del av meg. Posene under pappas øyne. Luftblærene. Den askegrå fargen. I skyggen av neseryggen hans kan jeg se at jeg ligger sammenkrøllet og drømmer, ekko fra oppvekst utløser et og annet steinsprang, uutholdelig språkløshet, og trygghet, tror jeg. Jeg har så vidt begynte å orientere meg i koket av mikroorganismer, i mitt eget kaos. Jeg lukker øynene selv om jeg glir gjennom mørke, holder for ører og munn selv om jeg har gitt beskjed om radiotaushet. Det tålmodige, i meg, holder 20
ikke ut lenge av gangen. Jeg sender stadig et elastisk blikk ovenpå, forlenger øynene og meg selv. Disse forferdelige indre avstandene har foreløpig ikke tatt knekken på meg, heller ikke de usammenhengende og kolossale mengdene av inntrykk. Jeg er muligens (selv om jeg på andre steder i livet har hevdet noe annet) relativt robust. Når pappa ikke sitter ved kjøkkenbordet, eller sitter framoverlent mellom flasker og askebeger og er en del av duken, så sitter han i bilen. Hendene, minst én av dem, på rattet. Han og jeg på vei gjennom Hortens gater, til Fyllinga og Karljohansvern, eller til Drammen og Oslo, eller til Nord-Norge, flere somre kjørte vi opp og ned, men bare én gang uten resten av familien, sommeren da jeg var åtte og var med som hjelpegutt på semitraileren fra Kongstein flyttebyrå. Ansiktstrekkene blir tydeligere når jeg glir ut av mørket, de kjølige strømvirvlene bøyer og krøller seg rundt kanter og drag, rygg og nes, et og annet bryn, lener og kleber seg mot huden, og porene (hver og ett et kumlokk der vannet sluses inn, og ut), jeg kjenner og husker at jeg fortsatt har hår, at jeg fortsatt er i stand til å reise meg, gå ut, se og tenke, ikke bare føle at jeg kan se og tenke, de avvisende stemningene siver opp i meg som før, forflytter seg, vannes ut i mer behagelige stemninger, sånn at jeg kan hente meg inn, fortsette med å observere alle disse indre bildene, alle disse filmene og fragmentene som fyker forbi, gud vet hvor, gud vet fra, det er ikke enkelt å slå fast retningene, opp eller ned, på kryss eller tvers, hit eller dit, om stemningene i det hele tatt har noen retning, 21
om virvaret av stemninger, eller følelser, eller tanker, små og store lyn, rene eller flaksende svev, harde og myke nedslag, om de i det hele tatt er i bevegelse, forresten, hvorfor må alt være i bevegelse, hvorfor må alt ha en retning, skriftens natur, min natur, kanskje det, iøynefallende eller ikke, nært eller ikke, på en sti eller en firefelts motorvei, i luften eller under vann, i blåst eller stille, med dører og vinduer på vidt gap, nei, kanskje er det ingen dører eller vinduer, ikke noe hus, og dermed ingen nøkler, ingenting, egentlig, eller jo, et tomt og taust skall som har vært og fortsatt er, kanskje stort, kanskje smått, eller noe midt imellom, et sted det gikk an og fortsatt går an å oppholde seg, samtidig ikke, et sted å skrive fra, et sted å snakke med meg selv, ja, sånn er det blitt, sånn fortsetter det, jeg har fortsatt problemer med å skjelne skrivingen fra snakkingen, eller mumlingen fra denne stemmen, denne, dette, jeg kommer ikke til å være her, eller der, ikke noe sted, når ansiktstrekkene er helt tydelige, når lyset tar overhånd og ansiktet blir tydelig, da er det også over, for min del kan det skje i morgen eller i neste uke eller om førtifem år eller, hvorfor ikke, førtiseks år (jeg er i skrivende stund 51 år), kort sagt, når jeg er ute av mørket er jeg også framme, jeg har så lenge jeg kan huske vært redd for å dø, en minst like sterk livsfølelse, i meg, har hele tiden vært redd for å leve, lenge, vidt, fullt. Å samle på døde nordmenn innebærer også tilgang til en drøss med dødsbo; umerkelig sitter jeg, et par ganger om dagen, med en nøkkel i hånden, jeg kan tørke skoene på dørmatten (kraften i subbelyden er en beskjed, renhet 22
en annen, og til sist, en beskjed om å gå videre), låse meg inn, ofte tar jeg også av meg skoene så fort jeg er innenfor, det er noe som skurrer med å traske inn i de dødes boliger med skoene på (sånn en spions paranoia skurrer i hverdagslige situasjoner, langt fra jobb, langt fra nervepirrende, død-eller-livsituasjoner); det første jeg legger merke til er den dødes sko, det paret som står i gangen, som ser ut til å være kippet av i forbifarten, dernest legger jeg merke til en genser, delvis vrengt, tynnslitt i albuene, kroppslukten, vet jeg, sitter i, hvis jeg er interessert i den, og det er jeg ofte. I disse dødsboene, som er en del av mitt eget finstemte, iblant skjøre, nervesystem, kan jeg gå rundt og lukte, se og lytte. Lete etter noe som vekker følelser, noe som framkaller stemninger, klanger og farger i meg selv. Fantasien kan sparke ifra, slure og sture på stedet hvil, alt kan skje når jeg først er åpen. Mottakelig. På vei gjennom følelsesrommene og nervekorridorene i meg selv. Ofte skjer det ingenting. Det tok tid før jeg forsto at det var de mest fruktbare øyeblikkene, eller stemningene, jeg kunne merke, eller finne i meg selv. Pappa kjørte til Vest-Tysklands gamle hovedstad Bonn flere ganger i året da jeg vokste opp. Han leverte ambulanser fra en bedrift i Horten som var spesialister på å utstyre disse med medisinsk utstyr. Pappa var også en tur til Iran. Jeg var ikke med på noen av disse turene, jeg bare ventet på ham, reiste med ham fra guttens perspektiv hjemme i Horten. Drømmeaktige filmscener er fortsatt min foretrukne reisemåte. Jeg klipper ut dødsannonser, limer dem på blanke ark 23
(helst ikke under 100 gram) og legger dem i permer. Jeg har lenge hatt en plan om å skanne alle permene, lage et elektronisk søkearkiv, til eget bruk, men dette arbeidet ligger foreløpig foran meg. Det er sårt og trist at norske dødsannonser ikke inneholder bilder (uttrykksfulle, smilende, skeptiske, likegyldige, livløse og livaktige ansikter), det er noe jeg har vanskeligheter med å forsone meg med, men navnene gir trøst, og vissheten om at de ikke lenger er i live. Det er ikke morsomt ment. Dead pan-humor er ikke min humor. Nei, de som rusler foran, enten de er i stand til å vise vei, dele erfaringer eller ikke, formidle eller ikke, etterlate seg spor eller ikke, gir trøst. Klanger og toner. Ekko. Ettersmak. Tåpelig nok gir de også håp. Jeg vet ikke hva jeg i denne sammenheng legger i håp, annet enn at jeg merker at hvert dødsfall utløser en forventing. Om noe. Om mer. Hva det nå er i meg som vil ha mer. Mamma i meg, pappa. Havet som binder dem sammen, og skiller dem, i meg. På vei til Teheran. I en flunkende ny ambulanse (årgang 1974 eller deromkring, vet ikke nøyaktig, for jeg var ikke med på turen selv om jeg satt i passasjersetet ved siden av pappa, når jeg da ikke lå og sov i sengen min eller den som tilhørte ambulansen) som skulle leveres fra Norges Røde Kors til iranske myndigheter i forbindelse med en jordskjelvkatastrofe. Å betrakte møbler og gjenstander som har tilhørt den døde, er en måte å kommunisere med seg selv og sin egen dødelighet på, i en viss forstand er det også en måte å kommunisere med møblene på. Mange av dem, de fleste, er personlige uttrykk. Den 24
dødes nærvær kan merkes når jeg for eksempel setter meg i en lenestol eller legger meg på en sofa eller tar en bokhylle i øyesyn eller trekker ut en bok og legger den fra meg på et bord. Nærværet blir av en eller annen grunn forsterket hvis jeg flytter på ting som har tilhørt den døde, ommøblering ser faktisk ut til å vekke den dødes interesse og engasjement i meg. Bilder av den døde, enten de henger på veggen eller finnes i album eller på nett eller oppstår av seg selv i min bevissthet, utløser det samme: et nærvær og en oppmerksomhet, en slags berøring, som der og da lagrer en minnekapsel i meg for framtiden, og blir en del av bagasjen og ventingen. Sjahen av Iran, øynene hans, pappas, hendene på rattet, spørsmålene mine, ventingen, trafikkbildet, hvorfor kan ikke sjahen hente ambulansen selv, trenger han ikke flere enn denne, kan ikke Norge sende et skip lastet med ambulanser til Iran, hvorfor er ikke sjahen helt god, hva betyr ikke helt god, hvorfor gjør han det, hvorfor fortsetter han med det når ingen liker det, aller minst de som blir kastet i fengsel eller blir drept, de knusktørre høyslettene og fjellene gjennom Tyrkia, de frodige og grønne dalene, den fødende kvinnen i veikanten, det fargerike tørkleet på hodet hennes, vi kjørte henne til nærmeste sykehus, ble invitert i bryllup, dans, pistolskudd i været, jeg danset med en jente som var ti år eldre, pappa med en på sin alder, de overnattet i ambulansesengen mens jeg sov i passasjersetet, videre, over grensen til Iran, alle trailerne, de endeløse køene som vi ble viftet forbi, soldatene, våpnene, papirer, pass. Jeg juger og jeg 25
juger, ikke minst om at jeg juger. Jeg skriver juger istedenfor lyver. Skriften lar seg skvise enten jeg mumler eller snakker høyt, men ikke alltid, jeg ser ikke noe poeng i språklig konsekvens, tvert imot, jeg oppmuntrer meg selv til å bryte hver eneste regel som finnes, eller fins, de jeg vet om og de jeg bare aner, på den måten, har jeg tenkt, kan setningene få liv og rytme, kanskje også et visst etterliv, siden de blir stående, innbitte, såre og åpne, i motsetning til meg selv, fulle av feil, i likhet med meg selv. Tilfeldige forbipasserende: ansikter, kroppsdeler, planter og trær, gress og tang, dyr, fisk, plankton og andre mikroorganismer. Sannheten er kompleks, og ikke bare min. Løgnen, også løgnen om løgnen, er et av mange virkemidler. Jeg dør litt hver gang jeg tenker på at pappa skal dø. Jeg husker ikke når jeg begynte å betrakte pappa og døden på denne måten. Kan ikke huske når jeg trakk forbindelser mellom pappas forestående død og min egen, oppdaget sammenhengen. Øyets sansninger. Disse usynlige virvlende flimrende bildene som utgjør et virvar av kjørebaner i min bevissthet. Sansningens forhold til fartsgrenser, den jevne strømmen av pendlere, de lovlydige og pålitelige, kjedelige og hverdagslige, som om sansningene ikke vil være til bry, de har mer enn nok med sitt, vil ikke forstyrre, i motsetning til de lynsnabbe sansningene som stadig insisterer på at de finnes, og det gjør de til gagns, når de først slipper til: som øyeåpnende vræl eller fargesprakende fyrverkeri eller en plutselig blåst, som om en flokk gjess trakk hvert hårstrå i huden etter seg i en plog 26
på himmelen. Pappa begynte antakelig å dø lenge før jeg ble født. Mitt manglende nærvær i pappas liv kan umulig ha påvirket hans utgang i livet, eller den som venter. Men jeg er sikker på at det vil påvirke min utgang her i livet, at det fortsetter med å påvirke, i selve innsnevringen, hvis jeg nå har begynt på den, det kan jo bare være litt trangt akkurat her, ser ikke bort fra det, håper mer enn tror at jeg ennå ikke har begynt på oppløpssiden, sjarmøretappe my ass, pappa burde være på den nå, det er normalt at han skal i mål før meg, sånn jeg skal i mål før Simon. Sjahen av Irans øyne ble erstattet av Khomeinis, de brune og golde Albouroz-fjellene forvandlet seg til Khomeinis kappe. Folk knuses fortsatt under denne jernkappen, folk ble torturert, skutt og drept av sjahen også, hans torturister skiftet bare side når de fikk ny arbeidsgiver, men sjahen var vår mann, det sa pappa, ikke helt god, men vår mann, jorden rister fortsatt, hus raser, folk knuses når jorden rister, sprekker og glupsk sluker det den trenger, de knusktørre landskapene, de golde fjellene, de håndsydde kappene, skjeggene, øyenbrynene, de stille hagene, det sildrende vannet, te og frukt, den uvante vennligheten, gjestfriheten fra en annen verden, trafikkaoset i en annen verden, Teheran kveles dag for dag, blodomløpet er nær ved å sprenges, proppene hoper seg opp, fjellene er nesten glemt etter å ha vært gjemt bort i grå mørje, lukten av eksos er noe av det første jeg husker i livet, ser ikke bort fra at jeg vil savne lukten av fossilt drivstoff når alle kjøretøy blir elektriske, jeg må bli like gammel som Abraham hvis jeg skal oppleve et 27
eksosfritt Teheran (man kan se for seg en framtidig fossilutslippsfri storby, nesten alt fra vår tid, altså min tid, er borte, men ikke jeg, jeg er en levning fra fortiden, en som med sine eksosinnsatte lunger og sitt passiv-sigarettrøyk-forderverde-åndedrett blir betraktet som en forstyrrende forurensningskilde, og som av den grunn blir påtvunget å bære munnbind, inne og ute, dag og natt), jeg har heller ikke noen illusjoner om at diktaturet skal styrtes, eller jo, det skal det nok, der framme, dagens bødler blir på et eller annet tidspunkt kastet i fengsel, hengt eller skutt, sånn at nye blodtørstige bødler kan styre, det vil si, fortsette med å plyndre landets ressurser, drepe dem som står i veien. Jeg har tømt og fylt oppvaskmaskinen, passet på at Simon følger skoleundervisningen på iPaden (idet jeg åpnet døren til rommet hans: Hysj!), listet meg forbi soverommet vårt (la merke til at sengene var redd opp) der Kristin satt i et Teams-møte. De dødes senger: avtrykkene og gropene, rynkene og skavlene, hårstråene, flekkene. Før vi alle satt med munnbind på buss og t-bane, kjente jeg nå og da en trang til å bli kjent med de andre passasjerene. Jeg ville høre deres historier. Bli med dem hjem, eller inn i deres liv. Dytte meg selv, og med alt mitt, på dem. En trang til å høre andres hjerteslag, andres pust, andres hud, andres nærvær. Av og til kunne jeg forelske meg i noen av de peneste kvinnene på bussen eller t-banen, begynne et nytt liv med dem etter neste busslomme eller neste t-banestasjon, eventuelt et hemmelig liv, om enn ikke hemmelig for meg selv, eller jo, det også. Og det var ikke bare på bussen eller t-banen jeg 28
kunne kjenne på disse forestillingene og drømmene, men også på gaten, eller på butikken, eller på kino, eller i en barnebursdag eller i forbindelse med en av alle disse fotballkampene eller treningene til Simon som jeg som pappatrener har vært involvert i, takk gud for at akkurat det er forbi, altså pappatrenerrollen. Det ga dagene en liten piff. Et lite løft. Nye spørsmål og svar. Nye løgner. Nye retninger. Drift. Hva nå det enn er godt for når man en dag står ved stupet, eller grensen. De askehvite oppstiplede gitrene. Grensevaktene. Slusene. Iøynefallende. Det er hjernen min oppsummert, hjernen sånn jeg har oppfattet at den fungerer, synapsene som utvider seg og blusser opp (syn som ramler inn), blander seg med dem som er der fra før, avler nye, varianter av de gamle, justeringer, forbedringer. Hvorfor samle på inntrykk, vri og vrenge på dem, avlive dem, gi dem nytt liv, fortsette og fortsette? På samme måte som noen hele tiden fødes og dør, flere hvert eneste sekund, faktisk, på samme måte som noen tar på seg klær eller tar dem av, spiser eller er i ferd med å skaffe seg mat, lyver eller forteller sannheten, legger ut på reise eller kommer hjem, tenker på et hjem, finner eller leter etter et hjem, begynner og avslutter, drømmer eller lever, står opp eller blir liggende. Sammenleggbare tanker er muligens like verdifulle som dem som ikke lar seg kneble. Sansene, har jeg merket, sanser hverandre, dytter hverandre fram for at noen kan realisere seg, andre krangler om oppmerksomhet, ødelegger for hverandre, og dermed opplevelsen min. Oppfinnsomheten er beundringsverdig, manipulasjonsevnene 29
likeså, noen av dem er dessuten kyniske, de tramper over andre, mindre sansninger, for å få min oppmerksomhet. Det er bikkjekaldt, likevel la jeg i kveld ut på løpetur, tynn is har her og der lagt seg over sykkelveien som snor seg herfra og opp til Valle, gjennom Økern og Risløkka, forbi Linderud, ned til Veitvet skole. Der jeg snudde. Leggene holdt, knærne holdt, selv om jeg hele tiden bekymret meg for at de skulle svikte. Jeg tøyde ut i dusjen. Til å være så opptatt av døde, spor og rester etter dem, er jeg lite opptatt av å skaffe meg brukte klær. Jeg burde egentlig vært stamkunde hos Fretex, men det er jeg ikke. Jeg gir dem klær, Simons gamle og de av mine egne som jeg har blitt lei av, eller som jeg delvis har slitt ut, og som ikke Terje, når han en sjelden gang er i Oslo, har fått. Det er mitt forhold til Fretex. Det er nesten tre uker siden jeg løp sist. Forbanna leggstrekk. Jeg overdrev løpeturene oppover Groruddalen fra november til begynnelsen av januar. Jeg er for tung til å løpe på asfalt, her og der islagt asfalt. Men jeg har ikke noe valg, nå som alt er koronastengt. Jeg kan forfalle eller kjempe. Jeg vil kjempe. Og helst løpe til jeg stuper. Å få leggstrekk kan kanskje ikke sammenlignes med å stupe, selv om disse små infarktene i leggene kan føles sånn. Jeg løp annenhver dag opp til Grorud fotballbane før jeg snudde (og altså før leggstrekken hogg til). Best likte jeg turene midt på dagen, i vintersol, Oslo og fjorden foran meg på vei ned og hjem til Hasle, følelsen av å fly, drømme, løpe. Jeg innbiller meg at jeg er i stand til å bestå min egen løgndetektortest, andres også, jeg innbiller meg at jeg kan skjule sannheten ved hjelp 30
av sannhet. Og på den måten forsterke løgnen. Det blir nok ikke så enkelt som det later til å være, hvis jeg nå i en eller annen mer eller mindre tvungen sammenheng må ta den testen, ingenting er enkelt, selv det som ved første øyekast, eventuelt ved første tanke og første innfall som tanken utløser, selv det som ser ut til å være såre enkelt, kan være vrient, problematisk på den måten at det legger beslag på tiden min, og dermed meg. Men jeg har trua. Jeg durer videre. Dundrer. Lister meg på tå. Puster ut, puster inn. Disse mikroduftene som utløser små og større tidsepoker inni meg, en haug av mennesker, utseender, stemninger, forskjeller og likheter, assosiasjonene hvert ansikt kan utløse, hva disse sa, hva de ikke sa, alle disse som fortsetter med å vise seg, snakke, stirre, spole fram og tilbake, og så har vi mine egne følelser, som jeg har i overkant mange av, og som også er koblet til øyet, eller øynene, det som får øynene til å fungere, i mitt tilfelle, assosiere, se videre, uavbrutt, oppmerksomt, tilfeldig. Det hender jeg henger dødsannonser på veggen (ett og ett ark). Jeg kan også legge dem på golvet, for å få et annet perspektiv på dem. Akkurat som mange (de fleste av oss) går (trår virker hardere, men man gjør faktisk det, trår) på døde når vi er på kirkegården, så går (og trår) jeg over døde i mitt eget arbeidsværelse. Det er lenge siden lanternene virket, det er over to år siden jeg var hos optiker, ingen planer om noe nytt besøk, jeg er tilfreds med de to parene briller jeg har, dette pålelignende og bevegelige blikket, godkjent av Det Norske Veritas, innbiller jeg meg, og som jeg drasser 31