Page 1


Groruddalen Dette er en reiseskildring fra Groruddalen våren 2005. Alt som står her har skjedd, men ikke nødvendigvis i den rekkefølgen det står skrevet.


Ă˜yvind Holen

Groruddalen En reiseskildring


© CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-52035-9 2. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Sigurd Fandango Sats: Type-it A/S, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i 10,5/13 pkt. Sabon og trykt på 55 g Enso Creamy 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


«Når jeg kjører T-bane blir jeg plutselig oppmerksom på at det er så mange ansikter i byen. Kanskje 700 på et kvarter.» Per Petterson til Aftenposten Aften 23. oktober 2003.


innhold Forord Bekymringenes dalføre Side 11

1 En mongolsk jente sender meg ut på oppdagelsestur i Groruddalen. Jeg klipper håret på Økern, forklarer skikk og bruk på T-banen og brifer med noen lærde bøker jeg har lest. Side 23

2 En dose T-banehistorie på Risløkka. Jeg spiller på hest. Og fyller magen med ku på Bjerkebanen. Side 41

3 Jeg drar på industrislang i dalbunnen ved Vollebekk. Jeg leser et dikt av Gene Dalby, møter en blindvei på Alnabru og finner en skatt på Brenner’n. Side 54


4 Jeg overnatter på Linne Hotel, reiser tilbake i tiden på Linderud gård og spiser et herremåltid på Linderud-senteret. Side 65

5 Jeg utfordrer til bowlingduell på Veitvet, leser Per Petterson og ser minnene etter Groruddalens to store utbyggere. Side 76

6 Jeg slipper ikke inn på Groruddalens mest vitale kulturscene, hyller det moderne Oslos grunnlegger og spiser lunsj hos Rødtvets store sønn. Side 88

7 Jeg vil møte en av Groruddalens største forfattere på Kalbakken, men finner ingen møteplasser. Flykter slukkøret tilbake til by’n. Side 97

8 Jeg går meg vill i villastrøket på Ammerud, preiker politikk og finner ut hvorfor arkitekt Håkon Mjelva ble rørt til tårer. Side 116


9 Grorud og Jonas Wergeland – et teaterstykke i tre akter. Side 133

10 Jeg strander på betongøya Romsås, skjeller ut Dag Solstad og spiser en melisbolle på de fattiges Finse. Side 149

11 Jeg møter ti pakistanere og en inder med hvert sitt balltre på Rommen. En kar med knuste fingre integrerer meg. Side 161

12 Jeg ser spøkelser ved høylys dag, finner fram til den sagnomsuste Stokken på Stovner og foreslår å reise en minnebauta. Side 181

13 Jeg oppdager hiphopdalen på Vestli, myser på graffiti og lærer hvordan man gjør seg upopulær hos Oslo Sporveier. Side 194

14 Kryssingen av Groruddalen. Side 210


15 Jeg lærer meg Ellingsrud-pingpong, grubler over de nye utfordringene i fritidsklubbdalen og ser hvordan senterbråk nedkjempes med gratis vafler. Side 221

16 Jeg er på møte i Furuset Supporters og drømmer om en Botta-statue. Side 235

17 En taxitur til Lindeberg forvandler livet mitt. Jeg vemmes over T-baneutsmykning og rammes av rotløshet hjemme på gutterommet. Side 246

18 Jeg rammes av senteroverdose på Trosterud, mislykkes i å legge meg inn på sinnssykehus og flykter ut i Østmarka. Side 260

19 Jeg får flashbacks fra ungdomsskolen, spiser gongbao-kylling på Kroa og lærer meg Haugerud-svartsynet. Side 270


20 Jeg begraver Tveitagjengen, nyter utsikten fra Tveita-blokkene og lar en softis avgjøre Groruddalens videre skjebne. Side 285

21 Jeg møter kjæresten min på Hellerud, finner Alnaelva, krysser Groruddalen igjen, og innser at jeg gjerne kan flytte hjem for godt. Side 305

22 Jeg vender tilbake til skolebenken høsten 2015, og finner ut at mye har endret seg på dalens ungdomsskoler. Side 317

Appendiks Side 331

Takkeliste Side 333

Litteratur Side 335

Noter Side 340


forord Bekymringenes dalføre

Det er gått over ti år siden jeg skrev Groruddalen: En reiseskildring, og mye har forandret seg i min barndoms grågrønne dal. Kriminaliteten synker, uteområder, felleslokaler og boligmasse er opprustet og oppgradert, T-banen har fått nye vogner og går dobbelt så ofte, og skolenes utfordringer er blitt satt på dagsorden. Samtidig dundrer motorveien og togene gjennom dalbunnen som før, de rundt 140 000 innbyggerne har én lokalpolitiker på Stortinget og i den offentlige debatten omtales Groruddalen fortsatt som om bydelen var én T-banestasjon omgitt av noen betongblokker fylt med innvandrere – mange av dem muslimer. Kunnskapsløsheten om geografien, historien og hverdagen i området, som huser mer enn hver femte osloborger, er fortsatt tilsynelatende bunnløs i resten av landet, og derfor tror jeg at mitt forsøk på å fortelle Groruddalens moderne historie gjennom denne reiseskildringen fra våren 2005 fortsatt er viktig. Dette folketette området har vært bekymringenes dalføre siden 1960-tallet, enten groruddølene har vært hvite 11


eller mørke i huden, eller om de har gått i kirken eller moskeen. I 2016 kan det virke som om den største bekymringen er at resten av Norge skal bli som Groruddalen. Det vil si et nabolag med mange innvandrere. En getto. Da er det viktig å huske perioden da befolkningen eksploderte og førte med seg avisoverskrifter om gettodannelser, drap, isolasjon, sosial nød og ungdomskriminalitet. Jeg sikter til årene 1960 til 1990, da innbyggertallet i Groruddalen økte med 70 prosent. Dalen var ingen landsbyidyll før ikke-vestlige innvandrere oppdaget Stovner, Furuset, Haugerud og Veitvet. Men Oslo ytre øst hadde blitt det mest populære boligområdet for folk med innvandrerbakgrunn allerede i 2005, og det var med dette som bakteppe Groruddalssatsingen i 2007 begynte å spytte inn til sammen en milliard kroner i området. Høyre, Arbeiderpartiet og SV var «enige om å gjøre deler av Groruddalen og Søndre Nordstrand så attraktive at andre enn innvandrere vil bo der».1 «Årsaken til at innvandrerne nå flytter til drabantbyene, er at de nå er i stand til å forbedre sin bosituasjon. De bytter ut små leiligheter med større boliger, hage og terrasse. Nå som alltid er det hovedsakelig økonomien som styrer bosettingsmønsteret», sa Høyres daværende byrådsleder, Erling Lae.2 Men har Groruddalssatsingen bare gjort det mer attraktivt for de med innvandrerbakgrunn å bosette seg i området? For andelen «etnisk norske» synker jevnt og trutt, og i 2015 var andelen osloborgere med bakgrunn fra ikkevestlige land størst i Stovner bydel (46,1 prosent), tett 12


fulgt av Alna (44,3 prosent), Søndre Nordstrand (43,4 prosent), Grorud (40,3 prosent) og Bjerke (32,5 prosent). Disse fem bydelene rommer 52 prosent av alle de 141 473 osloborgerne med bakgrunn fra ikke-vestlige land. Blant de rundt 220 000 beboerne i bydelene Nordre og Vestre Aker, Frogner, St. Hanshaugen og Ullern er tilsvarende tall 15 prosent.3 Vi bør også spørre oss hvorfor innvandrerne blir boende i Groruddalen og svært få flytter til vestkanten. Det kan nemlig se ut til at mange med innvandrerbakgrunn ikke bor i Groruddalen fordi de må, men fordi de vil. Det er bare å sitere Dag Solstads beskrivelse av en arkitekts møte med arbeiderklassen på Romsås på 1980-tallet: «Det forekommer meg at de som bor her kanskje trives. Bare mistanken gjør meg stiv av skrekk.» For mange i min egen generasjon ble livet i blokk og rekkehus i Groruddalen oppfattet som en mellomstasjon, man skulle komme seg videre. Hvis en families inntekt steg, økte sannsynligheten for at familien flyttet vestover. Dette bidro til å opprettholde de økonomiske forskjellene mellom øst og vest. Terje Wessel, professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo, forsker på økonomisk segregasjon, og han ser en ny tendens: Der etniske nordmenn som regel har flyttet vestover når de lykkes økonomisk, kan det se ut som om innvandrerne i større grad blir boende i øst. Hvis dette fortsetter, vil de økonomiske forskjellene mellom øst og vest utjevnes, samtidig som den etniske delingen av byen øker.4 Ifølge en undersøkelse bestilt av Plankontoret for Groruddalen består bydelenes befolkning av stadig flere 13


ressurssterke innvandrere med god helse og gode jobber. Innvandrerbefolkningen i Groruddalen er oftere i jobb enn ellers i Oslo, til tross for at det generelt er færre mennesker i arbeid i dalen enn i resten av hovedstaden. Dessuten har groruddølene med innvandrerbakgrunn høyere inntekt enn de med samme bakgrunn andre steder i Oslo. Groruddalen er det eneste området i Oslo der personer uten innvandrerbakgrunn i større grad har dårligere helse enn personer med. «Innvandrereliten bor i Groruddalen», slo Akers Avis Groruddalen fast i 2008.5 Oslos innvandrere deler ikke nødvendigvis den gamle ideen om at vest er best. Trivsel er viktig for å forklare reproduksjonen av den delte byen, og allerede i 1984 ble det anslått at rundt halvparten av ikke-vestlige innvandrere opplevde diskriminering i Norge. De spurte fortalte at de opplevde minst diskriminering på arbeidsplassen, i butikken og hjemme i blokka. Da er det jo fristende å bli boende i nabolaget. «Ønsket om komfort eller trivsel synes å være relevant for å forklare hvem folk forholder seg til eller danner relasjoner med, og dermed hvem folk ønsker å leve med. Å være komfortabel overfor noen var i stor grad betinget av det faktum at den andre ligner på deg selv, i den forstand at folk identifiserer seg med hverandre, relaterer seg til hverandre eller har identiske eller sammenfallende interesser eller ‘livsstil’», skriver sosialantropolog og groruddalsforsker Bengt Andersen.6 Og så kommer spørsmålet: Er det et problem i seg selv at Groruddalen fylles opp av mennesker med mørk hud og andre religioner enn kristendom? Da har 14


vi et problem. Eller bør vi først finne ut av hva som er de viktigste utfordringene i dagens Groruddalen, og deretter prøve å finne ut om den høye konsentrasjonen av ikke-vestlige groruddøler er årsaken til problemene. For mye av utviklingen i Groruddalen går rett vei, det er langt fra noen getto. Vis meg den bydelen i Europa med like høy andel beboere med røtter i andre land, hvor det samtidig er så lite kriminalitet, så trygt å ferdes og bo og med stadig stigende boligpriser. I 2014 skrev Aftenposten at hverdagen i de fire bydelene var nesten like trygg som bydelene i ytre vest. De siste ti årene er kriminaliteten, særlig ungdomskriminaliteten, gått kraftig ned i hele området.7 Fra 2000 til 2010 gikk antall registrerte lovbrudd på Furuset ned med 60 prosent, det totale antallet voldssaker gikk ned med hele 76 prosent og registrerte bilinnbrudd ble redusert med 90 prosent.8 Så hvorfor ikke se Groruddalen som et forbilde? I det minste som eksempel på hvordan man jobber med integrasjon og kulturforskjeller i hverdagen. «Mangfold» og «toleranse» er på flere vis stikkordet for livet til mange av oss i 2000-tallet. Målet bør være økt toleranse overfor andres livssyn, hudfarge, etnisitet, matvaner, kjønn og seksuell legning, og mange som har vokst opp i Groruddalen i 1980-, 1990- og 2000årene har lært seg å takle slike språklige, etniske, religiøse og kulturelle forskjeller bedre enn de fleste andre nordmenn. «Vår generasjon sitter nemlig igjen med noe de eldre ofte sliter med: et åpent syn. Vi er fargeblinde, religionsblinde og inkluderende unge mennesker som ikke dømmer andre for etnisitet, religion eller 15


hudfarge», skrev Hannah Eriksen fra Stovner.9 På fagspråket snakkes det om «interkulturell kompetanse» og «hypermangfold», et fellesskap basert på annet enn nasjonal opprinnelse. Dette er «fag» flere av oss må lære, for Statistisk sentralbyrå antyder at 47 prosent av befolkningen i Oslo vil være innvandrere eller norskfødte barn av to innvandrere i 2040. Av disse vil rundt sju av ti ha bakgrunn fra land utenfor EU/EØSområdet.10 Verden forandrer seg, selv en mer restriktiv innvandrings- og asylpolitikk vil ikke hindre folk i å flytte på seg, familier i å gjenforenes eller norske statsborgere i å gifte seg med utlendinger. De fleste av Groruddalens problemer, utfordringer og bekymringer i 2016 er ikke fryktelig annerledes enn på 1970-, 80- og 90-tallet. Det nye er at 1970-tallets bekymring over bomaskiner og fremmedgjøring er blitt erstattet av bekymring over etnisk sammensetning og «hvit flukt». Men mye er koblet til hverdagslig nabokrangling, manglende kollektivt ansvar og store, konsentrerte ungdomskull. Dette har ikke automatisk noe med verken hudfarge, religion eller etnisitet å gjøre. Her er sju ting vi må ta med oss videre i debatten om Groruddalen og det nye Norge. 1) Vi må slutte å snakke om Groruddalen som ett område, det er for stort og mangfoldig. Her bor det nesten 140 000 innbyggere, det er mer enn hver femte osloborger. 2) Vi må slutte å vise til statistikk om mennesker med annen etnisitet og religion som om det var et problem i seg selv. Gruppen «innvandrerbak16


grunn» rommer for mange nasjonaliteter, religioner og enkeltmennesker. Det er ikke automatisk et problem at mange har utenlandsk bakgrunn i Groruddalen, men det kan føre til nye problemer. Og vi må også innse at rasisme og manglende toleranse går flere veier, både etniske nordmenns forhold til «utlendinger», innvandrergrupper seg imellom og «utlendingers» syn på Ola og Kari Nordmann. 3) Vi må ikke slutte å diskutere islam, men vi bør ikke snakke om «muslimer» som én gruppe. Det finnes rundt 1,6 milliarder muslimer i verden, og det er Norges tredje største religion. Det finnes ikke statistikk for tro i Norge, men i boka Religionsstatistikk og medlemsforståelse (2012) prøver Shoaib Sultan å regne seg fram til noen svar. Den gang var det 194 000 muslimer i Norge, ut fra antallet med bakgrunn fra muslimske land. Men da får man med alle sekulære og liberale i regnestykket, for eksempel flyktet flere iranere i Norge fra den islamske revolusjonen i 1979, og hvor muslimske er de rundt 17 000 bosnierne i Norge, den åttende største gruppen med innvandrere i Norge? Med utgangspunkt i medlemskap i islamske trossamfunn var det 106 700 muslimer i Norge i 2012, men medlemskap sier heller ikke noe om faktisk gudstro og religiøs praksis. 4) Groruddalen er lite sammenlignbar med problemfylte europeiske forsteder i Paris, Malmö og København, selv om samfunnsdebattanter i flere år nærmest har tørstet etter ungdomsopptøyer og 17


brennende biler i Oslo øst. En forstad som Clichy-sous-Bois er sterkt preget av høy kriminalitet, arbeidsledighet og narkotikaproblemer, og er nærmest isolert fra resten av byen, uten kollektivtrafikk og handelsliv. 5) Vi må diskutere skole og boligbygging. Når én klasse i ungdomsskolen kan ha elever med tolv forskjellige morsmål og ingen etnisk norske elever, og når minoritetsspråklige barn er i flertall på 59 av 140 grunnskoler i Oslo, byr det selvsagt på utfordringer.11 Hvorfor skal 100 000 av Oslos 200 000 nye innbyggere de kommende 15 årene bo i Groruddalen? Er det ikke på høy tid med flere billige leiligheter og boligblokker andre steder i byen? Bør vi se nærmere på skolekretser, fritt skolevalg og foreldrenes holdninger, for å unngå at vi får skoler helt uten «etnisk norske» elever? Heldigvis er skoleverkets utfordringer i Oslo allerede i søkelyset, og rundt to tredeler av barna med innvandrerbakgrunn i Groruddalen får særskilt norskopplæring når de begynner på skolen.12 Og det gis tilbud som gratis kjernetid i barnehagen og aktivitetsskole. 6) Vi må snakke om politikk og økonomi. Etter at de økonomiske forskjellene mellom oslofolk i flere år var blitt mindre, har de bare økt i løpet av 18 år med borgerlig styre i Oslo. Innvandrerbarn utgjør tolv prosent av alle oslobarn i perioden 2011–2013, men over tre fjerdedeler av alle de 16,5 prosentene som kategorise18


res som «barnefattigdom» i Oslo har innvandrerbakgrunn. Bydel Gamle Oslo har like mange kommunale boliger som Nordstrand, Frogner, Nordre og Vestre Aker til sammen, samtidig som tall fra Statistisk sentralbyrå viser at verdien på blokkleiligheter har økt med 600 prosent siden 1992. Flere vil havne utenfor boligmarkedet.13 7) Se mot Holmlia. Hvorfor er ingen bekymret for Holmlia lenger? På 1980- og 90-tallet var Holmlia Oslos dårlige samvittighet, historier om en getto preget av kriminelle gjenger dominerte mediebildet, med en befolkning som var yngst, lavest utdannet og med størst andel minoritetsbefolkning i hele Oslo. Men i dag hører vi mest solskinnshistorier, enten det er suksessen til musikere som Nico Sereba og Omer Bhatti eller fotballspillere som Haitman Aleesami, Mohammed Fellah, Mathis Bolly og Adama «Dio» Diomande. Som Sereba sa da han klatret på amerikanske hitlister med Nico & Vinz: «Da vi vokste opp var det alltid et veldig sterkt konkurranseinstinkt. Det var om å gjøre å være best på banen, på skolen, i det du holdt på med. Det var mye negativ omtale av Holmlia, og det ble viktig for oss å vise resten av Norge at vi er sterke og kan få til ting vi også.»14 Den nye Holmlia-generasjonen, mange født på 1990-tallet, har jobbet opp en ekstrem selvsik19


kerhet og trygghet på egen bydel og bakgrunn. Mange som nå vokser opp på Stovner, Lindeberg, Tveita og Ammerud bærer også på den samme trassige stoltheten og selvsikkerheten, og hvis vi skal frykte ungene med innvandrerbakgrunn fra Groruddalen, er det like gjerne fordi de kommer til å erobre studieplasser, jobber, hitlister og sportsarenaer på grunn av hardt arbeid og skyhøye ambisjoner. Diagrammet på neste side viser bakgrunnen til de 138 226 osloborgerne som i Oslo kommunes statistikkbank 2015 var registrert som beboere i Bjerke, Grorud, Stovner og Alna bydel – Groruddalen. Dessuten er 32 prosent av denne «innvandrerbefolkningen» i Groruddalen født i Norge. Tallene omfatter innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. Rundt halvparten av Oslos nesten 23 000 pakistanere bor i Groruddalen, det gjør også 70 prosent av Oslos over 7000 tamiler, men bare 27 prosent av Oslos rundt 14 000 somaliere. Bare 16 prosent av Oslos 440 984 «etniske nordmenn» bor i Groruddalen, men de utgjør totalt 51 prosent av befolkningen i dalen. Hvis den etniske nordmannen er i ferd med å bli en minoritet, må i så fall alle andre nasjonaliteter utgjøre én felles majoritet. Det er 70 767 nordmenn og 11 857 pakistanere, den nest største befolkningsgruppen. Færrest «etnisk norske» finner vi i delbydelene Rommen, Haugenstua og Furuset, rundt 30 prosent av 20


befolkningen. Så det nærmeste vi kommer en «utenlandsk» dominans er Furuset, der beboere med røtter i Pakistan utgjør rundt 18 prosent av befolkningen.

Norge 51,2

Eritrea-Etiopia 1,8

Pakistan 8,7

Vietnam 1,8

Asia inkl. Oseania 3,8

EU-land i Øst-Europa + Kypros 1,7

Sri Lanka 3,7

Afghanistan 1,6

Tidligere Jugoslavia 3,1

Iran 1,5

Polen 2,9

Norden for øvrig 1,4

Tyrkia 2,7

Vest-Europa 1,3

Somalia 2,6

India 1,2

Irak 2,5

Sør- og Mellom-Amerika 1,1

Afrika nord for Sahara 2,5

Øst-Europa ellers 0,8

Afrika ellers 1,9

Canada/USA/Australia/New Zealand 0,2


«Den som reiser med T-bane, skal ikke ha noe å fortelle, da er reisen mest vellykket. For det er ikke noe å se, T-bane-transport er derfor en anti-reise.» Dag Østerberg i boka Arkitektur og sosiologi i Oslo.

1 En mongolsk jente sender meg ut på oppdagelsestur i Groruddalen. Jeg klipper håret på Økern, forklarer skikk og bruk på T-banen og brifer med noen lærde bøker jeg har lest.

I alle gode westernhistorier kommer man til saloonen Siste Sjanse. Stedet der Charles Bronson spiller munnspill, Clint Eastwood tygger på sigaren, Lucky Luke ruller en røyk, løytnant Blueberry drikker whisky og Morgan Kane spiller poker. Saloonen er siste sjanse for å slukke tørsten før kryssingen av den endeløse og nådeløse ørkenen, stedet der saloonverten tar av seg hatten og likbæreren noterer målene dine dersom du fortsetter på ferden. Økern T-banestasjon har sin egen versjon av Siste Sjanse: Oslo Sporveiers billettluke er bygd om til kaffebar, som for å signalisere at dette er absolutt siste mulighet til å få seg en caffe latte og ciabatta før du legger ut på reise gjennom drabantbyørkenen. Boden skriker: 23


«Så du skal til Romsås? Da trenger du skikkelig kaffe på veien. Passerer du meg, er det for sent å ombestemme seg. Du forlater nå den urbane varmen til fordel for harde betongborettslag, grå kjøpesentre og stengte fritidsklubber.» Jeg kjøper en cortado, og tenker over hva jeg begir meg ut på. For det første skal jeg reise hjem, til drabantbyen Lindeberg hvor jeg vokste opp. For det andre skal jeg ut på oppdagelsesreise, på sightseeing til steder jeg vet null og niks om, og som ikke er omtalt i noen turistguide. Hvorfor? Min reise tilbake til Groruddalen begynte egentlig i Kina. Jeg var så langt hjemmefra, geografisk og kulturelt, som jeg noensinne hadde vært, da jeg møtte en mongolsk jente som kjente til Norge. Hun så for seg et land fullt av nordlys, fersk fisk og midnattssol, og lurte på hvordan det var å bo i en slik magisk verden. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare, for i det øyeblikket innså jeg hvor lite jeg egentlig vet om hjemlandet mitt. Jeg har verken sett nordlys eller midnattssol. Jeg har vært på Europas sørligste og vestligste punkt, men aldri vært nord for Brønnøysund. Jeg kjenner Europa bedre enn Norge. Men hva med Oslo? Jeg kjenner vel i det minste hjembyen som min egen bukselomme? Selv om jeg er oppvokst i Groruddalen, vet jeg nesten ingenting om Stovner, Linderud og Rødtvet på den andre siden av dalen. Jeg har vært i Versailles i Frankrike, men aldri satt min fot i barokkhagen på Linderud gård. Jeg har vært på flyshow på Langkawi i Malaysia, men aldri på Bjerkebanen. Jeg har vært på biljardbule i Hanoi i Vietnam, men aldri på Veitvet Bowling. Dersom jeg 24


kjenner Oslo som min egen bukselomme, er Groruddalen baklomma. Slik er mange av oss blitt. Vi er lommekjente i Bangkok, New York og Barcelona, men tror Linderud og Lindeberg er samme sted. Vi drukner i reisevante reiseskildringer fra alle verdenshjørner, mens vi i Oslo bare beveger oss øst for Tøyen hvis vi skal til IKEA. Vi ruinerer oss for å bo i gangavstand til kafémylderet på Grünerløkka eller Bislett, mens kaldsvetten pipler fram bare med tanken på et liv i en blokkleilighet i en sjelløs drabantby. De fleste byer og steder i Norge har sin versjon av Groruddalen. Boligområder som Stovner, Romsås og Tveita, som man kan se ned på og si «der skal jeg i alle fall ikke bo». Trondheim har Flatåsen, Stubban og Risvollan, Bergen har Loddefjord, Fyllingsdalen og Flaktveit. Bærum har Rykkinn, mens Drøbak har Heer. Slik kunne jeg ha fortsatt. Dette handler ikke bare om Groruddalen, men om Norges drabantbyer. Hvorfor har de fått så dårlig rykte, og hva kan gjøres for å ta knekken på drabantbyens negative omdømme? I 2005-rapporten Endringsprosesser i norske drabantbyer heter det at drabantbyenes tidsalder i Norge begynte på 1950-tallet, da 15 prosent av drabantbyene i Oslo, Bergen og Trondheim ble bygd. Utbyggingstrenden eksploderte på 1960- og 70-tallet, da henholdsvis 33 og 40 prosent av drabantbyene ble bygd. Da var det fortsatt attraktivt å kjøpe seg ny leilighet i drabantbyen. På 1980- og 90-tallet flatet det ut, og bare åtte og fire prosent av drabantbyene er bygd de 25


siste 20 årene. Hver fjerde innbygger i Oslo, Bergen og Trondheim bor i dag i drabantbyer, men utbyggingen og gleden over de nye boligene har stagnert. For i iveren over å bygge så mange nye boliger på rekordtid, glemte utbyggerne at drabantbyene skulle brukes til annet enn boområder. I dag bygger man heller ut urbane områder i stil med oslobydeler som Sinsen og Sagene, med butikker og andre kommersielle virksomheter på gateplan mellom boligene. Nå vil jeg reise gjennom Groruddalen for å bli bedre kjent med min barndoms grågrønne dal. Jeg vil ta T-banelinje 5 til Vestli, krysse dalen til fots over til Ellingsrudåsen, og ta linje 2 videre, via mitt barndoms Lindeberg, ned til Hellerud, for der å finne Groruddalens svar på Akerselva – Alnaelva. Jeg vil reise med T-banen, bli kjent med naboene og finne ut hvorfor groruddølene bærer på en fellesskapsfølelse og trassig stolthet over hvor de kommer fra. Groruddalen er en blanding av sosialt eksperiment, betongjungel, forstad og selvstendig samfunn – fanget et sted mellom byen og landsbygda. Drabantbyene i dalen vokste fram som en del av den sosialdemokratiske drømmen om arbeidernes grønne lunger, og fra 1960 til 1990 økte innbyggertallet med 70 prosent. Befolkningseksplosjonen førte til avisoverskrifter om gettodannelser, drap, isolasjon, sosial nød og ungdomskriminalitet. Groruddalen er Oslos dårlige samvittighet, et dalføre du bare drar til om du ikke har råd til å bo andre steder. Eller er den det? Det ser trist ut midt i Økernkrysset, men allerede her skal du ikke rusle mange meter før du ender opp i villastrøk, på26


kostede rekkehus og koselige nabolag på skjulte idyller som Risløkka, Refstad og Tonsenhagen. Hvordan preger dalen de nesten 140 000 menneskene – mer enn hver femte osloborger – som bor her? Og alle de som har vokst opp her? Det er på tide å grave i Groruddalens moderne historie. I forordet til fjerde bind av Store norske leksikon skriver Nobelinstituttets direktør Geir Lundestad at knapt noen vil vedkjenne seg å være osloborger: «Ingen er fra Oslo, vi kommer jo alle fra distriktene», skriver han, og utdyper: «Du finner nesten ikke et menneske som sier det er fra Oslo. Ute i verden bruker folk det minste påskudd for å fortelle at de ikke er det.»1 Dette sier nok mest om hva slags mennesker Lundestad omgås, og i hvilke sosiale lag han ferdes, men akkurat her, nå, på Økernsenteret, skulle jeg ønske jeg hadde Lundestad ved min side. Da skulle jeg ha invitert ham med på turen min tilbake til Groruddalen. Der ville han ha møtt mennesker som ikke bare er stolte over å komme fra Oslo. De er også så bevisst sine røtter at de gjerne forteller hvilken T-banestasjon de kommer fra, dersom noen spør. Reglene i Groruddalen er slik: Dersom noen utenbys spør hvor du er fra, svarer du Oslo. Dersom de ber om en utdypning, eller spørsmålet kommer fra en annen osloborger, er svaret drabantbyen du vokste opp i. Og drabantbyen er som regel identisk med T-banestasjonen. Jeg har fått meg min siste cortado på en stund, men føler meg ikke klar for avreise ennå. Jeg trenger en hår27


klipp. Når jeg skal ut på reise, venter jeg meg automatisk varmt vær og dårlige dusjforhold, så derfor er det blitt en vane å snaue frisyren før jeg kaster meg ut på landeveien. Det er kanskje ikke like tvingende nødvendig foran en T-banetur gjennom Groruddalen, men hvem vet hva som venter underveis? For ikke å snakke om strabasene når jeg skal forsøke å krysse dalen, som er splittet av to T-banelinjer, tre store veier, en jernbanelinje, godsterminaler og industri i dalbunnen. Økernsenteret er inngangsporten til Groruddalen i nordvest, og står fram som en fallen storhet, selv om det er nyoppusset.2 I Økernkrysset får du alt som er galt med Groruddalen rett i fleisen: trafikk, veikryss, metallsperringer, slitne bedriftsbygg, tagging, møkkete persienner, skremte fotgjengere, stengte butikker, forurensing, bråk, pregløshet og et avfolket bydelssenter i fritt forfall. Bokhandelen, kafeen og flere butikker har nylig gått dukken på grunn av økt husleie, og selv om Økern har eget pol og postkontor, er det skremmende glissent og folketomt her. Frisører er det riktignok, hele to stykker. Hos den ene er det plass på dropin mellom eldre karer, pensjonistdamer med permanent og overallkledde bygningsarbeidere. Mens jeg snauer sveisen, kan du, kjære leser, bruke tiden til å lære deg litt om hvordan du kan gjøre T-baneturen mer levelig.

28

Profile for Cappelen Damm AS

Øyvind Holen Groruddalen  

Lærer du Oslo å kjenne gjennom avisoverskriftene, vekker Groruddalen assosiasjoner til gettodannelser, sosial nød og kriminalitet. Journalis...

Øyvind Holen Groruddalen  

Lærer du Oslo å kjenne gjennom avisoverskriftene, vekker Groruddalen assosiasjoner til gettodannelser, sosial nød og kriminalitet. Journalis...