Øyene i vest av Kirsti MacDonald Jareg

Kirsti MacDonald Jareg

ØYENE I VEST Hebridene – Orknøyene – Shetland

© CAPPELEN DAMM AS 2013 Forfatter har fått støtte fra Det faglitterære fond og Fritt Ord til å skrive manuskriptet til denne boken.

ISBN 978-82-02-47005-0 2. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Erlend Askhov Forfatterportrett: Marte Eyde Kjuus Omslagsfoto: Kirsti MacDonald Jareg Kart: Cappelens verdensatlas Sats: Type It, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2014 Satt i Bembo 10,7/12,4 pkt. og trykt på 80 g Munken Print Classic Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Kirsti MacDonald Jareg, f. 1966, har bodd i Norge, Skottland, Sverige og Botswana. Hun er psykolog og frilansforfatter med tilleggsutdannelser i sosialantropologi og sakprosaskriving. MacDonald Jareg har publisert reise- og historieartikler i Levende Historie, Aftenposten, Reiser og Ferie, Personae m.m. og skriver for tiden en reiseskildring frå Irland.

INNHOLD

FORORD

7

HEBRIDENE

9

De indre hebridene

11

De ytre hebridene

158

ORKNØYENE

237

SHETLAND

347

TAKK

435

KILDER

437

FORORD

«Bruker man pund på Hebridene?» spurte en venn. Hun skulle besøke meg på øya Tiree, vest for det skotske fastlandet. Spørsmålet fikk meg for alvor til å forstå at de tidligere norske koloniene var ukjent terreng for mange. Noen forbinder de skotske øyrikene med fiskerimeldinger, men deretter må flere melde pass og slå opp i atlaset for å plassere dem på kartet. Paradokset er at mange av innbyggerne på Hebridene, Orknøyene og Shetland har god oversikt over hvor Norge ligger, ja, mange kjenner seg også delvis som norske. Til tross for alle de historiske, kulturelle, språklige og politiske båndene mellom Norge og de skotske øyene, er det vanskelig å oppspore norsk litteratur fra disse øyrikene. Denne boken er mitt bidrag til å vekke interessen for våre nærmeste naboer i vest.

Kan øyer bli en besettelse? Klart de kan. Det finnes heldigvis en diagnose for tilstanden, islomani, slik at man lettere kan identifisere syndromet og dermed unngå å bli kurert. Symptomene viser seg som en uimotståelig trang til å oppsøke øyer eller til og med skrive om dem.

Det er vanskelig å fastslå nøyaktig når jeg ble smittet, men det må ha vært en gang rundt fellingen av de første melketennene. Mine første barndomsminner fra Hebridene dreier seg om å finne det som mine skotske slektninger kaller «a sheltered spot.» Etter lange turer på kritthvite strender med turkis havbunn, med drageflygning eller på jakt etter fargerike skjell, var det tid for en rast i le for vinden – en lunsj bak et tørrmurt steingjerde. Av og til lå vi i telt etter å ha tatt en prat med grunneieren.

Kanskje fikk vi et spann melk i velkomstgave, eller avtalte en båttur for å fiske makrell.

Andre ganger bodde vi under tak, hos slektninger på øya Tiree, blant hvitkalkete hus med stråtak, der himmel og hav og sol møttes over grønne gressmatter, spekket med hvite og gule tusenfryd, som endte i sanddyner der generasjoner med barn hadde hoppet før oss. Sjøen var nok kjølig 7

ø ye ne i ve st

forfriskende, men solen stekte på ryggen og tørket salte flekker mens vi skrev bokstaver i sanden.

Da jeg ble voksen nok til å reise til de skotske øyene for egen maskin, grep jeg sjansen og reiste med kjærester (en av gangen), venner og etter hvert min egen familie. Jeg overnattet på hotellet som mine besteforeldre, Jeana og William MacDonald, drev på Isle of Skye. Jeg oppsøkte fødestedet til min oldemor, Margaret MacLeod, i jeger- og fiskerparadiset Morsgail Lodge på øya Lewis der hennes far, og min tippoldefar, var viltvokter. Før jeg tok farvel med dagens viltvokter på Morsgail, svømte barna mine i innsjøen et steinkast fra huset, og et lite øyeblikk så jeg et indre bilde av min egen oldemor som en gang må ha vasset og kanskje tatt noen svømmetak ved den samme, fredfulle ferskvannsstranden.

Mange år senere gikk ferden til de to andre skotske øygruppene Orknøyene og Shetland. Og jeg oppdaget, til tross for hva befolkningene på disse nordlige øygruppene selv hevder, at de har mye til felles med Hebridene.

Denne boken handler altså om skotske øyer. Den er ikke en faktabok og heller ikke en guidebok, men et forsøk på en kulturhistorisk reiseskildring. Jeg har heller ikke øyhoppet som om jeg hoppet paradis fra en øy til en annen. Nei, beretningen er fra reiser gjennom mange år.

Noen øyer har jeg besøkt mange ganger, andre kun en enkelt gang. Jeg har heller ikke besøkt alle øyene, men de fleste av dem som har ferjeforbindelse. Reiseruten starter på de indre Hebridene, så seiler jeg vestover til de ytre Hebridene før jeg setter kursen nordøstover mot Orknøyene.

Til slutt går jeg i land helt i nord på Shetland.

Noe av det fascinerende med øyer er at de, som mennesker, har særegne karaktertrekk. Det er dette særegne som man ganske diffust, men på samme tid presist, kaller personlighet eller sjel. Som med mennesker, er det noen som straks får min sympati eller vekker positive følelser, ja kanskje begeistring, jeg vil treffe dem igjen. En sjeldnere gang vekker de irritasjon eller antipati. Men stopp litt nå, vil noen innvende: Bidrar man ikke selv til hvordan man opplever en øy? Noen møter en øy med et tillitsfullt og åpent sinn, mens andre møter det samme stedet med armene foldet kritisk i kors. Vil ikke en og samme øy beskrives vidt forskjellig av ulike reisende? Selvfølgelig. Enhver reisende har med seg en bagasje som ikke gjennomlyses og granskes i sikkerhetskontrollen: Åpenhet, fordommer, skepsis, lærevillighet, tillit, nedlatenhet. I dette rommet mellom den reisende og øyene blir møtene og minnene skapt.

8

HEBRIDENE

Da dr. Johnson, forfatteren av A Dictionary of the English Language, bestemte seg for å forlate sin behagelige tilværelse i London og reise til Hebridene, protesterte kona til reisefølget hans, James Boswell. Hva hadde den aldrende mannen å bestille på disse øyene vest for Skottland?

Hun ble avspist med følgende svar: «Madam, vi reiser ikke dit for å oppsøke paradis. Vi drar dit for å oppleve noe annet enn vi vanligvis pleier.»

Mye har forandret seg siden dr. Johnsons og Boswells ekspedisjon i 1773, men fortsatt reiser mange til Hebridene av samme grunn: for å oppleve noe annet. Kvaliteter som ikke koster. Mennesker som har tid til å prate og hilse. Ulåste dører, sykler og biler. Ren luft og himmel fylt av sjøfugl, fiolette lyngheier der hjorteflokker streifer om og kongeørnen hviler på oppdriften. Strender med turkisblått, klart vann som selv turistkontoret i Thailand bruker i sine brosjyrer. En frekk reklamebløff fra thailandske myndigheter, naturligvis, men hva annet kan dette være, spør det skotske turistkontoret, enn en «kompliment i forkledning?»

De indre Hebridene ligger på vestkysten av Skottland, og strekker seg fra den frodige, whiskymarinerte Islay i syd til fjellendte Skye i nord. Vest for Skye ligger de ytre Hebridene. Atskilt av en havstrekning, The Little Minch, der blå menn fra den gæliske underverdenen drukner dristige sjøfolk på deres ferd til de ytre øyene. Eller Innse Gall – «De fremmedes øyer» – etter nordmennene som koloniserte Hebridene. De ytre Hebridene strekker seg i en lang bue ut mot det åpne Atlanterhavet. Neste stopp etter de hvite, sammenhengende sandstrendene er Amerika.

Dougie MacTaggart kutter torv for Laphroaig whisky-destilleri

DE INDRE HEBRIDENE

Kintyre – en halvøy Fergeleiet Kennacraig på halvøya Kintyre er ikke stort mer enn det. Et fergeleie. Slike steder har ikke et eget liv. De er snyltere. De våkner til liv når ferger legger til land, og i en tilmålt stund næres de av den fete eksosen fra dieselmotorer, brekende sauer som stirrer ut fra sprinklene i pick-up-er, hutringen fra våte syklister, spedbarn som gråter utålmodig og trommingen på rattet fra turister som synes de har ventet altfor lenge.

Buken på fergen åpner seg og innholdet ruller ut: Noen biler har kajakk på taket, andre har sykler som er festet bak, det smeller i landgangen idet bilen kjører i land. Menn i gule refleksvester og røde hjelmer vinker de ventende om bord. Alle får plass, de tålmodige som de utålmodige. Sjåførene setter på brekket og forlater bilen. En enslig bilalarm begynner snart å ule – noen har glemt seg og låst bilen – og snart faller andre alarmer inn, som om de var et ulvepakk. En siste hilsen idet fergen glir fra kai. Fergeleiet ligger stille tilbake, uten å protestere. Det krever styrke å stadig være den som blir forlatt.

«Fergen til Islay skulle gått 17.30, men er forsinket», sier damen bak skranken i Kennacraig. Det er påske. Jeg står i den lave bygningen som huser et venterom og billettutsalg. Vinduene er dugget av pusten fra våte, ventende passasjerer. På veggen bak skranken har noen hengt opp små trofeer, pengesedler fra Sverige, USA og Italia.

Utenfor står bilene i parallelle køer. Det regner og skumrer. Langt ute i sundet, Sound of Islay, skimter jeg et fartøy. En bilferge fra Caledonian MacBrayne, eller CalMac blant kjente. Utskjelte, statssubsidierte og lovpriste CalMac som knytter Hebridene sammen. Svarte og hvitmalte ferger, som frekventerer over 20 havner. For mange markerer denne påskedagen Jesu siste måltid med disiplene, men for CalMac er dette den siste dagen i vintersesongen.

En gang var Norge nær ved å annektere hele halvøya Kintyre fra Skottland. Det hele berodde på en tabbe fra den skotske kongen Edgar.

11

ø ye ne i ve st

I 1098 signerte han og kong Magnus Berrføtt en fredsavtale. «Du skal få Hebridene, eller det som dere kaller Suderøyene», sa den skotske kongen. Nordmennene hadde allerede kontrollert øyene i lang tid, men nå var tiden inne for å formalisere kontrakten om de norske områdene.

«Men», tilføyde den skotske kongen og trodde kanskje han var snedig: «Du skal bare få de øyene som du kan fare rundt mens roret fortsatt er festet til skipet.» Ved å kludre med definisjonen av hva en øy er, mistet skottene Kintyre, eller Saltire, som halvøya het på den tiden. For hvem kunne forestilt seg at kong Magnus var like slu? At han satt til rors mens båten hans ble dratt over det smale landstykket som knytter Kintyre til resten av fastlandet? Snorre omtaler hendelsen i Magnus Berrføtts saga: … da kong Magnus kom nord til Saltire, lot han dra ei skute over Saltire-eidet, og seilte så av sted. Kongen sjøl satte seg i løftingen og holdt om styrestanga, og la på den måten under seg alt det land som da lå på babord. Saltire er et stort land og bedre enn de beste av Suderøyene [Hebridene] så nær som Man. Det er et smalt eid mellom Saltire og sjølve Skottland; der blir ofte langskip dradd over.

Snorre og Orknøysagaen påstår at kong Magnus faktisk underla seg Kintyre. Dagens historikere hevder at det kreative erobringsforsøket ikke var fullt så vellykket. Nåvel. Om kong Magnus forsøkte å fjerne Kintyre fra det skotske kartet, har ingen gjort så mye for å sette Kintyre på kartet igjen som Paul McCartney. Hadde jeg kjørt forbi fergeleiet Kennacraig og fortsatt til veis ende, ville jeg havnet i den lille byen Campbeltown, nærmeste by til sir Paul McCartneys eiendom, High Park Farm. Hit reiste Paul og familien etter at Beatles ble oppløst i 1970. Det var her han slikket sårene og kom til hektene. Da Wings noen år senere slapp låten Mull of Kintyre, var resultatet overveldende. Den solgte mer enn noen tidligere single i Storbritannia. Musikkvideoen til Mull of Kintyre viser Linda, Paul og gitarist Denny Laine fra Wings som rusler syngende ned til stranden. I det fjerne kan en skimte sekkepipespillere. De virvler opp sand og marsjerer målrettet mot de tre bandmedlemmene. Et lokalt sekkepipeband; The Campbeltown Pipers. Sang, gitar og gummistøvler møter trommer, sekkepiper og kilt: «Mull of Kintyre, oh mist rolling in from the sea, My desire is always to be here. Oh Mull of Kintyre.»

Snart slutter barn, koner med skaut og trauste bønder seg til det lille bandet. Det mørkner, alle står samlet rundt et stort bål og synger hyllesten til Kintyre, et bortgjemt og upolert sted der McCartney-familien fikk 12

h e b r i d e ne

være noenlunde i fred. Mull of Kintyre ligger ytterst på Kintyrehalvøya, utenfor allfarvei. Et gammelt fyrtårn blinker advarsler i natten. NordIrland skimtes på den andre siden av den smale havstripen som skiller de to landene.

Scotch Jeg skal ikke til Campbeltown eller Mull of Kintyre. Jeg skal til whiskyøya Islay.

Overfarten fra Kennacraig med M.V. Hebridean Isles tar rundt to og en halv time. Det blåser en sur atlantisk vind denne påskekvelden. Turen er ikke for de sjøsvake, men som alltid ligger folk og sover, selv på korte distanser som denne. Passasjerer ligger henslengt på sofaer og benker.

Hvorfor er de så trøtte? Kjeder de seg? Har de jobbet skift? Eller reist langt? Det er de fastboende som sover. De er lette å kjenne igjen. De har sommersko allerede i mars, gullsandaler og nakne, bleke legger. Ingen bruker regntøy. Turistene ser ut som om de skal på en lengre ekspedisjon til kalde strøk. Vindtett, vanntett, varmt. Gjerne med kamera og kikkert. Er det pent nok vær, står de på dekk. Kikkertene søker etter spekkhoggere og delfiner.

Det er også en bar om bord. Jeg bestiller en Islay-whisky, en Lagavulin. En liten passasjer i baren drikker IRN-BRU-brus, den andre skotske nasjonaldrikken. Den oransje leskedrikken ser giftig ut, smaker kunstig og har vært produsert siden 1901. Den er elsket i Skottland, men egner seg dårlig til eksport. Det gjør derimot whisky.

Så hva er Skottlands fremste nasjonaldrikk, whisky? For å si det enkelt: Whisky er destillert øl uten humle. Skotsk whisky, Scotch, må være laget og lagret i Skottland i minst tre år. På eikefat. Alkoholstyrken må være minst førti volumprosent idet dråpene tappes i flasker. Hvor mange whiskyregioner som finnes i Skottland, kommer an på hvem man spør. Men en av de klassiske oppdelingene er whisky fra høylandet, lavlandet, Islay, Speyside og Campbeltown i Kintyre. Det finnes to hovedtyper whisky: Kornwhisky lages av ulike typer korn og maltwhisky av maltet bygg.

Så langt er det ganske greit. Men nå gjelder det å henge med i svingene: Hvis du holder en flaske der det står malt whisky på etiketten, er den laget av maltet bygg. Hvis all whiskyen kommer fra ett destilleri, har du sikret deg en single malt. Og hvis whiskyen til alt overmål kommer fra samme fat, holder du en flaske single cask. Skjenker du deg derimot 13

ø ye ne i ve st

et glass blended malt, drikker du en blanding av maltwhiskyer fra forskjellige destillerier.

Hvorfor alle disse spissfindighetene, spør man kanskje. Av én enkel grunn: Hvis man skal ha utbytte av en omvisning på Islays whiskydestillerier, må man ha gjort hjemmeleksen først. Så altså: Hvis du har skjenket deg en blended scotch whisky, drikker du en blanding av kornwhisky og maltwhisky. Og sannsynligheten er stor for at maltwhiskyen i blandingen kommer fra Islay. En gang gikk det meste av whiskyene fra øya til blends, til store navn som Johnny Walker, Chivas Regal, Bells, White Horse eller Famous Grouse. Så skjedde det noe dramatisk. Single maltwhiskyer ble en ettertraktet vare. Markedet får ikke nok. Whiskypilegrimene strømmer til Islay som aldri før.

Port Charlotte Islay. Fergen siger inn mot Port Ellen. Dønningene sender måneskinn i retur. Jeg kjører i land og følger veibeskrivelsen ut av den lille havnelandsbyen og nordover. Øde, øde strekninger med torvmyr, eller peatbogs, som de sier på disse trakter. Veien er ujevn. Asfalten nærmest flyter på duvende torv. Hvis man går på veien mens en tung lastebil dundrer forbi, vil underlaget bølge lett.

Været skifter. Fra klar himmel og måne, til det som må kunne karakteriseres som monsunregn. Bortsett fra at det naturligvis ikke finnes monsuntid her. Men nå gir utrykket «å bøtte ned» mening. Det er som om noen kaster skurebøtter med vann mot frontruten og truer med å brekke de hardt arbeidende vindusviskerne. Vinden gjør at skyllebøttene kommer i ujevne klask, regnet blåser i vannrette klaser. En hilsen fra Atlanterhavet. Jeg kjører sakte. Dels fordi jeg ser dårlig, dels fordi det går sau på veiene. Det er som om dyrene tiltrekkes av billys, eksos og asfalt. De ignorer fare. Etter noen minutter er galskapen over. Vinden har ikke løyet, men regnskuren har bestemt seg for å arbeide seg østover, kanskje over Sound of Islay, kanskje den vil ramme glasskuppelen på det gamle fyrtårnet på Mull of Kintyre.

Islay er en stor øy. Det tar tre kvarter å nå frem til Port Charlotte, der jeg skal bo. Hvitmalte hus omfavner hverandre. Byen ble oppkalt etter Charlotte Campbell, moren til Walter Fredrick Campbell, som eide Islay på 1800-tallet. Hun var visst vakker. Det er Port Charlotte også.

14

h e b r i d e ne

Uisge-beatha Whisky kom til Islay fra Irland sannsynligvis rundt 1300-tallet, med munker som brukte drikken til medisinsk behandling. Den egnet seg sannsynligvis ikke til noe annet heller, for det tok tid før man forsto at whiskyen modner på fat. Det gæliske navnet, uisge-beatha eller uisgebaugh, som uttales uske-va og betyr «livets vann», ble med tiden simpelthen til whisky.

Sydvest for fergebyen Port Ellen, ligger the Oa. Et øde og vilt område, med høye klipper og hvite strender, der illegale destillerier blomstret, langt unna skatteoppkrevernes oppsyn. En bekymret prest fra Islay, Archibald Robertson, skrev på slutten av 1700-tallet: … Vi har ikke en eneste avgiftsinnkrever på hele øya. Det lages derfor store mengder whisky her. Og djevelskapen som følger av å konsumere for mye av denne drikken, er svært synlig på øya. Det er én hovedgrunn til vår store fattigdom: Bygget, som skulle fø familien til den fattige bonden som leier jorden, blir solgt til bryggere …

En nedadgående spiral, som ledet store deler av befolkningen ut i sult og sykdom. Og alkoholisme. Da potetpesten fra Irland også rammet avlingene på de skotske øyene på 1840-tallet, pakket mange sammen det lille de eide. Dårlige utsikter til et bedre liv gjorde at småbrukere takket ja til gratisbilletter fra private godseiere, billetter til overfylte skuter med kurs for Australia, New Zealand, USA og Canada. Jordeiere på de fleste øyene på Hebridene, inkludert Islay, medvirket til at tusenvis av mennesker forlot øyene. Fattige bønder som ikke kunne betale leien, var ikke lønnsomt, og mange ble simpelthen også kastet ut av husene sine med makt. Epoken går under navnet The Clearances. Store områder ble rensket for ulønnsomme mennesker og erstattet med importerte, lønnsomme sauer. De leverte langt mer ull og kjøtt enn de magre, hardføre, mørke hebridiske sauene.

Mennesker emigrerer ikke, verken da eller nå, om ikke de venter seg en bedre fremtid. Ofte levde ikke virkeligheten opp til forventningene.

Canadiske vintre og endeløs skogrydding var om mulig verre enn de forholdene de skotske småbrukerne forlot. Men andre fikk faktisk et bedre liv, og oppmuntret landsmenn til å følge etter. Staten New York, som da var en britisk koloni, gjorde seg lekker og averterte for eksempel etter «gode protestanter». De lokket med dyrkbar jord til folk som holdt ut å 15

ø ye ne i ve st

oppholde seg i ukevis under dekk, med fare for å bukke under for epidemier eller forlis.

På 1830-tallet bodde det rundt 15 000 mennesker på Islay. I dag har øya rundt 3 500 innbyggere. Islay er ikke et unntak. Denne drastiske reduksjonen av folketall skjedde på nær sagt alle øyene på Hebridene.

Den eneste forskjellen var at emigrasjonen var mer eller mindre frivillig og tvangsflyttingen mer eller mindre voldelig.

Kampen om Duich Moss I dag er store deler av Islay fortsatt eid av noen få private jordeiere. Dette er ikke spesielt for denne øya. Tvert imot. Mange av øyene på Hebridene er i privat eie, og selv om innbyggerne har helt andre rettigheter enn før, kjenner mange seg prisgitt jordeierens manglende respekt for og kunnskap om lokale forhold. På Islay har den største konflikten gått mellom naturvernorganisasjoner og lokalbefolkningen.

En sak fra 1980-tallet begynte med at destilleriene var på jakt etter nye områder der de kunne hente ut torv. Torv brennes for å tørke bygget og gi whiskyen den karakteristiske røyksmaken som kjennetegner flere av Islay-whiskyene. Vel. Destilleriene fikk klarsignal til å grave torv i Duich Moss, en myr ved flyplassen, skriver whiskyskribenten Andrew Jefford. Den nasjonale naturvernorganisasjonen Nature Conservancy Council, NCC, protesterte mot planene. De hevdet at Duich Moss var et viktig beiteområde for en truet fugleart, tundragåsen. Hele situasjonen tilspisset seg da miljøaktivister fra Friends of the Earth tok seg over til Islay og demonstrerte mot utgravingen. Det må ha vært et spektakulært kulturkræsj. Jordnære øyfolk mot idealistiske byfolk. Det endte med et stort folkemøte i 1985 i samfunnshuset i byen Bowmore i regi av Friends of the Earth, skriver Jefford. Seks hundre og femti mennesker møtte frem.

Da lederen for aksjonen, David Bellamy, hevdet at det var fugletittere som holdt fergene i gang, ble han møtt med latter. Men det var da han beskrev miljøvernerne som «modige folk» og folk fra Islay som en «en sint horde», at begeret rant over for de vanligvis sindige øyboerne. Da Bellamy kom tilbake til hotellet sitt den kvelden, sto bagasjen hans utenfor Machrie Hotel. En bønn om politibeskyttelse vekket liten medlidenhet: «Finn veien ut selv, kamerat.» Øyboerne tapte Slaget om Duich Moss til tross for at de selv var overbeviste om at torvgraving og fugler var en uproblematisk konstellasjon.

16

h e b r i d e ne

Logikken deres var naturligvis slik: Siden vi har så mange fredete arter som ønsker å overvintre her, tyder vel det på at vi lever i pakt med naturen. I motsetning til de områdene naturvernerne kommer fra. Der er det knapt dyreliv igjen. Så la dem rydde i egen bakgård og la oss være i fred!

Men saken hadde rukket å bli utenrikspolitikk. Fuglevernerne hadde sendt en klage til EU-kommisjonen i Brussel, som sa at Storbritannia ikke overholdt sine forpliktelser overfor truete dyrearter. Presset på Islaydestilleriet fra britiske myndigheter økte i styrke da pressen lekket at representanten fra Brussel ville ta saken til EU-domstolen. Destilleriet skiftet mening og fant andre steder å grave etter torv. Men striden var ikke over med dette.

Gjess Mange på Islay har blandete følelser for miljøvern på grunn av den rike og private organisasjonen Royal Society for the Protection of Birds, RSPB. Organisasjonen har blitt en mektig jordeier på de skotske øyene, deriblant Islay. Fordelen med deres iherdige kamp for å verne gjessene, er at RSPBs fuglereservat nord på øya tiltrekker seg turister. Det er naturligvis en god ting. Turister legger igjen penger om sommeren, hvilket gjør at tomme Bed & Breakfast-er overlever vinteren. Problemet er at fuglene er så mange at de overbeiter omgivelsene sine.

En kveld gikk jeg tur med Mark Piper, som eier og forvalter hjorteskogen Gearach Forest. Vi gikk til fots i skumringen for å se hjort. Jeg spurte hva han mente om hele affæren med gjessene og han sukket oppgitt. «De er smarte. De legger sammen to og to og har forstått at der det er fugleskremsler, er også gresset på sitt beste.»

På den annen side er gjessene ofte mer inntektsbringende enn sauene på grunn av kompensasjonen de utløser – nettopp på grunn av overbeitingen. Men kompensasjoner utløser mer enn penger. De utløser også konflikter på Islay. Ifølge Piper er kompensasjon avhengig av at gjessene er på plass når RSPB kontrollerer hvor fuglene beiter. Selv har han ikke alltid vært så heldig. Når RSPB kommer for å telle gjess, hender det at fuglene har fløyet.

Kompensasjon eller ikke: Besøkstallet på fuglereservatet ved innsjøen Loch Gruinart, nordvest på Islay, konkurrerer med mange av destilleriene. Og selv folk som Ian Mitchell, forfatteren som bodde mange år på 17

ø ye ne i ve st

Islay og som er sterkt kritisk til RSPB, innrømmer at organisasjonen har endret holdning til det bedre når det gjelder lokalbefolkningen. Den forteller ikke lenger hvordan bøndene skal dyrke jorden. Og den bidrar til at tannhjulene i øysamfunnet dreier rundt, riktignok med forstyrrende sandkorn i maskineriet.

Korset i Kildalton For lenge siden, etter siste istid, før torv la seg tungt over øyene og gjessene ble utrydningstruet, var Hebridene dekket av løvskog. På noen av øyene finnes det fortsatt lommer med urskog. Som området rundt Kildalton, sydøst på Islay. Veien dit går forbi tre destillerier. De ligger som hvite klosser nede i fjæra, der høyvannet slikker mot de gamle kaianleggene: Laphroaig, Lagavulin, Ardbeg. Fjellene skjermer denne sydøstlige delen av øya mot Atlanterhavet. Her våger trær å vokse. Ask, pil, bjørk, rogn og hassel. De forkrøplete stammene og de grønne skuddene på trærne beskytter de ville, gule primulablomstene og den skotske blåklokken, klokkeblåstjernen, som gir skogbunnen en intens, blå farge. En umiskjennelig duft fra knollene til den hvite, ville ramsløksblomsten trenger gjennom bilvinduet.

Veien ender ved middelalderkirken Kildalton. Veggene er flekket med grått og gult lav. Taket har smuldret opp, men veggene med de bueformete vinduene hegner om graver til glemte mennesker. Noen av de avlange gravstøttene ligger i gulvet, andre er murt inn i veggen. Et av relieffene viser en mann i rustning, med lukkete øyne. Sverdet ligger over magen. Men selv om Kildalton kirke er fra rundt 1200-tallet, er gravstøttene langt eldre. Kildalton-korset står i kirkegården. Islays største severdighet, når man ser bort fra whiskydestilleriene. Det står omtrent slik det ble reist på 700-tallet og er det eneste intakte keltiske korset i Skottland. Langt høyere enn en voksen mann, hugget ut fra en eneste stein. I 1000 år gjemte det seg en uhyggelig hemmelighet under sokkelen. I alle fall hvis man skal tro sir Arthur Mitchell, som restaurerte den i 1882 og fant levninger av en kvinne og en mann. Mannen hadde lidd en voldsom og unaturlig død, mente Mitchell. Tro om ikke han hadde vært utsatt for blodørn, en henrettelsesmetode som vikingene brukte på den tiden de plyndret og koloniserte Man, Hebridene, Orknøyene og Shetland fra slutten av 700-tallet. I sagaen fra Orknøyene, Orkneyingasagaen, kan man lese følgende om hvordan Harald Hårfagres sønn ble 18

h e b r i d e ne

drept av sin motstander Einar jarl: «… de fant Halvdan Hålegg og Einar fikk dem til å kutte ribbena fra ryggraden med et sverd og dra ut lungene gjennom åpningene i ryggen. Han overga offeret til Odin som takk for seieren.» Offeret lå med andre ord på magen og lungene ble revet ut slik at de liknet blodige ørnevinger. Ikke hvem som helst fikk æren av å bli henrettet på denne måten: Ofrene var av høytstående rang. Som sønnen til Harald Hårfagre. Og mannen under Kildalton-korset? Var han prest i en kirke som ikke har satt spor etter seg da vikingene plyndret Islay på 800-tallet? Eller døde han på en annen måte?

Noen historikere betviler at blodørn faktisk fant sted. Enkelte hevder at slike skrekkhistorier passet godt inn i kirkens fremstilling av hedningene. Andre mener det hele bygger på en misforståelse av sagatekster.

Roberta Frank hevder for eksempel at man allerede fra sagatiden har feiltolket grammatikken i de norrøne skaldenes poesi. Dessuten tolket de metaforene bokstavelig, skriver Frank. Det tidlige poeter egentlig mente, hevder hun, var at ofrene fikk ryggen revet opp av ørner da de ble liggende igjen som åtsel på slagmarken. Så har hun rett? Ble de kristne sagaforfatterne simpelthen revet med? Ble bildet av blodtørstige vikinger fristende å male med litt for bred pensel?

Hjemmebrent En kald vind får tak, selv på denne skjermete delen av øya. Jeg kjører tilbake og besøker det første av de tre whiskydestilleriene langs veien: Ardbeg.

I 1880-årene besøkte skribenten Alfred Barnard alle whiskydestilleriene i Storbritannia. Resultatet ble en rikt illustrert bok, The Whisky Distilleries of The United Kingdom. Barnard reiste selvfølgelig også til Islay og besøkte syv destillerier som fortsatt er i drift. Noen av dem hadde allerede eksistert i hundre år, som Bowmore fra 1779. Andre var nye og moderne, som Bruichladdich eller Bunnahabhain fra 1881. Da Barnard besøkte «det isolerte» destilleriet Ardbeg, hadde stedet offisielt eksistert siden 1815. Offisielt? Som mange andre destillerier var Ardbeg-whisky en gang i tiden det samme som hjemmebrent. Mange av småbrukene på Islay og andre steder i Skottland drev whiskybrenning som en smågeskjeft, en attåtnæring som var god å ha i de kalde månedene da det ellers var fint lite å gjøre.

Så sent som på 1700-tallet var whisky forbeholdt bygdefolk, og langt 19

ø ye ne i ve st

fra en nasjonaldrikk. Byfolket på sin side lesket seg med øl og vin. Med industrialiseringen vokste byene, og med økt økonomisk vekst fikk man nye vaner. Etterspørselen etter maltwhisky økte. Myndighetene så sitt snitt til å få nye inntekter: De innførte avgifter på malt, som også ble benyttet i ølbrygging. Det var et særdeles upopulært tiltak. Det ble opptøyer i Glasgow, soldater ble satt inn mot demonstrantene og blod fløt i gatene. På Islay og mange andre steder gikk whiskyproduksjonen under jorden. Eller rettere sagt: inn i grotter og avsidesliggende skur. De som produserte lovlig og åpent, gikk konkurs.

Islay hadde sannsynligvis flere ulovlige brennerier og større smuglervirksomhet enn noe annet sted i Skottland. Det var ikke før rundt år 1800 at en innkrever tok mot til seg og reiste til Islay for å undersøke forholdene. Fangsten var formidabel. 233 personer ble dømt for illegal spritbrenning, noen av dem var i familie med grunnleggerne av dagens destillerier og forfedre til dagens administrerende direktører.

Men bøter og beslag av hjemmebrentapparater hjalp lite. Til det var tørsten for stor og smuglevirksomheten altfor lønnsom. Det måtte to lovendringer til for å hvitvaske hele whiskygeskjeften: I 1823 ble det billig å kjøpe en lisens for å lage whisky, og avgiftene ble halvert. Så hva var konsekvensene av at produsentene ble lokket ut fra huler og låver? For det første ble kvaliteten på whiskyen langt bedre med de profesjonelle destilleriene. Det var på høy tid. En tidlig reisende til Hebridene, Martin Martin, beskrev drikken i sin reiseskildring fra 1695: «… første slurk påvirker alle delene av kroppen: to teskjeer av denne drikken er en riktig dose; og hvis en mann drikker mer enn dette, vil pusten stoppe opp og han vil være i livsfare …»

En annen konsekvens av legaliseringen var at destilleriene nå sysselsatte en stor andel av befolkningen. Ikke nok med det: Små landsbyer med skoler, kirker og hus til arbeiderne og familiene deres reiste seg i nærheten av de store destilleriene. Og, tilsynelatende paradoksalt, alkoholproblemene ble mindre, til tross for at arbeidere hadde rett til tre–fire glass om dagen. Skikken varte så lenge at selv dagens destilleriansatte minnes disse lystige tidene med et smil og et sukk.

Peat De klassiske røyksmakwhiskyene fra Islay ville ikke eksistert uten peat, eller torv. Men verden ville ha gått videre uten «peatete» whiskyer. Langt 20

h e b r i d e ne

verre ville tilstanden vært hvis ikke innbyggerne på de skotske øyene hadde torv til å holde seg varme med gjennom våte høststormer og rasende vinterorkaner. I flere tusen år har torv fylt jordgammer, tradisjonelle blackhouses, nyere whitehouses og moderne hus med sin umiskjennelige lukt. Ved var stort sett ikke tilgjengelig, bortsett fra tømmer som fløt i land fra et og annet skipsvrak eller fjernt kontinent. Kull kom først med fergetrafikken på midten av 1800-tallet. Hvis det i det hele tatt gikk en ferge. For mange var det uansett ikke aktuelt å kjøpe kull, det kostet for mye.

Så hva er peat? Hvis du ser et brungrønt myrlandskap på de skotske øyene, er sannsynligheten stor for at dette er et tykt teppe av torv. Sakte og tålmodig har det vokst seg tungt, lag på lag, over eldgammel steingrunn, gjennom flere tusen år. Så hva skjedde? Klimaendringer. Etter at istiden slapp taket, fikk øyene gradvis et ganske behagelig klima som oppfordret trær til å slå røtter og danne løvskoger så langt vest som de ytre Hebridene. Men i årtusenene før vår tidsregning ble det våtere og kaldere. Vinden økte i styrke. Og enkelte vekster fikk gode kår. Som for eksempel furutorvmose. Sphagnum capillifolium. En mose som er umettelig på vann, en grådig svamp, som alltid higer etter mer fukt. Den suger til seg væske tilsvarende åtte ganger sin egen vekt. Torv dannes når torvmosen vokser fortere enn den brytes ned.

Men hvis mosen først gjør et ærlig forsøk på å råtne, må den gi opp.

Den blir kvalt av sin egen vekt. Planterestene blir til en oksygenfattig og syrerik kompott i stedet for å kompostere seg på anstendig vis og bli til dyrkbar jord. På Islay er torvteppet opp til ti meter dypt. Jo mer omdannet torven er, dess tyngre og mer kompakt blir den, og avgir desto mer varme. Torv kuttes derfor ofte et par meter ned i bakken, som store murstein. Brikkene stables i stakker og vinden tørker dem lette og tørre.

Malting Så hva er sammenhengen mellom disse svarte, våte organiske restene og whisky? Jeg kommer snart tilbake til dette, men først må jeg gå omveien om malt. Maltwhisky lages av bygg, gjær og vann. Men gjær kan ikke gjøre underverker med byggkorn rett fra åkeren. Det skulle tatt seg ut!

Korn består hovedsakelig av stivelse, mens gjær på sin side krever sukker for å få til noe som helst. Så hvordan trylle stivelse om til sukker?

Gjennom å malte bygget. Gjennom å lure naturen, føre de gylne kor21

ø ye ne i ve st

nene bak lyset. For å få i gang spireprosessen, legges kornet i vann. I to dager ligger det og bløtgjør seg, mens vannet stadig og samvittighetsfullt skiftes ut. Og just som kornet bader, starter det å spire. Stivelsen brytes sakte ned til sukker. Etter et par dager, siles vannet fra det søkkvåte bygget.

De våte kornene spres ut over maltgulvene. Vår! tenker de håpefulle frøene og spirer mot en sol som ikke er der. Og mens de ligger der og tillitsfullt skyter ut små skudd og røtter, fortsetter stivelse å omdannes til sukker. Sukker som skal gi næring til kornplanten. Tror kornet. Men det blir aldri til et strå som vaier i sommerbrisen.

Lynda Grey er omviser på Bowmore, Islays eldste destilleri, som ligger med utsikt over fjorden Loch Indaal. Jeg parkerer bilen og går motvillig ut i en skur av hagl. Isklumpene pisker som bjørkeris mot kinnene.

Lynda venter tynnkledd utenfor døren til Bowmore til alle som har bestilt omvisning er på plass. Hun ber oss om å slå av mobiltelefonen og blitsen på kameraene på grunn av brannfaren. På den hvite destilleriveggen henger et svart og gult skilt som understøtter oppfordringen til Lynda Grey: «Highly inflammable liquid.»

Bowmore har tre maltgulv. Fugler flakser oppunder taket idet vi går inn i tussmørket til det ene gulvet. Bygget ligger som et gyllent teppe og spirer villig. Lukten er som et barndomsminne, en utstrakt hånd i en åker, etter at regnet har stilnet, hånden lukker seg rundt et fuktig aks, drar av de harde kornene og holder dem mot nesen. Byggkornene får ligge i fred i et døgn før de får full forpleining. De rakes, dag og natt, hver fjerde time. For å hindre at det fuktige bygget mugner og at de små røttene filtrer seg inn i hverandre. Dessuten hjelper snuoperasjonen til å holde den riktige temperaturen i det levende, tykke teppet.

Bowmore har en elektrisk snumaskin, men de raker og snur også malten på den gamle måten, med en rive. Slik faren til Lindsay MacArthur fra Ardbeg-destilleriet gjorde den gang også de maltet selv. Hun viste oss de gamle maltgulvene og redskapen som ble brukt til å vende malten.

«Dette er plogen. De kjørte den gjennom malten flere ganger om dagen.

Tre gulv – 20 tonn. Faren min gjorde det i 25 år og han ser ut som en tanks.»

22