Åtseldyr av Eystein Hanssen

Page 1


Eystein Hanssen

Åtseldyr


© CAPPELEN DAMM AS 2013 ISBN 978-82-02-42355-1 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Anders Bergersen | Superultraplus Design Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB Print-it, Litauen 2013 Satt i 10,3/12,6 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


1

Penger, tenkte Elli. Mye penger. Det var den mest presise beskrivelsen av Norge. Utenfor restaurantvinduet på Tjuvholmen passerte horder av velkledde, solbrune mennesker i den milde augustkvelden. Smilende, spankulerende, hånd i hånd, travle, småpussa. Alle varianter. «Tenk på en ting,» sa hun til kollegaen Nereng over bordet. Han løftet spørrende på hodet. «I sommer har det vært ekstremt dårlig vær. Regn og atter regn.» «Vi bor i Norge,» informerte han over en munnfull av fiskemiddagen. «Nettopp. Likevel er alle brune.» Nereng trakk på skuldrene. «Syden. Solarium?» Elli nikket tankefullt. «Nemlig. Vi har en løsning på alt. Får tilfredsstilt alle behov.» «Lett for deg å kritisere,» sa han tørt. Med thailandsk mor hadde Elli aldri trengt å bekymre seg for brunfargen. «Ok, jeg tar den. Men se der.» Hun pekte ut av vinduet. Nerengs grønne blikk fulgte fingeren hennes. En tigger, kvinne, rundt femti år, satt strategisk plassert på et hjørne der mange passerte på vei til og fra Astrup Fearnley Museet. «Jeg har sett på henne en stund,» sa Elli. «Av alle menneskene som har passert er det kun et par småbrisne karer i tjueåra som har lagt noe i koppen.» Nereng bet seg litt i leppa. «Elli, du må slappe av,» sa han. «Du har fri. Nyt maten. La hjertet hvile.» 5


Hun snudde seg mot ham. «La hjertet hvile?» Han trakk på skuldrene. «Forsøkte bare å hente deg inn i samtalen igjen.» «Det var formuleringen jeg tenkte på,» lo hun. «Du pleier ikke å snakke om hjertet ditt.» «A selfish heart is trouble, but a foolish heart is worse.» Elli reiste seg brått. «Men …» sa Nereng etter henne da hun stormet ut døra. Med lange skritt løp hun i retning tiggeren, men passerte og fortsatte til bygningen rett overfor, der det sto en liten gutt i fem-seks årsalderen. De engstelige, blå øynene hans flakket. «Hei,» sa Elli vennlig til gutten mens hun huket seg ned foran ham. Gutten så nervøst på henne. Han hadde smørblondt, uregjerlig hår og var kledd i shorts og T-skjorte. «Har du mistet mammaen din?» spurte hun. Gutten nikket. Elli så tårene presse på i øynene hans. Forsiktig la hun en hånd på den spinkle skulderen. «Vet du, vi skal finne henne. Hvordan ser hun ut?» Gutten snufset. «Hun … hun er ikke som deg.» Elli smilte. «Det skjønner jeg. Hun har kanskje lyst hår, slik som deg?» Gutten sa ikke noe, men frøs blikket på noe bak Elli. Hun snudde seg og så at Nereng var kommet bort til dem. Med hånden signaliserte hun diskré at Nereng også skulle huke seg ned, før hun vendte seg mot gutten igjen. «Han er sammen med meg. Han vil også hjelpe. Han heter Jan, og jeg heter Elli. Hva heter du?» Gutten så til siden, blunket hurtig. Elli så forståelsesfullt på ham. «Jeg skjønner. Moren din har sikkert sagt at du ikke skal fortelle så mye om deg selv til fremmede. Det er jeg helt enig i.» Hun tok opp IDskiltet sitt. «Men, du kan fortelle det til meg. Jeg er politi, og jobben vår er å hjelpe gutter som har mistet moren sin. 6


Han er også politi.» Hun pekte med tommelen over skulderen mot Nereng. «Magne.» «Magne,» gjentok Elli blidt. «Fint navn. Hvor gammel er du?» «Fem og et halvt.» «Jeg foreslår at vi går en tur rundt og ser om vi kan finne moren din. Du kan holde meg i hånda hvis du vil det. Er det en god plan?» Magne nikket vagt. «Ok,» sa Elli og rakte fram hånda. Magne tok den. Han kjentes liten og sårbar. Sakte gikk de rundt blant alle menneskene. Elli ba ham se seg godt om etter moren, samtidig som hun skannet omgivelsene etter kvinner i trettiårene med blondt hår. Dem var det mange av, men de fant ikke Magnes mor på turen ut til enden av Tjuvholmen, eller tilbake langs sjøsiden. «Jeg er sikker på at moren din også leter etter deg,» sa Elli. Nereng lente seg mot øret hennes og sa at han ville sjekke med vekterne. Så forsvant han over den lille kanalen mot Aker Brygge. Elli fikk øye på en isbar. Hun foreslo for Magne at de skulle ta en is og vente på Nereng, men Magne avslo. «Da ser jeg ikke om mamma kommer,» forklarte han. «Da står vi her og passer på,» betrygget Elli. Nereng kom småjoggende tilbake. Han ristet bare forsiktig på hodet. Elli signaliserte at hun forsto. «Skal vi ta en runde til, Magne?» spurte hun entusiastisk. «Det er mange mennesker her – kanskje hun har lett ett sted og vi har lett et annet sted og så har ingen av oss sett hverandre?» Magne nikket igjen. Elli og Magne gikk tilbake samme vei som de hadde kommet, mens Nereng tok et sveip gjennom hovedgata midt i området. Da de møttes igjen så hun skepsisen i blikket til Nereng. Den samme følelsen hadde 7


hun selv, men ble avbrutt i tankerekken av Magne, som ropte «mamma!» og pekte inn gjennom et restaurantvindu. Rett innenfor satt en kvinne i trettiårene. Blond, brun, stram hestehale, lys sommerkjole og rikelig med bijouteri rundt hals og håndledd. Hun smilte forførende til en mann rett overfor seg, kanskje ti år eldre. Han var kledd i en rutete blazer, skjorte og silketørkle i halsen. Det svarte håret – med en kledelig gråstenk i tinningene – var gredd bakover med samme bevissthet som svenskekongens. «Er det moren og faren din?» spurte Elli. «Bare mamma,» sa Magne lettet og slapp taket i Ellis hånd. Nereng gestikulerte usikkert mot vinduet. Elli nikket bestemt til svar. «Ja, vi må ta en sjekk.» De fulgte etter Magne inn i restauranten og bort til moren. Hun smilte vennlig til ham, løftet ham opp på fanget og fortsatte samtalen med mannen mens hun kjælte med sønnen. Elli og Nereng stilte seg ved siden av bordet. Nereng kremtet, litt i den dypere enden av oktavspekteret sitt. Moren til Magne snudde seg irritert mot dem. «Hva?! Vi sitter jo her – det er opptatt!» Elli og Nereng vekslet et raskt blikk. «Er Magne sønnen din?» spurte Elli. Moren så forvirret på henne. «Ja … og hvem er du?» «Jeg heter Rathke. Vi fant sønnen din her ute alene. Han var redd for at han hadde mistet deg.» En kort rykning for over ansiktet til moren. «Men kjære Magne, jeg sa jo at jeg skulle sitte her …» «Det har han åpenbart ikke fått med seg,» skjøt Nereng inn. Moren sendte ham et skarpt blikk. «Nå lar dere oss være i fred. Jeg klarer utmerket godt å passe på gutten min selv.» 8


Mannen rett overfor henne begynte å reise seg. «Jeg tror …» «Nei, nei, nei, sa moren, bare bli sittende … jeg kjenner ikke disse menneskene i det hele tatt.» Hun vendte seg mot Elli. «Kan dere la oss være i fred nå, hvis ikke ringer jeg til politiet.» «Det trenger du ikke,» sa Elli og holdt fram ID-en sin. «Elisabeth Suneeee Rathke,» refererte kvinnen høyt. «Mellomnavnet uttales Suni,» rettet Elli. Kvinnen sank sammen i skuldrene. «Hun var veldig snill og hjalp meg,» sa Magne. Mannen reiste seg samtidig som han mumlet et «farvel». «Vent,» sa Elli til mannen. Han stivnet brått i bevegelsen og kastet et irritert blikk på Magnes mor, som smilte tappert. «Vær så snill,» sa hun henvendt til Elli. «Dette er bare … en bekjent av meg, han har ikke noe med Magne å gjøre.» Elli så bort på mannen igjen. Indignasjonen sto nå tydelig å lese i ansiktet hans. «Legitimasjon,» brummet Nereng bak Elli. Mannen rullet mistroisk med øynene. «Skal jeg legitimere meg for politiet? Hvorfor? For å spise på en restaurant?» «For din egen sikkerhet,» opplyste Nereng. «Men … ah, for helvete da,» sa han og ga Nereng et førerkort. «August Johan Flensberg,» leste Nereng og vekslet et spørrende blikk med Elli. «Sett deg,» sa Elli. «Men …» protesterte Flensberg. «Han er bare en bekjent,» gjentok moren resignert. Elli svarte ikke, men så hardt på Flensberg, som motvillig sank ned på stolen igjen. Moren smilte tappert til ham. 9


«Har du legitimasjon?» spurte Elli moren. Hun fant fram lommeboka og ga Elli et førerkort. «Siri Rud,» leste hun. «Da er kanskje du Magne Rud?» spurte Elli henvendt til Magne. «Han har et annet etternavn,» forklarte Siri. «Etter faren.» «Er det … er det bare dere to? Altså du og Magne?» spurte Elli. «Ja,» sa hun hardt. Flensberg krympet seg i stolen. Elli studerte ham noen lange sekunder før hun sa: «Ok, du kan gå.» Flensberg forduftet umiddelbart. På bordet etter ham lå en femhundrelapp. «Eh …» sa Nereng akkurat så høyt at han fikk alles oppmerksomhet. «Kanskje Magne har lyst til at vi skal kjøpe en is nå, nå som vi har funnet mammaen din?» Magne smilte. Nereng tok Magne i hånda og gikk ut. Med nøktern stemme forklarte Elli at om ikke Magne hadde fått øye på moren, så hadde neste stopp vært Barnevernvakta. Reaksjonen hos Siri var først stoisk, deretter trassig, til slutt la hun kortene på bordet. En eksmann som ikke betalte barnebidrag. Magne så ham knapt. Siri satt igjen med en leilighet på Frogner med gjeld til over pipa og klarte ikke forpliktelsene. «Jeg trenger en mann med penger og Magne trenger en far.» Elli så på henne noen øyeblikk. Hun var pen, Siri, med rene trekk og vennlige, blå øyne. Ansiktet utstrålte varme, nå som hun hadde lagt aggressiviteten til side. «Jeg vet ikke hvor godt du kjenner han Flensberg,» sa Elli, «men om han forsvinner i en situasjon som dette er han kanskje ikke rare farsemnet.» Siri sukket. «Nei, det er han jo kanskje ikke …» «Ok,» sa Elli. «Privatøkonomien og mannfolka dine er ikke min sak, men du må passe på gutten din. Jeg kommer 10


til å lage et notat om dette i registeret vårt, at vi fant ham og returnerte ham, og at han hadde vært borte fra deg en god stund.» Siri nikket resignert. «Det betyr ikke noe på det nåværende tidspunkt, men om du dummer deg ut igjen så er det ikke til din fordel.» «Ok.» «Greit,» sa Elli og reiste seg. «Da skal ikke jeg forstyrre deg mer. Lykke til, Siri. Jeg ber Nereng komme inn igjen med Magne.» Fra avstand ble Elli og Nereng stående og se på Magne og moren. Inne bak restaurantvinduet så hun ut som en hvilken som helst blid og kjærlig mor. «Så hun lot guttungen løpe fritt rundt i byen mens hun var på sjekker’n,» oppsummerte Nereng. «Jepp. Jeg sa jeg kom til å skrive en kort rapport, slik at det ville være der om hun dukket opp igjen.» «Håper hun skjønner alvoret. Hun ser ut som ei som er litt rundt på byen,» fastslo Nereng. De gikk mot sykkelstativet på Aker Brygge, hvor syklene sto låst til hverandre. «Forresten,» sa hun da de sto med hjelmene på, klare til å tråkke hjemover, «hvem var det?» «Hvem … hva da?» «Rockesitatet ditt.» Munnen hans trakk seg ut i et lurt smil. «Åh. Gjett.» «Jeg har ikke peiling på rock,» sa Elli og slo demonstrativt ut med armene. «Prøv.» «Stones.» Nereng ristet på hodet. «The Who, da.» Hun så forventningsfullt på ham. «Det er alltid noen gamle rockere. Du har jo musikksmak som en femtiåring.» Mer hoderisting. 11


«Jeg gir opp.» «Greatful Dead,» sa han og tråkket av gårde. Elli kom hjem til leiligheten i Badebakken på Bjølsen rundt klokka ti. Da hun låste seg inn ventet hun å bli hilst velkommen av Zenith, men så husket hun at hennes snart åtte år gamle rhodesian ridgeback hadde blitt med nabojenta Johanne på skogstur. Hun bodde i etasjen over, og var Ellis faste hundelufter når hun jobbet sent. Zenith og Johanne var nært knyttet til hverandre, ikke minst etter en sak for et par år siden der de begge hadde blitt dratt inn i Ellis etterforskning av en seriedrapsmann. Ute var det i ferd med å mørkne. Johanne ville nok snart være tilbake med Zenith. Hun kippet av seg skoene i gangen. Blikket streifet hennes eget speilbilde. Halvt norsk, halvt thai. Brune øyne, svart hår, gryende kråketær. Noen ganger, slik som nå, fikk hun en underlig følelse av egentlig ikke å kjenne personen som tittet tilbake. Mobilen ringte. Ukjent nummer. «Rathke.» «Hei, Ringstad fra Hundepatruljen her.» Kvinnestemme. Elli tenkte seg om noen sekunder. «Ringstad … har ikke vi truffet hverandre før?» «Jo … et likfunn oppe på Sognsvann for et par år siden. Jeg var på Majorstua, da.» «Ja, stemmer, stemmer … ok, hva kan jeg hjelpe deg med?» «Du, jeg står nede på Ruseløkka. Vi responderte på en telefon fra en beboer i en bygård her som ble overrasket av en uteligger i kjelleren. Ganske påseilet …» Elli hørte Ringstad veksle noen korte replikker med en mannsperson. «Og?» spurte Elli. «Eh,» sa Ringstad og avklarte et eller annet i andre enden, «det kan se ut som om vi har et lik her.» «Se ut som?» 12


«Det er et skjelett.» Skjelett i en kjeller. «Har du ringt inn til Krimvakta?» «Ja. De satte meg videre til vakthavende på Voldsavsnittet, og så ble jeg viderekoblet til deg. Du er den første jeg snakker med.» «Sperr av området,» sa Elli samtidig som hun grep tak i fleece og allværsjakke, «og prøv å holde mannen som fant skjelettet våken.» «Eh … det er nok allerede for sent. Han sluknet for noen minutter siden. Totalt døddrukken.»


2

Elli og Nereng betraktet bygården på Ruseløkka gjennom regndråpene på frontruta. Sannsynligvis hadde uteliggeren på en eller annen måte kommet seg inn fra denne siden. De hadde ofte sine egne hemmeligheter i form av usikrede innganger til gamle kjellere, boder, garasjer og lagre; steder der de kunne finne ly for natta, uforstyrret av vektere, ungdomsgjenger og Ellis kolleger. Hun bebreidet dem ikke. Halv tolv. Gatene var ganske glisne. Lenger ned luntet en rev over veien i skinnet fra gatelyset. «Urban rev,» kommenterte Nereng og skiftet sittestilling. Det svarte Gore Tex-stoffet knitret. «Har hørt at de har ulver som lusker rundt i byene i Polen om natta,» reflekterte Elli. Nereng tok seg til haka. «Holder lenge med Mikkel.» «Ser du Ringstad noe sted?» spurte Elli. Nereng myste ut av bilen. «Niks.» Elli fant anropsloggen på mobilen og ringte opp Ringstad. Etter to ring: «Jeg kommer bort.» Elli gikk ut. Himmelen var tung. Tretti sekunder senere kom Ringstad til syne, på sørsiden av gården. En uregjerlig bunt blondt hår var samlet i en strikk bak nakken. Ringstads grå øyne målte dem kort før hun sa: «Herover.» Elli og Nereng fulgte etter henne rundt hjørnet av bygningen, der det før hadde vært jernbaneskinner, men nå 14


var anlagt en park. Ringstads patruljebil kom til syne. Bakdøra sto åpen. To malinoiser fulgte årvåkent med bak gitteret. En mannlig hundefører Elli ikke hadde truffet før sto myndig ved siden av. Elli og Nereng hilste kort. «Det er denne veien,» forklarte Ringstad og fortsatte målrettet langs bygningen. Terrenget skrånet. Tjue meter inn så Elli en tredør i kjellermuren. Ringstad stakk hånda i lomma og trakk opp blå plastsokker. Da alle hadde trukket sokkene over skoene huket Ringstad seg ned, skrudde på LED-lykten og ledet dem innover i en slags jordkjeller. Elli tenkte at de måtte befinne seg under det ordinære kjellernivået. «Det er en slags dobbelt kjeller her,» forklarte Ringstad som om hun var tankeleser. Elli registrerte at jordkjelleren måtte være mindre enn selve gården. Veggene besto av ubehandlet fjell og løp mye lenger inn enn gårdens yttervegg. I flere partier måtte Elli huke seg ned. Stønnene bak henne fra Nereng fortalte at hans 193 centimeter langt fra var noen ideell høyde her nede i det katakombeliknende rommet. «Krapp høyre,» varslet Ringstad. Rommet smalnet til en slags korridor, og vinklet av mot høyre, inn i et nytt, mindre rom. Her falt det også inn lys gjennom en luke i veggen. På gulvet lå diverse småskrot: pappesker, gamle hageredskaper, en gammel sykkel, tomflasker. Ringstad stoppet midt i rommet. «Det er her han har klatret inn,» sa hun og rettet lysstrålen rett ved siden av luka. Lyset som sev inn måtte komme fra gatebelysningen og bygningene utenfor. Ringstad rettet lysstrålen ned på bakken. «Funnstedet.» Med blikket fulgte Elli lyskjeglen og fikk øye på en liten fordypning i jordgulvet, inne langs veggen, rundt tjue centimeter dyp. Midt i stakk et par gråbrune beinpiper opp. 15


Nereng bøyde seg ned med et lite, befriende stønn. «Ser ut som ribbein, ja. Tynne.» Elli så på Ringstad. «Og det var uteliggeren som fant dette?» «Ja, eller det vil si, han fortalte om skjelettet til beboeren som ringte oss,» hun sjekket notatblokka, «Dalsberg. Det var han igjen som viste oss ned hit. Han viste oss egentlig bare inngangen. Turte ikke gå inn.» «Så du gikk inn alene?» «Ja.» «Samme vei som vi kom?» «Nei. Det er en annen vei inn også.» Elli lot lysstrålen fra sin egen lykt vandre rundt på veggene, men så ingen åpninger. «Den er utrolig godt skjult,» sa Ringstad og gikk mot hjørnet lengst inn i jordkjelleren. Elli så måpende på at hun nærmest forsvant i løse luften.


3

«Inngangen er vanskelig å få øye på,» ropte Ringstad. Stemmen hennes hadde etterklang. Elli gikk bort til hjørnet. Helt innerst så hun at murveggen til høyre hadde en smal passasje, umulig å få øye på om man ikke sto rett overfor. Hun gikk inn. «Og jeg skal bare passe på liket imens?» hørte hun Nereng spørre bak seg. «Ja,» ropte Elli. Nereng brummet et eller annet, hun klarte ikke skjelne ordene. Hun befant seg i et avlangt rom, omtrent to ganger fire meter. I enden falt lyset fra Ringstads lykt på noen skjeve trappetrinn. Elli fulgte etter. Til høyre før trappeoppgangen la hun merke til en stabel gamle trekasser. «Opp trappa,» ropte Ringstad. Da Elli tok det andre trinnet hørte hun en dør som åpnet. Lys strømmet ned ovenfra. Noen trinn senere tråkket hun ut i et lite rom med betonggulv og trevegger. Ringstad ventet. «Kjellerbod,» fortalte hun og åpnet en typisk plankedør. Elli fulgte etter og kom ut i det som måtte være gårdens ordinære kjeller. I motsatt ende holdt en mannlig betjent vakt, på en kasse langs veggen til høyre satt en tykkfallen mann i slutten av trettiårene, iført gul refleksvest. Blikket hans flakket usikkert mellom Ringstad og Elli. En eim av spritånde lå i rommet. 17


«Rathke, fra Voldsavsnittet,» sa Elli og holdt fram en hånd. «Det var Roy Dalsberg, ja,» responderte mannen, lett frenetisk i stemmen. «Vært ute og gått tur?» spurte Elli med henvisning til refleksvesten. Han reiste seg brått og snudde ryggen til. «VAKTMESTER» sto det med blå bokstaver på vesten. «Jeg har en 10 prosent deltidsstilling. Var nede for å ordne noen greier da denne fylliken dukket opp som en flaskeånd.» Elli nikket anerkjennende, lot blikket gli over kjellerarealet og langs rekken med tredører inn til bodene. Hun så ikke flere mennesker der nede. «Hvor er vedkommende?» spurte hun Ringstad. «Åh, ja … han sover her inne,» sa hun og åpnet døra til den siste av bodene, som tjente som redskapsbod for sameiet. En mann snorksov på murgulvet. Han hadde halvlangt hår og kraftig skjeggvekst, en god stund siden siste dusj registrerte Elli. Bekledningen var joggesko, slitne jeans, Adidas treningsjakke. I den ene lomma en halvflaske. Han sov tungt, men merkelig stille. Ikke lenger noen tvil om kilden til spritlukten. «Han var helt vill i blikket da han fortalte om liket,» gjenga Dalsberg oppspilt. «Men ikke faen om jeg turte å gå ned i den hemmelige tunnelen han har gravd inne i boden der eller hva han har gjort … jeg har bodd her i femten år og aldri trodd annet enn at boden inneholdt tekniske installasjoner for Oslo Sporveier.» Han nikket mot boden der Elli og Ringstad hadde kommet ut. «Som dere ser har den en vanlig dørlås fra utsiden, ikke hengelås.» Elli gikk tilbake til boden og så at det var en vrider og ingen nøkkel på innsiden. «Har Oslo Sporveier noen gang vært inne i boden?» Dalsberg ristet energisk på hodet. «Ikke i min tid, det vil si siden 1997.» 18


Hun ble stående noen sekunder, forsøkte å ta inn alle detaljene i situasjonen mens hun kalte opp Nereng på sambandet, men fikk ikke kontakt. Ingen overraskelse så dypt under bakken. Det nye, digitale systemet virket knapt i friluft. Hun fisket opp mobilen, heller ikke der var det kontakt. «Vent litt,» sa hun til Ringstad og gikk ned i trappa igjen. «Jan, alt ok?» «Kunne ikke vært bedre,» hørte hun. «Kan du komme hit?» Noen sekunder senere så hun Nereng krøke seg oppover trappa. Da han var oppe strakte han begjærlig ut armene og ryggen. «Og nå som det begynte å bli så hyggelig der nede,» sa han. «Beklager å avbryte idyllen,» sa Elli, «men vi får komme oss ut slik at vi ikke ødelegger flere spor.» «Be krimteknisk sende de minste folka de har,» anbefalte Nereng. Elli tok retning mot Dalsberg. «Du er dimittert, men du må holde deg tilgjengelig i leiligheten for videre forklaring.» «Takk,» sukket Dalsberg lettet. Elli kastet et kort blikk på Ringstad, som tok hintet og fulgte Dalsberg ut. Et par timer senere: aggregater duret i bakgrunnen, et perimeter rundt bygården var sperret av med politibånd og bukker, blåhvitt lys fylte kjelleren og strømmet ut av tredøra der Elli og Nereng først hadde entret åstedet. Krimteknikere i hvite dresser, blå plastsokker og hårnett jobbet langsomt og systematisk utenfor og inni gården. Elli hatet ventetiden før teknikerne slapp henne til igjen på et åsted. Hun trommet utålmodig på dashbordet i bilen. Sammen med regnet på frontruta ble det en liten kakofoni. Derfor hørte hun ikke de første dunkene på side19


ruta før Nereng gjorde henne oppmerksom på kollegaen utenfor med et dytt i skulderen hennes. Hun kjørte ned vinduet. En hvit kjeledress kom til syne. Over hårnettet holdt krimteknikeren en stor, gul paraply. «Han karen inne i boden har våknet,» rapporterte han. Elli og Nereng manøvrerte seg inn under paraplyen og toget over til inngangspartiet. «Johnny Nilsen,» opplyste mannen i boden, som nå hadde kommet seg opp i sittende stilling. «Er jeg innlagt?» «Du er ikke på sykehuset, Nilsen. Vi er fra politiet.» Nilsen gned sine blodskutte øyne og rapte. Elli måtte vende seg litt til siden av den stramme spritånden. «Vann!» ropte hun bak seg. I løpet av sekunder produserte Nereng en flaske Bris. Hun vred om korken og rakte den til Nilsen, som drakk en slurk, hikstet og spyttet. «Det er jo bare vann, for helvete!» «Du må vente litt med spriten nå, Nilsen,» sa Elli og la en hånd på skulderen hans. «Vi må snakke med deg.» Øynene hans møtte hennes. Det var blikket til en mann som ikke ventet seg annet enn motstand. Skulderen hans kjentes knoklete og veik, spritens herjing med kroppen gjorde det vanskelig å anslå alderen. Et sted mellom førti og seksti, vurderte Elli. «Er jeg mistenkt for noe?» Elli svarte ikke, men tok tak i den ene hånda. Håndtrykket var overraskende hardt. «Vi må få deg på beina, Nilsen, og finne et sted vi kan snakke.» Hun dro ham opp i stående. Svaiende tok han et steg til siden før han deiset inn mot veggen. Slik ble han stående inntil Nereng og Elli støttet ham mellom seg og ut i en marje. De lot ham summe seg et kvarters tid bak i marja før de begynte på utspørringen. «Kan du fortelle med egne ord hva som skjedde?» innledet hun. 20


Famlende begynte Nilsen en lengre utgreiing. Elli geleidet forklaringen inn på et mer effektivt spor, og Nilsen konkretiserte forklaringen sin bemerkelsesverdig raskt. Ti minutter senere hadde de et klarere bilde av hva som hadde skjedd. Ingenting ved Nilsens forklaring syntes å være i strid med Dalsbergs versjon. Nilsen hadde kommet over rommet under bygården ved en tilfeldighet en dag for tre år siden. Etter dette hadde han benyttet rommet regelmessig, hovedsakelig til overnatting, men også for å sove ut rus eller gjemme seg når livet på gata krevde det. «Har du fortalt noen om dette stedet?» spurte Elli. Nilsen tenkte seg om. «Én kar, Gauperud. Gammal gatefugl. Heroin, sprit, tjall – rusa seg på det han fikk tak i. Men han daua sist jul. Kulda.» «Ingen andre?» Nilsen ristet på hodet. «Har du sett noen andre der inne?» «Ikke det jeg kan huske. Fikk være i fred her, det var det som var så bra.» «Hva med tegn på graving eller at andre hadde vært der?» Nilsen brukte litt mer tid på dette spørsmålet. Til slutt kom han til at han ikke kunne utelukke at andre hadde vært der inne, men han trodde det ikke. «Hva med passasjen opp til hovedkjelleren, når fant du den?» Nilsen knep øynene sammen og sukket tungt, tegn på at han ikke hadde så mye energi igjen. Etter en stund: «Det var i starten. Så ei rotte forsvinne inn der, og da sjekker man jo, for å finne ut hva som er der. Jeg rakk å se at rotta forsvant inn under noen kasser der inne, men så så jeg trappa og fant ut at den ledet opp i boden … jeg sa til meg selv at hvis jeg måtte stikke av en gang, så ble det den veien.» «Var det du som gravde slik at skjelettet kom til syne?» Nilsen grøsset. «Ja. Ujevnt underlag. Jeg har faktisk 21


gravd der med hendene flere ganger … men da jeg kom tilbake nå sist var det flere som hadde gravd der. Det var da jeg så det.» Elli så spørrende på ham. «Og da løp du opp trappa?» «Jeg ble vettskremt av liket. Tok fluktruta på autopilot.» «Nå var du der sist?» «To … nei, tre dager siden.» «Og gravingen har altså skjedd i mellomtiden?» Nilsen nikket høflig. Hendene hans skalv. «Kan jeg gå nå?» Elli nikket. «Vi kommer til å måtte snakke med deg igjen. Det forstår du sikkert. Har du noen du kan bo hos nå? Familie for eksempel.» Nilsen harket ut en latter. «Dem har nok med seg sjæl, ja. Du kan si adressa mi varierer med årstida.» Elli vurderte situasjonen. «Du forstår sikkert at du må finne deg et annet sted å sove enn her? Vil du sove ut nede i vakta?» Nilsens øyne smalnet. «Kommer det på rullebladet?» Elli smilte. «Nei. Men vi må registrere deg inn og ut i loggen.» «Nei takk,» sa Nilsen. «Trur heller jeg drar ned til Senteret.» Evangeliesenterets botilbud. «Ok,» sa Elli og ba betjenten om å følge Nilsen ut.


4

Klokka var nærmere fire på morgenen da krimteknikerne signaliserte at Elli og Nereng igjen fikk slippe inn til funnstedet. I det nå godt opplyste kjellerrommet så de at jorda hadde gitt skjelettet den typiske brunlige, flekkete tonen. Elli så ingen umiddelbare tegn til annet biologisk materiale eller klær, men det trengte ikke bety noe for hvor lenge skjelettet hadde ligget der. Forråtnelsesprosessen kunne gå fort, eller den kunne ta mange år, avhengig av jordsmonn, fukt og andre faktorer. Av en eller annen uforklarlig grunn fikk hun ikke likets skjelettfasong helt til å stemme. De fikk vente til teknikerne gravde fram mer. «Ser tynnlemmet ut,» tenkte hun høyt. «M-hm,» gryntet Nereng. Etter noen minutter sjekket Elli mobilen. Null signal. Hun gikk bort til døra, fikk to striper. Sju ubesvarte anrop. Fire av dem fra Kurt Fjeld, sjefen på Voldsavsnittet ved Oslo-politiet. «Er det et gammelt lik dere har funnet?» var Fjelds første spørsmål. «Det ser ut til å ha ligget en stund. Brunt, morkent, ikke noe kjøtt på beinet, for å si det sånn,» opplyste Elli. «Sjekket noe ennå? Savnetmeldinger, denslags.» «Negativt. Nereng og jeg har vært her hele tiden og snakket med den ene av de to som fant beinrestene.» «Hva sier de?» 23


Elli forklarte situasjonen for ham. Hun understreket at Nilsen måtte avhøres igjen når han var edru, og at de nå senere ville snakke med Dalsberg. Fjeld var stille noen sekunder før han sa: «Vi sees på Grønland. Få deg litt søvn først, Elli.» Elli dro litt på det mens hun kikket inn gjennom den gamle tredøra i kjellermuren. Arbeidslyset kastet store, fordreide skygger på veggen rett fram. Den ene av dem var litt skjev og minnet om Quasimodo fra Ringeren i Notre Dame. «Ja, vi sees.» Hun la på og gikk inn i jordkjelleren, der Quasimodo viste seg å være Nereng. «Hva tror du historien er her?» spurte han. Elli klødde seg i nakken. «Vet ikke. Men det må ha kommet i jorda etter at bygården ble bygget.» Hun stirret tankefullt på krimteknikernes arbeid med små graveredskaper, koster og pensler. Som en arkeologisk utgraving. Nereng gjespet. «Dette kommer til å ta tid.» Elli sjekket klokka igjen. Halv fem. «Skal vi gi deltidsvaktmester Dalsberg noen timer til på å summe seg på etter sjokket?» «Bevisforspillelsesfaren er vel ikke akkurat høy så lenge som denne karen – eller dama – har ligget i bakken,» svarte han og skar en serie grimaser som ansiktsgymnastikk. En plastduk var nå spent over på tre av sidene rundt funnstedet for å hindre at jord, tre, betong, maling eller andre partikler fra vegger og tak falt ned. Hun stakk hodet inn under plasten og konstaterte at teknikerne hadde avdekket deler av en brystkasse. Hun studerte utgravingen en stund. «Burde vi ikke ha sett hodeskallen?» Nereng huket seg ned, knep igjen det ene øyet og siktet innover mellom teknikerne. «Du sier noe.» «Hmm … ofte klapper jo disse skjelettene sammen når jordmassene beveger seg. Vi får vente og se.» 24


Hun reiste seg og gikk bort til lederen for krimteknikerne, en ny kar på litt over tretti. Han het Gaarder. «Enig i at dette ikke er noe ferskt lik?» spurte hun. Gaarder kremtet forsiktig samtidig som han skottet ned i hullet. «I utgangspunktet skal vi vel ikke anta noen ting, men basert på jorda i gulvet over og rundt funnstedet her så må vi kunne anta at det dreier seg om litt tid, ja.» «Hvis du skal anta noe – uten at jeg siterer deg på det?» fortsatte Elli. Gaarder dro på det. «Det er nok over to år gammelt.» «Ok.» Hun vendte seg mot Nereng. «Vil du ta en dupp i bilen, så følger jeg med her?» spurte hun. «Er ikke du trøtt?» De grønne øynene hans fikk et ekstra kraftig skjær i det sterke sidelyset. «Jeg klarer meg,» sa hun og gjorde et kast med hodet i retning døra. «Dessuten slipper jeg å stå krumbøyd.» Nereng dultet henne vennskapelig i skulderen med en stor knyttneve og beveget seg lutrygget ut av jordkjelleren. Ruseløkka grenset mot Vika, området som omkranset Aker brygge og Rådhuskaia. Fram til 1980-tallet var Vika og deler av Ruseløkka et sted for småbedrifter, lastebiler, godstog og arbeidsfolk. Området Elli nå betraktet i det stigende morgenlyset var et sedat og kostbart sted å bo. Likevel hadde området noe genuint over seg. Noe tidløst. Bygården måtte være over hundre år gammel, anslo hun. Skjelettet i jordkjelleren kunne stamme fra tiden da gården ble bygget, eller det kunne ha blitt plassert der senere. Teoretisk ga det etterforskningen et tidsspenn på mer enn hundre år. Regnet hadde trukket seg tilbake, de første solstrålene pekte inn mellom bygninger og parkerte biler og sendte vannet fra asfalt og brostein videre i kretsløpet i form av damp. Halv seks. 25


Hun gikk bort til bilen og vekket en snorkende Nereng, som stønnet over ryggen etter nok en natt i svenskproduserte bilseter. «De sier de har noe å vise oss der inne,» sa Elli. Allerede for en time siden, da hun følte for et avbrekk fra den klamme jordkjelleren og tok seg en tur ut, hadde teknikerne avdekket flere av ribbeina. Minst tre av dem var knekt. Det trengte ikke bety noe, det kunne være bevegelser i jordsmonnet, men det kunne også være relatert til dødsårsaken. Hun dukket inn under teltduken og kikket ned i hullet. «Her har det gått unna,» kommenterte hun. Teknikerne hadde åpenbart gravd hurtigere den siste timen, for nå lå det meste av skjelettet oppe i dagen. Hun hørte noen komme bak dem i kjellermørket, snudde seg og fikk et kort nikk av Ringstad fra hundetjenesten. Lederen for teknikerne kremtet forsiktig. «Det er litt sånn at vi bruker lang tid i starten, fram til vi blir sikre på hvordan beinrestene er spredt utover. Deretter kan vi grave mye hurtigere og målrettet.» «Hvor er hodet?» spurte Elli. «Det lurer vi også på,» svarte han. «Som du ser har vi gravd over en meter i omkrets rundt toppen av skjelettet, bortsett fra inn mot steinveggen – der er det bare stein – men vi finner ikke noe.» Elli forundret seg over dette. Bevegelser i jorda kunne det ikke være snakk om, da ville hele gårdens fundament ha flyttet på seg. «Ikke noen kloakkrør eller andre hulrom under liket?» spurte hun. Gaarder trakk forsiktig på skuldrene. «Jeg skal være ærlig, Rathke: dette er det første skjelettet jeg er med på å grave opp, faktisk det første liket, men om det var noe under her som gjorde at hele kraniet kunne forsvinne, ville vi nok sett det nå.» Elli kjøpte resonnementet og nikket kort. «Bakkeskanner?» spurte hun. 26


Gaarder ristet på hodet. «Den var ikke tilgjengelig. Får den kanskje i løpet av morgendagen.» Elli fokuserte på liket igjen og så på målebåndet som var lagt ut ved siden av. Fra tærne og opp til halsen var det rundt 100 centimeter. Med hodet anslo Elli at personen ville vært fra 120 til 135 centimeter høy. «Det er et barn dette,» sa hun tankefullt. Gaarder stirret taust ned i hullet. «Som sagt, dette er mitt første skjelett …» Han gjorde et lite kast med hodet mot de to kollegene bak, «men vi tror nok det, ja. Åtte-ti år gammel.» «Hva tenker du, Jan?» sa hun henvendt til Nereng. Han gned seg ved neseroten. «Jeg tenker at … et barn uten hode, det er helt jævlig.»


5

Evelyn de Rosales kikket ut over menneskehavet. Avgangshallen ved Ninoy Aquino International Airport i Manila var fylt til randen, slik den alltid var. To jenter med ryggsekker skumpet borti henne idet de strenet forbi mot innsjekkingen. Fra Skandinavia, antok Evelyn. Hun fikk ingen unnskyldning. De var nok stressa. Et godt stykke unna skimtet hun skiltet som sa «Overseas Filipino Workers». Evelyn pustet dypt, presset vekk den vonde klumpen i magen og begynte på ferden. Smidig og folkevant unngikk hun å skumpe. Hun likte ikke å bryte andres intimsone. Evelyn stilte seg i den borterste køen. Foran henne var det rundt femti mennesker. Langt de fleste var unge kvinner i midten av tjueårene. Fire betjenter, i hver sin innglassede boks, kontrollerte reisedokumenter. Evelyn hadde lest et sted at det var over ti millioner filippinere som jobbet i utlandet. Hva skulle man gjøre? Hun var født i Manila og hadde bodd der de første tjuefire årene av sitt liv. Alle hun kjente var fattige. Nå var Evelyn snart tjueseks. Det var to uker siden hun hadde ankommet flyplassen. Flyet tilbake til Oslo gikk om tre timer, ikke mer tid enn hun trengte i kaoset. På en måte var det greit med stresset. Da ble det mindre smertefullt å dra. Etter vel en time leverte hun pass og papir fra Philippine Overseas Employment Administration til den uttrykksløse betjenten. Han stemplet og vinket henne forbi uten 28


videre seremoni. Hundre dollar hadde det kostet å få papirene slik norske myndigheter krevde for au pairer. I taxfree-sonen tok hun seg råd til et dameblad, men kjøpte ikke noe å spise. Flyet gikk ved lunsjtider, hun ville få mat om bord. Med sine hundreogfemtifem centimeter hadde Evelyn ikke problemer med beinplassen på fly. Bakgrunnsstøyen av sus og bevegelser plaget henne imidlertid. Hun fikk kun korte søvnperioder, avbrutt av lengre strekk der hun vred seg i stolen for å finne en bedre stilling. Turen til Oslo, med flyskifte i Abu Dhabi og Berlin, ville ta henne halvannet døgn. Berlin plaget henne ikke, men timene i Abu Dhabi med nærgående spørsmål og tilnærmelser fra mannlige reisende så hun ikke fram til. Hun måtte stålsette seg for å få tak i håndkremen hun skulle kjøpe der. I det skarpe punktlyset fra taket bladde hun seg gjennom artiklene i Cosmopolitan om helse, moter, vakre høye kvinner og lykkelig sex. Kanskje en gang kunne hun selv ta del i dette. Prisen ville være høy. Når hun tenkte seg om var den allerede høy. Men hun hadde en jobb. De som betydde noe for henne hadde tak over hodet og mat på bordet. Hun reiste seg opp og unnskyldte seg forbi de to mennene som satt ved siden av henne på seteraden, vandret litt opp og ned langs den mørklagte korridoren mellom setene og fikk et glass vann av en av flyvertinnene bakerst i flyet. Da hun kom tilbake leste den ene av forretningsmennene en bok. Nordeuropeer anslo Evelyn. Tyskland, Nederland, kanskje et av de nordiske landene. Han stirret ned i den moderate utringningen hennes da han reiste seg for å slippe henne forbi. Evelyn tok på seg den romslige hettegenseren og la seg med ryggen til ham. Et kort blikk på klokka fortalte at hun hadde tjuesju timer igjen av reisen. Etter en halvtime falt hun igjen i søvn. 29


6

Morgensola kastet sviende, blårosa stråler gjennom statsgardinene i møterommet på Politihuset. Elli hadde så vidt rukket å dusje og fått på seg rene klær; rødrutete skjorte, flakene utenpå et par slitte jeans. Hun kjempet med ørheten og lot de blodskutte øynene gli over forsamlingen. Til venstre, lederen for Voldsavsnittet, Kurt Fjeld, med stålblå øyne under en sølvgrå piggsveis og en framtoning som fikk uniformen til å glitre. Han utstrålte simpelthen trygghet og kjærlighet til jobben. Og tretti års erfaring. Ved siden av ham, Ove Sigurdssønn, den mest erfarne etterforskeren på avdelingen. På motsatt side av bordet satt to av de nye etterforskerne, Sverre Brenner og Julie Chalmer, begge i svingen rundt tretti. Nereng og politijurist Andersen holdt stand i motsatt ende av bordet. Fjeld gestikulerte mot henne. «Kjør.» Elli pustet dypt, tok sats. «Det … vi tror det er et barn. Helt sikre kan vi ikke være før den foreløpige obduksjonsrapporten, men ut fra størrelsen minner det om et barn.» Hun lot ordene synke inn før hun fortsatte. «Og det er også klart at vi foreløpig ikke har funnet hodeskallen.» En lengre pause, tung av stillhet, før Fjeld tok ordet. «Det kan ikke være en kortvokst person?» Elli og Nereng så kort på hverandre. «Vi får vente på Rettsmedisinsk,» svarte hun knapt og kikket over mot Sigurdssønn, som hadde gjennomført et raskt registersøk. «Jeg har gått tretti år tilbake i tid,» forklarte han. «Det er 30


noen aktuelle saker.» Med årene var han blitt noe av en kapasitet på registersøk. «Og du har benyttet mitt lille triks?» spurte Elli med referanse til et lite script hun selv hadde programmert for å samkjøre registerinformasjonen litt bedre enn systemene og Datatilsynet tillot. Sigurdssønn nikket forsiktig. Elli sjekket notatene sine. «Gaarder fra krimteknisk antydet at liket hadde vært i jorda minst to år,» refererte hun. «Om det stemmer kan de gamle sakene være relevante.» «Er det Norge eller Norden du har søkt i?» spurte Nereng. «Norge,» repliserte Sigurdssønn. «Jeg tar Norden etter møtet.» Brenner kremtet. Elli så oppmuntrende på ham. «Hva med folk av annen etnisk opprinnelse … romfolk, sigøynere, eller ulovlige innvandrere.» «Jo, det er en mulighet,» medga Elli, og tenkte samtidig at hun håpet det ikke var slik. Folk uten fast bopel, jobb eller ikke engang statsborgerskap kompliserte etterforskningen og minsket sjansene for en oppklaring. Hun benyttet de neste ti minuttene til å gå gjennom de sparsomme opplysningene de nå hadde. Rettsmedisinsk ville tidligst være ferdig om et par dager. «ID-gruppen?» spurte Fjeld da hun var ferdig. «Jo, men siden vi ikke har noen idé om hvem denne personen kan være, er det som å lete etter nåla i en høystakk. ID-gruppen må ha noe å holde likfunnet opp mot. La oss se om kollegene som nå går dør til dør borte på Ruseløkka får noe vi kan jobbe med. Og det minner meg på,» sa hun og kikket på Brenner og Chalmer, «jeg trenger en liste over hvem som bor i gården nå, og hvem som har bodd der, i hvert fall tjue år tilbake i tid.» Brenner og Chalmer nikket synkront. Forsamlingen var deretter taus noen sekunder. Elli vekslet et kort blikk med Nereng. Ansiktet hans rø31


pet at han tenkte det samme som henne. At de ikke hadde hatt tid til å snakke om det ennå. Fokuset på det taktiske tok all oppmerksomhet i starten. Nå rullet toget, nå kunne de tenke, nå kunne de snakke om at liket de hadde funnet var et barn. Elli kikket på Fjeld som indikerte at han var fornøyd. Så hevet hun møtet. «Hodet …» sa Elli og lette etter en fortsettelse på resonnementet. Hun satt sammen med Nereng i landskapet. Litt lenger bort hadde Chalmer og Brenner startet arbeidet med å kartlegge tidligere beboere i gården. Elli kremtet. «Det er to muligheter: Enten er det dødsårsaken, eller så er det skilt fra resten av kroppen post mortem.» «Krimteknikerne var jo ganske klare på at det ikke var bevegelser i bakken der.» «Vi får gjennomsøke jordkjelleren. Kanskje er det gravd ned et annet sted.» Elli sukket oppgitt. Helt i starten av en sak var det alltid masse venting. Krimteknikere, Rettsmedisinsk, DNAanalyser, sjekking mot registrene. En uendelighet av prosedyrer og rutiner. «Men om en drapsmann har mulighet til å kvitte seg med et hode,» sa hun og skottet bort på Nereng, «ville han ikke like gjerne ha kvittet seg med hele liket – bit for bit?» Nereng nikket forsiktig. «Jo … kan det være et rituelt drap?» «Det var ingen andre tegn til det, symboler og slikt, men vi skal selvsagt ikke utelukke noe. Hvis vi tenker høyt … hvem har behov for å skjule levningene etter et barn? En morder, åpenbart, men hvorfor?» «Overgripere?» Elli nikket rolig. «Kanskje det mest sannsynlige. Det vil også være nærmest umulig å bevise så lang tid etter dødstidspunktet.» 32


«Morderen kan også ha ønsket å skjule en annen forbrytelse,» resonnerte Nereng. Elli spant videre på tankerekken: «Barnet kan ha vært vitne til noe morderen for enhver pris måtte holde skjult.» «Eller,» sa Nereng, «kan dødsfallet skyldes en ulykke?» Elli ristet på hodet. «Igjen – hodet er skilt fra kroppen. Hva slags ulykke skulle det ha vært? Dessuten er skjelettet svært godt gjemt og har fått ligge lenge i fred. Jeg tror ikke stedet er tilfeldig valgt, og da er det ikke noe som er gjort i affekt.» «Ja, det må ha tatt lang tid å grave ned liket,» medga Nereng. «Vedkommende har vært trygg på å få jobbe uforstyrret.» «Eller oppfattet det som trygt. Men Nilsen er jo beviset på det motsatte.» Nereng slo høyre knyttneve rytmisk i den venstre håndflaten, slik han hadde for vane når de diskuterte vanskelige ting. «Hva tenker du om Nilsen?» «Vi skal vel ikke utelukke noe, men han virker genuin,» sa Elli. «Så beruset og engstelig kan man ikke spille.» Nereng fortsatte de rytmiske slagene med knyttneven en stund. Til slutt fant de grønne øynene hans Ellis. «Barn … de er jo helt forsvarsløse. Hvor lavt kan man synke?» Hun skjulte ansiktet i hendene, trakk pusten dypt før hun la håndflatene sammen og lot fingrene hvile mot neseroten mens hun tømte lungene for luft. «Jeg skulle ønske det fantes et absolutt nullpunkt for jævelskap, Jan.» En vag dirring i stemmen. Hun fant blikket hans. «En strek det ikke gikk an å falle under. Men vi vet begge at det er en illusjon.» Etter samtalen med Nereng ringte Elli til Johanne, som forsikret at Zenith hadde fått masse mosjon på skogsturen dagen før, og at hun dessuten hadde fri i dag og kunne 33


ta ham med ut igjen i marka. Elli takket henne og antydet at hun ville være hjemme i fem-sekstiden. Hun sjekket med Sigurdssønn på registersøkene i Norden. Han hadde noen få relevante treff; en ni år gammel jente og en ti år gammel gutt i Sverige, to gutter og to jenter i Danmark; en finsk gutt på tolv år. Den finske gutten avskrev hun umiddelbart som uaktuell på grunn av alder og signalement, han var nesten ti centimeter lengre enn skjelettet. Den ene jenta og gutten i Danmark, henholdsvis åtte og ni år gamle, var etter all sannsynlighet bortført av barnefaren til Tyrkia. Elli avskrev disse også. Den andre danske gutten var nok for ung, seks år, men den siste jenta på ni kunne være aktuell. Når det gjaldt den ti år gamle gutten i Sverige, var det et par relativt sikre observasjoner av ham i Spania, sammen med hans stoffavhengige mor. Elli avskrev ham også. Den svenske jenta kunne imidlertid være interessant. Hun hadde forsvunnet sporløst for fire år siden og hadde utløst en gigantisk, men resultatløs politiaksjon. «Da har vi to nordiske kandidater – den svenske og den danske jenta. Så har vi resten av Europa.» Sigurdssønn skiftet sittestilling. «Jeg skal gå løs på det, men ikke vent deg all verden, Elli. Det er tung materie, dette.» «Vi må prøve,» sa hun stoisk, men visste så altfor godt at Sigurdssønn hadde rett. Få barn forsvant sporløst i EU og EØS. Østfra var det en annen sak, men der var også registreringen hos politi og barnevern, i de landene som faktisk hadde et fungerende barnevern, svært mangelfull. «Og sjekk eldre traffickingsaker, liket er mest sannsynlig noen år gammelt.» Sigurdssønn nikket. «Jeg skal dytte på Kripos.» Tilbake ved pulten sjekket hun om noen av bildene fra åstedet var blitt tilgjengelig. Den foreløpige, sparsommelige statusen var at åstedsundersøkelsene rundt funnstedet hadde gitt dem marginal informasjon. Etter så lang tid i jorda ville skjelettet være rent for vevsrester, de hadde 34


heller ikke funnet klær. Dette siste trengte for så vidt ikke bety noe; liket kunne vært gravd ned uten klær. Krimteknikerne hadde funnet rester av metall i rissene i jorda etter spadestikk. De hadde også funnet rester etter gummi. Både metallet og gummien var av det slaget som fins i de fleste typer spader og gummistøvler. Andre fysiske eller biologiske spor var det lite håp om å finne etter så lang tid. Hun vurderte å ringe bort til Rettsmedisinsk, men tok seg i det. De jobbet så raskt de kunne. Klokka viste halv elleve. De hadde ennå ikke rukket å snakke med vaktmester Dalsberg.


7

I bilen mot Ruseløkka oppsummerte Nereng Roy Dalsbergs avtrykk i menneskeheten: «Trettiseks år, bor alene, et havarert ekteskap med en kvinne fra Østfold, ingen barn, hun er gift på nytt. Dalsberg er bøtelagt for offentlig fyll i forbindelse med et fuktig lag på Hovedøya et par år tilbake, ellers ingen riper i lakken. Han har faktisk vært i Garden, livnærer seg som it-konsulent.» «Og ti prosent vaktmester,» supplerte Elli idet hun stoppet bilen utenfor sperringene ved gården. Krimteknikerne jobbet fortsatt. Ved inngangsdøra bekreftet en betjent fra ordensavdelingen at Dalsberg ikke hadde vært ute av leiligheten siden han ble geleidet opp dit i natt. Det var tre leiligheter på hver trappeavsats, de fleste med bare ett navn. Dalsberg bodde i tredje. En skygge bak kikkehullet i døra avslørte at han betraktet dem en god stund før han åpnet. «Beklager å forstyrre,» begynte Elli da han åpnet, «men vi rakk ikke å følge opp i natt, derfor er vi her nå.» Dalsbergs ansikt hadde et tungsindig uttrykk. «Jeg så varebilen,» sa han. «Jeg håper det var liket de kjørte bort?» «Det kan det ha vært,» opplyste Elli formelt. Ansiktsuttrykket hans lettet en anelse. «Jeg sliter med dauinger. Det blir lenge til jeg orker å gå ned i den kjelleren igjen.» Innenfor ble Elli og Nereng møtt av mørkegrå vegger, en gigantisk tv med surroundanlegg og store søylehøyt36


talere, glassbord, svart skinnsofa. I det ene hjørnet en bardisk med fulle hyller. Whisky, vodka, gin, rom, konjakk. «Mangler bare strippestang,» hvisket Nereng. «Kaffe, te?» ropte Dalsberg fra kjøkkenet. Elli kastet et blikk gjennom døra og registrerte et moderne kjøkken med dyprøde, blanke skap og benk i svart granitt. «Kaffe på begge,» sa hun. Dalsberg kom ut i stua med tre store kopper. «Hadde nettopp brygget,» forklarte han, satte koppene på glassbordet ved sofaen og plasserte seg selv i en skinnstol på motsatt side. «Så det var et lik der nede, altså?» spurte han. Det var som om han tvang seg til å si det. Elli nikket. «Dalsberg,» sa hun vennlig, «fortell oss én gang til hva du opplevde i natt.» Slik det ofte var, snakket Dalsberg som en foss. Det lå ikke så rent lite egenterapi i å tømme seg til to lyttende mennesker rett etter at man hadde opplevd noe traumatisk. Hun lot ham holde på i tre-fire minutter før hun avbrøt med et nytt spørsmål: «Så du var aldri nede i jordkjelleren?» «Nei, herregud, nei,» sa Dalsberg og gestikulerte ivrig med armene. «Jeg er så sensibel med slike ting. Kommer ikke noe godt ut av å forstyrre de døde.» Både Elli og Nereng så nysgjerrig på ham. Dalsberg sukket. «Du er vel vant til rastløse sjeler,» sa han henvendt til Elli. «I østlig mystikk og new age balanseres de dødes univers opp mot de levendes, gjør det ikke?» Elli lot blikket hvile på ham et par sekunder mens hun så ham for seg gjenfødt som en varan i kloakken i Bangkok. «Buddhister har ikke noe konsept for sjel,» informerte hun så vennlig hun maktet. «Buddha var mer opptatt av sinnet.» Hun lot blikket hvile på Dalsberg. Han ga ingen tegn 37


til å forfølge temaet. «Jeg har noen flere spørsmål,» fortsatte hun, kanskje litt hardt. «Har du observert at noen har benyttet boden der nede?» Dalsberg skar en grimase, dronet ut et langt «neeeii», men ble sittende og se med en slags filosofisk mine opp i taket. «Noe du tenker på?» spurte Elli og håpet irritasjonen ikke smittet over på stemmen. «Tegningene,» sa Dalsberg plutselig, reiste seg brått og gikk ut i gangen. Nereng var på beina umiddelbart, men roet seg da han så at Dalsberg hentet ut noen permer fra et skap i gangen som han returnerte til stua med. «Jeg mener det var noe her,» begynte han og åpnet den første av permene på bordet mellom dem. Nereng satte seg ned igjen ved siden av Elli, som studerte Dalsbergs nummererte innholdsfortegnelse. Hun så ikke umiddelbart hva det var han ville vise fram. «Bare styresaker … la oss prøve den andre,» sa Dalsberg, åpnet perm nummer to og lot pekefingeren løpe over de nummererte skillearkene. «Ja, her,» sa han ivrig og åpnet et skilleark med beskrivelsen «gamle tegninger». Tegningene var i formatet A3. Utbrettet ga dem et detaljert inntrykk av hver etasje, gårdens fasade og snitt av bygningen i terrenget rundt. «Se på kjelleren,» sa Dalsberg. «Det er faktisk avmerket en dør der hvor trappa kommer opp fra jordkjelleren.» Elli og Nereng stakk hodene sammen over tegningen. Ingen tvil om at Dalsberg hadde rett. «Og hvis vi ser på snittegningen ser vi at jordkjelleren er skisset ut som et hulrom.» Elli og Nereng nikket bekreftende. Dalsberg bladde til neste side, som var en tilsvarende plantegning av kjelleren, men med noen stiplede linjer. «Det var dette jeg kom på. Vi studerte det en gang i styret,» sa han og pekte på to stiplede linjer fra punktet der 38


døra ved trappenedgangen i boden var markert. «Det må jo være trappa?» Han så ivrig fra Elli til Nereng. Elli så ned igjen på tegningen. «Jo, det ser slik ut.» «Vi trodde det var en form for rør eller kabelgate eller noe slikt,» sa han unnskyldende. «M-hm,» sa Elli, men var mest opptatt av at det også gikk to andre, stiplede linjer inn til venstre der trappa fra boden kom ned i jordkjelleren. Hun satte fingeren på strekene. «Jeg husker dette punktet,» sa hun og så på Nereng. Han nikket. «Tomkassene.»


8

Irene Brustad, trettisju år, hadde et ansikt av den typen som så mildt ut rett forfra, men som ble hardere fra siden. Kastanjebrune øyne, lys blondt hår og en høyde godt over middels, kombinert med en enkel og elegant klesstil, gjorde underverker for henne i jobben som eiendomsmegler. Fra kjøkkenet kikket hun bort på ektemannen Paul som holdt den lille jenta deres, Vilje, på elleve måneder. Det var et vakkert syn. Maskulint og ømt på samme tid. Hun kunne se overarmsmusklene hans stramme forsiktig rundt den vevre kroppen. Han holdt seg godt for alderen, Paul. Førtifire år, men så ut som han fortsatt var i trettiårene. Mørkt hår, uten antydning til grått, magen fortsatt flat. Viljes kulrunde, brune øyne kikket søkende opp mot farens blå blikk. Den lille ga fra seg et lite klynk. «Hun er tørst,» forklarte Irene ømt og dinglet med en drikkeflaske i hånda. Hun gikk bort til dem over flisegulvet med armene opp foran seg. «Jeg skal ta henne,» sa hun omsorgsfullt. Forsiktig ga Paul Brustad datteren til Irene og lot blikket følge kona der hun beveget seg inn i stua og satte seg ned i sofaen med Vilje i armkroken. Irene sendte ham et lite, kjærlig blikk mens datteren drakk begjærlig. Paul forsvant inn på kontoret, som lå vegg i vegg, hentet vesken og ga dem begge et kyss før han fór ut døra og på jobb i advokatfirmaet Brustad & Splid. 40


Vilje sovnet med flasketuten i munnen. Irene lente hun seg tilbake i sofaen og døste av sammen med datteren. Irene våknet brått. Pulsen dunket, hun kjente seg klam. Hun hadde drømt kraftig. Fortsatt lå hun på sofaen, datteren Vilje pustet rytmisk og godt oppå magen og mellom brystene hennes. De var ikke ømme og sprengte slik mødre gjerne opplevde i denne fasen. Mens hjernen gradvis fikk orientert seg og hun gled ut av ørska, gikk det opp for henne at det var den samme drømmen hun hadde hatt en gang tidligere. I forrige uke, var det ikke? Drømmen var grusom: Personer uten ansikt kom og tok fra henne Vilje. Det var fem måneder siden hun kom til dem. Nå var hun deres. Et ønskebarn. Men ville hun forbli deres for alltid? Hva om noen sjekket Irenes bakgrunn på nytt? Hva ville skje da? Hun strøk Vilje over det myke, lille hodet og tenkte tilbake til Uruguay: «Kan jeg hente noe til deg?» spurte Paul omsorgsfullt. Han sto i motlyset som skinte inn gjennom de høye vinduene i kolonistil på hotellet i hovedstaden Montevideo. Han og Irene hadde bodd her de siste tre ukene. Dette var den store dagen. Etterpå ville alt bli annerledes. De skulle bli en familie. Irene svarte ikke. Opplevelsene fra dagen før satt fortsatt i. Sammen med en representant for myndighetene og Mr. Romano, en advokat av italiensk herkomst og på alder med Paul, hadde de blitt vist rundt i byen som ved første øyekast virket både velstående og godt organisert, men som hadde sine utfordringer. Uruguay hadde vært Sør-Amerikas lysende stjerne i mange tiår, med offentlig helsesystem og skoler. Etter turbulente tider på seksti- og syttitallet, og et nådeløst militærdiktatur på åttitallet, var 41


landet nå på god vei til å komme à jour, både demokratisk og økonomisk. Men i Montevideos fattige områder bodde fortsatt mange på gata. Jenter helt ned i tolvårsalderen tilbød sex på gatehjørner, kloakken rant åpen mellom bølgeblikkskurene. Irene måtte ta seg voldsomt sammen for i det hele tatt å orke å gå ut av minibussen i disse områdene. Men opplevelsen var en vekker. Ressursene var skjevt fordelt i verden. Ble man født i fattigdom, var utsiktene for resten av livet den samme fattigdommen. Paul klemte henne litt hardere i hånda. «Irene,» gjentok han. «Skal jeg ta med mat til deg?» Han smilte. Hun ristet på hodet. «Nei takk. Bare litt juice. Har ikke matlyst.» Så tenkte hun på barna igjen. Montevideos fattige barn. De manglet klær, skole, familie. Egentlig burde hun og Paul tatt med seg ti stykker hjem. Noen dager senere hentet den velkledde Mr. Romano dem utenfor hotellet klokka 10.00. Han var alltid presis. Minibussen slynget seg gjennom byen og den tette og uoversiktlige trafikken. Varmen denne dagen var trykkende og klam. I mangel av aircon var vinduene åpne. Lukten av eksos fylte kupéen. Til slutt svingte bilen opp foran en staselig villa i spansk arkitektur. Irene skottet opp på den hvite bygningen. Over inngangspartiet sto navnene Romano & Ferrati, advokatkontoret som hjalp dem med det formelle rundt adopsjonen. Mr. Romano ledet an inn i den klassisk innredede førsteetasjen. Bak en pult satt en diskré smilende, ung kvinne. Mr. Romano nikket korrekt til henne og førte Irene og Paul opp en bred trapp til andre etasje og inn i et møterom der vegger, møbler og gulv var holdt i mørke tresorter. Mr. Romano bød Irene å sitte i en burgunder skinnsofa langs den ene veggen, mens Paul tydeligvis var forventet i motsatt ende av rommet, der nok en kvinne, noe 42


eldre, kanskje tretti år, tronet i stramme klær bak en bred pult. «Bare litt papirarbeid,» forklarte Mr. Romano. Irene betraktet Paul lese gjennom dokumentene, det var han som kunne best spansk av de to. Etter et par minutter nikket han og signaliserte at Irene skulle komme bort og signere. Hun gjorde som hun ble bedt om. Nå var det endelig. En signatur. Et gebyr. Så var de foreldre. Paul fant fram konvolutten og la den diskré på bordet. 20 000 amerikanske dollar. Kontant. «Ved at dere betaler kontant,» hadde Mr. Romano tidligere gjort klart, «unngår vi bestikkelser til funksjonærer og vi kan benytte alle pengene til det lokale arbeidet for adopsjon og bedring av situasjonen for foreldreløse barn.» Så hadde hun kommet ut. Kvinnen med den lille bylten i hendene. Vakker og viljesterk. Vilje. Morløs fra fødselen i Montevideos fattigkvarter. Seks måneder gammel. Irene tok imot den yndige, lille skapningen og lovet seg selv at heretter skulle livet bare dreie seg om Vilje. Da de reiste ut til flyplassen dagen etter, passerte de nabokvartalet til huset der de hadde fått Vilje. «Så heldige vi er,» sa hun og klemte forsiktig på lille Vilje. «Ja,» sa Paul rørt. De kjørte en stund til, før Irene sa: «For et lykketreff at du har disse kontaktene som hjalp oss rundt adoptivkøen, elskede. Vi hadde ikke rukket det ellers.» Hun rynket pannen. «Tenk at noen mennesker i samfunnet har som jobb å bestemme hvem som skal få 43


barn eller ikke? Hva står det i stillingsbeskrivelsen deres? Gud?» Paul smilte, tydelig fornøyd over at Irene hadde fått tilbake en del av engasjementet sitt. «Ja, der står det nok Gud,» lo han.


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.