Page 1


Helt vilt


Øivind Berg og Lars Monsen

HELT VILT på tur i bjørneland


© Larsforlaget AS 2016 Grafisk formgiving: Bente C. Bergan Redaktør: Gro Stangeland Illustratør: Esben Slaatrem Titland Repro: Narayana Press, Danmark Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia, 2016 ISBN 978-82-93432-01-2 Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Henvendelser om boken kan rettes til: post@larsforlaget.no


INNHOLD I bjørneland......................................................................... 7 Fiskerester i buskene........................................................ 19 Det kryr jo av bjørn her................................................. 31 Sove med bjørner.............................................................. 40 Møte med «Styggen sjøl».............................................. 51 Det spretter opp bjørner overalt................................. 60 Pissredd?............................................................................... 73 To mot én............................................................................. 81 Helt vilt!............................................................................... 88 Ikke akkurat vettskremt................................................. 97

5


I bjørneland

Lars drømmer – og legger planer. Tanken på å traske med ryggsekk, gevær og fiskestang i bjørneland slipper ikke taket. Han vil så veldig gjerne oppleve villmarka der verdens mest imponerende og farlige rovdyr er sjef. Han tenker på svartbjørn, brunbjørn, grizzly – og isbjørn – tidlig og seint, og leser alt han kommer over av bøker om de øde villmarkene i Alaska og Canada. – Hva sier du om en tur til Alaska? Jan, lillebroren til Lars, strekker hendene mot bålvarmen. De to brødrene ligger på hver sin side av et stort, knitrende bål. Fire hunder ligger i en krøll på marka. Trettifem bitende kuldegrader får det frosthvite teppet av

7


lave furutrær til å krympe seg i smerte. De skarpe smellene fra treverk som knekker, gir gjenlyd mange hundre meter inn i den ellers så stille vinternatta. Hundene bryr seg lite, og Lars ligger på ryggen i soveposen med en arm som hodepute og med blikket rettet opp mot nattehimmelen hvor tusen blanke stjerner blinker. – Du hørte spørsmålet, Jan. Lars stiller det ikke en gang til, men serverer heller spørsmålet med fristende tilbehør: – Du og jeg til sommeren. Telt, ryggsekk, hagle og fiskestang – og Ally-kanoen, selvsagt. Vi blir borte én eller to måneder, og jeg garanterer at vi får se bjørn – på nært hold til og med. Hva sier du? Lars ser på broren gjennom gnistregnet. Han ser at Jan tygger på forslaget. Det er tydelig at det kverner i toppetasjen til den yngre og mindre erfarne broren. Lars har vært på mange turer. Han har vært i Alaska før, og nå er han veldig klar for en ny tur. – Flyreisene sluker mesteparten av pengene. I tillegg kommer utgifter til mat, utstyr og andre nødvendige ting. Du må regne med å svi av tjue store, kanskje tretti. – Det er mye penger, kommer det stille bak flammene. Lars skjønner at han har fått et gjennombrudd. Broren er interessert. Mer enn interessert, men så er det dette med pengene, da. – Jeg vet at du har spart lenge. Du har lyst, og du har råd, Jan. Du kommer til å angre hvis du ikke hiver deg med nå.

8


Operasjon overtalelse tar ikke lang tid. Jan er godt trent. Han liker villmarksturer, og han elsker å fiske etter stor ørret. Drømmen om å oppleve bjørneland og Alaskas ville grizzlyer har levd lenge i hodet hans. De første planene tar form i skinnet fra et flammende bål i årets mørkeste natt, dypt inne i skogene i Pasvik i Finnmark. Seks måneder senere er de to brødrene klare. Kursen settes mot Alaska og de ville områdene med størst tetthet av brunbjørner i hele verden. De skal til nasjonalparken Katmai i delstaten Alaska i det nordvestlige hjørnet av USA. Lars og Jan lander i byen Anchorage i Alaska siste dagen i mai. Så langt nord har vinteren nettopp sluppet taket. Mange av innsjøene er fortsatt islagt, og det gjør det vanskelig å bli flydd inn til de attraktive stedene i nasjonalparken Katmai. De blir derfor to dager i Anchorage, og etter lange kartstudier og flere telefonsamtaler med flyselskaper, bestemmer Lars seg. Planene blir justert, og de bestemmer seg for å dra til Alaskas største innsjø – Iliamna Lake. Naturen rundt denne innsjøen er svært variert med spredt granskog, snødekte fjell, elver og bekker med fisk, flotte leirplasser – og mye bjørn. Flyturen tar en drøy time. Jan sitter og ser ut av vinduet nesten hele turen. Det er lite veier å se, men mye skog,

9


elver og vann. Da det lille sjøflyet lander på innsjøen, blåser det frisk bris som får bølgene til å gå hvite. Jan og Lars hopper i land. Etter noen minutter ligger bagasjen spredt ut over den tre–fire meter brede grusstranda. En sammenleggbar kano, årer, spruttrekk, flytevester, fiskestenger, geværer og to store, fullpakkede ryggsekker. Sekkene rommer telt, mat og klær for tretti dager. Det betyr at gutta må bære drøye seksti kilo på ryggen der det ikke er mulig å bruke kanoen. Jan ser med et tankefullt blikk etter sjøflyet som letter og langsomt forsvinner i det fjerne. Nå er de overlatt til seg selv. De er alene, og i den helt ukjente skogen er det både bjørn og ulv. Jan heiser på skuldrene, trekker pusten og begynner å samle sammen sakene. Lars monterer den sammenleggbare kanoen med vante bevegelser. Etter cirka en time er kanoen lastet med utstyr og klar til sjøsetting. Jan begynner å skyve ut kanoen, men Lars holder ham igjen. – Jeg tror vi gjør lurt i å vente litt, Jan. Det blåser for mye. Lars ser med et bekymret blikk ut på vannet der de store bølgene ruller mot land med hvite skumtopper. Innsjøen er som et hav. – Det er for risikabelt å legge i vei nå, vi må vente her til vinden løyer. Jan bruker tiden til å samle drivved og gjøre opp et lite bål i strandkanten. Lars finner fram den trofaste svartkjelen. Den har vært med på nesten alle turene fra Lars

10


var femten–seksten år. Nå er den gammel og svartsvidd, men fortsatt like god. Etter noen minutter koker vannet, og snart sprer den gode lukta av nykokt kaffe seg. Jan går rastløst langs stranda. Han bøyer seg og plukker flate stein. Han prøver å kaste steinene slik at de spretter bortover vannflaten. Men det funker dårlig. Det er for mye bølger. Han putter tre–fire steiner i lomma. Han tenker at han kan prøve til kvelden. Kanskje ligger vannet speilblankt da. Jan kikker seg rundt. Han lytter og speider i alle retninger. – Er det ikke litt rart at vi ikke ser verken fugler eller dyr, Lars? – Å, de er her, og de vet at vi er her. Men for dyra er vi noe fremmed. Noe ukjent som de ikke er trygge på. De tar sine forholdsregler og holder seg i ro. De venter og ser. – Ja, det kan jeg kjenne meg igjen i. Jeg er også litt skeptisk til fremmede, sier Jan og flirer. Etter tre–fire timer har vinden roet seg nok til at Lars våger å sjøsette kanoen. Likevel må de padle det de orker for å få nok bevegelse framover. Kursen sier seg selv. De må padle rett mot vinden og bølgene. Kommer kanoen slik at bølgene treffer siden av kanoen, skal det ikke mye til før den kantrer – og da er det «game over». Etter en kort, men svært strevsom padletur glir k ­ anoen

11


12


sakte inn i smult farvann. Foran seg ser de en idyllisk, halvmåneformet bukt med det svært passende navnet Eagle Bay – ørnebukta. I toppen av seks forskjellige trær ser Lars og Jan den typiske hvite prikken som røper at hvithodeørnene – «The Bald Eagles» – vokter på nykommerne. – Se, Jan, der er det noen som følger godt med på alt vi gjør, og de er verken lettskremte eller skeptiske. De har full kontroll, og det er ingen som kan true dem. Hvis vi følger godt med på hvordan de oppfører seg, kan vi få et varsel om at det er bjørn i nærheten. De fuglene der ser alt og hører alt. De oppdager minst like fort som bjørnene om det ligger et dyrekadaver, råtten fisk eller noe annet spiselig i terrenget. Da lager de mer leven enn vanlig. Mens Lars og Jan etablerer sin første villmarksleir den første dagen i juni, sitter de seks ørnene rolig og ser på. Leirplassen er ideell. Den ligger på en bred morenerygg som strekker seg rundt hele bukta. Det er god utsikt, nok av brensel og kort vei til vannet. Når teltene er satt opp og ilden knitrer i bålet, sitter fortsatt ørnene i tretoppene. De følger hver bevegelse på stranda med vaktsomme blikk. Lars ser opp på dem og begynner å fortelle broren litt om fuglene:

13

Øivind Berg og Lars Monsen Helt vilt  

HELT VILT – på tur i bjørneland handler om Lars Monsens mange dramatiske møter med bjørn i Alaskas villmark – fascinerende møter som har git...