24 timer av Claire Seeber

Claire Seeber

24 timer

© 2014 CAPPELEN DAMM AS (norsk utgave) © 2014 Claire Seeber ISBN 978-82-02-43737-4 1. opplag 2014 Originalens tittel: Twenty-four hours Oversettelse: Unni Rom Stueland Omslagsdesign: Tine Winsvold Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2014 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Iblant må man leve uverdig ganske enkelt for å være i stand til å fortsette.

Carl Jung Først når kampen begynner i mannen selv, er han verdt noe.

Robert Browning

Vår dunkle kjærlighet

Vi ser det vi ønsker å se.

Ektemannen min lærte meg det. Sid sa alltid: Noen ganger ser vi, og noen ganger velger vi ganske enkelt å ikke se. Noen ganger lukker vi bare øynene.

Denne historien handler om at jeg ikke så.

Om kjærlighet som verken reddet oss eller beseiret alt.

Og hvordan kan man egentlig se kjærlighet? Kjærligheten er ikke klar eller tydelig. Noen ganger, ja visst, er den mild – men den kan også være fremmed, uhåndgripelig, utflytende. Og for ofte handler ikke kjærligheten om kjærlighet i det hele tatt. Omrisset blir uskarpt, og for ofte handler det bare om overlevelse. Den omfavner oss varmt før den kaster oss i gulvet.

Er den en velsignelse eller en forbannelse? Vanskelig å si, spør du meg. Et åpent spørsmål.

Så jeg kan ikke si deg svaret, men jeg kan si deg dette …

Dette er historien om en stygg, brutal kjærlighet. Den typen som blinder en.

Den typen man kanskje ikke overlever.

NÅ Nullte time

Lyset bryter over horisonten bak åsene idet vi kjører inn på sykehusområdet, men dagen virker allerede grå.

Det finnes ikke noe håp for denne dagen. Øynene mine kjennes varme og fulle av sand. De svir av utmattelse og røyk. Jeg gnir meg i dem, men det gjør bare vondt verre.

Kvinnen ved siden av meg i ambulansen sier noe, men det gir visst ingen mening. Jeg forstår ikke ordene hun sier. Jeg ville svart, men jeg klarer knapt å svelge. Det banker i hodet mitt, halsen min er som sandpapir, munnen min smaker av aske og skyldfølelse.

Kvinnen er fortsatt i morgenkåpe. Den er i rosa velur, selv om den knapt kan kalles rosa lenger. Hun er blek og forvirret, grimet av tårer, skitnet til av sot. Jeg går ut fra at jeg også ser sånn ut.

Jeg bryr meg ikke om hvordan jeg ser ut.

Jeg vil bare vite hvor Emily er.

Ingen har kunnet si meg noe som helst. Det har ikke vært annet enn kaos. Ingen å spørre eller som kan forklare – bare forvirring og panikk. Politiet, som til slutt dukket opp på stedet, var for opptatte med å prøve å 8

gjete alle ut på veien utenfor området. Vi så med stigende desperasjon på flammene som vokste så høyt at de var synlige over gjerdene, den tykke, svarte røyken drivende over tretoppene, brennende løsmasser som ble tatt av vinden. Vi så på til de tvang oss til å gå nedover langs veien til et slags grendehus, hvor vi ventet på at ambulansene skulle komme.

Ambulansepersonellet forsikret oss om at vi snart ville få vite alt, at vi ville få vite mer om venner og familie når vi kom på sykehuset, at vi bare måtte holde ut. «Bare hold ut, det var flink jente.»

Vennlige ord er ingen trøst, bare floskler som åpenbart er tømt for mening.

Jeg er livredd. Jeg har en gnagende smerte i magen som tærer på meg. Jeg er nødt til å finne Emily, og så er jeg nødt til å dra. Å komme meg til helvete vekk herfra før jeg blir oppdaget.

Jeg er mer livredd for at jeg ikke vil finne Emily.

Kvelden før spilles av i hodet mitt og stopper deretter. Bildet fryses, spoles tilbake. Spilles av igjen. Og igjen. Flammene som slikker oppover veggen, røyken som siver innunder dører. Heten, mangelen på luft.

Jeg hviler det bankende hodet mitt i hendene for å stanse bildene som flimrer nådeløst forbi – men det er umulig.

«Går det bra med deg?» En tynnhåret ambulansesjåfør strekker ut hånden og vender ansiktet mitt varsomt oppover så han kan se på meg.

«Ja,» sier jeg hest. Det er ikke sant. «Takk skal du ha.»

«Vondt i hånden?» Han nikker mot den bandasjerte hånden min.

9

«Litt. Jeg har vondt i halsen, og skulderen min er veldig øm.»

Snakkingen får meg til å hoste. Han ser inn i øynene mine. Han har korte, piggete øyevipper, som busten på en tannbørste.

«Noe annet? Føler du deg rar? Svimmel? Hodepine?»

«Nei,» lyver jeg. Jeg har lyst til å gripe hånden hans og holde den fast. Jeg driver kanskje min vei hvis jeg ikke gjør det. «Det går bra med meg, helt sant.»

Jeg har aldri i mitt liv hatt det så lite bra.

«Da så.» Han slipper ansiktet mitt. «Ta det med ro, greit? Du er på rett sted nå. De skal undersøke om du er blitt røykforgiftet.»

Men jeg er på helt feil sted.

Det fluoriserende lyset på akuttmottaket på sykehuset blender meg da de åpner bakdørene for å slippe oss ut. Jeg tvinger øynene opp og klatrer ut, desorientert.

Jeg kommer til å tenke på sauer i lastebiler, som følger blindt etter hverandre, snubler klønete bortover.

En enslig fugl synger, men så tier den. Dette er ikke en dag å feire.

Det står en gruppe journalister klare ved inngangen til sykehuset. Jeg går inn, følger etter flokken. Jeg har en bitter smak i munnen, smaken av røyk.

Ved foten av trappesjakten som alle nå begynner å gå opp, stanser jeg en sykepleier i blå uniform som haster nedover. Hun virker oppskjørtet.

«Hvor kan jeg finne Emily Southern?» spør jeg.

«Hvem?» Hun rynker pannen.

«Venninnen min. Fra brannen.»

«Jeg er ikke sikker,» sier hun og rister på den blonde hestehalen. «Beklager. Du må holde deg sammen med 10

gruppen din. Det kommer snart noen for å snakke med deg, regner jeg med.» Hun skynder seg videre.

Jeg blir sittende i rommet sammen med de andre en stund, til jeg ikke holder ut lenger. Hånden min gjør vondt, og det har ikke kommet noen ennå. En ung og forvirret helseassistent holder oss med selskap. Holder oss fanget.

«Politiet kommer om et øyeblikk,» sier han igjen og igjen og ser stadig mer plaget ut. Kvinnen fra ambulansen gråter nå. En stor mann hvisker iltert inn i mobilen.

«Bare kom og hent meg,» sier han.

Helseassistenten prøver å ringe noen, men det er visst ingen som kan hjelpe ham.

«Så så,» sier jeg til den gråtende damen. «Ikke gråt.

Det kommer til å gå bra.»

Men jeg har en følelse av at det ikke gjør det. Noen kommer med te til oss, men jeg vil ikke ha. Frykten sitter i brystet mitt, jeg er på randen av hysteri selv. Jeg ser for meg flammene som slikker oppover døren. Jeg reiser meg og setter meg igjen noen ganger, til jeg til slutt skjønner at jeg er nødt til å komme meg ut av dette rommet.

Jeg har klærne jeg står og går i, det vil si Emilys hettejakke og min egen pyjamas. Jeg har mobilen min, som for lengst er tom for batteri. Jeg har ikke noe annet.

Jeg åpner døren.

«Vær så snill, bli her,» sier den unge mannen. «Det kommer noen om et øyeblikk for å snakke med dere.»

«Jeg må bare på toalettet,» lyver jeg.

«Greit,» sier han og trekker på skuldrene. «Det er rett borti gangen.»

I korridoren utenfor går jeg rundt hjørnet og får se to 11

politimenn snakke med en kvinne i hvit frakk. De har en privat samtale, og instinktet mitt er å gjemme meg.

Jeg beveger meg bakover, holder pusten. Jeg venter et sekund, og så kikker jeg rundt hjørnet og bort på dem.

En av dem holder en liste i hånden.

«Greit. Og så er det Peter Graves. Stakkars fyr.» Han noterer noe ned. «Og Laurie Smith, sa du?» sier han så.

«Her,» skal jeg til å rope. Jeg tar et skritt frem, i ferd med å runde hjørnet og gå bort til dem.

«Laurie Smith er død?» sier han og ser opp fra listen og retter blikket mot kvinnen. «Er du sikker?»

Jeg stivner.

«Jeg er redd for det,» nikker kvinnen, og den elegante bobfrisyren hennes duver. «Død ved ankomst. Ikke noe vakkert syn.»

Politimannen skriver noe mer.

«Og romkameraten hennes?» Den andre myser mot listen. «Emily South-et-eller-annet, tror jeg. Hvis denne listen stemmer, da. Dette hotellet var ufattelig slapt.»

«Bare én kvinne,» sier legen og tar en slurk kaffe. «Og de to mennene har vi allerede snakket om. Og husholdersken er ovenpå, på intensiven. Vi får vite hvilken vei det går i løpet av de neste timene, vil jeg tro.» Hun er skremmende nøktern. «Det går som oftest ganske fort.»

Fra utkikkspunktet mitt kan jeg se at politimannen med rødt hår skriver noe ned. «Det kunne ha vært verre,» sier han. «En så stor brann.»

Hjertet mitt hamrer så fort at jeg er redd det skal eksplodere. Jeg presser meg opp mot veggen før jeg faller.

Laurie Smith er død.

Men jeg er ikke død. Jeg står her, i denne sykehuskorridoren. Så det betyr, det betyr – 12

Det er Emily.

«Har dere kontaktet de pårørende?»

«Tror ikke det,» sier politimannen. «Ikke vi, i alle fall.

Vi har ventet på å få en bekreftelse. Det er et eneste kaos akkurat nå, for å være ærlig. Sjefen får aldri hodet ut av ræva.»

«Vi skulle ikke engang vært involvert,» sier den andre mannen og stikker en finger i øret og klør seg. «Vi er trafikkpoliti.»

«Blir nødt til å få opp farten nå.» Det er en smule spenning i mannens stemme. «Mediene har fått snusen i det allerede.»

«Hjelpetelefonen er i alle fall oppe og går,» sier den minste, som om det er en stor trøst. Han gransker fingeren han akkurat har trukket ut av øret etter godsaker.

«Misunner dere ikke de pårørende.» Legens personsøker begynner å pipe. «Verste delen av jobben, synes jeg.»

«Jeg vet ikke det,» sier politimannen med det røde håret. Han tar av seg lua og gnir seg i pannen. «Det er småunger i bilulykker jeg ikke takler.»

Legen sjekker personsøkeren hun har festet ved midjen og haster av sted. «De trenger meg oppe. Det kan muligens bli fire stykker likevel, er jeg redd.»

Så smertefullt, så rutinepreget. De ser sørgmodige ut, tenker over livet og døden.

Og så går de sin vei og tar listen med seg.

Jeg går rundt hjørnet og inn på dametoalettet.

Jeg lener meg mot vaskeservanten. Tårene kommer ikke ennå, øynene mine er så tørre og såre at det virker umulig. I stedet spruter jeg vann i ansiktet, synker ned på gulvet med ryggen mot veggen.

13

Bestevenninnen min er død. Emily er død, og likevel tror de at det er meg.

Jeg tok jakken hennes. Den var nærmest, hang på innsiden av hotelldøren. Hun hadde vekket meg, nesten grått. Hun hadde så fryktelig hodepine, hadde hun sagt unnskyldende, migrene igjen, hadde jeg orket å hente Ibuxen hennes i bilen? Desorientert og i halvsøvne hadde jeg snublet rundt, gått meg bort i korridorene, fomlet rundt i den mørke bilen, gitt opp å finne de etterlengtede smertestillende tablettene – og da jeg var på vei tilbake, gikk brannalarmen.

Brannalarmen gikk, og jeg kom meg ikke inn i rommet igjen.

Døren gikk ikke opp. Jeg tror døren hadde kilt seg fast.

Kanskje de tar feil? Kanskje de har forvekslet henne med en annen?

Men jeg vet at de har rett. Hun hadde på seg mitt halskjede, anhenget med ‘Laurie’ inngravert på baksiden, for det passet til den påfuglblå kjolen hun hadde hatt på seg under middagen. Vi hadde byttelånt smykker og klær siden vi traff hverandre på videregående. Kvelden før hadde vi ledd av hvordan anhenget hadde dratt folks blikk nedover. Ikke at hun trengte noen hjelp.

«Slem pike, Laurie Smith,» sa hun da jeg stakk fingeren forsiktig borti bysten hennes etter at jeg hadde hjulpet henne å ta på smykket.

«Ikke slem. Misunnelig,» sa jeg. «Polly ødela mine.»

Og jeg vet at døren til rommet vårt ikke åpnet seg. Jeg prøvde å åpne døren fra utsiden, men den satt fast. Jeg sto der og dundret skulderen min inn i den helt til heten tvang meg til å løpe, til å finne noen å be om hjelp.

14

Men det var ingen som kunne hjelpe. Ingen kom. Røyken var ugjennomtrengelig.

Jeg reiser meg opp igjen og vasker vekk soten i ansiktet mitt. Øynene mine virker digre i det bleke ansiktet.

Fragmenter av den fryktelige natten dukker stadig opp i meg.

Emily. Min elskede Emily.

Og det verste er at jeg vet at hun skulle ha vært her.

Det var meg de var ute etter. Alt sammen stemmer, frykten og stresset de siste månedene ledet frem til dette.

Jeg stirrer inn i speilet og opplever et øyeblikks klarhet. Hun gir meg en sjanse. I døden, som i livet, prøver bestevenninnen min å beskytte meg.

Jeg er nødt til å dra. Før de oppdager at de har tatt feil. Før de oppdager at jeg fortsatt er i live, og alle som vil se meg død, også får vite det.

Jeg går ut, ned trappen, mot dagslyset.

DA Spania

Det var så varmt. Jeg vet ikke hva jeg hadde ventet meg, men ikke det intense solskinnet som slo oss bakover idet vi gikk ut av flyplassbygningen. Et lys så skarpt at vi knep øynene sammen begge to.

«Jøss.» Under de piggete palmene klemte jeg Pollys hånd enda hardere. «Vi kommer til å få den lekre brunfargen her nede, eller hva, Polly?»

Blikket hun sendte meg var imponerende bebreidende til å komme fra en seksåring.

«Det er ikke sunt å sole seg, mamma. Akkurat som å røyke.»

«Jøss!» sa jeg igjen, paff. Når var datteren min blitt en sånn moralens vokter? Det måtte være moren min som sto bak. Sid kom til å gå fra konseptene.

Polly rotet rundt i ranselen sin mens jeg låste opp den lille leiebilen og slengte bagene i bagasjerommet.

«Går det bra?»

«Det går bra nå,» sa hun høytidelig og plasserte de rosa, hjerteformede solbrillene ytterst på den lille oppstoppernesa si. Jeg hadde knapt tatt av meg solbrillene i det hele tatt under flyturen for at ingen skulle legge 16

merke til de hovne øynene mine, som bare var noen smale sprekker i et blekt og fryktelig sorgherjet ansikt.

Jeg sa til Polly at jeg lot som om jeg var en filmstjerne.

Hun grunnet et øyeblikk over denne opplysningen.

«Sånn som Miley Cyrus?» spurte hun.

Jeg hadde ingen anelse om hvem det var. «Ja,» sa jeg.

«Akkurat som ham.»

«Henne,» rettet hun.

«Strålende,» sa jeg. Jeg følte meg alt annet enn strålende, virkelig alt annet. Jeg satte bilen i gir, og den gjorde et digert kaninhopp forover. «Ups! Unnskyld, Polly.»

«Det går bra,» sa hun vennlig. «Du kan ikke noe for at du er en elendig sjåfør.»

En skygge av faren.

«Nei, det kan du si.» Jeg hadde ikke tenkt å begynne å krangle. Jeg var ferdig med krangling. Dette var vår nye start. Forsiktig satte jeg bilen i rett gir. «Nå drar vi ut på eventyr.»

Eventyret ville ha startet mye tidligere hvis det ikke hadde tatt meg tre forsøk å finne utkjørselen fra flyplassen og fire forsøk å finne rette avkjøringen fra motorveien, for jeg måtte prøve å lese kartet samtidig som jeg kjørte Hyundaien med rattet på venstre side. Men til slutt, en gang i skumringen, snirklet vi oss oppover veien til den lille, hvitkalkede byen som lå aller øverst i åsen.

Etter en hårreisende opplevelse med å lirke bilen gjennom de ekstremt smale mauriske gatene for å kunne bære ut bagasjen like ved huset jeg hadde leid av kollegaen min Robert, mens spanske menn ropte en hel masse 17

til meg som jeg valgte å ikke forstå, nådde vi endelig frem til målet vårt.

Mens vi pakket ut, beundret vi det vakre, lille huset vårt; sitrontrærne som vokste på gårdsplassen, det bittelille marmorbassenget som var akkurat stort nok til å kjøle seg ned i. Vi kjøpte egg og brød og vann på butikken i enden av gaten, og etter at vi hadde spist, da det var kjøligere og jeg kunne puste igjen, kjøpte jeg en is til Polly i baren på torget mens jeg tok en øl. Jeg klemte den lubne, lille kroppen hennes mot min og takket Gud for at hun var der sammen med meg.

Men da hun gikk og la seg den kvelden, satte jeg meg under sitrontreet, åpnet en flaske hvit Rioja og prøvde desperat å stå imot den overveldende tristheten som jeg hadde følt de siste tre og en halv dagene, de siste tre og en halv månedene. De siste tre og et halvt årene.

Jeg klarte det ikke.

Jeg overga meg, der jeg lå på solsengen i mørket med en sølvgrå sengehimmel av stjerner over meg.

Tårene gled lydløst nedover ansiktet mitt og samlet seg i dammer i ørene mine.

Jeg hadde brukt hver penny jeg hadde for å komme meg hit, for jeg skulle søke tilflukt fra ham. Jeg hadde reddet Polly og meg selv – i det minste midlertidig, så hvorfor føltes det så trist og forferdelig?

Fordi et digert gap hadde åpnet seg i meg, et som ikke kunne fikses eller fylles igjen, ikke nå, kanskje aldri. Jeg kunne helle vin nedi, jeg kunne tenne en sigarett, men det ville aldri fylle gapet.

Desperat gransket jeg himmelen for stjerneskudd som kunne gi meg et ønske. Men den kvelden var det ingen.

NÅ 1. time

Klokken 09.00 To sykepleiere går forbi meg idet jeg kommer ned i første etasje.

«Så du journalistene utenfor i sted?» fnyser den ene.

«Og fotografene. For noen gribber.»

«De tilbød Lisa McCormack 50 pund for at hun skulle fortelle i hvilken tilstand likene var.»

Mens jeg desperat prøvde å unngå å forestille meg Emilys smerte, fulgte jeg etter dem gjennom svingdørene, mot skiltene som viste vei til utgangen. Som morgengryet hadde antydet, blir det en fargeløs dag her. Jeg vet ikke engang hvor her er, det deprimerende engelske landskapet jeg ser gjennom vinduene sier meg ingenting.

«Tok hun imot? Pengene, altså?»

«Joanne!» Den andre sykepleieren ler og dytter venninnen hardt i ribbeina. «Hva tror du?»

«Hva? Hun kunne ha blitt fristet! Vi kan ikke være engler, alle sammen.»

«Jeg synes de er noen svin.» Sykepleieren grøsser. Idet 19

de runder hjørnet mot en avdeling, byr hun Joanne et peppermyntedrops. «Vil du ha?»

Jeg er nødt til å trekke pusten. Jeg setter meg på en stol i korridoren og prøver å tenke, men jeg er så sliten og sjokkert, jeg klarer ikke å tenke klart. Jeg klemmer hodet i hendene mine, prøver å tvinge tilbake minner.

Frykt. Jeg husker frykt. Ren og uforfalsket: Jeg trodde jeg kom til å dø.

Jeg reiser meg og beveger meg mot utgangen.

Jeg skulle egentlig ikke vært her. Jeg skulle egentlig vært død. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at mitt liv er i fare. Og det viktigste er at jeg når frem til Polly før hennes liv også er det.

Jeg er nødt til å dra, å komme meg i trygghet før Sid når frem. For de vil uten tvil ringe Sid. Hvis de skjønner at jeg ikke er død. At liket på likhuset er Emily, ikke meg.

Hvor lang tid har jeg?

Jeg er ikke kledd for kulden der ute, tenker jeg, og jeg har ingen penger.

I enden av korridoren går en dør opp, i det store resepsjonsområdet snakker en tv med seg selv i et hjørne.

I aviskiosken ser jeg morgenavisene. Jeg leser en overskrift.

«FIRE DØDE I BRANN PÅ FOREST LODGE SPAHOTELL» Kroppen min prikker av kulde. Jeg tar opp avisen. Hånden min skjelver som hos en Parkinson-pasient. Jeg leser raskt gjennom artikkelen.

«Navnene på to av de døde etter brannen på spahotellet opplyses å være forretningsmannen Peter Graves og nattportieren Jeff Leigh. To hittil ikke navngitte kvinner 20

er trolig tredje og fjerde omkomne. Politiet håper å identifisere dem i dag.»

«Går det bra med deg?» Den feite jenta i aviskiosken ser bekymret på meg. Hun tar imot penger fra en mann for en sjokoladeplate, slipper dem ned i kassen. «Du ser litt skjelven ut.»

Hjernen min jobber på høygir. Mannen sier takk og går. Kassen må være full av penger. Jakken hennes henger over stolryggen.

«Jeg føler meg faktisk ikke helt bra,» sier jeg og legger en hånd på pannen. Jeg lyver egentlig ikke. «Kunne du hente noen til meg?»

Hun blåser seg opp som en rødstrupe i den mørkerøde genseren sin, tilfreds med at hun har blitt satt til å utføre slik en viktig oppgave. «Selvfølgelig, ta det bare med ro. Bare sett deg ned og hvil deg.»

«Tusen takk,» sier jeg svikefullt.

Hun skynder seg av gårde bortover korridoren. Jeg kikker meg rundt. Ved den store resepsjonsdisken sitter resepsjonisten i telefonen, femten meter unna, og enser meg ikke.

Raskt reiser jeg meg, åpner kassen og tar sedlene. Jeg skulle ønske hånden min kunne slutte å skjelve. Jeg tar den digre marineblå jakken av stolen og tar den på meg.

Merket sier at den er fra Evans, butikken for «store» kvinner. «Unnskyld,» mumler jeg ut i luften. Jeg kommer meg ut gjennom skyvedøren. Utenfor treffer kulden meg. Det er en te-bod på den andre siden av veien, en liten gruppe fotografer med kamera rundt halsen står samlet der, og røyker og ler. Jeg går veldig fort bort til drosjeholdeplassen og nærmest kaster meg inn i baksetet på den forreste drosjen.

21

«Kan du kjøre meg til nærmeste by, er du snill?» Det er så tungt å snakke, stemmen min er fortsatt knapt mer enn en hvisken. «Det kommer til å bli bedre,» hadde de lovet meg.

«Du er i en by, vennen min.» Sjåføren ser på meg som om jeg er gal. Jeg ser antakelig ut som om jeg har rømt fra galehuset. «Å,» sier jeg og ser bak meg. En tenåring med piggsveis og slåbrok i rullestol røyker som besatt ved døren, men bortsett fra det er det ingen som går inn eller kommer ut. «Selvfølgelig. Kan du da kjøre meg til nærmeste kjøpesenter, er du snill?»

Sjåføren sukker, som om jeg akkurat har bedt ham om å kjøre meg til Timbuktu.

«Vesken min ble stjålet,» opplyser jeg.

Han skrur opp radioen og starter bilen, uinteressert.

En tanke slår meg. «Forresten, kan du vente et øyeblikk?»

Jeg går ut og løper bort til fotografene ved teboden.

De ser en smule lattermilde på den sjuskete fremtoningen min, og på håret som står rett til værs. En av dem tilbyr meg en sigarett. «Nei,» sier jeg og rister på hodet.

«Jeg vil heller ha en kopp te. Har dere hørt nyheten?»

«Hvilken nyhet?» spør en med psoriasis. Noen bestiller en te til meg.

«Kona til den kunstneren. Han berømte. Sid Smith.»

«Han som laget all den religiøse pornoen? Og vant Booker-prisen?»

«Turner-prisen,» retter jeg åndsfraværende.

«Uansett,» sier han og klør den irriterte huden på halsen. «Hva med ham?»

22

«Kona hans er død. Laurie Smith. I brannen.» Jeg snur meg for å gå.

«Er hun? På spahotellet? Stakkars ku,» sier Flasstrynet. «Han dro det eldgamle trikset med henne, eller hva?»

«Gjorde han?» Jeg føler meg skjelven igjen.

«Stakk av med den sangerinnen.» Noen rekker meg en kopp te. «Hun mulattjenta. Smellvakker.»

«Vel, hun er død og borte nå.» Jeg tar imot teen. «Laurie Smith. Stakkars ku,» sier jeg meg enig.

Men de har mistet interessen for meg. De griper allerede etter mobilene sine, ringer nyhetsdesker og redaktører.

Jeg setter meg inn i bilen, varmer de kalde hendene mine på pappkoppen, lener meg tilbake et øyeblikk. Det er så mye jeg er nødt til å gjøre, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre først. Jeg er nødt til å snakke med moren min, forsikre meg om at Polly er i sikkerhet. Jeg er nødt til å få tak i klær, jeg er nødt til å snakke med Emily.

Jeg kan ikke snakke med Emily.

Skrekken kryper gjennom hodet mitt da det går opp for meg.

Jeg kan aldri mer snakke med Emily.

Bestevenninnen min er død, og jeg drepte henne. Det kunne jeg i alle fall like gjerne ha gjort. Indirekte eller ikke drepte jeg henne, for det skulle egentlig ha vært meg.