«De døde er ikke der de levende er. Fatt det, da.» «Jeg bryr meg ikke om hva du sier. Mamma blir her hos meg, i jorda.» «Slapp av nå. Alle venter på deg.» Når de ikke vil høre på meg, spiser jeg jord. Før spiste jeg den for min egen del, fordi jeg var sint, fordi det plagde dem og gjorde dem flaue. Jorda var skitten, sa de, den ville få magen min til å svulme opp, som på en frosk. «Kom deg opp. Gå og vask deg litt.» Senere begynte jeg å spise jord for andre som har noe de vil si. Andre, de som ikke er her lenger. «Hva er kirkegården til for? For å begrave folk. Kle på deg nå.» «Jeg bryr meg ikke om folk. Det er min mamma. Mamma blir her.» «Du ser ikke ut. Du har jo ikke fiksa håret engang.» Jeg ser meg rundt i rommet, treveggene mamma ville kle med murstein på innsiden. De avlange, grå blikkplatene i taket. Gulvet, 9
senga mi og den delen av rommet hvor hun pleide å sove, når fattern var slitsom. «Nå kommer det ikke til å ligge noen der», tenker jeg og legger puta over hodet. Det var mamma som fiksa håret mitt, mamma som klipte meg. «Vil du at vi skal slepe deg inn, eller? Ikke vær så barnslig. Skamme deg, skulle du, finne på så mye tull akkurat i dag.» Jeg spretter opp, håret mitt dekker nesten hele singleten, håret er en gardin som rekker helt ned til underbuksa. Jeg setter meg på huk. Jeg ser etter joggeskoene mine, buksa fra i går som sikkert ligger slengt noe sted. Men jeg sparer tårene, sparer dem til meg selv, til når jeg er alene, og et brennende raseri er det eneste jeg har igjen. For å komme meg til do må jeg gå ut av rommet. Jeg går gjennom huset mitt hvor folk svirrer rundt som fluer. Naboer som sladrer, røyker og prater piss. Walter har antagelig sagt skikkelig ifra. Nå er det ingen som får rikka på ham. Aldri mer mamma og meg. Jeg tar på meg buksa, stikker singleten nedi. Jeg knepper igjen, trekker glidelåsen opp mens jeg nistirrer på tanta mi. Kanskje hun vil slutte å mase så jævlig på meg en stund. Hvis jeg reiser meg nå, hvis jeg går ut av rommet og følger hendene som bærer liket i det kledet, er det bare fordi jeg er drittlei. Fordi jeg vil at de skal forsvinne. Walter blir ikke med. 10
Å stå taus og se henne falle ned i et åpent hull på gravlunden, ned på bunnen, der fattigfolkets graver er. Ingen gravsteiner, ingen bronse. En tørr munn som svelger henne, rett før sivet. Jorda er som snittet opp. Og jeg prøver å holde henne tilbake, alt jeg kan med armene mine, med denne kroppen som ikke engang dekker hullet i bredden. Men mamma faller likevel. Kraften min, så lite som jeg har, den forandrer ingenting. Jorda kapsler henne inn, akkurat som slagene fra fattern og der ligger jeg, klistret til bakken, like nær kroppen hennes som alltid, kroppen de tar fra meg, som de raner fra meg. Stemmene ber en bønn mens det pågår. Hvorfor gjør de det? Til slutt er det uansett bare den oppgravde jorda igjen. Aldri mer mamma og meg. Hun havner nedi. De dekker over henne. Med øret til bakken følger jeg med. Jeg kan fortsatt puste. Det trodde jeg ikke, jeg trodde ribbeina skulle synke inn i meg, stikke hull på lungene mine. Den dukker fortsatt opp i marerittene mine, lyden av det stedet, rester av smerte og stank. Selv sola forvirrer meg, den blør på den varmen huden. Og øynene svir som om noen har kastet syre i dem, de kjemper imot gråten. Smerten er en skitten og feberhet gulfarge, eller gråfarge, blikkgrå, sjukgrå. Smerten er det eneste som liksom aldri dør. Nå lar de deg ligge igjen her, mamma, uansett om jeg ikke vil. Uansett om hendene mine ikke lar dem så blir du igjen her. 11
Det er lite jeg kan gjøre, tror jeg, annet enn å spise jord herfra og håpe den ikke blir en fiende, den ukjente jorda fra en gravlund vi aldri har vært på før, verken mamma eller jeg. Hun blir her og jeg tar litt av denne jorda med i meg, for i det skjulte, i drømmene mine, å få vite. Jeg lukker øynene for å legge hendene på jorda som nettopp har blitt brukt for å dekke deg, mamma, og det blir mørkt. Jeg knytter nevene, griper tak og fører jorda til munnen. Kraften i jorda som sluker deg er mørk, den smaker som stammen på et tre. Jeg liker den, den trer fram, den lar meg se. Er det et lys jeg ser? Nei. Det er sola som tenner lyset i øynene mine og i huden. Som om jorda forgifter meg. De sier: «Reis deg, Jordmunn, opp med deg med én gang. Slipp henne, la henne dra.» Men jeg har fortsatt øynene lukket. Jeg kjemper imot hvor ekkelt det er å fortsette å spise jord. For det er ikke nok, jeg går ikke før jeg har sett, før jeg forstår. Noen sier: «Har dere ikke råd til kiste engang?» Og det tvinger meg til å åpne øynene. Mamma, du skal ned i hullet i et klede, nesten som en klut. Hvem skal snakke med meg nå? Jeg er ingenting uten deg, jeg vil ikke være. Vil jorda fortelle meg noe? Dette har den sagt allerede: Hun ble filleristet. Selv om jeg ikke kjenner slagene, kan jeg se dem. De rasende knyttnevene som synker inn i kjøttet, som små groper. Jeg ser pappa, han har like hender som meg, sterke 12
armer til knyttneven som satte seg fast i hjertet ditt og i kjøttet ditt, nesten som en krok. Og noe som begynner å renne vekk, som en elv. Du døde, mamma, revet vekk fra oss to. «Reis deg, Jordmunn, opp med deg nå. Slipp henne, la henne dra.»
Første del
1
Walter var ikke som tante, han var snill. Han satte seg på senga mi, lyttet, sa lite. Han ble ikke sinna de gangene jeg tok puta og sov på gulvet under senga hans, som om sengeramma og madrassen var taket i et hus som bare var kroppen min sitt. I timevis lå jeg der med meg selv. Ventet. Jeg hørte lydene i huset, hørte hvordan de vokste. Noen ganger spurte broren min meg om pappa. «Fattern», sa han bare. Han ville vite om han var tilbake, om jeg hadde støtt på ham igjen. «Jeg vet ingenting om pappa. Skal jeg spørre jorda?» «Nei», svarte Walter alltid da. «Det er ikke bra for deg, det der.» En ettermiddag ventet jeg til tante hadde gått for å kjøpe noe mat, og så gikk jeg ut. Jeg så etter Walter på naborommet. De hadde tatt ut den store senga. «Jeg er alene», tenkte jeg. «Hva hvis Walter og tante aldri kommer tilbake mer?» 17
Jeg gikk ut på kjøkkenet og åpnet en boks med erter. Jeg ville jo ikke kaste dem, så jeg tømte boksen utover bordet. En skummende væske spredte seg fra haugen på midten. Jeg fikk lyst til å spise, men nei. Magen måtte være tom. Jeg gikk for å hente en kniv og da jeg åpnet skuffen fikk jeg øye på flaskeåpneren til fattern. For å spørre jorda trengte jeg noe som var hans, og tante og Walter hadde slettet ham fra hjemmet vårt og fra livet mitt. Ikke engang senga hans lot de bli igjen. Jeg tok flaskeåpneren fra skuffen og ble stående og se på den. Så stakk jeg den glad i lomma på shortsen, som om det var en skatt jeg hadde funnet. Barbeint, med håret løst, flaskeåpneren i lomma, den tomme blikkboksen i én hånd og kniven i den andre, gikk jeg ut. Jeg satte meg på bakken, lot hånda gli over jorda, stakk kniven inn og trakk den til meg igjen. Jeg likte det. Jeg stakk den inn på ny, men denne gangen trakk jeg den ikke ut igjen, men forsøkte å bevege den, prøvde å åpne jorda opp, løsne den litt og litt. Jorda er sterk, men den lot meg gjøre det. Da den begynte å åpne seg la jeg hånda over og lukket. Jord inni knyttneven. Jeg la den i fanget på shortsen. Mens jeg løsnet jord med kniven og hånda, fortsatte jeg å samle jord i fanget. Etterpå tok jeg fatterns flaskeåpner fra lomma og stakk den ned i hullet. Rett opp og ned satte jeg den i midten, og knyttneve for knyttneve la jeg jorda tilbake, til den var helt dekket. Jeg børstet av hendene på shortsen og beina. Når jeg satt, rakk håret mitt helt ned til bakken. Det hadde samme farge som bakken jeg gikk på. Jeg ønsket at et eller annet småkryp ville komme fram for å 18
være sammen med meg, men det skjedde ikke. Likevel ventet jeg, jeg kikket på hendene mine, på beina og kniven. Og så tok jeg alt sammen, jord og flaskeåpner, og tenkte på siste gang jeg så fattern åpne en øl. Jeg fikk vondt av å tenke på det. Rasende stappet jeg alt sammen oppi erteboksen. Jeg reiste meg og gikk inn. Litt av ertesaften hadde rent ned på gulvet. Jeg trakk ut en stol og satte meg. Jeg holdt boksen i én hånd og den andre hadde håndflaten vendt opp mot himmelen. Jeg ville helle litt av jorda i den åpne hånda, men så kom hele innholdet samtidig, jord og flaskeåpner. Litt av jorda falt på gulvet. Resten førte jeg til munnen og spiste, med all den lysten jeg hadde til å se faren min igjen. Jeg fylte tunga, lukket munnen og prøvde å tygge. Jeg kunne kjenne hvordan jorda gikk fra å være noe jeg holdt i hånda, til å bli noe levende, som en jordvenn i meg, og jeg fortsatte å spise. Da det var tomt, var flaskeåpneren igjen. Jeg slikka den ren. Og da magen min var tung av jord, lukket jeg øynene. «Pappa lever», sa jeg til Walter og tante senere, da jeg oppdaget at de sto og så på meg. Jeg tenkte de kom til å bli glade, men nei. De sa ingenting. De hadde liksom fryst fast. Jeg løp og kastet meg rundt halsen på Walter. «Hva faen har du gjort, møkkaunge», sa tante og rev meg etter armen for å skille meg fra broren min. «Pappa lever, Walter», gjentok jeg mens hun halte meg bakover. 19
Broren min kom bort til meg igjen og tok meg i hånda. Han leide meg ut på badet, vasket beina mine med en svamp, lot krana stå åpen. Mens han vasket armene og hendene mine, fikk Walter meg til å love at jeg aldri mer skulle spise jord. Da jeg sverget, strøk broren min meg over hodet. Jeg visste aldri om det var han som var høyest, eller om det var sånn at jeg ble mindre når han holdt hånda på meg. «Sånn, puss tenna dine nå», så han og lot meg bli alene igjen på badet. Jeg så meg selv i speilet og smilte: tennene mine var svarte av jord. Jeg husket pappa som røykte røyken sin, lukta og mørket inni munnen hans, og så tenkte jeg at de ville glemme ham og at kanskje det var best. Jeg skrudde på krana igjen, stakk børsten under strålen, tok på litt tannkrem, fuktet alt og begynte å pusse. Jeg gikk tilbake på kjøkkenet, jeg ville prøve en siste gang: «Broren din lever.» Tante snudde seg og så rasende på meg. Fra lomma på jeansen tok hun fram røykpakka. «Grisunge. Hvis jeg ser deg spise jord én gang til, svir jeg tunga di med lighteren.» Det skremte meg sånn at en stund turte jeg ikke engang å tråkke på jord, og jeg prøvde å huske at jeg aldri måtte gå ut barbeint. Hvis jeg fikk lyst til å spise jord, spiste jeg heller maten skikkelig varm, sånn den var når tante nettopp hadde tatt den av gasskomfyren. Jeg blåste ikke. Jeg fylte munnen og kjente hvordan huden i ganen boblet seg. Tunga svidde sånn at jeg måtte drikke glass på glass med vann. Jeg fylte magen og da hadde jeg 20
ikke lyst på jord lenger. Neste dag spiste jeg nesten ikke noe og kunne omtrent ikke snakke. Med tiden sluttet de å plage meg på skolen. Nå var det ikke lenger jord i sekken min som skitnet til skolebøkene til lyden av undertrykt latter. Ingen kjekspapir heller, de jeg likte så godt, men ikke hadde råd til å kjøpe, fulle av jord på pulten min. Bare ett og annet blikk, og mye stillhet. Og uten jorda gikk alt helt perfekt. Helt til frøken Ana ikke kom tilbake.
2
De hadde let t etter henne ved sivet, sa de. Ikke jeg. Jeg så på hjørnet i skolegården, der hun pleide og stå og følge med når Walter og de andre gutta spilte fotball. Hun ville passe på at ingen av dem klatret opp i treet innerst i skolegården, for derfra kunne man falle ned. Jeg ventet. Og da politiet sluttet å lete etter henne ved sivet og de små husene langs bekken, lette jeg etter henne i utkanten av skolegården, i jorda der hun stilte seg i de pene støvlettene sine for å følge med på oss mens vi lekte. Jeg hadde ikke lyst og jeg visste ikke om jeg fortsatt kunne se, men jeg lot hendene gli over jorda og tenkte på at hun ikke kom tilbake. Jeg ville ikke miste henne. Jeg tenkte på frøken Ana i live. På frøken Ana som ler. Da knyttet jeg neven og forsøkte å få noe av henne inn i hånda, inn i munnen min. Selv om alle sier at den hvite skoleuniformen er så pen, har 22
jeg alltid syntes den er dritt. Den blir så møkkete. Den ble full av jord ved nevene. Den ble skikkelig ekkel på halsen og foran. På vei hjem tenkte jeg på tante med røyken og lighterne sine. Da jeg kom hjem tok jeg skoleuniformen av meg, krølla den sammen og gjemte den mellom plantene ute. Jeg sa til tante at jeg hadde mistet den på skolen, at jeg ble bedt om å ta den av i gymmen. «Hør her, frøken, nå begynner jeg å bli lei,» svarte hun. «Jeg er her for å passe på dere fordi mora deres døde, fordi broren min ikke er her, men dere hører jo ikke etter.» Hun fortsatte å lage mat på kjøkkenet og nå visste jeg ikke lenger om det var meg hun snakket til, eller om hun snakket for å høre sin egen stemme: «Jeg liker ikke unger, det har jeg aldri gjort.» Jeg gikk og satte meg ved bordet til det gikk over. Etter en stund kom Walter og satte seg sammen med meg. Når Walter var sliten satt han og skrevde med beina godt fra hverandre. Tante kom ut fra kjøkkenet med en gryte. «Hent tallerkenene», sa hun til Walter. «Og du, tre glass og tre gafler.» Da vi skulle til å reise oss, la tante hånda på håndleddet mitt og sa: «Én gang til at dere gir blaffen i det jeg sier, så er det slutt. Forstått?» «Hun som sitter og tegner ved vinduet der, kom hit,» sa vakta på skolen neste dag. De ville snakke med meg. Jeg sa ikke et ord. 23
Jeg visste at det var trøbbel i vente. Jeg grep tegninga med begge hender og fulgte etter ham til rektors kontor. Alle så på meg. Tante var der. Hun skjønte ingenting. Hun hadde kommet for å få tilbake skoleuniformen jeg hadde mistet. «Hva er det?» sa jeg til henne. «Hvorfor ser du sånn på meg?» Det var siste gang hun så på meg, for da de fikk se tegninga glemte de meg, både hun og rektor. Den var av frøken Ana, med ansiktet sånn som jeg husket henne, men ikke som når hun var på skolen. Jeg hadde tegnet henne slik jorda hadde vist meg henne: naken, med spredte bein, litt bøyd ut til sidene, det fikk kroppen hennes til å se mindre ut, som en liten frosk. Og hendene bak ryggen, bundet til en av innhegningsstolpene hvor det var malt «Byggvarer Panda» med store bokstaver. «Hva faen tenkte du på, spise jord foran hele skolen på den måten?» sa tante da vi kom hjem etterpå, før hun ga meg en lusing. Da de fant liket av frøken Ana på området til Byggvarer Panda neste dag, dro tante. Det var siste gang vi hørte noe fra henne.
3
Jeg gikk ikke på skolen lenger. Nå var det Walter og vennene hans som kom og gikk, og meg. Halve dagen lå jeg enten i senga eller på sofaen rett ved døra. Broren min hadde skaffet seg jobb på et bilverksted. Noen ganger når han var på vei til jobb, lå jeg i den sofaen. Og når han kom tilbake, lå jeg fortsatt der og stirret på tærne mine. Jeg tenkte: «Hvorfor, hvorfor snakker jorda til meg?» Walter sa aldri noe. Han kom hjem med noe et eller annet til lunsj, som vi spiste sammen før han dro tilbake på verkstedet. Han var bekymret over at jeg hadde sluttet på skolen, men det var ikke stort annet han kunne gjøre, enn å bekymre seg. I nabolaget vårt hadde halvparten av ungene sluttet. Men jeg verken jobbet eller hadde blitt gravid. Det eneste jeg gjorde var å ligge der og noen ganger tok jeg en runde med feiekosten i huset, for å unngå invasjon av noe, selv om jeg ikke visste akkurat hva. Vennene til Walter var de eneste som besøkte oss. 25
Da han hadde jobbet i fem måneder, kjøpte broren min seg Playstation og hver eneste helg var det fest: venner, Playstation og pizza. TV hadde vi allerede, men vi hadde mistet kabel-TV. Vi kobla oss aldri til igjen, så den funka bare på TV-spill. Det var én eneste ting de brydde seg om ellers: fotball. Så når det var kamp dro alle gutta til Hernán for å se på og jeg ble igjen hjemme alene. Hernán var den eneste av vennene til broren min som ga meg oppmerksomhet. Han begynte å ta med musikk til meg, pirat-CD-er som han også spilte på Playstationen. «Hei», sa jeg til ham og «takk», men det var omtrent alt jeg sa og et par ganger kom han med: «Med musikk er du aldri alene.» Jeg hadde problemer med å sove. Siden jeg ikke gjorde noe som helst, sovnet jeg flere ganger i løpet av dagen, og ble liggende våken hele natta med vidåpne øyne og vri på meg, gruble. Jeg begynte å ta øl fra kjøleskapet, tok korken av og drakk. Flaskeåpneren til fattern – det eneste jeg hadde etter ham – som han hadde spart på til meg, den lå alltid i en av lommene mine. Ølen var som omfavnelsen fra et pledd som dekte hele meg, særlig hodet. Fattern så jeg bare i én og annen drøm. Da våknet jeg og fikk ikke sove igjen, så jeg satte på musikken jeg fikk, til jeg hadde hørt den i stykker. Jeg hadde en stabel på tolv CD-er. Halvparten sto det «samle-CD» på, og på omslaget hadde de en eller annen dame i tanga. Jeg ble sittende og se på dem, men satte på en av de andre. Jeg likte dem bedre. Når det ikke var mer øl igjen, fortsatte bare musikken og jeg sovnet. Walter merket det aldri, for jeg drakk aldri sammen med dem. 26
Men en morgen fant han meg mens jeg lå og sov med to flasker som hadde veltet ved sofabeinet. Broren min ble ikke sint. «Jeg lar deg være mye alene», sa han og satte seg hos meg. Jeg hadde dødsvondt i hodet. Jeg var fortsatt svimmel da han vekket meg, jeg måtte beregne hvert skritt ut på badet, og jeg måtte kaste opp, som om noen strupte magen min. Vi ble sittende og snakke ganske lenge. Han fortalte hva han hadde funnet på kvelden i forveien og jeg følte at jeg omtrent ikke hadde noe å fortelle, men jeg likte at Walter var der sammen med meg. Jeg hadde ikke en familie, jeg hadde Walter. Et par timer satt vi i sofaen, til vi hørte klapping. Det var noen som sto bak gjerdet rundt eiendommen vår og ropte. Det var ikke mulig å se hvem det var, så vi gikk ut begge to. Det var lenge siden sist jeg gikk barbeint ute. Den kjølige jorda og fukten på føttene mine gjorde meg bedre enn hundre ansiktsvasker. Da vi kom nærmere, sa dama som hadde klappet: «Jeg har kommet for å be om noe.» Broren min og jeg så på hverandre, og hodet mitt eksploderte igjen, som om stemmen hennes var enda en øl. Ingen av oss rørte oss og det virka ikke som hun ville gå. Hun var en elegant kledd dame. «Lukk opp for henne», sa jeg til Walter og broren min gikk forbi meg for å låse opp hengelåsen. «Be om hva da?» spurte jeg dama da hun kom innafor. «Hjelp. Jeg har kommet for å be deg om hjelp.» 27
Vi gikk inn. Hele huset var en svinesti. Det var så mørkt at det lignet hulen til et eller annet kryp, men det var som om dama ikke så annet enn meg. Uten et ord satte hun seg. Hun ventet, som om det å sitte foran oss var ledd i noe viktig hun hadde kommet for å gjøre. Da broren min gikk ut på kjøkkenet for å sette over vannkjelen, spurte hun meg: «Er du synsk?» Hun sa det med lav stemme, som om det var en hemmelighet. «Nei.» «Ikke lyv. Er du synsk?» «For en slitsom kjerring!» tenkte jeg. Jeg likte henne ikke, men spørsmålet hennes tvang meg til å tenke på meg selv. Jeg hadde aldri tenkt at det var å være synsk, det jeg gjorde. Å være synsk var noe rart, som å tro at et bestemt tall kommer i lotto. Det har ingenting med å lukke øynene å gjøre, og stå foran et nakent lik på bakken. «Nei. Jeg så ting før, men ikke nå lenger.» «Har du prøvd, da?» Akkurat da kom Walter tilbake, så jeg svarte ikke. Hvordan visste hun om oss? Men dama holdt ikke munn. Hun sa at hun trengte vår hjelp, for hun hadde hørt at her, i dette huset, bor det noen som kan se, og hun hadde penger og var rede til å betale rikelig. «Vi trenger ikke penger», svarte jeg. «Men jeg trenger deg.» Hernán dyttet døra opp foran seg og kom brasende inn. Vi 28
hadde ikke satt låsen tilbake på gjerdet igjen, så han tok seg inn på egenhånd. Han hadde bare med seg én cd. Tanken på at han skulle høre dama si det med synsk igjen, ga meg panikk. Jeg ble stående som lammet og Walter kastet henne ut, som om han opplevde det samme. Før hun gikk satte dama seg på huk, rettet opp de to tomflaskene som hadde veltet ved siden av sofaen og sa: «Frøken, når du inntar så mye dritt bare fordi, hvorfor kan du ikke spise jord når noen trenger det? Jeg fikk lyst til å banke henne opp, men jeg rørte meg ikke. Hernán ville jeg ikke se på engang. Mens jeg så dama krysse eiendommen vår på vei ut, trakk jeg pusten dypt og slapp den langsomt ut igjen, all lufta, til jeg var helt tom. Da Walter satte låsen tilbake på gjerdet, pustet jeg lettet ut. Hernán hadde lagt cd-en i Playstationen. Så begynte musikken.