"Fangstmann Georg Nilsens liv og skjebne" av Tore Sørensen

Artikler fra www.polarhistorie.no

Fangstmann Georg Nilsens liv og skjebne Av Tore Sørensen I to innlegg i Svalbardposten tidlig i 1993 ble det etterlyst opplysninger om fangstmann Georg Nilsen, som forsvant sporløst ved Krossfjorden på Svalbard i desember 1921, og om funnet av skjelettrester, et gevær og annet som ble gjort ved Kapp Guissez ved innløpet til fjorden i 1965. Etter disse funnene mente de fleste at gåten om fangstmannens forsvinning endelig var løst.

Barndom og oppvekst Jeg visste ikke noe om disse tingene, men fattet interesse for saken og ga meg i kast med kildeundersøkelser. I en artikkel i Svalbardposten senere samme år presenterte jeg det jeg hadde «gravd frem». Artikkelen gjengis her i noe omskrevet form.

Georg Nikolai Alfin Nilsen ble født 3. september 1893 på Bjørkenes i Ramfjord innenfor Tromsø. Moren var 26 år gamle Magdalene Henrikke Johannesen, som selv var født på gården. Hun var ugift, og oppga den to år eldre Nils Andreas Pedersen fra Tønsvika nord i Tromsøysundet som far til barnet.

Senere på nittitallet jobbet Magdalene som tjenestepike i Tromsø. Det er grunn til å tro at hun hadde sønnen hos seg da. Det sto ikke bra til med henne, hun hadde fått tuberkulose og var avhengig av fattigunderstøttelse. 20. oktober 1898 døde hun, og Georg ble morløs i en alder av bare fem år.

Folketellingen i 1900 viser at Georg Nilsen da bodde i Tønsvika sammen med faren, som var ugift fisker. De to holdt til på gården til farbroren Laurits Pedersen. Faren flyttet like etter til Finnmark, men Georg ble igjen hos onkelen og vokste opp der. Da han ble konfirmert i 1908, hadde han imidlertid havnet hos slektninger i Glimma sør på Ringvassøya.

Dette «for ikkje å gå å gå å trø ner dørstokkan i Tønsvika,» som jeg vet det ble sagt. Alt på denne tiden begynte han å reise på fiske sammen med de voksne karene fra stedet.

Article from www.polarhistorie.no

Trapper Georg Nilsen’s Life and Destiny

By Tore Sørensen In two posts in “Svalbard Post” in early 1993, there was information about trapper Georg Nilsen, who disappeared without a trace from Krossfjord (fjord) in Svalbard in Dec. 1921, and about the discovery of skeletal remains, a gun and other that was done in Kapp Guissez (cape) at the inlet to the fjord in 1965. After these findings, most people thought that the riddle of the trapper was finally resolved.

Childhood and Upbringing I knew nothing about these things but became interested in this case and kicked up by some source researches. In an article in Svalbard Post later that year, I presented what I had “dug out”. The article is rendered here in somehow rewritten form.

Georg Nikolai Alfin Nilsen was born on 3. Sep. 1893 in Bjørkenes in Ramfjord within Tromsø. The mother is 26-yearold Magdalene Henrikke Johannesen, who herself was born in the farm. She was ummarried, and the 2-year-older Nils Andreas Pedersen from Tønsvika, north of Tromsø Strait as father to the child.

Later in the 90’s, Magdalene worked as a maid in Tromsø. There’s reason to believe she had a son. It wasn’t good for her. She had had tuberculosis and relied on poverty support. On 20. Oct. 1898, she passed away and Georg became motherless at the age of just five.

The population census in 1900 shows that Georg Nilsen lived in Tønsvika with his father, who was unmarried fisherman. The two remained in the farm of uncle Laurits Pedersen. The father moved straight to Finnmark, but Georg remained by his uncle and grew up there. However, when he was confirmed in 1908, he had joined relatives in Glimma south of Ringvassøya (island). This “because I can’t go through the doorstep in Tønsvika,” as I know was said. All at this time he began to go fishing along with the grown-ups from the area.

在1993年初的《斯瓦爾巴郵報》有兩篇刊文，記載了1921年12月獵捕人Georg Nilsen在斯瓦爾巴的Krossfjord（峽灣）離奇 失蹤、以及1965年在峽灣口的Kapp Guissez（岬）所發現的骨骸、一把來福槍及其他物品。此次的尋獲也讓多數人因而認 定、圍繞著那位獵捕人的謎團終於得以解開。

Den første overvintringen Georg Nilsen giftet seg aldri. Som voksen var han på sommerfangst noen turer, før han i 1920 ble overtalt av Arthur Oxaas til å ta hyre på en fangstovervintring på Spitsbergen.

Ekspedisjonen, som besto av åtte mann, ble rikelig utrustet av grosserer Hans Jensen og kjøpmann Johan Hagerup i Tromsø. Oxaas skulle dra med skipet M/S «Trio»; i slutten av juli 1920 var alt klart for avreise, og den søkklastede skøyta la ut fra Tromsø. Kursen ble satt til nordvest- og nordsiden av landet. Nilsen var en dyktig maskinist. Han hadde ansvaret for at motoren hamret og gikk under overfarten.

Mennene delte seg i fire fangstpartier: Anton Einarsen og Vainö Johansson skulle holde til på Gråhuken, Alfred Johansen og Efraim Hansson på Roosneset, Georg Bjørnnes og William Oxaas på Flathuken og Arthur Oxaas og Georg Nilsen i Virgohamna på Danskøya. M/S «Trio» ble fortøyd innerst i Virgohamna.

Arthur Oxaas ga Georg Nilsen god attest etter fangstsesongen og vinteroppholdet på Danskøya: Han var en netthendt, iherdig og arbeidsom kar, og ikke minst var han god å ha når det gjaldt å ta et krafttak for å berge skøyta under de mange vanskelighetene som storm og uvær forårsaket.

Ekspedisjonen hadde atskillig med proviant igjen etter endt sesong, og Oxaas bestemte seg for å ta en ny overvintring. Alle karene sa seg straks villige til å være med på dette. De dro rundt med M/S «Trio» og gjorde klart på fangststasjonene, og ble deretter liggende i Ny-Ålesund å vente på en del forsyninger som skulle komme fra Tromsø. Ventetiden benyttet Arthur Oxaas, Alfred Johansen og Georg Nilsen til å ta seg en Tromsø-tur med S/S «Verdande». De to sistnevnte tok seg jobb i byen og trakk seg fra videre deltakelse.

Oxaas reiste nordover med to nye mann.

The First Overwintering (trapping) Georg Nilsen never got married. As a grown-up he was in some summering (trapping) trips before he was persuaded by Arthur Oxaas in 1920 to get hired in an overwintering trapping in Spitsbergen. The expedition, consisted of 8 men, was extensively equipped by wholesaler Hans Jensen and merchant Johan Hagerup in Tromsø.

Oxaas was to go with the Ship M/S “Trio”; by the end of Jul. 1920, everything is ready for departure, and the hollowloaded fishing smack set out from Tromsø. The course was set to NW and N of the country. Nilsen was a skilled machinist. He was in charge of the engine hammering during the transfer.

The men divided into four trapping parties: Anton Einarsen and Vainö Johannson should hold on Gråhuken (corner), Alfred Johansen and Efraim Hansson to Roosneset (headland), Georg Bjørnnes and William Oxaas to Flathuken (corner) and Arthur Oxaas and Georg Nilsen in Virgohamna (port) on Danskøya (island). M/S “Trio” was moored at the innermost of Virgohamna.

Arthur Oxaas gave Georg Nilsen a good attestation after the trapping season and winter stay in Danskøya: He was a deft, strenuous and diligent guy, and especially he was good when it came to make concerted efforts to salvage the fishing smake under those many difficulties that storms and tempest caused.

The expedition had a considerable amount of supplies remaining after the end of the season, and Oxaas decided to take a new overwintering. All guys immediately agreed to take part in this. They went around with M/S “Trio” and cleared the trapping station, and they stayed in Ny-Ålesund and waited for some supplies coming from Tromsø. In waiting time Arthur Oxaas, Alfred Johansen and Georg Nilsen took a Tromsø tour with S/S “Verdande”. The latter two took a job in the city and withdrew from further participation. Oxaas traveled north with two new men.

Overvintringstur til Krossfjorden Den første overvintringen må likevel ha gitt mersmak for Georg Nilsen. Han skaffet seg egen utrustning og reiste senere på året opp til Spitsbergen igjen. Han ville fangste i Krossfjorden og bruke Camp Zoe ved Tinayrebukta som hovedstasjon. Hytta var blitt oppført i 1911 av Henry Rudi på oppdrag fra Ernest Mansfield/The Northern Exploration Company.

På vei nordover var han innom den norske geofysiske stasjonen på Kvadehuken ved innløpet til Kongsfjorden, som hadde blitt etablert i 1920 (nedlagt 1924). Bestyrer var tyskeren dr. Otto Stoll. Det ble avtalt at Nilsen skulle komme og feire jul sammen med karene på stasjonen. Dersom man ikke så noe til ham da, eller i hvert fall midtvinters, skulle folk fra stasjonen prøve å få satt seg i kontakt med ham.

Oktober kom, og Nilsen dro videre innover mot Krossfjorden. Han var kjent som en nøysom og stødig kar som gjerne holdt seg for seg selv. Han var en flink skytter, og selv om utrustningen ikke var den beste, regnet alle med at han skulle klare seg godt alene.

Julen kom, og ingen Georg Nilsen dukket opp på stasjonen. Ukene gikk. Ingen Georg. Stasjonsfolkene begynte å frykte at noe kunne være galt.

Overwintering Trip to Krossfjorden However, the first overwintering must have given Georg Nilsen a taste for more. He acquired his own equipment and traveled again to Spitsbergen later in the year. He would have trapped in Krossfjorden and used Camp Zoe at Tinayrebukta (bay) a s the main station. The cabin was listed in 1911 by Henry Rudi on behalf of Ernest Mansfield/ The Northern Exploration Company.

On the way north, he entered the Norwegian geophysical station in Kvadehuken (corner) at the entrance of Kongsfjorden, which had been established in 1920 (closed in 1924). The manager was German Dr. Otto Stoll. It was agreed that Nilsen would come and celebrate Christmas with the guys at the station. If no one saw him then, or at least mid-winter, people from the station would try to get in touch with him.

October came, and Nilsen went further inwards toward Krossfjorden. He was known as a fussy and steady guy who gladly kept himself. He was a clever shooter, and even though the equipment wasn’t the best, everyone considered he would survive well alone.

Christmas came, and Georg Nilsen didn’t appear at the station. Weeks passed. No Georg. The station people began to fear that something might be wrong.

Hjelpeekspedisjon 21. februar 1922 satte to av mennene på Kvadehuken, assistent Torgeir Møkleby (36) og stuert Harald Simonsen (27) over fjorden i en treroms robåt på 12–14 fot for å se etter Nilsen.

Etter tre uker var de to fortsatt ikke kommet tilbake. Stoll var meget bekymret, og gikk til gruveanlegget i Ny-Ålesund (Kings Bay Kull Comp. A/S) og fortalte om situasjonen.

Selskapet besluttet da å sende ut en hjelpeekspedisjon. Værforholdene gjorde at den ikke kom av gårde før 21. mars. Fire mann dro. Etter fire dager vendte de tilbake uten å ha sett noe til de savnede mennene. De kunne imidlertid fortelle at de hadde funnet en beskjed i hytta på Camp Zoe om at Georg Nilsen hadde gitt seg i vei derfra 12. desember for å feire jul på Kvadehuken.

I en senere innberetning fra Stoll heter det blant annet: «Denne ekspedition hadde i virkeligheten yderst vanskelige veirforhold at kjæmpe med, sterk kuling fra nordvest og 20 graders kulde. De naadde allikevel Cap Guis og Cap Zoe, hvor de fandt Nilsens dagbok. Det fremgaar av denne, at Nilsen den 12te december var gaat til Kings Bay. Han maatte da gaa over fjord-isen, da de ytre dele av Cross Bay paa den tid var helt aapne, og da det praktisk talt er ufremkommelig for en over land, er det sandsynlig, at han paa denne tur er gaat gjennem fjordisen i de indre eller midtre dele av Cross Bay.»

Relief Expedition On 21. Feb. 1922, two of the men in Kvadehuken, assistant Torgeir Møkleby (36) and steward Harald Simonsen (27) crossed the fjords in a three-row rowboat at 12-14 feet to look for Nilsen. After three weeks, the two still hadn’t returned. Stoll was very concerned and went to the mining plant in Ny-Ålesund (Kings Bay Kull Comp. A/S) and told about the situation. The company then decided to send out a rescue party. The weather conditions didn’t make it happen until 21. Mar. Four men left. After four days, they returned without having seen any of the missing men.

However, they could tell that they found a message in the cabin at Camp Zoe, that Georg Nilsen had left his way from 12. Dec. to celebrate Christmas in Kvadehuken.

In a later report from Stoll stated the following: “This expedition had, in reality, extremely difficult weather conditions to fight with, strong gale from NW and 20 degree below zero. They nevertheless reached Camp Guis and Camp Zoe, where they found Nilsen’s diary. It appears from this that Nilsen on 12. Dec. was going to Kings Bay. He had to go over the fjord ice, as the outer parts of Cross Bay at that time were completely open, and it’s practically impossible for an overland, it’s likely that on this trip he went through the fjord ice in the inner or middle parts of Cross Bay.”

Tragedier Man anså etter dette Georg Nilsen som forulykket. En hjelpe-ekspedisjon fra Tromsø med M/K «Foca» fant heller ikke de to andre mennene. Først i juni 1923 ble likene deres funnet i Kobbefjorden helt nord på Danskøya av marinefartøyet «Farm». Av dagbøker mennene hadde ført, fremgikk det at de hadde rodd seg fast i sørpeis i Kongsfjorden allerede første dagen. De var havnet i en lumsk felle, og kunne ikke gjøre noe for å komme seg løs. I rykk og napp ble de så ført med sørpeflaket nordover, inntil de tjuefem døgn senere drev i land i Kobbefjorden. Uheldigvis hadde de ikke satt opp noen form for markering da M/K «Foca» passerte stedet på sin leting. De var ennå i live da, men lå i en snøhule, og det var umulig å oppdage dem. De hadde gjennomlevd et nesten fire måneder langt helvete da de til slutt måtte gi tapt i juni 1922.

Men tragedien var ikke slutt med dette. Da bestyrer Stoll på Kvadehuken ble fortalt om funnet av Møkleby og Simonsen, og fikk dagbøkene til gjennomsyn, tok han seg så nær av ulykken at han tok sitt eget liv med gift. Verkslegen i Ny-Ålesund prøvde alt for å redde ham – men forgjeves – 30. juni 1923 døde Otto Stoll. Man må i sannhet si at Georg Nilsens overvintringstur til Krossfjorden hadde kostet dyrt.

Teoriene omkring den forsvunne fangstmannen var mange. Han kunne ha gått gjennom fjordisen og druknet. Han kunne ha forsvunnet i en av Blomstrandbreens utallige sprekker.

Og så videre. At han skulle ha blitt tatt av isbjørn, ble ikke holdt for særlig sannsynlig.

Tragedies It was considerd that Georg Nilsen as casualty. A relief expedition from Tromsø with M/K “Foca” also didn’t find the other two men. Only in Jun. 1923 their bodies were found in Kobbefjorden, very north of Danskøya by marine vessel “Farm”. From the diaries the men had brought, it appeared that they had rows stuck in brash ice in Kongsfjorden the first day. They had ended up in a lumpy trap and couldn’t do anything to get rid of. In jerk and nap they were taken northwards with slush floe, until twenty-five days later they landed in Kobbefjorden. Unfortunately, they hadn’t set up any kind of mark when M/K “Foca” passed the spot on its exploration. They had experienced a nearly four months long hell then they finally had to give up in Jun. 1922.

But the tragedy didn’t end up with this. When Stoll in Kvadehuken was told about the discovery of Møkleby and Simonsen, and got the diaries to review, that took him so close to the accident that he took his own life with poison.

The plant doctor in Ny-Ålesund tried everything to save him – but in vain – Otto Stoll died on 30. Jun. 1923. One must say that Georg Nilsen’s overwintering trip to Krossfjorden had costed too much.

The theories about the missing trapper were numerous. He could have gone through the fjord ice and drowned. He could have disappeared in one of Blomstrandbreen’s (glacier) countless cracks. And so on. That he should have taken by polar bears was not held particularly likely.

Skjelettrester funnet ved Kapp Guissez Sommeren 1965 oppholdt en svensk vitenskapelig ekspedisjon (TVM-ekspedisjonen) seg i området ved Krossfjorden. Åtte av ekspedisjonens medlemmer kom noe senere enn de øvrige, i første omgang til Ny-Ålesund, og ble hentet der med et par mindre båter. Været var bra, men etter kort tid begynte det å blåse opp, og de små farkostene måtte søke nødhavn like nord for Blomstrandbreen.

Noen av folkene var utålmodige og begynte å gå til fots mot leiren i Krossfjorden. Etter å ha gått halve strekningen, til litt forbi Kapp Guissez på sørsiden av fjordmunningen, fant de plutselig et gammelt gevær, en Krag-Jørgensen 1916-modell. I kammeret satt det fast en patron, bare delvis inne. Like ved lå kraniet og andre beinrester etter et menneske, fragmenter av klær, en kniv, en bambusstav og 10 patroner. Én patron var avfyrt, én uavfyrt, men med merke etter tennålen. De andre var uavfyrte. Disse funnene, og også et par ski som ble funnet ved Kapp Guissez våren 1922, ble nå satt i forbindelse med den forsvunne Georg Nilsen. Politiet i Tromsø fikk oppgitt registreringsnummeret på geværet, som berodde hos Sysselmannen på Svalbard, og startet etterforskning. Geværet havnet senere på Svalbard Museum, der det befinner seg den dag i dag.

Skeletal Remains Found in Kapp Guissez In the summer of 1965 a Swedish scientific expedition (TVM-Expeditions) stayed in the region of Krossfjorden.

Eight of the expedition members came somehow later than the others, initially to Ny-Ålesund, and were picked up there with a couple of smaller boats. The weather was good, but soon it began to blow up, and the small vessels had to search for a port of refuge just north of Blomstrandbreen.

Some of the guys were impatient and began to walk on foot to the camp in Krossfjorden. After walking halfway, a bit past Kapp Guissez on the south side of the mouth of the fjord, they suddenly found an old gun, a Krag-Jørgensen 1916-model. In the chamber there was a stuck cartridge, only partially inside. Nearby lay the skull and other bones after a human being, fragments of clothes, a knife, a bamboo pole and 10 cartridges. One cartridge was fired, one unfired, but with a mark of the firing pin. The other were unfired. These findings, and also a pair of skis found in Kapp Guissez in the spring of 1922, were now connected with that missing Georg Nilsen. The police in Tromsø were given the registration number on the gun, which was due to the Governor of Svalbard, and started investigation.

The gun ended later in Svalbard museum, where it is today.

Dramatisk rekonstruksjon i Nordlys Faksimile: Nordlys 20. august 1965 20. august 1965 slo avisen Nordlys saken opp på førstesiden: «Drama fra 20-årene rulles opp på Svalbard. Kamp med bjørn endte ung fangstmanns liv» – ledsaget av et bilde av kraniet som var blitt funnet. Det dramaet man mente hadde utspunnet seg, ble forsøkt rekonstruert på denne måten: «Omkring en kilometer fra fangsthytta [på Kapp Guissez], like ved en bekk som renner ned fra breene mellom Grimalditoppen og Olsson-fjellet, møtte imidlertid Nilsen sin siste bjørn. Kanskje hadde ikke fangstmannen ventet å møte noen bjørn på dette stedet, men i alle fall hadde han geværet klart. Kanskje takket han også skjebnen for byttet som var sendt i hans veg.

Han fikk opp geværet og fyrte av det første skuddet. Kanskje var avstanden for lang, kanskje var fangstmannen for ivrig. Skuddet var nemlig ikke dødelig. Kanskje ble bjørnen såret, noe som fikk den til å angripe jegeren. Nilsen som sikkert hadde vært ute for lignende tidligere, skjøv rolig en ny patron inn i løpet. Nå ventet han også så lenge at bjørnen var kommet på sikkert skuddhold, før han fyrte løs.

Men skuddet uteble. Enten geværet eller patronen fungerte ikke. I dette øyeblikk må fangstmannen ha forstått at nå sto det om livet. Han fikk ut patronen som hadde klikket og førte en ny inn i løpet. Men da må han allerede ha kjent flåsingen av bjørnen i ansiktet, for lenger kom han ikke. Det tredje skuddet ble aldri løst.»

Dagen etter følger Nordlys opp med et bilde av patronene som var blitt funnet, og en uttalelse fra Henry Rudi om at «det må være nokså klart at det er fangstmannen Georg Nilsen som er funnet. Rart er det etter så mange år å få visshet om hva som har skjedd med ham». Rudi hadde for øvrig selv overvintret tre ganger i hytta på Camp Zoe.

Dramatic Reconstruction in “Nordlys (Northern Lights)” Facsimile: Nordlys 20. Aug. 1965 On 20. Aug. 1965, the newspaper Nordlys settled the case on the first page: “Drama from 20’s rolled up in Svalbard.

Fight with bear ended young trapper’s life” – accompanied by a picture of the skull that had been found. The drama that was thought to have spilled out, was attempted reconstructed this way: “About one kilometer from the trapper’s cabin [in Kapp Guissez], next to a stream that flows down from the glacier between Grimalditoppen (peak) and Olsson-fjellet (mountain), Nilsen met his last bear. Perhaps the trapper hadn’t expected to meet any bears in the place, but at least he had his gun ready. Perhaps he also thanked that the fate of prey was sent in his way.

He got up the gun and fired the first shot. Perhaps the distance was too long, perhaps the trapper was too keen.

The shot was in fat not fatal. Perhaps the bear was injured, which caused it to attack the hunter. Nilsen, who had surely been looking for a similar one before, pushed quietly a new cartridge into the barrel. Now he also waited so long that the bear had come within the shooting range before he fired.

But the shot failed. Either the gun or cartridge didn’t work. At this moment, the trapper must have understood that it was about life. He got out the cartridge that had snapped and brought a new into the course. But then he must already have known the touch of the bear in his face, for longer he didn’t come. The third shot were never resolved.”

The following day, Nordlys followed a picture of the cartridge that had been found, and a statement by Henry Rudi that “it must be quite clear that it’s the trapper Georg Nilsen that is found. It’s strange that after so many years, to be clear about what has happened to him”. Rudi had by the way himself overwintered three times in the cabin in Camp Zoe.

Arthur Oxaas er skeptisk I sin bok Svalbard var min verden, som kom ut i 1955, holder Arthur Oxaas det for mest sannsynlig at Georg Nilsen hadde gått i en råk i fjorden og druknet. Også etter funnene i 1965 sto han i et innlegg i Nordlys 25. august fast ved denne teorien. Oxaas sa blant annet at «I Tromsø fikk Nilsen utrustning og reiste seinere oppover og tok seg stasjon på Zoe i Krossfjord». Og videre: «Det ble gjort undersøkelser på Kamp Zoe utafor Møller Bay. Ifølge notat var Georg Nilsen gått derfra i første halvdel av mars 1922, for å komme seg til Ny-Ålesund inne i Kongsfjorden.

Da det ikke var noen antegnelser å finne i hytta på Kapp Guissez, skjønte man at Nilsen ikke var kommet dit. Man må da med sikkerhet anta at han har gått seg ned i isen utenfor 14. juli-breen. Under denne breen kommer det et temperert vannsig som gjør at isen utafor fryser seinere til enn den innenforliggende is. Da Nilsen gikk seg ned der, hadde han hunden med kvalper med seg. Man så ikke noe til disse, så de har nok delt skjebne med sin herre.

Skiene som ble funnet på Kapp Guissez behøver ikke å ha noen forbindelse med denne saka. Hva angår kraniet som ble funnet på land innafor Guissez, så er det vel neppe noen bjørn som har drept ham. Isbjørn er for redd mennesker og angriper nesten aldri, unntatt når den blir skremt eller såret.

I alle år etter 1922 har terrenget Guissez vært brukt til fangst av rev, og Peder Pedersen som lå en årrekke på London, benyttet dette terrenget. Aam og Solvik som lå og vaktet NyÅlesund i nittentretti-årene, benyttet også dette terreng. I årene 1930-1931 og 32 lå jeg i Ebeltofthamna og passerte da dette terreng flere ganger. Om det i disse årene hadde lagt en død mann der hvor funnet nå er gjort, måtte man nesten ha kommet over det før.

Nå vet man at under krigen var det tyskere der oppe, og spørsmålet er da om det kan være noen omkomne fra den tida. På Spitsbergen gikk ofte geværene over fra mann til mann uten noen registrering, så det kan av den grunn være vanskelig for politiet å få noe rede på eieren av geværet.»

Arthur Oxaas Is Skeptical In the book Svalbard was my world, which was published in 1955, Arthur Oxaas held it most likely that Georg Nilsen had gone into a crash in the fjords and drowned. Even after the findings in 1965, he stood in a post in Nordlys on 25.

Aug. On this theory. Oxaas said, among other things, that “In Tromsø, Nilsen got equipments and traveled later upwards and took the station at Zoe in Krossfjord.” And further: “Surveys were made at Camp Zoe outside Møller Bay. According to the note Georg Nilsen had left there in the first half of Mar. 1922, to get to Ny-Ålesund inside of Kongsfjorden.

As there was no evidence found in the cabin at Kapp Guissez, it was considered that Nilsen hadn’t arrived there.

One must assume that he has gone down in the ice outside 14. Juli-breen (glacier). Underneath this glacier there was a tempered seepage that caused ice to freeze later than the inner ice. When Nilsen got down there, he had a dog with him. No one saw anything about these, so they had enough shared fate with their lord.

The skis found in Kapp Guissez don’t need to be connected to this case. As for the skull that was found on land in front of Guissez, it’s hardly any bear that killed him. Polar bears are afraid of and rarely attack people except when frightened or injured.

In all years after 1922, the terrain of Guissez has been used for capturing fox, and Peder Pedersen who spent a number of years in London, used this terrain. Aam and Solvik laying and guarding Ny-Ålesund in the 1930’s also used the terrain. In 1930-1931 and 32 I lay in Ebeltofthamna (port) and passed this terrain several times. If in those years, a dead man had laid there where the discovery has been made, one would almost have come across it before.

Now we know that during the war there were Germans up there, and the question is if there might be some casualties from that time. In Spitsbergen the guns often passed from one to another without any registration, so it might be difficult for police to get an idea of the owner of the gun.”

Hva hendte egentlig med Georg Nilsen?

Det er aldri blitt verken bekreftet eller avkreftet at det var de jordiske restene etter Georg Nilsen som ble funnet ved Kapp Guissez i 1965. Hva politiets etterforskning med hensyn til geværet resulterte i, kjenner jeg ikke til. Men det var altså en 1916-modell, og selvsagt ikke urimelig at eieren kunne ha omkommet på 1920-tallet.

Det som imidlertid er klart, er at Nilsen hadde holdt til på Camp Zoe, at beskjeden var lagt igjen der, og at det ikke var noe som tydet på at han hadde vært innom hytta på Kapp Guissez på sin siste vandring. Det er også klart at beskjeden var datert 12. desember 1921. Hvor Arthur Oxaas har «første halvdel av mars 1922» fra, vet jeg ik ke. Kanskje rotet han med årstallene etter over førti år.

I en samtale jeg hadde i 1993 med en nær slektning av Georg Nilsen, fikk jeg opplyst at det ikke kunne ha vært levningene etter fangstmannen man fant i 1965. Vedkommende mente bestemt at Nilsen måtte ha gått seg ned i en råk.

Personlig føler jeg meg overbevist om at det var levningene etter Nilsen som ble funnet. Og at det har vært snakk om skadeskyting av en isbjørn, angrep fra denne, plunder med patronene – og så døden. Dette skjedde før Nilsen kom til Kapp Guissez-hytta. Jeg tror Svalbard Museum med forholdsvis god samvittighet kan fortsette å vise frem og fortelle om «Georg Nilsens gevær». Hva som skjedde med skjelettrestene, er ukjent for meg.

Tore Sørensen

What on Earth Happened to Georg Nilsen?

It has never been either confirmed or affirmed that there were the earthly remains of Georg Nilsen found at Kapp Guissez in 1965. What the police investigation regarding the gun resulted in, I don’t know. However, it was a 1916-model, and obviously not unreasonable that owner could have perished in the 1920’s.

What’s clear, however, is that Nilsen had stayed at Camp Zoe, the message was left there and there was nothing suggesting that he had visited the cabin in Kapp Guissez on his last walk. It was also clear that the message was dated 12. Dec. 1921. Where Arthur Oxaas had “first half of Mar. 1922” from, I don’t know. Perhaps he messed up with the dates after over forty years.

In a conversation I had in 1993 with a close relative of Georg Nilsen, I was informed that there couldn’t have been remains of the trapper found in 1965. The person certainly meant that Nilsen must have gone in a hurry.

Personally, I feel convinced that there were the remains of Nilsen found. And there has been talk of shooting a polar bear, attack from it, mess with cartridges -- and then death. This happened before Nilsen came to the Kapp Guissez cabin. I think Svalbard Museum with relatively good conscience can continue to showcase and tell about “Georg Nilsen’s gun”. What happened to the skeletal remains, is unknown to me.

Tore Sørensen