23-27 oktober 2006
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
236
PROXIMAL VALGISERENDE TIBIAOSTEOTOMI SOM BEHANDLING AV GONARTROSE. Ellingsen G, Christiansen MH, Indrekvam K. Helse Bergen, Ortopedisk klinikk, Kysthospitalet i Hagevik, 5217 Hagavik. Bakgrunn: Proximal valgiserende tibiaosteotomi er et alternativ til operasjon med uni- eller totalprotese ved unikompartmental medial gonartrose. Operasjonen tar sikte på smertelindring ved å endre belastningsaksen fra mediale til laterale kompartment og dermed gjenopprette den naturlige belastningsaksen. Aktuell studie tok sikte på å undersøke hvilke preoperatieve, operative og postoperative faktorer som kunne ha innvirkning på langtidsresultatet. Pasienter/ metode: I denne retrospektive studien ble det innhentet kliniske og røntgenologiske opplysninger om 99 pasienter (122 knær) som var blitt operert med lukket proximal valgiserende tibiaosteotomi. Alle var behandlet ved Kysthospitalet i Hagevik i perioden 1980 til 1993. Pasientene var gjennomsnittlig 62 år (21-86 år) og hadde en gjennomsnittlig artrosegrad (Kellgren & Lawrence) på 3,1 (1-4) ved operasjon. I 2004 ble det gjort ny klinisk og røntgenologisk undersøkelse av 24 pasienter (30 knær) som fortsatt var fungerende med sin tibiaosteotomi. Resultater: Etter en gjennomsnittlig oppfølgingstid på 19 år (11-25 år) var 41 pasienter (51 knær) fortsatt fungerende med sin tibiaosteotomi, og 23 pasienter (26 knær) hadde fått total kneprotese. Forøvrig var 31 pasienter (39 knær) døde og 6 pasienter (6 knær) tapt for oppfølging. Ved bruk av Kaplan- Meiers overlevelsesanalyse fant vi henholdsvis 95%, 87%, 75% og 74% overlevelse etter 5-, 10-, 15- og 20 år. Det var gjennomsnittlig 9 år (0,6-19 år) til endepunkt definert som innsetting av total kneprotese. Studien viste ingen signifikant sammenheng mellom økt overlevelse og artrosegrad, tidligere skade eller sykdom i aktuelle kne eller preoperativ fleksjon. Heller ikke preoperativ eller postoperativ vinkel, korrigert vinkel eller postoperative komplikasjoner hadde betydning for overlevelsen. Faktorer assosiert med signifikant økt sannsynlighet for overlevelse var alder på 60 år og eldre eller BMI mindre enn 25 kg/m² ved operasjonstidspunktet. Ved etterundersøkelsen hadde pasientene en relativ god funksjon med gjennomsnittlig knescore 58 og funksjonsscore 69 til tross for økt artrosegrad. Nittisyv prosent av pasientene uttalte at de ville tatt operasjonen igjen dersom de under de samme forutsetninger fikk velge på nytt. Konklusjon: I samsvar med tilsvarende studier viste denne studien god langtids overlevelse etter proximal valgiserende tibiaosteotomi. Etterkontrollen viste at tibiaosteotomi kan være et godt alternativ til kneprotese i forhold til smertelindring og opprettholdelse av funksjon. Behandlingen er også en metode som kan utsette behovet for kneprotese.