tre økologiske grupper:
- takrør (Phragmites australis) (strandenger) - turt (Cicerbita alpina) (kun i høyereliggende områder) - snerprørkvein (Calamagrostis arundinacea) - einstape (Pteridium aquilinum)
åkerugras. planter på gårdstun og vegkanter planter i slåtteeng og beitemark
De to siste er typiske gjengroingsarter på rester av gamle slåtteenger (naturenger/skrabbslått).
De to første gruppene er bare tilfeldig registert i forbindelse med feltarbeidet, og behandles ikke videre her.
Endel tidligere dyrka enger har etterhvert fått en relativt artsrik flora. Følgende arter indikerer kunsteng:
Den norske engfloraen har ialt 600-700 arter, av disse er ca. halvparten rene engplanter, det vil si arter som hovedsaklig eller bare finnes i kulturbetinget eng (Kielland-Lund, 1992). En del av engplantene har hatt sitt opprinnelige tilholdsted i det norske naturlandskapet. De har vandret inn på engene fra naturlig åpne områder, som strender, elvekanter, brannflater, bergknauser og fjellheier. Andre arter, som har tyngdepunktet i sin utbredelse i andre klimaområder, har vandret inn med menneskets hjelp. En liste over viktige kulturmarksarter på Østlandet er gitt i vedlegg 5.
- alsikekløver (Trifolium hybridum) - bladfaks (Bromus erectus) - engrapp (Poa pratensis) - engreverumpe (Alopecurus pratensis) • engsvingel (Festuca pratensis) - gullhavre (Trisetum flavescens) • hundegras (Dactylos glomerata) - italiensk raigras (Lolium multiflorum) - kamgras (Cynosurus cristatus) - raigras (Lolium perenne) - rakfaks (Bromus ereetus) - timotei (Phleum pratense ssp. pratense) - ugrasbalderbrå (Matricaria perforata) - rødkløver (trifolium pratense)
Størstedelen av eng- og beitearealene i Oslo og Akershus er påvirket av gjødsling. Som nevnt vil gjødsling normalt føre til kraftig reduksjon i artsantall. Svenske undersøkelser har vist en reduk~jon i artsantall fra 40 eller fler til ca 15 arter pr m2 avhengig av gjødseltilførselen i en eng (Ekstam et al. 1988). Følgende arter kan, ved masseopptreden, brukes som indikatorer på gjødslet eng (Naturvårdsverket 1987):
Andre arter, som f.eks. gulskolm (Lathyrus pratense), stormaure (Galium album), gjerdevikke (Vicia sepium) og nyseryllik (Achillea ptarmica) etablerer seg raskt i kulturenger og kan opptre i nokså store mengder.
- hundekjeks (Anthriscus sylvestris) - borrer (Arctium sp.) - åkertistel (Circium arvense) - hundegras (Dactylis glomerata) - kveke (Elytregia repens) - engsvingel (Festuca pratensis) - timotei (Phleum pratensis) • engrapp (Poa pratensis) - høymol (Rumex longifolius) - ugrasløvetann (Taraxacum Vulgaria) - brennesle (Urtica dioica)
4.3
Vegetasjonstyper.
Oversikten over vegetasjonstyper i kulturlandskapet følger Kielland-Lund (1992). Vegetasjonen er her delt opp i engsamfunn (I-VIII), knause- og tørrbakkesamfunn (IX), urterike kanter (X), buskkanter (XI) og visse typer myr (XII). Engsamfunnene deles inn i klasser, videre i grupper som så deles i typer. Samfunnene er definert ved karakterarter (K), som bare finnes eller har sin hovedtyngde innen et samfunn. Skillearter (S) brukes til å skille nærstående samfunn, men kan også finnes i andre typer. Arter som finnes i fra 60 til 100 % av velutviklete bestand aven type og har gjennomsnittlig dekning på minst 25% kalles dominanter (D)
Tilsvarende er en rekke planter knyttet til naturlig eng- og beitemark med liten, eller ingen gjødsling. I tabell 2 er det forsøkt satt opp en liste over gode indikatorarter i Oslo og Akershus. Lista er ikke fullstendig, endel arter som er ~ieldne i området er ikke tatt med.
Vegetasjonstypene som beskrives på de neste sidene er typiske utforminger ved stabil forhold. Som nevnt i kapitel 4.1 varierer kulturbetinget vegetasjon med skjøtsel og hevd i tillegg til de naturgitte forutsetningene på stedet. Ofte har bruken av arealene endret seg over tid, f. eks. kan slåtteenger ha gått over til beiter. Det vi ser idag vil i mange tilfeller være ulike suksesjonsstadier i en gjengroingsprosess. Ofte forekommer rester av eng- og beitemark bare som fragmenter i kanter o.l. Det kan derfor ofte være vanskelig å skille mellom ulike vegetasjonstyper.
Som nevnt er rester av gamle kulturmarkstyper i Oslo og Akershus i stor grad preget av gjengroing. Store forekomster av følgende arter indikerer gjengroing: - firkantperikum (Hypericum maculatum) - fredløs (Lysimachia vulgaris) - geitrams (Epilobium angustifolium) - mjødurt (Filpendula ulmaria) • skvallerkål (Aegopodium podagraria) - strandrør (Phalaris arundinacea)
18
