Fra det fossile hjørnet

konsultasjonen, det gir deg mer aktive ungdommer samtidig som det forbereder dem til å ta ansvar over sin egen helse. I tillegg ser vi at ungdommer som er alene hos legen forteller mer om symptomer som de ikke forteller om hvis foreldrene er til stede. Årsaken til dette kan være at de ikke vil forårsake unødvendig engstelse hos sine foreldre. Men ikke la det være opp til ungdommen å sende ut foreldrene. Si at det er rutine ved deres praksis å snakke litt alene med helsepersonell når man har blitt ungdom.

Noe annet jeg vil fremme er å aktivt spørre etter hva ungdommen bekymrer seg for gjennom å være nysgjerrig med åpne spørsmål, og å lytte, fasilitere og anerkjenne bekymringen uten å nødvendigvis forsøke fikse problemet med en gang. Etsiste råd er å sjekke pasientens forståelse av sykdommen og behandlingen, dette gjelder særlig for de som har blitt diagnostisert som barn. Detkan det hende at de ikke husker hva som skjedde, de trenger å bli reinformert. Når man har sjekket dette er det mye lettere å gitilpasset informasjon som ungdommen trenger for å ivareta sinhelse.

Skal du fortsette å forske på kommunikasjon med ungdom? – Jeg kommer å fortsette ha fokus på kommunikasjon med ungdom ispesialisthelsetjenesten gjennom undervisning på medisinstudiet, men også i forskning i førstelinjetjenesten så somiskolehelse gjennom RBUP, der jeg nå jobber som forsker.

Bekymringer kommer oftest frem når legen aktivt spør etter dem, det er sjeldent at ungdommen tar eget initiativ til å utrykke sin bekymring.

7 huskeknagger for kommunikasjon med ungdom

1. Vær alene med ungdommen i deler avkommunikasjonen

2. Legg en plan for timen med pasienten

3. Sjekk pasientens forståelse av sykdommenogbehandlingen

4. Informer om virkninger etter sykdomogbehandling 5. Spør etter eventuelle bekymringer 6. Frem mestring og positiv livsstil

7. Forbered overgangen til voksenmedisinen

Refleksjoner og meninger

Fra det fossile hjørnet

Av Helene Pande

1: Empati 2: Ut aliquid fiat 3: Serendipity

Takk for en god og viktig artikkel om Asbjørn Følling og hans oppdagelse i forrige nummer av Paidos. Den vekket gamle minner. Det var vel Sverre Lie som i sin formannstid (“Pediatrisk Selskap”) inviterte A. Følling til å holde et innlegg om sin oppdagelse. Det ble en veldig sterk opplevelse for oss som var til stede.

Det som mangler i Paidos’ artikkel, og som jeg husker som Føllings første poeng, bør komme med. Det er et av de sterke minner jeg har fra et langt pediaterliv.

Følling sto der, stor og trygg og utrolig ydmyk. Slik jeg husker det, begynte han med å si at han tenkte han hadde vel ikke noe å bidra med for denne moren som hadde vært hos utallige kompetente kolleger med sine to mentalt retarderte barn. “Men jeg fikk medynk/ syntes synd på henne” (Empati), og tenkte jeg kunne gjøre noen enkle prøver (Ut aliquid fiat). “Ut aliquid fiat” er en særdeles gammel setning fra medisinske ordbøker som vi som hadde gleden av å lære litt doktorlatin ofte har husket (og brukt) med takknemlighet. Googling fra tysk medisinsk ordbok (www.hospizblog.de) forklarer det som “et diagnostisk eller terapeutisk tiltak som selv om det ikke er medisinsk fornuftig, blir gjennomført for ikke å være fullstendig hjelpesløs i utveisløse situasjoner.”

Mitt tredje poeng fra artikkelen er det artige begrep “serendipity”. Det betyr at man under leting etter noe, finner noe annet og meget viktigere. Flemings oppdagelse av penicillin er et klassisk eksempel. Jeg synes Føllings oppdagelse kommer i samme kategori. Han lette vel egentlig ikke etter noe spesielt, men drevet av empati og ut aliquid fikk han en reaksjon som han hadde helt spesielle kunnskaper for å forstå, slik Sverre Lie skriver det: kombinasjonen av kjemi- og medisinkunnskaper. Men uten empati og «ut alequid» var han neppe kommet i mål.