Trøste og bære
Den smerten vi arbeider sammen om, kan vi tryggere helbrede En kjent aforisme i medisinen lyder «sjelden kurere, ofte lindre, alltid trøste» - av mange oppfattet som selve definisjonen på medisinsk virksomhet. Denne gjenfinnes i §1 i dagens etiske regler for leger. Mange har trodd at sitatet stammer fra Hippokrates, mens det egentlig stammer fra Frankrike på 1500-tallet. To tilsynelatende motsatte krefter preger moderne pediatri – på den ene siden har vi aldri visst mer om hvordan kropp og sjel henger sammen, på den andre siden har faget aldri vært mer oppdelt og subspesialisert. Av Hans Petter Fundingsrud, Klinikkoverlege og Elin Drivenes, overlege, Barne- og ungdomsklinikken, UNN
Medisinen med sin biomedisinske fremgang har blitt kompleks, også innen barne- og ungdomsmedisin. En ser økt overlevelse, men også økte plager med mer behov for lindring og trøst. Oftere snakker vi om postmedisinsk stressyndrom, det vil si belastninger barn og unge utsettes for gjennom medisinske prosedyrer og behandling.
Å binde sammen
L’en i CL står for ligare (fra latin: å binde sammen), mens C’en står for konsultasjon (å spørre om råd). Som barnelege og barne- og ungdomspsykiater i et CL-team, oppfatter vi at å binde sammen er hovedaktiviteten i vårt daglige virke. CL-arbeid i norske barne- og ungdomsavdelinger drives hovedsakelig av det barne- og ungdoms psykiatriske fagmiljøet. Fagene pediatri og barne- og ungdomspsykiatri er kommet hverandre nærmere de siste årene. Det er to grunner til dette: Den ene er at stadig flere avdelinger oppretter CL-team, den andre er de siste tiårenes trend med å organisere de to fagfeltene i felles klinikker. CL-arbeidere rekrutteres hovedsakelig fra BUP-feltet, mens pasientene kommer
38
nr.
38 (1) 2020
fra alle de pediatriske subspesialitetene. Klinikkdannelsen hviler på tunge internasjonale tradisjoner og spenninger mellom fagene barnepsykiatri og pediatri, fra USA og fra England, mellom Child Guidance-bevegelsen og den sykehus tilknyttede barnepsykiatrien, men også mellom brobyggere som Leo Kanner og Edward Parks i USA, og Donald Winnicott og Mildread Creek i England. Imidlertid kjenner vi ikke til eksempler fra spesialisthelsetjenesten i den øvrige del av verden hvor slike forsøk på faglig, organisasjonsmessig og kulturell integrasjon har vært forsøkt som her i landet. CL-ansatte kan ofte oppleve seg marginaliserte i en travel og hektisk hverdag på barne- og ungdomsavdelingene. CL-arbeid må i større grad også utvikles innenfor og gjennom pediatrien som fagfelt, prioriteres organisasjonsmessig, og økonomisk i form av stillinger. Fagligheten må løftes frem, og det må utvikles og gis opplæring i alternativ klinisk metodikk i en biopsykososial forståelse. CL-arbeid er lavstatuspediatri hvor den enkelte terapeut er ressursen, og taper ofte i kampen når det står mellom å ansette barne- og ungdomspsykiater eller kjøpe nytt utstyr.
Fagene pediatri og barneog ungdomspsykiatri har kommet hverandre nærmere de siste årene.
