Det kan finnes liv etter døden. Sandermosen stasjon er et bevis på det. Og Tore Frisell Haagensen.
Han leste i avisa at Maridalens Venner ville kjempe imot at bygningene på Sandermosen skulle rives, og tok tak.
I 23 år etter at togstasjonen ble lagt ned og døde, holdt han liv i de gamle bygningene, til tider kokte det av liv. Mens togene suste forbi, gikk hundrevis av små og ikke fullt så små kulturarrangementer av stabelen i de gule bygningene og i terrenget rundt dem. Det var arrangementer av alle mulige – og sikkert noen umulige – slag.
Men togmyndighetene var jo ikke interessert i den slags. Sjøl om trafikken til og fra Sandermosen økte voldsomt var den fortsatt liten i det store bildet. Og at det var aktivitet i husene, det var uinteressant.
I 2016 sørga de for å kaste Tore Perrong, og alt han bedrev, ut av huset.
Da tok de livet av Sandermosen stasjon for annen gang.
Denne årboka er en beretning om stasjonens liv, om hvordan den døde to ganger og om banen den ligger ved.
For øvrig: Stor takk til
