Maridalens venner - Årsskrift 2026

Maridalens Venner

Stein Erik Kirkebøen

Sandermosen

Togstasjonen som døde to ganger

Forside: Sandermosen togstasjon.

Foto Stein Erik Kirkebøen

Maridalens Venner HYTTELIV SANDERMOSEN

Togstasjonen som døde to ganger

Stein Erik Kirkebøen

Sandermosen stasjon. Tegning: Frances Dodman.

Forside: Sandermosen togstasjon. Foto Stein Erik Kirkebøen

Forord

Det kan finnes liv etter døden. Sandermosen stasjon er et bevis på det. Og Tore Frisell Haagensen.

Han leste i avisa at Maridalens Venner ville kjempe imot at bygningene på Sandermosen skulle rives, og tok tak.

I 23 år etter at togstasjonen ble lagt ned og døde, holdt han liv i de gamle bygningene, til tider kokte det av liv. Mens togene suste forbi, gikk hundrevis av små og ikke fullt så små kulturarrangementer av stabelen i de gule bygningene og i terrenget rundt dem. Det var arrangementer av alle mulige – og sikkert noen umulige – slag.

Men togmyndighetene var jo ikke interessert i den slags. Sjøl om trafikken til og fra Sandermosen økte voldsomt var den fortsatt liten i det store bildet. Og at det var aktivitet i husene, det var uinteressant.

I 2016 sørga de for å kaste Tore Perrong, og alt han bedrev, ut av huset.

Da tok de livet av Sandermosen stasjon for annen gang.

Denne årboka er en beretning om stasjonens liv, om hvordan den døde to ganger og om banen den ligger ved.

For øvrig: Stor takk til forfattere og fotografer av praktboka «Gjøvikbanen». Den har jeg hatt stor nytte og glede av.

Stein Erik Kirkebøen Maridalens Venner, februar 2026

Tore Frisell Haagensen i full stasjonsmester-mundur. FOTO: Ukjent

Nordbanen

Vi var redde for svenskene.

Utover på 1800-tallet ble klimaet i personalunionen med Sverige surere og surere. Da vi kom utpå 1890-tallet var det så surt og så anspent at folk, også i Forsvaret, begynte å frykte at svenskene skulle gjøre som de gjorde i 1716. Da inntok Karl XII med sin hær Christiania og holdt byen i et jerngrep i 39 dager mens han forsøkte å innta Akershus festning. Det klarte han aldri, han ga opp forsøket, brant byen og dro hjem.

Nå var det stadig flere som frykta at unionspartneren skulle gjøre et nytt forsøk på å innta hovedstaden. Og ikke dra hjem.

Krigsfrykt

Hvis svenskene kom og okkuperte det som da het Kristiania, var veien kort til Maridalen, Skar og kruttverket som produserte en stor del av det kruttet som forsvaret var avhengig av. Det ble derfor vedtatt å flytte den livsviktige kruttproduksjonen lenger unna svenskene, til Raufoss. Det var på den sikre sida av Mjøsa. Den første last med utstyr fra Skar gikk til Raufoss i 1898. Det var en slags begynnelse på det som skulle bli Raufoss ammunisjonsfabrikk, i dag heter multimilliardbedriften Nammo. Det var begynnelsen på slutten for kruttverket på Skar som hadde vært i drift i nesten 50 år. Den siste lasta ble sendt i 1908.

Denne svenskefrykten var én av grunnene til at Stortinget 22.juli 1895 omsider vedtok å bygge ei ny jernbanelinje, Nordbanen, fra Kristiania til Raufoss og Gjøvik. Og ambisjonene strakk seg enda lenger, banen skulle fortsette nordover. Siden midt på 1870-tallet hadde det vært planer om å bygge jernbane på vestsida av Mjøsa og helt fram til Lillehammer. Så seint som i 1923 vedtok Stortinget formelt at Gjøvikbanen skulle bygges videre til Lillehammer og kobles på Dovrebanen. Men det har vel også vedtatt å bygge

Resten av Skar kruttverk står igjen som en ruin i skogen. Virksomheten ble sendt med tog til Raufoss hvor den var den spede begynnelsen på det som ble Raufoss ammunisjonsfabrikk. FOTO: Stein Erik Kirkebøen

Ringeriksbanen noen ganger …

Nordbanen åpna fra Alnabru via Grefsen til Røykenvik ved Randsfjorden i 1900 og sto helt ferdig fra Østbanestasjonen (Oslo S) til Gjøvik to år seinere. Det siste tunge løftet, å få banen gjennom ei ganske voldsom fjellskjæring, 24 meter djup!, på Etterstad og ned til Østbanen, tok lang tid.

Tømmer

Det var også andre argumenter for ei slik utbygging enn svenskefrykten, mange andre. Hamar (1880) og Lillehammer (1894) hadde fått togforbindelse til hovedstaden, de lå langs Dovrebanen.

Den djupe skjæringa på Etterstad var en utfordring som det tok et par å overvinne. FOTO: Roar G. Nilsson/Boka «Gjøvikbanen»

På den andre sida av Mjøsa, fra de rike jordbruksstrøkene på Toten og Hadeland, fra industristedet Raufoss og fra den framvoksende byen Gjøvik ved Mjøsas bredd og ikke minst fra industrien som vokste fram langs Hunnselva mellom de to tettstedene – «et av de mektigste fabrikkdistrikter i Norges innland» – var det krav om bedre kommunikasjon til Kristiania med havn og kontakt til

verden, og til områdene rundt Kristianiafjorden. De ville ha varene sine ut i verden, i første omgang til Kristiania. Det handla litt om persontrafikk, men klart mest om vare- og godstransport av landbruks-, skogs- og industriprodukter fra de indre bygder. Aller mest om tømmer.

Banen ble bygd for å tåle 12 tonns akseltrykk. Det var så mye at den sannsynligvis var tenkt som en hovedbane for gods mellom

Trøndelag og Østlandet når den en gang var fullført videre opp til Dovrebanen ved Lillehammer et sted.

Tømmer og trelast var, sammen med fisk, Norges olje i 4-500 år. Enorme mengder tømmer og trelast ble solgt og frakta ut av landet. Seilskuterederier skøyt opp som paddehatter langs kysten, grunnlaget for store familieformuer ble lagt her. Tømmerog trelasteksporten la også grunnlaget for Norge som en stor skipsfartsnasjon. En kultur og en tradisjon ble skapt som fortsatt lever, sjøl om det er få nordmenn som jobber som sjøfolk på norske skip. Det har vi dag folk fra andre land til.

Men før tømmeret kunne skipes ut, måtte det ut av skogen og ned til kysten. Og her kom jernbanen inn. Toget var en mye raskere og sikrere transportvei enn fløting på lumske elver.

Nordbanen, som den het til å begynne med, skulle være en viktig transportvei for tømmer. Den skulle legges gjennom skogrike områder hvor den skulle overta for elver som i hundrevis av år hadde vært veien ut av skogen for tømmeret. Men fløting var en laaangsom transport. Baron Harald Wedel Jarlsberg, som eide mye av Nordmarka, og hans svigersønn, Carl Otto Løvenskiold, var så oppsatt på å få realisert banen at han – kanskje – avsto gratis grunn til den gjennom sine skoger. Det kommer vi snart tilbake til.

Kartet over Gjøvikbanen med sidelinjer er henta fra boka «Gjøvikbanen».

Mye krangling

Før ei jernbanelinje er klar, er det mye krangling som skal gjøres unna. Mange har synspunkter på hvor linja skal legges og hvor stasjoner skal plasseres. For Nordbanen var det en haug med innspill og synspunkter. Nok til å fylle metervis med leserbrevspalter i avisene og timevis med debatter i politiske fora fra kommunestyrer til Stortingssalen.

Allerede i 1875 ble den unge lovende jernbaneingeniøren Lars Lysgaard hyra inn for å finne en egna trasé for Nordbanen. Og så gikk det fram og tilbake, det ble debattert og utreda. Ikke rart at saksbehandlinga tok tid, dette var en stor sak; banen skulle være «en hovedpulsåre i vårt fremtidige jernbanenett», ble det sagt. Arbeidet gikk så tregt at enkelte begynte å jobbe for en privatfinansiert bane. Det var ikke uvanlig i jernbanens barndom i Norge eller andre land. Den aller første strekningen her i landet, Hovedbanen fra Kristiania til Eidsvoll som ble åpna i 1854, var privat i flere år før staten overtok.

I åra før 1893 – da saken om å bygge bane til Gjøvik, med sidelinjer til Valdres, Skreia og Røykenvik, ble lagt fram for Stortinget – hadde tre regjeringer lagt fram til sammen fem forskjellige forslag til trasé. Ett av dem var en bane fra Grorud over Nittedal og Hakadal.

LARS LYSGAARD

Lars Lysgaard ble født på Fåberg i 1841. Han var framtidsorientert og utdanna seg til jernbaneingeniør ved Horten tekniske skole og Polyteknikum i Karlsruhe, Tyskland fra 1856 til -61. Her hjemme gjorde han karriere innen jernbane som ble bygd kraftig ut i hans tid. Som sjef for «jernbaneundersøkelsene» la han fram en omfattende plan for en sentralbane langs Norges midtakse. Før det gikk han opp traséen for Gjøvikbanen.

Før vi fortsetter, skal vi inn på et lite lokalt sidespor av et område hvor det ikke går tog og lenge ikke en gang gikk vei.

Tomter på avbetaling

I mai 1903 begynte auksjonarius, eiendomsmekler, brukseier og eiendomsspekulant Anton Tschudi å annonsere hytte-/boligtomter til salgs på Solemskogen. Der, ovafor og innafor Kjelsås og ikke så langt unna der Linderudkollen ble anlagt på 1930-tallet, hadde han kjøpt et stort skogstykke i 1897. Det lå i nedslagsfeltet til Maridalsvannet, Oslos drikkevann, som politikerne var veldig opptatte av å sikre. Men ikke så opptatte at de slo til på et tilbud fra Tschudi om å kjøpe skogen.

Han stykka den da opp i 274 parseller som han la ut for salg for 125 kroner per mål, en betydelig sum for folk flest som på den tida fikk utbetalt 25 øre for en overtidstime. Tschudi gjorde imidlertid drømmen om hytte eller hus på egen tomt mulig også for småkårsfolk ved et revolusjonerende grep; i 1903 la han ut tomtene på avbetaling. Ifølge ham sjøl i en annonse, hadde det aldri før skjedd «hverken i Norge eller noget andet land».

Kjøperne skulle betale ei krone i uka, tomtene ble blant folk omtalt som «kronestomter» ifølge Anne Sætren som har skrevet ei flott bok om Solemskogens historie. Ei krone betydde at med fire overtidstimer så var ukas avdrag i boks. Og etter ti uker ble tomta overdratt til kjøperen som fortsatte å nedbetale. Salget gikk strykende.

Vann

Alt var lutter idyll. Helt til Kristiania kommune fant ut at den ikke ville ha hundrevis av nybyggere som etablerte seg i nedslagsfeltet til byens drikkevann. Den kommunale kverna malte langsomt, og først i 1908 slo kommunen til og eksproprierte den første tomta på Solemskogen. Den fikk raskt følge av 139 andre, ubebygde parseller. Det var begynnelsen på en «krig» som varte i mer enn hundre år.

I løpet av 1920-åra kjøpte kommunen opp ytterligere 50 parseller, i dag er rundt 50 av de opprinnelige parsellene i privat eie. For de som klorte seg fast der oppe og nekta å gi opp, kom seieren i 2013. Da ble en reguleringsplan vedtatt og Solemskogen ble en akseptert, regulert del av byen.

Anton Tschudi delte opp Solemskogen i 274 tomter. De svarte prikkene er hus som står. Kartet er henta fra den flotte boka «Solemskogen –skogsgrenda i storbyen»

I dag kommer bussen til Solemskogen som en helt naturlig ting. Det var det ikke, bak veien lå en enorm frivillig innsats i mange tiår.

FOTO: Stein Erik Kirkebøen

Men det er en annen historie. Vi skal fortelle historia om jernbanen, men vi skal inn på enda et lite sidespor.

Vei

Nybyggerne på Solemskogen hadde nemlig et problem som Tschudi nok hadde underkommunisert. Det gikk ingen vei dit, knapt nok sti. Det var jo ikke noe eller noen der før nybyggerne kom. I 50 år jobba de med egne hender på det bittelille de hadde av fritid med å bygge vei fra Kjelsås og helt inn til dagens snuplass på Solemskogen.

Tschudi skreiv i sine annonser at nybyggerfeltet lå «20 á 25 minutters gange fra Kjelsås stasjon». Han var åpenbart en mann som gikk fort.

Han skreiv også at «bebyggelsen vil fremtvinge jernbanestation ved Gresstuen, 4 minutters vei fra eiendommen». En ting var at de fleste bodde høyt oppe i lia, og hadde mange ganger fire minutters gange på bratt sti fra eiendommens grense opp til tomta si. Enda verre var det at Tschudi hadde null innflytelse

over hvor jernbanestasjoner skulle plasseres. Gresstuen stasjon kom aldri.

Sørbråten

Sørbråten, noen kilometer lenger nord, fikk togstoppet

Solemskogen aldri fikk. Og ikke nok med det: de fikk to stopp der hvor det i utgangspunktet skulle være ingen. Movatn, som er det offisielle og språkpolitisk riktige navn på det alle i strøket omtaler som Movann, ble stoppested i 1927 og oppgradert til stasjon i 1935. I 1973 ble stasjonsbygningen revet. Snippen ble holdeplass i 1945.

Til tross for at også dette området lå i nedslagsfeltet til Maridalsvannet vokste det her fram et boligområde.

– Det hadde aldri skjedd hvis det ikke var for toget og togstoppene. Uten dem hadde ingen slått seg ned her oppe, tror Fred Erik Borg. Han har bodd på Sørbråten siden 1979 og har aldri hatt så mange naboer som nå.

– Etter at vi fikk reguleringsplan og ordna former i 2013 etter hundre års kamp med kommunen, har det eksplodert. Jeg trur det er kommet 30 nye familier og antar at vi er rundt 300 som bor her oppe nå. Så mange har det ikke vært siden krigen.

Men det begynte med toget.

– Ja, og med mange jernbanefolk. De skjønte betydningen av toget som gjorde at sjøl om de bodde i skauen, var det bare var en halv times togtur til sentrum. Og så var det billige tomter å få kjøpt her. Jernbanefolka fikk etter hvert følge av andre, vanlige arbeidsfolk, sier Borg.

Før toget kom, var Greveveien over til Hakadals Verk den eneste veien til Sørbråten. Det var lenge hovedveien mellom Hadeland og Christiania, men i 1867 vedtok departementet at traseen over Grorud og Gjelleråsen og gjennom Nittedal skulle overta. Allerede

i 1872 sto «Hadelandschausséen» ferdig. Dermed ble Greveveien mye mindre viktig, men den var stadig en slags vei som forbandt Sørbråten med verden. Dagens vei, Sørbråtveien, kom seinere. – Den veien bygde folk med egne hender, sier Borg. Den ble navnsatt i 1940, ti år etter Solemskogveien, men deler av den var sikkert ferdig før det.

Lang kamp om tog

De fire første som kjøpte tomter på Sørbråten var lokomotivførere. Men de kunne ikke bo der, det var for langt å gå til nærmeste stasjon når de skulle på jobb i byen. Tidlig på 1920-tallet begynte nybyggerne å skrive brev og å presse på for å få togstopp. Og de fikk gjennomslag, 15. mai 1927 åpna Movatn stasjon. Da ble det enkelt å komme seg til byen, sjøl om avgangene var få.

Men mye vil ha mer. Tidlig på 1930-tallet begynte nybyggerne å sende henvendelser om at det også var behov for et stopp på Snippen. I 1945 var det på plass, etter at Løvenskiold hadde avsatt grunn til en perrong som var lang nok. Men hvordan kan det ha seg at de 300 innbyggerne på Sørbråten klarte å få to stoppesteder?

– Det var to grunner til det. For det første var det så mye folk at det var grunnlag for en holdeplass nede på Snippen, og så var det rett og slett for langt å gå til Movatn stasjon for mange, sier Borg.

Men det hjelper ikke å ha stasjoner og stoppesteder hvis tog ikke stopper der. Og det mente folk på Sørbråten at de altfor ofte ikke gjorde. Kampen for flere stopp og bedre dekning tidlig morgen og sein kveld toppa seg i 1950 da lederen for Sørbråten Vel fikk møte samferdselsminister Langhelle og klage sin nød. Stortingets samferdselskomité ble også besøkt.

Det hjalp kanskje litt, men 75 år seinere er det fortsatt ikke bra, mener Borg: – Nei, nå er det blitt sånn mellom 18 og 23 på kvelden at annethvert tog stopper på Movann og annethvert på Snippen. Det betyr at det går to timer mellom hver gang det stopper tog på

«NORDMARKENS EIER»

Marineoffiseren, godseieren og politikeren Carl Otto Løvenskiold (1839-1916) gifta seg inn i Nordmarka i 1865. Da ble han gift med sin kusine, Elise Wedel Jarlsberg, datteren til baronen som eide Nordmarka.

Fra 1875 var Løvenskiold bestyrer for flere av svigerfarens eiendommer, blant andre Bærums Verk og Nordmarka. I 1897 overtok han som eier. Siden har hans etterkommere eid store deler av Nordmarka.

Løvenskiold var en sentral Høire-politiker som satt på Stortinget 1889-97 etter at han hadde vikariert som norsk statsminister i Stockholm i tre måneder i 1884.

Løvenskiold-familien kommer opprinnelig fra Nord-Tyskland. Til Norge kom den første Løvenskiold, Herman Leopoldus, som sannsynligvis var en kjøpmann i Lübeck, i 1674. Han etablerte seg i Telemark. Sønnen, Herman Leopoldus d.y., gifta seg smart inn i ei velstående lokal slekt, ble rik og fikk adelstittel med navnet Løvenskiold i 1739. Til Nordmarka kom altså Carl Otto i 1865. Statsministervikar og godseier Carl-Otto Løvenskiold. FOTO: Narve Skarpmoen/ Nasjonalbiblioteket/ Wikipedia

hver av stasjonene. Det er ikke særlig publikumsvennlig, for det er fortsatt tungt å gå de to kilometerne fra Snippen til Movann.

Hvem bestemte – egentlig?

Eiendomsspekulant Tschudi hadde ingen innflytelse over hvor toget skulle stoppe. Det kan derimot godseier Carl Otto Løvenskiold ha hatt. I tillegg til at han var «bestyrer» og seinere eier av Nordmarka, var han en mektig og innflytelsesrik politiker som hadde stor interesse av å få lagt jernbane gjennom Nordmarka. Da ble det jo mye enklere å få tømmeret ut av skogen. Mange hevder at han avstod gratis grunn til banen mot at den ble lagt gjennom Maridalen og Nordmarka. Sverre Grimstad, som har hatt full tilgang til Løvenskiolds arkiver, skriver i boka Nordmarka og Maridalen at «Staten fikk grunnen nærmest gratis». Verken i De norske jernbaners historie fra 1954 eller i Stortingsproposisjon 116/1895 om Nordbanen, har jeg sett noen omtale av et slikt tilbud. Men det kan likevel godt ha eksistert. Det har sannsynligvis eksistert.

Nina Østlie, PA for konsernsjef Løvenskiold, skriver i en e-post at de i dag «er usikre på om det ble avgitt gratis grunn til hele eller deler av jernbaneprosjektet. Gjøvikbanen går over mange ulike eiendommer, og utbyggingen har skjedd i flere omganger». Hun skriver også at Wedel Jarlsberg og Løvenskiold var engasjert i byggingen av banen og «at etablering av banen gjorde frakt av gods og personer til bedriftens eiendommer mer effektiv».

Uansett så var Løvenskiold en innflytelsesrik kar. Og han var ikke opptatt av hvor lang tid noen hundre lurvete nybyggere som hadde valgt å slå seg ned på Solemskogen, brukte på å komme seg på jobb i byen. Han var opptatt av å få tømmeret sitt ut av skauen. Og det skulle skje på Sandermosen.

Valget av Sandermosen gjorde at nybyggerne som lot seg lokke av Tschudi fikk et par kilometer ekstra å gå. Og de var en del. 274 tomter ble lagt ut for salg og raskt solgt. På det meste bodde det over 600 mennesker, som på det meste hadde

tre dagligvarebutikker, på Solemskogen. Og etter 50 år, tidlig på 1950-tallet, hadde de omsider bygd seg kjørevei helt inn til snuplassen på Solemskogen. Men togstopp fikk de aldri.

Fest på Gjøvik

Vi skal tilbake på hovedsporet. 2. mars 1894 vedtok Stortinget med 103 mot 10 stemmer, «etter en dramatisk kompromissdebatt», det som er blitt omtalt som «Det store jernbanekompromisset».

Det var ei pakke som i tillegg til Nordbanen, som snart fikk navnet Gjøvikbanen, omfatta fem jernbanestrekninger. Det åpna for interessekamp og intens hestehandel. Størst oppmerksomhet var knytta til videre utbygging av Bergensbanen fra Voss og opp til Finse. Blant mye annet rart var det krefter som mente Bergensbanen burde ende i Lærdalsøyri, så kunne folk ta båt derfra videre til Bergen!

For oss er poenget at Stortinget vedtok pakka som inkluderte Gjøvikbanen.

Da ble det fest på Gjøvik!

I boka «Gjøvikbanen» siterer de fra avisa Samholds dekning av begivenheten: «Om Nordbanens vedtagelse innløp telefonmeddelelse hertil omtrent kl. 11 fredag formiddag, i samme øyeblikk som avstemningen var foregått i Stortinget, og 2 á 3 minutter etter fôr en flokk «bladnegre» i det villeste kappløp gjennom gatene med trykte meddelelser om utfallet. Umiddelbart etter var det heist flagg på samtlige flaggstenger i byen. De første som ropte hurra for Nordbanen, var skoleungdommen som nettopp hadde frikvarter og var samlet i et stort antall utenfor Samholds kontor med det samme en av våre folk føk ut for å heise flagg.

– Er Nordbanen besluttet? – Ja, nå er den besluttet. – Hurraaa!»

DET STORE JERNBANEKOMPROMISSET

Etter mange års stillstand kom det ny fart i arbeidet med å bygge ut jernbane i 1894. Vedtaket om å bygge Gjøvikbanen var ett av seks anlegg som gikk inn i det som ble kalt «Det store jernbanekompromisset». De andre strekningene/ sidesporene var.

Voss-Finse, Bergensbanen

Egersund-Flekkefjord, Sørlandsbanen

Hell-Sona, Meråkerbanen

Flisa-Elverum, Rørosbanen

Arendal-Åmli, Sørlandsbanen

Viktig for gods, ikke for passasjerer

Banen var vedtatt, men hvor den skulle gå ut av Kristiania var ikke avklart. En lengre debatt endte med at traséen øst for Maridalsvannet ble valgt. Den skulle gå der det ikke bodde folk, nesten alle bodde på den andre sida av vannet og dalen.

«Jernbanen har hatt stor betydning for beboerne oppe på Sørbråten, men ikke så mye for befolkningen nede i dalen», står det i «Maridalen – vakker og verneverdig». Og det er nok sant. Mens toget var en nødvendighet for utbygging på Movann/Sørbråten, gikk toglinja gjennom dalen på den sida av Maridalsvannet hvor veldig få bor.

– Det stemmer nok at jernbanen ikke var så viktig for persontrafikken, men for bøndene i dalen, og for de som bygde hus på Sørbråten, var den viktig. De fikk materialer, gjødsel og andre varer utlevert på Sandermosen i stedet for å måtte frakte tunge lass med hest og kjerre opp de bratte bakkene fra byen. Veien til og fra Sandermosen var mye lettere for hestene som på den tida sto for tungtransporten, sier Tore Brodin.

Busstabellen fra 1933 illustrerer godt hvorfor bussen ble mye viktigere for persontrafikken til og fra Maridalen enn toget som lenge gikk fire ganger om dagen.

Til å frakte tunge varer var toget velegna, for persontrafikken var rutebussen som begynte å gå i 1920, mye viktigere. Det var mye greiere å ta den enn å kreke seg helt bort til Sandermosen for der å vente på et tog som kanskje kom.

Pussig og dårlig trasé

Hvorfor valgte Stortinget å legge toglinja gjennom den ulendte, grisgrendte skogen, Nittedal stasjon ble for eksempel lagt langt oppi lia langt fra der folk bodde? Ei rekke andre stasjoner ble også lagt til steder der det ikke bodde folk.

Som vi har vært inne på, det var ikke primært passasjerer Nordbanen ble planlagt og bygd for, det var gods, spesielt tømmer og trevirke som skulle ut av skogen og ned til Christiania og verden.

Kritikken mot traséen gikk ikke bare på at den gikk i «ødemarka»

Gjøvikbanen går gjennom mye vanskelig og ikke-jernbanevennlig terreng. Terrenginngrep som tunneler, fyllinger og bruer var nødvendige mange steder. Bilder fra Boka «Gjøvikbanen»/Rolf Thoresen.

og ikke der folk flest bodde. Jernbaneeksperter skal ha vært ganske oppgitte over en bane med vertikal sagbladprofil – mange kneiker både opp og ned – og som horisontalt kjennetegnes av skarpe svinger (mange med radius ned mot 250 meter som er i overkant skarpt for tog), seks tuneller, 16 bruer og en haug med planoverganger. På 1950-tallet hadde den upraktiske banen som var bygd for alt annet enn fart, 268 veiover-/underganger.

I praktverket «Gjøvikbanen» beskrives banen som «Norges dårligste jernbanestrekning:». Banen fikk normalspor, men «man valgte å bruke idéer fra smalspor-tiden. Man gikk heller rundt og over enn gjennom hindringer. Banen ble derfor kurverik og fikk mange stigninger. Dette gjør at reisehastigheten på Gjøvikbanen er lavere enn på de fleste andre norske jernbaner.»

Alternativt kunne jo jernbanetraséen gått bedagelig oppover Nittedal hvor det både bor folk og hvor riksvei 4 går.

Hvorfor gjør den ikke det?

– Godt spørsmål. Men det var umulig for oss å svare på det ut fra de dokumentene vi har hatt tilgang til, sier Trond Børrehaug Hansen. Han er én av forfatterne av boka «Gjøvikbanen». – Det går ikke fram av de papirene vi har sett hva som har skjedd, men det skinner ganske tydelig gjennom at noen har snakka sammen på bakrommet. Og det er ikke så rart, det var en kjempestor sak med store konsekvenser, mange interesser involvert og mange innspill. Det var nok mange som snakka med mange uten at alt ble journalført.

Godseierens valg?

Stortinget vedtok formelt prosjektet, det endelige vedtaket ble fatta 22. juli 1895. Men det kan ha vært en annen som tok den reelle avgjørelsen? Det kan ha vært godseier Carl Otto Løvenskiold som

Tømmer var viktigere enn passasjerer da Gjøvikbanen ble anlagt. Bildet viser et tømmertog på Dokka i 1988. FOTO: Lasse Bjur Olsen/Boka «Gjøvikbanen».

altså ville ha god nytte av jernbane over sin eiendom. Mange mener nok at hensynet til Løvenskiolds interesser var viktig, men det var også andre motiver bak trasévalgt.

Svenskefrykten. Hensynet til beredskapen kan ha spilt inn. Forholdet i personalunionen ble ganske uggent mot slutten av 1800-tallet. Det var så dårlig at mange hadde reell frykt for en svensk invasjon i Kristiania. De så det som tryggere å legge toglinja langt inni skauen enn i åpent lende.

Kapasitet. Skulle banen legges i det slake terrenget fra Romerike, måtte den først følge Hovedbanen ut av byen, opp til Bryn og over til Romerike. Den banen var enkeltspora og privateid de første åra. Det var slett ikke sikkert at den hadde kapasitet til den godstrafikken som man håpa Gjøvikbanen ville få. Det kan hende det ble ansett som både tryggere og mer effektivt med en egen trasé hele veien.

Godsbane. Noen, egentlig ganske mange, stasjoner lå, og ligger, langt fra der folk bodde. Nittedal er bare ett eksempel, stasjonen

Som vi snart skal se, ble Sandermosen et populært stopp også for passasjerer. På fine vintersøndager ble hundrevis av skipar ekspedert til og fra stasjonen. FOTO: Neupert/Boka «Gjøvikbanen».

ligger langt oppi lia mens folk bodde i dalens bunn. Men det spilte liten rolle; banen var primært bygd for godstransport, passasjerene var ikke så viktige.

Friluftslivet. Det ble til og med sagt at banen ble lagt i «svarte skauen» fordi det var et politisk ønske. Politikerne ville legge til rette for at folk flest, arbeiderfamiliene på Østkanten, kunne komme seg ut i Nordmarka og rekreere. Da var det veldig kjekt med ei toglinje som førte rett ut til stier og løyper på Stryken og mange andre steder. Kanskje spesielt bynære Sandermosen. Avisene skreiv at traséen «ville gi lett tilgang til forfriskende opphold i Nordmarkas naturskjønne omgivelser og at banen ville bli av stor sanitær betydning for Grünerløkkens og Sagenes tallrike befolkning». Den ble også omtalt som Østkantens Holmenkollbane.

Akerselva. Langs Akerselva kom den industrielle revolusjon til Norge på 1840-tallet. I 1829 lå det 24 sagbruk langs elva. I 1856 var de redusert til seks. Ved de viktigste fossene og vannfallene ble sagbruk erstatta av moderne og mer lønnsomme industribedrifter som var avhengige av elvekraft før elektrisiteten kom rundt år 1900. De var avhengige av kraft, men også av gode kommunikasjoner; de skulle ha råvarer inn og ferdigvarer ut.

Sam Eyde hadde planene klare for «Bruksbanen». Det skulle bli en jernbane langs Akerselva fra Østbanen til Grefsen som skulle betjene industrien som etablerte seg der. Planen var at banen skulle krysse elva fire ganger! Like greit at den ikke kom lenger enn til tegnebrettet.

I stedet fikk de tog gjennom Nydalen. Datidas politikere mente det var mye viktigere med tog der enn gjennom Nittedal; der oppe ville de aldri få det samme transportbehovet som man allerede hadde i Nydalen, mente de. Og det hadde de kanskje rett i.

Uansett, det ble som det ble; ei kronglete toglinje i svarte skauen. Men gjennom Nydalen.

Mye og effektiv jobbing, lav lønn

Arbeidet med banen kom i gang og det ble jobba to skift, ti timer på dagen og åtte timer om natta. Arbeidet pågikk samtidig mange steder på traseen. I 1897 var 800 mann i gang på det 124 km lange anleggsområdet. Arbeiderne fikk betalt fire kroner dagen. Og de må ha jobba hardt, uten moderne anleggsmaskiner, for kronene. 20. desember 1900 ble traséen fra Alnabru over Grefsen til Røykenvik åpna og to år seinere, 20. november 1902 var banen i mål på Gjøvik.

GJØVIKBANEN BLE HISTORISK

Lenge ble alt som var av passasjertrafikk på norske togskinner kjørt av NSB, Vy fra 2019. Men så, i 2005, skjedde noe grensesprengende: Bondeviks borgerlige regjering pressa gjennom at en norsk jernbanestrekning for første gang skulle legges ut på anbud.

Den strekningen var Gjøvikbanen.

NSB Anbud, som i dag heter Vy Gjøvikbanen AS, vant kontrakten på persontrafikken på banen. Den starta i 2006 og varte i ti år.

Det ble investert i nytt materiell og brukerne opplevde at det hjalp; antall avganger økte kraftig og regulariteten ble bedre.

– Konkurranseutsettinga av Gjøvikbanen har vært en suksess, oppsummerte forskningsleder Frode Longva ved Transportøkonomisk institutt (TØI) i en rapport.

– Anbudet har ført til et bedre tilbud for de reisende og lavere kostnad for det offentlige. Samtidig har ikke arbeidsbetingelsene for de ansatte blitt forverret.

FORNØYDE PENDLERE

Leder Per Martin Hjermann i Gjøvikbanens brukerforening var enig:

– Det har blitt mye bedre tilbud og oftere avganger, sa han til NRK i 2010 og trakk fram et annet viktig framskritt etter at trafikken på Gjøvikbanen ble skilt ut fra resten av NSB.

– Gjøvikbanen har nå fått egne tog og ansatte. Dermed blir de ikke tatt av NSB med en gang det er problemer en annen plass. Vi har fått et tilbud som er mye mer pålitelig.

SKEPSIS I REGJERINGA

I et nytt anbud i 2019 inngikk banen i ei større pakke med «problemlinjer» som inkluderte fire linjer på Østfoldbanen og strekningen Spikkestad-Oslo-Lillestrøm

Kritikere mente den borgerlige regjeringa valgte å tildele Vy den minst attraktive pakka for å svekke det tidligere NSB.

I dag driver Vy Gjøvikbanen AS persontrafikken på strekningen mens andre driver godstrafikk.

Inn i litteraturhistoria

Med «En sjømann går i land» og «En flyktning krysser sitt spor» hvor Janteloven lanseres og det i tillegg er veldig mye annet, skreiv Aksel Sandemose (1899-1965) seg inn i toppskiktet av norske romanforfattere. Hva han har å gjøre i ei bok om Sandermosen ligger bokstavelig talt i navnet.

Forfatteren ble født i 1899 i Nykøping Mors i Danmark, hadde dansk far, norsk mor og ble døpt Axel Nielsen. I 1921 fant den unge, lovende og nok litt jålete forfatterspira ut at han måtte gjøre noe med navnene sine. Det enkleste var fornavnet, hvor han ikke

ville ha et kors i midten. Han skreiv seg rett og slett Aksel, så var det gjort. Han ville også ha et etternavn med mer særpreg, men det var vanskeligere å endre. Han klarte imidlertid å skifte det ut med en ørlite fordanska versjon av togstoppet i Maridalen.

Norsk biografisk leksikon er vanligvis svært etterrettelig, men det tar feil når det skriver at moren, Amalie, opprinnelig var fra Sandermosen i Maridalen. Hun ble født i 1861, da var det ingen ting å komme fra på Sandermosen. Ingen bodde der.

– Nei, min bestemor vokste opp i Skedsmo. Men hennes søster, Kaja, flytta til Maridalen. Der var bestefar på besøk. Jeg kjenner ikke til at han bodde der, annet enn på besøk hos tante Kaja. Slik jeg har skjønt det, var det to grunner til at han valgte navnet; han syntes det var fint og det var, som han, både norsk og dansk, sier Iben Sandemose.

Multikunstneren, som er forfatterens barnebarn, har i boka Ugler i Sandermosen fortalt sin fars historier om hvordan det var å vokse opp med forfatteren som far. Det var ikke enkelt. Som far skal han ha vært enda dårligere enn sitt ikke-gode rykte.

Men skrive kunne han. Barnebarnet er blitt fortalt at bestefar sto, han sto alltid da han skreiv, ute under et tak i Maridalen, skreiv med sin fyllepenn og hang arkene til tørk på hesjetråd.

Som mange andre kunstnere var Sandemose flinkere til å skrive enn til å regne. Hele livet sleit han økonomiske bekymringer.

– Det var så ille at da de bodde på Nesodden, hadde de handla så mye på krita at de ble nekta å handle mer på butikken. De flytta til Oppegård, men der drev broren til kjøpmannen på Nesodden butikk, så de ble nekta der og. Pappa fortalte at han en gang måtte sitte igjen på Theatercafeen som pant, mens bestefar var ute på byen for å skaffe penger til regningen. Bestefar var nok litt for ofte på Theatercafeen, forteller barnebarn Iben.

Likevel har han klart å skrive Maridalen og togstoppet

Sandermosen inn i litteraturhistorien. Der er det ikke så mange togstasjoner.

Axel Sandemose skreiv både seg sjøl og Sandermosen inn i litteraturhistorien. FOTO: wikipedia

Stasjonen

Opprinnelig var det ikke planlagt noen holdeplass eller stoppested mellom Kjelsås og Nittedal. I nesten sju år tøffa toget gjennom Maridalen uten å stoppe for annet enn å laste tømmer, og det er mulig de lossa andre varer. Men passasjerer fikk ikke være med.

Det ville ikke maridølene akseptere og i 1907 hadde de fått nok. De starta kampen for få et stoppested i dalen. De kjempa med nebb, klør og en arbeidskomité.

Myra, måsan, ved Sander gård som har gitt navn til den mest avsidesliggende togstasjonen i Oslo. FOTO: Stein Erik Kirkebøen

Allmenn enighet i Maridalen

Etter noen tids nøling og uenighet, hadde det blitt brei enighet i Maridalen: «stemningen og interessen blant eiendomsbesiddere og befolkningen i Maridalen blev mere og mere almindelig og bestemt afgjort i retning af at faa station paa Sandermosen», skreiv arbeidskomiteen som ble valgt sommeren 1907. Det gjorde den sannsynligvis i forbindelse med det som ble omtalt som «massemøtet» som 20. juni ble arrangert på Maridalen skole. I tillegg til maridølene som møtte mannsterke for å kjempe for et togstopp i dalen, var NSB, Løvenskiold og Aker kommune representert. Arbeidskomitéen som ble valgt, dreiv saken videre for maridølene som var innstilt på å kjempe for å få toget til å stoppe i dalen.

På massemøtet var det allmenn enighet om at toget måtte stoppe mellom Kjelsås og Nittedal. NSB var villig til å bygge stoppested, hvis Aker kommune tok regninga på 18.000 kroner og bygde stasjonsbygningen. Pluss at den måtte garantere for en årlig inntekt på 600 kroner.

Aker kommune fikk pengene på plass i løpet av sommeren 1907 til tross for en viss motstand i de østre deler av kommunen som ikke hadde noe behov for verken Nordbanen eller Sandermosen stasjon. Spørsmålet om stoppested på Sandermosen kom også opp i Stortinget. Da Aker kommune var villig til å ta regninga, gikk forslaget om stoppested glatt gjennom der også.

Ikke verst, Stortinget vedtok at det skulle bygges et stoppested for tog!

Vei til bane

Men folk og last måtte komme seg til og fra stoppestedet som lå der hvor ingen bodde. Det måtte bygges vei!

Greveveien, som gikk fra Hammeren til Hakadals Verk, ble anlagt av grev Wedel Jarlsberg, sto ferdig i 1825 og gikk forbi

Sandermosen. Den var, som vi har sett, ikke lenger så viktig etter at «nyveien» over Grorud hadde kommet på plass.

Aker kommune oppgraderte den uansett fra Maridalen kapell på ny bru over Dausjøelva og nesten til stasjonen. De siste hundre meterne inn til stasjonen bygde folk i Maridalen vei på dugnad mens kommunen betalte materialene.

Men veien i nord, fra Gata og opp til stasjonen, et strekk hvor det bodde ingen, måtte maridølene ordne sjøl. Også det gjorde de. Penger ble samla inn, 4000 kroner, mange små beløp fra de mange fattige og noen store beløp fra de få rike. For de kronene ble veien bygd på dugnad på grunn donert av Vaggestein gård og statsminister Løvenskiold, tittelen ble benytta mer enn 20 år etter at han hadde vært statsminister i Stockholm to, tre måneder i 1884. I Christiania styrte statsminister Christian Schweigaard.

Det var ikke med tanke på passasjerer det ble vedtatt å bygge togstopp på Sandermosen. Det er mest trær der. Men i en periode var stasjonen veldig populær blant folk som ville til skogs. FOTO: Vegard Ulvang

Stasjon og vei var sikra, men arbeidskomiteen fortsatte arbeidet. Dens siste mål var å få kommunen til å ta ansvaret for veiens drift. Og det fikk den til i 1912. Men Aker kommune satte én betingelse: «Vi maatte forpligte oss til at fremkjøre femten hundrede las med grus og kult i løbet af et par aars tid efter veiingeniørens nærmere forlangede.» Grus og kult ble i hovedsak henta fra Skar og skulle brukes til kommunalt veivedlikehold de første to åra.

Dermed kom stoppestedet. På Sandermosen. Det hjalp ikke hva folk på Solemskogen sa og ville. Stortinget bestemte. Formelt var det en avstemning i en nedsatt komité der som avgjorde. I den vant

Sandermosen 24-11 over et stoppested nærmere Solemskogen, ved Gresstua/Monseplassen.

Dermed var det avgjort, stoppestedet skulle bygges på

Sandermosen, ei lita myr midt i svarte skauen hvor det ikke bodde folk og fortsatt ikke gjør det. Til tross for at Greveveien går forbi: Det var ikke akkurat midt i smørøyet og er det fortsatt ikke. Men det passa bra for NSB som allerede hadde anlagt et kryssingsspor der. Og det var perfekt for Løvenskiold. Og, skulle det vise seg, for folk som ville på tur i skogen. Men for veldig få andre.

«Oslos mest avsidesliggende stasjon»

I boka «Gjøvikbanen» er forfatterne ganske klare: «Sandermosen har ingen konkurrent når man betegner den som Oslos mest avsidesliggende stasjon. Den ligger på en myrlendt slette omgitt av skog på alle kanter. Det var to kilometer fra stasjonen til nærmeste landhandel og 1,5 km til nærmeste gård. Heller ikke i dag finnes det noen bebyggelse i umiddelbar nærhet, bortsett fra Løvenskiolds gamle skogvokterbolig».

Gjøvikbanen var – og er – enkeltspora derfor må den ha kryssingsspor hvor tog kan møtes, med jevne mellomrom. Sandermosen var perfekt; flatt lende, passe langt fra Kjelsås stasjon

STASJONSMESTERNE PÅ SANDERMOSEN

1909-10: Anna Pauline Sekkelsten (ekspeditrise)

1910-18: Carl Otto Torp

1918-20: Henrik Benjamin Henriksen Dahle

1920-24: Gustav Adolf Johansen

1925-37: Emil Eriksen Keiserud

1938-46: Harald Nilsen Sekkelsten

1946-59: Karl Stenersen

1959-64: Jørgen Hauge

1965-72: Sten Egil Broen

og neste kryssingsspor, på Movatn og det gikk en slags vei dit. Der ble ei lasterampe anlagt så varer, først og fremst tømmer, kunne lastes av og på.

Stoppet ble altså plassert midt i ødemarka langt fra alle potensielle passasjerer. Men plassen var sikkert velegna for lasting av tømmer. Og det har alltid vært flere trær enn passasjerer på de kanter.

Passasjerer dukka opp

På Sandermosen var det ingen som hadde tenkt på passasjer, hva skulle de der hvor ingen bodde eller hadde noe å gjøre? Her skulle tog krysse og tømmer og varer lastes. Men så skjedde det noe som endra det hele. Vi har sett at maridølene protesterte og vant fram i sin kamp for stoppested i dalen. De fikk god hjelp av Utviklinga. Da Bergensbanen åpna i 1909, ble trafikken også på Sandermosen større. Helt fram til 1984 gikk persontogene mellom Oslo og Bergen i hovedsak ikke over Drammen, men over Roa (og Sandermosen). Det ble litt trafikk til Sandermosen og, som vi snart skal se litt nærmere på, det ble mer. Og mer. For å ta unna trafikken ble det i 1909 oppretta stoppested på Sandermosen og i 1912 ble det oppgradert til

HVA ER HVA?

STASJON var et sted hvor man sendte og mottok togmeldinger: En togekspeditør gav beskjed til neste stasjon om at et tog var underveis og passet på at det ikke var mer enn ett tog på samme strekning.

På et STOPPESTED var det betjening som gjerne håndterte billettsalg og gods, men som ikke hadde ansvar for togframføring.

HOLDEPLASS var et sted hvor toget stoppet for av- og påstigning, men hvor det ikke var betjening. Kilde: BaneNor

stasjon. Sannsynligvis besto stasjonen opprinnelig av lasterampe, ekspedisjons- og bolighus. I 1926 ble et godshus med store lasteporter både ut mot perrongen og på baksida, mot veien, bygd. Varer kunne lastes inn i den ene enden og tas ut i den andre.

Maridalen stasjon?

I en periode før vi kom så langt ble det diskutert om stasjonen skulle hete Sandermosen, som ingen visste hva eller hvor var, eller om den skulle ha det mer kjente navnet Maridalen stasjon. Av en eller annen grunn tapte Maridalen, man valgte Sandermosen etter myra ved stasjonen som igjen har navn etter gården Sander som ligger et par kilometer sørover.

Vinteridyll fra den gang det var snø om vinteren og toget stoppa på Sandermosen stasjon. FOTO: Ukjent

Når lasterampa skrittvis ble oppgradert til stoppested til stasjon var det fordi det begynte å bli nesten like mange folk som trær i skogen. Turgåere fant ut at Sandermosen var et glimrende utgangspunkt for en skogstur og begynte å benytte seg av stasjonen.

I en beskrivelse fra 1926 heter det at «traktene omkring stasjonen er meget vakre».

Suksess!

Stoppestedet på Sandermosen var en suksess fra første stund. Arbeidskomitéen som hadde koordinert arbeidet med stoppested og veiforbindelse, summerte opp suksessen i et udatert notat som sannsynligvis er fra våren 1913, Der har de denne oversikten over den nærmest eksplosive veksten:

Periode Reisende Inntekter

1909 (6 mnd.) 5002 1724,27

1909/10 21585 6709,51

1910/11 31298 10991,42

1911/12 41795 15509,70

I ettertid fortoner kravet NSB stilte til kommunen om at den måtte garantere for inntekter på minimum 600 kroner, ganske latterlig. Men det var kanskje ikke så godt å vite hvor mange det var som ønska å ta toget og komme seg ut i skogen; passasjerene var i det alt vesentlige byfolk på skogstur og i mye mindre grad maridøler på bytur. Banen var en kraftig stimulans for friluftslivet, byfolk tok toget ut i Guds frie natur på Sandermosen.

Sommer som vinter var – og er! – Sandermosen et glimrende utgangspunkt for turer i Marka. Spesielt var stasjonen et populært mål i bærsesongen den gangen folk var opptatt av matauk. Så populært var stoppestedet at en liten kiosk/kafé med alkoholfritt øl, frukt, tobakk og sjokolade ble etablert. Åpenbart sikta inn på turgåere fra byen.

På fine skisøndager ble det ekspedert flere hundre skipar fra stasjonen. I 1939 var det fortsatt, som i 1912, 40.000 passasjerer som benytta stasjonen ved myra i skogen. Det var også et «ekspedisjonskontor for brevpost her» og stasjonen var bemanna med stasjonsmester og to telegrafister.

Misnøye

Sandermosen stasjon var en suksess med uventa mye trafikk. Men lokalbefolkningen i Maridalen og ellers langs Gjøvikbanen var ikke fornøyd. De mente de ble behandla urimelig dårlig av NSB, mye dårligere enn passasjerer langs andre linjer. Noe som kalte seg «Trafikkomiteen for Grefsen - KjelsåsNittedal -Hakadal» skreiv i 1908 eller -09 et udatert brev hvor de beklaga seg over forholdene og «om nødvendigheten av at forbædre trafikforholdene på den strækning av Nordbanen som ligger nærmest byen, for at dette distrikt kunde blive sat i stand

DRESINVAKT

Helt fram til tidlig 1960-tall ble Gjøvikbanen i all hovedsak trafikkert av damplokomotiv. Det kunne være skummelt, spesielt i varme tørkesommere. En gnist kunne fort bli til en skogbrann. En av dresinvaktas viktigste oppgaver var å kjøre bak damplokomotivene og stoppe alle tilløp til skogbrann. I tillegg utført han andre service- og vedlikeholdsoppgaver langs sporet. Ifølge Løvenskiold-forfatteren Sverre Grimstad sto dresinen parkert i et lite skur nord for stasjonen, rett over sporet for banevokterboligen, hvor også dresinvakta holdt hus i ei lita koie.

til at utnytte de hjælpekilder som de ifølge sin beliggenhet, nær Kristiania, har og enda mer for å lette den del av Kristianias befolkning som ønsker at bygge sitt hjæm utenfor Kristiania. Denne forestilling synes at have båret lite frugt.»

Og så fortsatte de: «Som det vil være den ærede bestyrelse av Norges Statsbaner bekjendt, står Nordbanen i en særlig uheldig stilling med hensyn til det antal persontog som hver dag forbinder Nordbanens distrikter med Kristiania»

For å dokumentere og synliggjøre sin misnøye, lagde komiteen tabeller som viste at de langs Nordbanen hadde grunn til å være misfornøyde med tilbudet når de sammenligna seg med togreisende som bodde like langt fra Østbanen i andre retninger:

tog til Kristian. Siste tog fra

Tabellen viser antall tog til og fra Kristiania på hverdager og når første og siste tog gikk.

Bodde du langs Nordbanen kunne du, med normal arbeidstid, ikke ta toget til byen. Første tog på Nordbanen ankom Kristiania kl. 9, to timer etter at arbeidsdagen begynte for veldig mange. Og skulle du ta tog hjem etter å ha vært på kino i byen, måtte du satse på

KARL PÅ MÅSAN

Karl Stenersen, som var stasjonsmester på Sandermosen fra 1946 til -54, kunne visst være litt av en skrue som ikke alltid var like opptatt av formaliteter og regelverk. I boka «Gjøvikbanen», hvor illustrasjonen også er henta fra, forteller Odd Grobe, som jobba som fyrbøter på Gjøvikbanen på 1950-tallet, om en episode han opplevde med stasjonsmester Karl på Måsan.

Bildetekst: Tegning: Ukjent/Boka «Gjøvikbanen»

De var på vei nordover, og skulle ifølge ruteboka, krysse med et sørgående tog på Sandermosen. Togene sto som de skulle, på hvert sitt spor, men begge hadde stoppflagg. Minuttene gikk, ingen ting skjedde. På stasjonsmesterens kontor var det ingen tegn til liv. Personalet på de to togene klødde seg i hodet og lurte på hva de skulle gjøre. Da kom en mann ut av skogen. Stasjonsmesteren. Han hadde en hare i ei hånd og hagla i den andre og utbrøt: – Jøss, har di kømmi alt?

Han hadde vært ute på matauk, men fikk opp farten og sendte togene videre – ti minutter bak rutetidene.

Femmer’n. Barn som gikk på skole i byen, kom 20 minutter for seint hver eneste dag og Kristiania-boerne fikk ikke fersk melk fra bondelandet til frokost.

Høna og egget?

Kanskje bodde det så få folk langs Nordbanen at det ikke var regningssvarende med flere tog?

Det er mulig at det bodde færre folk oppover der enn langs de andre linjene allerede tidlig på 1900-tallet. Men det kan også være en variant av hva som kommer først av høna og egget; det er ikke utenkelig at det bodde færre folk der nettopp fordi togtilbudet var dårlig.

Toget kommer stadig susende over Sandermosen stasjon, men det har aldri tid til å stoppe. FOTO: Stein Erik Kirkebøen

Nye stoppesteder

Men det skjedde ting innover i dalen og skogen. I 1927 ble kryssingsstedet på Movatn oppgradert til stoppested og videre til stasjon i 1935. Her ble det satt opp stasjonsbygning i funkis-stil, men den planlagte stasjonsmesterboligen ble aldri reist. Her hadde ingen Tore Tog slått seg ned, og stasjonsbygningen ble revet i 1973.

Ved Movann kom det først et stoppested som, akkurat som Sandermosen, ganske raskt ble oppgradert til stasjon; Movatn stasjon. FOTO: Thore E. Thoresen/boka «Gjøvikbanen».

På Snippen, mellom Sandermosen og Movatn, ble det anlagt en provisorisk holdeplass i 1945 som året etter ble flytta et par hundre meter. Den ble utstyrt med et leskur.

De nye stoppene ga reisende litt bedre service, men de var også med på undergrave passasjergrunnlaget på Sandermosen. Sammen med galopperende privatbilisme gjorde det at antall passasjerer sank. Og sank. I 1970 ble det i gjennomsnitt solgt kun fire billetter hver dag på Sandermosen. Og det skulle bli verre. Mye verre.

Vekst, vekst

Men vi skal tilbake til glansdagene. Vi har sett at lasteplassen på Sandermosen allerede i 1909 ble oppgradert til stoppested og i 1912 videre til stasjon. Da den ble stoppested, ble det satt opp et bygg med venterom og ekspedisjonslokale. Om dette hang sammen med boligen til ekspeditøren, som det gjør i dag, er uvisst. Sannsynligvis ble stasjonsmesterboligen oppført i forbindelse med at stoppestedet ble oppgradert videre til stasjon. På et kart fra 1916 skal, ifølge boka «Gjøvikbanen», de to bygningene som henger sammen, være tegna inn. Her er det også tegna inn et uthus og et vedskur og en utedo borti skogkanten.

1926 kom et nytt godshus. Det ble lagt til i nordenden av de to eksisterende byggene og hadde store dører/porter både mot perrongen og plassen på baksida: her kunne last tas inn i en ende og ut i den andre. I annen etasje var det rom for telegrafister. Seinere har det vel bygningsmessig ikke skjedd noe annet enn et langsomt forfall, som fikk et opphold i de 23 åra Tore Tog holdt liv i stasjonen.

Automatisering

Jernbaneteknisk har det skjedd ting med kryssingsspor, lessebukker og diverse. Men det store spranget kom i 1971. Da ble stasjonen automatisert. Som vi allerede har sett, stupte passasjertrafikken da det kom to nye stopp i Maridalen, i tillegg til at privatbil ble allemannseie fra 1960. NSB måtte ta konsekvensen av det og av at stasjonen ble automatisert. Året etter, i 1972, ble den gjort ubetjent. Fra da var det bare stopp ved behov, når noen skulle av eller på. Fra 2006 var det også slutt på det, da stoppa toget i prinsippet ikke for av- og påstigninger – da var vi tilbake ved start hvor Sandermosen ikke var en stasjon for folk – kun for kryssende tog. Unntaket var når Tore Tog hadde arrangement på stasjonen og betalte 500 kroner for to stopp, ett fra byen og ett når tilskuere og artister skulle tilbake til byen etter forestillingen.

DEN FØRSTE SKIKONGEN

Løvenskiold fikk bygd en skogvokterbolig på østsida av toglinja. Den sto ferdig i 1925, og da flytta Lauritz Bergendahl, Norges første skikonge, inn.

Han var suveren i samtida. Ikke bare fordi han vant ti ganger i Holmenkollen – ingen har visst flere seire derfra – men fordi han også var så ufattelig overlegen. Han avgjorde ikke på målstreken, det var ikke på grunn av skonummeret Lauritz Bergendahl vant skirenn.

Lauritz Bergendahl (1887-1965). FOTO: Skimuseet

I en klasse for seg

I 1914 vant han femmila i Holmenkollen med over 22 minutter. Det var ekstremt, men året før vant han med 13 minutter. Lauritz (skrives også med s) Bergendahl var i en klasse for seg.

Den eneste perioden hans samtidige hadde sjans, var 1905-09. Da gjorde sjukdom og en religiøs raptus at han ikke konkurrerte på ski. Da han etter fire, fem år ute, kom tilbake til skirennene, fortsatte han der han slapp. Med å vinne. I kombinert og i langrenn – spesielt hopprenn begynte de ikke med før på 1930-tallet i Holmenkollen og NM.

Dusjdebut i Kollen

I Holmenkollen i 1909, da falt 54 prosent av kombinertløperne i første omgang og 50 prosent i andre, fikk Lauritz Bergendahl en spesiell opplevelse. 22 år gammal dusja han for første gang, Holmenkollen hadde fått dusjanlegg. Og det var tidlig, blant folk flest ble det ikke vanlig med dusj hjemme før godt utpå 1950 og -60-tallet. Dusjen kom brått på unge Bergendahl som verken hadde håndkle eller skift, han hadde aldri før dusja etter et skirenn. Det ble å hoppe litt rundt og så ta på seg det svette ski-tøyet og gå hjem til Sørkedalen.

Men hva gjør en sørkedøl i ei bok om Sandermosen?

Stilstudier av Lauritz Bergendahl som kanskje er den mest overlegne langrennsløperen noensinne. Han var helt suveren i si tid. I hoppbakken var han også en ener i datidas «blyantstil».

FOTO: Ukjent/A-foto/Skimuseet

I godseierens stall

Svar: Godseier

Harald Løvenskiold, «Nordmarkens eier», ville ha skikongen i sin stall, og sendte ham i 1915 på skogskole i Søfteland. Etter to år i det vestlandske hvor han vant de skirenna han rakk å gå, vendte 28-åingen tilbake til sin barndoms nordmark. Men til et annet dalføre.

Han jobba først inne på skogen ved Katnosa og Sandungen, men kom til distriktet ved Sandermosen da han kom tilbake fra skogskolen, sannsynligvis i 1917. Etter kort tids tjeneste ble Bergendahl forfremma til skogmester og overført til området som het Maridalen. På den tida sto det ei lita stue ved Dausjøbrua, i den bodde Bergendahl. Men så ble skogbestyrerboligen ved Sandermosen bygd i 1925, og skikongen fikk et mer standsmessig hjem. Han flytta inn i boligen og bodde der i nesten 30 år.

– Jeg overtok både jobben og boligen til Bergendahl i 1953, da han gikk av med pensjon, har Ole Svendsen fortalt i et interessant og morsomt intervju med Helge Haakenstad i Maridalens Venners årbok for 2001.

Ingen tvil om at «Den første skikongen» hører hjemme i ei lita bok om Sandermosen! Der gikk han på ski og der hoppa han. På den andre sida av Sandermosveien fikk han anlagt en ganske stor hoppbakke, Sagstubakken, som i en periode var populær blant medlemmene i Maridalens skiklubb, en forløper til Kjelsås IL, og andre hoppentusiaster.

Det kunne vært så fint…

Sandermosen var et populært utfartssted, og det kunne det fortsatt vært. Hvis bare toget hadde hatt tid til å stoppe her, eller det ble etablert flere parkeringsplasser for biler. Det vil være en vederstyggelighet for Tore «Tog» Haagensen, MDG og kanskje noen til, men en glede for veldig mange andre. Veldig mange veit hvor fint det kan være på og fra Sandermosen; på fine skisøndager

kan det stå godt over hundre parkerte biler i brøytekantene langs

Greveveien. Området er særlig populært tidlig i skisesongen, snøen kommer tidlig til Sandermosen og terrenget er slakt og barnevennlig i flere retninger.

Men toget stopper ikke.

Sandermosen stasjon ble mer populær blant turfolket enn noen hadde trudd. Spesielt bærplukkere og skiløpere benytta muligheten til å komme seg raskt og enkelt til skogs – og hjem igjen.

FOTO: Thore E. Thoresen/boka «Gjøvikbanen».

Friluftsliv

Vi har sett at ett av motivene bak å bygge Gjøvikbanen var hensynet til friluftslivet. Banen skulle gjøre det lettere for arbeidsfolk i den overbefolkede, trange og møkket byen Kristiania hvor folketallet økte med 1600 prosent på 1800-tallet!, å komme seg ut i skog og frisk luft på fridager. Gjøvikbanen kunne bli Østkantens svar på Holmenkollbanen, med stasjoner ute i Marka. Og slik fungerte det i mange år før og kanskje etter krigen.

Stein Buan og kulturBANEN, vi kommer tilbake til den, tok temaet opp igjen i et brev til direktør Eike i Gjøvikbanen i 2011. Der peker Buan på at banen ikke bare kan bli en kulturBANE, den har også potensiale til igjen å bli en populær turBANE, en bane for friluftsfolk. Han siterer Tor Øystein Olsen på at «Gjøvikbanen tar oss til verdens fineste skiløyper». Og så kan vi for egen regning legge til at sykkelmulighetene også er enorme. Videre påpeker han at «hundretusener av friluftsfolk og potensielle friluftsfolk bor tett til banen». Mulig han overdriver litt, men det er liten tvil om at han hadde et poeng i at banen her hadde – og har! – et stort passasjerpotensial.

Stasjonen på Sandermosen er et ypperlig utgangspunkt for turer både sommer og vinter. Men da den ble lagt ned, kom det ikke så mye som et pip av protest fra friluftsorganisasjonene. Ingen var opptatt av de mulighetene til et bilfritt friluftsliv som stasjonen kunne gitt. Hvor var – og er – Skiforeningen og DNT?!

TORE’NE

Tore Frisell Haagensen som etablerte seg på Sandermosen stasjon som sjølutnevnt Stassjonsmester, føyde seg inn i ei flott rekke av Tore’r fra kapellet og opp til stasjonen. På Øgården bodde Tore Bonde, som egentlig hadde Brodin som etternavn, på Sander bodde Tore Hest, ingen tvil om hva han var mest opptatt av, skogoppsynsmannen var opptatt av litt mindre dyr og ble kalt Tore Hund. Da var det naturlig at Tore Haagensen ble Tore Tog. Eller Tore Perrong.

En mann og hans prosjekt

– Har du alltid vært like gæærn?

– Like gæærn? svarer Tore Frisell Haagensen med et spørsmål. –Hvis det å bo nesten 25 år på Sandermosen stasjon er å være gal, så har jeg vært det. I andres øyne. Selv mener jeg at jeg ikke har vært gal, men tilpasningsdyktig. Og ikke mer enn tilstrekkelig gal. Det bør man være hvis man skal få til noe i dette samfunnet. Selv om jeg har gått mine egne veier uavhengig av hva andre har tenkt og ment, har jeg alltid kunnet tilpasse meg. Så er det sikkert noen som har syntes veiene mine har vært snodige.

Sammensatt

Det er ikke så rart, Haagensen er på mange måter en sjelden fugl. Å

sette ham i bås er vanskelig. Han definerer seg også litt spesielt: – Jeg er anarkistisk, verdikonservativ, sosialistisk inspirert, opptatt av miljø og troende tolerant.

Med en sånn sjel var det helt naturlig for ham å være med i både Unge Høyre og Fremtiden i våre hender på 1970-tallet. Organisasjon Erik Dammann, han var også en av Haagensens mange gode venner, starta i 1974 som i dag er Norges største Før han ble sjølutnevnt «stassjonsmester» på Sandermosen, hadde Tore F. Haagensen, som ganske snart ble Tore Tog eller Tore Perrong, et kortvarig engasjement som konduktørassistent i NSB. FOTO: Ukjent.

miljøorganisasjon med nesten 50.000 medlemmer. Haagensen var tidlig med.

– Det var faktisk jeg som fikk endret navnet fra Fremtiden til Framtiden i våre hender.

– Ingen stor endring, du kunne tatt enda hardere i og gjort det enda et hakk mer folkelig. Som det ble, ble navnet litt pussig; radikalt i midten og konservativt på slutten?

– Ja, men det er vel ikke så dumt? Og så var det grenser for hvor langt vi kunne gå uten å støte fra oss folk.

Det ble tidlig klart at unge Tore var noe for seg sjøl, det kom tydelig fram på idrettsbanen: – Da jeg gikk på skolen var jeg god til å løpe, veldig god. Men det interesserte meg ikke å vinne eller å få premier, jeg løp fortest, men dro hjem før det var premieutdeling. I det hele tatt var det mye på skolen som ikke interesserte meg. Det endra seg først da jeg kom på Universitet og fikk stelle med det jeg syntes var interessant.

«Stassjonsmesteren»

Hva det var, skal vi komme tilbake til. Men først: Dette var tenkt som en beretning om Sandermosen stasjon og Gjøvikbanen. Og det blir det. Men det må også bli et hefte om Tore Frisell Haagensen, kanskje best kjent som Tore Tog eller Tore Perrong. Litt fordi han bodde på stasjonen i 23 år, mye fordi han, som sjølutnevnt Stassjonsmester, ville noe der og han skapte noe der. Sjølsagt måtte et sånt prosjekt ende helt galt i det norske byråkratiet. Det er mer opptatt av regler, budsjetter og formaliteter enn av å skape og ville. Og så er det opptatt av prestisje. Det har aldri opptatt Tore Tog.

– Nei, prestisje har jeg ikke vært opptatt av. Men det er én egenskap som er viktig ved meg og som kanskje gjør meg litt spesiell, skyter Haagensen inn. – Jeg er ikke redd for å snakke med folk. Selv de som er høyt på strå tar jeg gjerne kontakt med og snakker med. De

Det var mer enn nok å ta tak i for den nye beboeren på

Sandermosen stasjon, med venner. Husene bar tydelig preg av å ha stått tomme i 20 år. Det ble lagt ned mange dugnadstimer.

FOTOS: kulturPUNKTET

er også vanlige folk innerst inne og det kan komme mye godt ut av å snakke med dem. Og med alle andre.

Men, for å få orden på det her begynner vi med begynnelsen. – Jeg ble født inn i en solid familie og vokste opp på Stabekk i Bærum. Jeg drev ikke med idrett og syntes skolen var sånn passe. Først da jeg kom på Universitetet begynte jeg virkelig å kose meg. Der fikk jeg drive med filosofi, psykologi og pedagogikk. Det interesserte meg så mye at jeg dro til Tyskland og studerte filosofi i ett år.

Og så var det ut i arbeidslivet. Som ungdomsarbeider. – Ja, jeg drev ungdomsklubber i Oslo, Bærum og Asker og i en periode var jeg virkelig ute på landet, på Skarnes. Og jeg må benytte anledningen til å si at det som politikerne har latt skje med ungdomsklubbene, er helt tragisk. Ungdomsklubbene, som var et strålende tilbud til all ungdom, også de som ikke vil spille fotball, de er stort sett borte. Samtidig som kommuner og bydeler legger ned klubbene, så klør politikerne seg i hodet og lurer på hvorfor ungdomskriminaliteten blir mer omfattende og råere. Det er nesten utrolig.

Skupet

Haagensen var også aktiv i Landsforeningen for ungdomsklubber. I dets blad gjorde han sitt første og kanskje største skup. – Jeg fikk et intervju med Bjørn Sand!

Til alle dere som ikke var ungdommer og spent hørte på Nattata hver fredag kveld midt på 1970-tallet; det var Sand som spilte Stutum, en reaksjonær figur som spydde ut av seg alt av folkelige fordommer i humoristiske vendinger på Norges eneste radiokanal, NRK. Sands store fortvilelse var at det var mange som ikke skjønte, eller ville skjønne, ironien. De trudde han mente alt han lirte av seg fra det mørkeste folkedjupet. Han var kjempepopulær og samtalene med stakkars Totto Osvold som liksom fikk denne ufordragelige fyren på telefon rett inn i radioprogrammet sitt, ble gitt ut på LPplater! Han var 1970-tallets Otto Jespersen bare enda mer morsom og vulgær. Men intervjues ville Bjørn Sand absolutt ikke.

– Han takket nei til alle tilbud om intervjuer, han ville ikke. Men til meg, som kjente ham, sa han ja.

Jada, det måtte jobbes på Sandermosen, men det var også både tid og rom for å fyre opp grillen og ha festlig, sosialt samvær ved sporet. FOTO: kulturPUNKTET

Kulturformidler

Samtidig med ungdomsarbeidet var Tore opptatt av kultur. Alle former for kultur. Kultur for sin egen skyld, men ikke bare det.

– Jeg har alltid vært opptatt av kultur som redskap. Redskap til å samle folk, til å gi folk gode opplevelser på gode møteplasser. Og det, gode og varierte møteplasser, trenger vi mange flere av.

kulturPLAKATEN, med filmPLAKATEN på baksida – eller omvendt, ble viktige veivisere for folk som ville holde seg oppdatert på Oslos kulturtilbud i tida før Internett. Tore fikk trykt og distribuert tusenvis av plakater hver uke.

Så fant han ut at han ville informere, fortelle folk om alle de gode kulturopplevelsene de kunne få med seg i Oslo. Dette var tidlig på 1980-tallet, ei tid uten datamaskiner, Facebook og andre sosiale medier. Det var ikke lett å få oversikt over kulturtilbudet.

– Jeg begynte å lage kulturPLAKATEN. Det var rett og slett et stort ark hvor kinoprogrammet sto på en side, og en haug med andre kulturtilbud på den andre, det var teater, utstillinger, konserter i alle slags former, fra Blitz til Konserthuset … Denne fikk jeg trykket i 6500 eksemplarer hver uke og la dem ut på flere hundre forskjellige møteplasser i Oslo.

De som fikk plass på kulturPLAKATEN betalte en beskjeden pris, noen uker gikk det i pluss og Haagensen fikk et lite tilskudd til ei beskjeden inntekt.

Stort kontaktnett

– Men viktigere var det at jeg fikk et helt unikt kontaktnett i Oslos kulturmiljøer. Der kjente jeg nesten alle, store som små. Det skulle jeg ha mye glede av da jeg etablerte meg på Sandermosen. Mange av dem kom dit.

På denne måten fikk Haagensen kontakt og ble kjent med Erik Bye, Nils Aas, Bjørn Sand og en haug med teaterfolk. Han begynte å spille teater. I små ensembler på teaterbåten Innvik, Parkteateret og andre scener. Han har spilt full mann på mange forskjellige, små scener. Men etter hvert ikke bare det.

– Jeg var med på veldig mye rart. Det var mye moro, men dette toppet nok karrieren, sier han og drar fram et teaterprogram fra en av papirhaugene sine på hytta på Hvaler hvor han bor det meste av året. Det er programmet til oppsetningen Brødrene Karamasov av Dostojevski på Oslo nye teater i 1993, ikke noe tull! Og der står det, nest nederst på lista over medvirkende: Tilhører i retten: TORE FRISELL HAAGENSEN.

I utgangspunktet ingen stor rolle, men regissør

Bjærn Sæther gjorde den litt større underveis – og Tore fikk egen garderobe! Og for øvrig; hvor mange ikke-skuespillere kan påberope seg rolle i et Dostojevski-stykke på et stort teater?

– Jeg fikk faktisk mange positive tilbakemeldinger på gjennomføringen av mine små roller, sier den tidligere skuespilleren som ble henta inn for å spille en figur uten replikker. Likevel fikk han egen garderobe, det var skuespillere som hadde vært ved teateret i tiår som ikke hadde det.

Kampen for stasjonen

Her er beviset. Teaterprogrammet viser at Tore Frisell Haagensen har hatt en rolle i et stykke av Dostojevski oppført på Oslo Nye Teater.

FOTO: Stein Erik Kirkebøen

Men så kom det kanskje mest skjellsettende øyeblikket i Tore Frisell Haagensens liv. Og det inntraff ikke på et eller annet mystisk teater, men i det virkelige liv. Sannsynligvis ved hans eget kjøkkenbord.

– Det var i 1993. 15. november 1993. Jeg leste i Aftenposten at Maridalens Venner ville gå til kamp mot NSB som hadde lagt ned og nå ville rive togstasjonen på Sandermosen!

Som vi har sett, ble stasjonen automatisert i 1972. Fra da var det ingen betjening der. NSB trengte ikke husene. De hadde stått til

Artikkelen i Aftenposten Aften som tente Tore Frisell Haagensen og ganske raskt gjorde at han ble Tore Tog.

nedfalls i 20 år. Antall reisende på stasjonen hadde falt som en stein og skal ha vært nede på 200-tallet – på et helt år. Godt under én reisende om dagen i gjennomsnitt.

– Jeg syntes det var tragisk at Sandermosen, som er et perfekt utgangspunkt for turer i Marka, ikke ble mer brukt. Før krigen, da folk ikke hadde bil men ville ut i skogen for å gå på ski, gå på tur, sykle eller de skulle ut på matauk og jakte på sopp og bær, var det tusenvis som tok toget til Sandermosen, sier Tore Tog som så muligheter der NSB så utgifter og problemer. Han brød seg ikke om at kommunen hadde gitt rivetillatelse for stasjonen.

Den måtte reddes.

Haagensen ringte Olsen i Maridalens Venner. De ble enige om å sykle opp og se på stasjonen og snakke om mulighetene.

– Tore hadde jeg bare snakka med i telefonen. Han førte et meget dannet språk, og jeg så for meg en ganske strigla BI-type fra beste vestkant, sier Olsen som hadde forberedt seg godt på en sykkeltur.

Han stilte med en moderne terrengsykkel og sykkelklær, de skulle tross alt sykle et stykke og det var motbakker. Men hva kom opp mot ham i Brekkekrysset? Langt fra «en strigla BI-type».

– Der kom Haagensen med hår og skjegg og rufsete klær tråkkende på en gammal damesykkel!

Tross forskjellig sykkelstil, de to kom fram og de fant hverandre umiddelbart. De var skjønt enige om at dette var for flott til å rives, det måtte bevares og det måtte brukes. Det skulle bli en møteplass.

De ble der og da enige om å opprette en stiftelse – de visste like lite om stiftelser som det Arbeiderpartiet gjorde da det begynte å surre med Martinhytta og stiftelsen som eier den 25 år seinere. Men enige var de.

Okkupanten som ikke ville ut

Haagensen ville flytte inn og begynne å pusse opp vrakene av noen hus. Det ville ikke NSB ha noe av. Det brød ikke Haagensen seg om. NSB ville ha okkupanten ut, men okkupanten ville ikke ut. Han klarte å krangle seg til et møte med en av NSBs advokater. Som sikkert forberedte seg på møte en sjuskete husokkupant som det var lett å kaste ut. Og det gjorde han. Men ikke nok med det.

Okkupanten hadde igjen utnytta sitt kontaktnett, og hadde med seg tre herrer. Den ene var general i Hæren, den andre høyesterettsadvokat og den tredje prest! Alle argumenterte sterkt, fra svært forskjellige ståsteder, for at okkupanten burde få bli på stasjonen. De høye herrer mente unisont at her måtte konsernet rett og slett skifte mening og heller enn å kaste Haagensen ut bidra til å holde liv i kulturPUNKTET som til og med kunne generere en viss togtrafikk.

Toget kjørte forbi og stasjonen var nedlagt. Men den gjenoppsto som kulturPUNKTET. På perrongen var utålmodige passasjerer erstatta av veldig tålmodige skulpturer. FOTO: kulturPUNKTET

For Tore Tog ville ikke bare bo på Sandermosen, han ville skape noe helt unikt der. Et kultursentrum i en gammal stasjonsbygning. Prosjektet ble sjøsatt, hvis vi kan bruke et slikt uttrykk midt i skogen, 15. august 1994. Det er datoen for hans programerklæring hvor han skreiv: «Det opprettes en stiftelse med navnet “kulturPUNKTET Sandermosen stasjon”. Stiftelsen skal arbeide for etablering og senere stå ideologisk bak driften av arrangementene på Sandermosen stasjon. Jeg vil selv delta som daglig leder og bosette meg og etablere kontor for utgivelse av kulturPLAKATEN på Sandermosen.» Hele den ambisiøse programerklæringa, hvor han presenterer seg sjøl og prosjektet, kan du lese bakerst i denne teksten.

Haagensen fikk leiekontrakt og flytta inn. Han begynte å pusse opp og han begynte å arrangere. Små stykker, små ting som passa i små lokaler. Smått, men seriøst og ordentlig. Den aller første teateroppsetningen var «Bedre uten hund» av Franz Kafka med Knut Walle som regissør og skuespiller. Dette var ordentlige greier, finkultur midt i skauen. Og siden gikk det slag i slag.

– Vi hadde masse arrangementer, jeg har ikke oversikt og kan ikke si hvor mange det var, hvis det var 50 i året, og det tror jeg nok det var, så ble det over tusen totalt. Små konserter, små forestillinger, Knut Walle hadde en rekke monologer, finansminister Sigbjørn Johnsen leste Hans Børli-dikt i samspill med et band. Vi hadde akedag,

Til åpningen av kulturPUNKTET stilte

Haagensen med en spesiell stav. Hva den var er visst like ubesvart som hvorfor den var med. FOTO: kulturPUNKTET

juleverksted og flere barnetilbud, soppkurs, turer med fagfolk på forskjellige områder i skogen, foredrag, debatter, dugnader og enda flere konserter. Det var stor aktivitet

– Mye sært?

– Hva folk opplever som sært, varierer. Men ja, vi var en scene for mye mange synes er sært, men også mye som ikke var sært. Vi spilte Ibsen og hadde arrangementer av mange forskjellige slag.

– Og folk kom?

– Ja. Noen ganger kom 20, andre ganger kunne vi være 100 eller enda flere. Uansett ble inngangspengene delt likt mellom de medvirkende og Teatersjefen, som var meg, sier Haagensen.

Ikke bil!

Og publikum kom med tog.

– Ja. Toget stoppa her da, det er en forutsetning for å få passasjerer, sier Haagensen og glemmer i farta at han til og med fikk til en avtale slik at tog i en periode også stoppa etter at det egentlig var slutt på at tog stoppa på Sandermosen, hvis det var arrangement på stasjonen.

– Nedgangen i reisende ble ikke bare snudd, den ble snudd trill rundt. Etter noen få år hadde vi 3-4000 reisende i året hit hvor det bare noen år tidligere kom 2-300, sier Tore som er en glødende togentusiast og mener det er helt feil å oppfordre til bilisme i Marka.

– Biler har ikke noe ute i naturen å gjøre! mener han. Men påstander om at han skjelte ut folk som ankom i bil, avviser han. Han ser det helt motsatt.

– Tvert imot, det var jeg som ble skjelt ut når jeg rolig tilretteviste de som forsøkte å kjøre inn på stasjonsområdet. Det var forbud

Tore Tog mener biler ikke har noe ute i skogen å gjøre. Men hvis de var gamle nok, var de velkomne til veteranbiltreff som også ble arrangert på Sandermosen. FOTO: kulturPUNKTET

mot parkering der. Det sto tydelig skilt om at det kun var fire parkeringsplasser og at de var reservert reisende med toget. Men «bilbøllene» brød seg ikke om skiltet, noen rev det tvert imot ned.

Andre skjelte ut meg som ikke gjorde annet enn å forholde meg til reglene.

Det var de som mente han var enda tidligere ute med å gjøre livet vanskelig for bilister enn Oslos byråd. Sjøl mener han kampen mot biler og parkeringsplasser var en kamp for å bevare Marka. Folk skulle ikke komme i bil til Sandermosen. Dit skulle de reise med tog! Eller på sykkel.

Tore Tog er ubøyelig i sitt syn på biler generelt og i Marka spesielt. De har ingen plass der. Han passer på å si at hvis det virkelig skal bygges flere parkeringsplasser, vi kommer til det, så må de først få formell godkjenning.

– Til de som sa at de ville komme med bil, sa jeg klart ifra at da fikk de heller gå på et annet teater, sier Tore (2re) Tog som sakte, men sikkert bygde opp et kulturtilbud på stasjonen.

Suksess – men uønska

I boka «Gjøvikbanen» (2009) står det at antall reisende til og fra Sandermosen økte fra 300 i 1993 til 6000 i 2006. Prosentvis må det være en passasjerøkning helt i verdenstoppen.

Men for togmyndighetene, som het NSB fram til 1996, var Sandermosen og den sjølutnevnte «Stassjonsmesteren» i skogen et rusk i øyet eller en flis i rumpa. De ville ha ham ut og stasjonen ned.

Men Tore Tog sto i kampen og han vant. Sjøl mener han at han fikk leiekontrakt «i sånn cirka 1993». Han kunne fortsette å bygge på Kulturpunkt-prosjektet sitt. Noen hjalp til og flere kom for å opptre.

Men de største kom ikke.

– Nei, det kan du si. Da Big Bang skulle spille ute, hadde det kommet flere hundre. Hvis det hadde blitt noe av. Men været gjorde at hele greia endte inne på Blå. A-ha-konserten, som skulle avholdes ute på St. Hansaften et år, måtte jeg også avlyse på grunn av været og Kåre Willoch måtte avlyse sitt foredrag om verdikonservatisme på grunn av sykdom.

MELDING FRA KULTURPUNKTET

27. APRIL 2014

Fantastiske forestillinger: NAIV.SUPER. med Filip Stav på Sandermosen. Fulle hus og stor jubel og det er klart det gleder meg, men i kveld er det ikke fullt og vi spiller også på mandag! Wooawh!

Men det aller meste gikk på skinner, som det høver seg på en togstasjon, til tross for at det var enkle kår. Inne kunne det være mellom 50 og hundre sitteplasser og i tillegg kunne folk stå. Ute var det plass til mange.

– Kjell Bækkelund var ofte innom, han likte å rusle i skogen her. Han prøvespilte pianoet, som står her på hytta mi nå, og sa vel noe sånt som at det var godkjent. Det var ikke verst fra ham som var en krevende kunstner. Han skulle egentlig holdt konsert på stasjonen, men vi fikk det aldri til å klaffe.

Men det som klaffa, det trakk folk til skogen. Folk flest og fintfolk. Stasjonen ble en etablert kulturinstitusjon.

Kanskje ingen Bækkelund, men Haagensen spiller på minst like mange strenger. Her sitter han ved pianoet som i sin tid ble godkjent av Kjell Bækkelund. FOTO: Stein Erik Kirkebøen

Fra punkt til bane

«Stassjonsmesteren» begynte å drømme større. Han ville ikke nøye seg med et punkt, han ville strekke punktet ut til ei linje, en bane. Han drømte om å gjøre Gjøvikbanen til kulturBANEN. Og han fikk noen med seg på den spennende drømmen om en kulturbane som skulle gå fra Operaen til Skibladner og som skulle fylle stasjonslokalene som sto tomme langs jernbanelinja, med liv. Langs banen ligger allerede museer, minnesmerker, kulturhus og andre aktiviteter på rekke og rad. Tanken var at de skulle samarbeide og bindes sammen i et fellesskap. Haagensen drømte om at Riksteateret skulle lage et teatertog som kunne stå på et sidespor på Sandermosen når det ikke var på tur til andre steder i tog-Norge med sine oppsetninger og forestillinger. Flere sentrale teaterfolk støtta ideen, men i de bestemmende togkretser var entusiasmen mindre.

FORMÅLET MED KULTURBANEN

a. kulturBANEN skal virke samlende og inspirerende for aktiviteter langs Gjøvikbanen. Vi ønsker at hver enkelt aktivitet skal framstå som del av et helhetlig kulturtilbud, SOM PERLER PÅ ET SPOR, fra Operaen til Skibladner. Vi vil gjøre toget til et attraktivt transportmiddel når mennesker skal utvikle seg og skape kulturfellesskap.

b. kulturBANEN skal holde egne arrangementer, gjerne i samarbeid med lokale kulturkrefter.

c. kulturBANEN skal arbeide for å utvikle en sammenhengende turtrasé langs banen med utgangspunkt i historiske vegfâr.

Foreningen kulturBANEN ble stifta i kinarestauranten på Lunner 7. april 2008 med blant annet valg av styre og avsynging av foreningens sang: «Perler på et spor».

Stein Buan, skribent, musiker, aktivist, telemontør, politiker og mye annet, ble valgt til foreningens først leder: –Stemningen var god og aktiviteten var høy. Det første året solgte vi 1800 billetter til forskjellige arrangementer langs sporet. Året etter var enda flere innom, blant annet i forbindelse med markeringa av at Bergensbanen var hundre år. Vi fikk etablert ei nettside som fungerte rimelig bra.

Stein Buan, tidligere leder for kulturBANEN som her, leser fra sin egen bok, Gerhardsenlandet.

FOTO:Frivillighetssentralen Ringerike.

«Alle» var enige om at idéen var god. Det skulle bli liv i de tomme stasjonsbygningene. Publikum skulle reise med tog til kulturelle opplevelser i og rundt gamle stasjonsbygninger. Lokale kulturkrefter skulle få arenaer hvor de kunne blomstre. De skulle være Perler på et spor, som det het i kulturBANEN-sangen. Det var ingen mangel på visjoner og kreative formuleringer. Interessen og entusiasmen var stor både i grasrota og på toppen.

kulturPUNKTET og kulturBANEN hadde ei lang rekke arrangementer for barn i alle aldre. Togturen til et arrangement kunne være like livat som arrangementet sjøl. FOTOS: kulturBANEN

Kulturaktører og kulturinteresserte var positive, de så potensialet og mulighetene. Til og med fra toppen kom det positivitet, daglig leder i NSB Gjøvikbanen AS, Emil Eike, tok imot entusiastene og ville spille på lag. Alt lå til rette for en suksess. Men det gjenspeilte seg ikke i praksis, det hele visna hen og døde. Medlemstallenes tale i årsmeldingene er brutalt entydig:

Idealisme vs realisme

Sjøl med en god idé i bånn og masse kreativ idealisme, prosjektet var ikke liv laga.

– Det er vel riktig å si at idealismen bulka i realismen, sier Buan. – Vi var opptatt av å lage tilbud på stasjonene og å få folk til å ta toget for å oppleve tilbudene. Veldig mange tente på ideen. Men det var langt fra at folk tente så mye at de lot bilen stå. De hadde den med seg. Sjøl om vi la opp programmet etter togtidene, valgte folk bilen. Til og med de som jobba i Jernbanen!

Buan, Haagensen & Co hadde et spennende og gøyalt konsept og massevis av gode ideer. Men det var altså ikke nok.

– Vi mangla folk og følte vel at det ble veldig mye Tore, Tor Øystein og jeg mot Norges største arbeidsplass. Vi klarte ikke å

Stein Buan spilte på mange strenger, men han fikk ikke mange nok med seg på sitt kulturBANE-prosjekt til at det ble levedyktig. FOTO: kulturBANEN

knytte til oss de utholdende ildsjelene vi trengte lokalt. Det var ingen Tore Tog på de andre stasjonene. Mange av de vi fikk kontakt med, hadde overdrevne forventninger om hva vi kunne bidra med av ressurser. Vi hadde ikke stort annet enn entusiasme og en haug med gode ideer, ingen penger. Ett eksempel er lokomotivstallen på Hakadal. Den kunne blitt et fantastisk kulturlokale. Hvis vi hadde hatt fem millioner kroner. Og så var det mye usikkerhet knytta til jernbanen og hva som skjer, skulle skje og ikke skjer med den.

Buan understreker at prosjektet aldri ble lagt ned: – Det var bare det at vi ble slitne og etter hvert gikk lufta ut av oss.

Kastes ut

Vi skal tilbake til stasjonen. Der forsvant også lufta, prosjektet ble rett og slett punktert: – Etter 23 år med suksess, økende trafikktall og en evig kamp med Rom Eiendom, som hadde overtatt jernbanens stasjonsbygninger og eiendommer, var det slutt, forteller Haagensen. – De hadde lagt ned stasjonen, nå fikk ikke togene lov til å stoppe her lenger. Og i 2016 måtte jeg ut. Da hjalp det ikke en gang å kunne vise til en flokk med fredede flaggermus på loftet.

Haagensen mener det var et påskudd for å bli kvitt ham da han fikk beskjed om at huset skulle restaureres og oppgraderes. – Ja, det var bare tull. Vi hadde satt huset i stand. Men det var vel utedoen som ble begrunnelsen for at de måtte kaste meg ut. Slik styggedom ville de plutselig ikke ha i Marka. De skulle ha mer miljøvennlige ordninger. Og så satte de i gang. Uten å tenke over at de var på en «måsa», ei våt myr. Der grov Rom Eiendom ned moderne fasiliteter, tanker og rør. Det gikk som det måtte. Måsan beveger seg hele tida med nedbør, og tørke og frost. Hvis grunnarbeidene ikke er gode nok, så blir all slags nedgravd utstyr ødelagt av bevegelsene. Rom Eiendoms grunnarbeider var ikke gode nok. Alt de grov ned, var ødelagt etter kort tid, sier Haagensen.

Han mener bestemt at de i stedet for å innrømme at de hadde gjort feil ved vann- og avløpssystemet, prøvde å kamuflere det ved å si at det var nødvendig med en oppgradering av bygningsmassen.

– Det var slett ikke sant, men det var et påskudd for å kaste ut meg og samtidig skjule for ledelsen at de hadde gjort et dårlig arbeid, mener Haagensen.

Dermed ble strek satt for kulturPUNKTET og «Stassjonsmesterens» opphold på stasjonen.

Haagensen forlot toget og de djupe skoger, satte kurs mot «den ytterste nøgne ø» og hytta på Hvaler hvor han bor store deler av året. Og hvor det er langt til nærmeste tog!

Tore Togs eventyr på Sandermosen tok slutt, men minnene består. Haagensen har fortsatt mange av dem på hytta på Hvaler.

FOTO: Stein Erik Kirkebøen

Men det er en annen historie.

Deilig med tog!

Men det der med tog, hva er det egentlig?

– Jeg liker det, sier Tore Tog.

– Men det er så klønete, det kan ikke vike fra sporet og forbikjøringer er helt umulig, det går ikke hele tida og det stopper ikke over alt. Det er mye mer praktisk med bil.

– Ikke for meg, og særlig ikke da jeg bodde på en togstasjon. Ikke bare er det en miljøvennlig måte å reise på, det er jo også så deilig! Jeg synes det er fantastisk å sitte på toget og se ut på landskapet vi

glir gjennom. Og så treffer jeg alltid hyggelige folk å snakke med underveis. Noe helt annet enn å sitte i en boks av en bil og humpe langs landeveien. Og så kan jeg hoppe av når jeg vil.

– Ja, på de få stedene hvor det passer toget å stoppe.

– Det holder for meg, sier Tore Tog. – Og stasjonene, hvor bygninger nå står tomme, kunne lett utvikles til å bli attraktive samlingsplasser for lokalmiljøet. I stedet selger de husene til privatpersoner på et vis som minner veldig om korrupsjon.

– Korrupsjon?

–Ja, jeg vil bruke det ordet om ting jeg har opplevd her og ting jeg har hørt om fra andre steder i jernbanesystemet, sier Haagensen.

Det er et spor vi ikke skal forfølge her.

Det vi kan slå fast er at av de som elsker toget, er det altfor få som har det samme forholdet til det som Tore Tog.

– Det som er mye verre, er at de som styrer hele greia fra toppen, de er ikke opptatt av tog. I hvert fall ikke av å kjøre med det. De kommer i svarte BMW’er. Og snakker i beste fall fint om toget som de sier at de vil at vi andre skal ta, sier Tore oppgitt.

En nedlagt togstasjon kan brukes til så mangt. Sandermosen har hatt en rolle i flere filmer og TV-produksjoner. Her er det en scene i en krigsfilm som spilles inn. FOTO: Ukjent.

Verneverdig. Verna!

Hvordan det begynte er uvisst. Tidligere byantikvar Janne Wilberg veit ikke hvordan idéen om å verne Sandermosen stasjon dukka opp.

– Nei, det skjedde før min tid som byantikvar, så det kan jeg ikke si. Det kom neppe fra NSB som ønsket å rive stasjonen. Vi kan ha fått henvendelse fra Maridalens Venner eller fra Tore Haagensen og kulturPUNKTET, men vi kan også ha tatt initiativet selv da vi så NSBs reaksjon på at kommunen vedtok midlertidig bygge- og deleforbud på Sandermosen i 1995, sier Wilberg.

Tidligere byantikvar Janne Wilberg. FOTO: Oslo kommune

Uansett, etaten satte i gang en ganske omfattende prosess med å gi stasjonen vern. Men vi begynner med noe som kan ha vært den spede begynnelse.

Lillehammer-OL

Noen mener nemlig det begynte 15. september 1988. Da ble Lillehammer tildelt vinter-OL i 1994. Det er nok å overdrive, men det tok kanskje ikke så lang tid før noen i NSB begynte å vurdere hvordan de kunne gjøre togturen til OL-regionen mest mulig innbydende.

Gjøvikbanen var én av veiene til OL. I Gjøvik ble en del ishockeykamper spilt i den spektakulære Fjellhallen og det var kort

vei til flere andre OL-arenaer. Underveis, langs sporet, gjaldt det å ta seg godt ut for «hele verden». Norge, og NSB, ville vise seg fra sin beste side. Fra den visjonen var ikke veien lang til idéen om å fjerne stasjonen på Sandermosen. Den bar tydelig preg av å ha stått tom i et par tiår og var ingen pryd for landet, lekene eller NSB.

Ville rive, fikk nei

Stasjonen sto der, uberørt, da OL-gjestene tøffa forbi i februar 1994. Når søknaden om å få rive den ble sendt veit jeg ikke, men Byutviklingskomitéen i Oslo vedtok i møte 10.8.94, et halvt år etter at OL-ilden brant ut, å avslå NSBs søknad om å få rive

Sandermosen stasjon: «Byutviklingskomitéen finner ikke å kunne godkjenne riving av stasjonsbygningen på Sandermosen stasjon i Maridalen.» Men den nøyde seg ikke med å si nei til riving, den fulgte opp ved å anmode Plan- og bygningsetaten om «å forberede sak om bygge- og deleforbud … med tanke på omregulering til spesialområde (bevaring). Byrådet bes vurdere å kjøpe

Sandermosen stasjon og om bevaringshensynet kan ivaretas av kommunen på en økonomisk forsvarlig måte gjennom slikt kjøp.»

Og dermed var prosessen i gang.

Bare Frp stemte for å godkjenne riving, ingen stemte mot forslaget om å vurdere kommunalt kjøp av stasjonen.

Fylkesmannen godkjente et forslag om å forlenge riveforbudet 3. mai 1998.

Denne ventetida utnytta Byantikvaren. Det første dokumentet vi har sett derfra i saken, er datert 10.01.1997. Der står det: «Med dette meddeles at det er igangsatt utarbeidelse av reguleringsforslag til spesialområde med formål bevaring for eiendommen gnr.7l/bnr.2

Sandermosen stasjon/Grevevn.»

Og så satte den kommunale kvern i gang med å male og å gi alle involverte sjansen til å komme med sitt syn. Det er ofte en krevende runde, men ikke her. Ingen innvendinger kom, bare

Jernbaneverket var ørlite reservert: «Dersom planene for vern av bygningsmiljøet omkring Sandermosen stasjon legger uakseptable begrensninger på hvordan kryssingsporet kan forlenges og sikres eller hvordan Gjøvikbanen kan drives og vedlikeholdes, vil Jernbaneverket Region Øst vurdere å fremme innsigelse mot et eventuelt utkast til reguleringsplan.»

Det er kanskje ikke alle som umiddelbart ser verneverdien i bygningene på Sandermosen stasjon. Sånn ser det ut på baksida. Ikke spesielt elegant. FOTO: Stein Erik Kirkebøen

Og så endte en grundig vurdering hos Byantikvaren 15. august 1997 med et forslag om at «stasjonen reguleres til spesialområde - bevaring: bolig, bevertning, kultur, jernbaneformål og spesialområde - bevaring: sporområde samt til offentlig trafikkområde: parkering.»

Og det slutta politikerne seg til.

I klartekst betyr det de slutta seg til at en skal beskytte og bevare områdets opprinnelige karakter inkludert bygninger, anlegg, åpne rom og kulturmiljøer. Sandermosen stasjon fikk vern, riktig nok på laveste nivå, men signalet er klinkende klart; kompetent myndighet mente at stasjonen har verneverdi og bør tas vare på.

Hverdagslig og viktig

Men hvorfor det, den er jo ikke noe fin?

– Fin? Hva mener du med det? parerer Wilberg.

Jeg måtte svare at jeg «mener at bygningsmassen framstår som et sammensurium av hus som virker mest som noe veldig ordinært, tilfeldig rukkel slett ikke noen staselig bygg slik som stasjonsbygningen på Kjelsås og Grefsen. Bygningene er så enkle at det ikke en gang er kjent hvilken arkitekt det var som tegna den.»

Wilberg parerer på nytt: – Det er ikke bare praktbygg som skal vernes. Alle typer kulturminner skal tas vare på og vernes, også de hverdagslige. Sandermosen er representativ for mange av stasjonene langs Gjøvikbanen, mange av dem er allerede borte, og den er et bilde på en tid og et behov fra den gang den ble bygd.

I vernevedtaket er Byantikvaren sjølsagt mye mer utfyllende.

Her er litt mer av begrunnelsen for vernevedtaket: «Sandermosen stasjon er bevaringsverdig på grunn av sin kulturhistoriske betydning for Maridalen og Oslo. Den har lokalhistorisk verdi for maridøler som den eneste jernbanestasjon i Maridalen, og sosialhistorisk verdi som østkantens og arbeiderklassens «port til marka». I tillegg har den en høy grad av autentisitet og er representativ for mindre jernbaneanlegg av denne typen langs Gjøvikbanen, fra rundt århundreskiftet.»

Bystyret vedtok vernet 21. oktober 1998.

Dermed blir Sandermosen stasjon stående som den er til evig tid –eller til den detter ned hvis ingen tar ansvar for den. I øyeblikket ser det ikke ut til at noen gjør det.

Stasjonen som har fått vern. Alle bygninger på bildet er omfatta av vernet. Skogvokterboligen på høyre side av sporet, banevokterboligen øverst i bildet. FOTO: Vegard Ulvang

Veien videre

– Sikkerheten og tilgjengeligheten til Marka ved Sandermosen stasjon skal bedres. Planene er klare, men arbeidet starter ikke før et nytt signalanlegg er på plass på Gjøvikbanen. Ifølge planen skal det skje i 2030, sa arealplanlegger Knut Oddvar Stene til lokalavisa Nordre Aker budstikke i april 2024.

Det betyr lang ventetid, men når den er omme, går det fort. Ifølge Stene regner de med ei byggetid på 15-18 måneder.

Hva skal skje?

Jernbaneteknisk ønsker Bane Nor å forlenge dagens kryssingsspor fra 515 til 645 meter. Det vil angivelig gi økt toghastighet og

Plankryss utgjør et faremoment som Bane NOR vil fjerne. Det siste plankrysset i Maridalen skal fjernes en gang etter år 2030. Da skal veien ikke lenger krysse togtraseen i plan, men på ei bru.

FOTO: Stein Erik Kirkebøen

raskere, skinnegående godstransport mellom Oslo og Bergen.

Det er viktig for togavviklinga. Det som i mye større grad vil ha betydning for turfolk og andre brukere av områdene rundt Sandermosen, er Bane Nords ønske om planfri kryssing. Skogsbilveien krysser i dag jernbanetraséen i plan, bom går ned hver gang toget kommer. Turgjengere kan finne på å snike seg rundt bommen hvis de ikke ser noe tog – som altfor ofte kommer mye fortere enn fotgjengerne aner. Det kan skape farlige situasjoner og i verste fall alvorlige ulykker. Folk omkommer i slike ulykker hvert år, men det er ikke kjent at det har vært alvorlige ulykker på Sandermosen.

Planen er å bygge ei ny bru over jernbanelinja, drøyt 200 meter sør for stasjonen. Det vil bli lagt ny innkjøring fra Greveveien inn til brua. Den vil bli dimensjonert for å kunne bære preppemaskiner og andre tunge kjøretøy, men er primært tenkt for mjuke trafikanter: turgåere, skiløpere og syklister.

– Vi vil legge brua her for å ha avstand til bygningsmiljøet på Sandermosen stasjon og for å få den til å gli mest mulig naturlig

OVERGANGENE SOM FORSVANT

I løpet av 1950-tallet ble 11 planoverganger i Maridalen og nærmeste omgivelser redusert til én, den på Sandermosen. Det gjorde at Løvenskiold måtte kjøre lenger for å få tømmer ut av skogen. Han fikk kompensasjon ved at det rundt 1960 ble opparbeida skogsbilvei sørover fra Sandermosen til Monseplassen og videre mot Grytedalen og Fugleleiken og tidlig på 1970-tallet en annen vei nordvestover til Skillingsdalen og Snippen. Dermed ble både godseieren og skiløperne, som på veiene får tidlige skiløyper, fornøyde.

inn i omgivelsene; her treffer brua en naturlig kolle mot øst slik at inngrepet blir mindre. Det er på nåværende tidspunkt ikke avgjort om brua skal oppføres i betong eller tre, planforslaget åpner for begge deler. Skogforvalterboligen, på østsiden av sporet, vil også få adkomst via brua, sa Stene til nab.no i 2024.

Tore Tog liker det ikke, men en del turgåere og skiløpere vil juble for at det i tilknytning til brua er det planlagt en parkeringsplass med innkjøring fra Greveveien og plass til 15 biler. Den må sjølsagt godkjennes før den kan anlegges. På riktig fine skidager er det en dråpe i havet, men mange vil vel mene at én dråpe er bedre enn ingen dråpe. Hvis ikke dråpen motiverer til enda mer biltrafikk og enda flere biler langs veien.

Bygningsmassen

Stasjonsbygningene er prega av at de har stått tomme i mange år. Flere steder har maling begynt å flasse av og anlegget har igjen klare tegn på forfall. Hvordan vurderer Bane NOR Eiendom situasjonen?

– Per i dag er bygningen slitt etter at den har stått tom i flere år, men den er tett for lekkasjer og generell tilkomst for skadedyr etc., skriver kommunikasjonsrådgiver Ingvild Eikeland. – Stasjonen har lokal/regional verdi, som gjenspeiles i vernet. Bane NOR arbeider for å opprettholde vernet. Stasjonsmiljøet skal tas vare på, og stasjonsbygningens uttrykk er godt bevart, med noen endringer i fasadedetaljer.

Hvilke planer/tanker/ambisjoner Bane NOR har for eiendommen, kan hun ikke si mye om foreløpig.

Tore er ikke enig i beskrivelsen: – Nei, Kjelleren er ikke tett, den står tidvis under vann som siver inn uten at jeg kjenner til at noen har gjort noe med det.

Det ser ikke bra ut og det blir langsomt verre. Sandermosen stasjon er ikke akkurat blank i pelsen. Bygningsmassen er igjen sliten og prega av mange års forfall, men det er visst bare utapå. Ifølge BaneNOR er bygningene forsvarlig sikra og de skal tas vare på.

FOTOS: Stein Erik Kirkebøen

De to private bolighusene på Sandermosen er meget velholdte og framstår på en helt annen måte enn Bane NORs stasjonsbygninger.

Banevokterboligen (øverst) er solgt og er i dag et privateid bolighus mens Løvenskiolds skogvokterbolig leies ut.

FOTO: Stein Erik Kirkebøen.

– Bygningene er sikret for 3. person og vil få en utredning av Bane NOR Eiendom i løpet av 2027.

– Kommer dere til å trenge bygningene til eget bruk, eller kan det bli aktuelt å legge dem ut for salg?

– Når bygningen er utredet, vil Eiendomssjefen ta en vurdering av videre bruk. Dette vil trolig ikke skje før slutten av 2026/27. Inntil videre står de tomme.

– Har dere gjort noen forsøk på å selge, har dere vært i kontakt med noen som kan være interessert i å kjøpe? – Vi har ikke noen opplysninger om at bygningen har vært forsøkt solgt, skriver Eikeland.

Det har derimot forfatteren av dette skrift. Han veit at minst én person har vist interesse for å overta stasjonsbygningen og etablere kulturell aktivitet der, men vedkommende fant raskt ut at det ble for krevende og slo tanken fra seg.

Barna fra stasjonen

Historien om Sandermosen stasjon handler om mer enn hus og tog og skinner og forfall. Den handler også om mennesker. Ikke så mange, men noen, til slutt skal vi møte noen som vokste opp der.

Gunnar og Tori Svendsen er barn av sin far. Ole Svendsen var en legende, en mann som involverte seg i mye i mange år i Maridalen. Blant annet var han motoren bak etableringa av Maridalen bygdetun i 1999. I årboka for 2001 har Helge Haakenstad et interessant intervju hvor Svendsen snakker om sitt liv i skogen og på Sandermosen.

Han ble født på Austmarka, i de djupe skoger inne ved svenskegrensa, i 1924. I 1947 kom han til Maridalen. Han begynte

Skogvokterboligen slik den framsto i svart/hvitt. Bildet er hos Byantikvaren datert 1987, men er sikkert eldre.

FOTO: Miljøetaten/Byantikvaren

som bygningsarbeider hos Løvenskiold og jobba med å restaurere Møllerstua på Hammeren. Året etter ble han skogassistent for forstmesteren og avanserte raskt til driftsleder, med ansvar for skogen inn til Fyllingen, Bjørnsjøen og Helgeren. Det må ha gått fint, for i 1953 avanserte han videre og ble skogvokter/-bestyrer for Løvenskiold i Hammeren distrikt. Da hadde han 53 hoggere i sving i distriktet. Svendsen overtok både jobb og bolig etter den gamle skikongen Lauritz Bergendahl.

I 38 år styrte han hogsten hos Løvenskiold i store deler av Nordmarka fra basen på Sandermosen. Der bodde han med sin familie. Vi har snakka med to av hans barn om hvordan det var å vokse opp midt i skauen.

Flaks med sjeldent stopp

– Det var nok mange som lurte da de så at jeg spratt opp, åpna døra og hoppa ut i svarte natta, humrer Gunnar Svendsen.

Episoden skjedde en gang tidlig på 1980-tallet. Gunnar, som vokste opp på Sandermosen, avtjente marin verneplikt i Bergen. Han var på vei hjem på perm og satt og småsov på toget. Plutselig stoppa det. Midt i svarte skauen.

– Men det var ikke helt svart, det var ei lampe som lyste. Og det var noe kjent med den. Det var lampa på Sandermosen stasjon! Og der, på den andre sida, så jeg at det lyste i skogbestyrerboligen, på

Gunnar Svendsen

kjøkkenet hjemme! Av en eller annen grunn hadde Bergensbanen kjørt på Gjøvikbanen, det gjorde den ikke ofte på den tida. Og så stoppa den på Sandermosen! Det gjorde den aldri! Jeg fikk opp farta, greip pakksekken, reiv opp døra på «feil side», det var jo det som var riktig side for meg, hoppa ut i snøhaugen og mørket og baksa meg hjem.

– Fin oppvekst

Sammen med en bror og ei søster vokste Gunnar, som ble født i 1961, opp i skogbestyrerboligen på Sandermosen. Det må ha vært spesielt.

– Ikke for oss, vi var vant til det og trudde vel det var sånn det skulle være. Jeg husker det som et fint sted å vokse opp, vi koste oss. Sjøl om det var et par kilometer til folk.

– Var det ingen andre der?

– Jo, stasjonsmesteren bodde i stasjonsbygget med familie. Han hadde barn, men de var ikke på samme alder så vi hadde ikke så mye med dem å gjøre.

– Ingen flere på Sandermosen?

– Jo, det bodde også en banemester i stasjonsbygget, jeg veit ikke hva hans oppgave var. Og så var det ei koie like ved huset vårt hvor det ofte bodde folk som jobba under far.

– Kamerater?

– Vi hadde kamerater på Snippen, Movann og nede i Maridalen. Det var et stykke unna, men vi sykla, gikk på ski eller kunne ta toget. Kan ikke huske at det var noe problem å gå et par kilometer eller mer. Kan heller ikke huske at jeg følte meg ensom. Vi var jo vant til det, det var sånn det var.

Om veien til kamerater var lang, var veien ut i naturen kort. Og naturligvis gjaldt det å høste av det den kunne by på. Jakt var en populær aktivitet.

– Ja, elgjakt var en viktig del av oppveksten. Pappa deltok i elgjakt i Løvenskiold-skogene fra 1950 tallet, og dannet etter hvert et jaktlag med familien Monsrud. Broren min, Ole Viggo, og jeg ble med på 1980-tallet. Laget eksisterer fremdeles med etterkommere fra familiene Monsrud/Svendsen og det jakter stort sett i det samme terrenget som på 1950 tallet.

Kule ungdommer med motorsykkel våren 1976. Gunnar (fra v.), Ole Viggo og lillesøster Tori. FOTO: Privat

Det var høytid, men i livet er det som kjent flest hverdager. Hvordan var skolegangen?

Skole

– Barneskolen gikk vi i Maridalen. Det gikk en skolebuss, men som jeg husker det, gikk vi stort sett på ski om vinteren. Jeg trente ski i Nydalens Skiklub, både hopp og langrenn, da ble vi ofte kjørt med skolebussen. På skolen var det også mye ski. Fra vi var rundt ti år, brukte vi gjerne friminuttene til å hoppe i Skolebakken, rett over veien. Mine første hoppski, med tre render under, var et par etter Bergendahl som vi fant i uthuset. De må ha vært lange til meg, men jeg kan ikke huske at det var noe problem.

Ungdomsskolen gikk Gunnar på Tåsen skole i likhet med de fleste som kom fra Maridalen.

– Da tok vi toget til Nydalen og gikk ned til Tåsen skole.

I dag er Svendsen tilbake i skogen, på Sørbråten, men han har også forsøkt seg på bylivet.

– Ja, før vi fikk barn bodde kona, hun er vokst opp på Sørbråten, og jeg på Tøyen i et par år. Det var et annet liv enn her innpå skogen, men det var fint det også. I hvert fall i en periode var det godt å ha alle mulige tilbud rundt hjørnet og kort vei til jobb. Men da vi fikk muligheten til å få oss hus her oppe, så var vi ikke i tvil om at vi skulle slå til. Og det har vi aldri angra på, her er det godt å bo.

– Hva hadde Sørbråten vært uten toget?

– Annerledes. Det er det eneste som er sikkert. Hvordan det hadde vært hvis det ikke ble som det ble, er umulig å vite. Men at toget var veldig viktig for den første utbygginga her oppe, det er sikkert. Det var det eneste offentlige kommunikasjonstilbudet. Uten toget hadde det neppe blitt noen utbygging, men det er jo også mulig at de hadde funnet andre løsninger.

Det som er helt sikkert, er at livet på Sørbråten ble mye greiere i 2013, da fikk området omsider en reguleringsplan.

– Da fikk vi endelig ganske klare regler og retningslinjer å forholde oss til. Tidligere var det mye kaos og vilkårlighet i all kommunal vurdering og saksbehandling av hus og hytter og byggesaker og hvem som hadde lov til hva. Vilkårlighet råda. Nå er alt blitt mye mer ordna og forutsigbart og det er godt!

– Hva med Sandermosen?

– Det hender jeg kjører forbi, men det er veldig lenge mellom hver gang jeg er der. Det er jo ikke noe der og jeg har ikke noe der å gjøre. Men jeg har veldig gode minner fra oppveksten der, sier Gunnar Svendsen.

Det må ha vært kjedelig, men… – Jeg hadde ingen venninner før jeg begynte på skolen, sier Tori som het Svendsen men er gift Bakke og bor i Maridalen. Hun er lillesøsteren til Gunnar og avdøde Ole Viggo og hadde en litt spesiell oppvekst.

– Jeg vokste opp med to brødre som ikke var veldig interessert i å leke med ei lillesøster som var sju og ni år yngre. Jeg må ha vært flink til å leke for meg sjøl, jeg kan egentlig ikke huske at jeg kjeda meg. Jeg var vel vant til at det var sånn det var og husker oppveksten på Sandermosen som veldig fin. Jeg lekte rundt huset og i skogen og dilta i hælene på mor. Hun var en ivrig birøkter, med opptil 70 kuber rundt i terrenget og så dyktig at hun til og med skreiv bok Tori Bakke.

om birøkt. Av og til var jeg med pappa på jobb i skogen. Det var veldig stas, da tente vi bål og det lukta godt av kaffekjelen.

Da hun begynte på skolen, som 6-åring, ble livet annerledes.

– Da fikk jeg, for første gang, venninner, sier Tori som gikk på Maridalen skole. –Mamma fulgte meg bort til Lauvlundveien, hvor skolebussen stoppa. Særlig om vinteren, når det var snø, kaldt og mørkt, var det et stykke å gå for en førsteklassing

Tori og brødrene hadde dårlig med naboer, men til gjengjeld hadde, og har, de slekt i nærheten.

– Vi hadde veldig mye moro med søskenbarna våre nede i dalen. Jeg husker særlig hvor moro det var under slåtten når vi hesja høy og var sammen. Da jeg ble eldre, ble aksjonsradiusen større. Da dro vi til Nittedal, hvor det var noen kjekke gutter, og til Oslo med Tøyenbadet og mye annet spennende.

– Det var ikke skummelt for ei jente å vokse opp i svarte skauen?

– Nei. Eller, jeg husker én episode som var litt ekkel. En mørk kveld sto en bil og ruste noe voldsomt nede ved stasjonen før den forsvant. Det var litt uhyggelig og skummelt, men det var et unntak fra en hverdag som var veldig fredelig og harmonisk.

Et liv på skinner

Lise Broen vokste opp som et ekte jernbanebarn. Hun var ni år gammel da hun kom med familien fra Trøndelag til Sandermosen og stasjonsmesterboligen i 1965. Faren, Sten Egil Broen, tiltrådte som den siste stasjonsmesteren på Sandermosen.

Det ble mye tog for Lise i oppveksten. Skulle hun noe, så var det som regel toget som gjaldt. Det var viktig for å treffe venner og når hun skulle på skolen på Kjelsås. Elever fra Sørbråten kunne velge om de ville gå på Kjelsås eller Maridalen skole. For Lise ble det Kjelsås, toget gikk nesten fra dør til dør. Det kunne være livat på turen både til og fra skolen. Særlig gøy var det å stå ute på de åpne plattformene i hver ende av vogna og oppleve den kraftige lyden og mørket i tunnelene.

En gang ble det vedtatt at barna skulle overføres til Maridalen skole. Etter kraftige protester fikk beboerne på Sandermosen og Sørbråten gjennomslag for at det skulle være frivillig og Lise valgte å fortsette på Kjelsås.

Hjemme var stasjonen bemanna på dag- og kveldstid. Ved siden av stasjonsmesteren var det en fast telegrafist/fullmektig, og av og til en vikar, som betjente stasjonen, organiserte togkryssingene og ivaretok sikkerheten. I tillegg var det en banemester som bodde i et eget hus litt nord for stasjonen og familien til skogvokter Svendsen på den andre sida av jernbanelinja.

Lise og familien bodde på stasjonen, noen meter fra sporet hvor tog dundra forbi. Det gikk fint. Den eneste det var problematisk for, var stasjonsmesteren: han våkna midt på natta hvis et tog ikke kom da det skulle!

KulturPUNKTET

Tore Frisell Haagensens programerklæring

SANDERMOSEN STASJON Oslo 15. august 1994,

Det opprettes en stiftelse med navnet “kulturPUNKTET

Sandermosen stasjon”. Stiftelsen skal arbeide for etablering og senere stå ideologisk bak driften av arrangementene på Sandermosen stasjon. Jeg vil selv delta som daglig leder og bosette meg og etablere kontor for utgivelse av kulturPLAKATEN på Sandermosen.

Stiftelsen kulturPUNKTETs formål:

1. kulturPUNKTET skal være en aktiv deltaker i et bredest mulig samarbeid om å tilrettelegge for sunn bruk av Marka som rekreasjons- og opplevelsesområde.

2. kulturPUNKTET skal være en støttespiller for det eksisterende kulturliv og delta i nyskaping gjennom selv å arrangere og å samarbeide om gjennomføring av arrangementer/prosjekter på Sandermosen, i Maridalen og i byen.

3. kulturPUNKTET skal i størst mulig grad ta vare på og videreføre tradisjoner ved Sandermosen stasjon spesielt og togkultur generelt.

4. kulturPUNKTET skal være et samlingspunkt; et møtested for forskjellige uttrykksformer innen musikk, dans, teater, litteratur, maling, tegning m.m. og stimulere kulturell kreativitet på tvers av nasjonale og kunstneriske barrierer, klassiske og avantgarde side om side.

5. Stedet skal være et seriøst og lekende utviklingsforum for interesser som de nevnte uttrykksfonner samt fauna, flora, geologi, mat/ernæring, teknologi m.m.

6. kulturPUNKTET skal vektlegge et flerkulturelt, samlende fellesskap og arrangementer med tema fremfor ren underholdning.

7. Stiftelsens midler forvaltes til beste for stiftelsens formål.

Vedrørende avtale for igangsetting av drift; kulturPUNKTET ønsker å samarbeide med aktive brukere av Marka og flest mulige kulturarrangører, NSB og Oslo kommune. Det er ønskelig å få partnere som støtter stiftelsens formål. Disse må også delta i det økonomiske ansvar for vedlikehold, leie eller kjøp av stasjonen. Det legges opp til en leieavtale med lang varighet hvor Haagensen/ kulturPUNKTET tar ansvar for bygninger, tomt og drift.

Vedrørende finansiering og budsjett; Forutsetningen for virksomheten er at den daglige driften av serveringsstedet er selvbærende. Arrangementsdelen vil derimot trenge støtte. Dette vil evt. kunne være lønn til daglig leder og dekning av utgifter til sivilarbeiderhjelp m.m

Om fremtidig aktivitet og drift; Langt flere turfolk skal kunne komme ut i Marka med offentlig transport. Aktivitetene på Sandermosen vil rettes mot turfolk og kulturinteresserte i et bredt spekter og forsøke å bidra til lettere tilgang til friluftsområdene.

kulturPUNKTET vil delta i markedsføring av f.eks. NSB’s sykkeltog og tilrettelegging av turveier, stier, skiløyper m.m.

Det er ønskelig å oppnå helgeåpent hele året. Slik vil det alltid være mulig å besøke stedet enten for å oppnå en hvil på turen eller for å delta i et mer offentlig preg ved f.eks. feiring av l7. mai eller julaften, konsert, soppkurs eller Togets Dag m.v.

I kirkeruinene like ved Sandermosen er Maridalens Venner med i arrangeringen av kirkespill gudstjenester. De legger opp til årlige arrangementer, men trenger et større apparat til gjennomføringen. Det er kulturPUNKTETs intensjon å bidra ved slike arrangementer.

Oslo kommune har startet behandling av denne saken og vi sakser fra brev datert 12. oktober fra byråd Terje Kalheim til Byutviklingskomiteen: “Plan- og bygningsetaten anmodes om å forberede sak om bygge- og deleforbud for Sandermosen stasjon med sikte på omregulering til spesialområde bevaring.“ Tore Frisell Haagensen har etter avtale med NSB flyttet til Sandermosen og startet arbeidet med utviklingen av stedet.,

En rivningssøknad, en avisartikkel og et engasjement fra Maridalens Venner gjorde undertegnede oppmerksom på mulighetene for å utvikle Sandermosen stasjon til en kulturinstitusjon. Resultatet kan oppsummeres i forslag til etablering av kulturPUNKTET Sandermosen stasjon. Maridalens- og Lillomarkas Venner, byantikvaren m. fl. har engasjert seg for å få frem aktive interesser til en form for drift på Sandermosen stasjon. Dette i håp om at stedet skal bli bevart og utviklet for bruk i fremtiden. Jeg har siden november 1993 hatt positiv kontakt med bl.a. NSB for å få til en etablering. Jeg ønsker å sette i gang drift på Sandermosen til beste for markatravere og byens mangfoldige og aktive kulturliv. For å få dette i gang, må flere forhold vedrørende publikumssikring, leie/kjøp, økonomi m. m. avklares.

Det opprettes en stiftelse med navnet “kulturPUNKTET

Sandermosen stasjon”. Stiftelsen skal arbeide for etablering og senere stå ideologisk bak driften av arrangementene på Sandermosen stasjon. Jeg vil selv delta som daglig leder og bosette meg og etablere kontor for utgivelse av kulturPLAKATEN på Sandermosen.

Jeg er 42 år og utdannet Cand.Mag. med pedagogikk mellomfag. I l2 år arbeidet jeg som leder i kommunalt ungdomsarbeid og utgir nå (siden november 1990) kulturPLAKATEN, et ukentlig informasjonsorgan om hva som skjer i Oslo - alt fra konserter med Filharmonien til konserter på Blitz, omtale av kinofilmene, teatrene m.m.

kulturPLAKATEN distribueres ukentlig til 650 steder (opplag 6500) i Oslo sentrum.

Årsmøteinnkalling og årsmeldinger

ÅRSMØTE

Innkalling til årsmøte 2026

Tid: Tirsdag 14. april kl. 19.00

Sted: Maridalen Velhus, krysset Maridalsveien/Kasaveien

I Stein Erik Kirkebøen: Sandermosen. Togstasjonen som døde to ganger

II Forslag til dagsorden årsmøte Maridalens Venner:

1. Valg av dirigent og referent

2. Godkjenning av innkalling

3. Godkjenning av dagsorden

4. Årsmelding

5. Regnskap

6. Innkomne forslag

7. Fastsettelse av kontingent for 2027

8. Valg

III Årsmøte Maridalsspillet

Servering av kaffe og eplekaker fra Ullevålseter.

Salg av bøker.

Vel møtt!

Hilsen styret

ÅRSMELDING MARIDALENS VENNER 2025

1. Styret i 2025

ÅRSMELDING MARIDALENS VENNER 2024

Leder Tor Øystein Olsen

Konvallveien 67

2742 Grua

1. Styret i 2024

e-post: maridalensvenner@mobilpost.no

Leder Tor Øystein Olsen

Nestleder Otto Ullevålseter

Konvallveien 67 2742 Grua e-post: maridalensvenner@mobilpost.no

Ullevålseter, Nordmarka 0890 Oslo e-post: reiott@online.no

Nestleder Otto Ullevålseter

Ullevålseter, Nordmarka 0890 Oslo e-post: reiott@online.no

Kasserer Thor Furuholmen

Huk Aveny 50B 0287 Oslo e-post: tf@vidsjaa.no

Kasserer Thor Furuholmen

Styremedlem Anne Myrvoll

Store Brennenga gård

Huk Aveny 50B 0287 Oslo e-post: tf@vidsjaa.no

Maridalsveien 447

Styremedlem Jon Ivar Bakke

0890 Oslo e-post: annemyrvoll@hotmail.com

Styremedlem Per Skorge

Skjerven gård Maridalsveien 469 0890 Oslo e-post: post@skjervengard.no

Øvre Kirkeby gård Maridalsveien 500 0890 Oslo e-post: per.skorge@gmail.com

Styremedlem Per Skorge Øvre Kirkeby gård Maridalsveien 500 0890 Oslo e-post: per.skorge@skog.no

Varamedlem Nikolai Danielsen-Brodin

Gamle Maridalsvei 116 0890 Oslo e-post: nikolaibrodin@gmail.com

Varamedlem Nikolai Danielsen-Brodin

Varamedlem Thor Amlie

Gamle Maridalsvei 116 0890 Oslo e-post: nikolaibrodin@gmail.com

Glads vei 17 0489 Oslo e-post: thor.amlie@gmail.com

Varamedlem Thor Amlie Glads vei 17 0489 Oslo e-post: thor.amlie@gmail.com

Varamedlem En representant fra styret i Maridalsspillet

2. Andre tillitsverv

Varamedlem

Valgt revisor: ØkoRåd Hadeland

En representant fra styret i Maridalsspillet

Regnskapsfører: ØkoRåd Hadeland

Valgkomité: Nils Jørgen Brodin, Lars Flugsrud og Anne Keddy

2. Andre tillitsverv

Valgt revisor: Økoråd Hadeland Regnskap AS

3. Visjon for Maridalens Venner

Regnskapsfører: Økoråd Hadeland Regnskap AS

Valgkomité: Nils Jørgen Brodin, Lars Flugsrud og Anne Keddy

Visjonen for Maridalens Venner er: «Maridalen skal være et kunnskapssenter for kulturlandskap, og ei levende og livskraftig kulturbygd!»

3. Visjon for Maridalens Venner

Visjonen for Maridalens Venner er: «Maridalen skal være et kunnskapssenter for kulturlandskap, og ei levende og livskraftig kulturbygd!»

BankID

4. Mål for Maridalens Venner 2025

Maridalens Venner ble stiftet i 1970 for å hindre at dalens gårder skulle bli revet. På 80- og 90-tallet var det arbeidet for vern av Maridalen og kampen mot golfbaneanlegg som fikk mest oppmerksomhet. Maridalens Venner var med på å forhindre en kommunal rivningsplan og bidro til at det isteden ble utarbeidet en statlig verneplan. I dag jobber foreningen for å oppnå formålet med vernet av dalen, det å ta vare på et historisk jord- og skogbrukslandskap, og en viktig industrihistorie. Man kan si at Maridalens Venner har utviklet seg fra å bekjempe en rivningsplan på 70-tallet, via å få utarbeidet en verneplan på 90-tallet, til i dag å jobbe for å oppnå formålet med verneplanen gjennom å utarbeide konkrete handlingsplaner. Følgende oppgaver er derfor viktige: Tiltak mot gjengroing av landskapet, bevaring og oppgradering av bygningsmassen i Maridalen og tiltak for å fremme og tilrettelegge for friluftsliv i dalen.

Maridalens Venner jobber aktivt i samsvar med formålsparagrafen i forskrift om Maridalen landskapsvernområde: «Formålet med vernet er å bevare det vakre og egenartede natur- og kulturlandskapet i Maridalen som en helhet, med særpreg fra tidligere tiders jordbrukslandskap, og med de biologiske, geologiske og kulturhistoriske elementer som bidrar til å gi området dets verdifulle karakter.» Vi tar del i arbeidet for å utvikle dalen til ei levende og livskraftig jord- og skogbruksbygd. Dette oppnår vi gjennom:

1. Skjøtselstiltak – kampen mot gjengroingen!

2. Kulturarrangementer

3. Årsskrift

4. Nettstedet www.maridalensvenner.no

Mål 1) Skjøtselstiltak – kampen mot gjengroingen! Dagens utfordring er: Hvordan forvalte vernevedtaket i praksis for å oppnå formålet med vernet? Maridalen er et jord- og skogbrukslandskap, med dype historiske røtter. Vi vektlegger bevaring av naturtyper, vegetasjonstyper og kulturmarkstyper, og det artsmangfoldet og de kulturminnene som er knyttet til disse, og som sammen viser særpreg fra tidligere tiders jordbrukslandskap.

Maridalens Venner ønsker å samle alle gode krefter, private og offentlige aktører, organisasjoner, lokalbefolkning og gårdbrukere for å få realisert innholdet i verneplanen og for å oppnå formålet med vernet.

Etter at Maridalen ble vernet som landskapsvernområde, har vi fått mange oppgaver å ta tak i. Gammel kulturmark skal ryddes og restaureres. Verneverdige hus skal vedlikeholdes. Styvingstrær og andre trær skal beskjæres. Gamle ferdselsveier, vann- og elveanlegg og andre kulturminner skal restaureres og vedlikeholdes. Det skal tilrettelegges for friluftsliv. Kulturarrangementene skal videreutvikles. Dalen skal ha et levende bygdemiljø med aktive og sjølstendige bønder. Alt dette skal folkeopplyses. For at disse oppgavene skal kunne omsettes til aktiv handling i samsvar med målet for vern av Maridalen, kreves kompetanse, engasjement, arbeidskraft, evne til å prioritere og samarbeide, og tilstrekkelige bevilgninger.

Maridalens Venner har sju delmål når det gjelder forvaltningen av landskapet (se også tidligere årsmeldinger for Maridalens Venner)

Maridalens Venner skal:

a) Bidra til at de høyest prioriterte seminaturlige slåttemarkene i Maridalen blir restaurert, og at årlig slått og raking blir gjennomført

b) Bidra til at de høyest prioriterte gjengrodde seminaturlige beitemarkene blir restaurert og tatt i bruk.

c) Bidra til at de høyest prioriterte tilplantede og/eller gjengrodde områdene med fulldyrka mark blir restaurert og tilbakeført til fulldyrka mark.

d) Bidra til at skogbryn (gradvis overgang mellom fulldyrka mark og skogsmark, også kalt randsoner) blir ryddet og restaurert, særlig mot sør, vest og øst og i områder med størst verneverdi.

e) Bidra til at verneverdige forfalne gårdsbygninger og andre bygninger blir restaurert.

f) Bidra til at veikantene langs hovedveiene i Maridalen blir ryddet i en forsvarlig bredde. Påse at veikantene blir slått med flere meters bredde hvert år og til riktig tidspunkt.

g) Bidra til at byggingen av egne turveier til, i, gjennom og fra Maridalen blir fullført. På denne måten vil vi oppnå en helhetlig tilrettelegging, som vil fremme friluftslivet i dalen.

Mål 2) Kulturarrangementer

Maridalens Venner er medarrangør i forbindelse med kulturarrangementer ved kirkeruinene i pinsa. Dessuten arrangerer vi orkidétur på Slåttemyra i Nittedal.

Det årlige arrangementet «Maridalsspillet» blir satt i scene av foreningen Maridalsspillet. Maridalsspillet er en egen medlemsorganisasjon med eget nettsted, www.maridalsspillet.no. Medlemmene i Maridalens Venner er også medlemmer i Maridalsspillet.

Mål 3) Årsskrift

Hvert år gir vi ut et innholdsrikt årsskrift. Tema for årsskriftet 2026 blir om Sandermosen stasjon og Gjøvikbanen. Forfatter er Stein Erik Kirkebøen.

Mål 4) Nettstedet www.maridalensvenner.no

En stor oppgave blir å videreutvikle nettstedet www.maridalensvenner.no.

5. Måloppnåelse

Mål 1) Skjøtselstiltak – kampen mot gjengroingen!

• Delmål a) Restaurering og årlig pleie av seminaturlige slåttemarker

Her vises det til punkt 7.

• Delmål b) Restaurering av seminaturlige beitemarker

De ryddete beitemarkene blir holdt i hevd i form av beiting. Ingen nye beitemarker er blitt ryddet. I Skjervenhagen ble massevis av oppslag ryddet, og det ble også slått med beitepusser.

• Delmål c) Restaurering av fulldyrka mark

Her har det ikke skjedd noe nytt i 2025.

• Delmål d) Skogbryn (gradvis overgang mellom fulldyrka mark og skogsmark, også kalt randsoner) blir restaurert

Ingen nye skogbryn er blitt restaurert i 2025.

• Delmål e) Gårdsbygninger og andre bygninger blir restaurert Oslo kommune har ikke gjennomført noen større restaureringstiltak i 2025

• Delmål f) Rydding av veikantene

Bymiljøetaten slo veikantene i en meters bredde på forsommeren. Seinere ble veikantene i dalen slått med flere meters bredde. Det er ikke foretatt noen restaurering av veikantene

• Delmål g) Fullføre byggingen av egne turveier til, i, gjennom og fra Maridalen I forbindelse med bystyrets behandling av flerbruksplanen for Oslo kommunes skoger 2007–2015, fattet bystyret 20. juni 2007 følgende vedtak: «Det anlegges en asfaltert sykkelvei på veiskulderen langs Maridalsveien.»

20. mars 2025 fortalte Nordre Aker Budstikke gjennom en lengre artikkel at byrådet, ved miljø- og samferdselsbyråd Marit Vea (V), har sendt planen over til bystyret for vedtak.

30. april 2025 fulgte NRK opp med en lang og grundig artikkel der de fortalte at planen ville bli vedtatt av bystyret neste dag. NRK fortalte at historien bak sykkelveien har pågått i hvert fall siden 1981, med henvisning til artikkel i årsskriftet til Maridalens Venner fra 1984.

Etter at planen ble vedtatt av bystyret, ble den stadfestet av Klima- og miljødepartementet 29. oktober 2025: «Klima- og miljødepartementet stadfester Oslo kommunes vedtak av 30. april 2025 om detaljregulering for Maridalsveien fra Brekke til Hammeren. Klima- og miljødepartementet viser til oversendelsen 20. juni 2025 fra Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus, med detaljregulering for Maridalsveien fra Brekke til Hammeren til stadfestelse etter markaloven. Klima- og miljødepartementet stadfester Oslo kommunes vedtak av 30. april 2025 om detaljregulering for Maridalsveien fra Brekke til Hammeren. Planforslaget innebærer utvidelse av eksisterende vei med to meter bred skulder på hver side, for å tilrettelegge for bruk for myke trafikanter. Forslaget tilrettelegger for idrett og friluftsliv, samtidig som det har konsekvenser for landskapsbildet, natur og kulturminner. Etter departementets syn er planforslaget samlet sett forenelig med markalovens formål.»

Deretter gjenstår at Oslo bystyre vedtar gjennom et budsjettvedtak å avsette tilstrekkelige midler slik at arbeidet kan begynne.

Gå inn på nettsidene. I navigeringen til venstre, under «Kulturlandskap», finner du knappen «Ferdselsveiplan» Der vil du finne lenke til saksinnsyn under overskrifta til sida. Se også tidligere årsmeldinger fra Maridalens Venner og følg med på saksinnsyn hos Planog bygningsetaten. Søk på saksnummer «200903491 Maridalsveien fra Brekke til Hammeren – planforslag til politisk behandling».

Mål 2) Kulturarrangementer – se punkt 6. Se også egen årsmelding fra Maridalsspillet.

Mål 3) Årsskrift

Tittelen på årsskriftet 2026 er: «Sandermosen Togstasjonen som døde to ganger». Av Stein Erik Kirkebøen

Mål 4) Nettstedet www.maridalensvenner.no Arbeidet med å videreutvikle vårt eget nettsted pågår kontinuerlig. Nettstedet er et viktig redskap i arbeidet med å realisere Maridalens Venners visjon om at Maridalen skal være et kunnskapssenter for kulturlandskap.

6. Kulturarrangementer (se egen årsmelding fra Maridalsspillet) a) 2. pinsedag Årets prostigudstjeneste ble ledet av bl.a. prost Elisabet Yrwing Guthus og sogneprest Ketil Rosnes. Omkring 300 personer deltok under gudstjenesten. Etter gudstjenesten var det aktiviteter på Maridalen Bygdetun. Arrangementet er et samarbeid mellom Vestre Aker prosti, Maridalen menighet, Maridalens Venner og Maridalen Bygdetun.

b) Orkidétur til Slåttemyra, Nittedal

Søndag 29. juni deltok 30 personer på en vandring på Slåttemyra. Denne vandringen var et samarbeid mellom Nittedal Historielag, Turkameratene Nittedal Turlag og Maridalens Venner. Arrangementet ble åpnet av Jørn Simen Øverli, som sang prøysensanger og markaviser. Det ble servert gratis bålkaffe. Tor Øystein Olsen ledet vandringen på myra.

7. Restaurering og årlig pleie av seminaturlige slåttemarker

Maridalens Venner har siden 1993 (se årsmelding 2024) hatt ansvaret for å rydde områder med gjenvokst «gammel kulturmark» (for å musealt skape seminaturlige ulike typer slåttemarker; såkalte naturenger, av kulturhistoriske, biologiske og landskapsmessige grunner) i Maridalen

Bymiljøetaten tok fra 2024 over ansvaret for de skjøttede seminaturlige slåttemarkene Maridalens Venner har ryddet, slått og pleid gjennom 30 år.

Bymiljøetaten utførte i 2025 et omfattende arbeid i form av noe beskjæring av styvingstrær, rydding av trær og kratt, slått og fjerning av slåtteavfall.

Det er behov for en grundigere definisjon av begrepene seminaturlige kulturmarker (slått og beite) og seminaturlig vegetasjon Det samme gjelder med begrepet «gammel kulturmark». Hva legger man i disse begrepene? Hvorfor skal man bruke ressurser på å ta vare på denne type natur? Hvordan utfører man i så fall hevden som kreves? Og hvilke områder bør man prioritere, særlig i vernesammenheng?

Norsk jordbruk har historisk vært gras- og utmarksbasert. Siden bondesamfunnets opprinnelse for flere tusen år siden og fram til våre dager har naturbeitemarkene vært viktige som fôrgrunnlag til de innførte husdyrene som kan omdanne gress til kjøtt (hest, storog småfe) Beite av husdyr i Norge startet for over 5 000–6 000 år siden, i overgangen til yngre steinalder. De første bøndene innførte sau, geit og storfe som utnyttet utmarka til beite. Denne tidlige husdyrholdpraksisen la grunnlaget for jordbruket og utmarksbruken, inkludert utstrakt bruk av setrer, som har formet det norske landskapet i årtusener. Utnyttelsen av utmarka nådde sitt høydepunkt på midten av 1800-tallet, ofte i sammenheng med seterdrift. I en naturbeitemark utnytter bonden markens egen naturgitte egenskaper til å produsere fôr til buskapen. Og fremdeles er utmarksbeite svært utbredt i store deler av landet, og i 2024 var til sammen 2,2 millioner beitedyr (264 000 storfe) på utmarksbeite.

Begrepet «gammel kulturmark» blir brukt om ikke fulldyrkede områder, men hvor naturgrunnlaget er sterkt preget av høsting til ulike former for jordbruksdrift (beite, slått, lauving). Vegetasjonen på «gammel kulturmark» blir kalt seminaturlig vegetasjon; dvs. vegetasjonen har en artssammensetning som er framkommet gjennom høsting og annen bruk av naturlig vegetasjon (hogst, rydding, brenning, slått, beiting, lauving med mer), og som består av naturlig forekommende (viltvoksende) arter, ikke innplantede eller innsådde.

Det er selvfølgelig ulike grader av kulturpåvirkning på de hevdete arealene i Norge, avhengig av hvor intens høstingen har vært – og er.

Jernredskaper ble introdusert for noe over 2 000 år siden (jernalderen), og gjorde det mulig å samle inn vinterfôr på en mer effektiv måte enn tidligere. Dessuten førte et kaldere klima til at det ble helt nødvendig å høste vinterfôr for at beitedyrene skulle overleve vinteren Det oppsto derfor et system med store, (naturlige) slåttearealer (seminaturlige slåttemarker) – i kombinasjon med beitearealer – som indirekte forsynte små, permanente åkerareal med en strøm av næringsstoffer i form av gjødsel («eng er åkers mor»). Dyra ble vinterpint, og var

primært gjødselprodusenter vinterstid. På samme måte som med naturbeitemarka utnyttet bonden markens egen naturgitte egenskaper til å produsere fôr fra naturslåttemarkene, og de samme arealene har vært nyttet til slått og beite opp gjennom historia. Gjeternes primære oppgave var å passe på at beitedyra ikke beitet der en ville slå. Innmark og utmark oppsto dermed i denne perioden.

På 1800-tallet endret jordbrukssystemet seg gjennom jordreformer som stimulerte til omfattende nydyrking og innføring av en rekke tekniske (bedre utstyr) og biologiske forandringer (skiftebruk ble innført – også kalt vekselbruk – med eksempelvis fireårig veksling mellom kløvereng, høstkorn, rotvekster og vårkorn, og hvor disse åkrene kunne bli overlatt til beite senere på høsten). Helt på slutten av 1800-tallet var imidlertid fulldyrkede kunstenger (kulturenger) – med innsådde engfrøblandinger med innslag av nitrogenfikserende ertevekster (som var/er kulturvekster) – i ferd med å bli dominerende innen fôrproduksjon i de største og rikeste bygdene. Men utmarkas høstingsbruk ble likevel drevet mest intensivt i siste halvdel av 1800-tallet, og på denne tida var det knapt en engskog eller ei «grasmyr» i Norge som ikke ble utnyttet til husdyrbeite eller slått. Ifølge Norges landbrukshistorie III (1814–1920), er det grunnlag for å hevde at det for hele landet var mer natureng enn kunsteng til vinterfôr omkring 1860, og at de to bytta posisjon i perioden som fulgte, trolig rundt 1890. I 1959 var slåttearealet i utmark bare 50 km2, og i 1960-årene ble denne høstingen avsluttet.

Det er viktig å understreke at bruken av det samme landskapet til høsting har variert opp gjennom historia. Den eldste jordbrukshistorien kjennetegnes av ryddegjødsling og svedjebruk til dyrking av korn til menneskemat, i tillegg til ekstensivt dyrehold og god tilgang på høyproduktiv naturbeitemark. Dette enkle åkerbruket ble introdusert i Norden for 5 000–6 000 år siden. Svedjebruk kjennetegnes av at det ikke var tilførsel av næring utenifra.

Næringsstoffer ble frigjort gjennom rydding og brenning av skog- og buskmark, og var svært arealkrevende. Etter noen års bruk var jorda utmagret og det var nødvendig å rydde nye åkre.

Dette systemet i bronsealderen ble etterfulgt av et jordbruk under jernalderen som var karakterisert av husdyrgjødsel (via store slåttearealer, som tidligere var naturbeitemarker) til de små permanente åkrene (som i sin helhet produserte menneskemat). Dette førte til en minkende tilgang på produktiv naturbeitemark, selv om svedjebruk tok slutt, og tidligere arealer med denne bruken kunne frigjøres til beite- eller slåtteland.

Utviklingen etter dette gikk mot et jordbruk karakterisert av bruk av kunstgjødsel. Innføring av kunstgjødsel og generell industrialisering forårsaket en revolusjon i jordbruket Kunstgjødsel kom i vanlig bruk først på 1900-tallet, og skjøt fart etter 2. verdenskrig. Næringsstoffene ble produsert industrielt og tilføres nå innmarka maskinelt. De store fôrproduserende, seminaturlige slåttemarkene i utmarka (og dels i innmarka) var ikke lenger nødvendige for å forsyne åkeren med næringsstoffer, og forsvant etter hvert fra landskapet. De ble dyrket opp, drenert og gjødslet (fulldyrket), anvendt som beite i inn- og utmark, og de store slåttearealene i utmarka kunne igjen anvendes til utmarksbeite der det fremdeles var/er beitedyr. Men de ble også tilplantet, eller fikk gro igjen – særlig viss det var lite med beitedyr. I lavlandsområder i Sør-Skandinavia, i områder med gunstig klima og jordbunnsforhold, kunne hele slåttemarksarealet bli oppdyrket.

Etnolog Per Nilsen skriver i rapporten En bynær bygd. Kulturminner og kulturlandskap i Maridalen. 1992: «Alt i 1875 ser en at sjøl små og marginale husmannsplasser som Vestern ved Blåsås nær Hammeren (nedlagt litt før 1900), hadde brukt gressfrø til høy. Bruk av naturfôr var antagelig alt da på tilbakegang. Det ser ut til at bruk av naturfôr har hatt en sosial og geografisk retrett: De sentrale gardene, og dels husmannsplassene, gikk over til å

ikke bruke slåtteenger mer, mens geografisk marginale og små plasser/småbruk brukte naturfôr lenger. Et eksempel på det siste er Steinsrud ved Hammeren, som mer var en skogsplass. Her finnes det opplysninger om at en har brukt slåtteeng fram til ca. 1940–45.»

Arbeidet med å rydde og årlig pleie de høyest prioriterte seminaturlige slåttemarkene i Maridalen har vært i tråd med forvaltningsplanen for Maridalen landskapsvernområde, som kom på høring i 1996, og rapporter fra Kelvin Ekeland (Maridalen. Synpunkter på åtgärder. Skjøtsel av kulturlandskap. 1992) og Stein Flatby (Verdifulle kulturlandskap i Oslo og Akershus fylker. Oversikt over prioriterte områder. 1994). Parallelt med forarbeidene til den statlige forvaltningsplanen, med eksempelvis rapportene til Kelvin Ekeland og Stein Flatby, kartla Oslo kommune naturkvalitetene i Maridalen, gjennom bl.a. rapporten «Naturregistreringer i skogbestand i Oslo kommunes skoger. 1993». Med grunnlag i bl.a. denne rapporten ble de restaurerte seminaturlige slåttemarkene (som hadde blitt ryddet og pleiet av Maridalens Venner siden 1997), administrativt vernet av Oslo kommune som edelløvskog i 2005 (mål og retningslinjer; bystyrevedtak), og stadfestet av bystyret i 2007 (flerbruksplanen).

De gamle kulturmarkene utgjør en viktig kulturhistorisk dokumentasjon og en kulturarv som er like viktig å bevare som gamle bygninger. Gjengroingen av kulturmark truer også mangfoldet av arter Vi kaller hevdet gammel kulturmark, med tusenårige røtter, for «naturens stavkirker». Med dette forteller vi at våre mest verneverdige gamle kulturmarker er natur, men naturen er kulturbetinget, og samtidig er de også verdifulle kulturminner. Det kulturbetingete landskapet avspeiler naturvilkår, samfunnsforhold og historie, og har gitt inspirasjon til våre kunstnere i form av musikk, klær, malerkunst, litteratur, byggetradisjoner, mattradisjoner og dans, men også til idrett og friluftsliv. Kort sagt: Dette landskapet er basis for vår nasjonale natur- og kulturarv, som gir oss stedstilknytning og identitet, og er en uerstattelig del av Europas samlede kulturarv.

For at diskusjonen om bevaring og videreutvikling av Maridalen landskapsvernområde skal være fruktbar, må formålet med vernet være et helt sentralt begrep. Alt formelt statlig vern av norsk natur (og kulturminner/-miljø) må ha et klart formål. Dette formålet vil styre prinsippene for hvordan vi skal forvalte verneområdene. Formålet vil variere avhengig av hva vi ønsker å ta vare på og hva vi på sikt vil oppnå med vernet.

Vi pleier grovt sett å skille mellom to ulike hovedformål ved vern av naturområder (som i noen tilfeller kan kombineres):

1. Forvaltning av natur i naturtilstand

2. Forvaltning av kulturbetinget (hevdpåvirka) natur, der forvaltningsmotivet er en bestemt kulturtilstand, f.eks. ei historisk (seminaturlig) slåttemyr, eller et helhetlig kulturhistorisk landskap som Maridalen

Forvaltning av biologisk (og kulturelt) mangfold forutsetter derfor ikke bare forvaltning av såkalt uberørt natur, men også forvaltning av kulturpåvirka natur (og kulturminner/-miljø), samt kunnskaper om hvordan vi skal forvalte disse to typene av natur.

Maridalen og Mellomkollen har ulik type vern

Det er åpenbart at formålet med vern av Maridalens historiske jord- og skogbrukslandskap –inklusive spor etter forhistorisk produksjon, jernproduksjon, sagbruk, fløting og moderne industri – er et annet enn formålet med vern av gammelskogen i Mellomkollen naturreservat nord for dalen. I Maridalen er det formålstjenlig med et «aktivt» vern, fordi vi gjennom en målretta kultivering vil fremme ei levende og livskraftig bygd der folk også skal leve og bo.

I Mellomkollen, derimot, er det formålstjenlig med et «passivt» vern der naturen skal få utvikle seg fritt, uten noen form for menneskelig påvirkning.

Slåttemyra i Nittedal har egen årsrapport, se nettsidene til Maridalens Venner.

8. Historiske ferdselsveier

Årsskrift 2017 var viet fem historiske ferdselsveier fra Oslo gjennom Nordmarka til Hakadal og Hadeland. Forfatter var Ståle Pinslie. Han fulgte opp med to nye skrifter i 2021 og ett i 2023.

Maridalens Venner ble i 2025 satt som eier for disse fem turene på UT.no

På nettsidene er det opprettet en underside under Kulturhistorie, der alt arbeidet med de historiske ferdselsveiene blir presentert.

9. Skar leir

Bystyreflertallet i Oslo kommune vedtok i 2007 et kommunalt kjøp av Skar leir. Ifølge Nordre Aker Budstikke har Oslo kommune brukt over 80 millioner kroner på drift og vedlikehold av eiendommen siden 2007.

Les mer om Skar leir i årsskrift 2021 og søk på Maridalsveien 621 i saksinnsyn Oslo kommune.

I oktober 2024 la Oslo kommune Skar leir ut for salg i det åpne markedet, og 18. desember 2024 fortalte Nordre Aker Budstikke at Ragde eiendom har lagt inn høyeste bud på 17,1 millioner kroner Budet er administrativt akseptert av Eiendoms- og byfornyelsesetaten, men må godkjennes av bystyret før salget kan bli avsluttet. Dette skjedde 30. april 2025.

170 mål skogsareal og vaktbua, som i 2019 ble bygget om til varmestue, er fradelt og forblir i kommunalt eie.

14. august 2025 orienterte Nordre Aker Budstikke om at Ragde eiendom søkte om leietakere til Skar leir.

10. Martinhytta

Årsskrift 2024 var viet hyttene til Martin Tranmæl: Golas i Bærumsmarka (bygd 1903, kjøpt av Martin Tranmæl i 1934, solgt til søsterdatter i 1953) og Martinhytta i Maridalen (ferdig bygd 18. januar 1953, opprettet stiftelse 11. mai 1953). Martin Tranmæl døde 11. juli 1967.

Det er utarbeidet en tidslinje for den historiske utviklingen av Martinhytta. Denne tidslinja finner man på nettsidene under Kulturminner og Martinhytta.

Dette har skjedd i 2025: 17. februar 2025 (og 17. oktober): Fredningsprosessen av Martinhytta er utsatt. I en e-post til Rita Olsen Wiik skriver Byantikvaren: «Takk for henvendelsen. Vi har dessverre mange fredningsprosesser vi gjerne skulle ha startet på, men fredningsprosesser som ikke er nevnt i tildelingsbrevet for 2025 som prioriterte, ligger på vent grunnet kapasitetsutfordringer. Det betyr at vi heller ikke kan estimere når vi har anledning til å begynne på fredningen av Martinhytta.»

9. juni 2025: Svar fra Stiftelsestilsynet vedrørende spørsmål om en stiftelse kan selge en hytte uten først å oppløse stiftelsen: «Vedtektene i en stiftelse kan inneholde forbud mot salg eller

andre bestemmelser som innebærer at stiftelsen ikke kan selge, for eksempel dersom hytten inngår i stiftelsens grunnkapital og/eller formål og/eller navn. I slike tilfeller kan styret ikke selge hytten uten først å søke om (og få godkjent) en omdanning av stiftelsen, for eksempel endring av vedtekter eller avvikling.»

27. juni 2025: Årsregnskap 2024 for stiftelsen. Innsendt og revidert årsregnskap for stiftelsen «Martinhytta i Kroken i Maridalen»

Driftskostnadene var uspesifisert kr 127 005 i 2024 og kr 44 447 i 2023. Samlet gjeld 31.12.2024: kr 256 914 (til LO).

I årsregnskapet er lovpålagt grunnkapital for en stiftelse satt til kr 6 000 (antakeligvis fordi at i det opprinnelige stiftelsesdokumentet fra 11. mai 1953 står det under punkt 1: «Samtidig avsetter jeg kr. 6 000 til Stiftelsen. Denne kapitalen skal brukes til å gjerde inn hytta og til å dekke vedlikehold så langt den rekker »). Men i brev fra Stiftelsestilsynet 26. august 2024 står det: «Det går fram av stiftelsesdokumentet at oppretter ga hytta 'Kroken i Maridalen' til stiftelsen. Slik vi forstår stiftelsesdokumentet er det klart at hytta er grunnkapital.»

I stiftelsesdokumentet fra 22. november 2024 står det: «§ 4. Grunnkapital. Stiftelsens grunnkapital er hytta. […] Verdien på hytta ble i 2020 taksert til å være NOK 2 750 000.»

I årsregnskapet for 2024 er «Tomter, bygninger og annen fast eiendom» satt til null. Dette er forklart i note: «Fast eiendom er oppført til anskaffelseskost fratrukket akkumulerte avskrivinger i perioden eiendommen har vært overlatt Oslo Arbeiderparti.»

Oslo Arbeiderparti har aldri eid Martinhytta. Det er stiftelsen «Martinhytta i Kroken i Maridalen» som har eid den etter at Martin Tranmæl opprettet stiftelsen 11. mai 1953. Oslo Arbeiderparti har bare forvalta den etter en leieavtale fra 1979 (styret i stiftelsen – i praksis Samarbeidskomiteen – ga Oslo Arbeiderparti disposisjonsrett og forvalteransvaret for Martinhytta, men ikke overføring av eierskap).

Oslo Arbeiderparti har i sine årsregnskap oppført Martinhytta som eiendel under regnskapets balanse, og i svært mange år har de avskrevet dens verdi med 5 510 kroner årlig – helt til 2022, da hytta ble nedskrevet til null.

29. oktober 2025: Besøkte Gudmund Hernes, Trygve Tamburstuen og Fellesrådet for historielagene i Oslo Martinhytta. Hernes og Tamburstuen har tatt et initiativ for å få liv i stiftelsen og hytta igjen.

11. Om myr, torv og grunnvann Myr kan defineres som et område med torv og en hydrofil vegetasjon som selv kan danne torv gjennom ufullstendig nedbrytning. Torv består av organisk materiale produsert på stedet i et område mettet av vann og med underskudd på oksygen. Myr er en torvmark (altså et sted med torv) der det produseres torv. Et fungerende myrøkosystem kjennetegnes altså av at det produseres torv der, og for at det skal skje, må det være torvmoser som er i aktiv vekst.

Grunnvann omfatter alt vann under grunnvannsspeilet, det vil si det høyeste nivået i bakken der det finnes fritt vann. Grunnvannsspeilet på myr, er øverste nivå der alle porer er vannfylte.

Det er behov for å se nærmere på begreper som myr og torv og grunnvannets betydning for dannelse av torv, myr og torvmassivenheter. Å skille mellom ferskvann, våtmark (der en skiller mellom med torvproduksjon, som er myr, og uten torvproduksjon, som sumpskog) og fastmark, er helt avgjørende om en skal forstå hva myr er.

Myrarter (myrplanter) er arter som er tilpasset å vokse i myr, altså arter som kan etablere seg i et vannmettet og oksygenfattig miljø. Torv består av organisk materiale produsert på stedet i et område mettet av vann og med underskudd på oksygen. Myrdannelse er avhengig av et grunnvannsspeil nær markoverflata, som gir stabil høy markfuktighet og resulterer i et miljø som er oksygenfattig nesten helt opp til markoverflata gjennom mesteparten av året. Bare der grunnvannet står tilstrekkelig nær markoverflata domineres samfunnet av organismer som er tilpasset liv under vannmettete forhold (myr- og kildearter). Mange arter som er tilpasset å vokse i myr, kan også vokse i sumpskog (altså våtmark uten torvproduksjon), på fastmark (mest fuktig) og i åpent vann. Eksklusive myrarter er arter som kun er knyttet til myr, eller til selve myrflata. Dette gjelder bl.a. en rekke starrarter og moser (særlig forskjellige torvmoser).

Om en fyller opp eksisterende torvmark med vann over markoverflata pga. anlagte demninger, er det viktig å vurdere om myrarter vil etablere seg der, og om dette vil føre til torvproduksjon. Det samme bør en spørre seg om hvis bever etablerer seg og demmer ned eksisterende myrområder (eller andre områder som ulike typer skog og fulldyrka mark). Hva skjer med den neddemte myra, og vil vi få i gang torvproduksjon i andre neddemte arealer? Vil minne om at dersom markoverflata er satt mer enn 50 % av tida under vann, er det et ferskvannssystem, hvor det ikke forekommer torvproduksjon.

Derfor må det ligge et bevisst valg bak forvaltningen av et landskap: Er formålet med forvaltningen å ta vare på et historisk jordbrukslandskap, som jordene nedenfor tidligere Turter gård, så lar dette seg ikke kombinere med at bever demmer ned den fulldyrka marka, og gjør dem vassjuke. Det samme gjelder for myrreservater, som er verna med et formål. Om en tillater bever i et område, da blir dette området forvaltet som en form for ferskvannssystem, med de kvalitetene dette har. Derfor må en velge: Det er ikke mulig å kombinere et aktivt jordbrukslandskap med et neddemt beverlandskap på samme areal, og heller ikke et beverlandskap med et myrlandskap med aktiv torvproduksjon på samme areal.

Det bør bygges opp et kompetansemiljø innen forvaltningen om hva myr og torv er for noe, og kunnskaper om torvmoser, de 57 kjente artene, og deres ulike egenskaper. Dessuten er det helt avgjørende å forstå grunnvannets betydning for dannelse av torv. Denne kompetansen må hente impulser fra fagmiljøene på universitetene, særlig fagmiljøene på de naturhistoriske universitetsmuseene.

Les mer om restaurering av Skjervenmyra og om myr generelt inne på nettsidene til Maridalens Venner.

12. Markaloven

Da markaloven ble vedtatt i Stortinget 5. juni 2009, kom det inn følgende presisering i § 5 Forbud mot bygge- og anleggstiltak: «Forbudet i første ledd omfatter ikke landbrukstiltak.»

Unntaket for landbrukstiltak ble i 2009 begrunnet på følgende måte gjennom flertallsmerknadene fra energi- og miljøkomiteen: «Marka som område for friluftsliv og naturopplevelse omfatter unike naturområder og et rikt kulturlandskap, som har vært verdsatt som tur- og rekreasjonsområde helt siden 1800-tallet. Områdets rike kulturlandskap er et resultat av tidligere tiders bruk av Marka helt siden steinalderen.

Flertallet peker på at virksomhet innen tradisjonelle næringer som jordbruk og skogbruk har bidratt til – og bidrar fortsatt til – å vedlikeholde Markas verdifulle kulturlandskap, ikke minst ved å sikre og vedlikeholde de tradisjonelle ferdselsvegene i området. På denne måten bidrar denne næringsutøvelsen til å gjøre Marka attraktiv som et friluftsområde, og er viktig for å sikre tilgjengeligheten til naturverdiene i Marka for allmennheten. Flertallet mener at

jordbruket og skogbruket fortsatt vil være viktige for å bevare og videreutvikle Marka som et attraktivt og tilgjengelig friluftsområde.

Flertallet har merket seg at Marka er et av de aller viktigste friluftsområdene i landet, og at markaloven vil sikre over en million mennesker tilgang til naturen og et verdifullt kulturlandskap i sitt nærmiljø. Samtidig har Marka levende lokalsamfunn og bærekraftig næringsutøvelse som det er viktig å ta vare på, og som kan videreføres innenfor rammen av markaloven.»

Markaloven ble vedtatt endret av Stortinget 22. mai 2025: «Endringer i markaloven (klargjøring av regler om byggeforbud og saksbehandling m.m.)».

Der vedtok Stortinget bl.a. følgende:

§ 2 (Stedlig og saklig virkeområde) nytt sjette ledd skal lyde: «Loven omfatter bygge- og anleggstiltak som nevnt i § 5, inkludert bygge- og anleggstiltak i landbruket.»

Denne endringen skal sees i sammenheng med endret § 6: «§ 6 Unntak for tiltak i kommunale eller statlige planer i Marka Kommunale planer etter plan- og bygningsloven kan uavhengig av § 4 første ledd og § 5 første ledd [Bygge- og anleggstiltak er forbudt i Marka.] åpne for følgende bygge- og anleggstiltak i Marka: a. tiltak i landbruk, herunder bygninger og terrenginngrep»

Marit Arnstad på vegne av Senterpartiet, fremmet et såkalt løst forslag (ble ikke behandlet i energi- og miljøkomiteen) under stortingsdebatten, der hun bl.a. foreslo denne endringen i lovendringsforslaget: – § 2 nytt sjette ledd skal lyde:

– Loven omfatter bygge- og anleggstiltak som nevnt i § 5. – Loven omfatter ikke: «c. bygge- og anleggstiltak i landbruket»

Denne foreslåtte endringen fra Marit Arnstad fikk ikke flertall.

Stortinget vedtok at det er viktig å opprettholde etablerte lokalsamfunn i Sørkedalen og Maridalen gjennom § 6 Unntak for tiltak i kommunale eller statlige planer i Marka: «f. begrenset spredt utbygging i tilknytning til eksisterende bebyggelse i Sørkedalen og Maridalen når utbyggingen er nødvendig for å opprettholde et etablert lokalsamfunn».

Det er behov for at noen drøfter denne flertallsmerknaden fra Stortinget i 2009, f.eks. gjennom et årsskrift (om bl.a. veienes historiske utvikling i Maridalen og Nordmarka, og betydningen for natur og friluftsliv): «Flertallet peker på at virksomhet innen tradisjonelle næringer som jordbruk og skogbruk har bidratt til – og bidrar fortsatt til – å vedlikeholde Markas verdifulle kulturlandskap, ikke minst ved å sikre og vedlikeholde de tradisjonelle ferdselsvegene i området. På denne måten bidrar denne næringsutøvelsen til å gjøre Marka attraktiv som et friluftsområde, og er viktig for å sikre tilgjengeligheten til naturverdiene i Marka for allmennheten. Flertallet mener at jordbruket og skogbruket fortsatt vil være viktige for å bevare og videreutvikle Marka som et attraktivt og tilgjengelig friluftsområde.»

13. Maridalen skole

Utdanningsetaten i Oslo kommune sendte 13. mars 2025 Skolebehovsplan 2026–2045 ut på høring. I denne planen ble det foreslått å avvikle Maridalen skole og flytte elever og ansatte til Kjelsås skole. Dette førte til et voldsomt engasjement fra lærere, elever og lokalsamfunn i Maridalen og Sørbråten, men også sammen med andre nedleggingstruete skoler.

2. desember 2025 ble bystyret enige om følgende, ifølge NTB: «Bevaring av grendeskolene i Sørkedalen og Maridalen er del av den endrede skolebehovsplanen for Oslo som Høyre, Venstre, Frp og KrF nå er enige om.»

I høringsuttalelsen til Maridalens Venner ble det vektlagt den betydningen Maridalen skole har i et vernet landskapsvernområde.

«Bevar Maridalen som ei levende og livskraftig bygd – bygda i byen! I ei levende og livskraftig bygd er noen institusjoner identitetsskapende og helt sentrale for å opprettholde bygda: Skolen. Idrettslaget. Kirka og menighet. Aktivt bygdetun. Forsamlingshus. Lokal velforening. Bondeorganisasjoner. Og andre lag og aktiviteter.»

Det ble vist til utviklingen av Maridalen som ei bygd, og arbeidet med å bevare denne bygda, som kampen mot rivningen av de fleste gårdene på 1970-tallet. Historien om Maridalen skole ble også gjennomgått, og det vises til at Maridalen skole er en «sentral og identitetsskapende institusjon som støtter oppunder vernet av Maridalen»

Formålet med vern av Maridalen landskapsvernområde fra 2001 bekrefter betydningen av å opprettholde Maridalen skole. Dette er begrunnet med at vernemotivet er knytta til menneskelig aktivitet, og det er derfor en forutsetning at de som i praksis forvalter dalens natur- og kulturkvaliteter, får mulighet til å bo og leve der. Maridalen skole er dermed en sentral og identitetsskapende institusjon som støtter oppunder vernet av Maridalen.

Markaloven ble vedtatt endret av Stortinget 22. mai 2025. I § 6 Unntak for tiltak i kommunale eller statlige planer i Marka, står det nå: «f. begrenset spredt utbygging i tilknytning til eksisterende bebyggelse i Sørkedalen og Maridalen når utbyggingen er nødvendig for å opprettholde et etablert lokalsamfunn».

Den viktigste forutsetningen for at vern av Maridalen skal lykkes, er at bygda får utvikle seg i samsvar med verneformålet. Da blir bevaring og videreutvikling av bygningsmassen og å støtte oppunder viktige og sentrale institusjoner som Maridalen skole helt avgjørende. Høringsuttalelsen til Maridalens Venner er trykt etter årsmøtepapirene i årsskriftet.

14. Statsforvalterens rådgivende gruppe

Det har ikke vært noen møter i den rådgivende gruppa for forvaltningen av Maridalen landskapsvernområde i 2025. Siste gang det var et slikt møte var 14. september 2022.

15. Sverre Grimstad (1942–2025)

Markaforfatter Sverre Grimstad døde 29. desember 2025, 83 år gammel. Sju store bøker ble forfattet av Sverre Grimstad, i tillegg til en rekke artikler i «Snø og ski» og Skiforeningens årbøker. Den første boka ble gitt ut i 2005 med tittelen Krokskogen på kryss og tvers. De andre fulgte på rekke og rad: Nordmarka. Merker og mysterier. 2008. Nordmarka og Maridalen. 2010. Nordmarka og Hakadalen. 2011. Nordmarka nord. 2013. Nordmarkshistorier. 2015. Fra Nordmarka og Alaska. 2018. Alle utgitt på Dreyer forlag. Et bilde som viser alle sju bøkene, kommer etter årsmøtepapirene.

16. Bystyret i Oslo bevilget kr 250 000 til Maridalens Venner

Bystyret i Oslo vedtok 11 desember 2024 budsjett for Oslo kommune for 2025 I dette budsjettvedtaket ble det bevilget kr 250 000 til Maridalens Venner. Kr 250 000 ble også bevilget for 2026 under budsjettvedtaket 11. desember 2025.

17. Godtgjøring til leder av Maridalens Venner

Brutto årslønn til leder i 2025, i samsvar med vedtatt budsjett 2025, var kr 90 000 (eksklusiv arbeidsgiveravgift og administrering av lønn).

Regnskap for Maridalens Venner

Regnskap for Maridalens Venner

Regnskapsåret fra 1. januar 2025 til 31. desember 2025

Regnskapsåret fra 1. januar 2024 til 31. desember 2024

Regnskap 2024

Kontingenter og støttebeløp

Slåttemyra, Statsforvalteren

Privat støtte årsskrift 2017

Momskompensasjon

Grasrotandelen

Renter

Kulturarrangementer

Skjøtselstiltak (Slåttemyra)

kostnader

ØkoRåd Hadeland

og internett

Regnskap 2025

Regnskap 2023

Regnskap 2024

Skyldig skattetrekk (52 587,00)

Skyldig arbeidsgiveravgift (24 775,00)

Sum netto beholdning

Underskudd -98426,53 Sum

BEHOLDNING 31.12.2025 GJELD OG EGENKAPITAL 31.12.2025

Bankinnskudd 31.12.25 385 129,12 Skyldige offentlige avgifter Egenkapital 385 129,12

Sum beholdning 385 129,12 Sum gjeld og egenkapital 385 129,12

Egenkapital 31.12.2024

483 555,65

Årets underskudd 98 426,53Egenkapital 31.12.2025 385 129,12

Thor Furuholmen Tor Øystein Olsen

Kasserer Leder

Thor Furuholmen

Skjøtselstiltak inneholder også lønnsutbetalinger for Slåttemyra.

Tor Øystein Olsen Kasserer Leder

Skjøtselstiltak inneholder også lønnsutbetalinger for Slåttemyra.

Økoråd Hadeland Regnskap AS Postboks 28, 2711 Gran Smiegata 1, 2750 Gran Org.nr 999 166 962 MVA Godkjent regnskapsselskap

økoråd.no

16. februar 2026

Maridalens venner

Konvallvegen 67 2742 Grua

Revisjonsberetning 2025 for Maridalens Venner, org.nr. 983 633 609

Uttalelse om regnskapet

Jeg har revidert regnskapet for Maridalens Venner som består av balanse - og resultatregnskap pr 31. desember 2025. Regnskapet er ført etter kontantprinsippet og avgis av foreningens styre.

Revisors oppgaver og plikter

Vår oppgave er å gi uttrykk for en mening om dette regnskapet på bakgrunn av vår revisjon. Revisjonen omfatter kontroll av utvalgte deler av materialet som underbygger informasjon i det ferdige regnskapet, vurdering av de benyttede regnskapsprinsipper, vurdering av innholdet i og presentasjonen av regnskapet. Revisjonen er i første rekke foretat t for å påse at lover og regler blir fulgt.

Konklusjon

Etter min mening gir regnskapet et riktig bilde av foreningens stilling pr 31. desember 202 5 og av driften i regnskapsåret.

Økoråd Hadeland Regnskap AS

Marthe Grina

Statsautorisert regnskapsfører

PROTOKOLL FRA ÅRSMØTET I MARIDALEN VENNER 10.04.2025, MARIDALEN

VELHUS

Leder Tor Øystein Olsen ønsket velkommen til 38 fremmøtte.

Før årsmøtet kåserte Helge Haakenstad om «Plasser og markafolk». Det er tema for årsskriftet 2025 som han har skrevet.

Jørn Simen Øverli sto for underholdning med sang og gitarspill av markaviser.

Etter kåseriet og underholdning ble det servert kaKe og eplekake fra Ullevålseter.

1. Valg av dirigent og referent

Alf Reidar Dale ble valgt til ordstyrer og Thor Amlie til referent. Styreleder, ordstyrer og Lars Flugsrud ble valgt til å underskrive protokollen.

2. Godkjenning av innkalling Årsmøteinnkallingen ble godkjent.

3. Godkjenning av dagsorden

Dagsorden ble godkjent.

4. Årsmelding

Årsmeldingen ble enstemmig godkjent.

Det ble reist forslag om at styret engasjerer seg i arbeidet for å bevare Maridalen skole og i sak om forslag til endringer i markaloven. Det ble også foreslått at Maridalen Venner arrangerer et seminar om myrer. Årsmøtet oppfordret styret til å arbeide videre med disse sakene.

5. Regnskap

Regnskapet for 2024 ble godkjent.

6. Innkomne forslag

Ingen innkomne forslag.

7. Fastsettelse av kontingent for 2026

Kontingenten ble vedtatt uendret, dvs. kr 300.

8. Valg

Valgkomiteen ved Nils Jørgen Brodin fremla valgkomiteens forslag. Følgende ble valgt ved akklamasjon:

Styret:

Tor Øystein Olsen, leder, ikke på valg

Thor Furuholmen, ikke på valg

Anne Myrvoll, (ny) valgt for to år

Otto Ullevålseter, gjenvalgt for to år

Per Skorge, gjenvalgt for to år

Varamedlemmer til styret, alle gjenvalgt for ett år:

Thor Amlie

Nikolai Brodin

Anne Myrvoll, (ny) valgt for to år

Otto Ullevålseter, gjenvalgt for to år

Per Skorge, gjenvalgt for to år

Varamedlemmer til styret, alle gjenvalgt for ett år: Thor Amlie

Nikolai Brodin

Ronny Fagereng (Maridalsspillet)

Valg av revisor: Økoråd Hadeland Regnskap AS

Valg av valgkomité: Nils Jørgen Brodin, Lars Flugsrud og Anne Keddy ble gjenvalgt

Styreleder takket Jon Ivar Bakke for alle årene han hadde vært med i styret.

Utdanningsetaten

Skole og utdanning

Oslo kommune

Leder: Tor Øystein Olsen maridalensvenner@mobilpost.no

Konvallvn. 67, 2742 Grua Organisasjonsnummer: 983 633 609

Bankgiro: 0530 58 56349

Telefon: 906 84 145

Oslo 12. mai 2025

Høringsuttalelse vedrørende forslag om nedlegging av Maridalen skole

Maridalens Venner går sterkt imot nedlegging av Maridalen skole og begrunner det med følgende:

Bevar Maridalen som ei levende og livskraftig bygd – bygda i byen! I ei levende og livskraftig bygd er noen institusjoner identitetsskapende og helt sentrale for å opprettholde bygda: Skolen. Idrettslaget. Kirka og menighet. Aktivt bygdetun. Forsamlingshus. Lokal velforening. Bondeorganis asjoner. Og andre lag og aktiviteter.

Maridalens Venner ble stiftet i 1970 for å hindre at dalens gårder skulle bli revet. På 80- og 90-tallet var det arbeidet for vern av Maridalen og kampen mot golfbaneanlegg som fikk mest oppmerksomhet. Maridalens Venner var med på å forhindre en kommunal rivningsplan og bidro til at det isteden ble vedtatt en statlig verneplan i 2001. I dag jobber foreningen for å oppnå formålet med vernet av dalen, det å ta vare på et historisk jord- og skogbrukslandskap, og en viktig industrihistorie. Man kan si at Maridalens Venner har utviklet seg fra å bekjempe en rivningsplan på 70-tallet, via å få utarbeidet en verneplan på 90-tallet, til i dag å jobbe for å oppnå formålet med verneplanen gjennom å utarbeide konkrete handlingsplaner.

Maridalen skole

Maridalen skole har røtter tilbake til 1857 da «Ager Prestegjælds Skoleformandskab» fikk overført tomt til å sette opp skolebygning fra baron Wedel-Jarlsberg. Tomta var på hele 60 dekar, der 20 dekar var jord og 60 dekar skog, slik at hovedlæreren også kunne drive et lite småbruk der.

Skolen har blitt utbygd og modernisert i flere trinn. I 1961 fikk skolen flere klasserom og spesialrom. I 1976 fikk skolen nytt kroppsøvingsbygg med både garderober, dusjanlegg, kjøkken og helseavdeling.

I 1988 ble det også utført ombygginger på skolen.

Uteområdene på Maridalen skole er unike i oslosammenheng og legger til rette for mye fysisk aktivitet og lek for elevene. Disse områdene er bygd opp i nært samarbeid med foreldre og Sørbråten Idrettslag, og er tilrettelagt for barnas behov og bruksområder med ballbaner, lekeapparatsområder og skileikanlegg. Gymsalen og uteområdene blir ukentlig brukt til

organisert trening og til friluftslivsaktiviteter, samt faste arrangementer, som 17. mai og St. Hansgaloppen, og ulike kulturaktiviteter som Maridalsspillet

Barna på Sørbråten ved Movatn reiste tidligere til Kjelsås skole. De var da avhengige av tog , som medførte en del ventetid. I forbindelse med at Maridalen skole ble utvidet, har barna fra Sørbråten siden 1967 blitt fraktet med buss til Maridalen skole. Sammenslåingen resulterte i at samarbeidet mellom foreldrene i de to delene av kretsen ble mye bedre.

Dersom Maridalen skole blir nedlagt, må barna i Maridalen og Sørbråten gå på skole i byen. Da blir ikke skolen lenger et naturlig bindeledd mellom Maridalen og Sørbråten, noe som medfører at bygda igjen vil bli splittet, og skolen som en sentral institusjon vil opphøre

Maridalen ble vernet som landskapsvernområde i 2001 Maridalen ble vernet som landskapsvernområde med tilhørende forskrifter ved kgl.res. 31. august 2001, under navnet Maridalen landskapsvernområde. «Formålet med vernet er å bevare det vakre og egenartede natur- og kulturlandskapet i Maridalen som en helhet, med særpreg fra tidligere tiders jordbrukslandskap, og med de biologiske, geologiske og kulturhistoriske elementer som bidrar til å gi området dets verdifulle karakter. » Bygd på verneforskriftene ble det av Fylkesmannen i Oslo og Akershus 16. januar 2002 vedtatt en forvaltningsplan som inneholder nærmere retningslinjer for forvaltningen av området.

I verneforskriftene punkt 6.2 står det: «Forvaltningsmyndigheten eller den forvaltningsmyndigheten bestemmer kan gi tillatelse til: Oppføring av bygninger og anlegg som er nødvendige for landbruksdriften. Etablering av et begrenset antall boliger i henhold til godkjent plan, inntil et antall boenheter tilsvarende 1. januar 1975. »

Dette er begrunnet med at vernemotivet er knytta til menneskelig aktivitet, og det er derfor en forutsetning at de som i praksis forvalter dalens natur- og kulturkvaliteter, får mulighet til å bo og leve der. Maridalen skole er der med en sentral og identitetsskapende institusjon som støtter oppunder vernet av Maridalen

Utdrag fra den statlige vedtatte forvaltningsplanen

Utdrag fra innledningen:

«Målet for forvaltningen av Maridalen landskapsvernområde er først og fremst å bevare og utvikle Maridalens rike kulturlandskap. Dermed er det av betydning å bygge opp under menneskelig virksomhet gjennom dagens landbruksdrift, slik at kulturlandskapet holdes i hevd.»

[…]

«Videre vil et delmål være å tilrettelegge muligheten for variert bruk av dalen til kunnskapsformidling. Ikke minst vil dette være kunnskap om landbrukets og kulturlandskapets gjensidige vilkår og utvikling.»

Kap. 4.4 Skole og kirke

Der er det en gjennomgang av Maridalen skoles historie og betydning for bygdemiljøet, og gir en begrunnelse for hvorfor skolen er en sentral institusjon i dalen, i tillegg til Maridalen kirke.

Markaloven ble vedtatt i 2009, og Klima- og miljødepartementet har gjennom Prop. 70 L (2024–2025) foreslått endringer i markaloven

Markaloven ble vedtatt i 2009, der Stortinget slo fast følgende under behandlingen av loven: «Flertallet vil bemerke at disse reglene vil være av betydning for å opprettholde etablerte lokalsamfunn i Marka, for eksempel i Maridalen og Sørkedalen. »

I de foreslåtte endringene vil Stortinget i 2025 i lovs form vedta at det er viktig å opprettholde lokalsamfunn i Maridalen (og Sørkedalen) gjennom § 6 Unntak for tiltak i kommunale eller statlige planer i Marka: «f. begrenset spredt utbygging i tilknytning til eksisterende bebyggelse i Sørkedalen og Maridalen når utbyggingen er nødvendig for å opprettholde et etablert lokalsamfunn.»

Formålet med vern av Maridalen landskapsvernområde «Formålet med vernet er å bevare det vakre og egenartede natur- og kulturlandskapet i Maridalen som en helhet, med særpreg fra tidligere tiders jordbrukslandskap, og med de biologiske, geologiske og kulturhistoriske elementer som bidrar til å gi området dets verdifulle karakter.»

For at diskusjonen om bevaring og videreutvikling av Maridalen landskapsvernområde skal være fruktbar, må formålet med vernet være et helt sentralt begrep. Alt formelt statlig vern av norsk natur (og kulturminner/-miljø) må ha et klart formål. Dette formålet vil styre prinsippene for hvordan vi skal forvalte verneområdene. Formålet vil variere avhengig av hva vi ønsker å ta vare på og hva vi på sikt vil oppnå med vernet.

Vi pleier grovt sett å skille mellom to ulike hovedformål ved vern av naturområder (som i noen tilfeller kan kombineres):

1. Forvaltning av natur i naturtilstand

2. Forvaltning av kulturbetinget (hevdpåvirka) natur, der forvaltningsmotivet er en bestemt kulturtilstand, f.eks. ei historisk slåttemyr, eller et helhetlig kulturhistorisk landskap som Maridalen

Forvaltning av biologisk (og kulturelt mangfold) forutsetter derfor ikke bare forvaltning av såkalt uberørt natur, men også forvaltning av kulturpåvirka natur (og kulturminner/-miljø), samt kunnskaper om hvordan vi skal forvalte disse to typene av natur.

Maridalen og Mellomkollen har ulik type vern

Det er åpenbart at formålet med vern av Maridalens historiske jord - og skogbrukslandskap –inklusive spor etter forhistorisk produksjon, jernproduksjon, sagbruk, fløting og moderne industri – er et annet enn formålet med vern av gammelskogen i Mellomkollen naturreservat nord for dalen. I Maridalen er det formålstjenlig med et «aktivt» vern, fordi vi gjennom en målretta kultivering vil fremme ei levende og livskraftig bygd der folk også skal leve og bo.

I Mellomkollen, derimot, er det formålstjenlig med et «passivt» vern der naturen skal få utvikle seg fritt, uten noen form for menneskelig påvirkning.

Den viktigste forutsetningen for at vern av Maridalen skal lykkes, er at bygda får utvikle seg i samsvar med verneformålet. Da blir bevaring og videreutvikling av bygningsmassen og å støtte oppunder viktige og sentrale institusjoner som Maridalen skole helt avgjørende.

Vennlig hilsen

Tor Øystein Olsen

Leder Maridalens Venner

Svartedauen

Originalmanus: Carl F Engelstad

Kjære publikum,

Tusen takk for at du er her i kveld. Det er en stor glede å kunne by opp til utendørs teater i disse vakre omgivelsene Hvert år møtes frivillige og profesjonelle her ved kirkeruinen i Maridalen og sammen setter de opp det som er blitt en over 50 år lang tradisjon i Oslo, nemlig Maridalsspillet.

Svartedauen er opprinnelig en forestilling skrevet av Carl Fredrik Engelstad. Stykket har flere ganger blitt spilt her oppe i Maridalen Historien er hjerteskjærende, kjærlig, trist og vakker på en og samme tid. Forestillingen bygger bro mellom de som var her da – og vi som er her nå. Bøndenes opprør mot makta er dessverre fortsatt aktuelt den dag i dag Å skulle gjøre en musikal ut av dette stykket, har vært en stor oppgave. Vi er ydmyke og takknemlige for denne muligheten.

Med oss på laget har vi den eminente komponisten Wolfgang Plagge. Ikke bare er han en av Norges fremste musikere og komponister, men han er også å regne som en ekspert på musikk fra middelalderen. Wolfgang har skrevet musikk som virkelig kler dette stykket; som bidrar til å løfte fram handlingen og karakterene.

Vi har også med oss en gjeng med fantastiske skuespillere i årets Maridalsspill Vi ønsker å rette en stor takk til hver og en av dem for at de ville være med på laget. Sammen med frivillige utøvere som virkelig brenner for spillet, gleder de seg til å møte nettopp deg; vår kjære publikummer. Du er kveldens hedersgjest og den siste brikken i puslespillet.

I en tid der kulturen er i hardt vær på flere områder, håper vi at du vil hjelpe oss med å spre ordet om årets Maridalsspill – slik at dette spillet kan leve videre de neste 50 årene også. God fornøyelse!

Beste hilsener fra årets regissører

Håvard Eikeseth og

June Baltzersen

Ord fra komponisten

Middelalderspillet om Svartedauden handler om en av de mørkeste tidene i norsk historie. Spenninger mellom sentral og regional ledelse, mellom kirken og folket og mellom viljesterke menn og kvinner fikk en helt annen dimensjon ved at Pesten rammet alle deler av samfunnslivet like hardt: Plutselig var det ikke forskjell på rik eller fattig, ung eller gammel, stor eller liten.

I europeisk sammenheng ble Pesten en skillelinje mellom det vi nå gjerne omtaler som Middelalderen og den etterfølgende Renessansen, altså et historisk taktskifte av internasjonale dimensjoner. Også artistisk og musikalsk fikk vi gjennomgripende forandringer - den sterke musikalske bindingen vi ser i middelaldermusikken til sine kirkemusikalske forbilder slipper etter hvert taket I Renessansen viker de modale tonegangene for stadig mer moderne skalatyper og flerstemmigheten erobrer musikken i stadig større grad

Derfor er den nyskrevne musikken til det foreliggende middelalderdramaet holdt i et modalt og langt på vei enstemmig tonespråk. Uten å sitere noen konkrete sanger eller musikkstykker fra 1300-tallet direkte har det vært viktig for meg som komponist å fange selve DÅMEN av 1349 i musikken Vi skal ikke føle oss fremmedgjort av det musikalske språket, men vi skal kunne føle på kroppen det historiske klimaet av en svunnen tid som muligens ikke er så svunnen når det kommer til stykket.

Instrumenter er nettopp det ordet sier: Verktøy Derfor er valget av instrumenter underordnet det musikalske innholdet - det er ikke noe i veien for å framføre denne nye musikken med moderne instrumenter - med to viktige unntak: Den menneskelige stemmen og det uforlignelige middelalder-strykeinstrumentet Rebec. Disse to faktorene har for meg stått sentralt i arbeidet med hele Maridalsspillet 2025.

-Wolfgang Plagge

Skuespillere

Solveig Andsnes

Solveig er utdannet ved Høgskolen i Stavanger, og har medvirket som skuespiller ogsanger på en rekke scener i landet

Hun har hatt bærende roller i bl annet Så som i himmelen og Cabaret ved Oslo NyeTeater, Kristina frå Duvemåla, Evita og Next to Normal ved Lørenskog Hus, West Side Story og Les Miserables ved Kilden, Reisen til Julestjernen og Mary Poppinsved Folketeateret (SceneKvelder)

Hilde Lyrån

Hilde har i en årrekke jobbet frilans, først som danser, senere som skuespiller etter gjennombruddet i komiserien Mot i Brøstet Hun har jobbet ved de fleste privatteatrene i Oslo i en rekke revyer og musikaler, og medvirket i TV- og filmproduksjoner, som Seks som oss, Vazelina Hjulkalender, Hotel Cæsar, Olsenbanden Jr og Karsten og Petra Mottok Leif Justers ærespris i 2008 og Musikkteaterprisens ærespris i 2019

Silje Hagrim Dahl

Silje er utdannet fra Bårdar

Akademiet og Bårdar international, og jobber frilans som skuespiller og dubber

På musikalscenen har hun bl a spilt i

You raise me up, Sound of Music, Jesus Christ Superstar, Annie og

Evita, og hun har medvirket i flere

TV serier, som MK-X, Neste Sommer og Hotel Cæsar

Silje vant Storytels Lydbokpris 2023 for «Beste Innleser innen kategorien Barn ogUngdom»

Jakob

Hetland

Jakob har en bachelorgrad i musikkteater, og jobber som skuespiller Han har medvirket i spelene Birkebeinerspelet og Peer Gynt, og i musikaler som Miss Saigon, Jesus Christ Superstar, Catch me if you can, og My Fair Lady, - i tillegg til TV-seriene Oslo Zoo, Maskineriet og nå sist La Palma på Netflix

Øyvind Boye Løvold

Øyvind har lang fartstid fra de største musikalscenene i Skandinavia, der han har gjort roller i oppsetninger som Mamma Mia, Phantom of the opera, Chess, Les Miserablés, You raise me up, Billy Elliot, Mary Poppins, Parade, Evita, Riket, De syv dødssynder og Ronja Røverdatter På TV har han utmerket seg i bla The Voice, MGP og Musikalkonsert med KORK Ansatt i Skuespiller- og danseralliansen

Sondre Krogtoft Larsen

Paul-Ottar Haga

Sondre har lang og bred erfaring fra mange av landets institusjonsteatre, blant annet Nationaltheatret Oslo Nye Riksteateret, Nordland teater og Teater Ibsen Han har også vært tilknyttet flere av Oslos private scener som Folketeatret, Christiania teater og Chateau Neuf Noen vil også kjenne han fra ledende roller i TVserier og spillefilmer Sondre ble sist sett på hesteryggen i Spelet Om Heilag Olav på Stiklestad i 2017 pelet Om Heilag Olav på Stiklestad i 2017

Paul-Ottar har lang erfaring med spel og friluftsteater, både som skuespiller og regissør Ingen sommer uten et spel, eller tre I sommer kommer han fra Guri-spelet på Smøla, og skal videre fra Maridalsspelet til nyskreven rockepoera i Trøndelag Han har for tiden permisjon fra Det Norske Teatret, ettersom han medvirker i «Evig ung» på Chat Noir, som i høst går inn i sin 5 sesong

Takk til alle aktører:

Ada Christine Falck-Pedersen

Agnes Storås

Alba Shirin Jafari Dannevig

Alma Helland Kvidal

Amelia Haglund-Nybø

Amelia Norgren Engesæth

Andrzej Zyglewicz

Ariell Perly Nosha

Aurora Fauchald Strand

Christopher Orholt

Dagny G. Sandvold

Ebla Harun

Einar Juliussen

Eirik Sætre Hove

Eirild Kristensen

Elias Eltvik Thomassen

Ella Aas Nilsen

Ella Vilje Bjørnstad Engblad

Erling Overrein

Felicia S. Andersen

Frederik Tellerup

Frida McCourt Wang

Gjertrud Fagereng

Gjertrud Maria Brinchmann

Løvvig

Hege Sophie Borgersen

Heidi Orholt

Hennie Vanay-Almaas

Ingrid Halle

Johan Tellefsen

Jostein Cornelius Hetland

June Wammer Strand

Kajsa Olea Brodin

Kaja Luna Bjørnstad Engblad

Kanutte Helland

Kristoffer Ulven Johansen

Maiken Storvik

Marie Halle

Maria Leonora Lilleås

Mario Lorentzen Overrein

Mila Luna Sverre

Mira Jørgensen

Olea Alvilde Grøttum

Pilou Skou Faye-Schjøll

Ragnhild Koren Biong

Rakel Brodin

Randi Beate Bjørvinsdatter Berg

Ronny Fagereng

Sigrid Lea Brodin

Sissel Helle

Sofia Alegria Ulimoen

Sol Wist-Andersen

Solveig Flydal

Stine Marie Åsheim

Thelmine Vanay Olafsen

Thomas Ulriksen

Victoria Kjus

Vilde Fure-Bråthe

Zoe Bergersen Zierfuas

KUNSTNERISK TEAM

Kunstnerisk ledelse, regissører og koreografi

Håvard Eikeseth & June Baltzersen

Komponist

Wolfgang Plagge

Kapellmester og repetitør

Ståle Hebæk Ødegården

Musiker

Steinar Mossige

Musiker

Nicklas Aiwe Öhgren

Musiker

Elizabeth Gaver

Åpningsmusikk: Skimmer - Blikstilt

Trond Kjelsås & Ingvild Habbestad

Kostymør og rekvisitør

Synne Pettersen Røisgård

Kostymeassistent

Elias Eltvik Thomassen

Syerske

Stine Marie Åsheim

Maskør

Kristoffer Ulven Johansen

Scenografi

Lars Didrik Strand

Scenografi

Marius Nilsen

Scenografi

Ronny Fagereng

Produksjonsleder

Elise Rougnø Ousdal

Produksjonsassistent

Vilde Fretheim

Markedsføring

Vilde Fretheim, Håvard Eikeseth & Ronny Fagereng

Foto & grafisk design

Arnar Aanes Bjorøy

Lys & lyd

Jon Anders Aagaard (ROZ)

Lys & lydassistent

Mathilde Pålerud

Tribune

Epic Event

Hesten Loyd

Sigrid Lea Brodin

Hestene Teodor, Gunnar & Fridtjof Gjeldokk Gård I Hallingdal

TAKK TIL GÅRDER I MARIDALEN

Skar gård

Familien Brodin

Øvre Kirkeby

Familien Skorge

Sander gård

Familien Klever

Ødegård

Familien Brodin

STOR TAKK TIL

Oslo Middelalderfestival

Tidsreiser

Rogaland Teater

Romeriksspillene

Akerselva kultur- og teaterlag

Oslo Nye Teater

Bårdar Akademiet

West End Studios

Maridalen Skole

Korsvoll Skole

Maridalens venner

Trafikkvakter

Anne Rønning, Eirik Stangeland, Else Flugsrud, Gunstein Hansen, Irena Galvin, Knut Ousdal, Lars Flugsrud, Lasse Grønningsæter, Linda Brodin

Magne Rønning, Nils Jørgen Brodin, Thor Amlie

Tom Monsrud, Tore Eidsås & Torill Havnø

STYRET I MARIDALSSPILLET

Styreleder

Ronny Fagereng

Joakim T Dalen

Randi Beate Bjørvinsdatter Berg

Marius Nilsen

Lars Didrik Strand

Tusen takk til våre sponsorer

Hovedsponsorer

Sponsorer

Maridalen Brenneri

Frysja

Trafikkjentene

Oslo.Tenk,så

SIGRUNN:

retadalenmedatten

SIRA LARS:

SIGRUNN: "For noen hundre.."

Underlag under tekst)

Friebønder,devar

dalenkjennervigodt,fra

født,hervilvi

bliframargen

Maridalsspillet -

Årsmøteinnkalling og årsmeldinger

Maridalsspillets årsmøte i 2026

Følgende dokumenter utgjør Maridalsspillets innrapportering i årsskriftet:

• Årsberetning 2025

• Protokoll fra Årsmøte 2025

• Resultatregnskap 2025

• Balanse 2025

• Revisors beretning 2025

Årsmøtet 2026 vil behandle:

• Valg av møteleder og referent

• Godkjenning av innkalling og dagsorden

• Årsberetning 2025

• Regnskap og balanse 2025

• Innkomne forslag (1)

• Valg av styremedlemmer

Protokoll a�rsmøte Maridalsspillet 2025 Protokoll årsmøte Maridalsspillet 2025

Dokumentet er signert digitalt av følgende undertegnere:

• Fagereng, Jan Ronny (28.01.1967), signert 18.06.2025 med Signicat Sign BANKID

• Flugsrud, Lars (23.03.1954), signert 18.06.2025 med Signicat Sign BANKID

• Nilsen, Marius (12.02.1978), signert 19.06.2025 med Signicat Sign BANKID

Det signerte dokumentet innholder

• En forside med informasjon om signaturene

• Alle originaldokumenter med signaturer på hver side

• Digitale signaturer

Dokumentet er forseglet av Posten Norge

Signeringen er gjort med digital signering levert av Posten Norge AS. Posten garanterer for autentisiteten og forseglingen av dette dokumentet.

Slik ser du at signaturene er gyldig

Hvis du åpner dette dokumentet i Adobe Reader, skal det stå øverst at dokumentet er sertifisert av Posten Norge AS. Dette garanterer at innholdet i dokumentet ikke er endret etter signering.

PROTOKOLL FRA ÅRSMØTE MARIDALSSPILLET 2025

DATO: 10. april 2025

STED: MARIDALEN VELHUS

1. Godkjenning av innkalling: Godkjent.

2. Godkjenning av dagsorden. Godkjent.

3. Valg av møteleder: Ronny Fagereng

4. Valg av referent: Marius Nilsen

5. Valg av en person til å undertegne protokoll ved siden av møteleder: Lars Flugsrud

6. Årsmelding 2024 Vedlagt i Maridalens venner sitt årsskrift 2025 Godkjent, ingen innvendinger.

7. Regnskap 2024. Gjennomgått og godkjent.

8. Revisjon 2024 Gjennomgått og godkjent

9. Innkomne forslag: Ingen

10. Valg av styreleder og styremedlemmer:

Styrets innstilling til valg av nye styremedlemmer og varamedlemmer var enstemmig vedtatt av årsmøtet ved akklamasjon

Styreleder: Ronny Fagereng (valgt for 1 år)

Styremedlem: Joakim T. Dalen (ikke på valg)

Styremedlem: Randi Beate Bjørgvinsdatter Berg (valgt for 2 år)

Styremedlem: Marius Nilsen (ikke på valg)

Styremedlem: Lars Didirik Strand (ikke på valg)

Varamedlem: Edda Grotheim (valgt for 1 år)

Varamedlem: Silje Lundblad (valgt for 1 år)

Maridalen, 10 april 2025

Møteleder Referent Representant møtedeltager Ronny Fagereng Marius Nilsen Lars Flugsrud

Dokumentet er signert digitalt av:

• Fagereng, Jan Ronny (28.01.1967), 18.06.2025

• Flugsrud, Lars (23.03.1954), 18.06.2025

• Nilsen, Marius (12.02.1978), 19.06.2025

Maridalsspillet 2025 –

Musikalen Svartedauen

«Musikken fra en av landets største komponister, nemlig Wolfgang Plagge, brer seg over jordene og ut over Maridalsvannet. Den klassiske forestillingen Svartedauen har blitt en fullskala musikal!», Nordre aker budstikke.

«Det har vært veldig interresant fordi man må finne et slags grensesnitt mellom tidsriktighet og samtid og samtiden vår, og det er faktisk ikke helt lett», Wolfgang Plagge.

Maridalsspillet er Oslos mest tradisjonsrike historiske friluftsspill, arrangert og spilt ved ruinen av St. Margaretakirken i Maridalen. Maridalsspillet tilfører Oslo og bydel Nordre Aker et viktig bidrag til kulturelt mangfold som formidler av historisk spill i naturskjønne omgivelser. Helt siden 1974 har Maridalsspillet vært bærer av en sterk norsk kulturarv. Carl Fredrik Engelstads middelalder triologi (Svartedauen, Kirkebyggeren og Kirkesølvet) ble skrevet spesielt til Maridalsspillet. Nyskrevet musikk, sang og tekster vevet sammen med historie og tradisjon, fremført av sterke sangere og solide skuespillere, gjorde 2025-oppsetningen til en av Maridalsspillets største suksesser.

Ord fra komponisten

Middelalderspillet om Svartedauden handler om en av de mørkeste tidene i norsk historie. Spenninger mellom sentral og regional ledelse, mellom kirken og folket og mellom viljesterke menn og kvinner fikk en helt annen dimensjon ved at Pesten rammet alle deler av samfunnslivet like hardt: Plutselig var det ikke forskjell pa rik eller fattig, ung eller gammel, stor eller liten. I europeisk sammenheng ble Pesten en skillelinje mellom det vi nå gjerne omtaler som Middelalderen og den etterfølgende Renessansen, altså et historisk taktskifte av internasjonale dimensjoner. Også artistisk og musikalsk fikk vi gjennomgripende forandringer - den sterke musikalske bindingen vi ser i middelaldermusikken til sine kirkemusikalske forbilder slipper etter hvert taket. I Renessansen viker de modale tonegangene for stadig mer moderne skalatyper og flerstemmigheten erobrer musikken i stadig større grad. Derfor er den nyskrevne musikken til det foreliggende middelalderdramaet holdt i et modalt og langt på vei enstemmig tonespråk. Uten å sitere noen konkrete sanger eller musikkstykker fra 1300-tallet direkte har det vært viktig for meg som komponist å fange selve DÅMEN av 1349 i musikken. Vi skal ikke føle oss fremmedgjort av det musikalske språket, men vi skal kunne føle på kroppen det historiske klimaet av en svunnen tid som muligens ikke er så svunnen når det kommer til stykket. Instrumenter er nettopp det ordet sier:

Verktøy. Derfor er valget av instrumenter underordnet det musikalske innholdet - det er ikke noe i veien for å framføre denne nye musikken med moderne instrumenter - med to viktige unntak: Den menneskelige stemmen og det uforlignelige middelalder-strykeinstrumentet Rebec. Disse to faktorene har for meg stått sentralt i arbeidet med hele Maridalsspillet 2025.

Ny kunstnerisk ledelse i Maridalsspillet, og regissører og koreografer av musikalen Svartedauen var June Baltzersen og Håvard Eikeseth. Med stor entusiasme og musikalfaglig tyngde har June Baltzersen og Håvard Eikeseth, sammen med Wolfgang Plagge, bygget en musikalsk bru mellom de som levde i Maridalen i 1349 og oss som er her i dag.

Å gjøre en musikal ut av tragedien Svartedauen har vært en stor oppgave. Samtidig har utfordringen vært svært givende for ensamblet, og virket fornyende på den kunstneriske formidlingen av fortellingen. June og Håvard har ledet årets oppsetning til en av Maridalsspillets største kunstnerisk og økonomisk suksesser

Produksjon

Årets spill ble satt opp foran kirkeruinen i Maridalen i perioden 11. – 16 august. Tidligere ordfører i Oslo Marianne Borgen holdt en flott åpningstale på premieren. Det ble spilt fem kveldsforestillinger og en matiné for fulle tribuner, som tilsammen utgjorde om lag 2150 publikummere, hvorav 1953 var solgte billetter. Dette er en betydelig økning sammenlignet med tidligere års oppsetning (1350/1182 i 2024 og 1250/958 i 2023)

I forkant av forestillingen ble det vist stemningsskapende tablåspill langs skogstien fra parkeringsplassen på Hønefoten og ned til spillplassen.

I årets spill deltok om lag 112 person, hvorav 22 personer var honorerte kunstnere og produksjon, og om lag 90 personer var frivillige. Alle bidro til å gjøre forestillingene til en suksess for både nye og gamle publikummere, samt gjøre årets oppsetning av Svartedauen til kunstnerisk og økonomisk suksess.

Foto: Karl Andreas Kjeldstrup/NAB

Kunstnerisk stab og produksjonsstab

Kunstnerisk ledelse

Komponist

Kapellmester, repetitør

Musiker

Kostymør, reksivitør

Kostymeassistent

Syerske

Maskør

Scenografi

Produksjonsleder, inspisient

Produksjonsasistent

Markedsføring

Design og foto

Lys og lyd

Lys- og lydassistent

Tribune

Hester

June Baltzersen og Håvard Eikeseth

Wolfgang Plagge

Ståle Hebæk Ødegården

Steinar Mossing, Nicklas Aiwe Öhgren, Elizabeth Graver (Rebec)

Synne Pettersen Røisgård

Elias Eltvik Thomassen

Stine Marie Åsheim

Kristoffer Ulven Johansen

Lars Didrik Strand, Marius Nilsen, Ronny Fagereng

Elise Rougnø Ousdal

Vilde Fretheim

Vilde Fretheim, Håvard Eikeseth, Ronny Fagereng

Arnar Aanes Bjorøy

Jon Anders Aagaard (ROZ)

Mathilde Pålerud

Epic Event

Sigrid Lea Brodin i Maridalen, Gjeldokk Gård i Hallingdal

Frivillighet og annen støtte

Frivillige i alle aldre stilte opp og var sammen om å skape et fantastisk musikal. Både på og rundt scenen ble det bygget et samhold som varte gjennom hele produksjonen, og som for noen også varer over flere produksjoner, og sågar livet ut som del av en livsstil ☺ Det er denne sterke drivkraften som omsetter finanser, ressurser, kompetanse og omsorg til Maridalsspillet. Spillet er fortsatt tuftet på et spekter av frivillig engasjement og involverer barn, unge og voksne i scenekunst, samt alle praktiske oppgaver som må utføres for å mønstre en slik sterk lokal kulturbegivenhet.

Generasjonsoverskridende samarbeid er viktig for Maridalsspillet.

Foto: Ronny Fagereng

I årets spill deltok om lag 90 person med frivillig innsats. Dette er en nedgang på 10 personer sammenlignet med 2024 og en nedgang 30 personer sammenlignet med 2023. Nedgangen blant frivillige er knyttet til støttefunksjoner rundt scenen. Endringer i velferdsgruppen er hovedforklaringen, men også lavere oppslutning om funksjoner som rigging, snekring og rydding av spillplass.

Om lag 30 personer utførte oppgaver rundt scenen; i styret og administrasjon, produksjon, markedsføring, scenearbeid, rigging av tribune, arbeidslag på spillplass, velferdsgruppe, trafikkvakter, brann-/nattvakter, billettører og hestepassere o l. 60 personer bidro som aktører på

Foto: Ronny Fagereng

scenen og i tablået, som er det samme antallet som i 2024. Til årets spill var det en det en stor økning av nye unge aktører. Om lag halvparten av de 30 aktørene på scenen var barn og unge. Maridalsspillet er meget takknemlig og ydmyk for alle frivillige som bidro i årets musikal, med seg selv og sin tid. Tusen takk!

Foto: Karl Andreas Kjeldstrup/NAB

Maridalsspillet ønsker også å rette en stor takk til gårdene i Maridalen (Skar gård, Øvre Kirkeby, Sandre gård og Ødegård), Oslo middelalderfestival, Tidsreiser, Rogaland teater, Romeriksspillene, Akerselva kultur- og teaterlag, Oslo Nye Teater, Bårdar Akademiet, West End Studios, Maridalen skole, Korsvoll skole og Maridalens Venner for all støtte.

Skuespillere

Styresammensetning, årsmøte og styreaktivitet

Ved inngangen av 2025 besto styret av Ronny Fagereng (leder) og styremedlemmene Joakim T Dalen, Randi Beate Bjørgvinsdatter Berg, Marius Nilsen og Lars Didirik Strand, samt varamedlem Edda Grotheim. Etter årsmøte i Maridalsspillet den 10. april 2025 bestod styret av Ronny Fagereng (styreleder) og styremedlemmene Joakim T. Dalen, Randi Beate Bjørgvinsdatter Berg, Marius Nilsen, og Lars Didirik Strand, samt varamedlemmene Edda Grotheim og Silje Lundblad.

Styret jobber på frivillig basis og det er gjennomført om lag 10 styremøter, samt et antall ulike arbeidsmøter fysisk, digitalt og pr. telefon. Nestleder/kasserer Joakim T. Dalen har vært nettredaktør for www.maridalsspillet.no

Maridalsspillet var tilstede under Middelalderfestivalen i Oslo.

Ressurser og økonomi

Maridalsspillet er i hovedsak tuftet på frivillighet og samhold i et langsiktig samarbeid. Styrets målsetting er å opprettholde og styrke det frivillige engasjementet. Kombinasjonen av godt frivillig arbeid sammen med profesjonelle skuespillere, aktører i produksjonen og kunstnerisk ledelse, gir fortsatt gode kunstneriske oppsetninger. Entusiasmen, og ikke minst gjensynsgleden, blant aktører og publikum, nye som gamle, vitner om dette.

Takket være Oslo kommune, Sparebankstiftelsen DNB, Stiftelsen skipsreder Tom Wihelmsen, Kulturrådet (Historiske spel), Nordre Aker bydel og andre støttespillere i og rundt Maridalen, har Maridalsspillet også i 2025 hatt tilstrekkelig med ressurser til å omsette frivillighet og kompetanse til en meget vellykket oppsetning.

Maridalsspillet er meget godt fornøyd med økningen i publikumsoppslutningen til årets oppsetning. Fem av seks forestillinger ble utsolgt, og billettsalget økte betydelig sammenlignet med tidligere års oppsetninger. Takket være vårt flotte publikum, er Maridalsspillet sikret et meget godt utgangspunkt for videreutvikling av flere gode oppsetninger i Maridalen.

Maridalsspillet hadde i 2025 et positivt aktivitetsresultat på kr 347 939,-

Resultatet skyldes primært økte billettinntekter kombinert med støtte fra Sparebankstiftelsen DNB (300 000,-) og Stiftelsen skipsreder Tom Wilhelmsen (100 000,-). Det har også vært en økning i øvrige salgsinntekter, momskompensasjon og renteinntekter.

De største ny utgiftene var knyttet til komposisjon (Wolfgang Plagge) og profesjonelle skuespillere og musikere. Det er også i år registrert en generell økning i kostnader sammenlignet med tidligere års produksjoner.

Likviditeten er betydelig forbedret, og skaper trygghet for videre produksjon og videreutvikling av Maridalsspillet. Styret vil opprettholde budsjettdisiplin der utgifter til produksjon og forventede inntekter balanseres. Egenkapitalen sikres mot ev. justering i

fremtidig støtte og inntekt, samtidig som styret forsetter planleggingen av oppsetningen for 2026, samt vurderer reinvestering i varig materiell

Planer for 2026

I parallell med etterarbeidet etter premieren på musikalen Svartedauen, fortsatte planleggingen av neste års musikal. June Baltzersen og Håvard Eikeseth fortsetter som kunstneriske ledere. Styret viderefører muligheten for andre til å leie/låne kostymer og rekvisitter av Maridalsspillet Integreringen av aktiviteter knyttet til salgstelt og velferd-/aktørteltet vurderes ytterligere integrert, og det blir en gjennomgang av bruken av telt i stort.

Forbedrede løsninger for logistikk og lager vurderes løpene. Styret vil søke tilskuddsordninger for å ivareta kommende produksjonskostnader og investeringsbehov, samt videreutvikling av Maridalsspillet

Tusen takk til støttespillere, publikum og samtlige i Maridalsspillet for en fantastisk innsats under årets musikal – og velkommen til mer musikk og teater på Oslos mest spektakulære scene, plassen vi elsker og beundrer: Kom til den fagre Maridal!

På vegne av spillstyret

Ronny Fagereng

Styreleder Maridalsspillet

Foto: Ronny Fagereng

Signering av regnskap

Dokumentet er signert digitalt av følgende undertegnere:

• Fagereng, Jan Ronny (28.01.1967), signert 13.03.2026 med Signicat Sign BANKID

• Berg, Randi Beate Bjørvinsdatter (05.03.1962), signert 13.03.2026 med Signicat Sign BANKID

• Nilsen, Marius (12.02.1978), signert 13.03.2026 med Signicat Sign BANKID

• Strand, Lars Didrik Hernæss (26.02.1978), signert 13.03.2026 med Signicat Sign BANKID

• Dalen, Joakim Thorsen (08.07.1995), signert 13.03.2026 med Signicat Sign BANKID

Det signerte dokumentet innholder

En forside med informasjon om signaturene, alle originaldokumenter og digitale signaturer.

Dokumentet er forseglet av Posten Bring

Signeringen er gjort med digital signering levert av Posten Bring AS. Posten garanterer for autentisiteten og forseglingen av dette dokumentet.

Slik ser du at signaturene er gyldig

En digital signatur er kun gyldig digitalt. Hvis du åpner dette dokumentet i Adobe Reader, skal det stå øverst at dokumentet er signert av Posten Bring AS. Dette garanterer at innholdet i dokumentet ikke er endret etter signering.

Maridalsspillet Resultatregnskap

Driftsinntekter og driftskostnader Note20252024

Dokumentet er signert digitalt av:

• Fagereng, Jan Ronny (28.01.1967), 13.03.2026

• Berg, Randi Beate Bjørvinsdatter (05.03.1962), 13.03.2026

• Nilsen, Marius (12.02.1978), 13.03.2026

• Strand, Lars Didrik Hernæss (26.02.1978), 13.03.2026

• Dalen, Joakim Thorsen (08.07.1995), 13.03.2026

Dokumentet er signert digitalt av:

• Fagereng, Jan Ronny (28.01.1967), 13.03.2026

Maridalsspillet Balanse

• Berg, Randi Beate Bjørvinsdatter (05.03.1962), 13.03.2026

• Nilsen, Marius (12.02.1978), 13.03.2026

• Strand, Lars Didrik Hernæss (26.02.1978), 13.03.2026

• Dalen, Joakim Thorsen (08.07.1995), 13.03.2026

Egenkapital og gjeld

Opptjent egenkapital

Maridalsspillet Balanse

og gjeld

Jan Ronny Fagereng styreleder

Oslo, 13.03.2026

Styret i Maridalsspillet

Randi Beate Bjørvinsdatter Berg styremedlem

Joakim Thorsen Dalen styremedlem

Marius Nilsen styremedlem

Lars Didrik Hernæss Strand styremedlem

Dokumentet er signert digitalt av:

• Fagereng, Jan Ronny (28.01.1967), 13.03.2026

• Berg, Randi Beate Bjørvinsdatter (05.03.1962), 13.03.2026

• Nilsen, Marius (12.02.1978), 13.03.2026

• Strand, Lars Didrik Hernæss (26.02.1978), 13.03.2026

• Dalen, Joakim Thorsen (08.07.1995), 13.03.2026

Maridalsspillet

Noter til årsregnskapet 2025

Note 1 - Regnskapsprinsipper

Årsregnskapet er satt opp i samsvar med regnskapslovens bestemmelser og god regnskapsskikk for små foretak. Maridalsspillet er ikke skattepliktig.

Note 2 -Virksomhetens art.

Maridalsspillet arrangerer spill ved ruinene av Margaretakirken i Maridalen i Oslo.

Note 3 - Tilskudd

Tilskudd 2025:

Støtte Oslo Kommune

550 087

Studieforbundet Kultur og tradisjon10 300

Sparebankstiftelsen DNB

Støtte fra Kulturetaten

Bydel Nordre Aker

Norsk Amatørforbund

Skipsreder Tom Wilhelmsen

300 000

80 939

20 000

106 490

100 000

Årets overskudd skal benyttes til aktiviteter i samsvar med vedtektene.

Note 4 - Lønnskostnader, antall ansatte, mv.

Maridalsspillet har ingen ansatte, det har ikke vært ubetalt lønn eller godtgjørelser i 2025.

Dokumentet er signert digitalt av:

• Fagereng, Jan Ronny (28.01.1967), 13.03.2026

• Berg, Randi Beate Bjørvinsdatter (05.03.1962), 13.03.2026

• Nilsen, Marius (12.02.1978), 13.03.2026

• Strand, Lars Didrik Hernæss (26.02.1978), 13.03.2026

• Dalen, Joakim Thorsen (08.07.1995), 13.03.2026

Billettinntekter

Resultatregnskap - spesifikasjon

3201 Ticketco Norge salgsinntekter

3202 Vipps salgsinntekter

Tilskudd

3400 Spesielt offentlig tilskudd- Bydel Nordr

3441 Oslo kommune - Driftstilskudd til kunst-

3442 Studieforbundet kultur og tradisjon - Ku

Sparebankstiftelsen - Prosjektmidler

Tilskudd fra Kulturdirektoratet

3450 Norsk kulturråd - Historiske spel

3452 Tildelt fra Norsk Amatørteaforbund

3453 Tildelt fra Skipsreder Tom Wilhelmsens S

Annen driftskostnad

Resultatregnskap - spesifikasjon

Maridalsspillet

Balanse - spesifikasjon

Dokumentet er signert digitalt av følgende undertegnere:

• Fagereng, Jan Ronny (28.01.1967), signert 13.03.2026 med Signicat Sign BANKID

En digital signatur er kun gyldig digitalt. Hvis du åpner dette dokumentet i Adobe Reader, skal det stå øverst at dokumentet er signert av Posten Bring AS. Dette garanterer at innholdet i dokumentet ikke er endret etter signering. Ledelseserklæring

Det signerte dokumentet innholder

En forside med informasjon om signaturene, alle originaldokumenter og digitale signaturer.

Dokumentet er forseglet av Posten Bring

Signeringen er gjort med digital signering levert av Posten Bring AS. Posten garanterer for autentisiteten og forseglingen av dette dokumentet.

Slik ser du at signaturene er gyldig

Returneres til:

Unic Revisjon AS Akersgata 32

0180 Oslo

Oslo, 13.03.2026

Uttalelse fra ledelsen

Dette brevet sendes i forbindelse med deres revisjon av regnskapet for Maridalsspillet for året som ble avsluttet den 31. desember 2025 med det formål å kunne konkludere om hvorvidt regnskapet i det alt vesentlige gir et rettvisende bilde i samsvar med det rammeverk for finansiell rapportering som angis i regnskapet.

Vi bekrefter etter beste evne og overbevisning at:

Regnskap

Vi har oppfylt vårt ansvar for å påse at selskapets regnskap og formuesforvaltning er gjenstand for betryggende kontroll, herunder slik intern kontroll som vi finner nødvendig for å muliggjøre utarbeidelsen av et regnskap som ikke inneholder vesentlig feilinformasjon, verken som følge av misligheter eller feil. Vi har videre oppfylt vårt ansvar for utarbeidelsen av regnskapet, og mener at regnskapet gir et rettvisende bilde i samsvar med det rammeverk for finansiell rapportering som angis i regnskapet.

Viktige forutsetninger som er brukt av oss ved utarbeidelsen av regnskapsestimater, herunder regnskapsestimater målt til virkelig verdi, er rimelige.

Vi har tatt tilstrekkelig hensyn til og opplyst om forhold til nærstående parter og transaksjoner med disse i overensstemmelse med kravene det rammeverk for finansiell rapportering som angis i regnskapet.

Alle hendelser etter datoen for regnskapet og forhold som medfører korrigering eller omtale, er korrigert eller omtalt.

Vi mener virkningen av ikke-korrigert feilinformasjon er uvesentlig, både enkeltvis og samlet for regnskapet sett som helhet.

Skattemelding

Vi har oppfylt vårt ansvar for å kontrollere opplysningene som er gitt i skattemeldingen med vedlegg, er korrekte og fullstendige.

Opplysninger som er gitt

Vi har gitt revisor:

-Tilgang til alle opplysninger, som vi har kjenns kap til, som er relevante for utarbeidelsen av regnskapet, som regnskapsregistreringer, dokumentasjon og andre saker,

-tilleggsopplysninger som revisor har bedt om fra oss for revisjonsformål, og

-ubegrenset tilgang til personer i selskapet som det etter revisors vurdering er nødvendig å

Dokumentet er signert digitalt av:

• Fagereng, Jan Ronny (28.01.1967), 13.03.2026

innhente revisjonsbevis fra

Alle transaksjoner er registrert i regnskapsposter og reflektert i regnskapet.

Vi har gitt revisor opplysninger om resultatene av vår vurdering av risikoen for at regnskapet kan inneholde vesentlig feilinformasjon som følge av misligheter.

Vi har gitt revisor alle opplysninger om eventuelle misligheter eller mistanker om misligheter som vi er kjent med og som kan ha påvirket selskapet, og som involverer:

-ledelsen,

-ansatte som har en betydningsfull rolle i intern kontroll, eller

-andre hvor misligheten kunne hatt en vesentlig virkning på regnskapet

Vi har gitt revisor alle opplysninger om eventuelle påstander om misligheter eller mistanke om misligheter som kan ha påvirket selskapets regnskap og som er kommunisert av ansatte, tidligere ansatte, analytikere, tilsynsmyndigheter eller andre.

Vi har gitt revisor opplysninger om alle kjente tilfeller av manglende overholdelse eller mistanke om manglende overholdelse av lover og forskrifter som kan ha betydning for utarbeidelsen av regnskapet.

Vi har gitt revisor opplysninger om identiteten til selskapets nærstående parter og alle forhold til nærstående parter og transaksjoner med disse som vi er kjent med.

Vi har på tilbørlig måte regnskapsført eller opplyst om alle forpliktelser, herunder rettstvister, både aktuelle og latente, og har i notene til regnskapet gitt opplysninger om alle garantier avgitt til tredjeparter

Selskapet har tilfredsstillende hjemmel til alle eiendeler, og det er ingen pantsettelser av eller heftelser på selskapets eiendeler, med unntak av dem som fremgår av notene til regnskapet.

Jan Ronny Fagereng styreleder

Dokumentet er signert digitalt av:

• Fagereng, Jan Ronny (28.01.1967), 13.03.2026

Til Ârsm¯tet i Maridalsspillet

Uavhengig revisors

beretning

Konklusjon

Unic Revisjon AS

Medlem av Den norske Revisorforening Grensen 15, 0159 Oslo post@unicrevisjon.no www.unicrevisjon.no

Foretaksregisteret: 999 327 885 MVA

Vi har revidert Ârsregnskapet for Maridalsspillet som viser et positivt aktivitetsresultat p kr 347 939. Orsregnskapet bestÂr av balanse per 31. desember 2025, aktivitetsregnskap for regnskapsÂret avsluttet per denne datoen og noter til Ârsregnskapet, herunder et sammendrag av viktige regnskapsprinsipper.

Etter vÂr mening

• oppfyller Ârsregnskapet gjeldende lovkrav, og

• gir Ârsregnskapet et rettvisende bilde av foreningens finansielle stilling per 31. desember 2025 og av dens resultater for regnskapsÂret avsluttet per denne datoen i samsvar med regnskapslovens regler og god regnskapsskikk i Norge.

Grunnlag for konklusjonen

Vi har gjennomf¯rt revisjonen i samsvar med den internasjonale revisjonsstandarden for revisjon av regnskap til mindre komplekse enheter (ISA for MKE). VÂre oppgaver og plikter i henhold til ISA for MKE er beskrevet nedenfor under Revisors oppgaver og plikter ved revisjonen av Ârsregnskapet. Vi er uavhengige av selskapet i samsvar med kravene i relevante lover og forskrifter i Norge og International Code of Ethics for Professional Accountants (inkludert internasjonale uavhengighetsstandarder) utstedt av International Ethics Standards Board for Accountants (IESBA-reglene), og vi har overholdt vÂre ¯vrige etiske forpliktelser i samsvar med disse kravene. Innhentet revisjonsbevis er etter vÂr vurdering tilstrekkelig og hensiktsmessig som grunnlag for vÂr konklusjon.

Ledelsens ansvar for Ârsregnskapet

Styret (ledelsen) er ansvarlig for  utarbeide Ârsregnskapet og for at det gir et rettvisende bilde i samsvar med regnskapslovens regler og god regnskapsskikk i Norge. Ledelsen er ogs ansvarlig for slik intern kontroll som den finner n¯dvendig for  kunne utarbeide et Ârsregnskap som ikke inneholder vesentlig feilinformasjon, verken som f¯lge av misligheter eller utilsiktede feil.

Ved utarbeidelsen av Ârsregnskapet m ledelsen ta standpunkt til foreningens evne til fortsatt drift og opplyse om forhold av betydning for fortsatt drift. Forutsetningen om fortsatt drift skal legges til grunn for Ârsregnskapet s lenge det ikke er sannsynlig at virksomheten vil bli avviklet.

Revisors oppgaver og plikter ved revisjonen av Ârsregnskapet

VÂrt mÂl er  oppn betryggende sikkerhet for at Ârsregnskapet som helhet ikke inneholder vesentlig feilinformasjon, verken som f¯lge av misligheter eller utilsiktede feil, og  avgi en revisjonsberetning som inneholder vÂr konklusjon. Betryggende sikkerhet er en h¯y grad av sikkerhet, men ingen garanti for at en revisjon utf¯rt i samsvar med ISA for MKE, alltid vil avdekke vesentlig feilinformasjon. Feilinformasjon kan oppst som f¯lge av misligheter eller utilsiktede feil. Feilinformasjon er  anse som vesentlig dersom den enkeltvis eller samlet med

rimelighet kan forventes  pÂvirke de ¯konomiske beslutningene som brukerne foretar p grunnlag av Ârsregnskapet.

For videre beskrivelse av revisors oppgaver og plikter vises det til: https://revisorforeningen.no/om-revisjon/revisjonsberetning-revisors-oppgaver-og-plikter/.

Unic Revisjon AS

Herman Olav Gr¯v statsautorisert revisor (elektronisk signert)

Signaturene i dette dokumentet er juridisk bindende. Dokument signert med "Penneo™ - sikker digital signatur". De signerende parter sin identitet er registrert, og er listet nedenfor.

"Med min signatur bekrefter jeg alle datoer og innholdet i dette dokument."

Dette dokumentet er signert digitalt via Penneo.com. De signerte dataene er validert ved hjelp av den matematiske hashverdien av det originale dokumentet. All kryptografisk bevisføring er innebygd i denne PDF-en for fremtidig validering.

Dette dokumentet er forseglet med et kvalifisert elektronisk segl. For mer informasjon om Penneos kvalifiserte tillitstjenester, se https://eutl.penneo.com.

Slik kan du bekrefte at dokumentet er originalt Når du åpner dokumentet i Adobe Reader, kan du se at det er sertifisert av Penneo A/S. Dette beviser at innholdet i dokumentet ikke har blitt endret siden tidspunktet for signeringen. Bevis for de individuelle signatørenes digitale signaturer er vedlagt dokumentet.

Du kan bekrefte de kryptografiske bevisene ved hjelp av Penneos validator, https://penneo.com/validator, eller andre valideringsverktøy for digitale signaturer.

Konvallveien 67

2742 Grua

ISBN 978-82-92553-19-0

www.maridalensvenner.no www.maridalsspillet.no