107
Etter min lille hvil følger jeg veien et stykke mot StoreGørja .., men så med ett bryter jeg av mot høyre for å følge stien oppover lia mot Gørjahøgda. Dagen begynner å helle mot kveld, et tynnt lag av godværsskyer driver på himmelen inn fra syd .., og solens stråler har ikke samme kraft som før ... Snart er jeg ved det lille søkket som vi kaller Raudmyrdalen. Her går det fin løype om vinteren for de som vil komme litt utenfor allfarvei .. Jeg tar en liten avstikker ned til Gørjavika hvor det nå er forfriskende skyggefullt, stille og fredelig. Her er også noen fine rasteplasser og gode fiskemuligheter på forsommeren. Jeg minnes netter her ved det glødende bål med fiskestangen ved min side, et lett tåkeslør over vik og vann ... og svakt orrebulder i det fjerne .. Jeg minnes mennesker som har levd ... mennesker som jeg møtte på livets vei og som jeg lært å beundre og respektere ... Om litt finner jeg tilbake til stien, minnene får fare ... jeg rasker på oppover lia, og snart er jeg oppe på Gørjahøgda, 490 meter over havet ... Et av Nordmarkas fineste utsyn åpner seg foran meg. øyungen, Gåslungen og Rottungen ligger speilet i solens siste glans, jeg ser Storøya og Storholmen, på min venstre side reiser kollene seg i Mellomkollen naturreservat ... og langt der borte ser jeg Tryvannstårnet og disen over den store by ... Jeg fylles av hjemstedsfølelse og dyp glede og rusler sakte nedover lia mens det høye graset slår meg om livet .. Snart er jeg nede ved Liggeren, jeg følger den blåmerkede stien og passerer husene for å se at de ligger der ... slik de alltid har gjort i min hukommelse. Det gamle tuntreet har