Bendik (som vi møter i dette utdraget) har nettopp fjernet en liten teipbit fra sensoren som måler flyets høyde og hastighet. Han oppdaget teipbiten ved en tilfeldighet da capsen blåste av hodet hans da han var på tur inn i flyet. Capsen føk bortover den snødekte rullebanen, og Bendik nådde den ikke igjen før han var rett under flyet. Det var da han oppdaget teipen. Han tenker at det må ha vært et tegn, og han er jo vanligvis ikke en fyr som tror på sånt, men etter at han plukket av den lille teipbiten, følte han at han var del av noe større. Han følte seg som en helt. Kanskje ville media vite om det? Han tok frem mobilen og sendte en melding med TLF NRK til 1880. Nå var det bare å vente, tenkte han. Men meldingen ble ikke sendt og han prøvde igjen, og igjen. Fortsatt ingenting. Etter hvert finner han ut at han heller kan prøve å ringe for å få tak i nummeret til NRK. Da han skal til å finne frem mobilen, ligger den ikke der. Han ser at den ligger på gummimatten foran setet. I det han strekker seg etter den, skjer det noe fryktelig. Nå føler han seg ikke som en helt lenger. Jeg la merke til handlingen skildrer mange oppturer, men da kom det jo selvfølgelig noen nedturer etterpå. Novellene veksler mellom å skildre nåtid og fortid, og sentralt står, som nevnt tidligere, personer som søker andre personer. Alle personene er sammensveisa på et vis. Enten har de sett hverandre på gata eller så har de møtt hverandre før, men husker det ikke. Det som er spennende er at det er åpen slutt på alle novellene, så man må flette alle novellene sammen for å vite hva som skjer med hver enkelt person. Men egentlig så må man tenke selv hva som skjedde videre; for eksempel så er det ei som sitter og venter på å se om det kommer opp 2 streker på graviditetstesten. Det slutter med at hun ser på den og vi får ikke vite noe om det vises 1 eller 2 streker. Dermed må vi tenke selv hva som egentlig skjer videre. Er hun gravid, eller er hun ikke gravid? Alt i alt var dette en veldig lett bok å lese. Jeg synes samlingen er ganske interessant og inneholder dagligdagse problemer. Noen vil kanskje kjenne seg igjen i noen av karakterene, mens andre oppdager at livet ikke bare er en lek. Jeg likte måten Niemi beskrev karakterene på, litt mystisk, men samtidig ikke så alt for mystisk slik at man ikke skjønner hva hver enkelt person egentlig mener. Hun gjorde en veldig god jobb med sin debutbok, synes jeg.
Kildehenvisning: http://bokmerker.org/wp-content/2009/10/niemi.jpg
Carita, vg1, ef