Motstand

Commentum © 2023

Forlagshuset Vest AS Langgata 30

4306 Sandnes

Commentum er et imprint av Forlagshuset Vest AS.

www.commentum.no

ISBN: 9788284163949

Forsidebilde: Sjef for LXX-Armeekorps, General Hermann Tittel, inspiserer troppene utfor Kongsgård skole. Bildesamling: MHFR

Baksidebilde: Foto fra fangekortene til motstandsmenn fra Rogaland. Bildesamling: Riksarkivet

Militærhistorisk Forening Rogaland Redaksjonskomité: Erik Ettrup, Odin Leirvåg og Atle Skarsten

Forfattere: Erik Ettrup, Odin Leirvåg, Atle Skarsten, Hjalmar I. Sunde og Tor Ødemotland.

Omslagsdesign: Hana Costelloe Sats: Hana Costelloe

Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Forlaghuset Vest er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.

FØREORD

If there is anyone who still wonders why this war is fought, let him look to Norway». Slik formulerte president Franklin Roosevelt seg då han på Washington Navy Yard 16. september 1942 talte ved overleveringa av ubåtjagaren «Kong Haakon VII» til den norske marinen.

Når presidenten ordla seg på dette viset, var det ikkje spesielt den norske militære motstanden mot Wehrmachts krigsmaskin våren 1940 han hadde i tankane. Mest av alt var det nok viljen til ikkje å gje opp, men halda fram kampen etter at det militære nederlaget var eit faktum, som fekk Roosevelt til å be omverda retta augo mot og ta eksempel av Noreg. Og var det noko dei allierte trong då det såg som mørkast ut, då Hitler syntest få rett når han hevda at «Deutschland siegt an allen Fronten», var det trua på at krigen likevel kunne vinnast, og demokratiet og fridomen reddast.

Då krigen kom med overfallet 9. april 1940, var Noreg mildt sagt lite førebudd på å forsvara seg. Ikkje desto mindre makta norske styrkar å yta motstand i to månader, dvs. lenger enn den store franske hæren, utan samanlikning for øvrig, heldt stand mot den tyske invasjonen ein månad seinare. Norske og allierte avdelingar greide endåtil å påføra fienden eit forsmedeleg nederlag ved Narvik. Uansett – 10. juni 1940 var det slutt, og avtalen om kapitulasjon av «die gesamten norwegischen Streitkräfte» vart underteikna i Trondheim.

Dette innebar likevel ikkje at Noreg som stat ikkje lenger var i krig med Tyskland. Men, motstandskampen måtte heretter ta andre former. På den eine sida vart den militære innsatsen ført vidare gjennom oppbygging av norske styrkar i utlandet, fyrst og fremst i Storbritannia. Samstundes vaks det etter kvart som sjokket etter 9. april ga seg, i Noreg fram ei motstandsrørsle som sloss mot fienden og heldt liv i trua på at Noreg igjen ville verta fritt.

Motstandsrørsla var eit samansett fenomen, men kan grovt sett delast inn i to kategoriar. På den eine sida handlar det om aksjonar med militære middel så som sprenging av viktige objekt og etterretningsarbeid, dvs.

det ein i dag vil kunna kalla ei form for geriljakrig. Mest kjent er nok spektakulære aksjonar som den mot tungtvatnanlegget på Rjukan, men óg i Rogaland var mange villige til å setja livet inn for å føra striden vidare.

Jamsides denne militære innsatsen, oppstod ei sterk sivil motstandsrørsle der bomber og våpen ikkje lenger var middelet, men vilje og haldning avgjerande faktorar. «The pen is mightier than the sword», er det sagt, og sjølv om denne utsegna slett ikkje alltid held stikk, er det heller ikkje utan meining.

Denne motstandskampen er det Militærhistoriske Forening Rogaland fortel om i det niande bindet av det ruvande verket «Glimt fra okkupasjonen». Det seier sitt om kor omfattande og mangesidig denne delen av motstanden var, at dette niande bindet berre dekker perioden 1940–42. Eit nytt bind vil føra framstillinga av denne viktige sida av krigen fram til sigeren og freden i 1945.

Enkelte vil kanskje spørja om det ikkje er militær slagkraft som trass alt til sjuande og sist er avgjerande for krigars utfall. All erfaring tyder på at så enkelt er det ikkje. Historia kjenner mange eksempel på at ord, haldning, motivasjon og evna til å halda ut kan spela ei avgjerande rolle. Det er himmelvid skilnad mellom den som resignerer og gjev etter for defaitisme, og den som nektar å bøya seg og aldri gjev opp, men søkjer inspirasjon og kraft i den gamle utsegna «To lose the battle, but win the war». Akkurat nå ser vi det tydeleg demonstrert i Ukraina, der viljen til å stå samla i vernet av sjølvstende og fridom går hand i hand med den militære motstanden. At du i Russland i dag kan bli arrestert og straffa for å halda opp eit skilt der det står «Nei til krig, ja til fred», fortel likeeins mykje om frykta for styrken i den makt som ligg i ord og haldning.

Eit anna talande og aktuelt, om enn kanskje spesielt, eksempel, er tilfellet Afghanistan. Gong etter gong har framande makter prøvd å okkupera dette fjellandet, fyrst britane i det 19. århundre, deretter Sovjetunionen gjennom ti år frå 1979, og så nå sist USA og NATO i tjue år frå 2001. Det utrulege hende at begge supermak-

tene etter enorm ressursbruk måtte gje opp å ta kontroll over dette fattige, tilbakeliggjande landet. Korleis kunne noko slikt skje? Motstandaren rådde over sofistikerte våpen. Dei, derimot, hadde ingen fly eller drone. Men, det dei hadde, var ein fanatisk vilje til vera seg sjølv og verna om sitt eige om vi aldri så mykje måtte meina at dei ville vore langt betre tent med eit anna styre.

Motstandsrørsla i Rogaland og Noreg inngår som del av eit større mønster. I omtrent alle land HitlerTyskland invaderte, oppstod det tilsvarande bevegelsar. Ikkje minst i Jugoslavia og Sovjetunionen kom dei til å spela ei viktig rolle. Det seier sitt at berre i Belarus svei tyskarane, slik dei gjorde i Telavåg og Nord-Noreg, av heile 628 landsbyar som represalie for partisanane sin aktivitet, som i periodar kunne binda opptil fleire tyske divisjonar.

Motstandsrørsla i Rogaland har mange ekte heltar som med rette vert hylla for det dei stod for og det dei gjorde. Samstundes som forfattarane med innleving og engasjement skildrar dramatiske hendingar og enkeltpersonars lagnad, held dei den nødvendige distanse til det omfattande stoffet og kjeldematerialet dei baserer seg på. Slik gjev dei oss ei faktabasert og objektiv skildring utan overdriven heroisering.

Resultatet er eit samansett og realistisk bilete, eit som syner motstandskampen med sitt mangfald av ulike fasettar. Det er eit langt sprang frå dei som med våpen i hand sette livet på spel, eller la ut på farefull ferd over Nordsjøen, til dei som gjekk med binders eller hosta når tyske propagandainnslag vart viste på skjermen i kinoen. Fellesnemnaren var samhaldet, viljen til å halda motet oppe og trua på at innsatsen ville nytta og medverka til gjenreising av norsk suverenitet og folkestyre. Forfattarane trekkjer likeeins fortenstfullt fram sider som ikkje alltid har vore like påakta, så som sjømennene og kvinnene si sentrale rolle i motstandskampen.

Dei legg heller ikkje skjul på at motstanden ikkje var absolutt og unison. Tilhøvet til okkupasjonsmakta ha de mange nyansar. Konsekvent avvising og kamp mot naziveldet, stilltiande aksept og passivitet, til like med meir

eller mindre aktiv kollaborasjon – alt saman utgjorde ein del av den norske krigskvardagen.

Militærhistorisk forening har gjeve bøkene sine den upretensiøse samletittelen «Glimt fra okkupasjonen». Sanninga er at det handlar om mykje meir enn «glimt». Dei mange skildringane som med innleving og driv fortel om konkrete episodar og enkeltmenneska bak dei, gjer bøkene til fengslande lesing. Det same gjer det rike og til dels unike biletmaterialet. Men, kombinert med dette stig og det store bakteppet fram, dvs. motstanden i Rogaland som ikkje berre ein viktig del av Noregs kamp, men òg som brikke i verdskrigen og den sivilisasjonsstrid som krigen i siste instans var. Det er neppe å ta for hardt i å sjå på «glimta» som standardverket om krigen i Rogaland.

Dette bokverket er vigd ein krig og ein motstandskamp som det snart er 80 år sidan førde fram til fred og gjenreising av norsk sjølvstende. Slik sett handlar det om fortid og historie. Men, motstandskampen den gong har ikkje desto mindre ein bodskap og relevans for vår samtid.

Det ser vi ikkje minst i dag då krigen på slettene og byar i Ukraina tvingar oss til på ny å tenkja gjennom korleis vi best kan verna vårt land og sikra vår tryggleik. Om tilhøva på mange vis er radikalt endra frå den gongen, kan vi like fullt læra og henta inspirasjon frå dei som i Rogaland under andre verdskrigen sette seg til motverje mot voldsmakt og tok kampen opp då mest det gjaldt.

Øyvind Nordsletten

MHFR’S FORORD

Vårt bind ni i serien Glimt fra okkupasjonen er kort og godt kalt Motstand. Innledningsvis er det nødvendig å presisere hva vi egentlig mener med begrepet og hvordan vi forsøker å dekke dette. Vår bok Håpløs kamp beretter om krigen som ble ført i Rogaland i 1940. Etter kapitulasjonen 10. juni 1940 sluttet krigen i Norge, og vi gikk inn i en okkupasjonsperiode som varte frem til frigjøringen 8. mai 1945. Krigen, det vil si de direkte militære konfrontasjoner mellom Tyskland og de allierte, fortsatte med full styrke. Den foregikk hovedsakelig langs vår kyst, i norsk territorialfarvann og luftrom med støtte fra marinebaser og flyplasser i Norge. Våre bøker Tyske vinger over Sola-Forus, Farlig kyst og Alarmstart forteller om dette, med hovedvekt på Rogaland.

Gjennom åtte bøker har vi altså presentert forskjellige temaer relatert til 2. verdenskrig i Rogaland. Temaene var vært fulle av kuler og krutt, nedskutte fly, senkede skip og mye lite kjent historie. Det som dagens befolkning i Rogaland dog trolig kjenner mest til, er historier om motstandsbevegelsen, vanlige nordmenns kamp mot den tyske okkupasjonen, i det skjulte. Motstandskampen pågikk under hele krigen, til stadig strengere og hardere straffer fra okkupasjonsmakten.

Vi skjønte raskt at dette var et enormt lerret å bleke, altfor mye for én enkelt bok. Derfor har vi valgt å presentere denne spennende historien gjennom to bind. Det første bindet dekker 1940 til 1942, mens det neste tar for seg krigens siste år fra 1943 til 1945. Det ble naturlig å ta den første boken frem til og med 1942. Da kom de første store opprullingene, som startet med de illegale avisene og ettervirkningene av Telavågsaken, som nesten utslettet det organiserte motstandsarbeidet i Rogaland. Den tyske responsen ble i denne perioden stadig hardere, og brutale forhør ble standarden. Et større samarbeid mellom tyskerne og det norske statspolitiet sendte en mengde motstandsfolk til Grini, Møllergata 19, fangeleirer på kontinentet eller foran en eksekusjonspelotong og ned i en bortgjemt grav.

Oppbyggingene etter disse tragiske hendelsene gikk tregt. Folk var redde for å delta i illegalt arbeid, man ville bare komme seg helskinnet gjennom krigen uten å risikere familiens eller eget liv. Men ute i den store verden ble snart tyskernes «Vi seirer på alle fronter» gjort til skamme. Rykter om dristige og vellykkede sabotasjeaksjoner rundt om i landet hadde også en motiverende effekt. Fortellinger og rykter om brutale forhør hadde utrolig nok ofte en annen effekt enn den tyskerne ønsket. Folk som før hadde forsøkt å være en del av den grå massen, ble forbannet og meldte seg til innsats.

I vår forstand er motstand eller en motstandsbevegelse et samlebegrep som vanligvis defineres annerledes enn krig og militær konflikt. Begrepet brukes av oss både som organisert og uorganisert aktivt eller passivt opprør mot de tyske okkupantene og deres medløpere, slik det kom til uttrykk hos oss under okkupasjonen 1940–1945. Det omfatter bruk av symboler, streiker, sabotasje og demonstrasjoner, men også mer voldelige utslag som likvidasjoner, sprengninger og i noen tilfeller også mindre, regulære kamphandlinger. Det omfatter også nødvendig etterretningsarbeid og annet illegalt arbeid som grunnlag for de aktive handlingene.

Tyskerne på sin side var raske med å betegne motstandsfolk som terrorister som utførte terroristhandlinger. I alle land som tyskerne angrep, ble det dannet motstandsbevegelser. La Rèsistance i Frankrike er velkjent. De sovjetiske partisanene utgjorde en sterk motstandsbevegelse. I nord deltok nordmenn sammen med sovjetere i kamp som tyskerne selv kalte for Partisanenkampf. Begrepet ble også brukt mye på Balkan.

Sabotasje kommer fra det franske ordet sabot, som betyr tresko. Arbeiderne kastet treskoene sine i maskinene for å stoppe dem. Sabotasje er et kampmiddel som hindrer produksjonen ved å sette ned arbeidstempoet eller ødelegge maskiner, verktøy eller bygninger. Under okkupasjonen ble det utført en rekke spektakulære sabotasjeoperasjoner i Norge av noen få. Imidlertid

bidro svært mange nordmenn i økende grad i det stille til lavere arbeidstempo, til at produktene ikke holdt mål eller at det skjedde såkalte hendelige uhell.

Det tyske overfallet på Norge skjedde raskt og effektivt. Vi var totalt uforberedt på det som skjedde. Uvissheten var lammende. I tillegg kom de første kaotiske dagene da store menneskemengder forsøkte å komme seg vekk fra byene etter et rykte om kommende britiske bombeangrep. Etter det første sjokket, inntok nordmenn flest ulike holdninger til okkupanten.

Sjokk ble avløst av nysgjerrighet, men også forsøk på å holde seg unna tyskerne, samtidig som man mer eller mindre motvillig tilpasset seg okkupantenes krav. Forhandlingene som Administrasjonsrådet gjorde, viste at flere for en tid var innstilt på å finne frem til et slags samarbeid eller kompromisser som i størst mulig grad gjorde at vi kunne fortsette som tidligere. Etter hvert lot svært mange seg friste til å arbeide for tyskerne for egen vinnings skyld. Det var liten tvil om at tyskerne tilbød gode økonomiske betingelser. Andre ønsket okkupantene velkommen av ideologiske grunner.

Smått om senn viste det seg at det var personer, ikke mange, men flere etter hvert, som var villige til å utfordre okkupasjonsmakten og sette livet på spill i kampen for et fritt Norge. Motstanden økte gradvis, tuftet på norsk vilje til frihet, på mot og vilje til å bidra. Den startet som en slags sivil motstand, først gjennom idretten, så gjennom seig, ikke-voldelig motstand mot NS’ forsøk på å nyordne samfunnet. Vi fikk lærerstreiken, foreldreaksjonen mot ungdomstjenesten (NSUF) og kirkens brudd med staten. I motsetning til andre okkuperte land, var den sivile motstanden i begynnelsen den dominerende. Overgangen mellom samarbeid, tilpasning og motstand var flytende.

Innen idretten reagerte mange momentant på at andre enn medlemmene skulle bestemme hvem som skulle være tillitsmenn. De sluttet raskt med å delta på idrettsstevner. Uten arrangører ble det vanskelig å avvikle konkurranser. Andre bestemte seg etter hensynsløs tysk fremferd, når små forseelser resulterte i horrible straffer eller når dødsdommene etter hvert kom og rammet små og store samfunn. På den annen side var det mange som etter hvert var – som Johs. Andenæs sier – «Spent for den tyske krigsvogn». De hentet sin lønn ved å arbeide for tyskerne direkte eller gjennom norske firmaer som arbeidet for tyskerne. Et yrkesmessig samvirke med okkupanten kunne for eksempel gå hånd i hånd med ille-

galt motstandsarbeid, både på og utenfor arbeidsstedet. Det døyvet nok hos mange en dårlig samvittighet for ikke å bidra mer aktivt.

Siden frigjøringen er motstandskampen blitt trukket frem som kanskje den viktigste norske innsatsen under krigen. Gjerne på bekostning av andre våpengreners og ikke minst sjøfolkenes innsats. I beskrivelser av motstandskampen kunne gjerne i større grad enkeltpersoners fantastiske innsats, farene de utsatte seg for og hva de ofret i frihetskampen lettere brukes til å vise at nordmennene ikke ga seg. De reiste seg opp og sa nei!

Kvinnene deltok meget aktivt i motstandsarbeidet i Rogaland, fra den aller første tiden i 1940 gjennom hele krigen frem til freden kom i 1945. Ser vi derimot noen kvinner i paradene i maidagene i 1945? De ble knapt nevnt i de første bøkene om emnet i årene etter krigen. Kvinnene er virkelig de «Unsung heroes» i Rogalands krigshistorie. Dette forsøker vi å rette litt opp på, gjennom flere historier som forteller at kvinnene absolutt var mennenes likeverdige i kampen for et fritt Norge.

Hva ville vi så med motstandskampen? Innledningsvis tror vi at den var en kamp mot urettferdighet, mot det å være hærtatt. Etter hvert så vi motstandskampen som en måte til å forsvare våre humanistiske verdier mot det tyske terrorvelde og holde moralen oppe i det norske folk. Gjennom kamp kunne vi styrke forsvarsviljen, ramme den tyske krigsøkonomi gjennom sabotasje, og mot slutten av krigen beskytte norsk industri og infrastruktur mot tysk ødeleggelse. Milorg kunne samle ungdom til innsats i forbindelse med overgangen fra krig til fred og således underminere planene om å tvinge norsk ungdom til væpnet innsats for tyskerne.

Vi fikk også bonusvirkninger som vi ikke tenkte spesielt på mens krig og okkupasjon pågikk. For Norge ved at tendensene til sterk polarisering i førkrigssamfunnet, ble avløst av ideen om samarbeid på tvers av sosial tilhørighet. Frigjøringen i 1945 var ikke utelukkende en gave fra de allierte. Genuin og selvoppofrende sivil og militær norsk innsats fra krigsseilere, norske styrker i britisk tjeneste, polititroppene i Sverige, Milorg og andre motstandsgrupper innenlands hadde sin betydning. Vi kunne derfor med noen rett synge: Vi har vunnet, seieren er vår.

TAKK

Gjennom ni år nå har vårt forlag Forlagshuset Vest og Commentum, hvert år tatt imot våre meget omfattende manuskripter, med glede håper og tror vi. Ved deres hjelp, og ikke minst stor bistand fra vår forlegger Tom Gaudland, har disse tekstene og bildene blitt smeltet sammen til vakre og godt mottatte bokverk, som vi alle er meget stolte av. En stor takk til Tom og resten av forlagets dyktige medarbeidere for innsatsen!

I år har vi vært så heldige å få diplomat og ambassadør Øyvind Nordsletten fra Hognestad til å skrive bokens forord. Med hans bakgrunn som norsk ambassadør i Ukraina, Russland og Irland har han uten tvil god kompetanse til å skrive om patrioter og motstandskamp.

Å skrive en bok om motstandsbevegelsen i hele Rogaland under de tre første årene av 2. verdenskrig har vært utfordrende. Først har koronakrisen gjort deler av kildesøket vanskelig og så har det generelle kildetilfanget til tider vært vanskelig å spore opp. Det har til nå ikke vært skrevet én bok som samlet tar for seg dette emnet. Mange vil hevde at Knut Stahls bok Motstandskampen 1940–1945 gjør nettopp det, men han fokuserer på Stavanger. Andre bøker og artikler fokuserer gjerne på enkeltpersoner, operasjoner eller konkrete emner. Alle disse har vært til stor nytte for oss, spesielt når vi har kunnet fylle på med informasjon fra gode primærkilder. Kildetilfanget rundt motstandsarbeidet i Rogaland er fylt av hull og altfor mange dårlige sekundærkilder. Heldigvis har enkeltpersoner rukket å oppsøke sentrale personer i motstandsarbeidet, intervjuet dem og samlet bilder og samtidige kilder. Mye av dette er heldigvis tatt vare på ved Hjemmefrontmuseet i Oslo, Rogaland krigshistoriske museum og Arquebus krigshistoriske museum. Likevel befinner veldig mye kildemateriale og bilder seg fremdeles i mindre og private samlinger og ellers gjemt i esker og ringpermer i kjellere og på loft rundt om i fylket. Gjennom gode kontakter har vi fått tilgang på et bredt omfang av slike primærkilder og bilder. I tillegg har våre besøk ved Hjemmefrontmuseet, Statsarkivet og Byarkivet i Stavanger, Riksarkivet i Oslo,

Riksarkivet i Stockholm, The National Archives i London og flere tyske, amerikanske, ja, selv et tsjekkisk arkiv, gitt oss tilgang på en mengde kilder som sjelden eller aldri tidligere har vært brukt av andre forfattere.

I dag har i tillegg digitaliseringen av kildemateriale nådd nye høyder, der en mengde rimelig ukjente kilder nå er å finne ved et par tastetrykk. Spesielt Riksarkivet og National Archives i London har digitalisert ufattelige mange omfattende kilder og bilder som har vært til stor hjelp i forbindelse med denne boken.

Etter koronakrisen har også mange av arkivene vist seg mer behjelpelig med å digitalisere ønskede kilder og sende disse til kundene fremfor å få oss på besøk.

Vi skylder alle disse arkivene en stor takk for hjelp og smidighet i å bistå oss i vår stadige søken etter ny informasjon. Vel så mye hjelp har vi fått fra våre gode venner og hjelpere, i vårt stadig voksende kontaktnett. På tross av våre til tider plagsomme forespørsler og husbesøk, stiller våre gode venner opp, om og om igjen. Øverst på pallen denne gang står helt klart Kjell Husebø. Han har gitt oss uvurderlig hjelp gjennom sin omfattende kunnskap om motstandsbevegelsen i Rogaland, og for ikke å glemme hans unike arkiv av skriftlige kilder, bilder og intervjuer. Du har gjort et fantastisk grunnarbeid, Kjell, og vi håper inderlig at denne og den neste boken vår vil tilfredsstille dine ønsker og bli godt mottatt av deg.

Vår gode venn Johan P. «Joppe» Petersen har igjen trådt til og lest korrektur på tekstene våre, som ikke er noen enkel jobb. Joppe har trosset sykdom og som alltid gjort en formidabel jobb. Dessverre måtte Joppe gi tapt for sykdommen og døde i høst. Han er dypt savnet. Fra Kåre Idar Moljord har vi fått tilgang til en fantastisk artikkel om samme emnet som vi skriver om, mens Erling Skjold igjen har gitt oss mange gode bilder til fri bruk. Husk at personene vi har lånt bilder av, har bygget opp sine samlinger over mange år. Ingen av, bildene i boken kan brukes uten tillatelse fra eierne!

Som alltid har vi fått hjelp fra mange gode venner. Uten denne hjelpen hadde ikke boken vært mulig: Viggo Andreassen, Rolf Bakken, Odd Bergo, Bruse Espedal, Asbjørn Husebø, Petter Ingeberg, Roger

Johannesen, Anders Johansson, Tormod Knutsen, Steven Kippax, Arne B. Kristiansen, Per Olav Lund, Øyvind Lund, Per Helge Martinsen, Leif Middelthon, Eli Ann Mortensen, Helen Parnas, Bob Pearson, Trond Ramsøy, Pål Livar Ravndal, Arild Sandbæk, Paul Sedal, Magnus Sjursen, Siri Smedsvig, Eirik Syvertsen, Lars Tjora, Leik Woie, Johan Aakre og Ann Kristin Åse.

De som likevel fortjener den største hederen, er våre tålmodige og beste venner, våre ektefeller. Det går ikke an å beskrive hva de må holde ut med. Ikke bare gjemmer vi oss bort for å skrive, og gjerne sniker oss ut av

huset for lete etter kilder og bilder. Andre ganger er vi mer til stede, da vi dekker kjøkken- og stuebord med bøker, ringpermer, dokumenter og bilder. Spørsmål om hva man skal ha til mat eller hvem som skal gå ut med søppelet, blir gjerne møtt med spørrende øyne. Hjernen bak er nemlig midt inne i en spennende hendelse over 80 år tilbake i tid. Likevel holder de ut. Dere er ganske enkelt fantastiske! Våre koner, Margrete, Astrid, Karin, Mette, Gunn-Mai og Linn Helen er de aller beste.

TUSEN TAKK!

Siden 2014 har vi hvert år kommet med en ny bok. I dem presenterer vi forskjellige emner rundt 2. verdenskrig i Rogaland. Dette hadde ikke vært mulig uten all hjelpen vi har fått fra gode venner og ikke minst støtten fra våre nærmeste.

FORFATTEROMTALE

Hjalmar I. Sunde (f. 1937) hadde på slutten av sin militære karriere stillinger som Øverstkommanderende i Sør-Norge og norsk representant i Militærkomiteen i NATO. Deretter var han Fylkesmann i Aust-Agder i 13 år før han avsluttet karrieren i rederiet J.J. Ugland, bl.a. som styreleder i industrikonsernet. Han har i alle år interessert seg for krigshistorie og har vært en hyppig bidragsyter i militære tidsskrifter. Hjalmar har hatt en rekke verv, bl.a. seks år som president i Norges Forsvarsforening. Han er Kommandør av Den Kgl. St. Olavs Orden.

Tor Ødemotland (f. 1945) er oppvokst på Ødemotland i Nærbø og bor i Klepp. Han er nå pensjonist, og har hatt hele sin yrkesaktive tid i traktor- og landbruksmaskinbransjen i Eikmaskin. Tor har i alle år interessert seg for krigshistorie og da særlig lokalt i sørvest-Norge og samlet mye, særlig fra tysk side.

Odin Leirvåg (f. 1955) er pensjonert flykaptein i SAS med utdannelse ved Luftforsvarets flygeskole. Etter endt tjenestetid i Forsvaret har han vært flyger og leder i flere fly- og helikopterselskaper. Ved siden av å være engasjert i luftfartsspørsmål er han opptatt av lokalhistorie, med spesiell interesse for militærhistorie. Han har skrevet en rekke artikler om luftfart og historie.

Atle Skarsten (f. 1962) er født og oppvokst i Tananger, Sola kommune, hvor han bor med sin kone. Han jobber til daglig som flykaptein i SAS, men det er lokalhistorie som opptar ham mest. Atle har skrevet flere bøker og en mengde artikler i aviser, magasiner og bøker. Det er for det meste den lokale historien som interesserer ham og da gjerne relatert til kystkultur og 2. verdenskrig.

Erik Ettrup (f. 1976) er født i Stavanger og jobber som produksjonssjef i Bartec-Technor. Erik har i en årrekke reist Norge på kryss og tvers i privat regi, med mål om å dokumentere tyske festningsverk. Underveis har han vært medforfatter av en rekke bøker, samt bistått med tekst og bilder til utallige bøker og magasiner i inn- og utland. Foruten arbeidet i MHFR er Erik også en aktiv bistandsyter for offentlige instanser og privatpersoner som jobber for å dokumentere de fysiske sporene etter okkupasjonen.

9. april 1940. Tyske

fallskjermsoldater tok flyplassen på Sola etter korte kamper og snart var flyplassen fylt av tyske fly og en menge soldater strømmet ut på plassen.

Bildesamling: Bundesarchiv/ Koblenz

Så snart flyplassen og området rundt var sikret marsjerte tyske avdelinger inn mot Madlaleiren og Stavanger.

Bildesamling: A. Skarsten

Tyske styrker marsjerer inn i Stavanger. De tar Madlaleiren og byen uten at et skudd ble avfyrt.

Bilde: Sigmund

Randulff, i RKM’s samling

«Vi kjemper mot en fiende, som ikke forstår oss, og som ikke fatter den grunnfestede fedrelandskjærlighet, som bor i alle nordmenns sinn, og som vi, som nu er i utlendighet, mer enn nogensinde er oppfylt av. Det er helt utenkelig for oss, at vi ikke skulde fortsette å bygge og bo i et Norge, hvor vi selv bestemmer over vår skjebne og vi kan ikke tro, at frihetstrangen og frihetsviljen nogensinde skal dø i nordmenns hjerter.»

Fra kong Haakon VIIs tale i London 16. juni 1940

Kong Haakon VII. Bildesamling: RA, NTBs krigsarkiv

Reichskommissar Josef Terboven. Bildesamling: RA, NTBs krigsarkiv

«Det tyske folk rekker frem, ærlig, oppriktig og uten forbehold, en åpen hånd til det norske folk, og er parat til kameratslig samarbeid på grunnlag av gjensidig aktelse. Måtte de menn som anser seg ansvarlige som førere i det norske folk – måtte de forstå tidens tegn.»

Fra Reichskommissar Josef Terbovens radiotale på Slottsplassen 1. juli 1940.

De mobiliserte rogalendingene kjemper sammen med nøytralitetsvaktsoldatene fra Østlandet, bataljon I/IR 2, som var stasjonert på Madlamoen, en tøff kamp mot en overveldende motstander. 9. april 1940 blir de trukket opp i fjellene for å ta kampen der, for å unngå at Stavanger blir bombet og ødelagt. Med mangelfulle våpen og utstyr og under fæle værforhold i tøft terreng, kjemper de innbitt mot overmakten. Snart er de norske styrkene sør for Boknafjorden presset sammen i Dirdal og Gloppedalsura. Da soldatenes store inspirasjon, major Fredrik Oscar Brandt, faller, rakner det hele. oberst Spørck, sjef for Rogalandsavsnittet, kapitulerer med sine styrker 23. april. I nord holder Haugesundkompaniet ut litt lengre, i en omflakkende tilværelse, før også de kapitulerer, 2. mai.

Oberst Spørck blir sammen med 20 yrkesoffiserer sendt i fangenskap på Østlandet. De menige krigsfangene blir fordelt på Madlaleiren og Bjergstedparken, og mange av dem settes i arbeid med å bygge den nye flyplassen på Forus. De resterende offiserene blir marsjert ut til Handelsstandens gamlehjem, også kalt Solvang aldershjem, på hjørnet av Eiganesveien og Wessels gate. Her får de en behagelig tilværelse, i bygningen som bare et par år senere kommer til å huse Gestapo. I kjelleren på bygget, det som på folkemunne snart blir kalt Gestapokjelleren, kommer en mengde norske motstandsfolk til å sitte fengslet uten dom, i mørke små celler, mens de venter på å bli hentet opp til stadig hardere forhør. Men dette ligger et par år frem i tid.

Norske krigsfanger på Nylund skole, april 1940. Bildesamling: MHFR

Krigsfangene, både offiserer, befal og menige, benytter fritiden til å diskutere det som har skjedd, situasjonen i Norge og Europa, og ikke minst fremtiden. Mange ønsker bare å komme seg hjem til sine nærmeste, mens andre er fylt av sinne og frustrasjon. De er sinte på politikere og forsvarsledelsen, som har latt dette skje, og egne ledere som burde ha disponert styrkene annerledes. Dette er ikke rettferdig, føler de. Hadde de hatt bedre utstyr og blitt mobilisert tidligere, skulle de ha kastet tyskerne på sjøen. Mange er derfor ikke ferdig med kampen. Det er trolig bare et tidsspørsmål før britene kommer og jager tyskerne ut av landet. Derfor ønsker de å slåss i det skjulte og legge ting til rette for den britiske invasjonen. Hvordan gjør man det?

Etter å ha sluppet ut fra fangeleirene midt i mai, går det ikke lenge før mindre grupper over hele Rogaland kommer sammen og starter på motstandskampen. Noen registrerer våpen gjemt unna før kapitulasjonen, mens andre samler informasjon om tyske styrker, stillinger og disposisjoner. Andre igjen skjønner at man må etablere kontakt med britene, for på det viset best kunne bistå forberedelsene til en invasjon. Det bygges radiosendere, og meldinger blir sendt i blinde fra flere steder i Rogaland, uten å vite om noen lytter. Ingen svarer.

Neste mulighet er å komme seg over Nordsjøen. Noen av de første turene fra Norge til Storbritannia drar ut fra Rogaland. Og ikke lenge etter er de første norske agentene på vei tilbake, under britisk kommando, fulle av vilje og pågangsmot, med trådløse sendere og våpen i bagasjen. Men med marginal trening og skrøpelig sikkerhetsfokus, går det ikke lenge før tyskerne kan foreta de første arrestasjonene. Selv så tidlig i krigen er det også mange nordmenn som løper tyskernes ærend som provokatører og angivere, som regel for god betaling. De tyster på sine egne, ofte etter å ha provosert frem illegale handlinger.

Altfor sakte lærer man av sine arresterte venners feil, men motstandsånden er der likevel hele tiden. Noen lar det gå ut over tyske telefonlinjer, andre saboterer NSsamlinger, mens andre igjen angriper, både verbalt og fysisk, jentene som går med tyske soldater. Tvangsklipping er ikke uvanlig våren og sommeren 1940. Også tyske soldater får unngjelde, med slengbemerkninger og enkelte ganger knyttnever. Mange blir arrestert og

straffet. Det vokser likevel frem en sivil motstand, en sivil ulydighet, der symboler for kongen og det norske flagget blir brukt for å vise sin mening. Tyskerne og NS slår hardt ned, men folk blir bare mer og mer kreative.

I løpet av 1940 innser nordmennene at de tyske okkupantene er kommet for å bli, i hvert fall en stund. Den britiske invasjonen lar vente på seg, så flere og flere rogalendinger krysser Nordsjøen, mens enkelte drar østover til Sverige, alle i et håp om å få bidra i kampen mot okkupantene. Over hele Rogaland vokser motstandsviljen. De forskjellige organisasjonene lærer sakte, men sikkert av egne og andres feil.

Tyskerne hevdet i april 1940 at de kom som venner, og straffene de serverer for illegal virksomhet den første tiden gjenspeiler dette. Forsøk på flukt fra landet, agentvirksomhet for fremmed makt og sabotasje, som senere innebærer automatisk dødsstraff, blir «kun» straffet med fengsel, om enn mange års fengselsstraff. Men dette forandrer seg snart.

Allerede 29. april 1940 ankommer 24 mann under ledelse av SS-Sturmbannführer Karl-Heinz Stossberg, fra det det beryktede tyske sikkerhetspolitiet Sipo, til Stavanger. Betegnelsen Geheime Staatspolizei eller Gestapo, skal ikke brukes i Norge, da dette allerede er synonymt med brutal framferd og arrestasjoner. I stedet bruker man Sicherheitspolizei, forkortet Sipo. Det går ikke lenge før de får mye å gjøre i Rogaland. Den første tiden er det gjerne «tyskfiendtlig holdning» som er årsaken, med straffer på noen måneders fengsel. Men etter hvert blir det alvorligere saker som spionasje og agentvirksomhet, som igjen gir mange års fengselsstraff.

Fronten mellom nordmennene og deres motpart i det tyske politiet hardner til i løpet av året. Likevel er behandlingen under forhørene og straffene bare barnemat i forhold til hva som ligger i fremtiden. Amatørenes tid er snart over. Skal man kjempe mot tyskerne i det skjulte, vil det kreve langt større fokus på sikkerhet og hemmelighold. Mange rogalendinger blir arrestert i årene som kommer. De blir utsatt for ekstremt brutale forhør og dømmes til strenge straffer, flere med dødsstraff. Men motstandskampen fortsetter likevel og motstandsviljen blomstrer.

SAMARBEID, TILPASNING ELLER MOTSTAND

Usikkerhet og forvirring

I Oslo marsjerer tyske tropper nedover Karl Johans gate, mellom Slottet og Stortinget. Norsk politi rir ved siden av og sikrer ro og orden. De fremmede soldatene paraderer freidig mellom statsmaktene. På fortauet langs gaten står et passivt norsk publikum og bivåner opptrinnet som om de ikke helt har oppfattet hva som foregår.

Samtidig bomber tyske bombefly Sola flyplass, og fallskjermsoldater tar kontroll over plassen. Noen timer senere losser tyske lasteskip krigsmateriell innerst i Stavanger havn som om det skulle være en dagligdags ting. Offiserer fra tyskernes overkommando sjekker inn på Hotel Victoria som om de var turister. Selv om det natten til 9. april 1940 kom meldinger om skyting og krigshandlinger enkelte steder langs kysten, var det vanskelig for nordmennene å fatte at det verste var i ferd med å skje.

Norge var overfalt av en formidabel militærmakt, og et godtroende folk gikk inn i en apatisk tilstand. Forvirringen og usikkerheten var stor. Men noe måtte man vel kunne gjøre. Det var helt klart at usikkerhet kunne bli folkets fiende. Mobiliseringen hadde spilt fallitt. På noen avsnitt sto riktignok militære avdelinger opp og slo tilbake mot den tyske krigsmaskinen, som stadig vokste i størrelse og valset frem over landet fra Kristiansand til Narvik. Konge og regjering forlot hovedstaden og startet en flukt som skulle ta dem helt til Tromsø før de søkte eksil i Storbritannia. Om morgenen, under de kaotiske forholdene som utviklet seg, fisket lederen for Nasjonal Samling i rørt vann. Vidkun Quisling grep resolutt sjansen til å ta makten i Norge. På Marienlyst inntok han NRK med den største arroganse og krevde å få tale i radioen. Der erklærte han seg som Norges nye statsminister og presenterte en ny regjering.

Bildesamling:

De tyske fallskjermjegerne har inntatt flyplassen og poserer under vingen på et av de norske bombeflyene.

MHFR

Han proklamerte at «...under disse omstendigheter er det den nasjonale samlingsbevegelsens plikt og rett å overta regjeringsmakt for å verne om det norske folks livsinteresser og Norges sikkerhet og selvstendighet».

Den gryende motstand

Det skulle ta tid før nordmennene fikk summet seg over statskuppet og den tyske okkupasjonen som lå foran dem. Gradvis kom folk likevel til hektene, og det var naturlig å stille seg spørsmålet om hva en kunne gjøre.

Ikke på 126 år hadde Norge vært i krig, og det var bare 35 år siden Norge fikk sin selvstendighet. Nå var både invasjon, landsforræderi og nederlag opplevd etter kun to måneders kamp mot tyske inntrengere. Norsk suverenitet var trygget gjennom kongen og hans regjering. Uten dem følte det norske folk seg slagent og forvirret, og nå var folket kastet ut i en usikker fremtid etter den nazistiske maktovertagelsen.

Etter hvert som nordmennene fikk ristet av seg sjokket, kom de sakte til hektene. Det dannet seg en gryende trang til å motsette seg endringene okkupantene gjorde med det norske samfunnet. Norsk kultur og våre verdier

var truet av tysk undertrykkelse. I begynnelsen så vi en enkel motstandsholdning som senere utviklet seg gradvis til en motstandskamp med mange militære og sivile fasetter. For å forstå hvordan motstandskampen var i Norge under de fem årene okkupasjonen varte, må man vite når i krigens forløp man er. Ut på høsten 1940 utviklet det seg til sivil motstandskamp preget av hverdagsmotstand og idrettsstreik, senere lærer- og kirkekamp og motstand innen organisasjonslivet ellers.

Tidlig i 1942 ble denne perioden supplert av en hemmelig og illegal periode til ut i 1943. Den organiserte motstandskampen under legal styring av regjeringen i London fant sted fra 1944 og varte krigen ut.

Ikke alle ble med

Det var slett ikke alle som satte seg på barrikadene og gikk inn i aktiv militær eller sivil motstand. Noen valgte å leve med okkupantene etter beste evne og tilpasset seg det nye livet. Dette valget ble ofte forklart med at man måtte holde hjulene i gang, en parole som var gått ut fra Administrasjonsrådet og stort sett holdt okkupasjonen ut. Men man må ikke se på valget mellom tilpasning og motstand som motsetninger. Det var mange aktive

Norske arbeidere tjente gode penger ved de tyske byggeprosjektene, men flere av dem var også gode spioner. Her bygges en flyhangar på Sola. Bildesamling: MHFR

motstandsfolk som tilpasset seg okkupasjonsmakten hvis situasjonen krevde det.

Noen gikk enda et skritt lenger enn tilpasning. De kollaborerte direkte med tyskerne og gjorde profitt på krigen. Dermed ble opposisjonen til okkupasjonsmakten også et moralsk spørsmål som kunne føre til opposisjon mellom grupper i befolkningen. Likevel kunne kollaborasjon ha sider ved seg som gjorde at folk ble urettferdig anklaget.

Kollaborasjonsvirksomheten var tvungen. Tilpasning og samkvem med tyskerne var til en viss grad utslag av pragmatisme for å komme igjennom hverdagen. Samarbeid i beskjeden form var noe som kunne hjelpe til med å opprettholde ro og orden, selv om det var krig. Etter folkeretten hadde tyskerne rett til å kreve samarbeid fra norsk forvaltning.

Politisk sett ble eksilregjeringen i London ofte sett på som usikker og vinglete. Et fravær fra den om oppfordring til aktiv motstand ble for mange oppfattet som at samarbeid med tyskerne hadde en ytterligere grad av legitimitet.

Nasjonal Samling (NS)

På det politiske nivået valgte mange å sympatisere med Nasjonal Samling. Et nazistisk parti som var marginalisert i 1939 med kun 1 500 medlemmer, este ut til 39 300 medlemmer allerede i 1941. De så på den tyske okkupasjonen som eneste redning mot bolsjevismen, og de svermet for et tyskdominert Europa. En politisk drivkraft for kollaborasjon lå også i håpet om et forent Europa, styrt som et storgermansk rike, og i et ønske om nasjonal frigjøring i Europas stater. For dem var nazismen det eneste virksomme middel mot kommunisme, jødedom og kapitalisme. Motparten til denne politiske orienteringen lå hos dem som så på britene og Vesten som garantist for sikkerhet. Majoriteten av nordmenn var tilhengere av demokrati, en god rettsstat og et samfunn med en høy grad av maktfordeling. Dette var så fundamentalt forskjellige syn at motstand vokste som konsekvens av den ene eller andre retning.

Den jevne nordmann

Den jevne nordmann foretok nok ikke slike vidløftige analyser, men å vise engasjement mot okkupanten og NS i en vanskelig situasjon, ga god mestringsfølelse på

Terboven, Quisling og Rediess på Akershus festning.

Bildesamling: Nasjonalbiblioteket

det personlige plan. Det kunne gjøres ved å holde seg orientert gjennom den illegale presse, spre anti-nazistiske symboler, hoste mot tysk propaganda på kinoforestillinger, flytte seg på bussen hvis tyskere satt seg ned på setet ved siden av, slik vi beretter senere i boken. Slik fremferd signaliserte at man ikke lot seg kue. Frihetslengselen var drivkraft i seg selv.

Befolkningen ble snart påført vanskelige og skjebnesvangre valg. Å bli beskyldt for å være feig, var noe man måtte unngå. I første halvdel av krigen var det på ingen måte sikkert at vestmaktene ville vinne krigen. Det plaget nok mange å ikke helt kunne se hvilken side man skulle falle på. Frykten for å velge feil var klart til stede. Man kunne dermed identifisere glidende overganger mellom standhaftig motstand til naziinfisert kollaborasjon.

Quisling

Quisling ble snart et forhatt symbol for tysk okkupasjon etter det famøse statskuppet. Det ble så alvorlig for tyskerne at han ble avsatt. Som erstatning satte tyskerne inn et norsk administrasjonsråd som samarbeidet med Høyesterett. For å gi det legitimitet, ble høyt respekterte norske personligheter brukt for å støtte rådet. Senere i krigen ble faktisk hatet mot Quisling så sterkt at det overgikk uviljen mot tyskerne.

Et annet forsøk på å sette inn et politisk styre, var da Stortinget stemte over et forslag om at kongen skulle abdisere, noe som satte en støkk i de fleste nordmenn. Hitler var heller ikke fornøyd med utviklingen i Norge og satte inn Reichskommissar Josef Terboven for å håndtere den sivile delen av det norske samfunnet.

Den nye politiske virkelighet

Heretter måtte nordmenn forholde seg til fire motparter i Norge: Wehrmacht som tok seg av militære spørsmål, Terboven som styrte politikk og sivilt styre, Rediess med sitt SS og politi som håndterte politispørsmål, og til slutt NS som ble brukt for å nazifisere det norske samfunnet.

Quisling ble etter hvert tatt inn igjen i den tyske varmen. Han ble utnevnt til «fører» for den nazistiske indoktrineringen. Selve førerbegrepet skulle vise seg å bli en rød klut for nordmenn og ble nok et argument for å vise opposisjon. Nordmennene var et fredselskende og lovlydig folk. De fleste kunne ikke på noen som helst måte se noen legitimitet i overfallet de var utsatt for. Hatet steg og måtte få utløp. Det ga også næring til ak-

sjoner som kunne forstyrre tyskernes aktiviteter. Det lå stimulans i å forsure atmosfæren for tyskerne i den såkalte hverdagsmotstanden. Jo flere ulemper en kunne påføre okkupanten, jo bedre.

Når motstandskampen i Norge skal beskrives, har man lett for å beskrive hvordan kampen ble utøvd. Motivene og drivkraften kommer mer i bakgrunnen.

Holdningskampen

Det som drev holdnings- og motstandskampen frem, selve motivene for å risikere liv og lemmer mot okkupantene, varierte. I stor grad lå de på det psykologiske og ideologiske plan og dreide seg om hva som truet nordmenns nedarvede verdisyn, og hvilke tiltak som gjorde okkupasjonsmakten usikker. I holdningskampen som oppsto, styrket nordmennene sin kollektive tilhørighet. Holdningskampen drev også frem et skille mellom de som ble oppfattet som gode nordmenn, og de mindre gode, som var overløpere eller ble kalt stripete. Wehrmacht, som skulle foreta en militær sikring av Norge, var også avhengig av et visst samspill mellom befolkningen og soldatene. Når så nordmenn avviste tyskerne i dagliglivet og viste dem ryggen, var det ukomfortabelt. Så ubehagelig at Wehrmacht følte at en slik holdning kunne true den tyske kampmoralen.

Nordmenn holder forsiktig avstand. Bildesamling: MHFR

Etter hvert som verdenskrigen endret karakter, endret nordmennene oppfatning om hva som var riktig og galt. Derfor skjerpet flere seg ettersom en alliert seier ble tydelig i horisonten. De som valgte tilpasning og kollaborasjon, så det ikke like opportunt å ri samme hest på slutten av krigen som i begynnelsen. Det fantes også de som hadde arbeidet for tett sammen med NS og tyskerne, som rømte til Sverige i den siste fase av krigen for å sikre sitt rykte som «gode nordmenn».

Innledningsvis viser vi til skjellsettende pålegg og konstitusjonelle krav pålagt Norge som stat under okkupasjonen. Det kom mange slike endringer i løpet av krigen. Hvordan nordmenn agerte, blir belyst andre steder i boka. I hovedsak var likevel drivkraften til motstand tuftet på nazifiseringen og forsøkene på «nyordning» som fant sted. Terboven så på NS og Quisling som nyttige idioter og ga dem fullmakter og pålegg for å få nordmennene over på tysk side. Det skulle vise seg å bli umulig.

Med norsk kultur i bunn, så nordmennene på okkupasjonen som et brudd på folkeretten. De kunne ikke tolerere inntrengernes metoder for statsovertagelse og motsatte seg nazistisk infiltrasjon. De ville ikke la seg styre av et tysk protektorat. Nordmenn motsatte seg også å gi lojalitetserklæring til nazifiserte organisasjoner. De motsatte seg også nazifiseringen av norsk kultur. Nyordningen kolliderte med det norske frivillighets-, organisasjons- og rettferdighetssamfunnet.

Det tyske terrorvelde og tvangsmobilisering til arbeidsinnsats, kunne ikke tolereres. I stor grad ble den tyske maktovertagelsen et spørsmål om å sikre et nasjonalt være eller ikke-være. Terboven og det tyske sikkerhetspolitiet innførte strenge represalier overfor nordmenn som ikke lot seg innrette etter tysk justis. I en tale i 1940 poengterte Terboven at: «… for det norske folk å få igjen sin frihet og selvstendighet var det bare én vei å gå, og den førte over Nasjonal Samling. Det stod opp til det norske folk å velge».

En mengde humoristiske viser og dikt ble skrevet og sirkulert blandt gode nordmenn. Bilde: Ann Kristin Åse

Dette var en rød klut for nordmenn. Utsagnet gjorde det enda lettere for nordmenn å velge motstand. Hatet mot Terboven tiltok, og hans harde fremferd gjorde at motstandsbevegelsen faktisk lot seg stimulere av slik urettferdighet. Tyske represalier mot nordmenn førte paradoksalt nok til økt motstandskamp, men innenfor visse grenser. Represaliene i Telavåg virket avskrekkende. Innenfor motstandsbevegelsen grydde det frem en vifølelse. Den var imidlertid ikke generell. Kommunistene drev lenge sin egen kamp uavhengig av Milorg. Samtidig tok det tid å få koordinert hjemme- og utefronten.

Det var naturlig at det ble vakt en opposisjon til tyskernes hærtaking av landet. Den første som stod opp og klart sa fra til tyskerne, var kong Haakon, med sitt nei til tyskernes ultimatum om overgivelse. Men man kan likevel ikke si at det var noen massiv motstandsbevegelse i begynnelsen av krigen. Det sterke bildet vi har av norsk motstandsbevegelse, fant i realiteten sted det siste året av krigen, da strukturen på den militære motstanden var etablert. Imellom disse ytterpunktene så vi alt fra sympati til sinne, kamp og frustrasjon mot en okkupant. Bildene fra aprildagene 1940 av et lammet folk, ble avløst av heroiske bilder av et aktivt motstandsfolk.

Opposisjonsoppvåkningen som fant sted, slo ut i en moralsk og nasjonal plikt til motstand mot okkupanten. Det skapte forsvarsvilje. I kjølvannet av dette lå blodsutgytelser, men i samarbeid med de allierte styrkene førte motstanden til seier.

Fra tap i krig og fangenskap, til aktiv

motstand

Det rådet kaos i Dirdal etter at oberst Spørck overga sine styrker 23. april, og likeså på Haugalandet 2. mai, da kaptein Westbøe gjorde det samme med de siste stridende styrkene i Rogaland. Soldater, vant med å lyde ordre fra sine offiserer, hadde ikke lenger noen ordre eller ordregivere å lyde.

En god del av soldatene, både fra IR 2 og IR 8 i nord og sør, hadde klart å lure seg unna tysk fangenskap. Noen dro rett hjem, mens andre ønsket å slåss videre, for det var jo fremdeles kamper lengre nord i landet. Flere klarte dette ved å flykte østover. Resten av soldatene og offiserene ble internert av tyskerne på forskjellige steder i og rundt Stavanger. Mange av disse følte seg ikke ferdig med oppgavene de hadde meldt seg til, å kaste tyskerne ut av Norge.

Norske fanger i Bjergsted holder seg oppdatert om krigens gang i pressen.

Bilde: Eirik Ingeberg, i Petter Ingebergs samling

Sett i ettertid hadde innsatsen i 1940 vært fortvilet, preget av svak og uklar ledelse mot aggressive tyske soldater som ikke ga seg når de møtte motstand. At tyskerne behersket luften til de grader, var sterkt demotiverende. De norske tapene var forholdsvis små, men vissheten om å mangle luftvern, usikkerhet skapt av tyske disposisjoner og til tider svak norsk ledelse hadde virket negativt inn på troppenes moral.

I løpet av mai slapp de menige og de fleste offiserene ut fra de midlertidige fangeleirene i Rogaland. På tross av kapitulasjonen var mange fremdeles fulle av ungdommelig stridslyst og hadde under fangenskapet lagt planer for videre motstand.

Det var generelt stor frustrasjon med både politikerne, offiserene og britene. De siste spesielt etter at de plutselig hadde trukket seg ut av kampene. Når man hørte om politikernes tafatthet her hjemme, om ønsket om kongens avsettelse og stortingets presidentskaps vinglete

holdning, så skapte dette både forvirring og en følelse av hjelpeløshet. Likevel var kampånden der, det var tross alt fedrelandet det handlet om. Nå ønsket mange av soldatene å fortsette kampen i det skjulte.

Det var fra denne gruppen av kapitulerte soldater den aller første motstanden vokste frem. Mange samlet likesinnede rundt seg i interneringsleirene, menn som de hadde lært å stole på under de harde kampene i aprildagene. Nei, de hadde ikke gitt opp kampen, selv om de nå var fratatt våpen og ble voktet av tyske soldater.

Det foregikk en omfattende utbygging på Sola og ikke minst den nye flyplassen på Forus, hvor mange av de norske soldatene allerede var blitt tvunget til å jobbe som krigsfanger. En mengde forsvarsinstallasjoner var under bygging rundt flyplassene og langs hele rogalandskysten. Større brakkeleirer var under oppføring, og i Madlaleiren oppholdt det seg en mengde tyske soldater. All denne informasjonen måtte jo noen være interessert i?

Norske offiserer marsjerer under eskorte i Oslo, mot tysk fangenskap i april 1940.

Bildesamling: MHFR

I juli 1943 besøkte H.M. kong Haakon og H.K.H. kronprins Olav de norske forlegningene i Skottland. Her inspiserer kongen kvinnelige rekrutter. Bilde: Ole Friele Backe, RA, NTBs krigsarkiv

Ut for å kjempe for folk og fedreland

Resultatet av dette var at ganske mange fra kampene i Rogaland fant veien over land og hav til aktiv alliert innsats som soldater i avdelinger under alliert kommando. Noen kom også med i motstandsarbeid i Norge, enten i det gryende Milorg eller som etterretningsagenter i XU. De fikk dessverre ikke følge av sine yrkesoffiserer. De fleste av disse hadde avgitt æresord om aldri å kjempe mot tyskerne i valget mellom æresord eller krigsfangenskap. Som motytelse ble de i tiden etter 12. mai satt fri inntil de i 1943 likevel ble arrestert og satt i fangenskap i Tyskland.

Vi vet i grove trekk hva som motiverte soldatene til ikke å gi opp motstanden på tross av hva de utsatte seg for. Den svake og ukoordinerte forsvarsinnsatsen gjorde at mange følte at det var noe de ikke var ferdige med. Befal og soldater møtte krigen i 1940 med en slags mental bagasje. Samfunnet på 1930-tallet var preget av politiske polariseringer, hvor tilliten mellom grupper av befolkningen var svak på grunn av den politiske situasjonen, streiker og hendelser ellers. Heldigvis hadde partene begynt å nærme seg hverandre før 9. april 1940, ikke minst så vi dette innen idretten, hvor de to store idrettsforbundene begynte å snakke sammen om sammenslåing. Invasjonen gjorde det klart for de fleste at det nå var Norge og fedrelandet det handlet om. Man sluttet rekkene. Det er dette som avtegner seg, når soldatene selv uttaler seg om hvorfor de fortsatte kampen. På tross av den svake britiske innsatsen i Norge i de kritiske april- og maidagene 1940, var den anglofile holdning i folket klart sterkere

enn den protyske, spesielt etter krigsutbruddet 1. september 1939, da Tyskland invaderte Polen.

Vi har gått gjennom et ganske betydelig bakgrunnsmateriale for å se hva som motiverte til disse første aktive forsøk på å komme ut og kjempe for Norge. Uttalelsene varierer ikke særlig, uansett hva man senere bestemte seg for. Unntak er det naturlig nok for de som valgte å bli frontkjempere. De hadde et annet politisk grunnsyn enn det som var rådende ellers i Norge i disse dager, men flere mente nok at de kjempet for Norge like meget som de som valgte motsatt side.

De som sognet til kommunistene hadde en annen agenda, preget av forholdet mellom Sovjetunionen og Tyskland. Etter at tyske styrker iverksatte operasjon Barbarossa 22. juni 1941, startet de aktiv motstandskamp, uten å ville følge hjemmefrontens retningslinjer. De foretok noen av de mest spektakulære angrep på tyskerne i Norge. I ettertid har de hatt vanskeligheter med å få anerkjennelse for dette, ikke minst fordi nordmenn flest satt igjen med et inntrykk av at motstanden var tuftet på ordrer fra Moskva. Den påfølgende kalde krig ga heller ikke noe godt miljø for å endre på folks oppfatninger.

Over Nordsjøen til kamp

Veien til aktiv motstand etter kapitulasjonen var ikke enkel. De fleste ønsket seg over til Storbritannia. Selv om avstanden til Skottland ikke var urovekkende lang, var det vanskelig å komme seg over Nordsjøen. Anslagsvis 3 300 dro imidlertid over havet, og mange av disse