Yrsa Sigurdardóttir: Galgen

Page 1

YRSA SIGURÐARDÓTTIR

GALGEN Kriminalroman Oversatt av Barbro E. Lundberg


1. kapittel i den mørke bilen, som om den kjørte over grus. Så stoppet den nokså voldsomt, og lyden forsvant. Helgi skled der han lå i baksetet, og kinnet sved idet det ble dratt langs det illeluktende og grove setetrekket. Dette var ikke bilen hans. Han gløttet på det ene øyet og betraktet skrotet på golvet: noen bulkete brusbokser, en sammenkrøllet potetgullpose og brukte servietter, to brukne sigaretter og et pølsepapir. Svært så sjuskete drosjene var blitt. Eller var dette kanskje ikke en drosje? Hadde han haiket? Hoppet inn i en bil på Lækjargata? Det ville ikke være første gang fulle Helgi oppførte seg stikk i strid med hva edru Helgi kunne finne på. Helgi klarte ikke å tenke mer. Han fikk gnistrende hodepine, og magen knyttet seg i medlidenhet. Han var ikke i stand til å sette seg opp; den sure gallen fikk bare havne i setet hvis han kastet opp. Etter lukta å dømme ville det ikke være første gang den slags skjedde i denne fremmede bilen. Hva faen hadde han drukket? Som regel passet han seg for skvip som kunne ha slike konsekvenser. Det var ingen tvil om at det var alkoholens skyld. Han kjente godt til sløv­heten og vanskelighetene med å håndtere omstendig­hetene. Men han hadde ikke opplevd dette på noen år.

KNASELYDEN STRØMMET INN

7


Idet spruten kom, rakk Helgi som ved et under å flytte hodet til setekanten, slik at det sure mageinnholdet havnet på golvet. Dette tilskuddet gjorde den sjuskete søpla motbydelig, og Helgi lukket øynene. Fra forsetet hørte han noen stønne og banne høyt. Han trengte ikke å kunne tenke klart for å begripe hvorfor. Ingen ønsket at noen spydde i bilen deres. Så forstummet bannskapen, framdøra på bilen ble åpnet med et metallisk hvin, og deretter slamret igjen. Nok en gang knaste det i grusen, denne gangen svakere enn før. Så ble døra ved Helgis hode åpnet, og fersk, kald luft strømmet inn og gjorde det lettere å puste. Kvalmen avtok, og hodepinen ga seg litt. Verdens beste følelse. Men han fikk ikke nyte den lenge. Han ble grepet hardt i skulderen og dyttet kraftig. Helgi skulle til å brøle at ingen behandlet ham på den måten, men han fikk ikke fram et ord. Det var som om nervene mellom talesenteret og tunga hadde blitt klipt over. Tankene ble rotete igjen og vaset seg sammen i en stor floke. En irritert stemme befalte Helgi å komme seg ut av bilen. Sannsynligvis aktet sjåføren å kvitte seg med ham etter spyinga. Til sin egen store forundring adlød Helgi. Han hadde slett ikke tenkt å reise seg opp, men beina og musklene reagerte på eget initiativ, og den felles kraft­ anstrengelsen deres endte med at han sto utenfor bilen. Han pustet dypt inn, og den friske utelufta smakte enda bedre her enn som vindpust gjennom de åpne bildørene. Månen var full, himmelen klar, og frosten forsynte natta med vennlig vindstille. Det var godt å være til. Han lente hodet bakover for å beundre nattehimmelen, men dermed mistet han likevekta, og han fant den ikke igjen. Den samme hånda som hadde dyttet ham, rettet ham nå opp når han holdt på å falle, vekselvis forover og bakover. Helgi satte 8


pris på denne støtten, for grusen, som han ­stirret forfjamset på, var grov og sikkert vond å lande på. Da han hadde sluttet å vingle og kunne stå noenlunde oppreist, ble han dyttet og kommandert til å gå av sted. Atter en gang adlød kroppen uten at Helgi hadde gitt den spesifikk tillatelse. Det forundret ham at mannen ikke hadde kjeftet på grunn av spyet. Det hele var i høyeste grad underlig, men han var på ingen måte i stand til å konsentrere seg tilstrekkelig til å komme til bunns i hva som foregikk. Det falt ham inn at han sikkert var i en av disse drømmene hvor man bråvåkner idet man rutsjer utfor et bratt stup. Drømmenes verden kunne by på mange slike. Den grove grusen forsvant under føttene og ble erstattet av en krøttersti gjennom ujevn, men tilgrodd lavastein. Helgi stirret i bakken, tankene kretset fremdeles rundt det fryktinngytende stupet. Han hadde store vansker med å følge det smale sporet, så ustø som han var. Han gikk fremst, den som styrte ferden, fulgte like etter. Hver gang Helgi så ut til å skulle sjangle ut i steinura, eller stoppet opp for å finne likevekta, ble han skjøvet videre. Helgi ville fortelle dette mennesket at han ikke gjorde det med vilje, men han fikk ikke lov til å si noe. Ferden gikk først oppover en stund, og så nedover igjen. Gjennom bevokste søkk mellom bergveggene, sikkert opplagte rasteplasser om sommeren, som nå virket ugjestmilde og lite tiltalende. Han syntes han kjente seg igjen, og klarte å se seg litt rundt. Han så hvordan lavaområdet endte ved havet like bortenfor dem; det var svart i nattemørket, men glitret i måneskinnet. Kyststrekningen vekket et minne fra barndommen hans da han dro sammen med bestefaren ned i ei fjære som ikke var helt ulik denne. Kanskje til og med den samme. De hadde kommet over to ærfugler, som fløy av sted da de la merke til dem. Bestefaren hans 9


hadde gått bort til stedet der fuglene hadde ligget i ro og mak, og funnet et reir. To store, blåaktige egg i brunaktig dun. Helgi hadde berørt dunet med fingrene, det føltes mer som å ta på en lett luftstrøm enn på noe håndgripelig. Da han reiste seg opp, gjorde bestefaren ham oppmerksom på måkene, som hadde dannet en stor ring rundt dem mens han beundret reiret. De var langt nok unna til at beleir­ ingen ikke virket påfallende, men litt etter litt virket det som om de flyttet seg nærmere. Én etter én. Da bestefaren fortalte ham hvorfor de oppførte seg slik, hadde han mest lyst til å steine dem. Det var en forferdelig, fastlåst situasjon, og han var akkurat blitt gammel nok til å forstå den, dessverre. Dersom de sto stille, ville ikke måkene få tak i eggene. Men ikke ærfuglene heller. Eggene ville kjøles ned, og ungene dø. Hvis de dro, ville ærfuglene slippe til, men reiret ville være ubeskyttet lenge nok til at måkene kunne rane det. Til slutt mente bestefaren til Helgi at han burde gå videre, men han nærmest rygget i håp om at ærfuglene skulle komme svevende for å berge eggene. Men de kunne ikke se dem noe sted. I det minste ikke før de mistet stedet av syne. Han fikk aldri vite hvordan det gikk med eggene. Men nå var det vinter, og ingen egg i reir i nærheten av noen fjære. Eller dun. Alt hadde blitt plukket, renset, stappet i dyner og solgt til velbeslåtte utlendinger. Helgi fikk en hard dytt, og innså at han hadde stoppet for å betrakte havet. Han luntet videre og fulgte den svingete stien. Han satte kursen oppover, og like etterpå ble han befalt å stoppe, noe han også gjorde. Det var da svært så lydig han hadde blitt! Han løftet blikket igjen og stirret forundret på to høye, svarte klipper som mest av alt minnet om et scenario fra Ringenes herre. Mellom de to steinknausene lå en tjukk og 10


kraftig stokk, som ei gangbru. Hadde drømmen ført ham til Mordor? Før den tåkete hjernen kunne trekke noen konklusjon, ble han dyttet nok en gang, nå i retning den ene knausen. Den var tilgrodd og dekket med tørt gress fra sist sommer. Det gjorde det mulig å kravle opp skrenten, og Helgi gjorde det, slik han ble befalt. Han stoppet også da det ble gitt ordre om det, og kom seg over på ei berghylle som så vidt stakk ut, helt øverst i kløfta mellom klippene. Der sto han og skuet utover det vakre havet som virket fullstendig harmløst og velmenende i stillheten. En komplett illusjon. Helgi gynget på ustø bein, og innså at han kom til å falle til slutt. Men det gjorde ham ikke engstelig, av en eller annen grunn. Det var heller ikke så forferdelig høyt, og dessuten var det en drøm. Eller var det ikke? Brådypene i drømmene hans var bunnløse. Man kunne ikke se ned på en tørr gressflate og noen utstikkende steiner, slik som her. Helgi ble snudd rundt, slik at han kunne se den som hadde drevet ham foran seg. Han stirret først rett inn i ansiktet på mannen, men kunne ikke gjenkjenne det, for den nedre delen var skjult bak et skjerf. Men de gråaktige øynene var synlige, og alt annet enn vennlige, så Helgi var rask med å slå blikket ned og stirret heller på mannens hender. På det svarte og gule verktøyet i den høyre. Den venstre grep tak i Helgis igjenknappede jakke og dro ham mot seg. Så kneppet hånda opp de øverste knappene, dro et hvitt ark med skrift på opp av lomma og plasserte det på Helgis brystkasse. Han tittet nedover og prøvde å lese det som sto der, men bokstavene var opp ned. Under bedre forhold hadde han kanskje kunnet lese dette. Men ikke nå. Ikke så omtåket som han var. Men forsøket på å tyde bokstavene førte til at tåken i hjernen hans lettet midlertidig. Han husket et ark han hadde fått overrakt, og som han 11


hadde blitt tvunget til å underskrive. Det hadde han klart å lese, og han husket at innholdet hadde vært aldeles voldsomt. Var det aldeles voldsomt positivt? Aldeles voldsomt negativt? Tåken tetnet på ny, og han klarte ikke å komme på det. Det gule og svarte verktøyet dukket opp foran øynene hans. Det ble lagt opp mot arket på brystkassen. Helgi rynket øyebrynene og ventet på det som skulle komme. Han følte ikke noen redsel, kun nysgjerrighet. Selv eide han ingen håndholdte verktøy, og selv om han kjente enkelte slike av utseende, var dette redskapet ukjent for ham. Mon tro hva det skulle brukes til? Helgi så at fingrene som holdt i skaftet, knyttet seg sammen, og et høyt smell ga gjenlyd i de fredelige omgivelsene. Det ble etterfulgt av en gjennomborende smerte i brystbeinet, og han mistet pusten. Det var bare så vidt han ikke falt bakover og rutsjet ned fra berghylla. Men han ble grepet fatt i i tide. Til tross for den grusomme smerten, følte han seg lettet. Mennesket ville ham tydeligvis ikke noe vondt, siden han ble reddet fra å falle. I det minste ikke noe virkelig vondt. Et eller annet ble slengt over hodet hans, og et kraftig tau ble lagt rundt den ømme bringa, som et uformelig smykke. Han gikk ut fra at ledsageren nå hadde begynt å tenke på sikkerhetstiltak på denne gåtefulle spaserturen deres. Han kom ikke til å dette utfor dersom han var bundet til klippen. Men så strammet tauet seg rundt halsen på ham. Enda en gang fikk ikke Helgi fram et ord da han ville påpeke at dette nok ikke kunne føre noe godt med seg. Det ville være lurere å feste tauet rundt midjen. Han hadde tungt for å puste på grunn av smerten i brystet. Han kunne ikke snakke.

12


Men det spilte liten rolle. Dette var en drøm. Det kunne bare ikke være noe annet. Hvis han falt, ville han fly. Snart kom han til å våkne, og da forsvant smerten, og denne uvirkeligheten som tåken i hodet førte med seg. Mens han lyttet til turkameratens forbannelser fra et eller annet sted bak seg, stirret Helgi utover havet, som nå hadde begynt å kruse seg en anelse. På den andre siden av vika så han noen kjente, hvite hus med røde tak. Bessastaðir. Dette var helt klart en drøm. Den sløve hjernen ble minnet om en hendelse tilknyttet denne samme fjæra. Han jaget tankene på flukt for ikke å kaste opp enda en gang, vendte seg mot nået, de vakre omgivelsene, og den svergende turkameraten. Helgi registrerte kun sporadisk bannskapen og usmak­ elighetene som mannen hadde på hjertet. Utsikten var så fortryllende at til og med smerten i brystet syntes å minke når han konsentrerte seg om den. Han flyttet blikket fra presidentboligen og stirret på selve vika. De hypnotiser­ ende bølgene på havets svarte overflate oppslukte straks tankene hans helt. Lengst ute i horisonten hang en svart skybanke som konkurrerte med himmelen om hvem som var mørkest. Helgi kjente at han var i ferd med å duppe av. Noe som var underlig, i og med at han jo sov dypt allerede. Enda en gang ble Helgi forstyrret da noen dyttet i ham. Nå var det i korsryggen, og nå var det for siste gang. Helgi falt fra berghylla, svevde i noen brøkdeler av et sekund helt til tauet rykket bryskt i ham, og dermed stoppet fallet. Han hadde ikke kunnet fly, når det kom til stykket. For dette var jo ikke en drøm.


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.