Zeshan Shakar - Gul bok

Mal: A2, 130x205 mm, Minion, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 50994) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 2. juli 2020 - 12:21 (side 3 av 287) NOT PRINT READY!

Zeshan Shakar

Gul bok Roman

Mal: A2, 130x205 mm, Minion, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 50994) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 2. juli 2020 - 12:21 (side 7 av 287) NOT PRINT READY!

April 2010 «Da hører du fra oss.»

Mani hadde hørt det før. Fem ganger før. Fem jobbintervjuer som alle endte med samme setning.

Men han var oppstemt denne gangen. Likte hun som sa det til ham. Marit Nymoen, avdelingsdirektør i Oppvekstdepartementet. En middelaldrende kvinne som så ut som en hvilken som helst norsk dame på rundt femti, halvlangt hår, verken tykk eller tynn. Ansiktet hennes så slitent ut, men det utstrålte vennlighet, akkurat som måten hun snakket på, særlig sammenlignet med de to andre som hadde deltatt på intervjuet.

Det var én mann, også han middelaldrende, kledd i flanellsskjorte og chinos med slitte knær, han var lokal representant for en av fagforeningene. Mani hadde glemt navnet hans.

Terje? Han trodde det. Terje hadde uansett ikke sagt stort, og øyelokkene hadde vært så nedsunkne at det ville sett ut som han duppet av, om han ikke hele tiden hadde rablet tilsynelatende usammenhengende kruseduller i notatblokka. Den siste deltakeren, Hege, var seksjonssjef i Oppvekstdepartemen7

Mal: A2, 130x205 mm, Minion, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 50994) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 2. juli 2020 - 12:21 (side 8 av 287) NOT PRINT READY!

tet og Marits overordnede. Hun var noen år eldre og hadde bolleklipp, som den småguttene hadde på 90-tallet, og satt rak i stolen mens hun hele tiden lot blikket sveipe opp og ned over Mani. Der Marits spørsmål stort sett var åpne, som «fortell litt om deg selv» og den slags, var Heges spørsmål like stramme som fremtoningen hennes.

«Du som er økonom fra BI, hvorfor vil du egentlig hit til departementet og jobbe med statsbudsjettet, og ikke til det private næringslivet?» Da hun sa departementet, var det med et hint av ærefrykt. Han ville gi inntrykk av å ha det likedan og trakk pusten hørbart, som om han tok sats for å blottstille sine innerste drivkrefter.

«Fordi jeg mener at verdiskapningen i offentlig sektor er like viktig som verdiskapningen i privat sektor. Og fordi jeg har lyst til å gjøre en forskjell. Jobbe med saker som betyr noe for hverdagen til folk.» Det var kanskje litt mye, hadde han tenkt, men Samir hadde insistert på at han skulle svare på den måten om spørsmålet dukket opp. Et spørsmål han også hadde stilt seg selv.

Det var næringslivet han ville til. PwC, Deloitte, DNB, Statoil, Google. Store glassbygninger og dress på jobb. Det var det som lå mellom linjene i notatblokka hans da han gikk på BI, og han hadde søkt jobber i alle de selskapene, traineestillinger og ordinære stillinger, hadde visst han siktet høyt, men at det ikke var umulig. En drøss av vestkantmenneskene han hadde stått bak i kantinekøen og sittet i forelesningssaler med, hadde allerede landet sånne jobber, og Rajinder og Hamza også, i Gjensidige og i Microsoft. Men de få gangene han selv hadde blitt innkalt til intervju, og hvor han hadde følt at han gjorde det 8

Mal: A2, 130x205 mm, Minion, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 50994) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 2. juli 2020 - 12:21 (side 9 av 287) NOT PRINT READY!

tålelig bra, hadde det likevel endt på samme måte som med flertallet av søknadene: Ingen var interessert. Det var vondt å ta toget fra Haugenstua til Oslo S nå, han kikket ned i fanget når toget passerte blokkene i Barcode.

Marit var blitt begeistret av svaret hans. Nikket entusiastisk.

Terje hadde kviknet til, kostet på seg et nikk. Men Hege ville drille dypere.

«Men hva er det som virkelig motiverer deg på jobb?»

Status, penger, det var det mest nærliggende svaret, han hadde valgt økonomistudier på BI fordi han så for seg at det å lære om penger måtte være den beste måten å få flere av dem på. Han sa ikke det. Hadde ikke visst helt hva han skulle si, utover det han allerede hadde sagt.

«Kanskje litt som det jeg sa, ehm, at jeg gjør noe nyttig for samfunnet og for andre.»

«Ok …» Hege skottet bort på telefonen som lå på bordet, spurte de andre om det var flere spørsmål. Terje ristet på hodet.

«Bare et siste et fra meg», hadde Marit sagt muntert. «Mani, hvor ser du deg selv om fem år?»

Han smilte innvending, hadde likt at hun allerede brukte navnet hans, og at han hadde et ferdig fabrikkert svar også på dette spørsmålet. «For meg er det viktigste bare å gjøre en så god jobb som mulig der jeg er.»

Nede i resepsjonsområdet tok han og Marit hverandre i hånden.

Hun gikk mot heisen. Han gikk mot sperringene ved utgangen, dro av seg besøkslappen han hadde klistret på skjortelomma, og ga den til en av vaktene i resepsjonen. Så gikk han ut gjennom de store skyvedørene i Y-blokka.

9

Mal: A2, 130x205 mm, Minion, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 50994) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 2. juli 2020 - 12:21 (side 10 av 287) NOT PRINT READY!

Ute var det varmt. De grå steinhellene som dekket bakken i regjeringskvartalet, var bare og tørre. Vannet var ennå ikke skrudd på i det store vannspeilet foran høyblokka, men trærne langs lindealleen som delte vannspeilet i to, hadde så vidt begynt å få grønnskjær. Han kastet et blikk mot inngangen. Så etter statsministeren, så ham ikke, bare en dame og en mann med hver sin dokumentbunke i hendene. De pratet engasjert mens de hastet av gårde i retning Akersgata. Adgangskortene dinglet mot brystet. Selv på avstand kunne han skimte omrisset av riksvåpenet, av løven med øksen han også hadde sett på Marits og de andres kort. Et sånt ville han ha, tenkte han, overrasket over den plutselige og tydelige vissheten. Kanskje var det Marits vennlighet som hjalp den frem, eller de fysiske omgivelsene – vaktene, sperringene, selve bygningene, Høyblokka som ruvet over ham, den buktende Y-blokka, det massive Finansdepartementet. Det som hadde fremstått som en lite attraktiv stilling i den grå tåka som var statsforvaltningen, føltes annerledes nå, viktig. Da han gikk derfra og nedover mot Oslo S, hadde litt av Heges ærefrykt over departementet festet seg også i ham.

Da han hadde kommet ned til Youngstorget, ringte han Samir.

«Var på det intervjuet nå, da.»

«Kult.» Det gikk noen sekunder. «Du sa ikke at du ville bli sjef?»

«Tssk. Nei.» Spørsmålet var ikke malplassert. Da de hadde snakket om jobbintervjuer, hadde Mani fortalt Samir at han under et tidligere intervju hadde sagt at han ønsket å bli leder. Samir hadde sukket.

10

Mal: A2, 130x205 mm, Minion, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 50994) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 2. juli 2020 - 12:21 (side 11 av 287) NOT PRINT READY!

«Hva, det viser ambisjon, da», hadde Mani protestert.

«Jeg tror du må glemme den ’tøff i trynet, kongen av verden’-greia, den funka på Haugenstua, funker ikke like bra i arbeidslivet», hadde Samir sagt.

Han hadde likevel ikke helt kunnet forstå hvorfor det å ha lederambisjoner skulle tale mot ham.

«Si at du jobber hardt i stedet», sa Samir. «At du er opptatt av å utvikle deg. Men det er ikke så lurt å si til dem at du er gira på å bli sjefen dems om fem år. Det blir for mye.»

Han syntes Samir iblant kunne tippe over fra veiledende til belærende, særlig etter at han fikk seg jobb. Som om han var ekspert på alt som hadde med arbeidslivet å gjøre, bare fordi han jobbet i Barne- og familiedirektoratet, eller Bufdir, som han kalte det. Det forrykket balansen mellom dem, kjentes det som, en balanse som hadde tippet frem og tilbake gjennom oppveksten. De hadde vært småbarn i den samme blokka, med kun et betonggulv med et vegg-til-vegg-teppe imellom seg. Støtt og stadig var de inne på hverandres rom, satt foran TV-en og sang med til «Go Go Power Rangers» og senere til introen til «The Fresh Prince of Bel-Air». I ungdomstiden var de flere steg fra hverandre på den sosiale rangstigen, der trinnene var langt verre å forsere enn trappetrinnene mellom leilighetene. Det var Samir som pleide å spørre Mani om han ville bli med utenfor blokka og ta en røyk på kveldene. Mani prioriterte det sjelden. De få gangene han gjorde det, la han ut om alt de fant på, han selv, Mehdi, Selma, Caro, Alex og Ivan, hele det «crewet», som de kalte seg den gangen, som på dagtid dominerte skolegården på Haugenstua ungdomsskole og på kveldstid gjorde det samme på Haugenstuaklubben og ute i gatene. Med hver sin røyk sto de under 11

Mal: A2, 130x205 mm, Minion, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 50994) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 2. juli 2020 - 12:21 (side 12 av 287) NOT PRINT READY!

lyset fra utelampa foran oppgangen mens Mani fortalte Samir om jenter, om fester, om slåsskamper. Det var nesten rituelt, som eventyr på sengekanten. Samir slukte dem, ville alltid høre mer, kunne røyke tre–fire røyk på rappen. Det var ikke før Mani selv klatret ned fra rangstigen, eller mer hoppet av den og dyttet hele greia over ende, at balansen forskjøv seg igjen. Da var det oftere han som ringte Samir, som i mellomtiden både hadde strukket seg i høyden og vokst fra fascinasjonen for eventyrene hans. Det gjorde ham ingenting, han hadde vokst fra dem selv.

Det var lenge siden de hadde vært naboer nå. Samir og familien flyttet til Fjellhamar for mange år siden, men Mani satte pris på ham. Samir stilte opp, og selv om Mani iblant kunne gremmes ved tanken på det, var han en av de få nære vennene han hadde.

«Jeg tror ikke folk synes det er så negativt å ha ambisjoner som du sier», hadde han svart Samir, forlegen over belæringen og fortsatt uforstående til logikken.

Samir hadde trukket på skuldrene. «Lik det eller ikke, vi må passe litt mer på, sånn er det bare. Arbeidsgiverne liker at du ligner på dem. Det er ikke vits å vise dem enda tydeligere at du er annerledes, det ser de av seg selv.»

Han var kommet inn på Oslo S. «Snakka dere noe om lønn?», spurte Samir.

«Nei.» Han stanset med ett, i vrimmelen av mennesker under de store tavlene med togavganger. «Faen, er ikke det et dårlig tegn? Burde dem ikke spørt om det hvis dem tenkte jeg var aktuell?»

«Må ikke, mener å huske jeg ikke ble spurt før jeg fikk kontrakt.»

12

Mal: A2, 130x205 mm, Minion, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 50994) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 2. juli 2020 - 12:21 (side 13 av 287) NOT PRINT READY!

«Ok.» Han kikket på tavla. Toget var noen minutter forsinket.

«Hvilket nivå ser du for deg?»

«Veit ikke. Jeg har master. Bra karakterer. Burde være en halv mill eller no.»

Samir lo.

«Hva?» «Du får ikke 500, Mani. Men jeg håper du får jobben, da, seriøst. Departementet er et bra sted. Det er et bra steg for deg.»

«Ja», svarte Mani, prøvde å virke likeglad. «Sikkert greit det, får se, tar det som det kommer.»

Han la kniven og gaffelen ned på tallerkenen. Hadde ennå ikke tatt en bit av maten. «Faktisk, det var et veldig kult sted. Litt sånn som på film. Vakter overalt, folk i dress.» Han lente seg bakover mot den stive stolryggen på Café Istanbul. «Og Jens Stoltenberg er der.»

«Så du ham?» spurte Meena og rørte sugerøret rundt i glasset med Fanta og isbiter.

«Nei, nei, men kontoret hans er øverst i høyblokka.»

«Hvilken høyblokk?»

«Den i regjeringskvartalet.»

Meena tenkte seg om, visste fortsatt ikke hvilken høyblokk han mente. Han beskrev hvor den lå og hvordan den så ut.

«Jeg tror jeg skjønner hvor du mener», svarte hun etter å ha tenkt seg litt om, men det virket ikke helt sånn. Han kunne forstå det, han hadde bodd i Oslo hele livet, men knapt satt sin fot i regjeringskvartalet selv.

Han plukket opp bestikket igjen. Satte gaffelen i et flak 13

Mal: A2, 130x205 mm, Minion, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 50994) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 2. juli 2020 - 12:21 (side 14 av 287) NOT PRINT READY!

kjøtt fra iskender-kebab-tallerkenen sin. Meena hadde bestilt en mix-grill-tallerken, bulgur, biffspyd, kyllingspyd, shishkebab, syltet løk og agurk, salat, yoghurtdressing og brød. Hun bestilte alltid det, men spiste aldri mer enn maks halvparten og overlot resten til ham, som da allerede var mett av sin egen mat, så han trengte en halvtime og to kopper søt, tyrkisk eplete før han i det hele tatt var i stand til å reise seg igjen. Likevel fortsatte de med denne overdådigheten hver gang de var der.

En levning fra da det å spise ute på egen regning, ikke bare kebab eller McDonald’s, men et fullt måltid, på et sted hvor det kom en servitør og skrev opp bestillingen og serverte maten ved bordet, var like nytt for dem som de var for hverandre.

Med jevne mellomrom hadde de fortsatt å vende tilbake til Café Istanbul. Fordi maten var god. Fordi det var relativt billig der. Fordi nesten ingen de kjente, hadde oppdaget stedet og de derfor kunne være der relativt uforstyrret og forskånet fra nysgjerrige blikk. Aller mest fortsatte de vel å dra dit fordi det i det minste ga dem følelsen av å ha vært ute og gjort noe mer enn bare å kjøre rundt i farens Opel Corsa.

Det føltes i alle fall ikke overdådig lenger, syntes han. Det lille lokalet, hvor stort var det egentlig, femti kvadrat? Flisene med blomstermosaikken var påtatt. Gjestene, arbeidsfolk, lokale tenåringer, barnefamilier som hadde tre–fire unger plassert rundt et trangt bord, det var tretten på dusinet av dem alle der.

Ingen av dem sa noe. Lot støyen fra kafeen ta seg av snakkingen. Servitøren som ropte noe på tyrkisk til kokkene på kjøkkenet. Den fresende lyden av stekt kjøtt. Et skarpt skrik fra stolben som ble skjøvet bortover flisene.

14

Mal: A2, 130x205 mm, Minion, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 50994) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 2. juli 2020 - 12:21 (side 15 av 287) NOT PRINT READY!

«Når jeg får den jobben her, da skal vi dra et skikkelig bra sted og spise», sa han.

Skråsikkerheten var ikke ny for noen av dem. Da han fullførte mastergraden og begynte jobbsøkingen, hadde de begge vært like optimistiske. Selvfølgelig ville han få jobb. Deretter, ok, så kanskje ikke akkurat den, men i alle fall den neste. Etter hvert som tiden hadde gått, hadde i alle fall hans optimisme dalt, men han sa ingenting, det gjorde heller ikke hun, i stedet overbød de hverandre i ubekymret skråsikkerhet. «Den jobben der var ikke noe bra uansett», kunne hun si. «Jeg vet, jeg gadd liksom ikke prøve ordentlig på intervjuet engang», ville han svare. «Går for en annen i stedet.»

«Så hvor skal vi dra da?» spurte hun. Hun skakket litt på hodet med en antydning til et smil, avventende, eventyrlysten. Det svake smilet hadde allerede fått øynene til å lyse opp, gjorde vel det hos de fleste når de smilte, enda mer hos henne, føltes det som. Det glatte, svarte håret gled ned foran halve ansiktet hennes. Hun børstet det utålmodig vekk. Han elsket å ha henne sånn, styrte liksom fremtiden og lykken hennes fullt og helt akkurat da.

Han tenkte seg om. Den eneste restauranten som falt ham inn, var Theatercaféen. Det eneste han visste om den, var at det alltid lyste gyllent fra innsiden når han gikk forbi, og at Jon Fredriksen, milliardæren, pleide å spise der.

«Theatercaféen?»

Meena klappet med hendene. «Fancy, fancy.»

Han kjørte henne hjem. Banet seg vei gjennom de smale, svingete gatene som snodde seg gjennom myriaden av eneboliger på Høybråten. Meenas hus var et ganske stort, hvitt et, 15

Mal: A2, 130x205 mm, Minion, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 50994) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 2. juli 2020 - 12:21 (side 16 av 287) NOT PRINT READY!

som faren hadde kjøpt en del år tidligere for penger han fikk for en trang leilighet på Smedstua, og for en brun pub på Grünerløkka han overtok billig på 90-tallet, drev i et tiår og solgte med voldsom fortjeneste da området ble populært på 2000-tallet. Av barna var det bare Meena som bodde i huset med foreldrene nå. Brødrene, begge eldre enn henne, var gift og hadde familie. Den eldste, sivilingeniør fra NTNU, hadde fått seg jobb i Siemens’ offshoreavdeling i Trondheim og hadde blitt boende der. Den andre bodde på Lørenskog, men han og familien var like mye på Høybråten som der, virket det som, og de tre barna var ofte i bakgrunnen når han snakket med Meena. Som faren hadde han slått seg opp som selvstendig næringsdrivende og drev to Narvesen-kiosker, en på Lambertseter og en på Manglerud. Meena selv studerte til mastergrad i farmasi på Universitetet i Oslo. Noe annet hadde aldri vært et alternativ for henne, foruten studieretningen, hun hadde vurdert medisin også, men å gjøre noe annet enn å studere, det hadde han aldri hørt henne leke med tanken om engang. Foreldrene pushet henne, han visste det, men hun pushet også seg selv. Hun studerte tidvis med en veldig innsats, gikk gjerne utover det hun strengt tatt behøvde, hyperfokusert hver gang det var innlevering eller eksamen. Likevel kunne hun ofte akke seg over studiene, at det var så slitsomt, og når hun fikk sjansen, nølte hun ikke med å la det slippe, la en annen side av seg få spillerom, den som kunne være litt bedagelig, hun kunne ligge hele dagen og spise potetgull og se på TV-serier, men også eventyrlysten, morsom, den som hele tiden ville ut, finne på noe, med ham eller med venninnene sine.

Han kjørte ikke helt opp til huset, men stanset bilen i vei16

Mal: A2, 130x205 mm, Minion, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 50994) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 2. juli 2020 - 12:21 (side 17 av 287) NOT PRINT READY!

kanten, bak en stor gran som sto som en obelisk blant husene og sperret for utsynet fra stua der Meenas foreldre satt og så på TV. En ideell dødvinkel for å slippe henne av, eller bli sittende i bilen. Han slo av frontlyktene, kjente mobilen vibrere, men tok den ikke opp, følte seg mer oppstemt enn på lenge.

Han gjentok det flere ganger, «tror det blir bra, den jobben».

Hun trodde det samme. De lente seg mot hverandre, med albuene på midtkonsollen, kysset. Det varte lenge. Fikk ham til å tenke på det aller første kysset, på det samme stedet, i den samme bilen. Det hadde vært annerledes enn andre første kyss, mindre klønete, og det varte lenger. Så hadde det også tatt lengre tid å komme dit. De hadde møttes fem ganger før det. Hun ville ikke være med i bilen hans de første gangene, sa senere at hun ikke hadde vært helt trygg på hvem han var.

I stedet hadde de gått mye, mellom Høybråten og Haugenstua, i små gater som gikk utenom hovedveiene. Og chattet, historikken på MSN ville fylt flere hundre sider hadde den blitt skrevet ut. Sympatierklæringer for den andre som hadde forelesning klokken 08.15. En diskusjon om lissene på joggeskoene burde henge fritt fra knuten eller foldes inn i skoen.

Hva numerologien sa om bursdagene deres, den viste at de var en god match, de kaptes om å gjøre narr av det, litt flaue, litt glade.

Det var lenge siden nå. Han stakk hånden inn under genseren hennes. Hun hvinte da den traff den varme ryggen, men lot ham holde den der til den nådde samme temperatur som henne, så sukket hun, tok den forsiktig vekk.

«Ikke her da», sa hun og kysset ham igjen.

17