Lars Saabye Christensen: Byens spor Maj

Lars Saabye Christensen

BYENS SPOR II Roman

TIDEN

Grisene ser ikke ut til å ta det så tungt. De skal dø om en liten stund. De bare vet det ikke. Men hvordan kan Jesper Kristoffersen vite det? Kanskje grisene er fullstendig klar over at de skal dø og at det ikke er noen vei utenom. Derfor prøver de heller ikke å stikke av. Grisene har altså gitt opp. Det kan også hende at de bare har en viss stil, altså at de later som. Det gjør det bare enda verre. Én etter én går de inn i båsen hvor det står en mann i blå frakk og venter på dem. Han plasserer en elektrisk tang i nakken på grisen. Bedøvelsen, som er dødens røde løper, virker straks. Grisen rekker knapt å knele før den heises opp i en lenke som er festet til venstre bakfot og fraktes videre langs skinnene i taket, selve paternosterverket, forbi en annen mann som i farta snitter over pulsåren med en blank kniv. Jesper blir blendet av alt det lyserøde blodet som velter fram i en stråle som aldri lander. Han orker ikke se mer. Likevel klarer han ikke la være. Nå suges grisen inn i en roterende bustløsner, hvor den virvler rundt mellom valsene i en vill ballett. Grisen er ikke gris lenger. Den ligner ikke grisen. Så venter den siste barberingen, for hvem vil vel ha slike hår i maten, før enda en mann står klar og åpner den rykende skrot5

ten med en større kniv. Han lager et snitt i buken, det er ikke verre enn å trekke ned en myk glidelås, folder ut innvollene like raskt som andre renser neglene, henger det som skal etes på nummererte kroker, som ruller langsomt ned til en eldre herre med runde briller og pinsett. Han er ikke til å komme forbi. Han er Landbruksdepartementets egen prest. Hans arbeid er å dissekere, godkjenne og stemple. Først da kan disse delikatessene, grisens høyhet, sendes videre til kjøtthallen, hvor pakkerne snart skal lempe varene opp på lasteplanene slik at sjåførene endelig kan frakte dem til byens mange slakterbutikker, hvor kundene kan kjøpe koteletter og skinke, ikke bare til søndagsmiddagen, men kanskje til en helt vanlig onsdag også. Det er gode tider. Det er kjøtt. Det er lærlingen Jostein Melsom som tar seg av det som blir til overs.

Han lemper tarmer og beingrinder over i svære kummer, spyler veggene og skurer gulvet. Så snur han seg og vinker gjennom dampen. Jesper orker ikke mer. Han finner den nærmeste døren og rett bak Oslo Slaktehus synker han ned på kne og kaster opp. Han kaster opp på skoene og vesken. Han kaster opp på hendene sine og på det nye armbåndsuret som er halv to. Han kaster opp på klokkespillet fra Rådhustårnet. Han dynker den mørke klangen i magesaft, slim og annet snørr. Så er han tom som en paraply, velter rundt og blir liggende på ryggen. Himmelen er i bevegelse selv om den står stille i alt sitt blå. Det blinker skarpt i det sorte vannet ved Akerselvas munning eller hvor det nå er, kanskje det bare er knivene som slipes igjen. Jesper har ikke peil. Han er på feil side av byen, så langt unna Fagerborg som det går an. Det er august, snart september. Høsten napper allerede ute i fjorden. Jostein 6

kommer til syne over ham. Han har fem minutter, tenner en sneip og flirer.

– Pyse.

– Hysj!

– Hva da?

– Grisene, sier Jesper.

– Hva med dem?

– De rauter.

Jostein rister bort luggen.

– Det er kuer.

– Kuer?

– Eller okser.

– Skal aldri spise kjøtt mer.

– Da sulter du i hjel.

– Ikke hvis du spiser kake i stedet.

– Kake? Har du kake?

– Skulle aldri kommet hit.

– Hva sa du?

– Ingenting.

– Hvorfor kom du da?

Jesper reiser seg, tørker av vesken med underarmen og napper sneipen ut av munnviken til Jostein.

– Du blir enda mer tunghørt når du røyker.

Han tar det siste magedraget, spytter ut resten og må gå en runde med seg selv.

– Hvorfor kom du da? maser Jostein.

Jesper klarer å feste blikket igjen.

– For å be deg i bursdag. Hvis du vasker hendene dine først.

– Du har ikke bursdag.

– Mutter’n har.

7

– Hvor gammel da?

– Det spør man ikke damer om.

– Men jeg spør jo deg, jo.

– Og da må jo jeg ha spurt mutter’n først.

– Veit du det ikke?

– Halv seks.

Jostein kaster hodet bakover og ler.

– Er’u helt døv, eller?

– Snart førti.

Så er klangen der igjen. Klokken er allerede to. Er det ikke lenger siden den var halv to? Jesper fortviler. Han har dårlig tid. Han er snart femten år og har dårlig tid.

Det burde ikke være slik. Man burde ha god tid når man snart er femten i august. Man skal ha livet foran seg.

Man skal ha resten av dagen og i morgen. Man skal i det minste ha neste øyeblikk foran seg. Men det mest fortvilte er likevel at uansett hvor man står i denne byen, havner man før eller senere i Rådhustårnenes akustiske skygge. Den er ikke til å komme forbi. Det er det samme om man står øverst på Blåsen, graver seg ned i Slottsparken, sovner på Huk, svømmer under Sukkenes bro eller blir kjørt bort i Sorgens Trille, man slipper ikke unna. De to vennene, Jesper og Jostein, like forskjellige som to dråper vann, går hver til sitt, bortsett fra at Jostein må tilbake til grisene, eller snarere grisenes søppel, mens Jesper løper avsted med vesken under armen, som et skakkjørt sykkelbud uten hjul. Han krysser Youngstorget hvor den ene bonden etter den andre roper den laveste prisen høyest og koner med skaut pruter og pirker i grønnsakene som bugner i bodene og fyller plassen med et lett, gult lys som lukter regn og jord. Det er gresskar, dill, tomater, kål8

hoder og agurker, det er sommerens avkastning, det som ble til overs da solen gikk ned, men ikke som med grisen, som er et avsluttet kapittel, for sommeren står opp fra de døde igjen. Hos sommeren er det alltid mer å hente. Jo, Jesper skal slutte å spise kjøtt og heller melde seg inn i kålrabigjengen som eter luftmadrasser og potetskall. Da kan han bli enda magrere og kanskje få litt farge på kroppen også. Det behøver han ikke. Han kan godt være blek, så lenge han er mager, for bleikfeit vil han i hvert fall ikke være. På Sentrum går Blackboard Jungle. Tre jenter studerer bildene av Glenn Ford som henger i monteren utenfor og legger ikke merke til Jesper, som legger ganske godt merke til dem. De har stramme skjørt, tynne nakker og er mo i knærne. Oppe i Grensen løfter to konstabler en uteligger inn i Svartemarja. Jesper stanser et øyeblikk. Det er noe kjent med ham, den ustelte, falleferdige mannen.

Jesper har sett ham før. Men alle uteliggere har kjempet i samme krig og derfor ligner de hverandre. Nå vet han det. Det er han som gikk på vannet på Vestkanttorget for lenge siden. Jesper spurter det siste stykket ned til Karl Johan, som på visse tidspunkt kalles Strøket eller Stripa, alt ettersom man bor på vestkanten eller øst for Akerselva. I dag, en tirsdag, er det bare Karl Johan. Der går han inn på Musikkforlaget, sniker seg forbi den åletrange gjengen som deler to høretelefoner hvor Rock around the Clock kan høres herfra til Færder Fyr, finner den klassiske avdelingen og det er dette han egentlig har kommet ens ærend til byen for: – Satie.

Ekspeditøren, som ligner en sørgmodig hund med for store ører, lener seg over disken og gjentar: 9

– Satie? Erik Satie?

– Ja. – Hva skal du med ham? Høre, kjøpe eller spille?

– Spille.

– La meg gjette. Gymnopédies?

Jesper nikker.

– En, to og tre.

– Unge mann. Nå venter du pent her og blander deg for all del ikke med den gemene hopen.

Ekspeditøren blir borte en stund. Jesper venter. Han har ingen planer om å blande seg, og særlig ikke med denne bøgen. Han vender dem heller ryggen. Men han kan dessverre ikke unngå å høre den taktfaste rytmen i gulvet. Det er bare den slagne landeveien. Den er fristende og overflatisk. Den er til dans. Den er forbigående. Men det er noe annet som slår Jesper. Klokken er seksten minutter over to og han har gått glipp av mellomspillet i Rådhuset.

Er det her inne, på Musikkforlaget, redningen er? Er det her stillheten, eller rettere sagt fraværet, finnes? Ekspeditøren kommer tilbake, legger notene på disken og blåser støvet forsiktig av dem. De er vakre og skjøre: 1. Lent et doloureux. D major/D minor. 2. Lent et troste. C major.

3. Lent et greve. A minor. Støvet legger seg igjen, et annet sted. Støvet forsvinner ikke. Jesper finner pengene i den ene baklomma, to sedler og en mynt. Det er akkurat nok. Ekspeditøren ruller forsiktig sammen arkene og slår en strikk rundt. Jesper stikker dem i vesken, som ikke blir særlig tyngre. Han kjenner ingen forskjell. Musikken veier ikke noe.

– Takk.

Ekspeditøren rekker fram hånden.

10

– Åge. Det er jeg som skal takke.

Jesper tar hånden som er tørr og flisete.

– Jesper, sier Jesper.

– Du er Norges håp, Jesper.

Så må Jesper rygge forbi gjengen som ikke kan stå i ro og er døvere enn Jostein. På Karl Johan faller lyset i matte flak langs fortauet. Ibsen og Bjørnson vokter dørene til Nationaltheatret, den ene med frakken på vidt gap, den andre innesluttet som en bitter skilpadde. Borte ved Nille er det snart siste runde for i år. Når det første bladet faller, stenges også kranene, og parasollene foldes sammen og limes inn i det store herbariet. Men ennå bærer serveringsdamene brett med skummende, høyhalsete glass mellom bordene, hvor unge menn i brune tweedjakker alltid venter på noen. Utenfor Myhres Tobakk kolliderer Jesper med en mann som er mer opptatt av å åpne den blå sigarettpakken sin enn å se seg for. Mannen begynner straks å kjefte, men skifter heldigvis gir før han gir helt gass.

– Jesper?

Jesper nikker.

– Jesper Kristoffersen?

Jesper nikker enda en gang. Han føler seg utilpass, nesten forlegen. Det er som å bli tatt på fersken. Mannen tenner en kort sigarett og tåken som stiger fra skorsteinen er omtrent sort.

– Du kjenner vel ikke igjen meg, sier han.

– Morn, Rudjord.

– Ikke dårlig! Hvordan går det med deg, Jesper?

– Bra. – Du har vel ikke sluttet på skolen?

11

– Nei. Hvorfor det?

– Siden du reker her med en kontormappe under armen.

Jeg trodde nesten du var blitt en skreddersjel.

– Så langt har jeg ikke kommet.

– Men tiden står ikke akkurat stille, gjør den vel?

– Tiden går, Gjensidige består, sier Jesper.

Rudjord ler og hele Karl Johan inhalerer.

– Hvordan har din mor det?

– Hun er førti i dag.

– Førti? Da skal dere vel ha stort selskap da?

Jesper trekker på skuldrene.

– Bare oss.

Rudjord slipper sigaretten ned på fortauet og vrir den langsomt under skoen.

– Har du ikke ransel? spør han.

– Jo. – Du skulker ikke?

– Fikk fri siste time.

– Du må hilse din mor så mye. Fra meg og alle hos DekRek. – Absolutt.

– Og forresten, kan du be henne ringe meg en av dagene?

Jesper hører ikke resten og løper i stedet gjennom Studenterlunden, som Ewald, faren hans, kalte Luddenterstunden, rekker Briskebytrikken og hopper av i svingen.

Snart er det ikke mer tid. Snart er tiden ute. Det er alt som venter på ham. Det venter overalt. Han setter personlig rekord bort til Jørgen Moes gate og kunne han sklidd på gelenderet opp til tredje etasje, skulle han gjort det også. Ranselen hans ligger for øvrig under trappen.

12