Ingvild H. Rishøi: Stargate. En julefortelling

Ingvild H. Rishøi

STARGATE En julefortelling

Noen ganger tenker jeg på Tøyen. Da ser jeg Tøyen så tydelig.

Folk bærer handleposer ut av Kiwi og skyver barnevogner gjennom snøen, de løper til skolen med sekker som dunker, og i storefri står vaktmesteren ved portstolpen og røyker. Så smel­ ter snøen og juletrærne ligger brune foran blokkene, og plen­ ene blir grønne og fulle av løvetann, sånn fortsetter det, folk går rett og sjangler og går rett igjen, babyer blir født og gamle folk dør, og i storefri lener vaktmesteren seg mot portstolpen, han blåser røyken mot himmelen.

Da tenker han på meg. Han skjønte jo alt, det skjønner jeg nå. Da ser han opp over hustakene og husker alt sammen.

– Står du her, du? sa vaktmesteren.

Han stilte seg foran portstolpen sin, han tok røykpakka opp av lomma. Og jeg sto der jeg alltid sto, jeg svarte det jeg alltid pleide å svare.

– Ja, svarte jeg.

– Du vet at det ikke er lov? sa vaktmesteren.

Da svarte jeg det jeg hadde lært av pappa.

– Regler er til for å brytes, svarte jeg.

Det snødde litt. Bak oss ropte noen elle melle ku, det ble du!

Vaktmesteren krøkte seg sammen og fikk fyr på røyken. Så tok vi resten av praten vår.

– Du vet at det ikke er lov? sa jeg.

– Regler er til for å brytes, sa vaktmesteren. – Har du gitt bort all maten din nå igjen?

Jeg nikka. For ekornet hadde vært der allerede, Tøyens ene­ ste ekorn, og fineste, det visste når det var storefri, og da kom det. Vaktmesteren holdt røyken mellom leppene og tok mat­ pakka si opp av lomma. Han åpna sølvfolien og delte børeken i to og rakte meg halve, det dampa av den. Hun kona hans var så god til å pakke inn.

– Det er the circle of life, sa vaktmesteren. – Du gir ekor­ net, jeg gir deg.

– Hva er the circle of life? sa jeg.

– Filosofi, sa vaktmesteren. – Her er jeg vaktmester, vet du.

Men i hjemlandet var jeg en stor tenker.

Han snudde seg og blåste røyken vekk fra meg.

– Det er det som er bra med å være innvandrer, sa han.

11

– Du kan alltid fortelle hva du var i hjemlandet.

– Men juger du? sa jeg.

– Aldri, sa han. – Eller faktisk, i hjemlandet var jeg en av landets største løgnere. Jeg vant en konkurranse. Nasjonalt løgnmesterskap.

– Oi, sa jeg.

– En annen ting, sa han. – Har du sett den plakaten der?

Og han pekte med røyken mellom fingrene.

Søker juletreselger, sto det. Du er: pliktoppfyllende. Ansvarsfull.

Glad i å være ute.

Den hang på en lyktestolpe. Nederst var det lapper med et tele­ fonnummer på.

– Kanskje det kunne vært noe? sa vaktmesteren.

– Jeg tror ikke man får jobb når man er ti år, sa jeg.

– Jeg tenkte ikke på deg, sa vaktmesteren.

Han gikk bort til stolpen og rev av en lapp og kom tilbake og la den i hånda mi.

– Vis den til faren din, sa han.

Snøfnuggene smelta rundt lappen.

– Og hvis han søker jobben, så må han si at han kjenner Alfred, sa vaktmesteren. – Det er han som kjører juletrær for dem.

– Men er det sant? sa jeg.

– Sant og sant, sa vaktmesteren. – Jeg kjenner Alfred, du kjenner meg, og faren din kjenner deg. Det er the circle of life.

Jeg nikka.

– Forresten, sa vaktmesteren. – Du kan like gjerne ta med hele.

Så gikk han tilbake og løsna teipen og rulla plakaten sammen.

12

– Det er ikke lov å henge plakater her, sa han.

– Men hva hvis noen andre vil søke jobben? sa jeg.

Vaktmesteren stakk rullen i jakkelomma mi. Snøfnuggene landa på den lille, trange lua hans.

– Nettopp, sa han. – Du står her og ser på en stor tenker.

13

Da jeg kom hjem, satt pappa ved kjøkkenbordet. Han kikka opp, han la hånda foran øynene.

– Er det sola som kommer? sa han. – Hvor er solbrillene mine?

Han smilte, jeg smilte også. Så slutta han å smile.

– Kom og sett deg her litt, sa han.

Han gnei seg i panna. Men jeg orka ikke at han skulle be­ gynne. Det er ikke sånn unger skal leve, sier han da, asfalt og all denne dritten, og etterpå sier han men dere er ikke dumme, det skal ingen si, og dere har jo hatt det fint også, dere husker jo teltet den sommeren? Dere husker den hytta den vinteren? og jeg svarer ja og nei og ja, men jeg orka ikke at han skulle begynne, jeg rulla plakaten ut og la den på bordet.

– Juletreselger, sa pappa.

Plakaten rulla seg sammen. Jeg rulla den ut igjen og holdt den fast. Han titta opp.

– Men juletreselger, sa han. – Det er en jobb for folk fra Toten, Ronja.

– Men alt er bedre enn ingenting, sa jeg.

Da så han på plakaten igjen. Og plutselig reiste han seg og gikk til benken og løfta vannkokeren. Han skrudde på springen og sa: – Du er ikke dum, du. Det har du aldri vært.

Han fylte vannkokeren. Jeg elsker når han drikker kaffe. Og når han henter en joggebukse og drar den på, og når han ser ut av vinduet og begynner å vandre rundt, jeg elsker det, jeg husker alle jobber pappa har hatt. Den beste var bakeren, da fikk han svære kanelboller med seg hjem, og jeg kunne ha dem 14

på skolen neste dag, de andre lente seg over matboksen min og sa shit, og Musse sa du er alltid heldig, ass, og Stella sa du vet at det ikke er lov? og Musse sa slapp av, Stella, alle i denne klassen har sukker i matpakka uansett. Men det var bra på Kiwi også, og da han vaska trikkene, de andre sa faren din jobber vel på Kiwi, kan du si at jeg må få rabatt på Litago, faren din vasker vel trikkene, kan du be han ikke vaske bort det broren min skriver? Det eneste som ikke var bra, var da han var dikter og skrev at tanken var en ål i en ruse og solgte diktene sine utenfor Narvesen, det elska jeg ikke, men jeg elsker når vann­ kokeren begynner å suse, og så lite skal det til, dere drømmer for mye, pleier Melissa å si, hvis drømming hadde vært en jobb, da kunne vi flytta rett til Holmenkollen.

Vannet bobla. Pappa løfta vannkokeren. Og hodet mitt var allerede fullt av drømmer. For jeg visste hvor det juletreutsal­ get var, og jeg tenkte at jeg kunne løpe dit rett etter skolen, og pappa kunne gå rundt mellom trærne, med islender på, og jeg kunne stå borte ved bensinstasjonen og se han smile til kun­ dene og putte pengene deres i tjukk lommebok. Så ville han få lønning, og til jul kunne vi gi Melissa, jeg vet ikke, noe hun ønska seg, og pappa kunne kjøpe det og komme hjem og vinke meg inn på badet og hviske se her, en sånn er vel noe for en seksten­åring? Jeg tenkte at det var pappa som skulle levere jule­ treet til skolen også. Jeg visste akkurat hvordan det skulle bli da, Meron skulle lene seg mot vinduet og rope juletreet kommer! Juletreet kommer! Se, det er faren til Ronja, jo! Og læreren sier sitt, sitt, bli sittende, men alle løper til vinduet, ja, så løper alle til vinduet, og der nede ser vi rektor, hun går over skole­ gården for å møte pappa. Hun holder armene rundt strikke­ kåpa. Så peker hun mot gymsalen. Strikkebeltet hennes blåser i vinden, og pappa smiler det store smilet, pappa trekker treet 15

inn mellom portstolpene, og alle i klassen roper wow. Sånn drømte jeg.

Pappa sto ved vinduet og kikka ut. Det snødde fortsatt. Han holdt koppen foran brystet. Kjøkkenet vårt var så tomt.

– Kanskje vi kan ha juletre i år, da, sa jeg.

– Hva sa du? sa pappa.

– Hvis du blir juletreselger, sa jeg. – Kan vi ha juletre da?

– Selvfølgelig, sa pappa og snudde seg mot meg. – Du Røver­ datter. Tror du ikke ansatte får rabatt også?

– Sikkert, sa jeg.

– Eller gratis kanskje? sa pappa, og jeg nikka, for det trodde jeg.

16

– Du Røverdatter, pleide pappa å si. – Du min Røverdatter og min skattekiste og mitt oljefond.

Han kalte oss Stjerna og Månen og Makaronien og Melisen.

Han kalte oss Ronja Røverdatter og Melissa Moonlight, han kom inn døra og sa: – Hvor er min Røverdatter og mitt Måne­ skinn?

– Her, sa vi da. – Vi sitter bare her og spiser Havrefras.

17

– Men tror du han får den jobben? sa jeg.

Jeg lå på armen til Melissa. Lyset fra billyktene bevega seg over taket.

– Nei, sa Melissa. – Selvfølgelig tror jeg ikke det.

Hun pirka på sprekken i tapetet.

– Men hvis han får den, sa jeg. – Da vil vel du også at vi skal ha juletre.

Melissa slutta å pirke.

– Du synes vel også det er litt fint med juletre? sa jeg.

– Ronja, sa hun. – Et juletre koster kanskje seks hundre kroner.

Utenfor var det en bil som tuta. Noen ropte se deg for, mann!

– Det er glatt, sa Melissa. – Det er sånn underkjølt regn.

– Men Melissa, sa jeg. – Tror du ikke det er rabatt på jule­ trær hvis man jobber med det?

– Men han jobber ikke med det, sa hun. – Det er det du har glemt. Prøv å tenke på noe annet.

Men jeg ville ikke tenke på noe annet. Jeg kneip øynene sammen til jeg fikk hodet fullt av juletre.

– Men hvis, sa jeg. – Tror du ikke det hjelper at han hilser fra Alfred?

– Jo, sa Melissa. – Kan vi sove nå?

– Men hvis han hilser og hvis han får jobben og hvis det er ansattrabatt, sa jeg. – Jeg lurer bare på: Vil du da pynte treet med én gang? Eller vil du vente til jul?

Melissa så på meg.

– Men jeg vil ikke drømme sånn, sa hun.

18

– Men bare litt? sa jeg. – Bare en bitte liten drøm?

– Å herre faen, sa hun, men hun hadde gitt seg, jeg merka det, hun så opp i taket og kroppen hennes ble myk, hun tok hånda mi under dyna.

– Jo, sa hun. – Hvis vi får juletre.

– Ja, sa jeg.

– Da tar vi det inn i stua, sa hun.

– Men kan du si at det er i en hytte? sa jeg.

Hun kikka på meg.

– Men det jeg ikke skjønner, er: Du vet jo nøyaktig hva jeg skal si, sa hun. – Hvorfor kan du ikke bare si det selv?

– Søte Melis? sa jeg.

Hun lukka øynene.

– Ok, sa hun. – Dette er nå inni en hytte. Dypt, dypt i sko­ gen. Med peis og alt det du vet. Og så, på selve julaften, om morgenen, når det er mørkt.

– Ja? sa jeg.

– Da går vi ut i stua og tenner juletrelysene, sa hun. – Og da lyser det helt … utrolig.

– Ja, sa jeg. – Sånn som i piken med fyrstikkene.

– Ikke tenk på den, sa Melissa. – Det er verdens tristeste historie.

– Men husker du det treet? sa jeg. – Husker du ikke det treet når hun står og ser inn?

– Det er en feberfantasi, sa Melissa. – Ikke tenk på den.

Hun jenta dør jo på slutten.

– Hun dør ikke, sa jeg. – Hun kommer til mormora si.

Melissa trakk pusten og rista på hodet, men etterpå la hun fjeset sitt mot mitt, munnen hennes kom helt inntil øret mitt, og så snakka hun lavt, om julepynt og peis og røyk som steg mot himmelen, dypt, dypt i skogen.

19