Rick Riordan: Percy Jacksons greske guder

RICK RIORDAN

Percy Jacksons

GRESKE GUDER

Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen

INNLEDNING

J

eg håper jeg får litt ekstra kred for dette.

En forlegger i New York ba meg skrive alt jeg visste om de greske gudene, og jeg svarte noe sånt som: «Kan vi gjøre det anonymt? For jeg vil helst ikke at olympierne skal bli rasende på meg igjen.»

Men hvis det er til hjelp at man kan sine greske guder, og overlever et møte med dem hvis de brått skulle dukke opp foran en, så vil vel det å skrive ned alt dette være denne ukens gode gjerning for min del.

Hvis du ikke kjenner meg, så heter jeg Percy Jackson.

Jeg er en moderne halvgud – en halvt menneskelig sønn av Poseidon – men jeg har ikke tenkt å si så mye om meg selv. Historien min er allerede blitt skrevet ned i noen bøker som er rent oppspinn (blunk, blunk), og jeg er bare en oppdiktet figur fra denne historien (– ja, nemlig, kremt, kremt).

Bare ikke vær for streng mot meg mens jeg forteller deg om gudene, OK? Det finnes omtrent en kvintillion forskjellige versjoner av mytene, så ikke si: Jeg har hørt at det er annerledes, så du tar FEIL! 9

PERCY JACKSONS GRESKE GUDER

Jeg vil fortelle deg de versjonene som virker riktigst for meg. Jeg lover at jeg ikke har funnet opp noe av dette.

Jeg fikk servert alle disse historiene rett fra de eldgamle romerne og grekerne som skrev dem ned i utgangspunktet. Tro meg, jeg ville aldri ha klart å dikte opp noe så spinnvilt.

Så da setter vi i gang. Først vil jeg fortelle om hvordan verden ble til. Så vil jeg gå gjennom en liste over guder og gi deg min mening om hver av dem. Jeg håper bare at jeg ikke gjør dem så rasende at de brenner meg til aske før jeg – UÆÆÆÆÆÆÆÆHHHH!

Bare kødder. Er her fortsatt.

Uansett så begynner jeg med den greske historien om skapelsen, som for øvrig er skikkelig skrudd. Ta på deg vernebriller og regnjakke. Det kommer til å sprute blod.

BEGYNNELSEN OG ALT DET DER

I

begynnelsen var ikke jeg der. Jeg tror ikke de greske gudene var der heller. Ingen hadde penn og papir og kunne ta notater, så jeg kan ikke stå inne for det følgende, men jeg kan si så mye som at det var det grekerne trodde skjedde.

Til å begynne med var det så godt som ingenting. En masse ingenting.

Den første guden, hvis man kan kalle det det, var Kaos – en dyster, suppetykk tåke hvor all materien som skulle bli til kosmos, bare drev omkring. Her er en opplysning til deg: Kaos betyr bokstavelig talt sluket – og det minner ikke det minste om sluket du har på badet.

Etter hvert ble Kaos mindre kaotisk. Kanskje det ble lei av å være så dystert og tåkete. Noe av materien samlet seg og fortettet seg til jorden, som uheldigvis utviklet en egen personlighet. Hun kalte seg Gaia, Moder Jord.

Gaia var faktisk den virkelige jorden – steinene, åsene, dalene, hele pakka. Men hun kunne også anta 11

PERCY JACKSONS GRESKE GUDER

menneskelige skikkelser. Hun likte å gå over jorden – som i praksis ville si å gå over seg selv – i form av en matroneaktig kvinne med en flagrende grønn kjole, krøllete svart hår og et fredsommelig smil om leppene. Dette smilet skjulte noe ganske guffent. Det vil du snart få høre om.

Etter å ha vært alene i lang tid kikket Gaia opp i det disete ingenting over jorden og sa til seg selv: «Vet du hva som ville vært fint? En himmel. Jeg kunne virkelig tenke meg en himmel. Og det ville vært fint om den i tillegg var en kjekk mann jeg kunne forelske meg i, for jeg er jo litt ensom her nede med bare disse steinene som selskap.»

Enten hørte Kaos henne og ga henne en hjelpende hånd, eller så tvang Gaia det til å skje med ren og skjær viljestyrke. Over jorden dannet himmelen seg – en beskyttende kuppel som var blå om dagen og svart om natten.

Himmelen ga seg selv navnet Uranos – og ja, det er en annen måte å stave Uranus på. Det er nesten umulig å uttale det navnet uten at folk begynner å fnise. Pass på at du ikke legger trykket på første stavelse. Hvorfor han ikke valgte et bedre navn på seg selv – som Dødsengelen eller José – det aner jeg ikke, men det kan kanskje forklare hvorfor Uranos var så gretten hele tiden.

I likhet med Gaia kunne Uranos anta menneskelig form og besøke jorden – og godt var det, for himmelen er høyt der oppe, og avstandsforhold funker som kjent aldri.

I sin fysiske skikkelse så han ut som en høy, muskuløs fyr med halvlangt, mørkt hår. Han var bare iført et lendeklede, og huden endret farge – iblant var den blå med skymønstre over musklene, iblant mørk med glitrende 12

Begynnelsen og alt det der

stjerner. Og før du gir meg tyn: Dette var bare sånn Gaia skapte ham ut fra drømmene sine. Av og til ser man bilder av ham hvor han holder en skive med alle stjernetegnene som driver over himmelen om og om igjen i all evighet.

Uansett så ble Uranos og Gaia gift.

Og levde lykkelig til sine dagers ende?

Ikke helt.

Litt av problemet var at Kaos hadde en litt for velutviklet skapertrang. Det tenkte med sitt dystre, tåkete selv: Hei, Jord og Himmel. Det var gøy! Jeg lurer på hva mer jeg kan lage.

Snart skapte det alle slags andre problemer – og med det mener jeg guder. Vann fortettet seg fra kaoståken, rant ned i de dypeste delene av jorden og skapte de første havene, som naturligvis utviklet en bevissthet – guden Pontus.

Så gikk Kaos skikkelig bananas og tenkte: Nå har jeg det! Hva med en kuppel akkurat som himmelen, bare under jorden! Det ville vært fantastisk!

Dermed ble en ny kuppel til under jorden, men den var mørk og grumsete og ikke spesielt trivelig, siden den alltid var skjult for lyset fra himmelen. Det var Tartaros, ondskapens grop, og som du kan gjette av navnet, vant han ingen popularitetskonkurranser da han utviklet en gudepersonlighet.

Problemet var at både Pontus og Tartaros likte Gaia, noe som la litt press på forholdet hennes til Uranos.

En drøss med andre urtidsguder dukket opp, men hvis jeg skulle prøve å nevne navnene på alle, ville vi holdt på i ukevis. Kaos og Tartaros fikk et barn sammen (ikke 13

PERCY JACKSONS GRESKE GUDER

spør hvordan – jeg har ikke peiling) som ble kalt Nyx, og som var legemliggjøringen av Natten. Så fikk Nyx, helt på egen hånd, utrolig nok, en datter som ble kalt Hemera, som var Dagen. Disse to gikk aldri overens, fordi de var så forskjellige som … ja, ikke sant.

Ifølge enkelte historier skapte Kaos også Eros, forplantningens gud … med andre ord mammaguder og pappaguder som fikk drøssevis med små babyguder. Andre historier hevder at Eros var sønn av Afrodite. Vi kommer til henne senere. Jeg vet ikke hvilken versjon som er sann, men jeg vet at Gaia og Uranos begynte å få unger – med veldig blandede resultater.

Først fikk de en gruppe på tolv – seks jenter og seks gutter, som ble kalt titanene. Disse barna så menneskelige ut, men de var mye høyere og mektigere. Man skulle tro at tolv unger var nok for de fleste, ikke sant? Jeg mener, med en så stor familie har man praktisk talt sitt eget reality-show.

Dessuten, etter at titanene ble født, begynte det å gå skeis med ekteskapet til Gaia og Uranos. Uranos brukte mye tid på å henge oppe i himmelen. Han kom ikke på besøk. Han hjalp ikke til med ungene. Gaia ble sur. De to begynte å krangle. Etter som barna ble eldre, pleide Uranos å kjefte på dem og oppføre seg som en tyrann.

Noen ganger prøvde Gaia og Uranos å lappe sammen forholdet. Gaia tenkte at de kanskje ville komme nærmere hverandre hvis de fikk et nytt sett med barn …

Dårlig idé, ikke sant?

Hun fødte trillinger. Problemet var at disse nye barna var selve definisjonen av ordet STYGG. De var store og 14

Begynnelsen og alt det der

sterke som titaner, men klumsete og bøllete og med et desperat behov for kroppsvoksing. Det verste av alt var at hvert av barna bare hadde ett øye, og det satt midt i pannen.

Snakk om et ansikt bare en mor kunne elske. Men Gaia elsket faktisk disse skapningene. Hun kalte dem de første kyklopene, og etter hvert bar de frem en hel rase med andre, mindre kykloper. Men det var mye senere.

Da Uranos så kykloptrillingene, gikk han av skaftet.

«Dette kan ikke være mine barn! De ligner ikke på meg engang!»

«De er dine barn, ditt premienaut!» skrek Gaia tilbake.

«Du våger ikke overlate til meg å oppdra dem på egen hånd!»

«Ikke vær redd, det skal jeg ikke,» knurret Uranos.

Han stormet av sted og kom tilbake med tykke lenker laget av nattehimmelens rene mørke. Han bandt kyklopene og kastet dem i Tartaros, som var den eneste delen av skaperverket hvor Uranos slapp å se på dem.

Ganske strengt, eller hva?

Gaia skrek og jamret seg, men Uranos nektet å sette kyklopene fri. Ingen andre våget å trosse befalingene hans, for på denne tiden hadde han pådratt seg et rykte som en ganske skremmende fyr.

«Jeg er universets konge!» brølte han. «Hvordan kunne jeg vært noe annet? Jeg står bokstavelig talt over alt annet!»

«Jeg hater deg!» hylte Gaia.

«Pøh! Du gjør som jeg sier. Jeg er den første og den beste av urtidsgudene.»

15

PERCY JACKSONS GRESKE GUDER

«Jeg ble født før deg!» protesterte Gaia. «Du ville ikke engang vært her hvis jeg ikke hadde –» «Ikke sett tålmodigheten min på prøve,» snerret han.

«Jeg har mange flere kjettinger av mørke.»

Som du vel kan gjette, fikk Gaia et raseriutbrudd av jordskjelvkaliber, men hun visste ikke hva mer hun kunne gjøre. De første barna hennes, titanene, var nesten voksne nå. De syntes synd på mamma. De likte ikke faren sin noe særlig, de heller – men titanene var redd for Uranos og ante ikke hvordan de skulle stoppe ham.

Jeg må ta meg sammen for ungenes skyld, tenkte Gaia.

Kanskje jeg bør gjøre ett forsøk til med Uranos.

Hun stelte i stand en hyggelig, romantisk kveld – stearinlys, roser og lav musikk. Det måtte ha tryllet frem litt av den gamle magien, for noen måneder senere fødte Gaia enda et sett med trillinger.

Som om hun trengte flere bevis på at ekteskapet med Uranos var dødt … så var de nye barna enda mer groteske enn kyklopene. Hver av dem hadde et hundretall armer rundt brystet, som pigger på et sjøpiggsvin, og femti bitte små hoder i en klase på skuldrene. Det spilte ingen rolle for Gaia. Hun elsket de små ansiktene deres – alle de hundre og femti stykkene. Hun kalte trillingene de hundrehendte. Men hun rakk bare så vidt å gi dem navn før Uranos kom trampende, kastet et blikk på dem og røsket dem ut av Gaias armer. Uten et ord la han dem i lenker og slengte dem ned i Tartaros som om de var kildesorteringsposer.

Liten tvil om at himmelfyren hadde problemer.

16

Begynnelsen og alt det der

Da raknet det fullstendig for Gaia. Hun hylte og stønnet og utløste så mange jordskjelv at titanbarna hennes kom løpende for å finne ut hva som var i veien.

«Faren deres er en komplett **********!»

Jeg vet ikke hva hun kalte ham, men jeg har en følelse av at det var da de første banneordene ble oppfunnet.

Hun forklarte hva som hadde skjedd. Så løftet hun armene og fikk bakken til å rumle under seg. Hun tilkalte det hardeste stoffet hun kunne finne i sitt jordiske rike, kvesset det med sinne og skapte det første våpenet som noensinne var blitt laget – en krum jernklinge som var omtrent en meter lang. Hun festet den til et trehåndtak hun hadde laget av en grein, og så viste hun oppfinnelsen sin til titanene.

«Se her, barna mine!» sa hun. «Hevninstrumentet mitt!

Jeg vil kalle det en sigd!»

Titanene mumlet seg imellom: Hva er den til? Hvorfor er den krum? Hvordan staver man sigd?

«En av dere må ta ansvar!» ropte Gaia. «Uranos er ikke verdig til å være konge over kosmos. En av dere skal drepe ham og overta hans plass.»

Titanene jublet ikke akkurat da de hørte dette.

«Eh … kan du forklare disse drepegreiene?» sa Okeanos.

Han var den eldste titangutten, men for det meste drev han og hang ute i de fjerneste havområdene sammen med den opprinnelige vannguden, som han kalte onkel Pontus.

«Hva betyr det egentlig, å drepe?»

«Hun vil at vi skal rydde pappa av veien,» gjettet Themis. Hun var en av de smarteste jentene, og skjønte 17

PERCY JACKSONS GRESKE GUDER

straks ideen med å straffe noen for forbrytelsene deres.

«Sørge for at han ikke finnes lenger, liksom.»

«Men er det mulig?» spurte søsteren Rheia. «Jeg trodde vi var udødelige alle sammen.»

Gaia snerret frustrert. «Ikke vær feige! Det er veldig enkelt. Dere tar denne skarpe, spisse kniven og kapper faren deres i småbiter, sånn at han ikke kan plage oss mer.

Den av dere som gjør dette, vil bli hersker over universet!

Dessuten skal jeg lage sånne småkaker dere liker, de med masse strø på.»

Nå, i moderne tid, har vi et ord for slik oppførsel. Vi kaller den psykopatisk.

Men på den tiden var reglene for oppførsel mye slakkere. Kanskje man vil føle seg bedre overfor sine egne slektninger når man vet at den første familien i skapelseshistorien også var den første dysfunksjonelle familien.

Titanene begynte å mumle og peke på hverandre, som for å si: «Hei, du egner deg godt til å drepe pappa.»

«Eh, nei, jeg synes du bør gjøre det.»

«Jeg skulle gjerne ha drept pappa, seriøst, men jeg har noe jeg er nødt til å gjøre, så –» «Jeg kan gjøre det!» sa en stemme bakerst i flokken.

Den yngste av de tolv knuffet seg frem. Kronos var mindre enn brødrene og søstrene sine. Han var ikke den smarteste eller den sterkeste eller den raskeste av dem.

Men han var den mest maktsyke. Når man er den yngste av tolv barn, er man vel alltid på jakt etter muligheter for å skille seg ut og bli lagt merke til. Den yngste titanen elsket tanken på å overta verden, særlig hvis det innebar 18

Begynnelsen og alt det der

at han fikk herske over alle søsknene sine. Tilbudet om småkaker med strø var heller ikke til å kimse av.

Kronos var snaut tre meter høy, noe som var stusselig til en titan å være. Han så ikke like farlig ut som brødrene, men gutten var utspekulert. Han hadde allerede fått tilnavnet ‘den listige’ blant søsknene fordi han brukte skitne triks i brytekampene deres og aldri var der det var meningen at han skulle være.

Han hadde morens smil og mørkt, krøllete hår. Han hadde farens grusomhet. Når han så på deg, kunne man aldri vite om han skulle slå deg eller fortelle deg en vits.

Skjegget hans var også litt uhyggelig. Han var for ung til å ha skjegg, men han hadde allerede begynt å la kinnskjegget vokse sammen i en spiss som stakk ut fra haken som nebbet på en ravn.

Da Kronos så sigden, begynte øynene hans å glitre. Han ville ha det våpenet. Han var den eneste blant søsknene som skjønte hvor mye skade det kunne utrette.

Og når det gjaldt å drepe faren – hvorfor ikke? Uranos la knapt nok merke til ham. Det gjorde ikke Gaia heller, for den saks skyld. Foreldrene husket antagelig ikke hva han het, engang.

Kronos hatet å bli oversett. Han var lei av å være den minste og bare gå i arvede klær.

«Jeg skal gjøre det,» sa han. «Jeg skal hakke pappa i småbiter.»

«Yndlingssønnen min!» ropte Gaia. «Du er helt rå! Jeg visste jeg kunne stole på deg, eh … hvem av dere er du igjen?»

19

PERCY JACKSONS GRESKE GUDER

«Kronos.» Han bevarte smilet med nokså god margin.

Hallo – for en sigd, noen småkaker og en sjanse til å begå et drap klarte Kronos ganske greit å skjule sine sanne følelser. «Det vil være en ære å drepe for deg, mor. Men vi må gjøre det på min måte. Først vil jeg at du skal lure Uranos til å besøke deg. Si til ham at du er lei for alt sammen.

Si at alt er din skyld, og at du skal lage en deilig middag til ham som unnskyldning. Bare få ham hit i kveld og lat som om du fortsatt elsker ham.» «Æsj!» Gaia brekket seg. «Er du gal?»

«Bare lat som,» sa Kronos insisterende. «Når han har antatt menneskeskikkelse og sitter ved siden av deg, hopper jeg frem og angriper ham. Men jeg vil trenge litt hjelp.»

Han snudde seg mot søsknene sine, som brått ble veldig opptatt av føttene sine.

«Hør her, folkens,» sa Kronos, «hvis dette går skeis, kommer Uranos til å hevne seg på oss alle. Vi kan ikke gjøre noen feil. Jeg trenger at fire av dere holder ham nede og sørger for at han ikke klarer å flykte tilbake til himmelen før jeg gjør meg ferdig med å drepe ham.»

De andre var tause. De prøvde antagelig å se for seg den puslete lillebroren Kronos hamle opp med den digre, voldelige faren deres, og fant ut at de ikke likte oddsen.

«Kom igjen, da!» sa Kronos strengt. «Jeg skal ta meg av selve hakkingen og kappingen. Jeg trenger bare fire av dere til å holde ham fast. Når jeg blir konge, skal jeg belønne disse fire! Jeg skal gi hver av dem et hjørne av jorden de kan herske over – nord, sør, øst og vest. Det er et engangstilbud. Hvem er med meg?»

20

Begynnelsen og alt det der

Jentene var for kloke til å bli innblandet i mord. De unnskyldte seg og gikk raskt sin vei. Den eldste sønnen, Okeanos, tygde nervøst på tommelen. «Jeg må komme meg tilbake til havet for å drive med noen sånne, eh, vanngreier. Beklager …»

Da var det bare fire av brødrene til Kronos igjen – Koios, Iapetos, Krios og Hyperion.

Kronos smilte til dem. Han tok sigden ut av hendene til Gaia og prøvde ut spissen, til en dråpe med gyllent blod dryppet fra hans egen finger. «Nå, da har jeg fire frivillige! Supert!»

Iapetos kremtet. «Eh, faktisk så …»

Hyperion ga Iapetos et knuff med albuen. «Vi er med, Kronos!» lovet han. «Du kan stole på oss!»

«Utmerket!» sa Kronos, og det var første gang et ondt geni brukte ordet utmerket. Han fortalte dem om planen sin.

Den kvelden dukket Uranos opp, utrolig nok.

Han vandret inn i dalen hvor han pleide å møte Gaia, og rynket pannen da han så den overdådige middagen som var servert på bordet. «Jeg fikk brevet ditt. Mener du alvor med at du vil gjøre det godt igjen?»

«Absolutt!» Gaia var kledd i sin fineste ermeløse grønne kjole. I det krøllete håret var det flettet inn edelstener (som var lett for henne å få tak i, siden hun var jorden), og hun duftet roser og sjasmin. Hun lå og hvilte på en sofa i det svake skjæret fra stearinlysene, og gjorde tegn til mannen sin om at han skulle komme nærmere.

21

PERCY JACKSONS GRESKE GUDER

Uranos følte at han ikke var pent nok kledd i lendekledet sitt. Han hadde ikke gredd håret eller noe heller.

Natthuden hans var mørk og dekket av stjerner, men det telte antagelig ikke som «smoking» til en bedre middag.

Han begynte å tenke at han i det minste burde ha pusset tennene.

Hadde han mistanke om noe? Jeg vet ikke. Husk at ingen i kosmos’ historie var blitt lokket i bakhold og hakket i biter før. Han kom til å bli den første. Heldiggrisen. Dessuten ble han ensom av å være alene oppe i himmelen så mye.

Han hadde bare selskap av stjernene, luftguden Aither (som faktisk ikke hadde annet enn luft mellom ørene), samt Nyx og Hemera, mor og datter, som kranglet så busta føyk hver gang det grydde av dag eller mørknet om kvelden.

«Så …» Uranos svettet i hendene. Han hadde glemt hvor vakker Gaia kunne være når hun ikke brølte ham rett opp i ansiktet. «Du er ikke sint på meg lenger?»

«Ikke i det hele tatt!» forsikret Gaia.

«Og … det er greit for deg at jeg la ungene våre i lenker og kastet dem ned i avgrunnen?»

Gaia skar tenner og tvang frem et smil. «Det er greit for meg.»

«Bra,» gryntet han. «For så forbaska STYGGE de små kjeltringene var!»

Gaia klappet på sofaen. «Kom og sett deg hos meg, kjære mannen min.»

Uranos gliste og luntet bort til henne.

Med det samme han hadde satt seg til rette, hvisket Kronos bak den nærmeste store steinen: «Nå.»

22

Begynnelsen og alt det der

De fire brødrene hoppet frem fra skjulestedene sine.

Krios hadde forkledd seg som en busk. Koios hadde gravd et hull til seg selv og dekket det med greiner. Hyperion hadde ålt seg innunder sofaen (det var en stor sofa), og Iapetos hadde prøvd å se ut som et tre med armene strukket ut som greiner. Av en eller annen grunn hadde det funket.

De fire brødrene overfalt Uranos. Hver av dem grep tak i en arm eller et bein, og de dro ham ned på bakken og holdt ham fast.

Kronos kom frem fra skyggene. Jernsigden hans glitret i lyset fra stjernene. «Hei, far.»

«Hva skal dette bety?» brølte Uranos. «Gaia, si at de skal slippe meg løs!»

«HA!» Gaia reiste seg fra sofaen. «Du viste ikke barna våre noen nåde, så du fortjener ingen nåde selv. Dessuten, hvem kommer i lendeklede til en bedre middag? Jeg er rystet!»

Uranos kjempet imot, men til ingen nytte. «Hvordan våger du! Jeg er herren over kosmos!»

«Ikke nå lenger.» Kronos hevet sigden.

«Pass deg! Hvis du gjør dette, eh … hva var det du het igjen?»

«KRONOS!» «Hvis du gjør dette, Kronos,» sa Uranos, «så vil jeg kaste en forbannelse over deg. En dag kommer dine egne barn til å ta livet av deg og stjele tronen din, akkurat som du gjør mot meg!»

Kronos lo. «De kan bare prøve.»

Han hogg til med sigden.

23

PERCY JACKSONS GRESKE GUDER

Den traff Uranos midt i … eh, vet du hva? Jeg klarer ikke å si det engang. Hvis du er gutt, så forestill deg det mest smertefulle stedet det er mulig å bli truffet på.

Jepp. Akkurat der.

Kronos hogg og kappet, og Uranos hylte av smerte. Det var som den mest motbydelige lavbudsjettskrekkfilmen du kan tenke deg. Blod overalt – bortsett fra at gudenes blod er gyllent og kalles ichor.

Dråper av det sprutet ut over steinene, og væsken var så kraftfull at senere, da ingen så på, trådte skapninger frem fra ichoren – tre fresende bevingede demoner som ble kalt furiene, straffens ånder. De flyktet omgående ned i Tartaros’ mørke. Andre dråper av himmelblod falt på den fruktbare jorden, hvor de etter hvert ble til ville, men mildere skapninger som ble kalt nymfer og satyrer.

Det meste av blodet sprutet bare ut overalt. Tro meg, de flekkene kom aldri til å forsvinne fra skjorta til Kronos.

«Godt jobbet, brødre!» Kronos gliste fra øre til øre mens det dryppet gull fra sigden hans.

Iapetos spydde på flekken. De andre lo og klappet hverandre på ryggen. «Å, barna mine!» sa Gaia. «Jeg er så stolt av dere! Kaker og brus til alle!»

Før feiringen begynte, samlet Kronos sammen restene av faren i bordduken. Kanskje han var sur på den eldste broren, Okeanos, for at han ikke hjalp til med drapet, for Kronos bar alt sammen ned til vannkanten og kastet det uti. Blodet blandet seg med saltvannet og … tja, du vil få se hva som kom ut av det, litt senere.

24

Begynnelsen og alt det der

Nå kommer du sikkert til å spørre: Ja vel, men hvis himmelen ble drept, hvordan kan jeg da kikke opp og fortsatt se himmelen?

Svaret er: Jeg aner ikke.

Men skal jeg gjette, så drepte Kronos den fysiske skikkelsen til Uranos, slik at guden ikke lenger kunne dukke opp på jorden og forlange å være konge. De sendte ham på en måte i eksil opp i luften. Så han er ikke egentlig død, men nå kan han ikke gjøre noe annet enn å være den harmløse kuppelen over verden.

Uansett kom Kronos tilbake til dalen, og alle titanene festet og hygget seg.

Gaia utnevnte Kronos til herre over universet. Hun fikk laget en kul, spesialdesignet gullkrone til ham. Kronos holdt løftet sitt og ga de fire hjelpsomme brødrene sine kontroll over de fire verdenshjørnene. Iapetos ble titanen i vest, Hyperion fikk øst. Koios dro mot nord, og Krios mot sør.

Den kvelden løftet Kronos glasset sitt med nektar, som var de udødeliges yndlingsdrikk. Han prøvde seg på et selvsikkert smil, fordi konger alltid bør se selvsikre ut, men når sant skal sies, begynte han allerede å bekymre seg for Uranos’ forbannelse – at Kronos’ egne barn en dag skulle kvitte seg med ham.

Til tross for det brølte han: «Skål, mine søsken! Vi har innledet en gullalder!»

Og hvis du liker en masse løgner, tyverier, ryggdolking og kannibalisme, så les videre, for det var definitivt en gullalder for alt dette.

GULLALDEREN FOR KANNIBALISME

I

begynnelsen var ikke Kronos så ille. Han måtte jobbe seg opp for å bli en fullkommen slimål.

Han satte fri de første kyklopene og de hundrehendte fra Tartaros, noe som gjorde Gaia glad. De groteske skapningene viste seg å være nyttige også. Nede i avgrunnen hadde de brukt tiden godt og lært seg å smi metall og bygge med stein (de hadde vel ikke noe annet å ta seg til), så i takknemlighet for å bli sluppet løs bygget de et digert palass til Kronos på toppen av fjellet Othrys, som på den tiden var det høyeste fjellet i Hellas.

Palasset var laget av avgrunnssvart marmor. Ruvende søyler og enorme saler glitret i lyset fra magiske fakler.

Tronen til Kronos var skåret ut av en massiv blokk med obsidian, innlagt med gull og diamanter – det høres imponerende ut, men den var antagelig ikke særlig behagelig å sitte på. Det spilte ingen rolle for Kronos. Han kunne sitte der hele dagen og se utover hele verden under seg mens han kaklet ondt: «Mitt! Alt er mitt!»

26

Gullalderen for kannibalisme

De fem titanbrødrene og de seks titansøstrene sa ham ikke imot. De hadde langt på vei sikret seg yndlingsterritoriene sine allerede – og dessuten hadde de ikke lyst til å komme på kant med Kronos, etter å ha sett hva han var i stand til å gjøre med den sigden.

I tillegg til å være kongen over kosmos ble Kronos tidens titan. Han kunne ikke sprette rundt med tidsstrømmen som Doctor Who, men han kunne iblant få tiden til å saktne farten eller gå raskere. Hver gang du har en utrolig kjedelig skoletime som virker uendelig lang, kan du skylde på Kronos. Eller når helgene er altfor korte, er det også Kronos’ feil.

Han var spesielt interessert i tidens ødeleggende krefter.

Siden han selv var udødelig, var det vanskelig for ham å fatte hva noen få korte år kunne gjøre med livet til et dødelig menneske. Bare for moro skyld pleide han å reise rundt i verden og spole frem livene til trær, planter og dyr for å se dem visne og dø. Det ble han aldri lei av.

For brødrenes del fikk de fire som hjalp til med drapet på Uranos, tildelt hvert sitt verdenshjørne – noe som var litt rart, siden grekerne trodde at verden var en stor, flat sirkel, som et skjold, slik at den egentlig ikke hadde noen hjørner, men samme det.

Krios var titanen for de sørlige regioner. Han valgte væren som sitt symbol, siden stjernetegnet Væren steg opp på himmelen i sør. Den marineblå rustningen hans var bestrødd med stjerner. Hornene fra en vær stakk opp fra hjelmen hans. Krios var av den mørke, tause typen.

Han pleide å stå der ved den sørlige ytterkanten av verden 27

PERCY JACKSONS GRESKE GUDER

og betrakte stjernebildene og tenke dype tanker – eller kanskje han bare tenkte at han burde ha bedt om en mer spennende jobb.

Koios, titanen i nord, levde i den motsatte enden av verden (naturligvis). Han ble av og til kalt Polus, fordi han hadde kontroll over Nordpolen. Dette var lenge før julenissen flyttet inn. Koios var også den første titanen som hadde spådomsevner. Koios betyr bokstavelig talt spørsmål. Han kunne stille spørsmål til himmelen, og iblant hvisket himmelen svar tilbake. Skummelt? Ja. Jeg vet ikke om han kommuniserte med Uranos’ ånd, eller hva det var, men glimtene av fremtiden var så nyttige at andre titaner begynte å stille ham presserende spørsmål som: Hvordan blir været på lørdag? Kommer Kronos til å drepe meg i dag? Hva bør jeg ha på meg på Rheias ball?

Sånne ting. Etter hvert ga Koios spådomsevnen videre til barna sine.

Hyperion, titanen i øst, var den mest skinnende av de fire. Siden dagslyset kom fra øst hver morgen, kalte han seg Lysets herre. Bak ryggen på ham kalte alle ham Kronos Light, fordi han gjorde alt Kronos ba ham om, og mer eller mindre var som Kronos, bare med halvparten av kaloriene og ingenting av smaken. I hvert fall bar han en skinnende gyllen rustning, og var kjent for å ta fyr på tilfeldige tidspunkter, noe som gjorde ham til en snakkis på fester.

Motparten hans, Iapetos, var titanen i vest og mer tilbakelent. En bra solnedgang gir en alltid lyst til å legge beina på bordet og slappe av. Likevel ville man ikke at 28

Gullalderen for kannibalisme

denne fyren skulle bli sint på en. Han var en førsteklasses kriger som visste hvordan man brukte et spyd. Iapetos betyr direkte oversatt den som gjennomborer, og jeg er rimelig sikker på at det ikke hadde med piercing i øret å gjøre.

Den siste broren, Okeanos, hadde ansvaret for de ytre sjøene som omkranset verden. Det var slik de store vannmassene som grenset opp mot jorden, ble kalt oseaner. Det kunne ha vært verre. Tenk hvis de var blitt oppkalt etter Iapetos. Det ville rett og slett ikke ha hatt den samme gode klangen.

Før jeg tar for meg de seks dametitanene, må jeg få ryddet noen litt smågufne greier ut av veien.

Det var nemlig sånn at hver av de mannlige titanene begynte å tenke: Hei, pappa hadde Gaia til kone. Hvem skal vi ha til koner? Så kastet de blikket på dametitanene og tenkte: Hmm …

Jeg vet. Du skriker: ÆSJ! Brødrene ville gifte seg med sine egne søstre!

Jo da. Jeg synes det er ganske motbydelig selv, men det er altså sånn at titaner hadde et helt annet syn på familieforhold enn det vi har.

For det første, som jeg nevnte tidligere, var reglene for oppførsel mye slakkere den gangen. Dessuten var det ikke mange valgmuligheter når det gjaldt ektemaker. Man kunne ikke bare logge seg på TitanMatch.com og finne sin perfekte sjelevenn.

Men det viktigste er at udødelige rett og slett er forskjellige fra mennesker. De lever evig, mer eller mindre. De har kule krefter. De har ichor i stedet for blod og DNA, 29

PERCY JACKSONS GRESKE GUDER

så de trenger ikke være redde for at blod fra samme slekt ikke bør blandes. Derfor så de ikke på brødre og søstre på samme måte som vi gjør. Du og den jenta du liker, kunne kanskje ha blitt født av samme mor, men når dere vokser opp og blir store, vil du ikke nødvendigvis tenke på henne som søsteren din lenger.

Det er min teori. Eller kanskje alle titanene rett og slett var noen sære skruer. Jeg lar deg få bestemme.

Uansett var det ikke alle brødrene som giftet seg med søstrene sine, men her skal du få et sammendrag.

Den eldste jenta var Theia. Hvis man ville fange oppmerksomheten hennes, trengte man bare å vifte med noe skinnende foran ansiktet hennes. Hun elsket ting som glitret, og lyse, vakre landskaper. Hver morgen danset hun av lykke når dagslyset kom tilbake. Hun pleide å bestige høye fjell bare for å kunne se seg om i mils omkrets. Det hendte til og med at hun dykket ned under jorden og tok med seg kostbare edelstener, som hun fikk til å skinne og funkle med de magiske kreftene sine. Theia er den som ga gullet sin rike glød og fikk diamanter til å glitre.

Hun ble titanen for klarsyn. Fordi hun var fullstendig opphengt i alt som skinte og glitret, ble det til at hun giftet seg med Hyperion, herren over lyset. Som du kan tenke deg, kom de veldig godt overens, men hvordan de klarte å få sove når Hyperion glødet hele natten og Theia fniste: «Du skinner! Du skinner!», aner jeg ikke.

Søsteren Themis var derimot helt annerledes. Hun var stille og tankefull og prøvde aldri å tiltrekke seg 30

Gullalderen for kannibalisme

oppmerksomhet. Hun bar et enkelt, hvitt sjal over håret.

Hun skjønte tidlig at hun hadde en naturlig forståelse for hva som var rett og galt. Hun skjønte hva som var rettferdig, og hva som ikke var det. Når hun var i tvil, påsto hun at hun kunne trekke visdom rett opp av jorden.

Men jeg tror ikke hun mente fra Gaia, for Gaia brydde seg lite om rett og galt.

Uansett hadde Themis et godt rykte blant brødrene og søstrene. Hun kunne megle i selv de verste konflikter. Hun ble titanen for naturlover og rettferdighet. Hun giftet seg ikke med noen av de seks brødrene sine, noe som bare viser hvor klok hun var.

Den tredje søsteren: Tethys, og jeg lover at dette er det siste «T»-navnet blant jentene, for selv jeg har lett for å blande dem sammen. Hun elsket elver, kilder og friskt, rennende vann av alle slag. Hun var veldig snill og tilbød alltid søsknene sine noe å drikke, selv om de andre ble lei av å høre at en gjennomsnittlig titan måtte drikke minst tjuefire store glass med vann hver dag for ikke å bli dehydrert. I hvert fall så Tethys på seg selv som barnepiken for hele verden, siden alle levende vesener trengte å drikke.

Det endte med at hun giftet seg med Okeanos, som på en måte ga seg selv. «Å, liker du vann? Det gjør jeg også!

Vi bare må bli sammen!»

Foibe, den fjerde søsteren, bodde i verdens geografiske midtpunkt, noe som for grekerne betydde orakelet i Delfi – en hellig kilde hvor man iblant kunne høre stemmer som hvisket om fremtiden hvis man visste hvordan man skulle lytte. Grekerne kalte dette stedet omfalos, direkte 31

PERCY JACKSONS GRESKE GUDER

oversatt «jordens navle», selv om de aldri sa om den vendte innover eller utover.

Foibe var en av de første som fant ut hvordan man skulle høre stemmene i Delfi, men hun var ingen dyster, mystisk spåkone. Navnet hennes betydde strålende, og hun så alltid lyst på ting. Spådommene hennes var litt som lykkekaker – bare gode og oppløftende saker. Og det var vel og bra hvis man bare ville høre gode nyheter, men ikke fullt så bra hvis du slet med et alvorlig problem. Hvis du kom til å dø i morgen, for eksempel, kunne Foibe si til deg: «Å, eh, jeg spår at du ikke trenger å bekymre deg for matteprøven til uken!»

Foibe giftet seg til slutt med Koios, fyren i nord, fordi han også hadde evnen til å spå om fremtiden. Dessverre så de hverandre bare en sjelden gang, siden de bodde veldig langt fra hverandre. En bonusopplysning: Mye senere ble orakelet overtatt av Foibes barnebarn, en fyr ved navn Apollon. Siden han hadde arvet evnene hennes, ble Apollon av og til kalt Foibes Apollon.

Titansøster nummer fem var Mnemosyne. Dæven, jeg med dysleksien min måtte sjekke stavingen av det navnet sikkert tjue ganger, og jeg er ikke sikker på om jeg har fått det riktig ennå. Det uttales sikkert «MINIMAIS» eller noe sånt. Uansett ble Mnemosyne født med fotografisk hukommelse lenge før noen visste hva et fotografi var. Seriøst, hun husket alt – alle søstrenes bursdager, leksene, å ta ut søpla, å mate kattene. På sett og vis var det bra. Hun holdt orden i familiens papirer og glemte aldri noe. Men samtidig var det litt kjipt, for hun lot aldri deg glemme noe heller.

32

Gullalderen for kannibalisme

Den gangen du dummet deg skikkelig ut da du var åtte?

Jepp, det husket hun. Løftet du ga for tre år siden om at du skulle betale tilbake et lån? Det husket hun.

Enda verre var det at Mnemosyne forventet at alle andre også skulle ha en god hukommelse. Bare for å være hjelpsom oppfant hun bokstaver og skriving sånn at vi andre stakkars tullebukker som ikke hadde perfekt minne, kunne nedtegne ting for evigheten. Hun ble titanen for hukommelse, særlig når det gjaldt å lære ting utenat. Neste gang du må pugge til en staveprøve eller lære deg navnet på alle de femti delstatene i USA uten noen opplagt grunn, kan du takke Mnemosyne. Den typen oppgaver var helt i hennes gate. Ingen av de andre titanene ønsket å gifte seg med henne. Gjett hvorfor.

Til slutt var det søster nummer seks: Rheia. Stakkars Rheia. Hun var den søteste og vakreste av dametitanene, noe som naturligvis medførte at hun var den mest ulykkelige og hadde det tøffeste livet. Navnet hennes betyr strøm eller avslapning. Begge definisjoner passer. Hun fulgte alltid strømmen, og hun var en mester til å få folk til å slappe av. Hun pleide å streife rundt i dalene på jorden, hvor hun besøkte brødrene og søstrene sine og snakket med nymfer og satyrer som hadde sprunget ut av blodet til Uranos. Hun elsket dyr også, særlig løver. Hvis du ser bilder av Rheia, har hun nesten alltid et par løver med seg, noe som gjorde det veldig trygt for henne å gå rundt overalt, selv i de mest belastede strøk.

Rheia ble titanen for moderskap. Hun tilba babyer og hjalp alltid søstrene under fødsler. Til slutt fikk hun 33

PERCY JACKSONS GRESKE GUDER

tittelen Den store mor da hun fikk egne barn. Uheldigvis var hun nødt til å bli gift før noe av dette skjedde, og det var sånn alle problemene begynte …

Men alt var jo så fint! Hva var det egentlig som kunne gå galt?

Det var det Moder Jord Gaia tenkte. Hun var så fornøyd med å se barna sine herske over verden at hun bestemte seg for å synke ned i jorden igjen og bare være … tja, jorden. Hun hadde vært gjennom mye. Hun hadde fått atten barn. Hun fortjente å hvile seg litt.

Hun var sikker på at Kronos ville ta seg av saker og ting og være en god konge i all evighet. (Ja, særlig.) Så hun la seg ned for en liten blund, noe som i geologisk forstand betydde noen tusen år.

I mellomtiden begynte titanene å få sine egne barn, som var andregenerasjons titaner. Okeanos og Tethys, herr og fru Vann, fikk en datter som de kalte Klymene, som ble titangudinnen for berømmelse. Jeg gjetter at hun ble opptatt av berømmelse fordi hun vokste opp på havbunnen, der det aldri skjedde noe. Hun var helt på tuppa etter sladder og tabloidaviser og siste nytt fra Hollywood … eller hun ville ha vært det dersom Hollywood hadde eksistert. I likhet med mange som er besatt av berømmelse, reiste hun vestover. Det endte med at hun falt for titanen i vest, Iapetos.

Jeg vet, han var teknisk sett onkelen hennes. Det er motbydelig. Men som sagt så var titanene annerledes enn oss. Mitt råd er at du ikke tenker så mye på det.

34

Gullalderen for kannibalisme

I hvert fall fikk Iapetos og Klymene en sønn ved navn Atlas, som viste seg å være en fremragende kriger, og dessuten litt av en drittsekk. Som voksen ble han Kronos’ høyre hånd og rådgiver.

Deretter fikk Iapetos og Klymene en sønn de kalte Prometheus, som nesten var like dyktig som Kronos. Ifølge noen legender var det Prometheus som oppfant en ubetydelig livsform du kanskje har hørt om – menneskene.

En dag gikk han bare og soset omkring ved elvebredden og bygget saker og ting av våt leire, da han laget et par morsomme figurer som minnet om titaner, bortsett fra at de var mye mindre og lettere å mose. Kanskje litt av blodet til Uranos trengte inn i leiren, eller kanskje Prometheus pustet liv i figurene med vilje – jeg vet ikke. Men leirfigurene våknet til liv og ble de to første menneskene.

Fikk Prometheus noen medalje for det? Niks. Titanene så på mennesker omtrent slik vi ser på rotter i bur. Noen titaner syntes mennesker var ganske søte, selv om de døde fryktelig fort og egentlig ikke tjente noe formål. Andre titaner syntes de var frastøtende gnagere. Noen titaner enset dem ikke i det hele tatt. Menneskene, på sin side, gjemte seg stort sett i hulene sine og pilte omkring mens de prøvde å unngå å bli tråkket på.

Titanene fortsatte å få flere babytitaner. Jeg skal ikke nevne alle sammen, for da ville vi holdt på like lenge som Gaia sov, men Koios og Foibe, spådomsparet, fikk en jente ved navn Leto, som bestemte seg for å bli titanenes beskytter av de unge. Hun var verdens første barnevakt. Alle mammaog pappatitanene ble kjempeglade når de så henne.

35

PERCY JACKSONS GRESKE GUDER

Hyperion og Theia, herr og fru Stråleglans, fikk tvillinger ved navn Helios og Selene, som hadde ansvar for sola og månen. Det gir mening, ikke sant? Man kan ikke bli mer skinnende enn sola og månen.

Helios kjørte solvognen over himmelen hver dag så kilometertelleren gikk på høygir. Helios trodde han var rimelig sexy, og han hadde en irriterende vane med å kalle solvognen for «damemagneten» sin.

Selene var ikke like glitrende. Hun kjørte sin sølvfargede månevogn over himmelen om natten og holdt seg stort sett for seg selv. Da hun virkelig forelsket seg, ble det til den mest sørgmodige historien noensinne. Men den kommer senere.

Men én bestemt titan ble ikke gift eller fikk barn … nemlig Kronos, universets herre. Han bare satt på tronen i palasset sitt på Othrys og ble stadig mer gretten mens han så alle andre hygge seg.

Husker du forbannelsen som Uranos advarte ham mot – at Kronos’ egne barn en dag kom til å styrte ham?

Kronos fikk ikke denne tanken ut av hodet.

Først sa han til seg selv: Tja, det er ikke noe å hisse seg opp over. Jeg lar bare være å gifte meg og få barn!

Men det er trist å være alene når alle rundt deg slår seg ned og stifter familie. Kronos hadde vunnet tronen på ærlig vis, men den forbannelsen tok fra ham all gleden ved å hakke faren i småbiter. Nå måtte han sitte der og være redd for å bli styrtet mens alle andre fikk leve det gode liv. Kjipt.

Slektningene hans besøkte ham ikke så ofte lenger.

Etter at Gaia dro tilbake til jorden, sluttet de å komme 36

Gullalderen for kannibalisme

til palasset på søndagsmiddag. De sa at de var opptatt, men Kronos hadde mistanke om at brødrene, søstrene, niesene og nevøene rett og slett var redde for ham. Han hadde farens temperament og grusomhet. Sigden hans var skremmende. Dessuten hadde han en lett frastøtende tendens til å brøle: «Jeg skal drepe dere alle!» når noen terget ham. Men var det liksom hans feil?

En morgen raknet det for ham. Han våknet av at en kyklop hamret på en bronseplate rett utenfor soveromsvinduet hans. Klokka sju om morgenen, i helgen?

Kronos hadde lovet moren at han skulle befri de første kyklopene og de hundrehendte fra Tartaros, men han begynte å bli grundig lei de stygge slektningene sine. De var blitt mer og mer frastøtende etter hvert som de vokste opp. De luktet som portable toaletter. De hadde null personlig hygiene, og de bråket konstant – bygget ting, hamret i metall, skar i stein. De hadde vært nyttige når det gjaldt å bygge palasset, men nå var de bare til bry.

Kronos tilkalte Atlas og Hyperion og et par av de andre bøllene sine. De samlet sammen kyklopene og de hundrehendte og sa til dem at de skulle få en fin liten kjøretur ut på landet for å se på markblomster. Så overfalt de de stakkars typene, la dem i lenker igjen og kastet dem ned i Tartaros på nytt.

Hvis Gaia våknet, ville hun ikke bli glad – men hva så?

Kronos var kongen nå. Mamma måtte pent finne seg i det.

Det ble mye stillere i palasset etter det, men Kronos var fortsatt gretten så det holdt. Det var ikke rettferdig at han aldri kunne få seg en kjæreste.

37

PERCY JACKSONS GRESKE GUDER

Faktisk var det en jente han hadde i tankene.

I all hemmelighet var han blitt stormforelsket i Rheia.

Hun var rålekker. Hver gang familien kom sammen, kastet Kronos stjålne blikk på henne. Hvis han oppdaget at noen av de andre mennene flørtet med henne, tok han dem til side for en privat liten samtale med sigden i hånden og rådet dem til aldri å gjøre det mer.

Han elsket latteren til Rheia. Smilet hennes var mer strålende enn damemagneten til Helios … eh, jeg mener sola. Han elsket hvordan det mørke, krøllete håret danset over skuldrene hennes. Øynene hennes var grønne som sommerenger, og leppene … tja, Kronos drømte om å kysse de leppene.

Dessuten var Rheia søt og vennlig, og alle elsket henne, tenkte Kronos. Hvis jeg hadde hatt en sånn kone, ville familien min ikke frykte meg like mye. De ville ha kommet oftere til palasset. Rheia ville ha lært meg å bli en bedre titan. Livet ville bli herlig!

Men en annen del av ham tenkte: Nei! Jeg kan ikke gifte meg på grunn av den dumme forbannelsen!

Kronos knurret av frustrasjon. Han var kongen over hele universet, for helsike! Han kunne gjøre akkurat som han ville! Kanskje Uranos bare hadde tullet med ham, og at det ikke fantes noen forbannelse. Eller kanskje han ville være heldig og ikke få noen barn.

Skriv deg bak øret: Hvis du helst vil unngå å få barn, ikke gift deg med en dame som er titanen for moderskap.

Kronos prøvde å beherske seg, men til slutt holdt han ikke ut lenger. Han inviterte Rheia til en romantisk 38

Gullalderen for kannibalisme

middag og øste følelsene sine ut. Han fridde til henne på flekken.

Nå vet ikke jeg om Rheia elsket fyren eller ikke. Hvis hun ikke gjorde det, antar jeg at hun var for redd til å si det. Dette var tross alt skurken Kronos – fyren som hadde drept faren deres. Kongen over hele jævla universet.

Det hjalp heller ikke at sigden hans hang på en krok på veggen bak ham under hele middagen, og at den glitret i skjæret fra stearinlysene som om den stadig var dekket av gyllen ichor.

Rheia gikk med på å gifte seg med ham.

Kanskje hun trodde at hun kunne gjøre ham til en bedre mann. Kanskje Kronos også trodde det. De hadde en fin bryllupsreise. Noen uker senere, da Kronos fikk høre at Rheia ventet deres første barn, prøvde han å overbevise seg selv om at alt var bra. Han var lykkelig! Han skulle aldri bli en dårlig far som Uranos. Det spilte ingen rolle om babyen var en guttetitan eller en jentetitan. Kronos ville elske ham eller henne og glemme alt om den gamle forbannelsen.

Så ble barnet født – en nydelig jentebaby.

Rheia hadde i det stille fryktet at barnet skulle bli en kyklop eller en hundrehendt. Kanskje Kronos også hadde vært litt bekymret for det, men niks. Barnet var perfekt.

Faktisk var hun litt for perfekt.

Rheia ga henne navnet Hestia. Hun svøpte barnet i myke tepper og viste henne frem for den stolte pappaen.

Først smilte Kronos. Barnet var ikke et monster – herlig!

Men da han dikket henne under haken og så henne inn 39

PERCY JACKSONS GRESKE GUDER

i øynene og laget sånne kurrende babylyder som man pleier, gikk det opp for Kronos at Hestia faktisk ikke var noen titan.

Hun var mindre enn en titanbaby, men tyngre og med fullkomne proporsjoner. Øynene var altfor intelligente for en nyfødt. Hun utstrålte makt. Med Kronos’ forståelse av tiden kunne han lett se for seg hvordan denne jenta ville se ut når hun vokste opp. Hun ville være mindre enn en titan, men i stand til å utføre storslåtte ting. Hun ville overgå en titan uansett hva hun valgte å gjøre.

Hestia var som en forbedret versjon av titanene – Titan 2.0., det neste store. Faktisk var hun ingen titan i det hele tatt. Hun var en gudinne – det første medlemmet av en fullstendig ny gren av de udødeliges evolusjon.

Da han så på henne, følte Kronos seg som en utgammel mobil som stirret på den aller nyeste smarttelefonen på markedet. Han visste at hans dager var talte.

Det stolte pappasmilet bleknet. Dette barnet kunne ikke få lov til å vokse opp, ellers ville spådommen til Uranos tre i kraft. Kronos måtte handle raskt. Han visste at Rheia aldri ville gå med på at barnet skulle bli drept, og hun hadde med seg de dumme løvene sine som vanlig.

Dessuten kunne han ikke strekke seg etter sigden mens han holdt babyen. Han måtte kvitte seg med Hestia straks og ugjenkallelig.

Han åpnet munnen – på vidt gap, videre enn han hadde drømt om var mulig. Underkjeven hans var hengslet som på en sånn gigantisk slange som kan spise en ku. Han stappet Hestia inn i munnen og slukte henne hel.

40

Gullalderen for kannibalisme

Bare sånn: SCHVUPP. Så var hun borte.

Som du kan tenke deg, gikk Rheia av skaftet.

«Babyen min!» skrek hun. «Du – du –» «Å dæven,» sa Kronos og rapte. «Min feil. Beklager.»

Rheias øyne bulte. Hun skrek litt mer. Hun ville ha kastet seg over Kronos og hamret løs på ham med knyttnevene, eller beordret løvene til å angripe ham, men hun var redd for å skade babyen som nå var fanget inni ham.

«Host henne opp!» forlangte Rheia.

«Det kan jeg ikke,» sa Kronos. «Jeg har en sånn supersterk mage. Når noe først har havnet der, kommer det ikke opp igjen.»

«Hvordan kunne du sluke henne?» ropte hun. «Det var barnet vårt!»

«Ja, når det gjelder akkurat det …» Kronos prøvde å se unnskyldende ut. «Hør her, elskling, det ville ikke ha fungert med den ungen.»

«Fungert?»

«Du skjønner, det er denne forbannelsen.» Kronos fortalte henne hva Uranos hadde spådd. «Jeg mener, hør nå her, søtnos! Det barnet var ikke engang en ordentlig titan! Hun ville gitt oss problemer, det merket jeg godt!

Det neste barnet vil bli bedre, det er jeg sikker på.»

Dette lød fullstendig logisk for Kronos, men av en eller annen grunn var ikke Rheia fornøyd med forklaringen.

Hun stormet ut i raseri.

Man skulle tro at Rheia aldri ville ha tilgitt ham. Jeg mener, mannen din spiser ditt førstefødte barn som om 41

PERCY JACKSONS GRESKE GUDER

det var en hamburger … En gjennomsnittlig mor vil aldri kunne glemme det.

Men Rheias situasjon var komplisert.

For det første hadde Kronos svelget baby-Hestia hel.

I likhet med foreldrene sine var Hestia teknisk sett udødelig. Hun kunne ikke dø, selv inne i farens mage. Ville det være ekkelt der inne? Ja. Litt klaustrofobisk? Gjett om.

Men dødelig? Nei. Hun er fortsatt i live, trøstet Rheia seg selv. Jeg må finne en måte å få henne tilbake på.

Det gjorde henne litt roligere, selv om hun ikke hadde noen plan. Hun kunne ikke bruke makt for å få det som hun ville. Rheia var en mild titan. Selv om hun hadde prøvd å slåss, ville mange av de sterkeste titanene, som Hyperion og den digre bøllen Atlas, støtte Kronos.

Hun kunne ikke ta sjansen på et lynangrep med en kniv eller sigden eller til og med løvene, fordi det kunne skade babyen.

Du tenker kanskje: Vent nå litt. Hvis barnet er udødelig, hvorfor er Rheia redd for å skade henne? Men du skjønner, udødelige kan bli stygt skadd, lemlestet eller forkrøplet.

Selv om en skade ikke tar livet av dem, er det ikke alltid at skaden blir leget. De bare fortsetter å være lemlestet.

Du vil få se noen eksempler på det senere. Rheia ville ikke skjære opp Kronos og risikere å kappe babyen sin i biter, for å være i biter er ingen bra måte å leve på, særlig ikke når man har evig liv.

Hun kunne ikke skille seg fra Kronos, siden ingen hadde oppfunnet skilsmisse ennå. Og selv om de hadde 42

Gullalderen for kannibalisme

det, ville Rheia vært for redd til å prøve. Kan man egentlig klandre henne for det? Som du kanskje har lagt merke til, var Kronos en tvers igjennom skrudd jævel. Det hadde Rheia visst helt siden han kappet opp faren deres med sigden, og deretter spradet rundt på seiersfesten i den ichorflekkede skjorta si og ropte: «Grisebra drap, gutta!

High five!»

Hun kunne ikke stikke av, siden Kronos hersket over hele verden. Med mindre hun ville hoppe ned i Tartaros (og det ville hun ikke), var det ingen steder å dra.

Det beste hun kunne gjøre, var å holde ut, se tiden an og vente til hun fant ut hvordan hun skulle få Hestia tilbake.

Kronos prøvde å være hyggelig mot henne. Han kjøpte gaver til henne og tok henne med ut på middag, som om det kunne få henne til å glemme babyen i magen hans.

Da Kronos tenkte at det hadde gått nok tid – omtrent tre–fire dager – insisterte han på at de måtte prøve å få flere barn.

Hvorfor? Kanskje han hadde et hemmelig dødsønske.

Kanskje han var i ferd med å bli manisk opptatt av spådommen til Uranos og ville se om det neste barnet kom til å bli en ordentlig titan, eller en sånn grusom, altfor mektig og altfor perfekt liten gud.

Så Rheia fikk et barn til – en liten jente som var enda søtere enn den første. Rheia ga henne navnet Demeter.

Rheia våget å håpe. Demeter var så bedårende at hun kanskje ville smelte Kronos’ hjerte. Han kunne umulig føle seg truet av denne lille solstrålen.

43

PERCY JACKSONS GRESKE GUDER

Kronos tok barnet i armene og så straks at Demeter var en ny gudinne. Hun glødet med en aura som var enda kraftigere enn Hestias. Hun var trøbbel med stor T. Denne gangen nølte han ikke. Han åpnet kjevene og svelget henne hel.

Som forventet: skriketokter fra mamma. Som forventet: beklagelser fra pappa.

Rheia var alvorlig fristet til å rope på løvene sine, men nå sto det enda mer på spill. Kronos hadde to barn inni seg.

Jeg vet, du tenker at det måtte begynne å bli trangt i titanherrens buk. Men guder er ganske fleksible når det gjelder størrelsen. Iblant er de enorme. Andre ganger er de ikke større enn mennesker.

Jeg var heldigvis ikke der i magen på Kronos, men jeg gjetter at de udødelige babyene bare gjorde seg små. De fortsatte å modnes, men de ble ikke noe større. De var som fjærer som ble strammere og strammere i håp om at de en dag ville kunne brase ut, fullt utvokste. Mens de hver dag ba om at Kronos ikke skulle spise sterk saus til middagen.

Stakkars Rheia. Kronos insisterte på at de skulle prøve på nytt.

«Det vil gå bedre med det neste barnet,» lovet han. «Nå er det slutt på babyslukingen!»

Det tredje barnet ble også en jente. Rheia ga henne navnet Hera, og hun var den minst titaniske og mest gudelige hittil. Rheia var virkelig Den store mor. Faktisk var hun litt for god til det. Hvert barn hun fikk, ble bedre og mektigere enn det forrige.

44

Gullalderen for kannibalisme

Rheia hadde ikke lyst til å ta med lille Hera til Kronos, men det var en tradisjon på den tiden. Pappa skulle få holde babyen. Det var en av naturlovene som Themis insisterte på. (Det var også en naturlov som sa at man ikke skulle spise barna sine, men Themis var for redd for Kronos til å nevne det.)

Derfor tok Rheia mot til seg. «Min herre, får jeg presentere din datter Hera.»

SVELG.

Denne gangen forlot Rheia tronsalen uten noe raseriutbrudd. Hun var for nummen av smerte og sorg og vantro. Hun hadde giftet seg med en notorisk løgner, som også var en morder og en kannibalsk babyspiser.

Kunne det bli noe verre enn dette?

Ja, vent! Han var også kongen over universet med en drøss mektige håndlangere, så hun kunne ikke kjempe imot eller flykte.

Jepp. Det var enda verre.

To ganger til fødte hun fullkomne, skjønne gudebabyer.

Det fjerde barnet var en gutt som hun kalte Hades. Rheia håpet at Kronos ville la ham leve, for alle pappaer vil ha en sønn å kaste ball med, ikke sant? Niks. Ned i sluket med deg, kompis!

Det femte barnet var en ny gutt, Poseidon. Historien gjentok seg. SLAFS. På dette tidspunktet flyktet Rheia fra palasset. Hun gråt og hylte og visste ikke sin arme råd. Hun gikk til brødrene og søstrene sine, niesene og nevøene, alle som ville høre på henne. Hun tryglet om hjelp. De andre 45

PERCY JACKSONS GRESKE GUDER

titanene var enten for redde for Kronos (som Themis), eller de jobbet for Kronos (som Hyperion) og ba henne slutte å jamre seg.

Til slutt besøkte Rheia søsteren Foibe ved orakelet i Delfi, men dessverre hadde selv ikke orakelet noe råd til henne. Rheia løp ut i den nærmeste enga, kastet seg ned på bakken og begynte å gråte. Plutselig hørte hun en stemme som hvisket til henne fra jorden. Det var stemmen til Gaia, som fortsatt sov, men selv i drømme orket ikke Moder Jord å høre hulkene til sin skjønne datter.

Når du er klar til å føde ditt neste barn, hvisket stemmen til Gaia, dra til Kreta og få barnet der! Der vil du finne hjelp! Dette barnet vil være annerledes! Han kommer til å redde de andre!

Rheia snufset og prøvde å ta seg sammen. «Hvor er Kreta?»

Det er en øy i sør, sa stemmen til Gaia. Du reiser over Det joniske hav omtrent til Kalamata. Så tar du til venstre og – Vet du hva? Du kommer til å finne det.

Da tiden kom og magen til Rheia begynte å svulme opp, pustet hun dypt inn noen ganger, rettet ryggen og vagget inn i tronsalen.

«Kronos, min herre og mester,» sa hun, «jeg drar en tur til Kreta. Jeg kommer tilbake med babyen.»

«Kreta?» Kronos stirret mistenksomt på henne. «Hvorfor Kreta?»

«Eh, jo,» sa Rheia, «du vet at Koios og Foibe iblant ser glimt av fremtiden?»

«Ja?» 46

Gullalderen for kannibalisme

«Jeg hadde ikke lyst til å røpe det for deg, men de spådde at hvis jeg fikk dette barnet på Kreta, ville det behage deg mest av alle! Og selvfølgelig, min herre, har jeg ikke noe større ønske enn å behage deg!»

Kronos rynket pannen. Han var mistenksom, men han tenkte også: Hallo, jeg har spist fem barn, og Rheia er her fortsatt. Hvis hun hadde planer om å gjøre noe muffens, ville hun allerede ha gjort det.

Dessuten begynte tankene hans nå å bli litt trege. Han hadde fem unge guder som herjet omkring i magen hans og sloss om plassen, så det føltes alltid som om han nettopp hadde spist en diger middag og trengte en lur.

Jeg mener, fem guder i én mage – dæven. Det er nok til en doublematch i tennis, pluss dommer. De hadde vært der nede så lenge at de antagelig håpet at Kronos ville svelge en kortstokk eller et Monopol-spill.

Kronos så på Rheia og sa: «Du kommer med babyen til meg med det samme?»

«Selvfølgelig.»

«OK. Av sted med deg. Hvor er Kreta?»

«Jeg vet ikke helt,» sa Rheia. «Jeg finner ut av det.»

Og det gjorde hun. Da hun kom dit, ble hun straks møtt av noen hjelpsomme nymfer som også hadde hørt stemmen til Gaia. De tok Rheia med til en koselig, godt gjemt hule ved foten av fjellet Ida. Nymfenes bekk rant i nærheten, så Rheia ville ha nok av ferskvann. Og i den vakre skogen var det mye hun kunne spise.

Ja, jeg vet: Udødelige lever stort sett på nektar og ambrosia, men når det kniper, kan de spise andre ting.

47

PERCY JACKSONS GRESKE GUDER

Det ville ikke vært like gøy å være en gud hvis man ikke kunne nyte en pizza i ny og ne.

Rheia fødte en sunn og frisk guttebaby. Han var den vakreste og mest fullkomne hittil. Rheia kalte ham Zevs, som betyr enten Himmel eller Skinnende eller Levende, avhengig av hvem man spør. Selv stemmer jeg for det siste, for jeg tror at Rheia på dette tidspunktet bare hadde helt grunnleggende håp for dette barnet – å holde ham i live og borte fra fiendtlige mager.

Zevs begynte å gråte, kanskje fordi han fornemmet morens uro. Lyden ga gjenlyd i hulen og videre ut i verden – så høyt at alle og titanmoren deres visste at en baby var blitt født.

«Herlig,» mumlet Rheia. «Jeg lovet å ta barnet med til Kronos med det samme. Nå vil han få beskjed om at det snart er på tide å sluke en baby igjen.»

Gulvet i hulen rumlet. En stor stein dukket opp av jorden – en glatt, oval stein, nøyaktig like stor og tung som en babygud.

Rheia var ikke dum. Hun visste at dette var en gave fra Gaia. Normalt ville man ikke akkurat bli kjempeglad dersom mamma ga deg en stein i presang, men Rheia skjønte hva hun skulle gjøre med den. Hun svøpte steinen inn i tøy og ga den ekte Zevs-babyen til nymfene for at de skulle ta seg av den. Hun håpet bare at hun ville klare å gjennomføre narrespillet når hun kom tilbake til palasset.

«Jeg skal komme på besøk så ofte jeg kan,» lovet Rheia nymfene. «Men hvordan skal dere passe på babyen?»

48

Gullalderen for kannibalisme

«Ikke vær redd,» sa Neda, en av nymfene. «Vi kan gi ham honning fra biene i området. Og vi får melk fra en fantastisk udødelig geit.»

«En hva for noe?» spurte Rheia.

Nymfene hentet inn geiten deres, Amaltheia, som frembrakte førsteklasses geitemelk med mange forskjellige smaker, inkludert en lettvariant, en med sjokoladesmak og en egen babyvariant.

«Søt geit,» medga Rheia. «Men hva om babyen gråter?

Kronos har en utrolig hørsel der oppe fra Othrys. Dere har vel merket at denne ungen har et par kraftige lunger.

Kronos kommer til å skjønne at noe er galt.»

Neda tenkte på dette. Hun førte Rheia til huleåpningen og ropte til Moder Jord: «Gaia! Jeg vet at du sover og det der. Unnskyld at jeg forstyrrer. Men vi kunne trenge litt hjelp til å beskytte dette barnet! Helst litt veldig høylytt hjelp!»

Bakken rumlet igjen. Tre nye hjelpere dukket opp, født av jorden og blodet Uranos hadde spilt (som sagt: De greiene sprutet ut overalt). De nye typene var store, hårete menneskelignende skapninger, kledd i pels og fjær og skinn som om de var på vei til en urtidsfestival dypt inne i regnskogen. De var bevæpnet med spyd og skjold, slik at de så mer ut som hodejegere enn barnepiker.

«VI ER KURETENE!» ropte en av dem av sine lungers fulle kraft. «VI SKAL HJELPE TIL!» «Takk,» sa Rheia. «Men er du nødt til å snakke så høyt?»

«DETTE ER INNESTEMMEN MIN!» brølte krigeren.

49

PERCY JACKSONS GRESKE GUDER

Baby-Zevs begynte å gråte igjen. De tre krigerne ga seg straks i kast med en slags pussig stammedans mens de slo spydene mot skjoldene og ropte og sang. De overdøvet gråten med glans.

Av en eller annen grunn virket det som om baby-Zevs likte lyden. Han sovnet i nymfen Nedas armer, og kuretene stanset.

«OK, fint,» sa Rheia, som hadde dotter i ørene. «Det ser ut som om dere har full kontroll her.» Hun løftet opp den falske babyen. «Ønsk meg lykke til.»

Da hun var tilbake på fjellet Othrys, stormet Rheia inn i tronsalen med den innsvøpte steinen. Hun var livredd for at planen ikke skulle virke, men etter å ha vært gift med Kronos i så mange år hadde hun lært å bli en god skuespiller. Hun marsjerte rett bort til kannibalkongen og ropte: «Dette er den beste babyen hittil! En fin liten gutt jeg har kalt, eh, Stein! Og du har vel tenkt å spise ham!»

Kronos skar en grimase. Hvis han skulle være ærlig, gledet han seg ikke til å sluke enda en gudebaby. Han var mett! Men når man er konge, gjør man det man må.

«Ja – lei for det, skatt,» sa han. «Jeg er nødt til det.

Spådommen, vet du.»

«Jeg hater deg!» skrek hun. «Uranos var en forferdelig far, men han spiste oss i hvert fall ikke!»

Kronos snerret. «Gi meg det barnet!»

«Nei!» Kronos brølte. Han løsnet på kjeven og demonstrerte sine ekstreme evner til å åpne kjeften på vidt gap. «NÅ!»

50

Gullalderen for kannibalisme

Han snappet til seg den innsvøpte bylten og stappet den ned i svelget uten å kaste så mye som et blikk på den, akkurat som Rheia hadde håpet.

I magen til Kronos hørte de fem ufordøyde unge gudene steinen som kom rullende ned spiserøret.

«Det kommer noen!» brølte Poseidon.

De trakk seg bakover – så mye de kunne på den trange plassen – og Stein landet midt mellom dem.

«Dette er ikke noen baby,» bemerket Hades. «Jeg tror det er en stein.»

Han var en observant liten fyr.

I mellomtiden klemte Rheia til med et raseriutbrudd som var en Oscar-statuett verdig. Hun skrek og trampet med føttene og kalte Kronos alle mulige stygge ting.

«STEIIIIIIN!» hylte hun. «NEEEEEIIIII!» Kronos begynte å få alvorlig vondt i magen.

«Den ungen var mektig,» klaget han. «Hva har du matet ham med?»

«Hvorfor skulle du bry deg om det?» jamret Rheia. «Jeg vil ikke ha flere barn!»

Det var greit for Kronos. Han var stappmett.

Rheia løp skrikende ut av tronsalen, og han gjorde ikke noe forsøk på å stanse henne.

Til slutt roet det seg i palasset. Kronos var nå overbevist om at han hadde forpurret forbannelsen til Uranos. Det var ikke mulig for barna hans å rydde ham av veien, siden han visste nøyaktig hvor alle sammen var. Han var kongen over kosmos og kom aldri til å bli styrtet!

51

PERCY JACKSONS GRESKE GUDER

I mellomtiden besøkte Rheia fjellet Ida så ofte hun kunne. Gutten hennes begynte å vokse seg stor, og Rheia sørget for at han fikk høre mange godnatthistorier om den grusomme faren og de fem ufordøyde søsknene hans som bare ventet på å bli reddet ut av magen til Kronos.

Så nå vet du at når Zevs blir voksen, kommer det til å bli en far–sønn-konfrontasjon av episke proporsjoner.

Hvis du ønsker deg en «lykkelig til sine dagers ende»-ende for Kronos og titanene hans, ville jeg sluttet å lese nå. For i neste kapittel går Zevs bananas.