I DINE SKO
Oversatt av Eva Ulven, MNO
Originaltittel: Someone Else's Shoes
Copyright © Jojo's Mojo, Ltd., 2023
© Bonnier Norsk Forlag, 2023
Oversetter: Eva Ulven MNO, ved Nye Tillen
Omslag: Trygve Skogrand, Passion&Prose
Satt med: Adobe Garamond Pro 11,19/14,35 pkt. hos Type-it AS, Trondheim
Trykk: ScandBook UAB, Litauen
Papir: 60 g Creamy 2.0
1. utgave, 1. opplag, 2023
ISBN: 978-82-347-1287-6
Denne boken er produsert på et miljøgodkjent og FSC-sertifisert trykkeri. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bonnier Norsk Forlag er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
Til JWH
Sam stirrer opp i taket som langsomt blir lysere, og gjør pusteøvelsen som legen har anbefalt, mens hun prøver å hindre vargtimens tanker i å legge seg som en enorm, mørk sky over hodet på henne.
Inn på seks, hold på tre, ut på sju.
Jeg er frisk, ramser hun opp, lydløst. Alle i familien er friske. Hunden har sluttet å tisse i entreen. Det er mat i kjøleskapet, og jeg har fremdeles en jobb. Hun angrer litt på at hun la til fremdeles, for tanken på jobben får det igjen til å knytte seg i magen.
Inn på seks, hold på tre, ut på sju.
Foreldrene hennes lever fortsatt. Selv om det må innrømmes at det kan være vanskelig å rettferdiggjøre at det skal med i en liste over ting å være takknemlig for. Å, herregud. På søndag vil moren garantert komme med en syrlig bemerkning om at de alltid besøker Phils mor. Den vil falle på et eller annet tidspunkt mellom den lille sherryen og den altfor mektige desserten, like uunngåelig som døden, skatteinnkreving og hårene som plutselig tyter fram på haken. Hun ser for seg hvordan hun vil imøtegå utsagnet med et høflig smil: Men mamma, Nancy har nettopp mistet mannen hun var gift med i femti år. Hun føler seg litt ensom for tiden. – Men dere besøkte henne ustanselig mens han var i live, også, hører hun moren svare. Jo, men mannen hennes var dødssyk. Og Phil ville se mest
7 1
mulig til faren før han forlot denne verdens jammerdal. Det var ikke akkurat hæla i taket.
Da det går opp for henne at hun har enda en imaginær krangel med moren, tar hun tanken tilbake og prøver å forestille seg at hun legger den i en eske i hodet og setter på lokket. Lokket nekter bestemt å falle på plass. Hun har mange imaginære krangler for tiden: med Simon på jobben, med moren, med damen som brøytet seg forbi henne i kassakøen dagen før. Ingen hissige bemerkninger forlater leppene hennes i virkeligheten. Hun biter bare tennene sammen. Og prøver å puste.
Inn på seks, hold på tre, ut på sju.
Jeg lever faktisk ikke i en krigssone, tenker hun. Det er rent vann i springen og mat i skapene. Ingen eksplosjoner, ingen skyting. Ingen hungersnød. Det må da bety noe. Men så får tanken på de stakkars barna som lever i krigssoner, tårene til å presse på bak øyelokkene. Det er alltid tårer som presser på bak øyelokkene. Cat sier stadig vekk at hun bør begynne med østrogenbehandling, men hun får fortsatt mensen og en og annen hormonell kvise (hvilken rettferdighet er det i det?), og dessuten er det umulig å få time hos legen. Sist hun ringte, hadde de ikke en eneste ledig time før om to uker. Hva om jeg var dødssyk, hadde hun tenkt. Og hadde en imaginær krangel med legesekretæren.
I virkeligheten sa hun bare: «Å, det blir litt lenge å vente. Det går sikkert over. Takk, likevel.» Hun kikker til høyre for seg. Phil sover, men ser bekymret ut, selv i søvne. Hun har lyst til å strekke seg bort og stryke ham over håret, men når hun har gjort det i det siste, har han våknet med et rykk og sett forskrekket og lei seg ut, som om hun har gjort ham noe vondt. Hun folder i stedet hendene foran seg og prøver å innta en
8
avslappet, likevektig stilling. Hvile gjør samme nytten som søvn, var det noen som sa til henne en gang. Bare få orden på tankene og slapp av i kroppen. La lemmene kvitte seg med eventuelle spenninger, fra tærne og opp. La føttene bli tunge. La den følelsen forflytte seg langsomt opp til anklene, til knærne, til hoftene, til mag–
Å, drit og dra, sier innsiden av hodet hennes. Klokka er kvart på seks. Jeg kan like godt stå opp.
«Det er tomt for melk», sier Cat. Hun står og stirrer anklagende inn i kjøleskapet, som om hun venter på at et eller annet der inne skal gjennomgå en mirakuløs forvandling.
«Du kunne jo stikke bort i butikken?»
«Jeg har ikke tid», sier Cat. «Må stelle håret.»
«Jeg har dessverre heller ikke tid.»
«Hvorfor ikke?»
«Fordi jeg skal på trenings- og spasenteret du kjøpte dagskort til meg på. Bodyworks. Kortet går ut på dato i morgen.»
«Men det er jo et år siden jeg ga deg det! Og du rekker vel ikke mer enn et par timer der hvis du skal på jobben også?»
«Jeg har avtalt at jeg kan komme litt senere. Det ligger i det minste like ved kontoret. Jeg har bare ikke hatt tid til å gå dit før.» Hun har aldri tid. Hun sier det som et mantra, sammen med «Jeg er så sliten». Men ingen har tid til overs. Alle er slitne. Cat hever øyenbrynene. For henne er egenpleie en livsnødvendighet som kommer foran de mer prosaiske behovene, som penger, husly og mat.
«Jeg har sagt det mange ganger, mamma. Bruk det mens du kan», sier Cat, som betrakter morens stadig mindre tydelige midje–hofte-forhold med dårlig skjult avsky. Hun lukker
9
kjøleskapdøren. «Usj. Jeg fatter bare ikke hvorfor pappa ikke engang kan kjøpe en kartong med melk.»
«Legg igjen en beskjed til ham», sier hun og samler sammen sakene sine. «Kanskje han føler seg bedre i dag.»
«Og kanskje jeg kommer til å føde kattunger.»
Cat strener ut av kjøkkenet slik bare en ung dame på nitten kan. Noen sekunder senere hører Sam duringen fra hårføneren og vet at den kommer til å bli liggende igjen på rommet til Cat til hun går og henter den.
«Jeg trodde uansett at du ikke drakk kumelk lenger?» roper hun opp trappen.
Føneren stanser et øyeblikk. «Nå er du bare irriterende», kommer svaret.
Sam finner badedrakten innerst i skuffen og stapper den nedi den svarte treningsbagen.
Hun skreller av seg den våte badedrakten da en hærskare unge sossedamer ankommer. Silkeglatte og sylslanke svinser de rundt henne, snakker høylytt og i munnen på hverandre. Stemmene fyller den lumre stillheten i garderoben, og de overser Sam fullstendig. Hun kjenner at den kortvarige sinnsroen de tjue lengdene i bassenget ga henne, fordamper som dugg for sola. Det har tatt henne en time her å huske at hun avskyr slike steder, der de faste kroppers apartheid rår, mens hun og alle andre klumpedeiser prøver å gjøre seg usynlige i krokene. Hun har gått forbi dette senteret en million ganger og lurt på om hun skulle gå inn. Det går opp for henne at disse damene får henne til å føle seg verre enn om hun aldri hadde gått hit i det hele tatt.
«Rekker du en kaffe etterpå, Nina? Jeg tenkte vi kunne gå
10
på det hyggelige brasseriet som har åpnet bak Space NK. Det med poke-bollene.»
«Ja, gjerne det. Men jeg må gå ved ellevetiden. Jeg skal kjøre Leonie til reguleringstannlegen. Ems?»
«Å gud, ja. Jeg trenger en jenteprat!»
Dette er damer med sporty designerklær, perfekt klippet hår og tid til å drikke kaffe. Dette er damer med treningsbager av ekte merker, ikke som hennes egen billige Marc Jacobs-kopi, og mennene deres kalles Rupe eller Triss og slenger skjødesløst fra seg konvolutter med solide bonuser på blanke kjøkkenbord fra Conran Shop. Disse damene kjører digre SUV-er som aldri blir sølete, dobbeltparkerer seg gjennom dagen, forlanger babyccinoer til sutrende unger fra hardt prøvede baristaer og fnyser forarget når de ikke svarer helt til forventningene. De ligger ikke våkne til klokka fire om natten og bekymrer seg for strømregningen, eller gruer seg syke til å treffe den nye sjefen med den strøkne dressen og den dårlig skjulte forakten hver morgen.
Ingen av dem har en mann som går i pyjamasbukse til langt på dag og ser plaget ut hver gang kona foreslår at han kanskje burde gjøre et nytt forsøk på å få skrevet den jobbsøknaden.
Sam er i den alderen da alt som er galt, på et eller annet vis fester seg ved en: kroppsfettet, sinnarynken og engstelsen, mens alt annet, som jobbsikkerhet, ekteskapelig lykke og drømmer, preller av som vann på gåsa.
«Dere aner ikke hvor mye de har satt opp prisene hos Le Méridien i år», sier en av damene. Hun står krumbøyd og håndkletørker det kostbart fargede håret. Sam må vri seg sidelengs for å unngå å komme i fysisk kontakt med henne.
«Jeg vet det! Jeg prøvde å bestille Mauritius til jul – den faste villaen vår har steget med førti prosent!»
11
«Skandaløst, er det.»
Jo, det er skandaløst, tenker hun. Så fryktelig for dere alle. Hun tenker på bobilen Phil kjøpte for å sette i stand to år tidligere. «Vi kan dra ut til kysten i helgene», sa han muntert og betraktet den svære doningen med en gigantisk solsikke på siden, den som nå står og sperrer innkjørselen deres. Han kom aldri lenger enn til å demontere støtfangeren bak. Siden det siste, katastrofale året hans har bilen stått foran huset som en nagende, daglig påminnelse om alt de har mistet.
Sam vrikker på seg trusen mens hun prøver å skjule den bleke kroppen bak håndkleet. I dag har hun fire møter med viktige klienter. Om en halvtime skal hun treffe Ted og Joel fra trykkeriet og transportavdelingen, og de skal prøve å skaffe firmaet noen livsviktige oppdrag. Og hun skal prøve å redde jobben sin. Kanskje jobben til alle tre.
Ikke noe press der, nei.
«Jeg tror vi drar til Maldivene i år. Før det synker i havet, ikke sant.»
«Å, det var lurt. Vi elsket det stedet. Fryktelig synd med den synkingen.»
En annen dame skubber seg forbi Sam for å åpne skapet sitt. I likhet med Sam er hun mørkhåret, men muligens noen år yngre, og hele kroppen bærer tydelig preg av at hun trener hardt, fukter huden og generelt tar vare på seg selv hver dag. Hun lukter kostbart, som om duften siver ut fra selve huden.
Sam trekker håndkleet tettere rundt den bleke, grovporede kroppen sin og forsvinner rundt hjørnet for å tørke håret. Da hun kommer tilbake, har alle gått. Hun trekker et lettelsens sukk og synker ned på den fuktige trebenken. Kanskje hun skal unne seg en halvtime på en av de oppvarmede marmorbenkene
12
i det ene hjørnet. Tanken fyller henne med uventet glede: en halvtime da hun bare kan ligge og nyte stillheten. Telefonen summer i jakken, som henger i skapet bak henne. Hun stikker hånden i lommen og tar den fram.
Er du klar? Vi står utenfor
Hva? skriver hun. Vi skal ikke være hos Framptons før i ettermiddag.
Har ikke Simon gitt deg beskjed? Møtet er flyttet til kl. 10. Skynd deg – vi må dra nå.
Hun stirrer forferdet på telefonen. Dette betyr at hun tydeligvis skal være på plass i det første møtet om tjuetre minutter. Hun stønner, vrikker på seg buksen, feier med seg den svarte treningsbagen fra benken og beiner ut mot parkeringsplassen.
Den skitne, hvite varebilen med påskriften GRAYSIDE
TRYKKERITJENESTER på siden venter ved vareinngangen, med motoren på tomgang. Hun halvt løper, halvt subber mot den på flippfloppene fra treningssenteret. Hun har tenkt å levere dem tilbake i morgen, men har allerede dårlig samvittighet, som om hun har begått en grovere forseelse. Håret er bare så vidt tørt, og hun er lett andpusten.
«Jeg tror Simon er ute etter deg, jenta mi», sier Ted idet hun setter seg inn i bilen. Han flytter seg bortover det lange forsetet for å gi plass til henne. Han lukter sigarettrøyk og Old Spice.
«Nei, sier du det.»
«Pass deg for ham. Dobbeltsjekk alle møtetidspunkter med Genevieve», sier Joel og legger rattet hardt over. Han har samlet dreadlocksene i en ryddig hestehale, som av respekt for dagen de har foran seg.
«Det er bare ikke det samme etter at de overtok, er det vel?»
13
sier Ted idet de svinger ut på hovedveien. «Er som å gå på nåler hver bidige dag.»
På dashbordet ligger to tomme papirposer med sukkerrester i, og Ted rekker henne en tredje pose, som inneholder en svær, fortsatt varm doughnut med syltetøy.
«Vær så god», sier han. «Frokost er dagens viktigste måltid.»
Hun burde ikke spise den. Den inneholder minst dobbelt så mange kalorier som hun nettopp har forbrukt på svømmingen. Hun kan høre Cats oppgitte sukk helt hit. Men hun nøler bare litt før hun stapper den i munnen og lukker øynene av velbehag da hun kjenner den lune søtsmaken. I disse dager tar Sam imot enhver nytelse hun kan få.
«Genevieve hørte ham prate i telefonen om oppsigelser igjen», sier Joel. «Hun sier at han skiftet tema med det samme hun kom inn på kontoret hans.»
Det knytter seg i magen hver gang hun hører ordet «oppsigelse», et ord som nå svirrer rundt på kontoret som en fanget møll. Hun vet ikke hvordan de skal klare seg hvis hun også mister jobben. Phil nekter å ta lykkepillene som legen har foreskrevet. Han sier at de gjør ham døsig, som om han ikke sover til elleve de fleste dager uansett.
«Det kommer ikke til å skje», sier Ted, ikke særlig overbevisende. «Sam drar i land de oppdragene i dag, ikke sant?»
Hun innser at begge ser på henne. «Ja da», sier hun. Og så, mer entusiastisk: «Ja visst!»
Hun sminker seg i det lille lommespeilet, banner lavt hver gang Joel kjører over en hump, og gnir vekk det som havner utenfor, med en fuktet finger. Hun sjekker håret, som ikke har tørket så verst, alt tatt i betraktning. Hun blar gjennom papirene til møtet for å forvisse seg om at hun har full oversikt
14
over de aktuelle tallene. Hun har en vag erindring om den gangen hun følte seg trygg på alt dette, den gangen hun kunne gå inn i et rom og vite at hun var dyktig i jobben sin. Skjerp deg, Sam, bare prøv å være den personen igjen, sier hun inni seg. Og så trekker hun føttene ut av flippfloppene og stikker hånden i treningsbagen for å ta fram skoene.
«Fem minutter igjen», sier Joel.
Først da går det opp for henne at treningsbagen ikke er hennes, bare en som ligner. Denne bagen inneholder ikke de komfortable, svarte skoene som er egnet til å traske bortover fortau og forhandle trykkeoppdrag i. Denne bagen inneholder et par himmelhøye Christian Louboutin-slingbacks i rødt krokodilleskinn.
Hun stirrer på skoen hun har tatt ut, og kjenner på den fremmedartede vekten av den, der den dingler etter hælremmen fra hånden hennes.
«Jøsses», sier Ted. «Skal det første møtet være på en strippebar?»
Sam bøyer seg og romsterer i bagen, finner den andre skoen, et par jeans og til slutt en pent sammenbrettet, lys Chanel-jakke.
«Men herregud», sier hun. «Dette er ikke mine ting. Jeg har tatt feil bag. Vi må dra tilbake.»
«Det rekker vi ikke», sier Joel og stirrer rett framover på veien. «Vi har knapt med tid allerede.»
«Men jeg trenger bagen min.»
«Sorry, Sam», sier han. «Vi kan dra tilbake senere. Kan du ikke gå i det du hadde på deg på treningssenteret?»
«Jeg kan ikke stille i flippflopper på et forretningsmøte.»
«Hva med skoene fra bagen?»
15
«Ikke tull.»
Ted tar fra henne skoen. «Hun har et poeng, Joel. Disse skoene er ikke særlig … Sam.»
«Hvorfor ikke? Hva mener du liksom er ‘meg’?»
«Tja. Noe enkelt. Du liker å kle deg enkelt.» Han tier et øyeblikk. «Fornuftig.»
«Dere vet vel hva de sier om sånne sko», sier Joel.
«Nei, hva?»
«De er ikke beregnet på å stå oppreist i.»
De dulter til hverandre, flirer.
Sam snapper til seg skoen. Den er et halvt nummer for liten. Hun lirker foten inn i den og fester remmen.
«Flott», sier hun og ser på foten sin. «Jeg skal selge oss inn hos Framptons ved å se ut som en eskortejente.»
«Det dreier seg i det minste om en dyr eskortejente», sier Ted.
«Hva?»
«Du vet. Noe ganske annet enn de som tilbyr en sånn tannlaus sugejobb til fem pund …»
Sam venter til Joel har ledd fra seg. «Takk for det, Ted», sier hun og stirrer ut av vinduet. «Nå føler jeg meg bare så mye bedre.»
Møtet er ikke på et kontor, slik hun hadde forventet. Det er et problem i transportavdelingen, så de blir nødt til å presentere tilbudet sitt i lasteområdet, der Michael Frampton skal se til et eller annet som er galt med hydraulikken på et av kjøretøyene. Sam kjenner den kalde luften mot føttene da hun prøver å gå på de høye hælene. Hun skulle ønske hun hadde vært til pedikyr, fortrinnsvis en eller annen gang etter 2009.
16
Anklene er ustøe, føles som om de er av gummi, og hun lurer på hvordan i all verden noen kan forventes å gå normalt i slike sko. Joel hadde rett. Disse skoene er ikke beregnet på å stå oppreist i.
«Går det bra?» sier Ted idet de nærmer seg klyngen av menn.
«Nei», murrer hun. «Det er som å gå på spisepinner.»
De må svinge unna da en gaffeltruck med en diger papirrull passerer foran dem, og hun snubler. Pipingen dens lyder nærmest øredøvende i den tomme hallen. Hun registrerer at samtlige menn som står rundt lastebilen, snur seg for å se på henne. Og deretter på skoene hennes.
«Trodde ikke dere kom.»
Michael Frampton er en mutt yorkshiremann av den typen som i enhver samtale lar det skinne gjennom hvor vanskelig han har hatt det, samtidig som han antyder at det samme ikke gjelder den han snakker med.
Sam mobiliserer et smil. «Beklager virkelig», sier hun, og stemmen er blid. «Vi hadde et annet møte som –»
«Trafikken», sier Joel samtidig, og de veksler et forlegent blikk.
«Sam Kemp. Vi traff hverandre på –»
«Jeg husker deg», sier han og ser ned. Han og en ung mann i kjeledress bruker to ubehagelige minutter på å snakke seg gjennom innholdet på en skriveplate, og Sam blir stående tafatt, oppmerksom på de flyktige, nysgjerrige blikkene fra mennene rundt ham. De upassende skoene lyser som radioaktive fyrtårn på føttene hennes.
«Ja vel», sier Michael da han omsider er ferdig. «Før vi begynner, må jeg nesten opplyse om at Printex har tilbudt oss svært konkurransedyktige vilkår.»
17
«Vel, vi –» begynner Sam.
«… og de sier at dere ikke kan tilby den samme fleksibiliteten nå som Grayside er kjøpt opp av et større selskap.»
«Nå vel, det er nok ikke helt riktig. Det vi har nå, er volum, kvalitet og – pålitelighet.»
Hun føler seg litt dum når hun snakker, som om alle ser på henne, som om det er åpenbart at hun er en middelaldrende kvinne i en annens sko. Hun stotrer seg gjennom møtet, snubler i sine egne svar og rødmer, mens hun kjenner alles blikk mot føttene sine.
Til slutt tar hun fram en plastmappe fra stresskofferten. Den inneholder tilbudet hun har brukt flere timer på å utarbeide og gi en presentabel form. Hun begynner å gå for å gi det til Michael, men hælen hekter seg fast i noe, så hun snubler og vrikker ankelen. En skarp smerte jager oppover beinet. Hun får grimasen til å bli et smil, og rekker ham mappen. Han kikker på den og blar fort gjennom, uten å se på henne. Til slutt trekker hun seg unna, langsomt for ikke å vakle.
Endelig ser Michael opp. «Vi snakker et seriøst kvantum for denne neste ordren. Så vi er nødt til å forvisse oss om at vi velger et firma som definitivt kan levere.»
«Vi har levert til deg før, Mr. Frampton. Og i forrige måned samarbeidet vi med Greenlight om trykking av tilsvarende kataloger. De var mektig imponert over kvaliteten.»
Hele ansiktet hans er en stor bekymringsrynke. «Kan jeg få ta en titt på det dere gjorde for dem?»
«Selvfølgelig.»
Hun blar gjennom mappen og innser med det samme at Greenlight-katalogen ligger i den blå mappen på dashbordet i bilen, den hun hadde trodd hun ikke kom til å trenge. Og
18
at det innebærer å gå ut av dette lasteområdet og krysse parkeringsplassen, foran øynene på alle disse mennene. Hun ser megetsigende på Joel.
«Jeg kan gå og hente dem», sier han.
«Hvilke andre eksempler har dere i bilen?» spør Frampton.
«Vel, vi gjorde noe lignende for Clarks kontorrekvisita. Faktisk har vi flere forskjellige kataloger fra forrige måned. Joel, kunne du –»
«Nei, da tar jeg like gjerne en titt selv.» Frampton begynner
å gå. Det betyr at hun må gjøre det samme. Med litt stive skritt begynner hun å gå ved siden av ham.
«Det vi trenger», sier han og stikker hendene i lommen, «er en trykkeripartner som er kjapp og fleksibel. Lett på foten, om du vil.»
Han langer ut altfor fort. Så vrikker hun ankelen igjen på det ujevne underlaget, og utstøter et lite klynk. Joel strekker ut armen akkurat idet knærne hennes svikter, og hun blir tvunget til å gripe den for å holde seg på beina. Hun smiler usikkert da Frampton skotter bort på dem. Ansiktet hans er umulig å lese.
Senere skal hun huske, mens øreflippene brenner av skam, at han mumlet noe til Joel. De siste ordene han kommer til å si til noen fra Grayside trykkeritjenester. Er hun full?
Nisha Cantor løper som besatt på en tredemølle. Musikken dunker i ørene, og beina går som trommestikker. Hun løper alltid som besatt. De første par kilometerne er verst, drevet av en hissig blanding av forbitrelse og melkesyre, den neste kilometeren gjør henne virkelig fly forbannet, mens den siste omsider får hodet hennes til å begynne å klarne. Da føles det med ett som om kroppen er blitt smurt, som om hun kan løpe i all evighet, før hun igjen blir sint fordi hun må avslutte og gjøre noe annet, akkurat på det tidspunktet da hun har begynt å like det. Hun hater løpingen, og hun trenger den for ikke å bli gal. Hun hater å besøke denne hersens byen der alle fortau er fulle av folk som slentrer av gårde uten mål og mening, slik at det eneste stedet hun kan løpe trygt, er på dette bedritne treningsstudioet, som hotellet har sendt gjestene til mens dets egne, langt bedre fasiliteter visstnok er under oppussing.
Maskinen opplyser at det er på tide å jogge ned, og hun slår den brått av, vil ikke ta imot ordrer fra en helsikes maskin. Nei, jeg vil ikke jogge ned, tenker hun. Da hun river ut den ene øreproppen, blir hun oppmerksom på en ringelyd. Nisha strekker seg etter telefonen. Det er Carl.
«Elskling –»
«Unnskyld meg.»
Nisha kikker opp.
20 2
«Du må slå av telefonen», sier en ung dame. «Dette er et stilleområde.»
«I så fall bør du la være å snakke til meg. Du snakker veldig høyt. Og vennligst ikke stå så nær. Jeg vil ikke ha svetten din på meg.»
Damen får hakeslipp, og Nisha trykker telefonen mot øret.
«Nisha, elskling. Hva driver du med?»
«Trener, bare. Skal vi fortsatt treffes til lunsj, min kjære?»
Carls stemme er myk som smør, en av de tingene ved ham som hun alltid har elsket. «Ja, men kanskje vi kan ta den på hotellet? Jeg må tilbake for å hente noen papirer.»
«Så klart», sier Nisha, automatisk. «Hva vil du at jeg skal bestille til deg?»
«Nei, samme det.»
Hun stivner. Carl sier aldri «samme det».
«Har du lyst på Michels spesielle omelett med hvite trøfler? Eller den tørrstekte tunfisken?»
«Det er fint. Høres deilig ut.»
Nisha svelger. Hun prøver å holde stemmen rolig. «Når vil du spise?»
Carl blir borte et øyeblikk, og hun hører svakt at han snakker til en annen person i rommet. Hjertet hennes har begynt å hamre.
«Det er kjempefint hvis du rekker det til tolv. Men ta den tiden du trenger. Jeg vil ikke at du skal stresse for min skyld.»
«Det går bra», sier Nisha. «Elsker deg.»
«Deg også, elskling», sier Carl og bryter samtalen.
Nisha blir stående helt stille; pulsen banker i ørene på en måte som ikke har noe med løpingen å gjøre. Tanken streifer henne at hodet faktisk kan komme til å eksplodere. Hun tar to
21
dype åndedrag. Så taster hun inn et annet nummer på telefonen. Den går rett til mobilsvar. Hun forbanner tidsforskjellen med New York.
«Magda?» sier hun og drar fingrene gjennom det svette håret. «Det er Mrs. Cantor. Du må kontakte den mannen du kjenner, NÅ.»
Da hun ser opp, har en av de ansatte ved treningssenteret dukket opp, kledd i polotrøye og en billig shorts. «Jeg er redd du ikke kan bruke telefonen her inne, frue – det er i strid med –»
«Bare pell deg vekk», sier Nisha. «Gå og vask et gulv eller noe. Dette stedet er en jævla yngleplass for bakterier.» Hun strener forbi ham mot garderoben, snapper til seg et håndkle fra en annen ansatt i farten.
Det er fullt i garderoben, men hun ser ingen. Hun gjennomgår telefonsamtalen i hodet, om og om igjen, mens hjertet hamrer. Nå skjer det, altså. Hun har behov for å klarne tankene, forberede seg på å reagere, men kroppen har gått i en merkelig dvalemodus, og ingenting fungerer som det skal. Hun setter seg litt på benken, stirrer tomt framfor seg. Dette skal jeg klare, sier hun til seg selv og stirrer på de skjelvende hendene sine. Jeg har overlevd verre. Hun trykker håndkleet mot ansiktet, puster inn i det til hun er sikker på at hun har fått skjelvingen under kontroll, før hun retter seg opp og skyver skuldrene bakover.
Til slutt reiser hun seg, åpner skapet og tar ut Marc Jacobs-bagen sin. Noen har satt fra seg en annen bag på benken ved siden av skapet hennes, så hun dytter den ned på gulvet og setter sin egen der i stedet. Dusje. Hun må dusje før hun gjør noe
22
annet. Utseendet betyr alt. Da ringer telefonen igjen. Et par av de andre kvinnene sender henne et blikk, men hun overser dem og tar den opp fra benken ved siden av seg. Raymond.
«Mamma? Så du bildet av øyenbrynene mine?»
«Hva sier du, vennen min?»
«Øyenbrynene mine. Jeg sendte et bilde. Har du sett det?»
Nisha tar telefonen fra øret og blar gjennom meldingene til hun finner bildet han har sendt. «Du har nydelige øyenbryn», sier hun trøstende idet hun legger telefonen inntil øret igjen.
«De er dritstygge. Jeg føler meg bare så fæl. Jeg så et program om delfiner, om hvordan de ble kjøpt og solgt og tvunget til å gjøre triks og greier, og da fikk jeg så dårlig samvittighet fordi vi var på det stedet og svømte med dem i Mexico, husker du det? Og jeg følte meg så dårlig at jeg ikke orket å gå noe sted, og så tenkte jeg at jeg ville fikse litt på øyenbrynene mine, og det ble en katastrofe. Nå ligner jeg Madonna på nittitallet.»
En dame har begynt å tørke håret i nærheten, og Nisha vurderer et øyeblikk å rive føneren ut av hånden hennes og slå henne i hjel med den. «Jeg kan ikke høre deg her inne, vennen. Vent litt.»
Hun går ut i korridoren. Trekker pusten dypt. «De ser perfekte ut», sier hun i den dempede stillheten. «Nydelige. Og Madonna så skikkelig digg ut på nittitallet.»
Hun ser ham for seg, med beina i kors på sengen der over i Winchester, slik han har pleid å sitte siden han var bitte liten.
«De er ikke nydelige, mamma. De er en katastrofe.»
En dame kommer ut fra garderoben. Med bøyd nakke og subbende flippflopper haster hun forbi i den billige jakken sin. Hvorfor retter ikke kvinner seg opp? Kvinnen er lut i
23
skuldrene og har trukket hodet til seg som en skilpadde, og Nisha blir straks irritert. Hvorfor blir noen overrasket over at folk behandler dem dårlig, når de ser ut som et offer i utgangspunktet? «I så fall fikser vi det med microblading når du kommer hjem.»
«Så de ser altså fæle ut.»
«Nei! Nei, du ser fantastisk ut. Men nå er jeg nødt til å legge på, vennen min. Jeg er midt oppi noe. Jeg ringer deg.»
«Ikke ring før klokka tre min tid, tidligst. Jeg må sove, og så skal vi ha egenomsorg. Det er så teit. De får oss til å gjøre sånne mindfulness-greier, som om det ikke var nettopp fordi jeg hadde kjørt meg fast i mine egne tanker, at jeg havnet her.»
«Jeg vet det, vennen. Jeg ringer deg etter det. Jeg er glad i deg.»
Nisha avslutter og taster igjen. «Magda? Magda? Fikk du meldingen min? Ring meg med det samme du hører dette. Okay?»
Hun avslutter samtalen idet døren går opp og en av de ansatte kommer ut og ser at hun har telefonen i hånden. «Unnskyld, men –»
«Bare glem det», snerrer hun, og den ansatte lukker munnen uten å si noe mer. Det er visse fordeler ved å være en amerikansk kvinne over førti som ikke lenger trenger å gjøre seg til, og han forstår. Det er det første som har gjort henne glad hele uken.
Nisha dusjer, smører seg med treningssenterets dårlige bodylotion (hun kommer til å lukte som et Amtrak-toalett hele dagen), setter opp det våte håret i en knute, og så, med føttene trygt plassert på et håndkle (garderobegulv gjør henne
24
kvalm – alle hudcellene! Fotvortene!), sjekker hun telefonen for attende gang for å se om Magda har svart.
Hun prøver å undertrykke den gigantiske knuten av raseri og engstelse som sveller i brystet. Hun tar silkeblusen av hengeren, kjenner hvordan det glatte stoffet kleber seg til den varme, fuktige huden da hun trekker den over hodet. Herregud, hvor er Magda. Hun setter seg og stirrer på telefonen igjen, strekker hånden fraværende ned i bagen etter jeansen og skoene. Hun romsterer litt før hun trekker fram en veldig sliten, stygg, svart sko med snøring og blokkhæl. Hun snur seg og glipper med øynene før hun slipper skoen med et forferdet lite gisp. Hun tørker fingrene på et håndkle, og så åpner hun bagen langsomt med fliken og kikker nedi. Det tar henne et øyeblikk å forstå hva hun ser på. Denne bagen er ikke hennes. Denne er av kunstlær, og plastbelegget har allerede begynt å flasse av ved sømmene, og det som skulle ha vært et Marc Jacobs-merke av messing, har anløpt til en matt sølvfarge.
Nisha kikker under benken. Og bak seg. De fleste av de irriterende damene har gått nå, og det er ingen flere bager igjen, bare noen få åpne skapdører. Ingen flere bager. Denne bagen ligner hennes – samme størrelse, samme farge, omtrent samme håndtak, men den er definitivt ikke hennes.
«Hvem har tatt bagen min?» sier hun høyt, ikke rettet mot noen bestemt. «Hvem i helvete har tatt bagen min?» De få damene som er igjen i garderoben, gløtter bort på henne, men ser uforstående ut.
«Nei», sier hun. «Nei, nei, nei, nei, nei. Ikke i dag. Ikke nå.»
Jenta i resepsjonen leer ikke på et øyelokk.
«Hvor er overvåkningsvideoen?»
25
«Det er ingen overvåkning av damegarderoben. Det ville vært lovstridig.»
«Så hvordan skal jeg finne ut hvem som har stjålet bagen min?»
«Jeg tror neppe den er blitt stjålet. Etter hva du forteller, høres det mer ut som en uheldig forveksling, hvis bagene var så like –»
«Tror du virkelig at noen ‘uheldigvis’ ville plukke med seg min Chanel-jakke og mine skreddersydde Louboutinsko som er lagd av Christian selv, når vedkommende pleier å gå kledd i …» Hun kikker ned i bagen med en grimase «… Primark?»
Resepsjonisten fortrekker ikke en ansiktsmuskel.
«Vi kan gjennomgå overvåkningsvideoen fra inngangspartiet, men da trenger vi tillatelse fra hovedkontoret.»
«Det har jeg ikke tid til. Hvem var den siste som gikk ut herfra?»
«Vi registrerer ikke slikt. Alt foregår automatisk. Hvis du venter et øyeblikk, kan jeg ringe sjefen og få ham til å komme bort.»
«Det var på tide! Hvor er han?»
«Han driver opplæring av ansatte i Pinner.»
«Men herregud, da. Gi meg et par joggesko. Dere har vel joggesko her? Jeg trenger bare å komme meg ut til bilen.»
Nisha speider ut av vinduet.
«Hvor er bilen min? Hvor er bilen?»
Hun snur seg bort fra skranken og taster et nummer på telefonen. Ikke noe svar. Resepsjonisten trekker fram en plastpakke fra under disken. Hun ser ut som hun kjeder seg like mye som hun ville gjort om hun hadde måttet høre på en
26
totimers TED-talk om maling som tørker. Hun legger pakken på disken med et smell. «Vi har flippflopper.»
Nisha ser på jenta, deretter på sandalene, og så ser hun på jenta igjen. Jentas ansikt er uttrykksløst. Til slutt river Nisha til seg posen og stikker føttene i plastsandalene mens hun snerrer lavt av frustrasjon. Hun hører resepsjonisten mumle amerikanere ass, idet hun går ut.
