Til Jacobs forsvar - utdrag

Paul Duffy, en sivilkledd politimann fra delstatspolitiet, kom inn på kontoret mitt etter å ha banket kort på, før han satte seg overfor meg, helt tydelig ivrig.

Politibetjent Paul Duffy var født inn i politiet, han var tredje generasjon og sønn av en tidligere sjefsetterforsker i Boston. Men han så ikke sånn ut. Han snakket med lav stemme, hadde høyt hårfeste og fine trekk, og kunne godt ha vært i et mer bedagelig yrke enn politiet. Duffy ledet en enhet i delstatspolitiet som var underlagt statsadvokatens kontor. Enheten var kjent under akronymet sitt, CPAC (som ble uttalt sea pack). Initialene sto for Crime Prevention and Control, men tittelen var mer eller mindre meningsløs (alle politifolk jobber jo angivelig med å forhindre og kontrollere kriminalitet), og det var knapt noen som visste hva bokstavene egentlig sto for. I praksis var oppgavene til CPAC enkle: de var statsadvokatens etterforskere.

De jobbet med saker som var uvanlig kompliserte, tok lang tid eller hadde høy prioritet. I drapssaker arbeidet CPACetterforskerne sammen med det lokale politiet, som stort sett satte pris på hjelpen. I området rundt Boston var det så få drapssaker at lokalpolitiet ikke opparbeidet seg tilstrekkelig med ekspertise, spesielt i de mindre byene, hvor et drap forekom sjeldnere enn en komet. Likevel var det politisk sett en følsom situasjon når delstatsfolkene kom feiende inn for å overta en lokal etterforskning. Da trengte man en myk hånd, som Paul Duffys. Det var ikke nok å være en smart etterforsker hvis man skulle lede CPACenheten, man måtte også være smidig nok til å tilfredsstille de forskjellige gruppene som CPAC kom til å tråkke på tærne.

Jeg likte Duffy uten forbehold. Han var omtrent den eneste personlige vennen jeg hadde blant politifolkene jeg jobbet med. Vi arbeidet ofte i team med kriminalsaker, statsadvokatens fremste jurist og toppetterforskeren. Vi omgikk også hverandre sosialt. Familiene våre kjente hverandre. Paul hadde bedt meg være gudfar for den midterste av de tre sønnene sine, og hadde jeg bare trodd på gud eller 47