«Jacob,» sa jeg, «’drapsgenet’ er bare et uttrykk. Det er en metafor. Du forstår det, ikke sant?» Skuldertrekning. «Jeg vet ikke.» «Jacob, du har bare misforstått, ok? Selv om en drapsmann får et barn som også blir en drapsmann, trenger man ikke forklare det genetisk.» «Hvordan vet du det?» «Å, jeg har tenkt på det, Jacob, tro meg, jeg har tenkt på det. Men det stemmer bare ikke. Jeg ser sånn på det: Hvis Yo-Yo Ma fikk en sønn, kunne ikke sønnen spille cello når han ble født. Han måtte lære seg å spille cello, akkurat som alle andre. Det meste man kan arve er talentet, potensialet. Hva man gjør med det, hva man blir, er helt og holdent opp til deg.» «Har du arvet din fars talent?» «Nei.» «Hvordan vet du det?» «Se på meg. Se på livet mitt, som Jonathan sa. Du kjenner meg. Du har levd sammen med meg i fjorten år nå. Har jeg noen gang vært voldelig?» Han trakk på skuldrene, lite imponert. «Kanskje du bare aldri lærte deg å spille celloen din. Det betyr ikke at du ikke har talent for det.» «Jacob, hva vil du jeg skal si? Det er umulig å bevise noe sånt.» «Jeg vet det. Det er også mitt problem. Hvordan vet jeg hva som finnes inni meg?» «Det er ikke noe inni deg.» «Jeg skal si deg noe, pappa: Jeg tror du vet nøyaktig hvordan jeg har det akkurat nå. Jeg vet nøyaktig hvorfor du ikke har fortalt noen om dette. Det var på grunn av hva de kunne tro du var.» Jacob lente seg tilbake og foldet hendene på magen, var ferdig med temaet. Han hadde grepet fatt i tanken om et drapsgen, og fra da av tror jeg ikke han ga slipp på den. Jeg var også ferdig med temaet. Det var ingen vits i å forelese for ham om menneskets ubegrensede potensiale. Han, 152
Til Jacobs forsvar - utdrag
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.