A.J. Kazinski: Miraklenes natt

A.J. Kazinski

Miraklenes natt Oversatt fra dansk av Elisabeth Bjørnson

Originaltittel: Miraklernes nat Copyright © A.J. Kazinski og J/P Politikens Hus A/S, 2017 Første gang utgitt av Politikens Forlag, København 2017 Published by agreement with Leonhardt & Høier Agency A/S, Copenhagen Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2019 www.gyldendal.no Printed in Lithuania Trykk/innbinding: ScandBook UAB, 2019 Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Papir: 55 g Creamy 2,0 Boken er satt med Sabon 10,5/12 pkt.

Omslag: Stoltzedesign Oversetter Elisabeth Bjørnson er medlem av Norsk Oversetterforening.

ISBN 978-82-525-9076-0 (Bokklubben) ISBN 978-82-05-51512-3 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

Til Kazinskis eneste mirakler Lukas og Jonathan & Jeppe, Agnes og Esben

Del I

Korsfestelsen

Min Gud, min Gud! Hvorfor har du forlatt meg? matteusevangeliet 27,46

1

Nordvest, København Lyden av vinden som rev i den harde plasten, fikk ham til å se opp. Han satt på stillaset bak presenningen som skulle beskytte håndverkerne mot novemberregnet. Nå var han alene, håndverkerne gikk hjem presis klokken halv fire, så han kunne sitte i fred, i skjul, og holde øye med Jakob gjennom de små hullene i presenningen. På den andre siden av gaten hadde Jakob kommet i prat med en av naboene sine, en ung dame. Snart ville han gå opp til toromsleiligheten sin i fjerde etasje. Ta på seg joggeklærne. Ta en knappe femti minutters løpetur i parken. Det gjorde han nesten hver dag, bortsett fra onsdag, da han underviste sent, og søndag, da han var fyllesyk. Han hadde fulgt Jakobs daglige rutiner i måneder nå. Og de siste tolv timene hadde han ventet her, med geværet og de små pilene, bak presenningen som var spent ut over stillaset.

Han kastet et kjapt blikk på geværet. Det var ikke som på film. Det fantes ingen bedøvelsesmidler som gjorde at folk falt om så snart det kom inn i blodomløpet. Tvert imot, det var vanskelig å bedøve folk, kroppen kjempet imot, mennesket ville leve. Han hadde til og med prøvd en liten pil på seg selv, skutt den inn i foten, der det bedøvende stoffet umiddelbart var blitt utløst. Han hadde sittet på sengen, ville ikke risikere å falle om på de gule og grønne flisene på badet når virkningen satte inn. Etter fem minutter hadde det ikke skjedd noe som helst, ingen tunge øyelokk, ikke et lite gjesp engang, ingenting ut over smertene i foten der pilen hadde satt seg fast. Det hadde gått så lang tid at han måtte lese 11

instruksene igjen. Kanskje dosen var feil? Nei, etter et kvarter kunne han kjenne det i kroppen, en ukjent tyngde, som om han plutselig var blitt like tung som en flodhest, men fortsatt bare hadde sine egne, gamle muskler til å bære alt sammen med. Det var umulig å stå oppreist.

Nede på gaten sto Jakob fortsatt sammen med den unge damen. Kanskje ble det ikke i kveld heller. Det spilte ingen rolle, bygningen bak ham skulle totalrenoveres, og håndverkerne gikk tidlig hjem. Mulighetene ville være der i mange kvelder til.

– Nei, vent, hvisket han, løftet blikket fra kikkertsiktet og så ut over gaten. Jakob var alene nå, sto og lette etter nøklene sine. Han fikk nesten lyst til å rope til ham at de lå i rommet foran på skinnvesken, der de alltid lå. Aldri i jakkelommen.

Sånn, Jakob halte det tunge nøkkelknippet opp, nøkler til skap på gymnaset hvor han jobbet, til sin egen ytterdør og til sykkelkjelleren under boligblokken. Han låste opp den tunge kjellerdøren. Det var en kostbar sykkel; Jakob hadde ikke bil, så tohjulingen betydde mye for ham. Fort. Han siktet.

Jakob løftet sykkelen opp på skulderen. Tidspunktet var perfekt, Jakob var forsvarsløs. Låret. Han siktet mot baksiden av låret, ventet til Jakob sto i riktig vinkel.

Så trykket han på avtrekkeren. Et lite smell. Umulig å høre av andre enn ham selv. Han kunne se på Jakobs bevegelser at han hadde truffet. Han vred på seg. Så seg over skulderen.

Nedover kroppen. Hva faen var det der?

Ned med geværet, han skjøv det inn i hulrommet han hadde laget i noe av den steinullen som sto ubrukt ved enden av stillaset. Det fikk han hente senere, i natt, før håndverkerne dukket opp. Nå dreide det seg om å komme seg bort til Jakob. Han krabbet ned den primitive stillasstigen, ikke fort, men med sterke og sikre bevegelser. Alle timene med trening ga lønn for strevet. Til tross for alderen var han en av de sterkeste på treningssenteret. Han hadde med fryd betraktet ansiktene på de unge når han løftet 130 kilo i benkepress eller tok førti tøffe minutter på crosstraineren.

Han løp over gaten og bort til Jakob som hadde satt fra seg 12

sykkelen, sto og ynket seg og prøvde å skjønne hva det var som gjorde vondt. En stikkende smerte, en muskelstrekk?

– De drittungene, sa han til Jakob da han nådde frem til ham ved trappen.

Jakob så opp, og blikket hans fortalte tydelig at han lette etter en forklaring.

– De ligger der oppe og skyter med pil og bue.

– Hva? Kødder du? Jeg tror jeg er blitt truffet.

– Oppe fra taket. De skyter de voksne i ræva.

– Kan du … Jakob snudde seg, men det var umulig for ham å se nedover sin egen bakside.

– Skal jeg se etter?

– Ja. Gidder du?

Nå gjaldt det å hale ut tiden. Han hadde økt dosen, tilsatt ketamin. Da han prøvde det på seg selv for annen gang, gikk det ikke mange minutter før den tunge følelsen meldte seg. Bevegelsene ble sløve. Taleevnen var det første som ble påvirket.

– Er det innvandrerunger? spurte Jakob.

– Jeg tror faktisk det er en blanding. Jeg kan ikke se noe bak på buksene dine.

– Jeg er helt sikkert blitt truffet.

– Det samme skjedde meg i går. Jeg var på legevakten og fikk en stivkrampesprøyte.

– Faen, hvisket Jakob og prøvde det umulige igjen. Å se baksiden av sitt eget lår.

– Jeg kan godt sjekke om den har gått igjennom … men da må du dra ned buksene. Kanskje det er noen hjemme der oppe? Som kan hjelpe deg, sa han, selv om han visste utmerket godt at Jakob bodde alene. Han hadde en kjæreste, eller elskerinne, han hadde sett at hun av og til besøkte ham om kveldene. – Det er naturligvis viktig å finne ut om du må på legevakten, tilføyde han. Kunne se tvilen i øynene til Jakob.

Var det andre muligheter? Kanskje opp på badet, med to speil, sånn at han kunne se om pilen hadde gått igjennom.

– Jeg kan hjelpe deg med sykkelen.

– Takk skal du ha, sa Jakob.

13

– No problem, sa han, la den ene hånden på sykkelsetet, grep styret med den andre. – Hvis du bare kan holde døren åpen for meg. Han plasserte forhjulet på sykkelen på den lille metallisten som gikk langs trappen. Jakob fulgte etter ned i kjelleren. – Hva faen er det de tenker på? Ligge og skyte piler på folk, sa han. – Hvor skal jeg sette den?

– Rett her inne, sa Jakob og pekte.

Han tok seg god tid med å finne det riktige stedet, mellom en BMX fra åttitallet og en gammel varesykkel. Han lot som om han hadde problemer med støtten. – Sånn, sa han og visste at han hadde vunnet dyrebare sekunder.

– Tusen takk. Og gidder du å sjekke? Jeg tror jammen meg jeg bare drar dem ned, sa Jakob og kneppet opp buksene.

– Kan du se noe?

– Bare jeg hadde hatt lesebrillene mine, sa han. – Kanskje det er bedre lys der borte?

I det samme skjedde det. Noe med måten Jakob snakket på, det hadde liksom lagt seg et slør over ordene. – Faen, så rar jeg føler meg. Han snudde seg. Noe hadde gått opp for ham. – Har jeg sett deg før? spurte han.

– Det tror jeg ikke, sa han, klar over at de neste sekundene var avgjørende. Hvis Jakob skrek, hvis det kom noen. – Men jeg har hørt det før. At jeg ligner en eller annen på tv.

– Nei. Det … Jakob ville komme seg vekk, slo etter ham, men bevegelsen var upresis, sløv. – Hva er dette? Hvem er du? Jakob falt, buksene lå rundt anklene på ham mens han sto der og snøvlet og slo hull i luften. – Hva vil du?

Hvorfor …

– Rolig nå, hvisket han, men han kunne se det i øynene til Jakob. Han var alt annet enn rolig. Kroppen hans var sløv, bedøvet, men øynene visste det. De hadde sett det. Døden som kom.

2

Kastrup Lufthavn Hvordan har jeg havnet her? tenkte Niels Bentzon akkurat idet skiltet med de fastspente sikkerhetsbeltene ble slukket.

De fleste passasjerene hadde allerede reist seg.

– Unnskyld?

Passasjeren på vindusplassen hadde ikke lyst til å vente på Niels og grubleriene hans. Hun ville ut.

– Selvfølgelig, sa Niels og reiste seg.

Han var tung, noe annet ville også vært rart. Følelser veier, følelser er noe fysisk. For et par timer siden hadde han sagt farvel til sin kone på flyplassen i Paris. De hadde stått i morgenrushet på Charles de Gaulle mellom forretningsfolk, ryggsekkturister og barnefamilier på vei til Key West eller Koh Samui, på flukt fra senhøsten i Europa. Håndverkere var i ferd med å restaurere taket. En asiatisk elektriker i kjeledress hadde stått på en gardintrapp nesten rett over Niels og Hannah, og en kabel som hang og dinglet hadde gitt Niels assosiasjoner til en galge.

Døden var overalt. Slik føltes det for øyeblikket.

Som gisselforhandler i København-politiet var Niels Bentzon vant til døden. Ønske om døden, angst for døden, alt sammen var en del av jobben når man hadde å gjøre med desperate mennesker som hadde fått sparken eller var blitt ydmyket eller hadde fått nok av livet av andre grunner, og hadde bestemt seg for å forlate festen via bakveien. Så sto de der med geværet i hånden eller en kjøkkenkniv fra den lokale jernvarehandelen og truet verden med vold og død. Til noen tilkalte Niels. Forhandleren, frelseren, den middelald15

rende politimannen med lønn som en skolelærer, som skulle snakke litt livslyst inn i dem igjen.

Men Hannah kunne han ikke hjelpe. Ingen kunne stanse de nevroendokrine svulstene som hadde kapret hans kone.

De hadde visst det lenge nå. At det ikke var noe håp. Legene hadde sagt det, Hannah hadde innsett det, innstilt seg på at livet ville forlate henne om ganske få dager. Det skjer millioner av mennesker hvert år. Som astrofysiker ved Niels Bohrinstituttet var Hannah et rasjonelt menneske. Det fantes forklaringer på det meste: tall, bokstaver, sammenhenger og konklusjoner. Og nå hadde legene på Rigshospitalet kommet til den konklusjonen at de ikke kunne hjelpe henne.

Var det her Trekroner kom inn i bildet? Niels hadde problemer med å huske rekkefølgen, kanskje sorgen hadde satt seg på hjernen. Hannah var overbevist om at hun ville bli henvist til et hospice i Trekroner, at hun ville ligge og trekke pusten for siste gang der i den østlige utkanten av Roskilde. Tanken var uutholdelig for henne. Kanskje det var derfor hun hadde hatt drømmen. En slags underbevissthetens flukt fra utsikten til å trekke sitt siste sukk like ved et trist kjøpesenter og et kollektiv for lykkelige småbarnsfamilier. Drømmen handlet om roser. Vakre, gule blomster som vokste ut av føttene på en ung jente. Niels skjønte det ikke.

Jo, han skjønte at Hannah så drømmen som et tegn. En utstrakt hånd fra livet. Det var ikke slutt ennå. Mirakler finnes. Det var noe i den retningen hun hadde sagt, mens Niels hadde lyttet og kjempet med tårene. Han ble gjerne med på et eller annet med alternativ medisin, en tur til Kina eller India på jakt etter helbredelse. Men han hadde problemer med mirakler.

– Adjø og takk for i dag.

Flyvertinnen smilte, Niels var ikke i stand til å besvare smilet, ikke nå da hans kone var på vei til Sør-Frankrike på jakt etter et mirakel.

Nei, Niels trodde ikke på mirakler. Hverdagen i politihuset, med alt den innebar av kjedelige møter på sjelløse kontorer, mannfolkhumor, bitter maskinkaffe og avhør av 16

avstumpede forbrytere, ga ikke plass til troen på det mirakuløse. Avstanden var for stor. Så hva skulle han gjøre? Hva skulle han si? For få timer siden hadde han meddelt sjefen sin at han ikke ville være gisselforhandler lenger. De måtte finne en annen jobb til ham. I passkontrollen, som skrivebordssliter eller forflytte ham til søvnige Sønderborg, alt annet enn å være i første rekke når det dreide seg om desperate mennesker med skytevåpen. Nei, nå var det barna som gjaldt, avkommet, neste generasjon av familien Bentzon, psykopatene måtte finne noen andre å leke med. Alt dette hadde han lagt igjen på sjefens telefonsvarer før han sa det samme til Hannah, omformulert til et løfte om at Bjørn og Ellen var i gode hender, at Hannah kunne være helt trygg, at han skulle passe på dem. Dermed hadde deres siste samtale dreid seg om barna.

Barna, dødens motsetning, det siste Niels hadde igjen. Det var Bjørn og Ellen som fikk ham til å gå her, bort fra bagasjebåndet med en trillekoffert, gå i ankomsthallen. Fordi barna levde videre. Moren var død, nesten, men de levde, og de skulle hjelpes gjennom livet som alle andre barn, de hadde fortjent at det hver morgen sto et voksent, kjærlig menneske der og ba dem stå opp. Et voksent menneske som ga dem frokost og klær på kroppen. Og i Bjørn og Ellens tilfelle het dette voksne mennesket …

– Bentzon?

Niels så opp og møtte blikket til Leon. Det var noe trygt ved innsatslederens stemme. Den passet til utseendet hans: et hardt ansikt, øyne som sjelden blunket. Det hadde tatt Niels mange år å lære å sette pris på Leon. Men langsomt nærmet han seg. Leon raget litt opp over de fleste i ankomsthallen. Passet ikke helt inn blant barnefamilier, danske flagg og utenlandske sjåfører som viste frem skilt med navn på personer som de skulle frakte videre.

– Jeg skal kjøre deg hjem, sa Leon og fulgte opp ordene med et mandig klapp på skulderen. Det satt små perler av fuktighet i skjegget hans. Men han gjorde ingen tegn til å hjelpe til med bagasjen. Han bare snudde seg 17

mot utgangen og begynte å gå. – Været er dessverre noe dritt.

Innsatslederen hadde rett. Utenfor ønsket et deprimerende formiddagsregn velkommen til Kastrup, til høsten i Danmark, til tre eller fire måneder med kaldt, fuktig mørke.

– Jeg vet nesten ikke hva jeg skal si, sa Leon da de satt i bilen. Han så på Niels, bare et kort øyeblikk. Niels trakk på skuldrene. Leon kunne brukes til mye. Man kunne regne med ham selv i de vanskeligste situasjoner. Dersom noen på stasjonen hadde glemt betydningen av ord som lojalitet og tillit, ville nok Leon minne dem på det. Men når det ble snakk om Hannahs sykdom, var det annerledes. Her var det tydelig at Leon nærmet seg grensen for hva han kunne takle.

Niels forsto ham godt. Døden var vanskelig å snakke om.

Da en av kollegene hadde mistet sin kone i en trafikkulykke i fjor, hadde det tatt Niels flere dager å komme på noe å si.

– Er det noen … Leon gikk i stå mens han startet bilen og svingte ut blant de andre bilene.

– Noen?

– Har du søsken? Noen som kan være hos deg?

Spørsmålet fremkalte et bilde av Niels’ mor, hennes siste år i det lille huset ved siden av biblioteket på Degnbakken.

– Niels?

Niels så på Leon. – Hva? – Har du søsken?

– Nei. Enebarn, sa Niels og så moren for seg igjen, på kjøkkenet, med ryggen til lille Niels og blikket rettet mot veien. Hva sto hun og så etter? Den faren som Niels aldri hadde kjent? – Har du?

– Har jeg hva? spurte Leon.

– Søsken.

Leon så forvirret på Niels. – En storesøster som bor på Jylland med to jævla irriterende unger og en mann jeg ikke tåler.

– Så henne vil du ikke anbefale? sa Niels. Politihumor, den virket, i hvert fall i politiet, og et kort øyeblikk smilte de to gamle politifolkene. Leon ristet på hodet.

18

– Hva faen er det som skjer med været? sa Leon lavt og fortsatte med samme tema, alle ubehagelige samtalers redningsbøye. Leon snakket om at København måtte bruke milliarder de neste årene på å sikre byen mot flom. En helt ny kriseberedskap. Det passet Niels utmerket, bedre å snakke om været enn om privatlivet hans, om å være enebarn og ensom. Om hva som kom til å skje når mirakelet uteble, ganske snart, når Hannah kom tilbake i en kiste, og Niels kunne begynne tilværelsen som enkemann. Alene igjen. Barna var for små til å forstå det. Men Niels skulle begynne i en sorggruppe. Det hadde Hannah bestemt, hadde allerede meldt ham på via nettet. De hadde kranglet litt om det. Hvis hun skulle tro på mirakler, akkurat som de millionene av andre uhelbredelig syke som reiste til Lourdes hvert år, kunne hun ikke samtidig melde ham på en gruppe med enker og enkemenn. – Sludder, hadde Hannah sagt. – Man tar på seg sikkerhetsbeltet også når man kjører til butikken, selv om man regner med å komme hjem igjen.

Leons mobil var en velkommen avbrytelse, den lyste opp fra plassen sin i holderen ved dashbordet. «Hans Herbert», sto det på skjermen. Et av de navnene man ikke kunne ignorere, i hvert fall ikke som dansk politimann. Herbert hadde i mange år vært leder for drapsavdelingen.

– Herbert, jeg har deg på høyttaleren, sa Leon.

– Hvor er du? spurte Herbert, stemmen var klar og tydelig. – Vi har en situasjon i Nordvest. Det må sperres av. Et større område i Svanevej som må sikres for sporundersøkelse.

En situasjon. Typisk politisjargong. Hvorfor pakke tingene inn i et kjølig, nøytralt ord som «situasjon»? Hvorfor ikke si det som det var? Den typen situasjoner som involverte Hans Herbert og avsperringer, dreide seg om døde mennesker. De dreide seg om mennesker som på brutalt vis var blitt frarøvet livet. Sjargongen burde forandres til: «Vi har en gjennomført tragisk drittsak, og verden blir aldri den samme igjen. Kan du komme?»

– Fortell noe mer, Herbert, sa Leon.

19

– Noe mer? Mann, drept, funnet i en kjeller under huset han bor i. Det var vaktmesteren som fant ham, hvor mye mer behøver jeg si før du kommer ut hit? spurte Herbert.

– Ti minutter, sa Leon. Han så på Niels, et øyeblikks blikkontakt mellom de to politimennene. – Jeg kjører deg hjem først, sa Leon.

– Nei. De trenger deg. Vi kjører rett ut dit, så kommer jeg meg hjem på egen hånd.

Leon sukket, ingen beklagelse, nærmest et hørbart skuldertrekk som betydde: Sånn er livet, Niels. Det er bare å henge med. – Vi finner en der ute som kan kjøre deg hjem, lovet han.

Et øyeblikk var tankene til Niels innom barna. Bjørn og Ellen var i barnehagen. Hannahs mor, Dorthe, hadde fulgt dem dit i morges. Det var systemet som hjalp systemet, tenkte Niels. En politimann må til Nordvest for å takle en «situasjon». Andre ledd i systemets uendelige kjede må passe på barna hans. Danmark var en finmekanisk konstruksjon av små, usynlige tannhjul som helt ubemerket gled inn og ut av hverandre, og akkurat nå – da Leon kjørte forbi en lastebil over heltrukne linjer i Englandsvej – fant han en slags mening i det. Nesten trygghet. Hvordan har jeg havnet her?

Hva gjør jeg her? Svar: Jeg fyller en rolle i systemet, får det hele til å gå rundt. * Det sto politibiler på begge sider av gaten, de rytmiske blinkene lyste opp regnet, fikk nesten dråpene til å stå stille i et uendelig kort øyeblikk. Et par politifolk løftet opp det røde og hvite sperrebåndet så Leon kunne bane seg vei gjennom flokken av nysgjerrige, beboere i området, folk som alltid ble tiltrukket av tragedie.

– Du blir her, Bentzon, sa Leon og så på ham. – Du har mer enn nok med ditt.

Niels fulgte Leon med blikket mens han gikk ut, snakket med en av de unge betjentene. Innsatslederen var i sitt rette 20

element igjen, det var tydelig. Hvis batteriet i ham hadde vært halvdødt før, var det blitt ladet opp nå. Niels kunne se det på bevegelsene hans; armene, litt aggressive, kroppen klar til å konfrontere hva som helst. Slik så Leon verden. Alt som sto i veien, måtte fjernes. Hans Herbert kom opp trappen fra kjelleren. Sjefen for drapsavdelingen fikk øye på Niels i bilen og nikket før han ga Leon en verbal ønskeliste. Niels kunne ikke høre hva som ble sagt, men han visste at avsperring og sporsikring sto øverst på listen. Dernest kom avhør av samtlige naboer, innsamling av overvåkningsmateriale, alt som måtte gjøres fort, før en eventuell gjerningsmann eller bare en tankeløs beboer rakk å ødelegge det.

Det var formiddag midt i København, høst og hverdag, og bortsett fra en død mann i en kjeller under et hus i Svanevej, var alt som vanlig. Sperringer var allerede satt opp. Men området måtte utvides, virkeligheten og nysgjerrige beboere måtte presses lenger bakover så politiet kunne få arbeidsro.

Alt dette skjønte Niels. Han kjente kroppsspråket til Hans Herbert. Han skjønte på Leons fakter at han påtok seg oppgaven, selvfølgelig, det var jobben hans. Niels’ jobb var å vente her, i bilen, holde sin egen lille virkelighet på så lang avstand som mulig. Fortrengning, ble det kalt. Niels var ikke god til sånt, Hannah fortsatte å vise seg for hans indre blikk, smertene som hun kjempet så tappert for å skjule, de mørke ringene rundt øynene, leppene som hadde mistet all farge.

Regnet hadde omsider gitt seg, men små dråper rant fortsatt nedover frontruten. Niels åpnet døren og gikk ut. Et eller annet … noe han ikke kunne sette fingeren på … en fornemmelse. Han ville inn og se den døde. Det var latterlig, han burde få tak i en drosje, dra hjem, hente ungene tidlig, kanskje ta en tur på lekeplassen, være noe for dem. Vise dem noen bilder av Hannah. Hannah som de skulle huske henne, som mor, som smil og varme. Leon hadde tatt kommandoen over en håndfull politifolk. Delte ut ordrer om at de skulle gå fra dør til dør. Gjennom hele gaten, kanskje noen hadde sett noe? Niels var den eneste som ikke hadde noen funk21

sjon. Han sto ikke i veien, han bare sto der, midt i en sverm av politifolk som alle visste hva de skulle gjøre.

– Bentzon. Et klapp på skulderen, dagens andre i løpet av en halvtime. – Godt å se deg, sa Herbert. – Jeg er fryktelig lei for dette med din kone.

Niels nikket, så ned på asfalten, samme farge som været, som humøret.

– Sommersted sier at vi skal finne noe annet til deg. Få deg vekk fra frontlinjen.

– Ja. Jeg har lovet Hannah … Niels gikk i stå. Det var navnet hennes som gjorde det. Hannah. Navnet hennes ville få ham til å gå i stå, føle smerte, i all evighet. – Hva er det som har skjedd der nede i kjelleren? spurte han, ville gjerne skifte tema.

– Ikke tenk på det, du. Jeg skal nok klare å få deg inn i avdelingen, du har jo hjulpet oss før. Men du må komme deg på fote igjen. Ikke sant? Kanskje jeg kan få noen til å kjøre deg hjem?

Det var ikke noe reelt tilbud, alle hadde det for travelt, Herbert fulgte heller ikke opp det han hadde sagt, før han forsvant ned i kjelleren under huset. Sånn var det. Niels gikk et lite skritt nærmere trappen til sykkelkjelleren. Var det nysgjerrighet som drev ham? Eller noe så enkelt som trangen til å … gjøre noe? Hva som helst annet enn å være redusert til en likegyldig statist?

Bare en liten titt. En syrlig stank hang i luften. Urin? Et par politibetjenter trakk seg respektfullt til side så Niels kunne komme forbi. Kjelleren så ut som de fleste andre kjellere under eldre hus. Små oppbevaringsrom med eiendeler som ingen fikk tatt seg sammen til å kaste, vaskemaskiner, tørkerom, dårlig belysning. Et par tykke, svarte ledninger førte ned til et sterkt opplyst rom i enden av den lavloftede gangen. Lyset i enden av tunnelen, tenkte Niels, men visste godt at det var stikk motsatt. Det var mørket han nærmet seg.

Likevel fortsatte han. Skritt for skritt, i retning av lyset, i retning av mørket.

– Det er Bentzon, ikke sant?

22

En tekniker stoppet ham. Maske foran munnen, gummihansker, heldekkende, hvit drakt. – Du må ta på deg dette.

– Selvfølgelig, sa Niels og tok imot hanskene og det tynne plastovertrekket til skoene.

– Du bør helst ikke ta på noe, sa teknikeren og ventet til Niels var klar. – Vi er ikke ferdige.

En varm, fuktig luft. Som et indre, tenkte Niels. Buken på et stort dyr, kanskje en hval; alle de små rørene langs gulvene og veggene var dyrets årer, det varme blodet som fløt rundt i kroppens vidt forgrenede nett av arterier og vener som sørget for liv til organene. Hans Herbert var der inne, omgitt av kriminalteknikere. Niels gikk nærmere. Liket var ikke flyttet, lå som det var funnet, sammenkrøket og nakent på gulvet. Stukket til døde? Slått, en blanding av alle tilbudene på voldens uendelige meny? Slik så det ut; tydelige blodstenk på gulvet, en liten innsjø hadde samlet seg rundt føttene til den døde. Klærne var også revet av i ettertid, kanskje fordi drapsmannen ville fjerne sporene sine?

Liket på det møkkete gulvet fikk Niels til å tenke på Hannah igjen. Noe med å dø alene, uten noen å holde i hånden, en vennlig klem, en siste kontakt med den levende verden.

Helt alene hadde han imidlertid ikke vært, han her. Han hadde hatt selskap av drapsmannen sin. Hannah hadde også selskap av sin drapsmann, kreften i kroppen hennes, livet som plutselig er reversibelt, blir rullet tilbake, celle for celle, organ for organ, åndedrag for åndedrag.

Hannah ville heller ikke holde noen i hånden, hun ville lide en ensom død. Men Niels forsto henne godt. Døden var uansett ensom, og hvorfor ha vitner til de siste dagenes håpløse kamp, en blanding av fremmede og velkjente blikk hvilende på seg? Leger, sykepleiere, Hannahs mor, Niels’ gamle venner, kolleger. Nei, Hannah var modig. Det var ikke mange som torde å gå døden i møte uten støtte. Men sånn hadde hun alltid vært. Radikal. Hannah hadde alltid bare gjort ting helt og fullt, en hundreprosentkvinne. Når hun elsket, elsket hun helt vilt. Når hun jobbet, slet hun til hun falt om. Slet så hun ikke la merke til at kroppen var i ferd med å bryte 23

sammen. Det var sånn hun hadde oversett alle symptomene.

Fordi hun var en hundreprosentkvinne. Derfor var det typisk Hannah at når hun skulle dø, ville hun dø hundre prosent, slepe seg smertefullt og alene gjennom et dødshelvete på jorden, blant andre syke, bare elendighet. Ikke en myk seng og store doser morfin. Ikke Hannah.

Niels fikk øyekontakt med Herbert. – Det er en syk verden, Bentzon.

– Mer enn du aner.

– Vi må se å få ham ut herfra. Gå hjem nå, Bentzon.

Likevel ble han stående. Så på legene, de to ambulansefolkene og et par teknikere som brettet liket ut som man åpner en matpakke. Hvorfor tenkte Niels på det? Dødt kjøtt.

Måten de først løftet den ene armen og så den andre på, strakte ut det ene benet, dro det andre til siden. Alt blodet.

Særlig på hendene, underarmene, kanskje han hadde forsøkt å verge seg? Niels gikk nærmere så han kunne se ansiktet.

En mann i trettiårene, hipsterskjegg som moten foreskriver, halvt viking, halvt metroseksuell. Livet hadde forlatt stakkaren midt i et skrik, munnen sto på vidt gap, trukket litt ut til den ene siden, det ene øyet lukket, det andre åpent og blodsprengt. Noe fikk Niels til å stirre på den døde mannen. En følelse. Av hva? Gjenkjennelse?

– Har vi noe navn? spurte han ut i rommet.

– Ikke ennå, sa Herbert og sukket, kanskje bare fordi han måtte føye enda et navn til sin livslange liste over liv som var blitt tatt uten statens tillatelse. En vanskelig tillatelse å få, det hadde Niels tenkt på. At man helst burde være araber og i nærheten av noe olje som amerikanerne ville ha, før den danske staten godtok drap og sendte gutta på vingene. Men ikke her i København, ikke i november.

Niels gikk enda nærmere. Kanskje han var kjent for et eller annet, det var så mange kjente i dag, mange flere enn i gamle dager. Eller så var det likheten med Edvard Munchs berømte maleri «Skrik» som tiltrakk seg oppmerksomheten hans.

Niels gjorde plass så de kunne få liket opp på en båre og bære det ut. Veggene hadde samlet på seg litt graffiti gjen24

nom årene, helt fra den falmede Kilroy was here, sikkert fra åttitallet, til klassikeren: Gud er død – Nietzsche. Og under svaret: Nietzsche er død – Gud. De vanlige støtteerklæringene til hasj og Christiania og Ungdomshuset. Øynene til Niels festet seg ved fisken. En primitiv strek, nesten bare to halvsirkler som krysset hverandre i den høyre enden, og dermed formet en hale. En rødbrun farge, malt med pensel.

– Har vi fotografert veggen? spurte Niels en av teknikerne, han med kameraet.

– Hver eneste centimeter.

Niels berørte den ytterste delen av fiskens hale forsiktig.

Gjennom den tynne plasthansken kunne han kjenne den ru og fuktige veggen. Han kunne ikke forklare hvorfor, men resultatet var som forventet. Streken ble trukket ut, ganske lett, malingen var fersk.

– Leon!

Niels hevet stemmen. Herbert stoppet opp, teknikerne sto stille.

– Hva skjer, Bentzon? spurte Herbert.

Før Niels rakk å svare, presset Leon seg forbi to teknikere og kom opp på siden av Niels. Sånn hadde det alltid vært.

I alle de årene Niels hadde vært forhandler, hadde Leon aldri sviktet ham.

– Hva er det, kamerat? hvisket Leon, la en hånd på skulderen hans.

– Malingen.

– Hva med den?

– Den er fersk, sa Niels og viste Leon og Herbert, en finger gjennom streken, den fulgte fingerens bevegelse, gled ut som en tåre nedover et kinn.

– Hva betyr det? spurte Leon, til tross for at Niels kunne se det på ham. At det betydde noe.

– Hvor lang tid bruker blod på å størkne? spurte Niels.

– Det kommer an på mengden, sa Herbert. – Men …

Niels overtok: – Ikke særlig lang tid.

– Og så? sa Leon og begynte å bevege utålmodig på seg.

Niels visste hva som ville skje om noen få sekunder: Inn25

satslederen ville eksplodere i en orgie av ordrer, av presis koordinasjon.

– Det er varmt her, blodet ville størkne fort selv om veggen er fuktig, sa Niels, og Herbert nikket.

– Enig. Godt sett, Niels. Han har malt med stakkarens blod like før vi dukket opp. For hvor lenge siden? En knapp time?

– Han kan fortsatt være her, hvisket Leon, de siste ordene ble sagt lavt, resten kom som kontrollerte rop. At alle skulle droppe alt, at alle politifolkene nå var under Leons kommando, dette var ikke bare et åsted, men et sted med potensielt stor fare, noe som ga Leon uinnskrenket makt over alle andre avdelinger, over vanlige borgere, politikere, kongehus, alle var underlagt ham når noe var et innsatsområde, han hadde første og siste ord. Det var også slik han helst ville ha det. Niels kunne se det på ansiktet hans da han gikk oppover kjellertrappen, høre det på ham mens han sto i sentrum for de knappe tretti politifolkene som hadde slått ring rundt ham, og fikk ordrer om å se etter bestemte ting. Blod på fingre eller klær, oppspilte øyne, tegn på stress.

– Gå inn i alle vaskeriene, alle oppgangene, ring på alle dørene, sjekk morgenkafeer, sprøyterom, offentlige toaletter, de små parkene mellom boligblokkene. Han har ikke kommet langt, vi har gode sjanser til å fange svinet hvis vi jobber konsentrert, iherdig og systematisk, hvis vi er forsiktige.

Han er desperat, og desperate menn gjør dumme ting, ropte Leon og sendte et kort, anerkjennende nikk til Bentzon før han snudde seg mot verden, en verden som kunne drepe offeret, som kunne ta livet av Hannah, en verden som Leon alltid var like ivrig etter å lære et og annet om dansk rettferdighet i november.