Jens Henrik Jensen: Hengte hunder og Mørke menn

MAL Sigma, Sabon, 11.2/14.3 pkt, 110 mm, 34 linjer (Ordrenr: 42262) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 19. oktober 2017 - 12:07 (side 3 av 444) NOT PRINT READY!

Jens Henrik Jensen

Hengte hunder Oversatt av Henning Kolstad

MAL Sigma, Sabon, 11.2/14.3 pkt, 110 mm, 34 linjer (Ordrenr: 42262) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 19. oktober 2017 - 12:07 (side 4 av 444) NOT PRINT READY!

Denne boken er produsert på et miljøgodkjent trykkeri.

Originalens tittel: De hængte hunde Copyright © Norsk utgave © 2018 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) www.aschehoug.no Satt med 11,2/14.3 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2017 Papir Printed in ISBN 978-82-03-37315-2

MAL Sigma, Sabon, 11.2/14.3 pkt, 110 mm, 34 linjer (Ordrenr: 42262) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 19. oktober 2017 - 12:07 (side 5 av 444) NOT PRINT READY!

1

Det var som om hunden hadde strakt hals i et desperat forsøk på å snuse inn en aller siste duft av livet. Forgjeves. Snuten hadde ikke nådd sløret av mandelblomster over hodet.

I de matte øynene avspeilet erkjennelsen seg i blekt demringslys.

Det hadde vært slutt lenge. Hundens vekt hadde strammet løkken om halsen for flere timer siden.

Nå sto en hard andalusisk februarvind inn fra vannet Embalse del Guadalteba-Guadalhorce og fikk den lubne hundekroppen til å pendle svakt fra side til side. En sky av blomster ble revet av og virvlet rundt som snøfnugg med et lyserødt skjær.

Et kronblad la seg forsiktig på hundens tunge – et nådekyss altfor, altfor sent.

Lyset trengte litt etter litt gjennom det bølgende blomsterdekket og fikk de lysebrune tegningene til å tre frem. En stor hund. En rottweiler. En hann.

Lenger opp i skråningen, bak mandelhagen og bak et lite holt av høye pinjer, lå en klynge hvite bygninger. På et skilt ved smijernsporten ved enden av grusveien sto det «Finca Frederiksen».

Lokalbefolkningen – det var fortsatt noen igjen av dem, tross invasjonen av pengesterke utlendinger – husket la finca – gården – med den fantastiske utsikten under det opprinnelige navnet «Finca Fernandez». Det nye navnet, «Frederiksen», var visstnok svensk eller norsk eller tysk – eller dansk. De nye oppsitterne, som hadde bodd ved vannet i fire-fem år, kom i alle fall nordfra et sted.

5

MAL Sigma, Sabon, 11.2/14.3 pkt, 110 mm, 34 linjer (Ordrenr: 42262) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 19. oktober 2017 - 12:07 (side 6 av 444) NOT PRINT READY!

Egentlig spilte det ingen rolle hvor de var fra. Navneskiftet virket respektløst, og ingen hadde noe med dem å gjøre. De rike innflytterne var bare der, omkranset av det høye nettinggjerdet sitt, og bidro på ingen måte til lokalsamfunnet.

Like etter midnatt hadde fincaens eier, Hannibal Frederiksen, vært ute og ropt på hunden sin. Men den kom ikke. Det var første gang noensinne at Señor ikke kom tilbake etter den vanlige kveldsrunden, derfor ble Frederiksen bekymret.

Da han våknet ved sjutiden neste morgen etter en natts urolig søvn, kledde han stille på seg for ikke å vekke kona, så gikk han ut igjen for å lete og rope.

Etter en halv times tid, da han kom til en av de siste radene i mandelgården nede ved vannet, skjønte han hvorfor Señor ikke hadde kommet hjem.

Han ble lamslått av synet.

MAL Sigma, Sabon, 11.2/14.3 pkt, 110 mm, 34 linjer (Ordrenr: 42262) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 19. oktober 2017 - 12:07 (side 7 av 444) NOT PRINT READY!

2

De refleksmessige radarbevegelsene minnet om en simpel tjuvs væremåte. Han dro hetta opp over capsen og så seg rundt. Til høyre, til venstre, bakover. Og en gang til. Så tok han seg lekende lett over det høye nettinggjerdet mens den hvite samojeden veldressert la seg i en mørk skygge ved muren og gjorde seg nesten usynlig.

Han hoppet og landet smidig på beina. Nå ja, ikke så smidig som tidligere, konstaterte han, men tross alt i nesten full balanse.

Han fortsatte lommekjent til den nærmeste containeren, hvor han satte det hjemmelagde spesialhåndtaket sitt på den korte, trekantede jernstangen, dreide håndtaket til venstre og åpnet den tunge luka.

Første gang hadde det vært en vemmelig opplevelse. Å gå over streken, bokstavelig talt, og krenke annen manns eiendom. Mentalt sett et skritt så fornedrende at han ble fullstendig handlingslammet i flere sekunder. Ydmykelsen krøp inn under huden som en parasitt. Der ble den sittende og gnage i noen uker.

Senere hadde den følelsen forsvunnet. Han satt igjen med bare ett logisk forsvar: Er du sulten, så spis.

Han krøp inn over velferdssamfunnets pinlige terskel. Inn dit hvor overfloden slo mot ham som en gullskatt. Den første containeren inneholdt grønnsakene.

Han tente lommelykta og ga seg til å lete. Famlingen fremkalte alltid indre minnebilder av å handle på supermarkedet en overfylt 7

MAL Sigma, Sabon, 11.2/14.3 pkt, 110 mm, 34 linjer (Ordrenr: 42262) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 19. oktober 2017 - 12:07 (side 8 av 444) NOT PRINT READY!

lørdag formiddag blant støyende barnefamilier. Nå gjorde han det igjen. Bare uten handlevogn, og uten sitt eget barn i klappsetet.

Det ble rene impulsvalg.

Agurker? Hvorfor ikke. Tomater? Tja … Salathoder? Ypperlig.

Løk? Greit. Og poteter, selvfølgelig.

Alt sammen gled ned i ryggsekkens dyp. Det siste var en pakning frilandssjampinjonger som hadde gått tre døgn over dato.

Han krøp ut igjen, åpnet neste container og hoppet inn i dypet.

Kjøttvarer til destruksjon. Datomerkingen spredte pest i mørket, men den bekymret ham ikke. En måtte bare huske å være ekstra forsiktig med kjøtt. Han samlet varene, snudde og vendte på dem i lyktekjeglen, ga dem tommelen opp – eller ned. I morgen skulle han – tydeligvis – ha oksekarbonader. Med mykstekt løk, ved nærmere ettertanke.

Han stjal og spiste gladelig det som ingen andre dansker ville drømme om å sette tennene i. Alt det som var blitt en dag eller to eller tre for gammelt, blant annet fordi de fleste av landsmennene hans hadde for vane å strekke seg dypt inn i hyllene og ta de innerste varene, de nyeste, i stedet for dem som sto i fremste rekke og hadde kortere holdbarhet. På denne enkle måten bidro alle til at hele fjell av ennå gode matvarer måtte kastes. Derfor var forbrytelsen hans ukriminell.

Han lot en halv kilo farse gli ned i ryggsekken. Han var blitt profesjonell «dumpster diver».

Det var de unges uttrykk. Dumpster diver. Eller dumpsterer.

Han hadde kommet på ideen etter å ha hørt to gutter snakke sammen på en bussholdeplass. Den hadde ført ham til et nettsted, og deretter til en facebookgruppe hvor unge ga gode råd og anbefalte bra steder for dumpster diving». Derfor befant han seg her – i bakgården til et rabattsupermarked i nordvestre del av København.

Det var alltid likedan. Hver eneste kveld etter at det mørknet, på evig leting langs de kjente rutene. Den dagen som snart var gått, hadde innbrakt ham nesten hundre kroner i flaskepant. Fra fyllikenes tilholdssted i Utterslev Mose, til Bispebjerg Kirkegård, 8

MAL Sigma, Sabon, 11.2/14.3 pkt, 110 mm, 34 linjer (Ordrenr: 42262) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 19. oktober 2017 - 12:07 (side 9 av 444) NOT PRINT READY!

ned til Fælledparken og Sortedams Sø, og opp igjen over Nordhavnen. Han kjente sine pappenheimere. Fra benker i parker til bilenes parkeringskjellere og leskur på bussholdeplasser. I ly av mørket. Flaske etter flaske. Krone etter krone.

Han jumpet ut av containeren og skulle akkurat til å borde den tredje i rekken for å skaffe seg en kartong egg eller litt ost. Da var det at han ble anropt: «Øy, ditt jævla krek! Hva faen er’e du driver med?»

To silhuetter dukket opp ved den borteste containeren. En liten, bred en og en høy, spinkel. Han hadde ikke hørt at de klatret over gjerdet. «Øy! Er du stum? Eller bare korka? Det er vi som har dette området her. Ha deg vekk, ellers banker vi deg, din møkkete lille uteliggerdritt …»

Den brede silhuetten løftet en truende knyttneve.

Hetta måtte ha glidd ned da han hoppet ut av containeren, for nå kom det en honningsøt replikk fra den brede: «Men faen … Har du hestehale? Du er jo ei lita ponnysnuppe.

Jeg har alltid drømt om å knulle ei lita ponnysnuppe med håndtak.»

Han sto ubesluttsom et øyeblikk. Den ene stemmen skrek skingrende om kapp med den andre i hodet. Han merket at han spente musklene.

«Kom da, lille ponny,» kvitret den brede.

«La fyren være,» mumlet den spinkle lavt til kompisen før han hevet stemmen: «Øy, dritten! Dette herre må du få inn i skallen! Det er vi som bestemmer her. For siste gang – forsvinn, din jævla motherfucker!»

Beslutningen var tatt. Han trakk opp hetta, slengte ryggsekken over skulderen og krøket seg underdanig sammen. «Ålreit, sorry … jeg går, jeg går.»

Den lille, brede ga seg ikke. «Hørte jeg deg si unnskyld, ponny?»

9

MAL Sigma, Sabon, 11.2/14.3 pkt, 110 mm, 34 linjer (Ordrenr: 42262) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 19. oktober 2017 - 12:07 (side 10 av 444) NOT PRINT READY!

«Unnskyld. Dere må virkelig unnskylde.»

Som en redd kjøter krøp han i en bue utenom de to truende silhuettene, grep tak i gjerdet, klatret opp og lot seg falle ned på den andre siden.

Med en kort plystretone fikk han liv i hunden sin og forsvant ut i mørket.

Mumlende roste han seg selv mens han gikk langs fortauet med hunden ved siden av seg og satte kursen hjemover. Bare det at han hadde greid å treffe en beslutning på grunnlag av en slags kjølig overveielse, var en triumf i seg selv.

«Hva synes du, Whitey? Var det ikke suverent? Dessuten var de vanvittig provoserende, ikke sant? Du skulle hørt dem. For noen snørrvalper.»

Hunden hørte etter. Og nikket.

Ytterdøra hans, som førte ut i den mørke kjellertrappa, var festet til karmen med noen bordbiter og en hel del spiker. Slik hadde det vært allerede da han flyttet inn i sin fornemme residens. Han følte at det var en evighet siden.

Han svingte inn gjennom porten og tok baktrappa.

Døra skrapte mot det ru betonggulvet og krevde krefter for å gi etter. Han gikk inn i den bakre gangen og skimtet den stadig økende bunken av reklame og ukeaviser som tårnet seg opp.

For lenge siden, i en annen tid, i en annen entré, hadde han sortert ut brevene sine og lagt dem i en egen bunke. Ja, i begynnelsen hadde han faktisk åpnet dem …

Når han sluttet med å åpne brevene sine, det kunne han ikke riktig huske. Noen forskjell hadde han ikke merket. Han hadde aldri savnet noe brev. På den nåværende adressen hadde han aldri fått et eneste. Av den enkle grunn at han ikke hadde underrettet samfunnet om at han hadde flyttet.

«Inn med seg, Whitey.»

Hunden lystret villig, fortsatte inn den åpne døra, hoppet opp i sofaen og la seg med et livstrett sukk.

10

MAL Sigma, Sabon, 11.2/14.3 pkt, 110 mm, 34 linjer (Ordrenr: 42262) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 19. oktober 2017 - 12:07 (side 11 av 444) NOT PRINT READY!

Han tømte ryggsekken i det trange tekjøkkenet, kastet klærne på vei inn, først jakka, så trøya. Deretter sparket han av seg støvlene i et hjørne og kastet seg i sofaen ved siden av Mr. White, som kameraten hans het, om en skulle være helt presis. Når det lille «Mr.» ble hengt på, ga det henvendelsen hans – eller selve samtalen – et skinn av gammeldags høflighet og gjensidig respekt.

Whitey var det helt uformelle motstykket, men det kunne også simpelthen være det prosaiske White.

Kvelden hadde gitt godt utbytte. Det ble bare spolert av de to aggressive grobianene som hadde hindret ham i å skaffe seg egg og ost.

Han slo på TV, bladde rundt i kanalene og stoppet ved et program på Animal Planet, der en flokk gribber nettopp hadde erobret et åtsel på Serengeti.

Om en liten stund skulle han gå ut og smøre sandwich med leverpostei til dem begge.

Han stirret på det afrikanske dramaet noen minutter, inntil konsentrasjonen glapp og blikket søkte mot sitt faste tilholdssted på den skittenhvite veggen hvor han hadde satt fast et avisutklipp med to knappenåler. Overskriften og innledningen kunne han utenat.

Utklippet hadde hengt der veldig, veldig lenge, men han grublet fortsatt. Kunne det være en løsning?

Ville det føre ham i døden? Eller til frelse? Eller ville han havne et levelig sted midt imellom?

MAL Sigma, Sabon, 11.2/14.3 pkt, 110 mm, 34 linjer (Ordrenr: 42262) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 19. oktober 2017 - 12:07 (side 12 av 444) NOT PRINT READY!

3

Den tunge smijernsporten inn til «Finca Frederiksen» gled automatisk til side da Hannibal Frederiksen trykket på fjernkontrollen. Han svingte til venstre og akselererte kraftig nedover fjellveien.

Under normale omstendigheter ville han nytt det og gjenkjent følelsen av ren kjøreglede. Den muskuløse motoren i Frederiksens koksgrå Mercedes CLS350 svarte villig, og automatgiret skjøt ham trinnløst ned langs den lange rettstrekningen før første sving.

Ute på venstre hånd så han hvordan blomsterhav møtte vann.

Ved en plutselig innskytelse bremset han og stoppet i veikanten.

Det var bare noen få dager igjen til å nyte mandeltrærne. Dette var det femte året han var forunt et slikt syn. Det var folk fra hele verden som reiste til forskjellige deler av Spania på grunn av disse trærnes himmelske skjønnhet. Frederiksens helt egne mandelhage nederst på jordparsellen ned mot Embalse del Guadalteba-Gualhorce formelig smeltet sammen med den tindrende vannflaten som i dag var nesten blikkstille.

Det gikk kaldt nedover ryggen på ham. Det var gått to uker.

Han hadde ikke fortalt kona hva han hadde funnet den morgenen aller nederst i mandelhagen. Hun var ikke robust nok til å vite sånt.

Spørsmålet var dessverre om han selv var robust nok lenger. Alt 12

MAL Sigma, Sabon, 11.2/14.3 pkt, 110 mm, 34 linjer (Ordrenr: 42262) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 19. oktober 2017 - 12:07 (side 13 av 444) NOT PRINT READY!

det som hadde skjedd på forhånd … og Señor som duvet i vinden … Han hadde ikke tenkt på annet siden. Hadde han bare vært som i sine unge dager. Handlekraftig, skarp og nådeløs. Nå plaget hele affæren ham så voldsomt at han nesten ikke kunne tenke klart.

Han svingte ut på veien igjen og lot bilen akselerere raskt nedover. Det var nettopp på grunn av den forbaskede frykten og ubesluttsomheten at han var på vei til flyplassen i Malaga denne morgenen for å hente gjesten sin. De skulle grundig drøfte det som hadde holdt ham våken dag og natt.

Nede ved bergknausen og den skarpe høyresvingen bremset han hardt. Foran ham ventet en lang strekning med hårnålsvinger på vei ned mot dalbunnen. Han likte ikke de krappe kurvene, og lot alltid bilen gli rolig nedover. Han var mer glad i rettstrekninger med overblikk. Igjen – var det fordi han var blitt gammel og forsiktig?

Han kjørte et øyeblikk i sine egne tanker om forgangen ungdom, og var akkurat på vei inn i første hårnålsving da sjokket rammet ham. Braket og knasingen bak, og støtet som låste sikkerhetsbeltet og strammet det over brystet.

Han kikket forskrekket i sladrespeilet. Det var en liten, rød bil.

Føreren måtte ha mistet kontrollen og rent inn i ham bakfra. Det skulle vedkommendes forsikring få dekke. Han bremset og var åndsnærværende nok til å blinke til side. Det var en gresskledd veikant litt lenger frem, der kunne de ordne …

Nytt brak, og igjen ble han kastet frem i selen. Hva i helvete var det som foregikk?

Nå merket han at knærne skalv ukontrollerbart, hendene grep krampaktig om rattet og bilen skrenset litt ut, men han fikk rettet den opp.

Det var med vilje. Den røde bilen kjørte på ham med vilje. Han måtte vekk.

Med blikket rettet stivt mot veien tråkket han klampen i bånn på rettstrekningen mot neste sving. Hjertet hamret så voldsomt at 13

MAL Sigma, Sabon, 11.2/14.3 pkt, 110 mm, 34 linjer (Ordrenr: 42262) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 19. oktober 2017 - 12:07 (side 14 av 444) NOT PRINT READY!

det banket i hele kroppen. Han skottet i speilet. Han hadde dratt fra. Men nå – han måtte bremse hardt opp for svingen. Bilen slingret. Likevel kom han riktig inn i svingen.

Noen sekunder senere var den i ryggen på ham igjen, den røde småbilen. Og nå braste den inn i ham for tredje gang. Fjellside og autovern flimret for øynene. Han fikk litt avstand på rettstrekningen, men hadde altfor mye fart inn i neste sving. Forhjulene tok veikanten i innersvingen før han fikk bremset den tunge bilen. Et flyktig øyeblikk registrerte han noe rødt i sidespeilet.

Så smalt det igjen, og sikkerhetsbeltet hugg mot brystet. Knokene var kritthvite. Også noe å legge merke til midt oppi alt sammen.

Så kom den røde bilen enda en gang. Denne gangen traff den ham oppe på siden og slo den store Mercedesen ut av kurs.

Han kjente blodsmak i munnen. Hadde han bitt i stykker leppen? Han kjempet for å rette opp, men akkurat da ble han truffet på nytt. Midtstripen skvatt ut av synsfeltet. Han rattet hardt til venstre, så til høyre. Kunne ikke holde bilen under kontroll. Den sladdet ut for ham. Mot venstre. Lenger ut. Mot det hvite autovernet.

Braket nådde ikke ordentlig inn i bevisstheten. Han svevde i Mercedesen. Ut i ingenting. Vektløs. Uten forbindelse med landejorda. Rattet føltes lett som et fnugg. Blå himmel fylte hele frontruta. Han svevde videre ut mens kroppen frøs til is.

Føreren av den røde småbilen bråbremset og nærmest kastet seg ut av døra, akkurat tidsnok til å se den store Mercedesen forsvinne nedover skrenten. Den slo enorme saltomortaler mot knausene og pløyde gjennom en liten skog før den til slutt la seg til ro på et platå litt før dalbunnen.

Det kom ingen eksplosjon, og ingen flammer som på film. Da støvskyen lettet, lå bilvraket bom stille som en mørk, forvridd bylt der nede.

14

MAL Sigma, Sabon, 11.2/14.3 pkt, 110 mm, 34 linjer (Ordrenr: 42262) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 19. oktober 2017 - 12:07 (side 15 av 444) NOT PRINT READY!

Føreren satte seg inn igjen, og den røde bilen fortsatte stille og rolig ned gjennom neste hårnålsving.

Da var eksildansken Hannibal Frederiksen for lengst død. Nakken hans hadde brukket med et smell allerede da den koksgrå Mercedesen traff første knaus.

MAL Sigma, Sabon, 11.2/14.3 pkt, 110 mm, 34 linjer (Ordrenr: 42262) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 19. oktober 2017 - 12:07 (side 16 av 444) NOT PRINT READY!

4

Det var falsk vår. Han følte seg snytt. Landskapet der ute på den andre siden av det skitne togvinduet var fortsatt påfallende brunlig og nakent.

Han satt anspent på setet med den gamle, militærgrønne capsen trukket helt ned i pannen. Mr. White lå årvåken mellom beina hans. Begge følte seg trengt opp i et hjørne av alle de andre passasjerene. De la for dagen en enorm munterhet, som om toget førte dem inn i en ny og lysere tid.

De feststemte som hadde kommet på i Hadsten og Langå, hadde gått av igjen i Randers. Nye kom på i Hobro, og i Arden hadde det vært en hel flokk som gikk støyende om bord med røde faner og bæreposer som det klirret i.

Det var første mai. Altså var det vår. Og det var arbeidernes internasjonale kampdag.

Snart dages det, brødre, det lysner i øst, til arbeidet fremad i kor. Skååål – og la humla suse.

Gadd vite hva de kjempet for. Bortsett fra å kjempe for å finne en jobb, om de i det hele tatt gjorde det. Og fantes det en eneste ærlig arbeider i Danmark lenger? Var ikke hele sulamitten outsourcet til billige hender i Asia? … til arbeidet, liv eller død! Men da han kastet et blikk rundt seg i smug, var det ingen værbitte fjes å se, og ingen trellete never.

Ingen riddere fra arbeiderklassen. Bare billige, halvlunkne pils mellom små, lubne fingre, runde kinn og brede rumper i dongeri.

16

MAL Sigma, Sabon, 11.2/14.3 pkt, 110 mm, 34 linjer (Ordrenr: 42262) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 19. oktober 2017 - 12:07 (side 17 av 444) NOT PRINT READY!

Gadd vite hvor de skulle. Sannsynligvis til Aalborg …

Mr. White reiste seg da en halvfull, middelaldrende mann tråkket den på halen. Men da hunden oppdaget hva som foregikk, la den seg mellom beina hans igjen. Kanskje den likevel følte seg trygg. Han var utilpass. Det var for mye folk rundt ham.

Han skottet på rutetabellen han satt og knuget i hånden. Det var hans tur neste gang. Stemmen i høyttaleren ville komme ham til unnsetning og annonsere neste stopp, og da ville han vite at han skulle av. Der skulle fremtiden begynne. Falsk vår eller ikke.

Han lente seg tilbake i setet og prøvde å late som om alle de andre passasjerene ikke eksisterte. Han ville synke inn i seg selv, lenger og lenger inn, og bli usynlig …

Han merket en våt tunge mot håndflaten. Det var Mr. White som bare ville ha bekreftelse. Kompisen som fulgte ham trofast uten å forlange noe mer enn aksept.

Den var hvit. Derfor het den White. Det var en hann. Derfor var det fulle navnet Mr. White. En enkel logikk. Og kunne han ikke finne den i sitt eget liv, kunne han i alle fall symbolisere den i vennskapet med samojeden.

Tankene hans ble avbrutt av en sverm klirrende flaskehalser og en sofaradikal tjukkas som brølte musketér-eden ut i kupeen bak seteryggen hans: «Skååål …»

Plutselig hørte han det befriende budskapet: «Det er Skørping neste, vi stopper om kort tid i Skørping, avstigning på høyre side.»

Det føltes som en evighet før toget endelig stoppet helt og dørene ble åpnet. Mr. White var ute på perrongen med et byks og dro ham med. Han tok tak i ryggsekken og det lange plastfutteralet og søkte bort til stasjonsbygningens murvegg.

Først da togets bakende ble mindre og mindre, og den siste passasjeren var gått fra perrongen, dro han Mr. White med seg over på den andre siden av stasjonen.

Foran ham lå en stor, pastellgul bygning. «Kultur Stationen», sto det på et skilt. Hadde de så mye kultur her oppe i Skør17

MAL Sigma, Sabon, 11.2/14.3 pkt, 110 mm, 34 linjer (Ordrenr: 42262) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 19. oktober 2017 - 12:07 (side 18 av 444) NOT PRINT READY!

ping at de kunne fylle en hel bygning med den? Hva visste vel han? Han hadde bare kjørt gjennom byen noen få ganger tidligere.

Det begynte å regne akkurat da de gikk til høyre ute ved asfaltveien, krysset jernbanen og satte kurs opp gjennom byen.

Nå økte regnet i styrke. Han stoppet, dro frem det gamle regntøyet sitt og tok det på. Han hadde brukt det under de utallige flaskesamlerturene, og det var slitt hull i det her og der. Så fortsatte han vandringen, og kort etter tok han inn på sykkelstien mot den lille byen Rebild, som lå to–tre kilometer unna.

Hodet føltes tomt for tanker i silregnet. Han var bare opptatt av å komme videre. Det samme var en ivrig Mr. White. Et eller annet sted i bakhodet streifet tanken om avisartikkelen ham. Den ville sikkert bli hengende både lenge og vel på veggen i det fuktige kjellerrommet. Helt til en dag da noen andre dyttet opp den trege døra og avfant seg med situasjonen.

Rentemestervej hadde han lagt bak seg for alltid.

Det var avisartikkelen som hadde gitt ham ideen. At det ble akkurat Skørping, hang vel bare sammen med at det gikk an å ta tog dit. København–Skørping, det hadde rett og slett vært en kraftanstrengelse. I tillegg kom områdets øvrige fordeler. Mange av dem hadde han stiftet bekjentskap med tidligere.

Det var ikke en sjel som visste at han hadde forlatt den gamle verdenen. Og hvem skulle han vel ha fortalt det til? Det måtte i så fall være L. T. Fritsen. Han hadde visst luftet tanken overfor ham en gang de satt og pratet etter jobben på Fritsens lille bilverksted ute på Amager. Tanken om å bryte opp … Men det var visst snart et år siden. De var venner, men rente ikke ned dørene hos hverandre.

Han kikket opp. Skydekket var tungt og blåsvart. Uten en eneste lysning. Det kom til å sile ned lenge. Kanskje resten av dagen.

De kom fort frem til Rebild. Det var så å si ilmarsj. De skyndte seg forbi den store parkeringsplassen ved foten av Rebild Bakker 18

MAL Sigma, Sabon, 11.2/14.3 pkt, 110 mm, 34 linjer (Ordrenr: 42262) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 19. oktober 2017 - 12:07 (side 19 av 444) NOT PRINT READY!

nasjonalpark, dansk-amerikanernes lyngkledde møtested, år etter år, alltid på 4. juli, amerikanernes uavhengighetsdag.

Det var ikke en bil å se i regnet, ikke en sjel som så dem. Perfekt. Med byskiltet bak seg begynte de den siste, lange etappen på reisen. De var på vei ut mot de store skogene hvor krypskyttere, røvere og annet rakkerpakk hadde hatt tilhold opp gjennom historien. Det var snakk om bortimot 30 skoger, hver med sitt eget navn, og til sammen utgjorde de Danmarks største samlede skogsområde, mektige Rold Skov.

MAL Sigma, Sabon, 11.2/14.3 pkt, 110 mm, 34 linjer (Ordrenr: 42262) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 19. oktober 2017 - 12:07 (side 20 av 444) NOT PRINT READY!

5

Schæferen flekket tenner og snerret truende mot den svartkledde skikkelsen som hadde overrasket den i hundegården. Nå blåste den seg opp og reiste bust av forskrekkelse, noe den absolutt ikke ble mindre farlig av. Så begynte den å gjø.

Skikkelsen var en firskåren mann. Han tok et par raske skritt frem, så snudde han plutselig og løp. Det var nettopp det som fikk hunden til å angripe. Mannen snudde seg og gjorde seg klar. Nå kom den.

Schæferen gjorde et langt byks frem mot mannens venstrearm, som han holdt beskyttende foran seg. Hundekjevene lukket seg hardt om den velpolstrede underarmen.

Mannen la den frie høyrearmen i et jerngrep rundt hundens nakke, og i samme lynraske bevegelse dro han hunden helt inn til brystkassa. Så skjøv han den polstrede underarmen utover med voldsom kraft.

Det kom et tørt smell fra hundens nakke. Den slapp grepet om armen hans, og han lot den falle i bakken. Livløs.

Mannen ble stående et øyeblikk. Han hadde voldsom lyst til å ta av den svarte finlandshetta og avkjøle seg litt, men den risken ville han ikke ta. Akkurat nå gikk han i ett med mørket, bare med en smal sprekk i hetta ved øynene, og et hull til munnen. Han merket pulsen sin, men redd hadde han ikke vært. Det var en tilfredsstillelse å betrakte den døde hunden og vite at når en først hadde lært noe, glemte en det ikke hvis det lå i ryggmargen.

20

MAL Sigma, Sabon, 11.2/14.3 pkt, 110 mm, 34 linjer (Ordrenr: 42262) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 19. oktober 2017 - 12:07 (side 21 av 444) NOT PRINT READY!

Nederst i den enorme hagen lyste en serie lamper ved noe som måtte være et båthus. Hagen var helt innelukket og omkranset av trær og busker. Det var heldigvis langt til nærmeste nabo, men det kunne selvfølgelig ikke utelukkes at en eller annen hadde hørt schæferen gjø. Han så seg rundt. I den tilsynelatende meget eksklusive bydelen som het Sejs-Svejbæk tindret lysene i mørket hele veien langs bredden og lå som juveler oppover skråningene oppe ved det smale partiet.

Vannet nedenfor hagen het Borre Sø. Med base i Silkeborg bare fem kilometer unna hadde han oppholdt seg i området et par dager for å gjøre grundig research før aksjonen.

Nå gjødde hunden i alle fall ikke lenger. Han tok tak i begge bakbein og slepte den over gressplenen opp mot den luksuriøse villaen som lå mørk. Han slapp hunden ved terrassen. Han hadde sett seg ut et ideelt sted allerede i går, da han padlet langs bredden i en leiekano og gjorde sine iakttakelser med kikkerten. Foran et stort vindusparti sto en bøk. Velegnet til formålet.

Han holdt lommelykta opp mot vinduet. Det var et kjøkken.

Ikke et kjøkken slik han kjente dem, men et kjempekjøkken av stål og mørkt tre. Og vinreolen var av anselig størrelse.

Villaens eier, som het Mogens Bergsøe og var advokat og bodde alene – så mye visste han – måtte være en uhyre holden mann. Selv på kjøkkenet hang det kunst på veggene. Og han hadde selvfølgelig lagt merke til at advokaten hadde en Porsche Cayenne stående i carporten.

Han tok det sammenrullede tauet opp av den lille, svarte ryggsekken. Løkka hadde han gjort i stand på forhånd. Han dro hunden helt bort til treet, la løkka om halsen på den og kastet den løse tampen over en av de nederste solide greinene. Så dro han noen lange, seige tak. Da han var fornøyd, la han tauet om stammen og knyttet en knute.

Når advokat Bergsøe kom hjem i kveld, i morgen eller en annen dag, når han kjørte Porschen inn under carporten og låste opp døra for å gå inn og slappe av, ville han kanskje aller først gå ut 21

MAL Sigma, Sabon, 11.2/14.3 pkt, 110 mm, 34 linjer (Ordrenr: 42262) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 19. oktober 2017 - 12:07 (side 22 av 444) NOT PRINT READY!

på kjøkkenet. Kanskje ville han ta seg et glass melk eller en godnattpils, eller kanskje ville han bare smøre seg en skive. Én ting var i alle fall sikker. Når han tente lyset, kunne han ikke unngå å oppdage hva som hang rett utenfor vinduet hans.

Jens Henrik Jensen

Mørke menn Oversatt av Henning Kolstad, MNO

1

Rotta satt i kanten av månen, feit og snørrviktig. Silhuetten sto knivskarp mot den bleke skiven på himmelhvelvingen. Dens verden var innrammet av kulisser som reiste seg svarte og sagtakkede.

Det var enorme douglasgraner, mengder av sitkagran oppmarsjert på rad og rekke, og ute i øst et geledd av vinternakne lerketrær.

Som en annen stormogul satt den ubevegelig der oppe og nøt sitt rike under stjernene. Den nedverdiget seg ikke engang til å kaste et aldri så flyktig blikk på den usle skikkelsen som lå der nede. Øynene åpnet seg bare motvillig. Han svevde. I tid og rom. Evnen til å bli spill våken på et blunk, denne dyrebare livlinen som var flettet av de mange årene i farlig territorium, var svekket nå.

Han lå bare helt stille. Lot sansene absorbere mørket.

Han løftet blikket – og så den. Rotta.

Først da han rørte på seg og halmen knitret, brøt utysket foran månen posituren, taslet demonstrativt langsomt og indignert sin vei langs hanebjelken og forsvant.

Landskapet der ute lå badet i sølv. Bassenger og fonte5

ner så langt øyet rakk. Han var på tsarens Peterhof igjen.

Rart at det var så … Øyelokkene ble tunge og sank i hop.

Et vagt luktspor duvet et sted i underbevisstheten. Sjasminer og morgensex …

Peterhof, Russlands Versailles i nærheten av Sankt Petersburg. I august. Han syntes han hørte klukklatteren hennes. Ringene glimtet og føltes uvante på fingrene. Birgitte i tynn bomullskjole i motlys ved Finskebukta. «Til døden skiller dere ad.»

Han sperret opp øynene og reiste seg på den ene albuen.

Jo, det var en kanal der ute i det flate sceneriet, og et utall bassenger, og flere steder sprutet fontenene nyslått sølv – men …

Han lot seg falle tungt tilbake i halmen. En svak møkkstank nådde neseborene. Og fontenene, de skulle jo være gylne. En tsar nøyde seg ikke med sølv.

Med et rykk satte han seg opp i virkeligheten. Det manglet flere bord i endeveggen, og en skarp vind blåste gjennom skuret. Han trakk opp soveposehetta og snørte den. Det var jævlig kaldt. Rundt frysepunktet. Kulden dempet heldigvis stanken.

Ute ved krattet til høyre for kanalen skimtet han en håndfull beitende sauer. Det var selvsagt de som hadde gjort i reiret hans. Bortsett fra det var halmdyngen tørr og behagelig. Han hadde sovet verre steder. Mye verre. Mye farligere.

Et par hundre meter til venstre lå en liten, hvitkalket eiendom. Det lyste i raden av små vinduer, men ellers var det ikke noe livstegn å se.

Sankt Petersburg hørte til en fjern fortid.

Igjen speidet han utover landskapet. Nå lå det nakent 6

i erkjennelsens lys. Fiskefarmen der ute i det lille søkket, og nattleiet hans under bølgeblikktaket, det var nåtiden.

Det var bare noe han konstaterte. Uten smerte, uten noe som helst. Han befant seg på Midtjylland, et eller annet sted mellom Branding og Søndre Felding. Kanalen munnet ikke ut i Finskebukta, men i Skjern Å, og fontenene sprutet ikke sølv, de skulle bare tilføre vannet oksygen til ørretene.

I går hadde han overnattet i en låve i Nørre Snede, og gudene visste hvor han skulle sove i morgen.

Først nå slo det ham: Denne kvelden var ikke noen vanlig kveld. Det var en statuskveld. Det var det tidspunktet da en kunne gjøre opp sin mentale kassabeholdning.

Dronningen gjorde det, statsministeren gjorde det – og selv hadde han merket at tanken streifet ham som et prosjektil.

Det var nyttårsaften.

Han trykket på lysknappen på armbåndsuret. 23.57.

Det spilte ingen rolle om han hadde sovet til den andre siden av årsskiftet, men nå var han altså våken. Om små tre minutter ville rådhusklokkene i København dinge og donge. Han så seg rundt igjen. Det var så stille at det ville høres om det datt en ulldott av sauene der borte.

I Birgittes familie hadde de alltid hoppet inn i det nye året hånd i hånd fra stoler og skamler. Slikt hadde de ikke hatt fantasi og mot til i hans egen familie. De hadde vedtatt at de alltid skulle hoppe, han og Birgitte. Og de hadde rukket å hoppe noen år med Magnus mellom seg.

En stor skapning kom fykende gjennom luften like utenfor skuret hans. Lyden var så karakteristisk, et «svoosj» av fjær som bakset med luftmotstanden. Ugla fløy inn i det nye året. Den ville sette seg på en grein og gulpe, 7

noe den nok hadde til felles med mange andre denne natten.

Og straks ville Danmarks Radios jentekor synge «Vær velkommen, Herrens år». Champagne, klirrende glass og kransekake. Fulle menn og fyrverkeri, og ut i de små timer en kort lunte. Han hadde vært der. Altfor ofte.

00.00. En sverm raketter ble skutt fra gårdene i nærheten. De eksploderte høyt og draperte nattehimmelen i gullstøv og sølvdryss mens enkelte høye smell flerret mørket.

Han kunne ikke fordra fyrverkeri.

Med en viss forundring så han at ingen kom ut av det lille, hvitkalkede huset. Ingen som skulle ut og skyte opp raketter. Det ble vel skålt der inne hos eieren av dambruket. Kanskje de også hoppet hånd i hånd inn i det nye året?

Han lot seg falle tilbake i den myke halmen og lukket øynene.

Månen var ikke full lenger. Den var delvis dekket av et skylag, derfor var mørket atskillig mer kompakt enn det hadde vært rundt midnatt. Det var det første han la merke til da han våknet og slo opp øynene. Denne gangen følte han seg våken med det samme. Han hadde sovet lett og urolig; atter plaget av gamle redsler.

Instinktivt trykket han på armbåndsurets knapp. 02.43.

Han hadde ikke engang sovet i tre timer.

Han rakk akkurat å registrere at en bilmotor ble stoppet, og at et sett frontlykter sluknet bak de nedre greinene på en rad smågran. Det måtte være bilen som hadde vekket ham. Hvem var det som kom så sent? Dambrukseieren og kona hadde lagt seg. Vinduene i huset var mørke.

Han lå stille og lyttet. Rotta var på hanebjelken igjen, bare som en utydelig skygge denne gangen. To bildører ble 8

lukket sakte. Han ante forsiktige skritt i grusen bak skuret og den lille rekken av treskur ved siden av.

Rotta pilte engstelig vekk. Han satte seg opp og speidet ut i mørket. Hjertet slo fortere.

To svarte skygger kom til syne til venstre for ham. De nærmet seg langsomt eiendommen. Bare ett sted var det lys. Det kom fra et lysrør halvveis oppe på en telefonstolpe.

En sky gled vekk fra månen. Han så at det var to menn.

Den ene høy, den andre kort og tett. De gikk nølende frem, slik en gjør når en ikke er lokalkjent.

Helt fremme ved eiendommen listet de to seg forsiktig de siste meterne. Den ene tok forsiktig i døra. Den andre så inn gjennom vinduene. Så gikk begge bort til vinduet nærmest hoveddøra. Like etterpå hørte han et kort smell, haspene ble tydeligvis hektet av, og den høye hjalp makkeren inn gjennom det åpne vinduet. Kort etter ble døra åpnet innenfra, og den høye mannen forsvant inn.

Han bannet og ergret seg et brøkdels sekund over at han ikke befant seg midt i nyttårsfeiringen på Rådhusplassen i København.

For dette var en lei situasjon. En faen så prekær situasjon for en mann som helst bare ville være usynlig.

Han åpnet glidelåsen på soveposen, krøp ut i halmen og reiste seg langsomt, fortsatt med blikket på eiendommen.

Nå ante han et svakt lysskjær der inne, antakelig fra de to innbruddstjuvenes lommelykt.

Han nølte. Om han bare sto helt stille i skjul under halmtaket, ville denne trusselen utenfra forsvinne av seg selv. De to mennene ville finne et eller annet å stjele, så ville de rolig trekke seg ut igjen, sette seg i bilen og forsvinne i natten med tjuvegodset.

9

Da ville ingen skade ha skjedd. Han ville fortsatt være usynlig. Allerede før daggry ville han være underveis igjen med ryggsekken på nakken. Ingen i hele verden ville få vite at han hadde sovet i halmhaugen.

Bil? Skulle han … Han listet seg bakom halvtaket og bort til en svart kassevogn. En gammel Fiat Ducato.

Nasjonalitetsmerket var RO. De to mennene var altså rumenere. Ikke de første østeuropeiske innbruddstjuvene i statistikken, ikke de siste. Av og til kunne slike ting utarte til vold. Det hadde til og med endt med drap enkelte ganger, husket han. Han håpet ikke …

Han ble stående stille i mørket mens han prøvde å skyve tanken fra seg. Klart det ikke ville skje noe. Rumenerne ville kvarte en flatskjerm og rote litt etter verdier, og etterpå ville de liste seg ut og fordufte.

Han ville gjøre det samme. Ikke vente, men pakke nå og gå ut i nyttårsnatten.

Akkurat da han skulle til å ta seg tilbake for å rulle sammen soveposen, ble det tent et lys der borte i huset. Kort etter kom et høyt utbrudd. Og så et til – nærmest et skrik.

Av smerte?

Han la på sprang. Det tok ham få sekunder å nå frem dit. Han kastet et blikk inn gjennom det nærmeste vinduet. En gammel mann med grått hår lå på gulvet i pyjamas med armene avvergende hevet foran ansiktet. Han rakk akkurat å registrere en svart skikkelse med ryggen mot ham og armen hevet til slag.

Han rev opp døra og utstøtte et brøl. I noen få sprang var han inne i stuen, hvor den minste av mennene sto som lammet med brekkjernet klart til slag mot den gamle på gulvet. Den høye sto ved siden av en veltet lenestol.

Begge sto med overraskelsen malt i ansiktet, men de 10

bevarte roen. Nå snudde de seg og gjorde felles front mot ham. Den lille bjeffet en skarp kommando til makkeren og rykket et skritt frem. Han var kraftig bygd, og det så absolutt ikke ut til at han ville nøle med å bruke brekkjernet.

Det skjedde på instinkt. Bak det lå mange års trening og nådeløs virkelighet. Risk assessment, risikovurdering – eller ganske enkelt den innøvde evnen til lynraskt å danne seg et overblikk over hva som representerte størst risiko, og sørge for å eliminere den største faren først.

Han dukket unna det første voldsomme slaget med brekkjernet, gikk ned på kne og feide beina vekk under rumeneren med et rundspark. Før motstanderen traff gulvteppet, hadde han sikret seg et solid grep om brekkjernet og vristet det ut av hånden på mannen. I omtrent samme bevegelse hugg han det av all kraft mot den ene kneskålen til rumeneren.

Før det øredøvende smerteskriket fylte den lille stuen, var han oppe igjen – akkurat tidsnok til å unngå den høye mannens angrep. Han kom med hodet først, nærmest som en rasende tyr. En kvikk unnvikelse og et grep om mannens nakke. Øyeblikket etter smelte han rumenerens hode inn i muren ved siden av dørkarmen. Mens motstanderen sank sammen, rente han det ene kneet opp i mellomgulvet på mannen og slapp ham.

Den lille, kraftige rullet frem og tilbake over gulvet mens han jamret og holdt seg om det ødelagte kneet. Den høye lå groggy og rallet, fullstendig pumpet tom for luft.

Først nå kunne han gi den gamle mannen oppmerksomhet. Han lå fortsatt på ryggen. Han hadde blod i den ene munnviken og en flenge i pannen, og han tok seg til venstre skulder. Uten å si noe dro han forsiktig den gamle inn i et hjørne, vekk fra kampplassen. Så gikk han til11

bake til den høye, som fortsatt slet med å hikste luft ned i lungene. Han lette gjennom lommene hans – og fant et pass i en glidelåslomme. Han gjentok manøvren med den andre. Selv om mannen ikke virket kampdyktig i de voldsomme smertene, tok han et fast grep om mannens hals med venstre hånd mens han lot den høyre lete. Kort etter fant han enda et pass. Det lå i en innerlomme i skinnjakka.

Han kastet et blikk på begge passene før han stakk dem i sin egen jakkelomme. Så pekte han mot døråpningen.

Den høye stablet seg langsomt på beina. Blodet strømmet nedover ansiktet fra et øyenbryn som var kløvd i møtet med muren. Han pustet fortsatt tungt, men begynte å få kontroll over seg selv.

Han pekte taust på den andre rumeneren og gjorde tegn om at den høye skulle hjelpe makkeren opp – for så å forsvinne. Uten å ha sagt et ord ble han stående midt på stuegulvet og betrakte de to ynkelige innbruddstjuvenes retrett.

Det tok flere minutter før den høye fikk stablet makkeren på beina slik at de kunne stavre ut i mørket mot bilen sin.

Selv ble han stående i døråpningen og speide etter dem.

Det varte lenge før han hørte at bilen ble startet og så lyskjeglene fra frontlyktene. Den snudde bak uthusene og forsvant til slutt bortover den lange grusveien.

Han kjente en hånd på den ene skulderen og snudde seg i døråpningen. Det var den gamle som hadde kommet seg på beina. Mannen smilte bredt der han sto i stripet pyjamas.

«Takk, min venn,» sa han. «Jeg aner ikke hvem fanken du er eller hvor i svarte du plutselig kom fra, men du reddet meg. Takk!»

12

Den gamle rakte frem hånden. Han tok den, nikket kort og smilte. Fortsatt lot han være å si noe. Han hadde havnet i akkurat den situasjonen han for enhver pris ville unngått.

«Kom inn, kom inn.» Den gamle dro i ermet hans. «Sett deg ned. Kan jeg by på noe? Det er tross alt nyttårsaften.

En øl? Vi kan vel alltids ta en øl? Et øyeblikk.»

Mannen forsvant. Sikkert ut på kjøkkenet. Han studerte de to passene en gang til og stakk dem raskt i lommen igjen. Han hørte kjøleskapdøra, deretter en vannkran. Så kom den gamle tilbake. Han stilte to flasker øl på salongbordet.

«Jeg heter Johannes, forresten. Kall meg bare «Fisk», det gjør alle andre.» Den gamle nikket i retning av bassengene der ute og rakte frem hånden for annen gang. «Si meg, hvordan gikk det til, dette her? Og hva heter du? Og hvem er du?»

Den tilårskomne dambrukseierens blikk hvilte på øynene hans mens han skjøv en øl mot ham.

Han trakk på skuldrene og slo unnskyldende ut med hendene. «Sorry, I don’t … Dragos … My name is Dragos. Adrian Dragos.» «Å, yes, from where?»

Han ante en slags lettelse i den gamles utbrudd. Kanskje fordi mannen nå fikk en forklaring på den uventede gjestens taushet.

«Romania. I am from Romania.»

«Thank you very much,» kom det med sterk aksent.

Den gamle løftet flasken med et bredt smil som avslørte en gulnet tanngard. «And a happy new year, Mr. Dragos.»

13

2

Det hvite, blomsterprydede skipet ble båret ut, klart til å sjøsettes på denne vidunderlige sommerdagen med en lun bris og en himmel fri for bekymringer.

Skipet skulle ikke stevne ut fra Dødens Havn, slik en kunne bli forledet til å tro. Det ville være en stor misforståelse å kalle stedet noe slikt.

Kapteinen ville straks sette kursen det korte stykket mot sør langs bredden av fjorden, gå gjennom slusen i Hvide Sande, fortsette ut i Nordsjøen og videre ut på verdenshavene. Han hadde navn etter en kjent oppdagelsesreisende, så han ville nok stevne modig ut mot fjerne eventyr.

Selv var hun fra en fiskerfamilie i Thyborøn. Det var kanskje derfor hun likte forestillingen sin om at en kiste var et skip, og at døden var en seilas ut i det ukjente.

Tiden hadde fløyet av sted. Hun hadde arbeidet på Anker Fjord Hospice i tre år nå, tiltrukket av en dokumentarserie på TV om to menns siste tid. Tre år, og mange skip sjøsatt fra Livets Havn. Hele filosofien og det daglige arbeidet med de døende ble båret oppe av en dyp respekt for selve livet. Selve de tilbakelagte sjømilene. Det var meningsfylt som intet annet å lindre overgangen for den svake.

14

Se, nå stiger solen av havets skjød, luft og bølge blusser i brann, i glød hvilken salig jubel, skjønt alt er tyst, mens lyset lander på verdens kyst.

Sangen hadde avdøde selvfølgelig valgt selv. Vitus Sander ville sette kurs mot solen. Hun kunne ikke la være å smile.

Han var oppkalt etter Vitus Bering, dansken som ga navn til stredet mellom Sibir og Alaska.

Vitus Sander, den rike eieren av et elektronikkonsern, hadde vært svak. Men den siste tiden hadde hun ikke kunnet unngå å legge merke til en forvandling. Han gikk frem mot bredden rankere enn før og med ny kraft.

Han ble 67 år. Født i Hjørring. Det meste av livet tilbrakt i København, hvor konsernet hadde sitt hovedkontor. Lungekreft.

Kona hadde han mistet for tre år siden. Hun lot blikket gli over rekken i vestibylen. Der sto sønnen og datteren side om side, og der var barnebarnet som hadde overnattet noen ganger under de trofaste besøkene hos farfaren.

Langt, lyst hår. Studerte ved universitetet i København.

Veldig pen jente.

Det var merkelig. Den personen som hadde tilbrakt flest timer hos Vitus Sander i det siste, han var ikke her. Den sympatiske unge mannen i de fargeglade klærne og de hvite tøyskoene, alltid hvite tøysko. «En god venn», som Vitus Sander hadde sagt om ham. Men gode venner sa farvel …

Hun hadde kommet den mektige konserneieren nærmere enn hun kom de fleste. To ganger hadde han til og med bedt henne med ut. De hadde sittet på en benk og sett utover fjorden. Han ville ikke snakke om seg selv, bare 15

høre henne fortelle om sitt eget liv. Om oppveksten ved kysten. Og høre henne beskrive siste seilas.

En behøvde ikke være fiskerjente fra Thyborøn med et blikk for himmelens sinnstilstand innbakt i DNAet sitt for å ane de mørke skyene som av og til rammet Vitus Sander.

Men det var ganske naturlig her ved slutten av ferden på jorden.

Den smilende fyren med de hvite tøyskoene hadde hatt en positiv innvirkning. Som om tøyskomannen, som visst het Rasmus i virkeligheten, var en omreisende prest som hadde tatt imot et skriftemål og gitt syndsforlatelse.

Se, da stiger solen av hav på ny, alle dødens skygger for evig fly!

O, for seiersjubel, for salig lyst: lyset står stille på livets kyst!

Hun kom til å savne den milde, mektige mannen. Allerede i morgen skulle en ny flytte inn. En tidligere snekkermester fra Randers.

Innen den tid ville nok Vitus Sander være på vei mot Biscaya.