Camilla Grebe: Dvalen

banke hverandre opp. La dopet flomme og forstedene brenne som stjerneskudd i natten. Bare ikke bland meg inn i dritten.

Jeg kan huske at Afsaneh rynket pannen da jeg sa dette om jobben. Hun minnet meg på at det var Kristi himmelfartsdag, og spurte hva jeg skulle gjøre som var så viktig. Deretter forklarte hun tålmodig at hun hadde lovet å drikke kaffe med en av doktorgradsstudentene sine, og at hun allerede hadde nevnt det for meg to ganger i løpet av middagen i går.

Sånn fortsatte vi en god stund.

Vi småkranglet litt om hvem som skulle være hjemme med det syke barnet, som om det virkelig var av noen betydning.

Vi småkranglet på den ureflekterte, slitsomme måten som jeg forestiller meg at de fleste familier gjør en helt vanlig morgen i det trygge og velstående landet Sverige.

Da Afsaneh hadde gått for å treffe doktorgradsstudenten sin, og Nadja lå inntil meg i den brede sengen og presset den snørrete, lille nesen mot kinnet mitt, føltes det likevel ganske fint. Hva hadde jeg i Huset å gjøre i dag? De døde kunne vente til i morgen, og de fleste av kollegene mine hadde uansett fri.

Jeg husker ikke nøyaktig, men jeg tror jeg gikk rundt og småryddet litt i løpet av formiddagen. Kneet gjorde fordømt vondt, og jeg tok et par Voltaren. Kanskje smugrøykte jeg et par sigaretter under viften også. Nadja så på tv, og jeg måtte skru opp volumet for å overdøve bråket fra veiarbeidet som foregikk utenfor i Karlavägen.

Min eldste datter, Alba, ringte fra Paris og ville låne penger. Jeg forklarte rolig og bestemt at hun måtte snakke med moren sin, for meg hadde hun jo allerede fått tre tusen av denne måneden. Dessuten hadde søsknene hennes, Alexander og Stella, ikke fått noe som helst. Og man måtte jo være rettferdig, ikke sant?

Rettferdighet, for et underlig konsept nå i ettertid.

11